Ot.prp. nr. 47 (2005-2006)

Om lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven)

Til innholdsfortegnelse

4 Lovgrunnlag for arbeids- og velferdsforvaltningen

4.1 Lovteknisk løsning, ny lov mv

4.1.1 Høringsnotatet

Et hovedpunkt i reformen er å samle det statlige ansvaret for arbeids- og velferdsforvaltningen i én etat, jf. St.prp. nr. 46 (2004-2005). Nedleggelse av Aetat og trygdeetaten for å bygge opp en ny statlig arbeids- og velferdsetat skaper et klarere og mer enhetlig ansvarsforhold på statlig side, legger til rette for effektiviseringsgevinster og gir bedre muligheter til å styrke forholdet til bedrifter og næringsliv. Dette vil gi en mer enhetlig velferdsforvaltning som i større grad setter brukeren og dennes behov i sentrum. Oppgaver som i dag utføres av Aetat og trygdeetaten, overtas av den nye statsetaten.

Aetat og trygdeetatens administrasjon er en del av statsforvaltningen. Det rettslige utgangspunktet er således at organiseringen av statlig virksomhet, herunder opprettelse av nye organer, kan skje uten bruk av lov. Dersom en omorganisering av statlig virksomhet innebærer en endring av forhold som allerede er regulert i en eksisterende lov, vil omorganiseringen likevel ikke kunne skje uten lovendring. Dette er, som det framgår av redegjørelsen i punkt 2, stort sett situasjonen for Aetat og trygdeetaten. Det er derfor nødvendig med lov for å gjennomføre den ønskede organisatoriske samlingen.

I høringsnotatet vurderte departementet det slik at lovgivning om arbeids- og velferdsforvaltningen bør inneholde bestemmelser om Arbeids- og velferdsetaten og dens hovedoppgaver. Videre foreslo departementet at det tas inn bestemmelser om delegering av myndighet, taushetsplikt, brukermedvirkning, individuell plan og behovsvurdering, samt bestemmelser om utøvelse av statens partsstilling ved søksmål og beredskapsbestemmelser. Det ble også foreslått regler om samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunene om den samlede førstelinjetjenesten.

Departementet vurderte om det i stedet for en ny lov burde fremmes forslag om endringer i eksisterende lover, det vil si arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven og sosialtjenesteloven. Et moment som kan tale for en slik løsning, er at man da vil slippe å få enda flere lover å forholde seg til innen arbeids- og velferdsforvaltningen. Innen statsetaten kunne man tenke seg en løsning hvor de organisatoriske bestemmelsene i henholdsvis arbeidsmarkedsloven og folketrygdloven ble endret for å reflektere den nye statsetaten. I arbeidsmarkedsloven ville en slik løsning i det vesentligste bestå i å foreta navneendringer ved å erstatte «Aetat» med «Arbeids- og velferdsetaten». I gjeldende bestemmelser i folketrygdloven måtte det foretas reali­tetsendringer for å reflektere den friheten den nye etaten skal ha til å organisere seg selv i forhold til det trygdens organer har i dag. Isolert sett kunne dette være et alternativ til å gi en ny lov. Teknisk sett vil det likevel bli noe mer komplisert. Bestemmelser om organisering av en ny arbeids- og velferdsetat, bør neppe stå i flere lover. Arbeidsmarkedsloven vil ikke være et heldig alternativ da denne loven bare gjelder «arbeidsmarkedsdelen» av en ny etat. Folketrygdloven er et noe bedre alternativ da ytelsene i denne loven gjelder både Aetat og trygdeetaten, men denne loven har ikke med det som gjelder spesielt for arbeidsmarkedspolitikken. Det framstår derfor som den mest ryddige løsningen å ha en felles lov med organisatoriske bestemmelser for den nye arbeids- og velferdsetaten.

Når det gjelder førstelinjetjenesten i form av felles lokale kontorer, er det en mindre naturlig løsning å innføre de nye kravene gjennom endringer i eksisterende lovgivning. De nye førstelinjekontorene skal operere på tvers av skillet mellom stat og kommune, og på tvers av virkeområdet til flere lover. Selv om man rettslig sett likevel kunne nøye seg med å ta inn bestemmelsene om førstelinjekontorene i én eksisterende lov, for eksempel folketrygdloven, vil dette framstå som lite opplysende for den som søker informasjon om rettstilstanden med utgangspunkt i kommunens sosialtjeneste. Å nøye seg med å ha bestemmelsene i bare en av de aktuelle lovene vil dessuten heller ikke på den rette måte reflektere bredden i de oppgavene førstelinjekontorene har.

Et alternativ er å ta regler om statens og kommunens respektive oppgaver og forpliktelser inn i deres aktuelle lover, det vil si i arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven og sosialtjenesteloven. Ulempen med en slik løsning er at den lett kan bli uoversiktlig, og at man må søke flere steder for å få oversikt over rettstilstanden. Dette er den løsningen som i dag finnes, når det gjelder utveksling av personopplysninger mellom de tre involverte etatene. Erfaringer fra praksis viser at denne reguleringsteknikken er vanskelig å håndtere.

I høringsnotatet foreslo departementet at det gis en egen lov om arbeids- og velferdsforvaltningen som gir bestemmelser om den nye statsetaten og om førstelinjetjenesten framfor å innpasse bestemmelsene i eksisterende lovgivning.

Fordelen med å gi en helt ny lov er at man da får en oversiktlig løsning. Samtidig gir en ny lov et godt og tydelig signal om etableringen av den nye forvaltningen og forpliktelsen for både staten og kommunen til å bidra til en helhetlig tilnærming med utgangspunkt i den enkelte brukerens behov. Ved at de organisatoriske bestemmelsene flyttes fra henholdsvis arbeidsmarkedsloven og folketrygdloven får man også et ryddig forhold mellom den lovmessige behandlingen av på den ene siden ytelsenes innhold som står i de gjeldende lover, og på den andre siden forvaltningens oppbygging og oppgaver som står i den nye loven. Dette blir da en lovteknisk modell som kan brukes på tvers av skillet mellom statlige og kommunale oppgaver i særlovgivningen.

