14 Forbud mot at en person skal kunne ha med hund å gjøre. Krav til godkjenning for å ha eller drive oppdrett av bestemte hundetyper
14.1 Gjeldende rett. Dansk og svensk rett. Spansk lisensordning
Den spesielle hundelovgivningen inneholder ikke bestemmelser som setter forbud mot at en person holder hund eller stiller krav om godkjenning for det. Slike bestemmelser finnes heller ikke i svensk og dansk rett.
Den danske lov 26. juni 1969 nr. 380 om hunde § 7 har imidlertid en mer vidt formet bestemmelse om at det er forbudt uten politiets tillatelse å drive ervervsmessig handel med eller ervervsmessig oppdrett av hunder, altså hunder helt generelt. I februar 2003 fremmet den danske regjering forslag for Folketinget om regler om å frata noen retten til å ha med hund å gjøre.
I Norge har dyrevernloven 20. desember 1974 nr. 73 lignende regler. Etter § 16 er det forbudt å drive dyrepensjonat o.l. uten tillatelse fra fylkesveterinæren (jf. også forskrift 15. juli 1978 nr. 1 om dyrepensjonat o.l.). Dyrevernloven § 17 setter forbud mot å drive ervervsmessig handel med dyr uten tillatelse fra fylkesveterinæren (jf. også forskrift 10. januar 1985 nr. 17 om ervervsmessig omsetning av dyr).
Gjentatte eller grove overtredelser av dyrevernloven kan etter § 32 gjøre at vedkommende kan fradømmes retten til å ha med dyr å gjøre.
I Spania har lov 23. desember 1999 nr. 50 om hold av potensielt farlige dyr innført et lisenskrav for å ha visse hunder. Loven er blitt til med bakgrunn i at angrep fra hund mot personer har skapt sosial uro og dermed et behov for et regelverk for kontroll og begrensning av hold av potensielt farlige hunder. Potensielt farlige dyr innbefatter farlige ville dyr og «husdyr, særlig hunder, av en art eller rase som, utfra rasens eller artens aggressive lynne, størrelse eller kjevekraft, har evne til å skade eller drepe mennesker og andre dyr, eller skade ting».
Loven er en nasjonal rammelov for dyrehold der det legges opp til en kommunal, administrativ kontroll, herunder gjennom utfyllende forskrifter.
Hovedelementet er en lisensordning. Etter artikkel 3 krever det å ha potensielt farlige hunder en forhåndslisens fra vedkommende kommune. Loven oppstiller visse minstekrav for å få lisens. Søkeren må
(1) være myndig,
(2) være generelt skikket til hundehold,
(3) ikke tidligere være dømt for bestemte voldsforbrytelser (herunder drap, legemsformærmelse, legemsbeskadigelse, frihetsberøvelse, seksualforbrytelser, tilknytning til væpnede kretser/grupperinger) eller tidligere ha brutt regler om hold av farlige dyr.
(5) forelegge en psykisk egnethetsattest,
(6) tegne ansvarsforsikring (for skade dyret volder tredjemann, minstebeløpet angis i forskrift). I prinsippet skal visstnok den enkelte kommune utøve et skjønn ved behandlingen av lisenssøknader og kan herunder oppstille tilleggskrav, f.eks. krav om kurs i dyrehold.
14.2 Forslaget i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000
Departementets høringsnotat tok ikke spesifikt opp spørsmålet om forbud mot at person skal kunne ha med hund å gjøre, eller spørsmålet om krav til godkjenning for å ha eller drive oppdrett av bestemte hundetyper.
14.3 Høringsinstansenes syn
14.3.1 Generelt
Generelt uttaler Foreldregruppen Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakk følgende:
« Fra frihet til dyremishandling og vanskjøtsel...
I dag innebærer friheten til å ha hund også at hvem som helst kan skaffe seg den hunden man måtte ønske seg med unntak for pitbull som det ikke er tillatt å holde i Norge etter Kamphundloven. Det betyr at det er fritt fram for hvilken som helst uegnet, ansvarsløs og likegyldig person til å skaffe seg de hundene man måtte ønske seg og fritt kunne misskjøtte dem så mye man lyster.
