Ot.prp. nr. 45 (2007-2008)

Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen)

Til innholdsfortegnelse

19 Krav til tiltaket

19.1 Bakgrunn

Plan- og bygningslovgivningen inneholder en rekke bestemmelser som stiller krav til utforming og utførelse av tiltak. Enkelte av bestemmelsene er ansett som så sentrale at de er gitt direkte i loven. Andre har en funksjon som utformingsbestemmelser som viker dersom andre regler er gitt i bindende arealplaner.

For enkelte typer bygninger, eller bygninger hvor det foregår en bestemt type virksomhet, er det gitt regler som supplerer plan- og bygningslovens bestemmelser.

Et sentralt eksempel er plan og bygningsloven § 74 nr. 1 andre punktum som bestemmer at bygning som faller inn under arbeidsmiljøloven skal tilfredsstille kravene til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Det generelle forsvarlighetskravet følger av arbeidsmiljøloven §§ 4-1 og 4-4. Ellers angir flere bestemmelser i arbeidsmiljølovens kapittel 4, og i forskrifter med hjemmel i disse, nærmere krav av betydning for fysisk utforming og brukbarhet. Paragraf 4-1 fjerde ledd fastsetter for eksempel at «[a]tkomstveier, sanitæranlegg, arbeidsutstyr med videre, skal så langt det er mulig og rimelig være utformet og innrettet slik at arbeidstakere med funksjonshemming kan arbeide i virksomheten. » Lovens krav får således betydning for blant annet atkomst og fysisk utforming, og dermed også for byggets brukbarhet.

19.1.1 Krav til utforming av tiltak

Det har eksistert estetiske krav til bygg siden bygningsloven for Christiania av 1896. Inntil 1997 var det et krav om at et tiltak måtte «tilfredsstille rimelige skjønnhetshensyn», både i seg selv og i forhold til omgivelsene. Selv om det hersker bred enighet om at det er nødvendig med en regel i loven som setter en minstestandard for tiltakenes utforming, er en slik regel vanskelig å praktisere. Hva som anses akseptabelt kan variere over tid, fra person til person og fra sted til sted. Vurderingen er basert på skjønn hvor enkeltkomponentene og resultatet ikke er målbare i tradisjonell forstand. Kvalitetsvurderingen kan også variere mellom fagmiljøer og retninger innen arkitektur. Regelen omfatter også et mangfold av byggverk. Ikke bare bygninger, men også anlegg og konstruksjoner må vurderes i forhold til kravet. Ettersom regelen forutsetter at tiltaket ikke bare skal være godt nok i seg selv, men også være tilpasset omgivelsene, vil et tiltak som er akseptabelt i et strøk med en type bebyggelse, kunne avslås etter bestemmelsene i et strøk med en annen type bebyggelse.

19.1.2 Krav om plassering og høyde

Gjeldende lov § 70 stiller krav til tiltakets høyde og plassering der annet ikke framgår av kommune-regulerings- eller bebyggelsesplan.

19.1.3 Tekniske krav til byggverk og installasjoner til byggverk

Plan- og bygningsloven inneholder en rekke bestemmelser som regulerer tekniske installasjoner. Noen krav er gitt direkte i loven, som krav om boder og garasje og påbud om vannklosett. Andre bestemmelser hjemler forskrifter som angir kravsnivå for tekniske installasjoner, produkter til byggverk med mer.

Krav til installasjoner

Plan- og bygningsloven § 106 regulerer blant annet oppføring, installering, drift og vedlikehold av bygningstekniske installasjoner og anlegg slik at krav til helse, miljø, sikkerhet og energiøkonomi blir oppfylt, jf. § 106 nr. 1 første punktum.

Krav til produkter til byggverk

Plan- og bygningsloven § 77 nr. 2 inneholder regler om markedskontroll av produkter til tiltak. Plan- og bygningsloven § 77 nr. 2 var tidligere identisk med den opprinnelige utformingen av bygningsloven av 1965 § 77 nr. 1 og nr. 2 første ledd. Bestemmelsen ble vesentlig endret og utvidet ved lovendring av 12. april 1996 nr. 22 i forbindelse med implementeringen av EUs rådsdirektiv 89/106 av 22. desember 1988 med mer (Byggevaredirektivet) .

Tekniske krav

Bygningslovutvalget har foreslått å innføre en ny bestemmelse som regulerer tekniske krav til byggverk. I de tekniske krav inngår blant annet de statiske, konstruktive og sikkerhetsmessige aspekter ved tiltaket. De omfatter også de enkelte bygningsdelene, så som yttervegger og tak, det vil si det som i teknisk forskrift (TEK) er kalt klimaskall, etasjeskiller og innvendige vegger, trapper med mer.

19.1.4 Krav til avfallshåndtering

Hvert år oppstår det mer avfall fra nybygg, rehabilitering og riving enn den samlede mengde husholdningsavfall i Norge. Det er et viktig mål å redusere avfallsmengden og sikre en forsvarlig behandling av avfallet som oppstår. Videre oppstår det ofte farlig avfall, både i forbindelse med bygging og riving, som må håndteres forsvarlig. I dag er reglene om dette gitt i forurensingsloven med forskrifter.

19.2 Gjeldende rett

19.2.1 Krav til utforming av tiltak

For en mer detaljert redegjørelse vises det til NOU 2005: 12 kapittel 25.4.2.

Etter plan- og bygningsloven § 2 er estetikk ett av formålene loven skal ivareta. Kommunen kan gjennom arealplaner i større eller mindre grad legge rammer for det enkelte tiltaks og/eller et større områdes utseende gjennom å gi bestemmelser om volum, høyder, takvinkel, tomtestørrelse, plassering, materialvalg med videre.

Flere av bestemmelsene i gjeldende plan- og bygningslov omhandler estetikk, blant annet §§ 78 nr. 2, 89 og 92 siste ledd. Den sentrale bestemmelsen om estetikk er § 74 nr. 2. Bestemmelsen er en selvstendig avslagshjemmel. Paragraf 74 nr. 2 lyder slik:

«Kommunen skal se til at ethvert arbeid som omfattes av loven, blir planlagt og utført slik at det etter kommunens skjønn tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn både i seg selv og i forhold til omgivelsene. Tiltak etter denne lov skal ha en god estetisk utforming i samsvar med tiltakets funksjon og med respekt for naturgitte og bygde omgivelser. Skjemmende farger er ikke tillatt og kan kreves endret.

Kommunen kan utarbeide retningslinjer for estetisk utforming av tiltak etter loven.»

Vurderingstema

Bestemmelsen gir anvisning på to sentrale vurderingstemaer. Tiltaket må tilfredsstille rimelige skjønnhetshensyn både i seg selv og i forhold til omgivelsene. I forhold til sistnevnte vil vurderingen ta utgangspunkt i de allerede bygde omgivelsene. Dersom strøket har preg av enhetlig bebyggelse vil dette legge føringer på denne vurderingen. Imidlertid kan en kontrast til omkringliggende bebyggelse også gi et positivt uttrykk. Kjernen i vurderingen blir om tiltaket har et forhold til omgivelsene på en positiv måte, enten gjennom bevisst kontrast eller skjønnsom tilpasning. I tillegg er det sagt at tiltaket skal ha god estetisk utforming i samsvar med tiltakets funksjon og med respekt for naturgitte og bygde omgivelser. At det skal være samsvar mellom tiltakets funksjon og form innebærer at for eksempel et industribygg eller kontorbygg kan og bør utformes slik dets funksjon tilsier.

Kommunal skjønnsfrihet eller full rettslig overprøving

Det er en viss uenighet om domstolene kan overprøve alle sider av kommunens vurdering, eller om kommunene skal kunne utvikle en lokal praksis basert på et faglig, politisk og lokalt skjønn. Bestemmelsens ordlyd og vurderingstemaet kan tale for at kommunen skulle kunne treffe vedtak forankret i lokale og politiske elementer, men i praksis er bestemmelsen tolket i retning av at domstolen kan prøve alle sider av saken, også vurderinger av skjønnsmessig karakter.

Skjemmende farger

Etter § 74 nr. 2 første ledd siste punktum er det ikke tillatt med skjemmende farger, og de kan kreves endret av kommunen.

Estetiske retningslinjer

I siste ledd i § 74 nr. 2 har kommunen hjemmel til å utarbeide retningslinjer for estetisk utforming av tiltak etter loven. Kommunal- og regionaldepartementet uttrykte i rundskriv H-7/97 at slike retningslinjer var å anse som lokal forskrift. Departementets standpunkt er kritisert i teorien, jf. Pedersen med flere, Plan- og bygningsrett side 550.

Bygningslovutvalgets faktaundersøkelse i NOU 2003: 24 viste at ca. 22 % av kommunene har estetiske retningslinjer med hjemmel i plan- og bygningsloven § 74 nr. 2. 19,9 % har veiledningsmateriell for estetisk utforming, 12,6 % har andre estetiske retningslinjer, mens 44 % har ikke retningslinjer for estetisk utforming. 83 % av kommunene som svarer at de har estetiske retningslinjer, benytter disse i praksis. 81 % av kommunene mener at estetiske retningslinjer bør inngå som en del av planbestemmelsene. Begrunnelsene er at planbestemmelser:

  • Gir bedre styring

  • letter saksbehandlingen

  • er juridisk bindende

  • tvinger aktørene til å ta estetikk mer på alvor

  • gir større forutsigbarhet.

Norges byggforskningsinstitutt sitt prosjekt «Forsterket fokus på estetisk utvikling» har kartlagt hvordan estetisk utforming ivaretas gjennom forvaltning av plan- og bygningsloven i fylker og kommuner, og gjennom foretakenes planlegging og prosjektering av tiltak. En del av prosjektet vurderte om nytt fokus og nye bestemmelser vedrørende estetikk etter lovendringene i 1997 har hatt innvirkning på blant annet kommunal planutvikling og øvrig virkemiddelutvikling. Hovedfunnene i denne delen av evalueringen er at kommunenes planer i liten grad har blitt tilpasset de endrede bestemmelsene og at dette i hovedsak skyldes manglende initiativ til planrullering. Når det er få kommuner med egen arkitektkompetanse, synes det vanskelig å innarbeide estetiske retningslinjer og bestemmelser i planene.