I høringsnotatet ble det vist til at nedleggelsen av Aetat og nåværende trygdeetat og opprettelsen av Arbeids- og velferdsetaten er en stor organisatorisk reform som berører rundt 16 000 ansatte og vil innebære store utfordringer. Da de to nåværende etatene har til dels ulik kultur, mål og styringsverktøy, stilles det derfor store krav både til planlegging og gjennomføring. Slike forhold egner seg likevel i begrenset grad for lovregulering og må fremmes gjennom andre midler. Lovens oppgave er å gi den rammen som reformen skal skje innenfor, og gi nødvendige regler for å administrere gjeldende lovgivning og politiske vedtak.

4.1.2 Høringsinstansenes merknader

Et fåtall av høringsinstansene har kommentarer til den lovtekniske løsningen departementet gikk inn for i høringsnotatet. Noen høringsinstanser kommenterer likevel forslaget om at det gis en egen lov om arbeids- og velferdsforvaltningen som gir bestemmelser om den nye statsetaten og om ­førstelinjetjenesten, framfor å innpasse bestemmelsene i eksisterende lovgivning.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund gir sin tilslutning, men uttaler:

«NAV-reformen har blant annet som formål å få en helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning. Av den grunn mener vi det må være et klart mål for den fremtidige lov for arbeids- og velferdsforvaltningen, å samordne arbeidsmarkedsloven og folketrygdloven til én lov. En samordnet statsetat, bør hovedsakelig ha en lov å forholde seg til.

Vi har imidlertid forståelse for at en slik lov ikke vil kunne etableres i 2006, fordi det ennå gjenstår viktige arbeider som vi mener bør være i bunnen før en ny lov vurderes. Et eksempel på dette er den samlede gjennomgang av de virkemidler dagens Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten i dag råder over. Vårt mål vil imidlertid være: en samlet lov for arbeids- og velferdsforvaltningen.

Vi slutter oss samtidig til departementets intensjon med lovendringer i denne omgang; å foreta de nødvendige lovendringer for å kunne etablere den nye statsforvaltningen.»

Høgskolen i Oslo uttaler blant annet:

«Dersom utkastet til NAV-lov blir vedtatt, vil vi få et enda mer komplisert og fragmentert lovsystem innen velferdsretten enn gjeldende lovgivning. Dette bør unngås.

I høringsnotatet drøftes lovtekniske løsninger på side 37-42. Et alternativ som ikke tas opp, er å samle bestemmelsene fra folketrygdloven, arbeidsmarkedsloven og forslaget til NAV-loven i en lov. Det kan være en utvidet folketrygdlov som omfatter någjeldende lover om folketrygd og arbeidsmarkedstjenester og de nye bestemmelsene som er foreslått i NAV-loven.»

Høgskolen i Oslo påpeker også at det ikke foreslås noen bestemmelser i arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven eller sosialtjenesteloven som viser til den nye loven om arbeids- og velferdsforvaltningen. Det påpekes videre at det fra sosialtjenestelovens lovtekst ser ut som om det alene er kommunene som har ansvaret for den daglige administrasjonen av sosialtjenesten, og foreslår at det inntas en henvisning til den nye loven i §§ 2-1 og 2-5. Det foreslås at det tas inn en tilsvarende bestemmelse i kapittel 2 i arbeidsmarkedsloven og kapittel 20 i folketrygdloven. Forslaget begrunnes i at dette vil være hensiktsmessig av informative årsaker som erstatning når de tidligere administrative bestemmelsene oppheves.

Justisdepartementet uttaler:

«I høringsnotatet s. 42-44 drøftes den lovtekniske plasseringen av de foreslåtte reglene. Alle de skisserte alternativene innebærer ulemper. Vi peker særlig på at det kan være uheldig at bestemmelser om materielle rettigheter for individene på et bestemt område fremgår av flere ulike lover. Det virker for eksempel uheldig at retten til å bli registrert som arbeidssøker skal følge av arbeidsmarkedsloven § 10, mens retten til individuell plan skal følge av lov om arbeids- og velferdsforvaltningen. Den mest konsekvente oppfølgingen av reformen hadde kanskje vært at reglene i arbeidsmarkedsloven og den nye loven om arbeids- og velferdsforvaltningen ble tatt inn i folketrygdloven (likevel slik at det trolig ble nødvendig å gi egne regler om de lokale arbeids- og velferdskontorene, men det ville i tilfelle bli bestemmelser av mer rendyrket organisatorisk karakter). Det ville bidra til å understreke sammenhengen mellom arbeidsmarkedsspørsmålene og trygde-/pensjonsområdet. En slik løsning kan likevel fremstå som problematisk, blant annet på grunn av at folketrygdlovens karakter av rettighetslov og fordi virkeområdet for arbeidsmarkedsloven og folketrygdloven ikke er sammenfallende. Vi oppfordrer i det minste til at spørsmålet omtales i det videre arbeidet.»

Justisdepartementet anfører videre at selv om den overordnede lovstrukturen som er lagt til grunn i høringsutkastet beholdes, vil det likevel være en fordel at bestemmelser som angår Arbeids- og velferdsetaten samles mest mulig. Det virker etter deres mening forvirrende med et kapittel om arbeids- og velferdskontorene og deres forhold mellom kapittel 2 og 4. Det er etter Justisdepartementets mening mulig at problemet kan løses ved å flytte §§ 13 til 17 i høringsutkastet fram til kapittel 2. For øvrig reises det spørsmål om det er naturlig at § 15 i utkastet om unntak fra loven ved krise i freds- og krigstid tas ut av folketrygdloven, både fordi bestemmelsen synes å være begrenset til folketrygdlovens område og fordi den gir grunnlag for å innskrenke denne lovens materielle rettigheter.

Rikstrygdeverket uttaler:

«Rikstrygdeverket støtter i all hovedsak det lovtekniske valget, som består i en ny lov om organiseringen og opprettholdelse av særlovene med de nødvendige tilpasninger.»

Fylkesmannen i Vestfold uttaler:

«Fylkesmannen vurderer det som tjenlig å lovfeste samarbeidet om den nye arbeids- og velferdsforvaltningen i en egen lov framfor innpasning i eksisterende lovverk. »

Tilsvarende synspunkter uttrykkes av Bergen kommune.

4.1.3 Departementets vurdering og forslag

Spørsmålet om plasseringen av de organisatoriske bestemmelsene for den nye arbeids- og velferdsforvaltningen tar i høringsnotatet utgangspunkt i at arbeidsmarkedsloven og folketrygdloven beholdes som separate lover som i dag. På dette grunnlaget opprettholder departementet forslaget om en egen lov framfor tilpasninger i eksisterende regelverk. Det vises til drøftelsen i punkt 4.1.1.

