2 Bakgrunn for lovforslaget
2.1 Oppnevning, mandat, sammensetning mv.
Bokføringsutvalget ble oppnevnt ved kronprinsregentens resolusjon 30. mars 2001. Utvalget ble gitt følgende mandat:
«Mandat til lovutvalg for å utarbeide utkast til lovbestemmelser om registrering, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsopplysninger
Utvalget skal utarbeide utkast til lovbestemmelser om registrering, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsopplysninger. I arbeidet skal det tas hensyn til bedriftens eget behov for regnskapssystemer som gir nødvendig oversikt over og kontroll med dens økonomiske forhold, de behov skatte- og avgiftskontroll og bekjempelsen av økonomisk kriminalitet stiller til informasjon og til investorers og kreditorers informasjonsbehov.
Utvalget bes om å vurdere om disse hensynene best kan ivaretas gjennom en rammelov som forutsettes utfylt gjennom forskrifter og eventuelt utvikling av god regnskapsskikk på området, eller gjennom en mer detaljert lovgivning, og utarbeide sitt utkast i tråd med dette. I denne sammenheng må behovet for en samling og samordning av ulike bestemmelser om løpende registrering av regnskapsopplysninger vurderes. Lovutkastet må ta høyde for at teknologisk utvikling etc. kan ha stor betydning for mulighetene innenfor regnskapsområdet, og det bør i utformingen av lovutkastet ses hen til den internasjonale regelverksutviklingen på dette området. Utvalget bes også om å vurdere om bestemmelsene bør tas inn som en del av regnskapsloven eller om det bør utarbeides en separat lov for registrering, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsopplysninger.
Omfanget av og tidspunktet for registrering, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsopplysninger skal vurderes. Det må videre vurderes hvilke krav som skal stilles til utformingen og organiseringen av regnskapsopplysninger. Det skal også vurderes om det på visse områder kan være behov for differensiering mellom grupper av de som skal være regnskapspliktige etter disse reglene; for eksempel knyttet til dem som har full regnskapsplikt etter regnskapsloven og dem som kun er omfattet av bestemmelsene om registrering, dokumentasjon og oppbevaring. Utvalget kan vurdere spørsmål knyttet til hvem som skal omfattes av lovbestemmelsene.
Utvalget skal vurdere behovet for forskrifter til lovbestemmelsene, og utarbeide utkast til slike eventuelle forskrifter.
Utvalget kan innhente eksterne innspill eller etablere kontakt med andre interesse- eller faggrupper etter behov.
Finansdepartementet kan gjøre tillegg til eller endringer i utvalgets mandat.
Utvalgets innstilling skal avgis innen 31. desember 2001.»
Utvalget har senere fått utsettelser av fristen for å levere innstillingen.
Ved brev 30. mars 2001 oppnevnte Finansdepartementet følgende personer i utvalget (titler og arbeidsgiver er angitt ved oppnevnelsestidspunktet):
Statsautorisert revisor Trond Tømta (PricewaterhouseCoopers), leder
Advokat Ingebjørg Harto (Næringslivets Hovedorganisasjon)
Kontorsjef Inger Helene Iversen (Skattedirektoratet)
Seniorrådgiver Roy Kristensen (ØKOKRIM)
Direktør Jan-Egil Kristiansen (Oslo Likningskontor)
Amanuensis Tove-Gunn Moen (Høgskolen i Stavanger)
Autorisert regnskapsfører Steinar Maribo (Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening)
Registrert revisor Terje Melhus (Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon)
Statsautorisert revisor Siri H. Reidulff (Den norske Revisorforening)
Statsautorisert revisor Terje Tvedt (Ernst & Young) og førstekonsulent Hege Dahl (Finansdepartementet) har vært sekretærer for utvalget.