19.2.2 Krav om plassering og høyde

Gjeldende plan- og bygningslov § 70 har bestemmelser om bebyggelsens plassering, høyde og avstand fra nabogrense. I følge § 70 nr. 2 andre ledd bokstav b kan bygningsmyndighetene uten samtykke fra nabo, godkjenne plassering nærmere enn avstandsreglene i § 70 første ledd for garasjer, uthus og lignende mindre bygning. Definisjonen av hva som er mindre bygning framgår av teknisk forskrift (TEK) § 4-4. De bestemmelser som er gitt om bygningens plassering, høyde og avstand fra nabogrense, gjelder også andre tiltak enn bygning. Av dette følger at begrepet «mindre bygning» i gjeldende lov § 70 nr. 2 andre ledd bokstav b også omfatter andre mindre tiltak, som mindre forstøtningsmurer og fyllinger. Også dette er klargjort i teknisk forskrift (TEK) § 4-4. Ut over dette vises det til Bygningslovutvalgets gjennomgang av gjeldende rett i NOU 2005: 12 kapittel 19.

19.2.3 Tekniske krav til byggverk og installasjoner til byggverk

Krav om boder og garasje

Plan- og bygningsloven § 76 første og andre punktum er en detaljering av det alminnelige brukelighetskravet som er gitt innledningsvis i § 74 nr. 1. Etter § 76 tredje punktum åpnes det for kommunale vedtekter om garasjedekning for eiendommens behov. Bestemmelsen er i hovedsak uendret siden bygningsloven av 1924.

Påbud om vannklosett

Plan- og bygningsloven § 75 nr. 1 første ledd krever at hver familieleilighet skal ha eget vannklosett. Etter nr. 1 første ledd andre punktum kan kommunen også påby vannklosett utenom familieleilighet. Paragraf 75 nr. 2 første punktum gir kommunestyret kompetanse til å påby installering av vannklosett i bestemte strøk. Pålegg om installering av vannklosett gjelder også for eksisterende bygg, jf. § 92 første ledd. Etter § 75 nr. 2 andre punktum kan det gis pålegg om annen type toalett enn vannklosett. I nr. 2 tredje punktum fremgår at pålegg også kan gis for bestemte eiendommer. Bestemmelsen er i hovedsak uendret siden bygningsloven av 1965.

Krav til installasjoner

Gjeldende lov § 106 bygger på § 106 i bygningsloven av 1965. Ved lovrevisjon av 5. mai 1995 nr. 20 ble bestemmelsen gjenstand for omfattende endringer. Overskriften ble endret fra «fyringsanlegg, piper og ventilasjonsanlegg» til «bygningstekniske installasjoner». Etter revisjonen fikk bestemmelsen et noe videre anvendelsesområde enn før, og omfatter i dag blant annet vann, avløp, ventilasjon, varme- og kjøleanlegg, heis og elektriske installasjoner. Samlebegrepet omfatter også de installasjonene det er særregler for i § 106a.

Plan- og bygningsloven § 106 nr. 1 ble omformulert i forbindelse med endringene i §§ 87 og 93 ved at «bygningstekniske installasjoner» ble innført som samlebegrep. Eiers plikt til å sørge for tilsyn med videre, ble presisert. De konkrete uttrykkene «røyk, gass, støv, lukt eller larm» ble erstattet med krav om at installasjoner skal føres opp, drives med videre, slik at «krav til helse, miljø og sikkerhet og energiøkonomisering blir oppfylt», jf. § 89. Samlebegrepene gir et bedre generelt uttrykk for typen krav bygningslovgivningen stiller for slike installasjoner, og er mer i samsvar med funksjons- og målrettet lovgivning. Loven vil dermed også kunne fange opp de momenter som ikke dekkes av de mer konkrete forhold som står i gjeldende lovtekst.

Dersom en bygningsteknisk installasjon er unødig til plage for omgivelsene, plikter eieren etter pålegg av kommunen å treffe nødvendige tiltak, jf. § 106 nr. 2 første punktum. Dette kan for eksempel dreie seg om støyskjermingstiltak, beplantning, feiing, annen plassering av bygningsteknisk installasjon og liknende. Hva som er «unødig» må bero på en konkret vurdering. Det er antatt at kommunen ikke kan gi pålegg som går utover det som er nødvendig for å bringe tiltaket inn under tålegrensen i grannelova.

Etter § 106 nr. 2 andre punktum kan særlige forhold gjøre det rimelig at utgifter til tiltak helt eller delvis skal bæres av eier av annen eiendom.

Etter § 106 nr. 2 andre ledd gjelder reglene i forurensningsloven dersom anlegget har tillatelse etter forurensningsloven. Reglene gjelder da i stedet for § 106 nr. 2 første ledd.

Plan- og bygningsloven § 106 nr. 3 første ledd gjelder bruk av tak eller vegger på nabogrunn for installering av skorstein. I tillegg til å gi nabo en rett til bruk av eiendommen til å oppføre skorstein er det videre sagt at atkomst for rensing av skorstein kan skje over naboens tak.

Heis

Paragraf 106a stiller krav til utførelse og drift av heis, rulletrapper og rullende fortau, slik at bruk av slike innretninger ikke kan medføre personskade. Eier har ansvar for at anlegg som er i bruk er i driftssikker stand, jf. § 106a nr. 1. Eieren har videre ansvar for at det føres tilsyn og sikkerhetskontroll, og for at vedlikehold og reparasjon blir foretatt av fagkyndig personell, jf. § 106a nr. 2.

Sikkerhetskontroll med anlegg i drift kan føres av Statens bygningstekniske etat, kommunal heiskontrollordning og landsomfattende heiskontrollordning med bemyndigelse fra departementet. I dag er det kun en kommunal heiskontrollordning (Oslo Kommune). For øvrig er stiftelsen Norsk Heiskontroll gitt bemyndigelse til å utføre sikkerhetskontroll på heis.

Krav til produkter til byggverk

Plan- og bygningsloven § 77 nr. 2 første ledd første punktum fastlegger at det overordnede kravet, til et produkt er at det medvirker til at de krav som er satt til utførelse og selve byggverket i § 77 nr. 1, blir tilfredsstilt. Dette kravet følger også av Byggevaredirektivet artikkel 2 og 3. Med produkt til byggverk menes ethvert produkt som er produsert for permanent å skulle inkorporeres i byggverk. Begrepet byggverk omfatter bygninger, konstruksjoner og anlegg. Andre punktum pålegger produsenten eller dennes representant å attestere at produktet er i samsvar med de grunnleggende krav. Andre punktum pålegger også produsenten eller dennes representant plikt til å gi tilsynsmyndigheten de opplysninger som er påkrevd for å bedømme om produktet er tilfredsstillende. Tredje punktum inneholder en bestemmelse om at departementet utpeker tilsynsmyndighet. Statens bygningstekniske etat (BE) er utpekt som tilsynsmyndighet med departementet som overordnet organ.

Paragraf § 77 nr. 2 andre ledd gir hjemmel til å gi forskrift om tekniske spesifikasjoner og om godkjennings- og kontrollsystemer og krav til merking. Nærmere krav er i dag fastsatt i forskrift, jf. teknisk forskrift (TEK) kapittel V. Forskriftsadgangen er begrenset til de internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg (CE-merking). Alle produkter som er produsert i henhold til nye metode-direktiver kan påføres CE-merket dersom direktivets grunnleggende krav er oppfylt. Norge har foreløpig ikke stilt krav til at produkter skal CE-merkes. Ordningen er således frivillig. Det er påbegynt arbeider med å endre Byggevaredirektivet til en forordning. CE-merking vil da bli obligatorisk. Formålet med CE-merking av byggevarer er å fjerne handelshindringer for omsetning av byggeprodukter i Europa. CE-merking vil si at produsenten eller importøren garanterer for at alle krav som stilles til produktet i alle relevante direktiver er dokumentert, og at produsenten/importøren tar ansvar for at produktet oppfyller disse kravene. CE-merking skal være en garanti for at produktet oppfyller visse minstekrav til helse, miljø og sikkerhet, som gjelder i EØS-området, og at disse kravene kan dokumenteres. CE-merking gir imidlertid ingen bekreftelse på at produktet tilfredsstiller nasjonale forskriftskrav.

Plan- og bygningsloven § 77 nr. 2 tredje ledd fastlegger hjemmelen og rammen for tilsynsmyndighetens oppgaver. Kontrollen skal begrenses til tilfeller der det foreligger begrunnet mistanke om feil eller misbruk av CE-merkingen. Det gis siden adgang for tilsynsmyndigheten til å fatte midlertidig vedtak om stans i omsetning og bruk av produkter til byggverk inntil kontrollen er gjennomført. Begrunnet mistanke vil foreligge hvis bygningsmyndighetene får beskjed fra for eksempel andre produsenter, eller fra en del av omsetningsleddet, om at et produkt ikke tilfredsstiller de krav de er merket etter. Bygningsmyndighetene har ikke plikt til på eget initiativ å føre tilsyn med omsetningen av produktene.

Hvis lokale bygningsmyndigheter får kunnskap om at et produkt muligens ikke tilfredsstiller de krav det er CE-merket etter, skal de varsle Statens bygningstekniske etat (BE) som vil avgjøre om det foreligger begrunnet mistanke. Så er det opp til den sentrale tilsynsmyndigheten å følge opp. Tilsynsmyndigheten kan ved denne behandlingen be om nærmere dokumentasjon for å vurdere om produktet tilfredsstiller de aktuelle krav til merkingen.

Paragraf § 77 nr. 2 fjerde ledd gir tilsynsmyndigheten kompetanse til å pålegge stans i omsetning av et produkt som ikke tilfredsstiller forutsetningene for godkjenning, kontroll eller merking. Dette gjelder også for byggevarer som kan medføre fare for liv, helse eller miljø, selv om byggevaren har samsvarserklæring.