Det er nettopp det drapet på Johannes Åsheim dreier seg om. Han er nettopp et offer for friheten til å skaffe seg hund og så mange man vil for hvem som helst, uansett hvor totalt uegnet hundeeieren er. Selv om familien anmeldte hundeeieren og klaget til dyrevernet i kommunen. Likevel måtte gutten gå forbi nabohuset med alle hundene hver dag til og fra skolen.
Hver gang hans etterlatte etter drapet går forbi nabohuset og drapsstedet - eller ser dit gjennom vinduene hjemme - vil de sannsynligvis tenke på sønnen som ikke fikk vokse opp. De vil aldri komme over det, men forsøke å finne en måte å leve med tragedien på. Er det egentlig mulig i fredstid å påføre en familie større lidelse, tap, savn og sorg enn det familien Åsheim er påført?
... Til frihet til å ferdes i trygghet
Friheten til uforsvarlig dyrehold og dyremishandling bør vi isteden erstatte med friheten for hvem som helst, barn så vel som gamle og unge, til å ferdes fritt og trygt til og fra skolen, til og fra butikken og postkontor, i parker og offentlige gangstier, uten frykt for å havne i matfatet for livsfarlige hunder.»
14.3.2 Forbud mot at en person skal kunne ha med hund å gjøre
Dyrebeskyttelsen Norge, Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn, Rådet for Dyreetikk, Norsk sau- og geitalslag og foreldregruppen Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakk har tatt til orde for å ta inn i loven en hjemmel for å kunne fradømme personer retten til å kunne ha med hund å gjøre.
Rådet for dyreetikk:
«Rådet for dyreetikk mener ... at det bør vurderes å legge inn en hjemmel for å kunne fradømme retten til å ha hund, når hundeholdet er til særlig plage for andre mennesker eller dyr. Dyrevernlovens hjemmel til å fradømme retten til å holde eller stelle dyr er knyttet til vanskjøtsel av dyr i ens varetekt, og dekker neppe de forhold som her er beskrevet.»
Dyrebeskyttelsen Norge:
«Dyrebeskyttelsen mener at det alltid er hundeeierens ansvar hvordan hunden oppfører seg, ikke hundens. Hunden er alltid et produkt av eierens oppdragelse. En hund som er truende, eller som flyr alene omkring og skremmer folk eller dyr, har en dårlig eier. Avlives hunden som straff for eieren, kan vedkommende skaffe seg en ny hund. Mest sannsynlig vil den neste hunden bli like håpløs. DN mener at bestemmelsene om tap av rett til å ha dyr etter dyrevernloven § 32 bør utvides, slik at det blir lettere å fradømme en hundeeier retten til å ha hund. En slik reaksjon vil kunne kombineres med tvungen omsorgsovertagelse fra dyrevernnemnda. Da kan hunden omplasseres. Slik straffes eieren og ikke det uskyldige dyret, samtidig som lovreglene vil få bedre forebyggende effekt.»
I tilleggsuttalelse 10. juli 2002 blir bl.a. dette sagt:
«Hundeeier må ansvarliggjøres. Det er hundeeier, ikke hund, som i utgangspunktet er årsaken til problemet. ... Fradømmelse av retten til å eie, eller ha dyr i forvaring, må skjerpes og benyttes. ...»
Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn:
«DBO foreslår at man heller bør presisere at hundeeiere som viser seg uegnede til å ha ansvar for hund fradømmes retten til dette på livstid, subsidiært flere år. Årsaker til dette kan være mishandling av hunden, eller fremprovosering av aggressivitet/kampvilje, bruk av hunden i hundekamp, trening av hunder for angrep på mennesker/dyr etc.»
Norsk sau- og geitalslag:
«Norsk sau- og geitalslag vil foreslå at det innarbeides i lovteksten at hundeeiere kan miste retten til å holde hund ved gjentatte brudd på båndtvangsbestemmelsene som har ført til at mennesker eller dyr er blitt forulempet, skadet eller drept.»