Departementet ser at det finnes argumenter for den løsningen som innebærer å innpasse arbeidsmarkedsloven og bestemmelsene om arbeids- og velferdsforvaltningen i folketrygdloven. En slik løsning kan imidlertid som det påpekes, være problematisk, blant annet på grunn av folketrygdlovens karakter av rettighetslov, og fordi virkeområdet for arbeidsmarkedsloven og folketrygdloven ikke er sammenfallende. Det vil dessuten likevel være lite naturlig å ta inn bestemmelser om de felles lokale kontorene i folketrygdloven siden disse også omfatter deler av den kommunale sosialtjenesten. Departementet opprettholder derfor forslaget om en egen lov om arbeids- og velferdsforvaltningen som gir de nødvendige organisatoriske bestemmelsene og visse materielle bestemmelser som reformen foranlediger.

Departementet er videre enig i forslaget om å flytte enkelte av bestemmelsene i kapittel 4 Forskjellige bestemmelser til kapittel 2 Arbeids- og velferdsetaten i høringsutkastet. Dette gjelder § 13 i høringsutkastet om statens partsstilling, § 14 i utkastet om beredskap i Arbeids- og velferdsetaten, § 16 i utkastet om beordring ved krise i freds- og krigstid og § 17 i utkastet om forskrifter. Disse bestemmelsene er derfor flyttet fram i loven og plassert på slutten av kapittel 2 som §§ 9 til 12 i lovforslaget. Det vises også til at § 11 i utkastet om gjensidig bistand mellom etaten og sosialtjenesten er flyttet og plassert som § 8 i lovforslaget. Departementet følger videre opp forslaget om ikke å flytte bestemmelsen om unntak fra loven i freds- og krigstid fra folketrygdloven til den nye loven og § 15 i utkastet er derfor ikke videreført i lovforslaget. Som det anføres, er bestemmelsen, i motsetning til §§ 14 og 16 i utkastet, begrenset til folketrygdlovens område. Bestemmelsen har derfor sin naturlige plass i folketrygdloven. Flyttingen nødvendiggjør også visse andre justeringer i forhold til høringsnotatets forslag.

4.2 Bruk av betegnelser, opprydding i andre lover mv

4.2.1 Høringsnotatet

Betegnelsene Rikstrygdeverket, trygdeetaten, trygdekontor, fylkestrygdekontor, Aetat Arbeidsdirektoratet, Aetat og lignende, må endres alle steder hvor de framkommer. Det må gjøres en vurdering i hvert enkelt tilfelle av om det er Arbeids- og velferdsdirektoratet, det felles lokale kontoret eller A rbeids- og velferdsetaten som bør brukes. I høringsnotatet ble det foreslått at det i lovteksten brukes den nøytrale betegnelsen «etat» i alle de tilfellene der det ikke anses nødvendig og ønskelig å presisere hvilket organ eller nivå i etaten bestemmelsen gjelder. Det ble vist til at det vil være en fordel om det henvises mest mulig til etaten siden dette vil gi etaten størst frihet til å bestemme organiseringen selv. I flere av disse tilfellene synes det dessuten mest hensiktsmessig å skrive om lov­teksten slik at det blir unødvendig å benytte navn. Dette gjelder spesielt eldre lover departementet har kartlagt, hvor det gjennomgående heter at «Rikstrygdeverket kan bestemme...», «Rikstrygdeverket kan gjøre unntak fra...» og lignende. Se for eksempel lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjon for sivile mv. § 1. I slike tilfeller ble det i høringsnotatet lagt opp til at bestemmelsene omformuleres til «Det kan gjøres unntak...». Som det ble pekt på i høringsnotatet, bør slike bestemmelser følges opp med delegasjonsvedtak der dette er aktuelt, slik at det til enhver tid er klart hvor kompetansen til å gjøre vedtak ligger.

Det framgår av høringsnotatet at departementet i lovproposisjonen vil legge fram en samlet gjennomgang av de lovbestemmelsene som må endres.

Det finnes tilfeller der Aetat og trygdeetaten har bestemmelser om samme tema, men det er valgt ulike løsninger. Som eksempel nevnes at Rikstrygdeverket utøver statens partsstilling i rettssaker på trygdeetatens område. Ved søksmål som er knyttet til Aetats virksomhet, utøves statens partsstilling av departementet. Det må da vurderes hvilken løsning som skal velges, og om det eventuelt er nødvendig å opprettholde ulike løsninger for de ulike fagområdene innenfor den nye etaten. Departementet har i slike tilfeller lagt opp til en felles løsning for den nye etaten uavhengig av hvilket fagområde det gjelder.

4.2.2 Høringsinstansenes merknader

Flere høringsinstanser peker på at det må foretas oppdateringer i en rekke lover som følge av ny organisering.

Rikstrygdeverket uttaler:

«I flere lover som trygdeetaten administrerer, er oppgaver og vedtaksmyndighet tillagt bidragsfogden (barneloven, forskotteringsloven, bidragsinnkrevingsloven, ekteskapsloven). Det følger av barneloven § 10 at det er trygdekontoret som er bidragsfogd. I andre lover er vedtaksmyndigheten tillagt trygdekontoret (barnetrygdloven, kontantstøtteloven). Det vil sannsynligvis ikke være problematisk å tilpasse dette ved at vedtaksmyndighet tillegges det nye Arbeids- og velferdsdirektoratet med adgang til delegasjon og at øvrige oppgaver utføres av den nye Arbeids- og velferdsetaten på det nivå som er aktuelt.

Når det gjelder barnelovens regler om fastsettelse og endring av farskap, kompliseres ovennevnte noe ved at loven konkret benevner det nivået i trygdeetaten som har myndighet til å utføre ulike oppgaver. Beslutningsmyndighet og øvrige oppgaver er fordelt mellom trygdekontoret (i kraft av å være bidragsfogd) og fylkestrygdekontoret med utgangspunkt i de vurderinger og beslutninger som ble tatt da bidragsarbeidet i sin tid ble overført til trygdeetaten. En gjennomgang av barnelovens regler om farskap med tanke på tilpasning i den nye Arbeids- og velferdsetaten vil derfor heller ikke bare være et spørsmål om valg av navnebetegnelser. Tilpasning vil imidlertid også her kunne skje ved at beslutningsmyndighet tillegges det nye Arbeids- og velferdsdirektoratet, med delegasjon til aktuelt nivå i den nye etaten. »

Noen høringsinstanser peker på at terminologien som skiller mellom «Arbeids- og velferdsetaten» som betegnelse på den statlige forvaltningen og «arbeids- og velferdskontoret» som betegnelse på de lokale kontorene opprettet i samarbeid mellom statsetaten og kommunene, kan virke forvirrende.