Bokføringsutvalget avga sin innstilling til Finansdepartementet 31. oktober 2002. Utredningen er trykket som NOU 2002: 20 Ny bokføringslov. Utredningen inneholder utkast til ny lov og forskrift om bokføring. Utvalgets utredning ble sendt på høring ved Finansdepartementets brev 13. desember 2002. I høringsbrevet ba Finansdepartementet om at høringsinstansene ga merknader til utkastet til ny lov og forskrift om bokføring. Høringsfristen ble satt til 1. april 2003. Utredningen ble sendt på høring til følgende instanser:
Akademikerne
Aksjonærforeningen i Norge
AktuarKonsulenters Forum
Alle departementene
Arbeidsgiverforeningen for Skip og Offshorefartøyer
Banklovkommisjonen
Brønnøysundregistrene
Datatilsynet
De selvstendige kommunale pensjonskasser
Den Norske Advokatforening
Den Norske Aktuarforening
Den norske Revisorforening
Det juridiske Fakultet, Universitetet i Bergen
Det juridiske Fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske Fakultet, Universitetet i Tromsø
Eiendomsmeglerforetakenes Forening
Finansforbundet
Finansieringsselskapenes forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Folketrygdfondet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon
Handelshøyskolen BI
Kommunenes Sentralforbund
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
Landslaget for Regnskapskonsulenter
Landsorganisasjonen i Norge
Likestillingsombudet
Nord Pool ASA
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening
Norges Bank
Norges Bondelag
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Fondsmeglerforbund
Norges Handelshøyskole
Norges Ingeniørorganisasjon
Norges Juristforbund
Norges Kommunerevisorforening
Norges Kooperative Landsforening
Norges Rederiforbund
Norges Røde Kors
Norges Skogeierforbund
Norsk Bedriftsforbund
Norsk Helse- og Sosialforbund
Norsk Investorforum
Norsk Tillitsmann ASA
Norsk Tjenestemannslag (NTL-Skatt)
Norske Boligbyggelags Landsforbund
Norske Finansanalytikeres Forening
Norske Finansmegleres Forening
Norske Forsikringsmegleres Forening
Norske Kredittopplysningsbyråers Forening
Norske Pensjonskassers Forening
Norske Privatskolers Landsforbund
Norske Siviløkonomers Forening
NOS Clearing ASA
Næringslivets Hovedorganisasjon
Oljeindustriens Landsforening
Oslo Børs
Postbanken
Premium Forvaltningssystemer AS
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Riksrevisjonen
Rikstrygdeverket
Sjøassurandørenes Centralforening
Skattebetalerforeningen
Skattedirektoratet
Skatterevisorenes Forening
Sparebankforeningen i Norge
Statistisk Sentralbyrå
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Verdipapirfondenes Forening
Verdipapirsentralen
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
ØKOKRIM
Følgende høringsinstanser har gitt merknader til utredningen:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Bedriftsforbundet
Coop NKL
Den norske Revisorforening
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen (felles uttalelse)
Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon
Justis- og politidepartementet
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
Landslaget for regnskapskonsulenter
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening
Norges Bondelag
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Kommunerevisorforbund
Norsk Tjenestemannslag (NTL-Skatt)
Norske boligbyggelags landsforbund
Nærings- og Handelsdepartementet
Næringslivets Hovedorganisasjon
Oljeindustriens landsforening
Reiselivsbedriftenes landsforening
Skattebetalerforeningen
Skattedirektoratet
Skatterevisorenes forening
Statistisk sentralbyrå
Toll- og avgiftsdirektoratet
ØKOKRIM
I tillegg har følgende instanser gitt merknader:
Hedemarken Kommunerevisjonsdistrikt
Norsk Øko-Forum
Telenor
Følgende høringsinstanser har opplyst at de ikke har merknader til utredningen:
Barne- og familiedepartementet
Brønnøysundregistrene
Eiendomsmeglerforetakenes forening
Fiskeridepartementet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forsvarsdepartementet
Helsedepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Landbruksdepartementet
Norges Bank
Norges Rederiforbund
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Utdannings- og forskningsdepartementet
Utenriksdepartementet
2.2 Bakgrunnen for nye bokføringsregler
Det er gitt regler om registrering, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsmateriale i lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (heretter regnskapsloven 1998) kapittel 2. Loven trådte i kraft 1. januar 1999. Fra samme tidspunkt ble lov 13. mai 1977 nr. 35 om regnskapsplikt m.v. (heretter regnskapsloven 1977) opphevet. Regnskapsloven 1998 bygger på et prinsipp om at regnskapslovgivningen er en rammelov som skal utfylles gjennom forskrifter og standarder for god regnskapsskikk, jf. Ot.prp. nr. 42 (1997-98) om lov om årsregnskap m.v. I forbindelse med behandlingen av forslaget til ny regnskapslov i Stortinget, påpekte et flertall i finanskomiteen at det som følge av den nye lovens utvidede plikt til registrering av regnskapsopplysninger ville være behov for å gi de regnskapspliktige noe tid til nødvendig omstilling og tilpasning av systemer, jf. Innst. O. nr. 61 (1997-98) punkt 4.1.2. På denne bakgrunn ble det vedtatt at regnskapspliktige i en overgangsperiode frem til 1. januar 2001 kunne velge å benytte reglene om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger i lov 13. mai 1977 nr. 35 (heretter regnskapsloven 1977) med tilhørende forskrifter, i stedet for reglene i den nye regnskapsloven kapittel 2 med forskrifter.