Foreldregruppen fremmer også følgende forslag:
«Et særlig problem er kriminelle som har hund for å beskytte seg selv mot andre kriminelle eller for å utføre straffbare handlinger. Hvem som helst kan [på] en spasertur i Oslos gater og parker møte en rekke slike hundeeiere. Mange av pengeinnkreverne eller torpedoene med rulleblad som Fanden selv i for eksempel Oslos underverden har schæfere eller rottweilere eller blandingsraser av pitbuller. Jeg (dvs. Rønningsbakk) har selv hørt flere vitnemål i retten i saker med torpedoer hvor aggressive hunder har vært benyttet for å presse ofrene for penger og andre ytelser.
For å stanse slik virksomhet og for å lette politiets arbeid bør den nye hundeloven få en bestemmelse om at personer som er dømt til ubetinget fengsel for volds-, vinnings- eller narkotikaforbrytelser, ikke skal ha anledning til å ha hunder som er egnet til å fremme frykt som schæfere og rottweilere. Det vil gi oss et vern mot kriminelle som bruker farlige hunder i sin virksomhet. ...»
Også Stafoforeningen i fengselsvesenet opplyser at de er «svært betenkt over å se innsatte, tidligere innsatte og kriminelle generelt gå rundt med scafere, kamphunder osv. Disse grupper «hundeeiere» er dessuten ofte beruset når de går rundt med nevnte hunder». Foreningen foreslår at «kriminelle, eller personer som antas å ha hunder for å beskytte seg - eller benytter hunder for å utøve kriminelle handlinger, - forbys hundehold».
Organisasjonene Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbundog Fuglehundklubbenes Forbundgir i en felles tilleggsuttalelse 20. mars 2002 uttrykk for at det kanskje bør innføres «tilstrekkelig adgang til å fradømme retten til å ha eller besitte hund (for kortere eller lengre tid) ved graverende eller gjentatte overtredelser av gjeldende lovgivning? Eks. kamphundvirksomhet og «Kamphund brukt som ransvåpen» (Aftenposten Aften 13.03.2002)». I samme fellesuttalelse poengterer organisasjonene som del av argumentasjon mot det som oppfattes som for vide avlivingsregler rettet mot hund, at det «må fokuseres på ansvaret hos den egentlige ansvarlige: Hundeeieren». Generelt sies også dette om «vanskelige hunder»:
«De fleste hunder er snille, men selvsagt kan det oppstå vanskelige hunder med utgangspunkt i stress, mistrivsel og lignende. Som regel er årsaken til vanskelige hunder og problematisk hundehold de mennesker som har ansvar for hunden eller står for hundeholdet. Tiltak må derfor primært rettes mot hundeeiere/de som holder hund, fremfor mot hunden som sådan.»
I tilleggsuttalelse 3. juli 2002 uttaler Norsk Kennel Klub og Norges Jeger- og Fiskerforbund bl.a. dette om fradømming av rett til å ha hund for hundeeiere som har hund som har bitt:
«NKK og NJ&FF er enig i at hundeeiere som utviser grovt uforsvarlig hundehold, bør kunne fradømmes retten til å holde hund for nærmere angitt tidsperiode, og i gjentagelsestilfelle, eventuelt for alltid. En slik reaksjon må gjelde hundehold i sin alminnelighet, ellers får man bare uhåndterlige avveiningsspørsmål.
Når det gjelder opprettelse av et register, må dette nødvendigvis være en oppgave for det offentlige. ...»
Til forslaget fra foreldregruppen om tiltak spesielt mot kriminelle miljøer uttaler Fuglehundklubbenes Forbund:
«Vi støtter tiltak rettet mot ... kriminelle og hunder som er egnet til å fremkalle frykt. Det bemerkes at en regulering for å være effektiv også må omfatte besittelse av hund, ikke bare begrensninger på muligheten til å eie slik hund.»