Justisdepartementet ber om at man vurderer endrede betegnelser, for å skape et tydeligere skille mellom «arbeids- og velferdsetaten» og «arbeids- og velferdskontorene».

Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) uttaler:

«FO vurderer at bruken av begrepene arbeids- og velferdsforvaltningen, arbeids- og velferds­etaten og arbeids- og velferdskontoret både er uklare og lite konsekvent i hele lovutkastet. Dette gjelder særlig forholdet mellom hva som benevnes som arbeids- og velferdsforvaltningen og det som har benevnelsen arbeids- og velferdskontoret (se høringsutkastet § 14). FO anbefaler at man kun benytter ett begrep så lenge disse begrepene viser til samme organisatoriske enhet. Hvilket begrep som skal benyttes om de lokale kontorene, vil måtte avhenge litt av hvilke funksjoner som rent faktisk legges dit. Et alternativ kan være å omtale dette som førstelinjekontoret. I tillegg er det problematisk at man velger et navn på den nye førstelinja som kun reflekterer den statlige etaten og slik underkommuniserer den kommunale sosialtjenestens bidrag. FO vil på denne bakgrunn anbefale at man benytter følgende begreper:

Arbeids- og velferdsetaten (om den statlige etaten)

Arbeids-, velferds- og sosialforvaltningen (om den nye felles førstelinja).»

Stavanger kommune uttaler:

«I henhold til foreliggende lovforslag benevnes den statlige delen av organisasjonen «arbeids- og velferdsetaten», mens arbeids- og velferds­etaten sammen med de deler av kommunens tjenester som inngår i de lokale arbeids- og velferdskontorene, benevnes «arbeids- og velferdsforvaltningen».

Kommunen er en stor produsent av velferd. I lys av dette mener Stavanger kommune ovennevnte navnevalg, hvor velferdsbegrepet i én sammenheng er knyttet til både stat og kommune (arbeids- og velferdskontoret), mens det i en annen sammenheng kun er knyttet til stat (arbeids- og velferdsetaten), kan skape forvirring, og bidra til å skjule det faktum at velferd omfatter mer enn kun oppgaver i forhold til å få bruker i arbeid eller tilsvarende. Kommunen ber på dette grunnlag departementet vurdere å i større grad differensiere benevnelsen på arbeids- og velferdsetaten og arbeids- og velferdskontorene/arbeids- og velferdsforvaltningen, men med henblikk på at begrepet velferd også omfatter kommunale tjenester. I sammenheng med en slik begrepsavklaring ser Stavanger kommune også behov for en avklaring fra departementets side på om begrepet velferd er ment å omfatte helsetjenester, se forøvrig ovennevnte forslag om en definisjonsbestemmelse.»

4.2.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet ser at det kan reises innvendinger mot at de tilnærmet samme betegnelsene brukes om etaten som bare omfatter staten, og kontoret som i tillegg til staten også omfatter kommunene. Den betydningen som er lagt til skillet mellom etat og kontor kan virke forvirrende, særlig inntil begrepene får festet seg hos medspillere og brukere.

Forslaget som ble sendt på høring, bygger på den terminologien som er etablert tidligere, blant annet i forbindelse med framleggelse av St.prp. nr. 46 (2004-2005). Her skilles det mellom Arbeids- og velferdsetaten som den statlige etaten og arbeids- og velferdskontoret som det felles lokale kontoret mellom statsetaten og kommunene.

Navnsettingen i arbeids- og velferdsforvaltningen har vært vurdert flere ganger under arbeidet med reformen. Det er ikke lett å finne fram til navn som både kommuniserer enkelt og godt mot brukerne og som klargjør eierforholdene. Departementet foreslår at statsetaten betegnes som Arbeids- og velferdsetaten i loven. Når det gjelder de lokale kontorene, foreslår departementet at det åpnes for mulighet til å finne et navn eller kjennetegn i praksis som kommuniserer reformen til omverden på en god måte. Departementet foreslår derfor at navnet ikke brukes i lovteksten, men at loven i stedet opererer med begrepet «felles lokale kontorer». Det er likevel en forutsetning at det lokale kontoret bekjentgjøres i kommunene på samme måte og derved gjenkjennes som det samme kontoret over hele landet.

Ved henvisning til det felles lokale kontoret i lovtekst for øvrig bør man heller bruke det noe lengre uttrykket «det felles lokale kontoret i arbeids- og velferdsforvaltningen».

Der hvor vedtaksmyndigheten i loven i dag er lagt direkte til trygdekontoret, jf. blant annet kontantstøtteloven og barnetrygdloven, foreslås at vedtaksmyndigheten legges «til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer» i stedet for til Arbeids- og velferdsdirektoratet med adgang til delegasjon.

Som det redegjøres for i høringsnotatet, finnes også tilfeller der Aetat og trygdeetaten har bestemmelser om samme tema, men det er valgt ulike løsninger. Som eksempel nevnes det at Rikstrygdeverket utøver statens partsstilling i rettssaker på trygdeetatens område, jf. folketrygdloven § 20-2. Ved søksmål som er knyttet til Aetats virksomhet utøves statens partsstilling av departementet, jf. arbeidsmarkedsloven § 24. Et annet eksempel er folketrygdlovens bestemmelser om anke og klage: § 21-12 klage og anke i trygdesaker gjelder trygdeetaten, mens § 21-12A har særskilte bestemmelser om klage og anke i saker som hører under Aetat. Departementet har i slike tilfeller lagt opp til en felles løsning for den nye etaten uavhengig av hvilket fagområde det gjelder. Se henholdsvis § 9 i lovforslaget og forslaget til endringer i folketrygdloven §§ 21-12 og 21-12A.

Departementet følger for øvrig opp forslagene i høringsnotatet.

Det vises til lovforslaget og merknadene i punktene 12 og 13.

4.3 Arbeidsmarkedsloven

4.3.1 Høringsnotatet

Departementet foreslo at lov om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) beholdes som en egen lov. På grunn av at Aetat avvikles og at oppgavene som følger av loven, overtas av den nye Arbeids- og velferdsetaten, må det gjøres flere endringer i loven. Det foretas også navneendringer som i hovedsak innebærer å endre Aetat til Arbeids- og velferdsetaten og Aetat Arbeidsdirektoratet til Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Kapittel 1 om formål og virkeområde beholdes. Bestemmelsen i § 2 om lovens virkeområde kan opprettholdes med navneendring, samt en presisering i første ledd om at den gjelder tjenester «etter denne loven».