Plan- og bygningsloven § 77 nr. 2 fjerde ledd tredje punktum gir for det første tilsynsmyndigheten kompetanse til å stanse omsetningen av et produkt der bruken av «slike produkter», det vil si produkter som beskrevet i forrige punktum kan forbys. For det andre kan det gis pålegg om å tilbakekalle produktene fra markedet. For produkter hviler ansvaret for oppfyllelse av tekniske krav på produsent og dennes representant. Produsent og dennes representant skal sørge for at egenskapene til produktet dokumenteres. Representant for produsent vil typisk være importør eller forhandler av produktet. I de tilfeller hvor ansvarlige foretak bestiller produkter direkte fra produsent, vil foretaket i denne sammenheng betraktes som produsentens representant. For byggverket som helhet ligger dokumentasjonskravene på aktørene med ansvarsrett i byggesaken. For produkter innebærer ansvarsretten å påse at de produkter som inngår i byggverket, oppfyller dokumentasjonskravet i teknisk forskrift (TEK) kapittel V, at de dokumenterte egenskapene er på et tilfredsstillende nivå, og at produktet oppfyller forskriftens krav til kvalitet. Videre må foretaket påse at produktet er egnet for tiltaket, at det blir innbygget på en tilfredsstillende måte, og at byggverket som helhet oppfyller de krav som stilles.

Det tredje virkemiddelet som tilsynsmyndigheten har, er å treffe tiltak for at produktet bringes i overensstemmelsene med kravene.

Hvis en ulovlig byggevare skulle være bygget inn i et tiltak, vil de ansvarlige foretakene være ansvarlige overfor det offentlige. Da kan bygningsmyndighetene foreta tilsyn, og gi de nødvendige pålegg, jf. de alminnelige reglene om saksbehandling, ansvar og kontroll i plan- og bygningsloven kapittel XVI. Det er i slike tilfeller neppe hensiktsmessig å gi pålegg om å bringe byggevaren i overensstemmelse med reglene for byggevarer. I stedet bør det kreves at tiltaket bringes i lovlig utførelse.

Plan- og bygningsloven § 77 nr. 2 fjerde ledd siste punktum gir tilsynsmyndigheten hjemmel for å få tilgang til produkter, og steder der disse finnes, for å gjennomføre tilsynet.

Plan- og bygningsloven § 77 nr. 2 femte ledd er en gebyrhjemmel. Den gir mulighet for å fastsette forskrift om gebyr for tilsynsarbeidet etter denne paragrafen.

19.2.4 Krav til avfallshåndtering

Adgangen til å stille krav vedrørende håndtering av avfall har tidligere vært delegert til kommunene. Kravene følger i dag av kapittel 15 i avfallsforskriften til forurensningsloven. Kapittelet trådte i kraft 1. januar 2008.

Bygg- og anleggsavfall defineres som produksjonsavfall fra bygge- og anleggsvirksomhet, samt materialer og gjenstander fra riving eller rehabilitering av bygninger. Etter reglene er det obligatorisk med en plan for avfallshåndtering for en rekke tiltak:

  • Oppføring, tilbygging, påbygging og underbygging av bygning dersom tiltaket overskrider 300 m bruksareal,

  • rehabilitering i form av fasadeendring, vesentlig endring eller vesentlig reparasjon av bygning dersom tiltaket berører del av bygning som overskrider 100 m bruksareal,

  • riving av bygning eller del av bygning som overskrider 100 m bruksareal,

  • oppføring, tilbygging, påbygging, underbygging, rehabilitering eller riving av konstruksjoner og anlegg dersom tiltaket genererer over 10 tonn bygge- og rivningsavfall.

Avfallsplanen skal inneholde en oversikt over byggavfall som forventes å oppstå i forbindelse med tiltaket, og en plan for håndtering og disponering av avfallet. Ved rehabilitering og riving skal det i tillegg lages en miljøsaneringsbeskrivelse med planer for håndtering av farlig avfall.

Det følger videre av reglene at minst 60 % av avfallet fra bygging, riving og rehabilitering må kildesorteres.

Etter gjennomføring av tiltaket skal det sendes sluttrapport til kommunen med oversikt over faktisk leverte mengder avfall og disponering.

19.3 Hovedpunkter i Bygningslovutvalgets forslag

19.3.1 Krav til utforming av tiltak

Generelt

Bygningslovutvalgets hovedsynspunkt er at kommunen i større grad bør oppfordres til å bruke reguleringsplan og andre planer som juridisk verktøy for å fremme estetiske hensyn. Dette kan bidra til å styrke hensynet til forutberegnelighet og gi estetikkravene en bredere lokaldemokratisk forankring. Bruk av plan styrker også kommunenes evne til en overordnet estetisk utvikling. Dette var også motiverende for lovgiver ved lovendringene i 1995 da gjeldende lov § 2 (formål) og § 20-1 (kommuneplanlegging) ble endret, i tillegg til § 74 nr. 2.

Vurderingstema

Utvalget har funnet det viktig å presisere og klargjøre bestemmelsen. Utvalget har derfor foreslått å endre den språklige utformingen av «skjønnhetsparagrafen» i § 74 nr. 2. Utvalget mener at det nye forslaget til formulering på en bedre måte gir uttrykk for den skjerpelse av kravet til estetisk utforming som Stortinget foretok i 1995. Kravet til «rimelige skjønnhetshensyn» i § 74 nr. 2 første punktum antas ikke å ha selvstendig betydning utover kravet til «god estetisk utforming» og kan derfor utgå. Bestemmelsen foreslås derfor med følgende utforming:

«Ethvert tiltak skal prosjekteres og utføres slik at det etter kommunens skjønn har en god estetisk utforming i samsvar med tiltakets funksjon og med respekt for naturgitte og bygde omgivelser.»

Utvalget har ikke ment å endre bestemmelsens rettslige innhold, bare å klargjøre den.

Kommunal skjønnsfrihet eller full rettslig overprøving

Etter utvalgets vurdering gir bestemmelsen anvisning på et fritt skjønn (hensiktsmessighetsskjønn) med dertil begrenset prøvelsesrett for domstolene. Domstolene kan da bare føre kontroll med at skjønnet ikke medfører myndighetsmisbruk i form av usaklig eller urimelig forskjellsbehandling, at det er tatt utenforliggende hensyn, at avgjørelsen er vilkårlig, eller framstår som kvalifisert urimelig. Vurderingen av det enkelte tiltak opp mot kriteriet «god estetisk utforming» vil være av utpreget skjønnsmessig karakter og innebære avveininger som etter utvalgets syn egner seg dårlig for domstolene å ta stilling til. Utvalget påpeker imidlertid at forvaltningskontrollen med kommunens vedtak etter forslaget § 29-3 vil måtte fortsette på vanlig måte. Utvalget viser til forvaltningsloven § 34 andre ledd første punktum om at klageinstansen kan prøve «alle sider av saken».

Skjemmende farger

Utvalget har foreslått å fjerne bestemmelsen i § 74 nr. 2 tredje punktum om at «skjemmende farger er ikke tillatt og kan kreves endret», da dette går fram av bestemmelsen for øvrig.

Estetiske retningslinjer

Utvalget foreslår også å fjerne adgangen til å gi retningslinjer om estetikk i § 74 siste ledd. Det framstår for utvalget som en bedre løsning i større grad å legge til rette for å gi regler om estetikk i plan. Bruk av veiledere til arealplanlegging kan bedre fremme forståelsen av estetiske spørsmål i forbindelse med utarbeidelse av planbestemmelser i kommunen. På en slik måte vil man unngå eventuell tvil omkring «retningslinjenes» rettslige status.

19.3.2 Krav om plassering og høyde

Utvalget har ikke funnet noe vesentlig reformbehov ved gjeldende lov § 70, og foreslår bestemmelsen videreført i ny lov. Det er foreslått enkelte mindre endringer og tilpasninger som ikke innebærer realitetsendringer.

Utvalget har sett på gjeldende lov §§ 70 (Plassering og høyde), 74 (Planløsning og utseende), 75 (Privet – WC), 77 (Utføring av byggearbeid), 79 (Uvanlig bebyggelse), 106 (Tekniske installasjoner) og 106a (Heis, rulletrapp og rullende fortau) under ett. Etter deres vurdering har ikke paragrafenes innhold i dagens lov noen god sammenheng, verken med kapittelinndelingen i teknisk forskrift (TEK) eller den faglige oppgavefordeling som vanligvis er tilfelle i byggesaken. Dette synes å være særlig iøynefallende i de delene av loven som omhandler krav til bebyggelsen. Videre mener utvalget at enkelte bestemmelser i teknisk forskrift (TEK) er av generell karakter. De omhandler krav på et overordnet, funksjonelt nivå som utvalget mener gjør det naturlig å lovfeste dem for å synliggjøre og understreke deres betydning.

19.3.3 Tekniske krav til byggverk og installasjoner til byggverk

Krav om boder og garasje og påbud om vannklosett

Bygningslovutvalget foreslår å oppheve gjeldende lov § 75 om krav om vannklosett og § 76 om at bygninger skal ha nødvendige tilleggsrom for oppbevaring og vask av klær med videre. Etter utvalgets oppfatning framstår bestemmelsene som utidsmessige.

Krav til installasjoner

Bygningslovutvalgets forslag til bestemmelse er delvis ny og delvis en videreføring av gjeldende § 106 om oppføring, installering, drift og vedlikehold av bygningstekniske installasjoner og anlegg. Utvalget foreslår å løfte kravet om at tekniske installasjoner og anlegg skal gi de ytelser som er forutsatt og tåle normal belastning fra teknisk forskrift og inn i loven.

Heis

Bestemmelser om heis, rulletrapp og rullende fortau er etter lovutvalgets forslag, omfattet av den generelle bestemmelsen om tekniske installasjoner, jf. forslaget § 29-5. Utvalget mener det ikke er behov for en egen bestemmelse om disse innretningene i loven, og at bestemmelsen i sin helhet kan overføres til forskrift. Utvalget antar høringen vil belyse om det er behov for å ha lovbestemmelser om blant annet sikkerhetskontroll i driftsfasen.