Videre uttaler forbundet dette:
«Vi støtter også opp om at det bør foreligge mulighet til å fradømme personer retten til å ha hund ved gjentatte eller graverende overtredelser av gjeldende lovgivning, gjentatte bittskader og lignende.»
Til samme forslag fra foreldregruppen uttaler Norsk Kennel Klubog Norges Jeger- og Fiskerforbund dette:
«Innledningsvis bemerkes at man er imot at enkelte aksepterte raser skal betegnes som særlig farlige. ... En undersøkelse for vel 20 år siden, viste at de fleste hundebitt var forårsaket av hunder av rasen Golden Retriever. Grunnen var ganske enkelt den at da var rasen den tallrikeste i Norge. Nå er schäferen den vanligste.
Man har i og for seg ikke særlig å bemerke til et slikt forbud mot hundehold, men kan ikke unnlate å peke på at et automatisk forbud for personer som er dømt for vinnings- og narkotikaforbrytelser m.v. ikke er i god overensstemmelse med straffelovens §§ 29 til 31 om fradømmelse av borgerlige rettigheter, jfr. også dyrevernlovens § 32.
Endelig er NKK redd for at spørsmålet om håndhevelsen vil være langt vanskeligere enn forutsatt av Justisdepartementet. Dette må gjelde både om forbudet skal gjelde å være eier av hund og også besittelse av hund. Dertil har man problemet med blandingshunder.»
Norges Hundekjørerforbundfremholder ved brev 16. juli 2002 dette:
«Vi kan ikke se at personer dømt til ubetinget fengsel skal nektes å ha hund. Dette mener vi bryter med prinsippet om at man bare kan dømmes en gang for samme forseelse. Når det gjelder voldsdømte der bruk av hund som «våpen» inngår, kan det være grunn til et slikt forbud. Uansett må dette vurderes i hvert enkelt tilfelle. ...»
Foreningen for Hundeomplassering uttaler i brev 1. juli 2002
«at utvidet avlivingsadgang ikke forebygger uansvarlig hundehold. For en uansvarlig hundeeier er det bare å skaffe seg en ny hund. Sanksjoner må rettes direkte mot eier for eksempel ved bøter, straff, erstatning, pålegg om omplassering av hunden eller fradømmelse av rett til å ha hund».
14.3.3 Krav til godkjenning for å ha eller drive oppdrett av bestemte hundetyper
Ellingsrud Hundeklubbtar til orde for å innføre en offentlig sertifiseringsordning for å kunne ha hund «i risikogrupper, d.v.s. kamphunder og hunder i tjenestehundgruppene». Også Sund kommuneog Stafoforeningen i fengselsvesenethar merknader i denne retning. Hundetrener Wenche Foldahl, Foldahls hundeskole foreslår at krav til «grunnopplæring m/sertifikat for alle hundeeiere bør bli lovfestet». Foreningen for Hundeomplasseringforeslår at det blir stilt «krav om obligatorisk kurs for personer som ønsker å eie større hunder med skarpe instinkter», se også forslag referert nedenfor fra foreldregruppen Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakk.
Ellingsrud Hundeklubb:
«Alle hunder kan bite. Imidlertid er det de store og skarpe rasene som forårsaker de store skadene. Det ville vært ønskelig med obligatorisk hundeførersertifikat på en del hunderaser. En søt liten valp vil i mange tilfelle utvikle seg til en uhåndterbar hund på 40-50 kilo.»
Foreldregruppen Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakk:
«Vi vil ... be Justisdepartementet vurdere å innføre et hundesertifikat for farlige hunder. Schæfere topper listen over hunderaser som hvert år sender flest til legebehandling for bittskader. Andre hunderaser som man bør ha sertifikat som dokumentasjon på at man er egnet hundeeier for en slik hund, vil være rottweilere og andre hunder som er gjengangere blant de rasene som sender folk til legebehandling med bittskader. Hunder av blandingsraser av hunderasene med sertifikatkrav, bør omfattes av dette kravet. Et hundesertifikat generelt for å kunne holde hund vil - som en obligatorisk regel - ... være for ressurskrevende. Dessuten er det omkring en prosent av hundeholdet som representerer en fare for omgivelsene. Det er derfor unødvendig å regulere de 99 resterende prosentene av hundeholdet som stort sett ikke er til verken fare eller noen plage for omgivelsene.»