Kapittel 2 om Aetats organisering samt brukermedvirkning og samarbeid foreslås opphevet i sin helhet, mens bestemmelser som må videreføres, flyttes til den nye loven om arbeids- og velferdsforvaltningen. Innholdet i §§ 3 til 5 overføres i redigert form til den nye loven, jf. §§ 3, 4 og 6 i høringsutkastet (lovforslaget). Bestemmelsen om samarbeid i arbeidsmarkedsloven § 6 anses som unødvendig å videreføre da den nye organiseringen av arbeids- og velferdsforvaltningen i seg selv sikrer samarbeid.

Kapittel 3 om arbeidsgivers meldeplikt beholdes innholdsmessig uendret, men med navneendring der dette er nødvendig.

Kapittel 4 om informasjon, registrering og behovs­vurdering beholdes med følgende endringer:

  • Bestemmelsen i § 9 om informasjon om Aetats tjenester foreslås opphevet, men videreføres i § 15 i lovforslaget.

  • I § 10 gjøres navneendring.

  • Bestemmelsen i § 11 om behovsvurdering ble foreslått videreført i den nye loven, jf. § 10 annet til fjerde ledd i høringsutkastet.

Kapittel 5 om arbeidsmarkedstiltak beholdes uend­ret.

Kapittel 6 om saksbehandlingsregler beholdes, men det gjøres endringer:

  • I § 14 beholdes første ledd om forholdet til forvaltningsloven, mens annet ledd om at saksbehandlingsreglene mv. i folketrygdloven kapitlene 21, 22 og 25 gjelder i saker om dagpenger under arbeidsløshet og ytelser under yrkesrettet attføring, blir overflødig og kan oppheves.

  • I § 15 som gjelder hvor krav skal settes fram, foreslo departementet at «arbeids- og velferdskontoret» benyttes.

  • Bestemmelsene i §§ 16 til 20 beholdes innholdsmessig uendret, men med navneendring.

  • Innholdet i § 21 om bistand og opplysningsplikt overfor sosialtjenesten oppheves og samkjøres med folketrygdloven §§ 25-10 og 25-10a og videreføres i den nye loven, jf. § 12 i høringsutkastet (§ 8 i lovforslaget).

Kapittel 7 om tilbakekreving mv. endres. Siden den nye etaten skal forvalte folketrygdloven i sin helhet, og det derfor ikke lenger blir noe organisatorisk skille mellom ytelsene etter kapitlene 4 og 11 og de andre ytelsene, må bestemmelser om tilbakekreving av ytelser etter kapitlene 4 og 11 også framgå av folketrygdloven og ikke av arbeidsmarkedsloven. Dette innebærer:

  • Bestemmelsen i § 22 innarbeides i folketrygdloven § 22-15. Men siden det er behov for en tilbakekrevings- og innkrevingshjemmel også når det gjelder stønader knyttet til arbeidsmarkedstiltak, ventelønn mv., foreslås dette behovet ivaretatt ved en henvisning fra arbeidsmarkedsloven § 22 til folketrygdloven § 22-15 når det gjelder disse andre ytelsene.

  • Bestemmelsen i § 23 oppheves, men innholdet innarbeides på tilsvarende måte i folketrygdloven § 22-15.

  • Bestemmelsen om statens partsstilling i § 24 oppheves ved at innholdet samkjøres med folketrygdloven § 20-2 fjerde ledd og § 20-4 fjerde ledd og overføres til den nye loven, jf. § 13 i høringsutkastet (§ 9 i lovforslaget).

Kapittel 8 om privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere beholdes innholdsmessig uend­ret, men med navneendring der dette er nødvendig.

Kapittel 9 om sanksjoner beholdes innholdsmessig uendret, men med navnendring i §§ 28 og 29 og en presisering i § 28 om at det gjelder tilbud «etter denne loven».

Kap 10 om sluttbestemmelser beholdes innholdsmessig uendret.

4.3.2 Høringsinstansenes merknader

Høgskolen i Oslo påpeker:

«Lov om arbeidsmarkedstjenester av 2004 er en helt ny og moderne lov som erstattet sysselsettingsloven av 1947. Med den nye NAV-loven foreslås det at nesten halvparten av arbeidsmarkedslovens bestemmelser blir opphevet, og at tilsvarende bestemmelser blir tatt inn i den nye NAV-loven. Dermed vil arbeidsmarkedsloven framstå som en «ribbet lov», og denne «restloven» vil få preg av nokså usammenhengende enkeltbestemmelser.»

Det samme påpekes også fra Justisdepartementets side ved at det vises til at:

«Kapittel 4 i arbeidsmarkedsloven mister etter utkastet det meste av sitt innhold. Den nåværende § 10 forsvarer neppe et eget kapittel. En alternativ plassering av bestemmelsen bør vurderes.»

Justisdepartementet påpeker også at:

«Overskriften i arbeidsmarkedsloven kapitlene 4 og 7 må (...) revurderes på bakgrunn av de foreslåtte endringene i loven.»

4.3.3 Departementets vurdering og forslag

På bakgrunn av at arbeidsmarkedsloven er ny vil det være uhensiktsmessig å gjøre endringer i denne omgangen ved flytting, sammenslåing eller omnummerering av bestemmelser. Dette vil bare medføre at forarbeidene vil bli mindre tilgjengelig.

Endring og justering av kapitteloverskrifter har ingen konsekvenser i forhold til bruken av forarbeider mv. Departementet vil derfor endre overskriften i kapittel 4 fra «Informasjon, registrering og behovsvurdering» til «Registrering og behovsvurdering». Det vises til at bestemmelsen i arbeidsmarkedsloven § 9 oppheves, men det materielle innholdet videreføres i den nye loven, jf. § 15 første ledd i lovforslaget. I tillegg til bestemmelsen i arbeidsmarkedsloven § 10 som gjelder «registrering av arbeidssøker», har departementet kommet til at § 10 annet til fjerde ledd i høringsutkastet som skulle erstatte arbeidsmarkedsloven § 11, utgår. Da vil kapittel 4 bestå av bestemmelsene i arbeidsmarkedsloven §§ 10 og 11. Det vises til punkt 8.5.2.