Krav til produkter til byggverk

Etter utvalgets vurdering vil bestemmelsen få større betydning etter hvert som standarder kommer til for flere produktgrupper enn i dag. På denne bakgrunn fant ikke utvalget det hensiktsmessig å stille ytterligere dokumentasjonskrav i loven for produkter til tiltak, da dokumentasjonskravet må knyttes opp til en standard.

Utvalget har foreslått at ordlyden i første ledd endres til at det stilles krav til at produkter som inngår i byggverk, skal ha forsvarlige egenskaper. Endringen i ordlyden er ikke ment å medføre endringer i gjeldende rett. Utvalget har videre foreslått å fjerne formuleringen i gjeldende lov § 77 nr. 2 andre ledd om at »[s]lik forskrift skal overensstemme med forpliktelser som Norge etter internasjonale avtaler er pålagt å følge», da dette etter utvalgets vurdering er selvsagt og ikke trenger å stå i loven.

19.3.4 Krav til avfallshåndtering

Utvalgets utredning ble skrevet før vedtagelsen av et landsdekkende obligatorisk krav om avfallsplan. Utredningen viser til at ivaretakelse av hensynet til miljøet tilsier at det må legges til rette for at avfall fra tiltak etter plan- og bygningsloven i minst mulig grad forurenser, eller virker skjemmende. Videre er det av ressursmessige hensyn ønskelig at avfallsmengdene som går til sluttbehandling, reduseres. Det vises også til at godt planlagt avfallssortering vil kunne redusere kostnadene for tiltakshaver. Et viktig formål med å utarbeide en plan for håndtering av avfall er dessuten å avdekke om et bygg må miljøsaneres fordi det inneholder farlig avfall. God planlegging vil også kunne forebygge at ulovlig avfallsdisponering skjer. Utvalget foreslår ut fra dette å innføre landsdekkende obligatoriske krav til håndtering og dokumentasjon av avfall i byggesaker.

Utvalget anser at reglene om avfallshåndtering bør stå i plan- og bygningsregelverket. Utvalget viser videre til at plan- og bygningsloven er den sentrale offentligrettslige lov for alle aktører i bygge- og anleggsnæringen, og at det er en klar fordel å dra nytte av plan- og bygningslovens saksbehandlingsregler.

19.4 Hovedpunkter i høringsinstansenes syn

19.4.1 Krav til utforming av tiltak

Generelt

Kommuner, fylkesmenn og private organisasjoner har uttalt seg til forslaget. Ingen har reist spørsmål om nødvendigheten av å ha en bestemmelse som sikrer visuelle kvaliteter i tiltak etter loven. De fleste anser forslaget fra Bygningslovutvalget som en forbedring av bestemmelsen.

Oslo kommune er enig i vurderingene av at områdeplaner og detaljplaner er gode redskaper for å styrke den estetiske utviklingen i kommunene. Geografiske områder er ulike, og man kan få satt fokus på hva som er spesielt viktig å oppnå estetisk innenfor et avgrenset område. Samtidig har mange kommuner, Oslo inkludert, mange planer der dette ikke er med og det er derfor viktig at «skjønnhetsparagrafen» opprettholdes. Fredrikstad kommune uttaler at den foreslåtte estetikkparagrafens forenkling og opprydning i formuleringene oppdaterer og forbedrer bestemmelsen. Det er også positivt at begrepet «arkitektonisk utforming» innføres som overskrift. Dette framstår som et videre begrep enn «estetikk».

Gjeldende estetikkbestemmelse oppleves av Fylkesmannen i Østfold i plan- og bygningsloven § 74 nr. 2 som vag og lite tilgjengelig. For en tiltakshaver vil det ofte være vanskelig å se om et tiltak holder seg innenfor lovens krav. For fylkesmannen som klageinstans oppleves det at det nokså sjelden avslås tiltak med hjemmel i denne bestemmelsen. I de tilfeller der den brukes, ligger det ikke arkitektfaglige betraktninger i bunnen. Fylkesmannen er enig med utvalget i at kommunen i mye større grad enn i dag må bruke områdeplaner og detaljplaner som juridisk verktøy for å fremme estetiske hensyn.

Norske landskapsarkitekters forening viser til at et godt estetisk resultat forutsetter at kommunene har tilstrekkelig kompetanse på dette området. Ifølge undersøkelser Bygningslovutvalget bygger på, er ikke kompetansen på estetikk i kommunene blitt styrket vesentlig. Saksbehandlerkompetansen spiller en avgjørende rolle for å få et godt estetisk resultat. Fagkompetansen er også viktig i forhold til de rammene som legges for byggesaksbehandlingen gjennom utarbeiding av arealplaner og veiledningsmateriale.

Norges praktiserende arkitekter (NPA) uttaler at etter deres oppfatning er det de foreslåtte §§ 29-2 og 29-3 som inneholder de overordnede krav til brukbarhet og utforming. Disse paragrafene burde derfor komme først i kapittelet. NPA anser at det uansett er veldig bra at loven med forslaget til § 29-3 tydeliggjør begrepet arkitektonisk utforming, som et område der det skal stilles krav til tiltaket. Det presiseres at utvalgets særmerknader til bestemmelsen bør tillegges betydning for innholdet i ny saksbehandlingsforskrift.

Vurderingstema

Bærum kommune bifaller den nye formuleringen av estetikkbestemmelsen. Oslo kommune påpeker at ett viktig vurderingspunkt i forhold til gjeldende § 74 nr. 2, nemlig «i seg selv» ikke er tatt med i forslaget til ny bestemmelse. Oslo kommune mener dette må være gjort ved en inkurie all den tid utvalget presiserer at det ikke er foretatt realitetsendringer i den nye bestemmelsen i forhold til gjeldende bestemmelse. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag foreslår at setningen om krav til god estetisk utforming også gjelder ved endring av bestående byggverk og ved oppussing av fasade, bør flyttes fra forslagets andre til første ledd. Husbanken legger til grunn at endringen først og fremst tar sikte på å gi en klarere og mer ryddig lovtekst uten å endre det materielle innholdet. Husbanken reiser spørsmålet om bestemmelsen også burde anvende formuleringen «god byggeskikk», som etter hvert er et godt innarbeidet begrep. Norske landskapsarkitekters forening anser at den foreslåtte lovbestemmelsen har en bedre og klarere formulering enn dagens estetikkparagraf.

Counsil for European Urbanism framholder at det er behov for å supplere det abstrakte begrepet «respekt» med ord som konkret angir at man skal tilpasse seg bygde omgivelser på en harmonisk måte og med virkemidler som er lesbare for folk flest. Stilmessig tilpasning kan være en metode for dette. Disse presiseringene er nødvendig for å gi konkrete retningslinjer for skjønnsutøvelsen og hindre urimelige skjønn. Dette syn deles av Utvalget for harmonisk fortetting i småhusområdene, Fortidsminneforeningen og Stiftelsen byens fornyelse, så vidt det angår harmonisk tilpasning til eksisterende bebyggelse.

Fylkesmannen i Østfold er usikker på om den språklige endringen av lovteksten fra «rimelige skjønnhetshensyn» til «god estetisk utforming», bidrar noe særlig til å klargjøre selve bestemmelsen, som i dag oppfattes som uklar.

Norske arkitekters landsforbund (NAL) uttaler at som i formålsparagrafen ønsker de å benytte begrepet arkitektonisk kvalitet i forhold til byggverk og utearealer. I enkelte tiltak vil estetisk utforming være dekkende, men når det dreier seg om byggverk, bygninger og planlegging, ønskes det forutsatt en gjennomgående vurdering i forhold til omgivelser, masseoppbygging, planløsning og estetikk. Begrepet «estetikk» tolkes svært forskjellig. «Arkitektonisk kvalitet» er et klarere begrep som bedre dekker lovens intensjon.

Kommunal skjønnsfrihet eller full rettslig overprøving

Oslo kommune presiserer at det er riktig og viktig at bestemmelsen gir anvisning på et fritt skjønn (hensiktsmessighetskjønn) med dertil begrenset prøvelsesrett for domstolene.

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag er enig med utvalget i at vurdering av arkitektonisk utforming bør være et hensiktsmessighetsskjønn. Det at det er et hensiktsmessighetsskjønn innebærer imidlertid en endring av gjeldende rett, og konsekvensen av dette bør etter deres syn være at forvaltningskontrollen med bestemmelsen blir mindre intens enn tidligere, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd tredje punktum, som legger visse begrensninger på klageinstansens prøvingsintensitet ved prøvingen av kommunens frie skjønn. Forvaltningskontrollen med bestemmelsen bør med andre ord ikke fortsette som før.

Skjemmende farger

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg spesifikt til forslaget om å fjerne hjemmelen til å forby skjemmende farger.

Estetiske retningslinjer

Fredrikstad kommune anser at fjerning av hjemmelen for retningslinjer for estetisk utforming bidrar til å rydde opp i begrepene og strukturen.

Fortidsminneforeningenpåpeker at bestemmelsene om estetiske retningslinjer kom inn ved stortingsbehandlingen, og at det ikke fantes holdepunkter i forarbeidene for hvordan de skulle praktiseres. Å ta konsekvensen av dette ved å endre bestemmelsene, vil imidlertid framstå som en fallitterklæring. I stedet må de styrkes, utvides og presiseres. Utvalget for harmonisk fortetting i småhusområdene framholder at juridisk bindende retningslinjer ikke må fjernes og at hjemmelen til å vedta vedtekter dermed opprettholdes. Oslo kommune registrerer at gjeldende lovs hjemmel til å utarbeide juridisk bindende retningslinjer, slik kommunen blant annet har vedtatt for Torshovkvartalene, foreslås fjernet. Oslo kommune viser til sin merknad om at dette bare vil fungere dersom hjemmelen til å vedta vedtekter opprettholdes.

19.4.2 Krav om plassering og høyde

Kommuner, fylkesmenn, Statens bygningstekniske etat (BE), Statens kartverk og Miljøverndepartementet har uttalt seg til forslaget. Ingen har reist innvendinger mot at bestemmelsen videreføres. Enkelte høringsinstanser har påpekt at slik lovforslaget er formulert, knytter det seg fortsatt en del uklarheter til bestemmelsen.