Foreningen for Hundeomplasseringgår også inn for at det blir stilt «krav om konsesjon/lisens for oppdrett av større raser med skarpe instinkter som gjør disse egnet til kamp, vakt og angrepshunder».
Etter at disse forslagene ble fremsatt, har Fuglehundklubbenes Forbunduttalt seg ved brev 11. juli 2002:
«Vi synes at tanken bak å kreve et sertifikat for hold og oppdrett av enkelte typer hunder er god. Vi vet at skillet mellom raser ikke nødvendigvis gir en god pekepinn på hvilke hunder som er farlige og aggressive. Det er vel heller enkelte rasers «tiltrekningskraft» på enkelte typer hundeeiere som er det største problemet, selv om enkelte raser nok går for å ha en skarpere/mer aggressiv legning eller er mer krevende enn andre. Helt avgjørende for bestemmelsen er imidlertid den nærmere utformingen.»
Ved brev 13. februar 2002 anmodet departementet en del instanser om å gi råd om hvordan man eventuelt kunne «utforme en definisjon av en gruppe hunder som ikke innbefatter de hunder som i kraft av liten størrelse, begrenset styrke og/eller eventuelt spesielt rolig gemytt, utgjør minst risikopotensiale i forhold til mennesker, inkludert små barn». Bakgrunnen for brevet var kritikk under høringen (som sitert ulike steder i proposisjonen her) mot for skjønnsmessig formulerte lovregler, og departementet fant grunn til å overveie om en slik definisjon kunne bidra til å konkretisere reglene i forskjellige sammenhenger. Norsk Kennel Klub og Norges Jeger- og Fiskerforbund gir ved brev 6. mars 2002 følgende svar der man så «seg ute av stand til å hjelpe». Begrunnelsen har interesse for diskusjonen om hundesertifikat for enkelte hundetyper:
«Den første grunn er at NKK pr. i dag har registert vel 200 raser i Norge. Følgelig fører NKK stambok for disse raser ... Innen FCI (Federation Cynologique International) er det godkjent i alt ca. 450 hunderaser. NKK er internasjonalt forpliktet til å akseptere disse etter hvert som de blir innført til Norge. Hundenes størrelse varierer i henholdsvis høyde og vekt fra under 20 cm. til vel 80 cm. og fra under 2 kg. til over 90 kg.
De ulike hunderasene har og skal ha ulike atferdsprofiler i forhold til rasens opprinnelige og nåværende bruksområder. Dette er selve grunnlaget for raseavl og det store antall raser. Forskjell i atferd er likevel større mellom enkeltindivider enn mellom gjennomsnitt i rasene. Dette beror på enkeltindividets arveanlegg, den sosialisering, trening og totale miljøpåvirkning det enkelte individ får.
En konkretisering slik Departementet har antydet, synes å måtte lede til en uhåndterlig liste over raser, uten at man har noen sikkerhet for at man får noen klar grensedragning mellom potensielt farlige hunder og mindre farlige.
Den annen grunn er at det antydede forslag ikke gir noen løsning på spørsmålet om blandingshunder.
Vi har ingen sikker statistikk for antall hunder. Etter de siste anslag regner man med et antall på vel 400.000.
Igjen etter et anslag, kan man anta at 90 - 100.000 hunder er av blandet rase. Dette vil si at de to foreldre er av hver sin rase, men det kan også være at en eller begge foreldre er blandingshunder.
For 25 % av hundebestanden er det således ikke mulig å gi noen sikre objektive kriterier som forventet.
Den tredje grunn til at den vei Departementet vil gå for å oppnå en objektivisering, ikke er farbar, er hensynet til håndhevelsen.