Departementet vil også foreslå at arbeidsmarkedsloven § 17 får et tillegg om klageinstansen tilsvarende forslaget til endring av folketrygdloven § 21-12, jf. punkt 5.3.3.

Det vises til §§ 3, 4, 6, 8, 9 og 15 i lovforslaget og merknadene i punkt 12. Det vises for øvrig til merknadene til endringene i arbeidsmarkedsloven i punkt 13.

4.4 Folketrygdloven kapittel 20 – Administrative organer

Folketrygdloven kapittel 20 har bestemmelser om folketrygdens administrative organer. Departementet foreslår at oppgaver som i dag utføres av Aetat og trygdeetaten, i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen skal overtas av den nye statsetaten. Bestemmelser om Arbeids- og velferdsetatens oppbygging og hovedoppgaver er, som nevnt, foreslått regulert i en ny lov om arbeids- og velferdsforvaltningen. Kapittel 20 ble derfor foreslått opphevet i sin helhet, men slik at visse bestemmelser videreføres i den nye organisasjonen, enten i eller med hjemmel i den nye loven om arbeids- og velferdsforvaltningen eller slik at bestemmelsen flyttes til andre steder i folketrygdloven. Det gjelder:

  • § 20-2 første ledd slår fast at vedtak etter loven gjøres av Rikstrygdeverket som kan delegere myndighet til fylkestrygdekontorene, hjelpemiddelsentralene og trygdekontorene. Bestemmelsen er flyttet til kapittel 21 om saksbehandling, jf. folketrygdloven § 21-11 og merknadene i punkt 13.

  • § 20-2 fjerde ledd hvoretter Rikstrygdeverket utøver statens partsstilling i søksmål der gjenstanden for tvisten skriver seg fra trygdeetatens vedtak etter folketrygdloven eller andre lover som forvaltes av Rikstrygdeverket. Det samme gjelder i øvrige søksmål som er knyttet til trygdeetatens virksomhet. Departementet kan overta utøvelsen av partsstillingen i enkeltsaker. Bestemmelsen foreslås videreført i den nye loven, jf. § 13 i høringsutkastet (§ 9 i lovforslaget). Bestemmelsen om partsstilling samkjøres med arbeidsmarkedsloven § 24 om utøvelse av statens partsstilling ved alminnelige søksmål som er knyttet til Aetats virksomhet.

  • § 20-4 fjerde ledd slår fast at trygdekontoret utøver statens partsstilling ved tvangsforretning for namsmannen og annen rettslig behandling i forbindelse med inndriving og sikring av krav etter lover som forvaltes av Rikstrygdeverket, dersom ikke annet er fastsatt i vedkommende lov. Det samme gjelder ved inndriving og sikring av øvrige krav som skriver seg fra trygde­etatens virksomhet. Rikstrygdeverket kan overta utøvelsen av partsstillingen i enkel­tsaker eller i grupper av saker. Bestemmelsen foreslås flyttet til den nye loven og samkjøres med arbeidsmarkedsloven § 24 første til tredje ledd som gjelder statens partsstilling i innkrev­ingssaker som hører under Aetat. Det vises til den nye loven, jf. § 13 i høringsutkastet (§ 9 i lovforslaget).

  • § 20-6 gjelder Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden som er en ankeinstans på siden av det vanlige klage- og ankesystemet i trygdesaker. Nemnda avgjør tvister om rettigheter og plikter i arbeidsgiverperioden, mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og mellom arbeidsgiver og trygdekontor. Organisatoriske bestemmelser om Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden er i dag å finne i § 20-6, mens § 21-13 har bestemmelser om saksbehandling mv. Bestemmelsen om sammensetningen av Ankenemnda, jf. § 20-6 annet ledd flyttes til § 21-13 som nytt annet ledd.

  • § 20-8 gjelder Trygderevisjonen som er Rikstrygdeverkets interne revisjon av trygdeetaten. Trygderevisjonen kan også gis revisjonsoppgaver i arbeidsmarkedsetaten for stønad som utbetales av trygdeetaten. Det ble foreslått at bestemmelsene om Trygderevisjonen videreføres i forskrift fastsatt i medhold av den nye loven, jf. § 17 i høringsutkastet (§ 12 i lovforslaget).

  • § 20-9 gjelder adgangen for departementet til å gi forskrifter om folketrygdens organer og deres oppgaver. Tilsvarende forskriftshjemmel for den nye statsetaten er tatt inn i den nye loven, jf. § 17 i høringsutkastet (§ 12 i lovforslaget).

Høringsinstansene hadde ingen merknader til forslagene.

Det vises til §§ 9 og 12 i lovforslaget og merknadene i punkt 12. Videre vises til folketrygdloven §§ 21-11 og 21-13 og merknadene i punkt 13.

4.5 Folketrygdloven kapittel 21 – Saksbehandlingsregler

Folketrygdloven kapittel 21 inneholder følgende bestemmelser:

  • § 21-1 om forholdet til forvaltningsloven

  • § 21-2 om hvor kravet skal settes fram

  • § 21-3 om medlemmets opplysningsplikt

  • § 21-4 om innhenting av opplysninger og uttalelser

  • § 21-5 om bistand fra barnevernstjenesten og sosialtjenesten

  • § 21-6 om endrede forhold

  • § 21-7 om uriktige opplysninger m.m. - følger for ytelser fra trygden

  • § 21-8 om bortfall av rett til ytelser når mottakeren er skjødesløs med sin helse m.m.

  • § 21-9 om taushetsplikt

  • § 21-10 om saksbehandlingstid og underretning om vedtak

  • § 21-11 om omgjøring av vedtak

  • § 21-12 om klage og anke i trygdesaker

  • § 21-12A om klage og anke i trygdesaker-Aetat

  • § 21-13 om Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden

  • § 21-14 om ytelser ved yrkesrettet attføring

  • § 21-15 om dagpenger under arbeidsløshet

  • § 21-16 om saksbehandling i avgiftssaker m.m.

  • § 21-17 om forskrifter.

Høringsnotatet pekte på at den nye organiseringen av statsetaten nødvendiggjør en rekke tilpasninger i kapitlet. I hovedsak dreier det seg om navneendringer, men som det vil framgå er det i visse tilfeller nødvendig med tilpasninger, dels av materiell karakter. Bestemmelsen i § 21-9 om taushetsplikt overføres til den nye loven, jf. § 7 i høringsutkastet (§ 7 lovforslaget).