Det ble i etterkant av vedtaket om ny regnskapslov rettet en god del kritikk mot lovens kapittel 2. Kritikken gikk bl.a. på detaljeringsgraden i loven og kravene til oppbevaring av regnskapsmateriale. Til oppfølging av kritikken, fremmet Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 13 (2000-2001) forslag om å forlenge valgfriheten frem til 1. januar 2002, jf. omtale i Ot.prp. nr. 13 (2000-2001) kapittel 2. Samtidig ble det fremmet forslag om enkelte unntak fra og endringer i reglene i lovens kapittel 2.
Finanskomiteens flertall sluttet seg ikke til departementets forslag, jf. Innst. O. nr. 32 (2000-2001). Finanskomiteens flertall uttalte bl.a. (Innst. O. nr. 32 (2000-2001) kapittel 1):
«Flertallet mener på denne bakgrunn det er nødvendig med en full gjennomgang av regnskapslovens kapittel 2 om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger, med sikte på å utarbeide et nytt og bedre regelverk på området. En slik gjennomgang bør foretas av et offentlig utvalg, med representanter for næringsliv, regnskapsmiljøer og offentlige myndigheter. Forslaget fra dette utvalget bør deretter sendes på ordinær høring, før departementet fremmer nytt forslag for Stortinget til nye regler for registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger i regnskapsloven. Inntil nye regler trår i kraft kan regnskapspliktige velge å benytte reglene om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger (bokføring) i lov av 13. mai 1977 nr. 35 med forskrifter.»
Stortinget fattet vedtak i tråd med flertallets innstilling, jf. Besl. O. nr. 47 (2001-2002).
2.3 Oversikt over gjeldende rett
2.3.1 Regnskapsloven 1977
I Ot.prp. nr. 42 (1997-98) punkt 5.1 gis følgende oversikt over innholdet i regnskapsloven 1977 kapittel 2:
«Regnskapslovens bestemmelser om bokføring er gitt i lovens kapittel 2. Den regnskapspliktige skal etter disse bestemmelsene registrere informasjon om økonomiske forhold på angitt måte og systematisere og oppbevare dokumentasjon som underbygger informasjonen. Den registrerte informasjonen skal sammendras etter særskilte regler om periodiske avslutninger. Reglene bærer preg av å være gitt for manuelt førte regnskapsbøker. Det er imidlertid hjemmel for å gi bestemmelser bl.a. for regnskaper som er ført elektronisk, slik det er gjort i den såkalte løsbladforskriften, jf. nedenfor.
Hovedregelen i § 5 første ledd er at bøkene skal gi «så fullstendige og spesifiserte opplysninger om forretningenes gang som tilsies av hensyn til virksomhetens fordringshavere, eier og deltaker, virksomhetens ledelse og ansatte, samt av hensyn til den oppgave- og opplysningsplikt som følger av lov eller er pålagt i medhold av lov.» Etter annet ledd skal eiers eller deltakers innskudd eller uttak fremgå særskilt.