En bestemmmelse av det antydede innhold, vil måtte medføre en omfattende oppregning av raser, samtidig som man nødvendigvis vil måtte ha med avgrensninger som bygger på skjønn.
En slik bestemmelse vil bli vanskelig å håndheve. ...»
Konkret relatert til spørsmålet om hundesertifikat for hold og oppdrett av hunder uttaler Norsk Kennel Klub og Norges Jeger- og Fiskerforbunddette i brev/notat 3. juli 2002:
«De aller, aller fleste hundeeiere er ansvarsbevisst i sitt hundehold. En ordning med sertifikat etter avlagt prøve vil neppe bli fulgt av det uansvarlige hundehold, som f.eks. utøves innen kamphundmiljøene.
Hundeorganisasjonene arbeider med å få istand en frivillig ordning med hundeførerbevis.
En tvungen ordning vil reise vanskelige spørsmål. Det ene er at et betydelig antall hunder holdes som familiehunder. I hvilken utstrekning skal familiemedlemmer, herunder barn, pålegges å ta en hundeholdsprøve. Dernest har man problemet med blandingshunder.
Endelig er man på prinsipielt grunnlag imot et eget register for hunder som skal være potensielt farligere enn andre, bortsett fra farlige hunder etter kamphundloven. Dette vil lede til endeløse diskusjoner om hvilke raser som skal oppføres i et slikt register.
Uansett er man av den oppfatning at aggresjon hos hunder er relatert til det enkelte individ, ikke til rasen.»
I brev 10. juli 2002 uttaler også Dyrebeskyttelsen Norge seg med bakgrunn i forslagene om hundesertifikat:
«Det må igangsettes en grundig, landsomfattende opplæring og kvalitetskontroll av hundeinstruktører og hundeskoler, med avsluttende offentlig godkjennelse. Til dette må man bruke det ypperste av fagfolk på hundeadferd og læringspsykologi ... Denne kunnskapen må så gjøres tilgjengelig for et størst mulig publikum. Kunnskap, gode holdninger og en sunn respekt for og ikke minst forståelse for hunder, deres adferd og potensial, er eneste måten å hindre ulykker der hund er involvert. For mennesker som er fradømt retten å eie dyr, og som søker om å få denne retten tilbake, må det være et krav å bestå hundeskole med offentlig godkjenning, samt streng oppfølging av myndighetens kontrollinstans (politi, dyrevernnemnd, andre).»
Imidlertid mener Dyrebeskyttelsen Norge at «rasespesifikke lover [ikke bør] innføres i større grad enn det allerede er i dag. Rasespesifikke lover eller forbud gir en falsk trygghet, og skaper illusjoner om «trygge» og «farlige» hunder. Dette vil være et hinder for tilegning av nødvendig kunnskap og ansvarsfullhet hos hundeeier». Organisasjonen sier seg enig i de siterte uttalelser fra Norsk Kennel Klub og Norges Jeger- og Fiskerforbunds brev 6. mars 2002, og uttaler avslutningsvis:
«Rasespesifikke lover har ingen hensikt, da det er større adferdsforskjeller innad en rase, enn mellom forskjellige raser. Dette vil heller ikke kunne håndheves overfor blandingshunder. Arv og sosialt miljø er avgjørende for en hunds gemytt. Det er hundeeier som er ansvarlig for en hunds sosiale miljø.»
Norges Hundekjørerforbund sier ved brev 16. juli 2002 dette:
«Vi ser ingen grunn til at det skal kreves sertifikat for å ha visse typer hunder. Problemet igjen er at dette kobles mot enkelte typer hunder. Dersom man har et regelverk som ivaretar folks sikkerhet på generelt grunnlag, vil det ikke være behov for særregler for visse raser/type hunder. For øvrig støtter vi argumentasjonen i notatet fra NKK.»