Enkelte høringsinstanser mener det er behov for å tydeliggjøre og lovfeste hvilke hensyn som kan vektlegges innenfor bygningsmyndighetenes skjønnsmessige kompetanse til å bestemme bebyggelsens plassering og høyde. Fylkesmannen i Rogalandpåpeker at lovteksten tydeligere bør presisere at det faktisk skal foretas en vurdering av bebyggelsens plassering og høyde. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag uttaler at det er behov for å vurdere endringer i bestemmelsen når det gjelder adgangen til å avslå en søknad der avgjørende naboulemper gjør seg gjeldende. Statens kartverk støtter ikke forslaget om å oppheve gjeldende lov § 70 nr. 1 tredje punktum. Høringsinstansen mener at plassering ikke ligger under det alminnelige ansvarssystemet i gjeldende plan- og bygningslov, og at det er behov for en egen bestemmelse om plassering av tiltak. Bærum kommune og Statens bygningstekniske etat (BE) framhever at forholdet til veilovens byggeavstandskrav bør harmoniseres og klargjøres. Flere høringsinstanser påpeker at det er uklart om utvalget har ment å utvide arealbegrensningen for mindre bygning som tillates plassert nærmere enn avstandsreglene i bestemmelsens første ledd, uten samtykke fra nabo. Statens bygningstekniske etat (BE) mener forslaget § 29-1 nr. 2 bokstav b bør gjelde uavhengig av om tiltaket er beregnet til beboelse eller ikke. Etaten foreslår også forslaget § 29-1 nr. 3 fjernet. Etter etatens mening er det tilstrekkelig forskriftshjemmel i forslaget § 1-16. Miljøverndepartementet viser til at Biomangfoldlovutvalget i NOU 2004: 28 har foreslått en tilføyelse i nr. 1 andre ledd om «… at plasseringen så vidt mulig ikke blir til skade for det biologiske mangfold på stedet.»

19.4.3 Tekniske krav til byggverk og installasjoner til byggverk

Krav om boder og garasje

Svært få av høringsinstansene har kommentert utvalgets forslag om å oppheve gjeldende lov § 76. Det er kun kommet bemerkning fra Bærum kommune. Høringsinstansen mener vedtekten til § 76 om garasjeplass bør beholdes i ny lov, men slik at regelen tas inn i § 28-7.

Påbud om vannklosett

Det er kun kommet bemerkning til forslaget om å oppheve gjeldende lov § 75 fra Bærum kommune. Kommunen mener det bør være anledning til å bestemme hva slags klosett som skal brukes. Høringsinstansen påpeker at selv om det finnes nødvendig hjemmelsgrunnlag i annen lovgivning, bør det være et mål å samle de mest benyttede regler i plan- og bygningsloven. For øvrig anser kommunen bestemmelsen som overflødig.

Krav til installasjoner

Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) er enig med utvalget i at det er riktig å stille krav til de tekniske installasjonene i en egen paragraf (§ 29-5).

Oslo kommune anser at forslaget til ny § 29-5 virker ryddig og samlende. Tredje ledd som tilsvarer gjeldene lov § 106 nr. 2 første ledd kan vurderes endret til også å omtale installasjoner samt at både andre og tredje ledd omtaler installasjoner og anlegg. Plan- og bygningsetaten foreslår at overskriften i ny § 29-5 endres tilsvarende til Tekniske installasjoner og anlegg.

Statens bygningstekniske etat (BE) anbefaler at §§ 29-4 og 29-5 slås sammen. Dette begrunnes i at tekniske installasjoner er en del av byggverket og dermed bør sees som en del av dette, og ikke som særskilte tiltak.

Videre anbefaler BE at begrepet «tiltak» i tredje ledd byttes med et annet begrep da det henleder tanken til en annen betydning av ordet slik det benyttes i utkastet.

Dersom det ved formuleringen «tekniske installasjoner skal oppføres, drives og vedlikeholdes slik at...» i bestemmelsens annet ledd gis hjemmel til å stille krav til installasjoner i drift, vil det åpne for at ny inspeksjonsordning for varme- og kjøleanlegg (ref. EUs direktiv vedr. energibruk i bygg) kan hjemles i byggeregelverket. BE er positiv til at en slik mulighet legges inn.

Heis

Standard Norge mener at bestemmelsene i gjeldene lov § 106a er så viktige at disse fortsatt bør stå i loven og ikke overføres til forskrift. Det vises til at en samlet heisbransje deler denne oppfatningen.

Tekniske Entrepenørers Landsforening (TELFO)/Heisleverandørenes Forening (HLF) mener at det ikke er grunnlag for å oppheve nåværende § 106a. Det vises til at løfteinnretninger i en bygning er en teknisk installasjon hvor det må stilles spesielle krav også til driftsfasen, og at det finnes et meget omfattende regelverk knyttet til konstruksjon og installering av denne type installasjoner. Det vises til at denne sikkerheten må bli tatt vare på gjennom lovgivning for driftsfasen, og at utvalgets forslag til endringer gjennom å integrere § 106a i ny § 29-5 ikke vil gi lovhjemmel for forskrifter om de spesielle krav som forutsettes.

HLF ser behov for enkelte justeringer i nåværende § 106a og da på en slik måte at de spesielle forhold omkring heiser, rulletrapper og rullende fortau blir tillagt de generelle krav til tekniske installasjoner.

Heismontørenes Fagforening viser til at nåværende lovbestemmelse i § 106a uten tvil har fungert godt og at både brukerne og eierne har stor forståelse for reglene. Det vises til at løfteinnretninger i en bygning er tekniske installasjoner hvor det må stilles strenge krav til sikkerheten i driftsfasen, og at utvalgets forslag om å integrere § 106a i en ny § 29-5 vil medføre at en ikke kan gi forskrifter om de spesielle krav som stilles til sikkerhetskontroll i driftsfasen.

Norsk Heiskontroll (NHK) påpeker at i alle europeiske land har myndighetene krav om at det skal utføres driftskontroll eller tilstandskontroll av heiser og lignende. Norsk Heiskontroll mener at dagens ordning, som eiere av løfteinnretninger og kommunene gjennomgående er godt fornøyd med, bør videreføres, og vil sterkt anbefale at sikkerhetskontroll av heiser, rulletrapper og rullende fortau hjemles i loven.

Statens bygningstekniske etat (BE) mener det er viktig at sikkerheten for drift av innretninger som faller inn under dagens § 106a opprettholdes i et nytt regelverk. Dersom bestemmelsen ikke videreføres, vil det mangle lovhjemmel for heiseiers plikter i driftsfasen, så som daglig tilsyn, ettersyn, vedlikehold og periodisk sikkerhetskontroll. Det anbefales å videreføre gjeldende lov § 106a, alternativt at bestemmelsene videreføres i annet regelverk.

Krav til produkter til byggverk

Fylkesmannen i Hedmark tror ikke at plan- og bygningsloven vil kunne bli et tilstrekkelig virkemiddel til å sikre en forsvarlig avfallshåndtering fra byggebransjen. Det er imidlertid viktig at loven innrettes slik at den, der dette er naturlig, motiverer til og regulerer slik at det benyttes miljøvennlige bygningsmaterialer og at avfall blir sortert og disponert på rett måte. Det savnes derfor et klarere krav om dette i §§ 29-6 og 29-7. Det kreves her at produkter som skal inngå i et byggverk skal ha «forsvarlige egenskaper», men det kunne med fordel også stilles krav til produktenes miljøegenskaper i forhold til både indre og ytre miljø.

Etter Statens bygningstekniske etat (BE) sin vurdering er kravene til produkter til byggverk sentrale og omfattende regler som med fordel kan plasseres i et eget kapittel i lovteksten. Lovteksten er i tillegg svært lang og uoversiktlig. De foreslår derfor at den deles opp i flere paragrafer slik at den blir enklere å finne fram i.

BE peker videre på at ordlyden i tredje ledd første punktum forutsetter at byggprodukter skal CE-merkes og viser i den forbindelse til at CE-merking er en frivillig ordning og det er således ingen plikt for slik merking. Krav til produktegenskaper og hvordan disse skal dokumenteres, gjelder uavhengig av om produktet er CE-merket eller ikke. Etter BE sin vurdering bør derfor lovteksten endres slik at markedskontrollen fanger opp både CE-merkede produkter og produkter som ikke er CE-merket. BE foreslår også at det framkommer at tiltakshaver skal velge produkter som medvirker til at byggverket oppfyller vesentlige krav gitt i Bygningslovutvalgets forslag §§ 29-1 til 29-4.

19.4.4 Krav til avfallshåndtering

Høringsinstansene er positive til at det settes fokus på temaet, og at krav både til håndtering av generert avfall og til dokumentasjon legges inn i plan- og bygningsloven. En rekke høringsinstanser – både offentlige og private – peker på at kravene bør knyttes til søknadssystemet, og at det er viktig at avfallshåndtering underlegges saksbehandling, ansvar, kontroll og tilsyn. Oslo kommune mener det er avgjørende for å få til en god avfallshåndtering, at avfallsplaner, miljøsaneringsrapporter og sluttrapporter blir saksbehandlet og godkjent av kommunen. Derimot er Byggenæringens landsforbund (BNL) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) skeptiske til at avfallsplan skal godkjennes i forkant. Statens forurensingstilsyn mener overskriften til bestemmelsen bør endres til «håndtering av bygge- og anleggsavfall». Miljøbevegelsen Bellona og en felles uttalelse fra 10 kommuner (nettverket) peker på et behov for at det etter reglene også må kunne stilles krav til tilrettelegging for framtidig håndtering av avfall i tilknytning bebyggelsen.