§ 6 inneholder bestemmelser om hvilke bøker som skal føres, og hvordan disse skal innrettes. Som minstekrav skal det føres kassabok for kontantbetalinger, dagbok for andre forretningstilfeller, kontobok for mellomvær med fordringshavere og skyldnere, hovedbok for innføring av sammendrag av kassabok og dagbok, og årsoppgjørsbok for innføring av årsoppgjør, årsberetning m.v. Det stilles ordenskrav til føring av bøkene, som etter hovedregelen skal være innbundet eller heftet og forhåndsnummerert.
§ 6 fjerde ledd inneholder et vesentlig unntak fra de alminnelige regler. Under forutsetning av at det etableres et «ordnet og betryggende system», kan de innbundne og heftede bøkene erstattes av andre hjelpemidler. Departementet kan gi forskrift om bruken av slike hjelpemidler. Forskriftsmyndigheten er delegert til Kredittilsynet. Den såkalte løsbladforskriften av 16. desember 1992, jf. omtale nedenfor, omhandler bl.a. EDB-førte regnskaper.
Etter § 7 skal regnskapsføringen foretas i Norge. Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak gi adgang til at regnskapsføringen foretas i utlandet. Ved delegasjonsvedtak 5. februar 1988 er Kredittilsynet gitt myndighet til å innvilge dispensasjoner etter denne bestemmelsen. Kredittilsynet har fastsatt retningslinjer for praktiseringen av dispensasjonsadgangen.
§ 8 omhandler krav til legitimasjon av kostnader og inntekter. Etter bestemmelsen i første ledd skal kostnader alltid være legitimert ved bilag.
Etter § 9 skal bøkene være tilfredsstillende ajour til enhver tid i samsvar med hva som anses å stemme med god regnskapsskikk. Dette ajourholdskravet er i flg. Ot. prp. nr. 46 (1975-76) å oppfatte som en presisering av det generelle ordenskravet i § 6. Når det gjelder kontante betalinger skal de så vidt mulig føres i kassaboken samme dag som de finner sted.
§ 10 inneholder bestemmelser om periodiske avslutninger av bøkene. Kontiene i kassaboken og dagboken skal sammendras for perioder på en eller to måneder. Hovedboken skal ajourføres med samme intervaller. For regnskapspliktig som bruker EDB i bokføringen, er de tilsvarende bestemmelsene i løsbladforskriften relevante. Ved utarbeidelse av årsoppgjør skal alle regnskapsbøker avsluttes. Det skal særskilt utarbeides lister over varelager, fordringer og gjeld som er tatt med i årsoppgjøret. For øvrig skal informasjonen i årsoppgjøret avstemmes med hovedboken.
§ 11 gir regler om oppbevaring av regnskapsbøker og bilag. Regnskapsbøkene med tilhørende bilag og sammendrag skal oppbevares i Norge i minst ti år etter utløpet av vedkommende regnskapsår. I tillegg til de ordinære regnskapsbilag skal «mottatte brev, gjenparter av avsendte brev og andre dokumenter som kan legitimere bokføringen (...) oppbevares ordnet her i landet i minst ti år etter utløpet av det regnskapsår da det forretningstilfelle som dokumentet gjelder var endelig avsluttet.» Det kan gis dispensasjon fra reglene om oppbevaringsplikt. Dispensasjonsmyndigheten er delegert til Kredittilsynet. Det er også hjemmel for å gi forskrifter om dette, men denne hjemmelen er ikke benyttet. I løsbladforskriften, jf. nedenfor, er det gitt nærmere bestemmelser om oppbevaring på mikrofilm m.v.»
2.3.2 Forskrifter til regnskapsloven 1977
I Ot.prp. nr. 42 (1997-98) punkt 5.1 omtales forskrifter til regnskapsloven 1977 på følgende måte:
«Løsbladforskriften er kortbetegnelsen på Kredittilsynets forskrift 16. desember 1992 «om adgang til å bruke løsblad og andre hjelpemidler i regnskapsføringen og om bruk av film eller annen likeverdig gjengivelse ved oppbevaring av regnskapsmateriale». Ettersom regnskapslovens bokføringsbestemmelser er formulert for manuelt førte regnskapsbøker, gir den en utilstrekkelig regulering av regnskapsføring i EDB-systemer og oppbevaring av regnskapsmateriale i annen form enn originalt papirbilag. Løsbladforskriften utfyller regnskapslovens bestemmelser på disse områdene. Løsbladforskriften utgjør en viktig ramme for alle regnskapspliktige som bruker moderne regnskapssystemer.