14.4 Departementets vurderinger
14.4.1 Forbud mot at en person skal kunne ha med hund å gjøre
Departementet mener at den beste måten å sikre mot problematisk hundehold ikke er å satse alt på en type tiltak, men å innføre et bredere spekter av tiltak. Politiet får da mulighet til å sette inn de tiltak som fremstår som mest målrettede og praktisk gjennomførbare i det enkelte tilfelle. Problematisk hundehold, særlig hundehold som skaper uakseptabel risiko og utrygghetsfølelse for folk, består alltid av minst to elementer, en hund og en hundeholder. Departementet er enig med mange instanser som påpeker at tiltak bør rettes inn direkte mot hundeholderne. Departementet kan ikke slutte seg til dem som mer eller mindre klart gir uttrykk for at tiltak mot hunden alltid vil være uhensiktsmessig, men sier seg enig i at tiltak som direkte retter seg mot hundeholderen etter forholdene kan fremstå som bedre. Iblant kan det være hensiktsmessig å sette inn sikkerhetstiltak som retter seg mot både hund og hundeholder.
Departementet foreslår å innføre en adgang for politiet til å forby at en person skal kunne ha med hund å gjøre, jf. utk. § 22. Departementets forslag har bakgrunn i forslagene fremkommet under høringen, som har gitt opphav til nye uttalelser fra sentrale høringsinstanser slik referatene under punkt 14.3.2 viser.
Adgangen er tenkt som en fullmakt for politiet. Selv om de lovsatte vilkår for å nedlegge forbud foreligger, må politiet vurdere i den enkelte sak om et forbud vil være hensiktsmessig. Hvorvidt politiet finner grunn til å ta opp en sak om å forby noen å ha med hund å gjøre, må skje på bakgrunn av den alminnelige situasjon i området og politidistriktet, som bestemmer hvordan politiet best bør bruke sine ressurser til å opprettholde ro, orden og sikkerhet.
Departementet foreslår lovfestet et dobbelt sett vilkår for å forby en hundeholder å ha med hund å gjøre. En grunnleggende forutsetning for å nedlegge et forbud bør være forankring i helt konkrete uønskede hendelser. Dette kan være omstendigheter som gjør at hunden er vedtatt avlivet, omplassert eller utført etter lovens øvrige bestemmelser, at visse lovhjemlede pålegg fra politiet ikke er fulgt opp, at en hund har angrepet et menneske, deltatt i arrangert hundekamp, blitt trent for ulovlige formål, eller at hundeholderen gjentatte ganger har latt en hund gå ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn eller har overtrådt visse andre lovfestede regler.
Et annet grunnvilkår bør være at politiet foretar en nærmere konkret vurdering og bare nedlegger forbud dersom personens hundehold ikke anses å ha vært sikkerhetsmessig forsvarlig eller dersom forbudet må anses nødvendig for å bedre allmennhetens eller enkeltpersoners trygghetsfølelse. Ved dette stenges det for at episoder som fremstår som mindre alvorlige enkelthendelser innenfor rammen av normalt, forsvarlig hundehold, kan medføre forbud rettet mot hundeeieren. Er det derimot tale om enkeltepisoder eller gjentatte episoder med hundetyper som etter politiets skjønn basert på erfaring fra politiarbeidet kan oppfattes som skremmende, eller som for jevne folk av samme grunn fremstår som maktsymbol eller fysiske eller psykiske maktmidler for hundeholderen, er man innenfor kjerneområdet for regelens virkeområde. I mellomsonene mellom disse ytterpunktene krever lovforslaget en konkret, mer sammensatt, vurdering.