19.5 Departementets vurderinger

19.5.1 Krav til utforming av tiltak

Innledning

Departementet anser at kravet til «god arkitektonisk utforming» bør innføres som et overordnet prinsipp i kapittel 29 og vil markere dette med en egen bestemmelse. Begrepet presiserer at tiltak skal utformes slik at alle elementer skal innarbeides ved tiltakets prosjektering og utførelse. Det innebærer at de ansvarlige ikke kan redusere på visuelle kvaliteter for å sikre for eksempel universell utforming, eller velge dårligere løsninger i forhold til universell utforming av hensyn til utseendet. Likeledes skal ikke tekniske krav vike for andre elementer i lovgivningen. Tiltakshaver, prosjekterende og utførende har et ansvar for at det enkelte tiltak ivaretar de krav som følger av lovgivningen til en fungerende enhet, både teknisk, ytelsesmessig og visuelt, ut fra den funksjon tiltaket skal ivareta. Bestemmelsene i kapittelet stiller også krav til at plassering og utforming av tiltak sikrer lys og luft mellom bygninger og gir gode utearealer. Bestemmelsen foreslås som første paragraf i kapittel 29 om krav til tiltak, men er ikke begrenset til å omfatte reglene i kapittelet.

Departementet foreslår også en noe annen begrepsbruk enn utvalget når det gjelder endring av gjeldende lov § 74 nr. 2 – «skjønnhetsparagrafen». Departementet slutter seg til Bygningslovutvalgets konklusjon om at det er behov for å endre innholdet i bestemmelsen. Tema er i seg selv vanskelig å håndtere. Premissene for vurderingen bør – i den grad det er mulig – komme klarere fram i lovtekst og forarbeider. Departementets forslag til nye bestemmelser fraviker noe fra utvalgets. Endringene er av mer presiserende art, men justerer noe på innholdet i bestemmelsen i forhold til forslaget fra Bygningslovutvalget.

Vurderingstema

Departementet anser at det i plan- og bygningslovens kvalitetskrav til utforming av byggverk må ligge noe mer enn et krav til utseende. Loven stiller en rekke krav til tiltak. Kravene vil ha innflytelse på den endelige utformingen av det enkelte byggverk. Krav om universell utforming, miljøkrav, brukbarhet og funksjon av bygninger og anlegg vil være premisser for tiltakets utforming. Departementet foreslår derfor at begrepet «god arkitektonisk utforming» anvendes som et samlebegrep for integrering av visuelle kvaliteter, brukbarhet, funksjonalitet og universell utforming i utformingen av det enkelte tiltak, for å presisere at kravene er likestilt. Begrepet omhandler således ikke bare utseendet, men alle elementer i loven som skal balanseres mot hverandre for å få en tilfredsstillende helhet både ved prosjektering og utførelse. Det foreslås at regelen gis som en egen bestemmelse foran i kapittel 29 om krav til tiltaket. Etter forslaget til ny plandel av loven kan kommunene gi generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel og reguleringsbestemmelser om blant annet krav til utforming, jf. Ot.prp. nr. 32 (20072008) §§ 11-9 og 12-7.

Departementet slutter seg til forslaget om å fjerne kriteriet «rimelige skjønnhetshensyn». Begrunnelsen er at det er uheldig å ha to begrep som stiller krav til samme objekt, men som språklig har forskjellig meningsinnhold. «Rimelige skjønnhetshensyn» angir etter sin ordlyd en minstenorm. «God estetisk uforming» stiller positive kvalitetskrav. I likhet med utvalget finner departementet at «rimelige skjønnhetshensyn» ikke gir et presist krav til tiltakene etter loven. Departementet slutter seg ikke til Bygningslovutvalgets forslag om å videreføre «god estetisk uforming» som krav til det enkelte tiltak. Begrepet kan lett oppfattes som en anvisning på en vurdering basert på mer personlige oppfatninger av om et tiltak kan anses som «pent» eller «stygt». Etter departementets syn bør det presiseres at lovens krav til det visuelle uttrykket er om tiltaket er godt eller dårlig utformet ut fra faglige kvalitetsnormer. Departementet foreslår derfor at kravet til tiltaks utseende formuleres som at det skal inneha «gode visuelle kvaliteter». Holdbarheten av den faglige begrunnelsen for de valgte elementer som påvirker tiltakets utseende, som høyde, volum, materialvalg, samspill mellom flater, vil være det sentrale elementet i vurderingen av om kvalitetskravet er ivaretatt. I tillegg legges det opp til flere elementer i vurderingen.

Departementet anser at det må tydeliggjøres at strengheten i kravet om visuell kvalitet er relativ i forhold til tiltakets plassering og funksjon. Det må stilles større krav til utforming av tiltak som i kraft av sin størrelse og/eller plassering har en dominerende effekt på sine omgivelser. Dette kan være tiltak som er særlig eksponerte, som for eksempel kjøpesentre eller større idrettsanlegg. Det kan også være byggverk som oppføres i sentrum av byer og tettsteder og som blir dominerende og synlige for mange i kraft av sin størrelse og sentrale plassering. Departementet foreslår derfor at det tilføyes et nytt vurderingselement i lovteksten for å presisere at kravet til utforming er relativt, ikke bare i forholdet mellom det alminnelige byggeri og tiltak med mer monumentalt preg, men også i forhold til plassering. Det bør markeres i lovteksten at det stilles strengere krav til visuell utforming av et tiltak som plasseres sentralt i kommunen, på plasser av særlig betydning eller som i kraft av sin størrelse og plassering vil virke dominerende på omgivelsene. Departementet foreslår derfor å ta inn «plassering» som et vurderingskriterium i lovteksten.

Som påpekt i høringen er kravet til visuell uforming av tiltaket «i seg selv» ikke tatt med i Bygningslovutvalgets forslag til lovtekst. Departementet har tatt med også dette elementet i sitt forslag til lovtekst. Selv om dette kan anses som selvsagt, bør et så vidt sentralt krav framgå direkte av lovteksten.

Kommunal skjønnsfrihet eller full rettslig overprøving

Bygningslovutvalget har påpekt at det er noe tvil om vurderingen etter plan- og bygningsloven § 74 nr. 2 er et rettsanvendelsesskjønn eller et fritt kommunalt skjønn. Om det anses som den ene eller andre skjønnstypen, har betydning for intensiteten av prøvingen fra klageorgan eller domstolene. Dersom vurderingen kommunen foretar etter bestemmelsen, er å regne som rettsanvendelsesskjønn, kan kommunens vurdering prøves fullt ut. Det betyr at når vedtaket bringes inn for klageorganet eller domstolen, kan de foreta en ny fullstendig vurdering av faktum i saken ut fra at vurderingen er et lovtolkningsspørsmål. Hører vurderingen under kommunens frie skjønn, vil prøvingen være begrenset. Dersom kommunen har forstått bestemmelsen riktig, har lagt vekt på riktig faktum og har foretatt en forsvarlig vurdering, vil vedtaket ikke kunne oppheves av domstolen. Klageorganet vil, etter forvaltningsloven § 34, kunne foreta en mer intens prøving enn domstolen der kommunen har fritt skjønn. Klageorganet skal likevel ta hensyn til det kommunale selvstyret i sin vurdering, slik at det ikke uten videre kan sette til side et kommunalt vedtak fordi klageorganet selv vurderer forholdet noe annerledes.

Departementets forslag tar utgangspunkt i at de kommunale bygningsmyndigheter skal ha et fritt skjønn ved vurderingen av om et tiltak har «gode visuelle kvaliteter». De lokale bygningsmyndigheter må anses best egnet til å foreta den skjønnsmessige vurderingen, basert på lokal byggeskikk og lokalpolitisk styring av den visuelle utviklingen i kommunen. Kommunene vil likevel ha plikt til å foreta en forsvarlig vurdering av tiltakets kvaliteter etter kriteriene i § 29-2, og vedtaket må begrunnes i tråd med forvaltningsloven §§ 24 og 25.

Skjemmende farger

Bygningslovutvalget har foreslått å fjerne det uttrykkelige forbudet mot skjemmende farger under henvisning til at kravet allerede framgår av bestemmelsen. Departementet anser også at fargevalg vil være et element i vurderingen av et tiltaks visuelle kvaliteter og slutter seg til utvalgets vurdering og forslag.

Estetiske retningslinjer

Departementet slutter seg til forslaget om å fjerne adgangen til å gi retningslinjer om estetikk. Som Bygningslovutvalget har påpekt, er planbestemmelser et mer egnet virkemiddel til å fremme krav til utforming av tiltak, enn adgangen til å gi retningslinjer. Videre foreslås adgangen til å gi kommunale vedtekter opphevet. Det kreves ikke lovhjemmel for å fastsette retningslinjer for skjønnsutøvelsen i kommunen. Departementet kan etter dette ikke se at det er et selvstendig behov for å beholde denne adgangen. Når det gjelder Oslo kommunes påpekning av at for eksempel reglene om utbygging av Torshov er hjemlet i denne adgangen, vil departementet påpeke at det er anledning for kommunen til å fastsette slike bestemmelser i arealplan, for eksempel ved å regulere området eller deler av det til bevaring eller som hensynssone med særlige bestemmelser. Det foreslås overgangsregler som gjør at vedtekter etter gjeldende lov ikke faller bort før åtte år etter lovens ikrafttreden. Dette vil gi kommunene god tid til å vedta planbestemmelser, jf. forslaget til § 11-9 og 12-7.

Regler ved endring av eksisterende byggverk

Bygningslovutvalget har foreslått en regel om at kravet til utforming også skal gjelde ved endring av bestående byggverk og oppussing av fasade. Departementet slutter seg til forslaget. Imidlertid foreslås det at regelen plasseres i § 31-1 i kapittelet om eksisterende byggverk, ettersom den tematisk hører til der. Videre foreslås «rehabilitering» tatt inn i bestemmelsen i tillegg til «oppussing», ettersom dette er et gjennomgående begrep i loven for oppgradering til opprinnelig standard.

Bygningslovutvalget har foreslått krav om at historisk, arkitektonisk og annen kulturell verdi knyttet til en bygnings ytre så vidt mulig blir bevart ved endring og oppussing av fasade i utvalgets forslag § 29-3 andre ledd andre punktum. Departementet slutter seg til forslaget, som er en videreføring av gjeldende rett, men foreslår bestemmelsen plassert i kapittel 31 som omhandler krav til eksisterende byggverk.

19.5.2 Krav om plassering og høyde

Kommunal- og regionaldepartementet konstaterer at det blant høringsinstansene synes å være oppslutning om at gjeldende lov § 70 videreføres i ny lov, med de justeringer som er foreslått av Bygningslovutvalget.