Følgende bestemmelser i kapitlet ble foreslått videreført uendret og kommenteres ikke nærmere:

  • § 21-1 om forholdet til forvaltningsloven

  • § 21-7 om uriktige opplysninger m.m. - følger for ytelser fra trygden

  • § 21-8 om bortfall av rett til ytelser når mottakeren er skjødesløs med sin helse m.m.

  • § 21-10 om saksbehandlingstid og underretning om vedtak

  • § 21-16 om saksbehandling i avgiftssaker m.m.

  • § 21-17 om forskrifter

Høringsinstansene hadde ingen merknader til forslagene. Enkelte av høringsinstansene hadde imidlertid synspunkter på det materielle innholdet i bestemmelser som er blitt videreført, men som det ikke har vært mulig å følge opp i denne omgang. Dette gjelder blant annet et forslag om endring av bestemmelsen i folketrygdloven § 20-6 om sammensetning av Ankenemnda for sykepenger slik at det skal tas inn regler om kjønnsrepresentasjon. Bestemmelsen oppheves fordi hele kapittel 20 i ­folketrygdloven utgår, jf. punkt 4.4, men innholdet i bestemmelsen videreføres som nytt annet ledd i folke­trygdloven § 21-13. Det vises for øvrig til likestillingsloven § 21 som også vil gjelde i slike tilfeller.

Det vises til forslag til endringer av folketrygdloven §§ 21-2, 21-3, 21-4, 21-5, 21-6, 21-11, 21-12, 21-13 og 21-15 og til folketrygdloven §§ 21-12A og 21-14 som oppheves. Videre vises til punkt 5 om endring i §§ 21-11 og 21-12 i folketrygdloven og merknadene i punkt 13.

Det vises til § 7 i lovforslaget og merknadene i punkt 12.

4.6 Andre endringer i folketrygdloven

4.6.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet side 92 ble det foreslått endringer i folketrygdloven § 22-15, derunder forslag om at «Arbeids- og velferdsdirektoratet kan bestemme at innkreving skal skje gjennom Statens innkrevingssentral».

4.6.2 Høringsinstansenes merknader

Rikstrygdeverket kommenterer forslaget og trekker fram at det i dag er:

«…...Trygdeetatens innkrevingssentral (TI) som krever inn underholdsbidrag og feilutbetalte trygdeytelser på vegne av trygdeetaten. Det pågår også et prosjekt som har som mål å overføre innkrevingen av også andre krav til innkreving i etaten. Det forutsettes at forslaget til endringer i folketrygdloven § 22-15 ikke er ment å endre på dette, og at henvisningen til at innkrevingsoppgaver kan overføres til Statens innkrevingssentral (SI), bare er ment å gjelde de krav som SI i dag krever inn på vegne av Aetat. På sikt må det vurderes om TI skal kunne kreve inn de krav som per i dag ligger til Aetat. Hensyn som taler for en slik løsning er blant annet at brukerne skal ha én innkrevingssentral å forholde seg til når det gjelder krav fra den nye Arbeids- og velferdsforvaltningen, samt at den nye etaten skal ha kontroll på målstyring og prioriteringer i forbindelse med innkrevingen. »

Rikstrygdeverket foreslår at folketrygdloven § 22-15 justeres i tråd med dette:

«Et beløp som blir krevd tilbake etter første og tredje ledd, kan enten dekkes ved trekk i framtidig trygdeytelser eller innkreves etter bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven. Vedtak om tilbakekreving er tvangsgrunnlag for utlegg. Innkreving skjer gjennom Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral. Arbeids- og velferdsdirektoratet kan bestemme at innkreving skal skje gjennom Statens innkrevingssentral.»

Rikstrygdeverket påpeker at dette også vil innebære justeringer av § 13 annet ledd i høringsutkastet om hvilket organ som utøver partsstilling på vegne av staten. Landsorganisasjonen i Norge (LO) er positiv til at «Trygdeetatens innkrevingssentral bør utøve statens partsstilling i saker som kreves inn i henhold til bidragsinnkrevingsloven».

4.6.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet mener at det er hensiktsmessig at det legges til rette for en eventuell framtidig overføring av alle tilbakesøkingskrav til Arbeids- og velferdsforvaltningens innkrevingssentral (tidligere Trygdeetatens innkrevingssentral). Det synes hensiktsmessig med en slik omlegging også for ytelser etter folketrygdloven kapitlene 4 og 11, og for krav som reises etter utbetalinger i medhold av arbeidsmarkedsloven som i dag kreves inn etter avtale mellom Aetat Arbeidsdirektoratet og Statens innkrevingssentral (SI).

En konkret overføring vil måtte ta hensyn til en avvikling av dagens avtale med SI og forhold rundt ressurser mv. i Arbeids- og velferdsforvaltningens innkrevingssentral for håndtering av slike nye oppgaver. I denne forbindelsen bør det også vurderes hvordan man mest hensiktsmessig håndterer tilbakesøkingskrav som SI allerede har tatt hånd om.

På denne bakgrunn foreslår departementet at det innarbeides en hjemmel i § 18 annet ledd i lovforslaget til å gi forskrift om at dagpenger mv. i en overgangsperiode skal innkreves av SI etter reglene i arbeidsmarkedsloven tidligere §§ 23 og 24, det vil si inkludert også bestemmelsen om at statens partsstilling ved innkrevingen skal utøves av SI. Dette innebærer at alle bestemmelser om SI i de berørte lovene utgår med unntak av hjemmelen i § 18 i lovforslaget til å gi overgangsbestemmelser.

Det vises til § 9 og § 18 annet ledd i lovforslaget og merknadene i punkt 12. Det vises også til endringene i folketrygdloven § 22-15, derunder også opphevelsen av arbeidsmarkedsloven §§ 23 og 24 og merknadene i punkt 13.

4.7 Endringer i sosialtjenesteloven

4.7.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått å gi sosialtjenesteloven § 2-1 et nytt ledd med følgende ordlyd:

«Kommunens myndighet etter denne lov kan etter reglene i kommuneloven delegeres til et interkommunalt organ eller annen kommune.»

Kommuneloven § 27 åpner for samarbeid mel­lom kommuner knyttet til drift og organisering, mens oppgaver som omhandler myndighetsutøvelse faller utenfor. Dersom det hjemles adgang til interkommunalt samarbeid om offentli­ge myndighetsoppgaver knyttet til sosialtjeneste­loven, går dette foran kommunelovens begrens­ning i adgangen til interkommunalt samarbeid. Det ble derfor foreslått at det skal framgå av sosialtjenesteloven at en kommune kan delegere sin myndighet etter sosialtjenesteloven til et interkommunalt organ eller en annen kommune.