Løsbladforskriften gjelder regnskapspliktige som bruker «løsblad og andre hjelpemidler i stedet for innbundne og heftede bøker». Med andre hjelpemidler menes bl.a. mikrofilm, optiske media og slettbare media, herunder elektroniske eller magnetiske media.
Løsbladforskriften har bestemmelser om dokumentasjon, presentasjon og oppbevaring. Dokumentasjonsbestemmelsen skiller seg fra regnskapslovens bestemmelse ved at den inneholder et krav om systemdokumentasjon. Etter bestemmelsen skal regnskapssystemets opplegg og virkemåte fremgå slik at regnskapskyndige kan sette seg inn i systemet og hvordan regnskapsføringen er gjennomført, og det skal på en lettfattelig måte fremgå hvordan regnskapet kan etterprøves. Alle poster skal etter forskriften være legitimert, mens hovedregelen i regnskapsloven er at inntekter skal legitimeres i den grad det er mulig. Regnskapslovens bestemmelse krever legitimasjon ved «bilag», mens løsbladforskriften bruker ordlyden «originale papirbilag eller i annen form som muliggjør at opprinnelse og innhold kan etterprøves på en like dekkende måte». Dette er forstått slik at elektronisk overførte dokumenter kan godkjennes som dokumentasjon, forutsatt at de relevante data skrives ut på papir.
Forskriftens bestemmelser om «presentasjon» motsvarer i hovedsak lovens inndeling i regnskapsbøker. Regnskapsperiodene skal etter forskriftens § 4-3 omfatte maksimum 2 måneder. Bestemmelsen tilsvarer ajourføringsregelen i regnskapsloven § 9.
Forskriften gir adgang til oppbevaring bl.a. i form av mikrofilm og annet arkivmateriale som kan leses ved forstørrelse og optiske media eller tilsvarende ikke slettbare media. Kredittilsynet kan gi tillatelse til oppbevaring på slettbare media. Forskriften tillater også at originalt regnskapsmateriale erstattes ved overføring av informasjonen til annet medium. I så fall må originalmaterialet oppbevares i 3 ½ år.
Løsbladforskriften har en særskilt ansvarsbestemmelse som stadfester at den regnskapspliktige har ansvar for at bestemmelsene blir fulgt, selv om det blir nyttet ekstern regnskapsfører. I slike tilfeller har imidlertid også den eksterne regnskapsføreren et ansvar for de funksjoner som denne utfører.
En rekke forskrifter gitt med hjemmel i annen lovgivning inneholder også bestemmelser om bokføring. Enkelte av disse, hjemlet i skatte- og avgiftslovgivningen, har omlag like generell anvendelse som regnskapslovens bokføringsregler.
Ved kgl. res. 28. november 1958 er det gitt regler om bokføring av kontantsalg, uttak av varer til privatbruk og salg til nærmere angitte personer.
Med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 45 og investeringsavgiftsloven § 17 har Skattedirektoratet 20. august 1969 gitt forskrifter om regnskapsplikt og bokføring for næringsdrivende som går inn under bestemmelsene i disse lovene. Forskriften betegnes gjerne som forskrift nr. 1. Forskriften inneholder både bestemmelser som særlig er knyttet til avgiftsplikten, og generelle bestemmelser om bokføringen som for en god del overlapper bestemmelsene i regnskapsloven og løsbladforskriften. De generelle bestemmelsene omfatter regler om ajourhold, bokføring av kontantomsetning, reskontro, bokføring av varer og tjenester til privat bruk, bokføring av omsetning til ledende funksjonærer m.v.
Med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 45 har Finansdepartementet 14. oktober 1969 gitt forskrifter om innhold i salgsdokument m.v. Denne forskriften betegnes forskrift nr. 2. Forskriften krever utstedelse av salgsdokument (faktura mv.) ved omsetning mellom næringsdrivende og stiller krav til hva slags informasjon salgsdokumentet skal inneholde. I forhold til regnskapsloven har forskriften i første rekke 2betydning for dokumentasjonsbestemmelsene.