En rekke forhold vil være relevante å vektlegge innenfor bygningsmyndighetenes skjønnsmessige kompetanse til å bestemme bebyggelsens plassering og høyde. I vurderingen vil det kunne tas hensyn innenfor de formål bygningslovgivningen skal ivareta. Både offentlige hensyn og hensynet til den enkeltes private interesser kommer inn. Ordlyden i forslag til § 29-4 første ledd første punktum angir direkte at vurdering og godkjenning ligger til kommunen. Godkjenning etter første punktum er begrenset til bygningens plassering på tomta, og gir ikke hjemmel til å avgjøre om en søknad i det hele tatt skal tillates.

I forhold til vegloven gir bestemmelsen kommunen som bygningsmyndighet, plikt til å kontrollere om tiltaket som er beskrevet i søknaden, overholder veglovens bestemmelser om byggegrense og frisikt. I uregulert strøk eller der reguleringsplan ikke inneholder bestemmelser om byggegrense, skal bygningsmyndighetene ikke vurdere veglovens materielle krav, men påse at nødvendig tillatelse fra vegmyndighetene foreligger. Kommunen har her en kontrollfunksjon ved å avgjøre hvorvidt det er nødvendig å forelegge saken for vegmyndighetene. Bygningsmyndighetene kan ikke gi tillatelse til et tiltak som er plassert i strid med vegloven. Der vegmyndighetene ikke har truffet vedtak eller gitt uttalelse, eller der vedtaket/uttalelsen går ut på at det omsøkte tiltak er i strid med vegloven, vil bygningsmyndighetene kunne treffe vedtak om å nekte byggetillatelse etter forslaget til § 29-4 første ledd andre punktum. Eventuell dispensasjon må gis av vegmyndighetene etter vegloven. Følger byggegrensen av reguleringsplan, vil dette slå igjennom overfor vegloven, jf. vegloven § 29 første ledd. I et slikt tilfelle må bygningsmyndighetene gi eventuell dispensasjon etter plan- og bygningsloven, med varslingsplikt til vegmyndighetene.

Biomangfoldlovutvalget foreslår en tilføyelse i bestemmelsen for å styrke hensynet til det biologiske mangfoldet. Bygningslovutvalget har ikke sluttet seg til forslaget. Kommunal- og regionaldepartementet viser til at det er en rekke hensyn som kan tillegges vekt ved anvendelsen av bestemmelsen, her innbefattet hensynet til naturvern og det biologiske mangfold. Departementet mener det bryter med bestemmelsens oppbygging å ta ett hensyn særskilt inn i lovteksten. Departementet påpeker at der naturvernhensynet særlig gjør seg gjeldende, kan det i reguleringsplan settes avstandskrav eller forbud mot plassering av hensyn til det biologiske mangfoldet på stedet. Departementet opprettholder derfor ikke forslaget fra Biomangfoldlovutvalget.

Departementets forslag til § 29-4 tredje ledd bokstav a gjelder samtykke fra eier (fester) av naboeiendom om at tiltak kan plasseres i mindre avstand fra nabogrensen enn lovens hovedregel fastsetter. Samtykke om mindre avstand kan medføre økte omkostninger, blant annet fordi det vil kunne stilles krav om branntekniske tiltak. Av denne grunn er det stilt krav om at samtykke skal være skriftlig for at det senere skal kunne dokumenteres. Samtykke skal foreligge på vedtakstidspunktet. Trekkes samtykke senere tilbake av eier eller fester av naboeiendommen, er dette et forhold som i utgangspunktet ikke vedkommer bygningsmyndighetene, og som må løses privatrettslig. Dette svarer også til fortolkning av gjeldende bestemmelse.

Bygningslovutvalgets gjennomgang av gjeldende rett viser til at innholdet i «mindre bygning» etter gjeldende lov § 70 nr. 2 andre ledd bokstav b, er utdypet i saksbehandlingsforskriften (SAK) § 9. Enkelte høringsinstanser har ønsket presisert om bestemmelsen er ment utvidet. Etter departementets mening må det legges til grunn at Bygningslovutvalget ikke har foreslått å utvide arealbegrensingen. Det understrekes at riktig henvisning for hva som er «mindre bygning» etter gjeldende rett er teknisk forskrift (TEK) § 4-4, og ikke saksbehandlingsforskriften (SAK) § 9. Departementet ser ikke behov for å klargjøre dette i lovtekst, forholdet vil belyses i forskrift og veiledning til forskrift. Selv om gjeldende lov § 70 nr. 2 andre ledd bokstav b ikke synes å ha skapt tolkningsproblemer, kan det språklig sett være naturlig å bruke «lignende mindre tiltak» istedenfor «lignende mindre bygning». Dette fordi gjeldende bestemmelse om bygningens plassering, høyde og avstand fra nabogrense, også gjelder andre tiltak enn «bygning». Begrepet «mindre bygning» omfatter også andre mindre tiltak, som mindre forstøtningsmurer og fyllinger, og det er etter departementets mening hensiktsmessig å tilpasse lovens ordlyd. For å klargjøre bestemmelsen foreslår departementet at lovteksten endres til «lignende mindre tiltak». De nærmere grenser for innholdet vil klargjøres i forskrift. Gjeldende lov § 70 nr. 2 bokstav b gjelder ikke der del av garasje, uthus eller lignende mindre bygning innredes for beboelse. Departementet finner ikke grunn til å gjøre endring i forutsetningen for unntaket, og opprettholder dagens system hvor det ikke kan gjøres unntak for tiltak som er beregnet for beboelse.

Rettssikkerhetshensyn tilsier at lovbestemmelser som gir hjemmel til å gi forskrifter, klart angir hva hjemmelen skal omfatte. Etter departementets mening bør derfor forskriftshjemmelen opprettholdes i forslaget § 29-4 fjerde ledd.

19.5.3 Tekniske krav til byggverk og installasjoner til byggverk

Krav om boder og garasje

Departementet konstaterer at det blant høringsinstansene ikke synes å være særlige innvendinger mot at plan- og bygningsloven § 76 oppheves. Departementet er enig med Bygningslovutvalget i at bestemmelsen framstår som foreldet, og at det ikke er behov for å videreføre denne. I tillegg vises det til at utvalget har foreslått å oppheve vedtektshjemmelen i plan- og bygningsloven. Gjeldende lov § 76 foreslås derfor opphevet i samsvar med Bygningslovutvalgets anbefaling.

Påbud om vannklosett

Høringsinstansene har ikke gitt tilbakemelding om at det er særlig behov for å videreføre plan- og bygningsloven § 75 om klosett. Departementet legger til grunn at bestemmelsen i dag er av mindre betydning og at den framstår som utidsmessig. Departementet kan derfor ikke se betenkeligheter ved å videreføre Bygningslovutvalgets forslag om å oppheve bestemmelsen. Det antas at det er tilstrekkelig å belyse krav til tekniske løsninger, type klosett og lovlig utslipp i forskrift eller veiledning til forskrift.

Krav til installasjoner

Departementet slutter seg i all hovedsak til Bygningslovutvalgets forslag, men foreslår likevel enkelte endringer og presiseringer i forslaget § 29-6.

Departementet er enig med Oslo kommune i at bestemmelsen bør utvides til også å omfatte anlegg da installasjoner og anlegg allerede brukes om hverandre i bestemmelsen.

Gjeldende lov § 92 om hvilke bestemmelser som gjelder for eksisterende byggverk, er foreslått opphevet, og de enkelte bestemmelser er tatt med i de aktuelle paragrafer. Dette gjelder også tekniske installasjoner. For § 29-6 om tekniske installasjoner vil departementet presisere at bestemmelsen skal ha selvstendig betydning. Rekkevidden av bestemmelsen bør således ikke begrenses av rammen for krav til byggverk. Tekniske installasjoner bør vurderes uavhengig av om kommunen kan gi pålegg om utbedring av byggverk etter § 31-3 og eventuelt § 31-4 (når det gis forskrift om slikt pålegg).

Reglene om drift og vedlikehold i § 29-6 andre ledd og tredje ledd om kommunens pålegg vurderes uavhengig av om det oppstår fare etter ny § 31-3, eller om det er gitt forskrift om at kommunen kan gi pålegg om dokumentasjon og utbedring etter § 31-4.

Heis

Bygningslovutvalget har antatt at kravet til sikkerhetskontroll i driftsfasen i sin helhet kan overføres til forskrift. Departementet mener imidlertid at dette bør framgå av lov som i dag, for å sikre et klart hjemmelsgrunnlag. Departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende lov § 106a nr. 2 andre ledd, nr. 3 første ledd og nr. 4 første ledd i § 29-9.

Krav til produkter til byggverk

Departementet slutter seg i det vesentligste til Bygningslovutvalgets vurdering. Departementet vil likevel foreslå å endre ordlyden i § 29-7 tredje ledd første punktum slik at krav med hensyn til produktegenskaper og hvordan disse skal dokumenteres, gjelder uavhengig av om produktet er CE-merket eller ikke. Dette begrunnes med at krav om CE-merking av produkter på det nåværende tidspunkt ikke er gjort obligatorisk, samt at flere av de produkter som i dag finnes på markedet ikke kan CE-merkes som følge av manglende tekniske spesifikasjoner. Departementet finner det derfor hensiktsmessig å presisere i loven at dokumentasjonskravene gjelder ethvert produkt som inngår i byggverk som omfattes av plan- og bygningsloven.

Departementet mener at miljøegenskaper er ett av de grunnleggende kravene til byggeprodukter og vil omfattes av «forsvarlige egenskaper» jf. forslaget til § 29-7. Krav til forsvarlig avfallshåndtering er regulert i forslaget til § 29-8. Departementet slutter seg derfor ikke til Fylkesmannen i Hedmarks forslag om at loven stiller et mer direkte krav om miljøvennlige bygningsmaterialer, og at avfall blir sortert og disponert på rett måte.

Tekniske krav til byggverk

Departementet foreslår i hovedsak å videreføre andre og fjerde ledd av Bygningslovutvalgets forslag til § 29-4 om tekniske krav, jf. § 29-5.