4.7.2 Høringsinstansenes merknader

Flere av høringsinstansene kommenterer forslaget.

Fylkesmannen i Troms viser til at forslaget til ny bestemmelse i sosialtjenesteloven § 2-1 fjerde ledd åpner for at kommunenes myndighet etter lov om sosiale tjenester kan delegeres til annen kommune:

«Regelverket for øvrig (knyttet til barnevern, helsetjenester mv) åpner imidlertid i liten grad for slik delegasjon. Det er for så vidt også et spørsmål om hvor vid adgang til delegasjon ny § 2-1 fjerde ledd åpner for (...). Kan eksempelvis sosialtjenestens myndighet etter lov om sosiale tjenester kapittel 6 delegeres?

Denne problematikken kan neppe løses i denne omgang, men Fylkesmannen ønsker likevel å peke på at begrensninger i hva en kommune kan delegere til en annen kommune antageligvis også vil legge begrensninger på i hvilken grad interkommunale løsninger vurderes som hensiktsmessig.»

Justisdepartementet viser til høringsnotatet og er enig i at det:

«…... må (...) tas hensyn til eventuelle nye lov­regler om organisasjonsformer for interkommunalt samarbeid. Det vil være uheldig om det etableres særordninger innenfor kjerneområdet for de bestemmelser som Kommunal- og regionaldepartementet arbeider med. Utkastet til nytt fjerde ledd i sosialtjenesteloven § 2-1 bør på denne bakgrunn vurderes kritisk.»

4.7.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet viser til at Kommunal- og regionaldepartementet tar sikte på å fremme en lovproposisjon for Stortinget i vårsesjonen 2006 hvor det tilrettelegges for en ny løsning for interkommunalt samarbeid. En særskilt lovhjemmel i sosialtjenesteloven vil da bli overflødig.

Det er foreløpig usikkert når et slikt lovforslag kan bli fremmet og behandlet. På denne bakgrunn opprettholdes forslaget til nytt ledd i sosialtjenesteloven § 2-1.

Det vises til sosialtjenesteloven § 2-1 fjerde ledd og merknadene i punkt 13. Det vises for øvrig til punkt 7.4.3.

4.8 Beredskapsbestemmelser i folketrygdloven mv

4.8.1 Høringsnotatet

Folketrygdloven §§ 25-16 til 25-18 gir i hovedsak en plikt for trygdeetaten til å utarbeide beredskapsplaner for å sikre virksomheten ved krise i freds- eller krigstid, og gjør unntak fra en rekke av folketrygdlovens regler ved krise i freds- og krigstid. I tillegg oppstilles i § 25-18 en beordringshjemmel som gir Rikstrygdeverket adgang til å beordre ansatte i trygdeetaten til å utføre arbeid ved andre organer i etaten ved krise i freds- og krigstid. Folketrygdloven § 25-19 gir Kongen hjemmel til å gi forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene i §§ 25-16 til 25-18.

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene gjøres gjeldende for den nye etaten. Folketrygdloven §§ 25-16 til 25-19 ble derfor foreslått innarbeidet i den nye loven, jf. §§ 14 til 16 i høringsutkastet.

Lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlig rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold § 3 og lov 14. desember 1956 nr. 7 om forsynings- og beredskapstiltak § 30 ville etter forslaget fortsatt gjelde for etatens oppgaver etter arbeidsmarkedsloven.

Lov 23. juni 2000 nr. 56 om sosial- og helsemessig beredskap § 3-6 skal fortsatt gjelde for sosialtjenesten.

4.8.2 Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet stiller:

«... spørsmål ved om det er naturlig at § 15 i høringsutkastet tas ut av folketrygdloven, både fordi bestemmelsen synes å være begrenset til folketrygdlovens område og fordi den gir grunnlag for å innskrenke den lovens materielle rettigheter.»

Aetat mener:

«... at den nye etatens ansvar for arbeids- og velferdsberedskap må synliggjøres i den nye loven. Dette er bare delvis ivaretatt i høringsnotatet. Den nye etatens operative ansvar for arbeidskraftberedskap innen totalforsvaret er eksempelvis utelatt.»

Videre vises til at arbeidskraftberedskap er forankret i beredskapsloven og forsyningsloven og at Aetat i henhold til mobiliseringsforskriften har:

«... ansvaret for å fordele landets disponible sivile arbeidskraft ved mobilisering og i krig, og i fredstid å forestå aktuelle planleggings- og reguleringstiltak i denne forbindelse».

Aetat påpeker videre at:

«NAV innebærer ingen endringer i forhold til totalforsvar og norsk sikkerhetspolitikk. Ansvaret for arbeidskraftberedsskap hører da naturlig inn under NAV-lovens § 14 1.»

Aetats forslag til et nytt første ledd i § 14 lyder:

«Arbeids- og velferdsdirektoratet skal sikre arbeidskraftbehovet til samfunnsviktige virksomheter ved krise eller i krig, samt opprettholde systemer for kartlegging av samfunnsviktige bedrifter og deres behov.»

4.8.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet er enig med Aetat i at den nye etatens ansvar for arbeidskraftberedskap bør synliggjøres i den nye loven selv om forpliktelsene også følger av de særlovene som er nevnt i punkt 4.8.1 foran. Dette kan som foreslått fra Aetats side, gjøres ved et nytt ledd i § 10 i lovforslaget.

Departementet er videre enig i at § 15 i høringsutkastet kan utgå og at folketrygdloven § 25-17 kan beholdes. Etter nærmere vurdering er departementet kommet til at henvisningen til dagpenger etter kapittel 4 som ble tatt inn i § 15 i høringsutkastet, ikke bør beholdes. Det vises til at folketrygdloven § 25-17 ikke hadde dagpenger etter kapittel 4 med i oppregningen av de ytelsene som er prioritert og som gjelder personer som er syke og gamle, mens ytelser til friske og arbeidsføre stiller bak. Det vises om dette til Ot.prp. nr. 9 (2000-2001) Om endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover kapittel 14.

Det vises til §§ 10 og 11 i lovforslaget og merknadene i punkt 12. Det vises også til folketrygdloven § 25-17 og merknadene i punkt 13.

Til forsiden