Det eksisterer to generelle forskrifter om lønnsutbetalinger m.v. Med hjemmel i skattebetalingsloven §§ 12, 33, 46 og 56 er det ved kgl. res. av 23. januar 1987 gitt forskrifter om arbeidsgivers regnskapsføring og oppgjør for skattetrekk m.v. Forskriften inneholder bl.a. bestemmelser om bokføring av lønnsutbetalinger og forskuddstrekk, med angivelse av hvilke opplysninger som skal registreres. Med hjemmel i ligningsloven § 6-1, jf. § 6-2, og sjømannsskatteloven § 16 har Finansdepartementet 30. desember 1983 fastsatt forskrifter om regnskapsføring av lønnsutbetalinger m.v. Forskriften inneholder bestemmelser om bokføring av lønnsutbetalinger.
Med hjemmel i skatteloven § 50 har Skattedirektoratet 16. desember 1992 fastsatt forskrifter om vareopptellingslister og verdsettelse av varebeholdninger. Det er bl.a. fastsatt at det i forbindelse med årsoppgjøret skal foretas opptelling av varebeholdningen.
I tillegg til de nevnte bestemmelser finnes det en rekke mer spesielle regnskapsbestemmelser for særskilte næringer som er fastsatt med hjemmel i særlovgivning.»
Det er gitt nærmere regler om bruk av regnskapsregler i regnskapsloven 1977 kapittel 2 i forskrift 16. desember 1998 nr. 1235 om bruk av bokføringsregler i lov om regnskapsplikt m.v. og enkelte andre lover.
2.3.3 Regnskapsloven 1998 kapittel 2
Det er som nevnt gitt regler om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysinger i regnskapsloven 1998 kapittel 2. Reglene skulle gi rom for at ny teknologi kunne tas i bruk. I loven § 2-1 er det gitt regler om registrering av transaksjoner og andre disposisjoner. Loven § 2-2 inneholder regler om regnskapssystemet. Det oppstilles krav til dokumentasjon av registrerte opplysninger, regnskapssystemet og eiendeler og gjeld, jf. loven §§ 2-3, 2-4 og 2-5. I loven § 2-6 stilles krav til språk. I loven § 2-7 opplistes hva som anses som oppbevaringspliktig regnskapsmateriale. Regnskapsmaterialet skal oppbevares i 10 år.
Loven bygger på et prinsipp om at regnskapslovgivningen er en rammelov som skal utfylles gjennom forskrifter og standarder for god regnskapsskikk, jf. Ot.prp. nr. 42 (1997-98) om lov om årsregnskap m.v. punkt 2.6.3.
2.3.4 Forskrifter til regnskapsloven 1998 kapittel 2
I forskrift 6. mai 1999 nr. 544 om regnskapssystem, registrering, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsopplysninger er det fastsatt relativt omfattende regler som utfyller bestemmelsene i regnskapsloven kapittel 2. Forskriften inneholder også enkelte unntak fra bestemmelsene i regnskapsloven kapittel 2. Forskriften trådte i kraft 1. juli 1999. Departementets siktemål i arbeidet med forskriften var å utforme regler som på en best mulig måte ivaretar hensynet til kontroll med regnskapspliktig virksomhet og som samtidig lar seg gjennomføre innenfor en kostnadsmessig akseptabel ramme. Departementet la til grunn at ytterligere veiledning vedrørende registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger ville bli gitt gjennom standard for god regnskapsskikk.
2.3.5 Bokføringsregler i enkelte andre land
Utvalget har gjort nærmere rede for bokføringsreglene i Sverige og Danmark i NOU 2002: 20 kapittel 3.
2.3.6 EØS-forpliktelser
Det er ikke fastsatt særlige direktivforpliktelser for bokføringsregler. Regler om bokføring må likevel gis innen rammene for de grunnleggende prinsipper i EØS-retten, herunder ikke-diskrimineringsprinsippet. Det viser for øvrig til EUs 6. merverdiavgiftsdirektiv (direktiv 77/338/EEC, endret ved rådsdirektiv 2001/115/EF), som vil bli nærmere omtalt nedenfor.