Paragraf § 29-5 første ledd er i det vesentlige en videreføring av gjeldende lov § 77 nr. 1. Bygningslovutvalget påpekte i NOU 2005: 12 Kapittel 19 at § 77 nr. 1 bør utvides til også å stille krav til prosjekteringen av byggetiltakene, slik at viktigheten av prosjekteringen og de prosjekterendes ansvar kommer klart fram. Departementet deler denne oppfatningen og foreslår i tillegg å utvide første ledd til å omfatte krav til energi. Paragraf 29-5 første ledd inkluderer de seks grunnleggende krav i byggevaredirektivets vedlegg 1.

I forslaget til § 29-5 andre ledd videreføres i det vesentligste gjeldende lov § 74 nr. 1. Bestemmelsen tar også inn elementer fra teknisk forskrift (TEK) § 10-33 om utsyn. Departementet foreslår også at det i loven stilles krav til «forsvarlig energibruk», som i det vesentlige er en videreføring av gjeldende krav til energiforsyning i teknisk forskrift (TEK) § 8-22.

Forsvarlig energibruk

Bygningslovutvalget foreslo i NOU 2005: 12 Kapittel 25 om Miljøkrav i bygningsretten, å vurdere krav i bygningslovgivningen som kan bidra til å senke og deretter stabilisere de norske utslippene i perioden 2008–2012 til et nivå svarende til en prosent over 1990-nivå. Styring av energibruk i bygg er en viktig del av arbeidet med reduksjon av klimagassutslipp, og departementet peker på behovet for klare hjemler for forskrifter på dette området. Det vises blant annet til St.meld. nr. 34 (2006 – 07) Norsk klimapolitikk, der det vurderes å innføre forbud mot å erstatte gamle oljekjeler med ny i bestående bygg, og foreslår å innføre forbud med hjemmel i plan- og bygningsloven mot installering av oljekjel i nye bygninger. Departementet viser videre til at økt etterspørsel av elektrisk kraft kan medføre økt import av elektrisitet fra kullkraftproduksjon. Resultatet av dette vil ikke være en reduksjon av CO2 -utslipp. I tillegg til hensynet til miljøet, vil omlegging av energibærere være svært viktig for å ivareta forsyningssikkerheten.

Med bakgrunn i ovennevnte, foreslår departementet som ett virkemiddel for å redusere utslipp av klimagasser at det i § 29-5 andre ledd stilles krav til «forsvarlig energibruk». Oppvarming i bygg utgjør en vesentlig andel av norsk energiforbruk. Over 80 % av verdens energiproduksjon i 2005 var ifølge Internasjonalt energibyrå basert på fossilt brensel. Det er en ambisjon at Norge skal overoppfylle Kyoto-avtalen med 10 %. Et viktig norsk bidrag for å redusere klimagassutslippene vil, etter departementets oppfatning, være å redusere energibruken i bygg og gjennom omlegging til alternative energikilder. For å ha tilstrekkelige virkemidler til å gjennomføre nasjonale mål og internasjonale forpliktelser om reduksjon av klimagassutslipp, er det behov for klare hjemler for de valg som anses egnet for å styre energibruk i bygg. På denne bakgrunn foreslås det i § 29-5 fjerde ledd en utvetydig hjemmel for styring av hvilke energikilder som benyttes. Forskrift vil kunne kreve tilrettelegging for bruk av for eksempel andre oppvarmingskilder enn olje og direkteoppvarming med elektrisitet som hovedoppvarmingskilde. Dette bygger på og styrker det som framgår av gjeldende teknisk forskrift (TEK) § 8-22 hvor det framgår at bygning skal prosjekteres og utføres slik at en vesentlig del av varmebehovet kan dekkes med annen energiforsyning enn elektrisitet og/eller fossile brensler hos sluttbruker (eksempelvis olje, gass og parafin). Utformingen av et eventuelt forbud mot bruk av bestemte energikilder vil gjøres i forskrift.

Forsvarlig planløsning og innemiljø

Kravet til forsvarlig planløsning henger nært sammen med kravet til innemiljø, herunder særlig kravet til utsyn og lysforhold som er av stor betydning for menneskets helse og trivsel. Tilfredsstillende utsyn oppnås når vindusflater hindrer en innestengt følelse og gir brukeren god kontakt med det fri både sittende og stående. Forsvarlig planløsning er særlig viktig med hensyn til ivaretakelse av personsikkerhet. Forbindelsen fra ethvert arbeids- eller oppholdssted til rømningsvei må være oversiktlig, uten hindringer og ha færrest mulige retningsforandringer.

Det er i utgangspunktet ansvarlige foretak som har ansvar for at tiltaket oppfyller krav gitt i eller i medhold av plan- og bygningslovgivningen. Etter gjeldende lov § 95 nr. 2 skal kommunen ved behandling av søknad om tillatelse, i nødvendig grad kontrollere at tiltaket det søkes om, er i henhold til krav gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven, se Ot.prp. nr. 39 (1993 – 94) punkt 6.4.1.2. Departementet foreslår ingen endringer i denne oppgaven. Kommunen har således fortsatt både adgang, og for så vidt også plikt, til å påse at byggverk utformes i samsvar med de materielle krav som oppstilles i forslaget til § 29-5 andre ledd. Departementet presiserer i denne sammenheng at § 29-5, i likhet med gjeldende lov § 74 nr. 1, er ment som en avslagshjemmel. Dette innebærer at kommunen kan gi avslag på søknad om tillatelse dersom eksempelvis den foreslåtte planløsningen må anses som åpenbart uforsvarlig eller er direkte i strid med de minimumskrav som oppstilles i forskrift. Departementet understreker imidlertid at spørsmålet om oppfyllelse av kravet til forsvarlig energibruk, planløsning eller innemiljø i det konkrete byggverket ikke bør være et tema i kommunens rutinemessige saksbehandling, men fortrinnsvis være gjenstand for tilsyn på samme måte som innen andre fagområder. Departementet anbefaler for øvrig at kommunen ikke legger en for streng norm til grunn ved vurderingen av planløsningen. Avslag bør i første rekke gis i de tilfeller der den foreslåtte planløsning har åpenbare svakheter med hensyn til lysforhold, utsyn og/eller rømningsmuligheter. Departementet anser ikke generell brukbarhet med hensyn til møblering og romlighet som relevant avslagsgrunn .

Opplysningene som blir gitt i søknaden skal kontrolleres opp mot plangrunnlag, lov, forskrift med videre, og danne grunnlag for kommunens tillatelse. Dersom det i forbindelse med et tilsyn viser seg at opplysningene som kommunen har mottatt ikke har vært riktige, innebærer dette at tillatelsen ble gitt på bristende forutsetninger, med de rettslige konsekvenser dette kan få for tiltaket.

Forslaget til § 29-5 tredje ledd, som omhandler krav til byggverks levetid, er kun en presisering av gjeldende rett, jf. blant annet teknisk forskrift (TEK) § 7-32 som stiller krav om at byggverk har nødvendig og tilstrekkelig sikkerhet mot naturlaster, så som skred, flom, sjø, vind, jordskjelv og snø. Hvorvidt et byggverk får en tilsiktet og forsvarlig levetid, vil avhenge av flere forhold, deriblant naturgitte forutsetninger som klimaforhold.

Norge står i økende grad overfor store klimautfordringer. Det at man har forskjellige klimautfordringer i ulike deler av landet, må nødvendigvis få konsekvenser for hvilke løsninger som velges. En løsning som er velegnet i Sør-Norge vil ikke nødvendigvis være tilstrekkelig i Nord-Norge. For eksempel vil man i et område med mye nedbør måtte ta særlige hensyn til vegger, tak og lufting for å unngå fuktproblemer. Vindutsatte områder står overfor andre problemer. Klimautfordringene vil få betydning for oppfyllelse av de grunnleggende kravene til helse, miljø og sikkerhet som nevnt ovenfor, og spesielt i forhold til energi.

Klimaforholdene innebærer at det i regelverket må stilles strenge krav til prosjektering og utføring av byggverk, herunder korrekt valg av materialer og konstruksjoner. Da verken lov eller forskrift aldri fullt ut vil kunne sikre lokal tilpasning, vil departementet understreke at det er viktig at det ved prosjektering og utførelse benyttes lokalkunnskap om klimapåkjenninger og byggeskikk. Forhåndskonferanser vil i så måte kunne være et viktig verktøy for å få kjennskap til lokale klimaforhold.

I fjerde ledd gis det hjemmelsgrunnlag for utferdigelse av nærmere regler ved forskrift.

19.5.4 Krav til avfallshåndtering

Departementet er enig i at krav til forsvarlig behandling av avfall som genereres av byggetiltak, bør overføres fra forurensingslovgivningen til plan- og bygningsloven. Videre bør krav til dokumentasjon i byggesaken følge av samme lov. De fleste aktører i byggebransjen er mer kjent med plan- og bygningslovens system og regler og foretrekker at plan- og bygningsloven anvendes. Departementet viser for øvrig til utvalgets begrunnelse, samt at slike krav allerede er innført i dag etter forurensingsloven. Overføring av reglene til plan- og bygningsloven ble støttet i høringen.

Det nærmere innholdet i plikten til forsvarlig håndtering av avfall og dokumentasjon og saksbehandling bør følge av forskrift. Utgangspunktet for reglene må være at de faktisk sikrer en forsvarlig håndtering. Samtidig må kravene passes inn i byggesaksbehandlingen for øvrig, uten å skape unødvendig merarbeid i form av avvikende krav til dokumentasjon og saksbehandling.

Departementet anser at håndtering av avfall er ivaretakelse av et samfunnsmessig viktig forhold som fortsatt er forholdsvis nytt. Det er derfor naturlig at kommunen tar stilling til plan for avfallshåndteringen, senest før igangsettingstillatelse gis. Nærmere regler om dette vil bli gitt i forskrift.

Departementet anser ikke at det vil være hensiktsmessig at avfallshåndtering som ikke omfatter farlig avfall blir et eget ansvarsområde. Håndtering av byggeavfall vil i slike tilfeller inngå i de alminnelige kravene til foretakenes kompetanse, og synliggjøres i foretakenes rutiner.

Til forsiden