Departementet foreslår at et forbud skal kunne begrenses til å gjelde for nærmere bestemte hundetyper eller hunder over en viss størrelse. Politiet bør ikke ha plikt til å vurdere dette nærmere, men bør ha adgang til å begrense forbudet dersom det anses rimelig og forenlig med formålet med forbudet. Videre foreslår departementet at et forbud skal kunne tidsbegrenses eller omgjøres av politiet. Siden forbudet er et sikkerhetstiltak, bør loven stille krav til at det skal ha en minste varighet, som departementet mener bør settes til tre år. Med de vilkårene som foreslås i utk. § 22, er et forbud å regne som et tiltak som settes inn fordi hundeholderen ikke viser den aktsomhet og hensynsfullhet som må være et minstekrav for å ha hund. Å åpne for å vurdere å oppheve et forbud etter kort tid fremstår da som mindre hensiktsmessig. Etter lengre tid kan forholdene og vedkommendes livssituasjon være såpass endret at det kan være grunn til å oppheve et forbud. På tidspunktet for nedleggelse av forbud vil det avgjørende være situasjonen før den uønskede hendelsen og på vurderingstidspunktet, noe som ikke alltid vil si noe om situasjonen lang tid frem. En tidligere belastet person som er overbevisende rehabilitert og etablert utenfor sitt tidligere miljø, kan f.eks. tenkes å få opphevet et forbud mot å holde hund.
Departementet foreslår i tillegg at en person som dømmes til straff av fengsel for en voldsforbrytelse eller trusler, ved dommen kan forbys å ha med hunder å gjøre. Det foreslås at et slikt forbud alltid skal bli satt dersom en hund er brukt til forbrytelsen. Reglene om tidsbegrensning og omgjøring foreslås å gjelde tilsvarende for slike tilfeller.
Departementet foreslår at et forbud skal innebære at personen ikke kan eie, besitte eller ha ansvar eller medansvar for eller hånd om en hund for kortere eller lengre tid. Det er nødvendig med vide formuleringer dersom et forbud skal ha reell effekt. Dersom politiet ser en person med en hund trass i nedlagt forbud, må ikke denne kunne komme fra sitt ansvar bare ved å vise til at han bare holder hunden for samboeren eller for en kamerat som er i nærheten.
Vedtak om forbud vil være et enkeltvedtak som skal grunngis og følge saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven. For saksbehandling, klage og overprøving foreslår departementet som utgangspunkt samme system som ved avliving eller omplassering av hund etter en eller flere uønskede hendelser å gjelde, se punkt 13.5.2 foran. Når politiet nedlegger forbud mot å ha med hund å gjøre, bør imidlertid tingretten kunne prøve alle sider av saken etter klage.
For å legge til rette for en tilfredsstillende gjennomføring av nedlagte forbud foreslår departementet hjemmel for et personregister med opplysninger om nedlagte forbud. Forbud rettet mot hundeholdere reiser andre gjennomføringsproblemer enn forbud etter dyrevernloven, som mer typisk rettes mot stedbundne gardbrukere. I og med at forbud etter utk. § 24 er å regne som sikkerhetstiltak rettet mot problematisk hundehold, bør overtredelse ikke bare kunne få strafferettslige konsekvenser for hundeholderen. Overtredelse bør også berettige at politiet kan ta hånd om og umiddelbart omplassere eller avlive en hund som noen har å gjøre med i strid med et endelig forbud. Om dette bør bli konsekvensen, vil etter departementets forslag være opp til politiets frie skjønn. At dette ikke blir konsekvensen kan særlig tenkes der det blir godtgjort og anses troverdig at hunden tilhørte en annen og at forholdene med rimelighet taler for at denne kan ha overlatt hunden til hundeholderen uten å kjenne til forbudet. Selv om en avgjørelse om bruk av særlige tvangsmidler etter forvaltningsloven § 2 tredje ledd regnes som enkeltvedtak, mener departementet at hensynet til effektiv gjennomføring av forbudet tilsier at en beslutning som nevnt om salg, omplassering eller avliving ikke anses som et enkeltvedtak.
14.4.2 Krav til godkjenning for å ha eller drive oppdrett av bestemte hundetyper
Det er vanlig kunnskap om hunder at forskjellige hundetyper eller hunderaser typisk vil ha en del ulike egenskaper og kunne kreve mer eller mindre av eierne. Raseavl er historisk og i praksis for en stor del fokusert på utseende og på å videreutvikle gode egenskaper, som f.eks. i Norsk Kennel Klubs regi. I enkelte miljøer er man opptatt av å få frem kampegenskaper, angrepsdyktighet og vaktegenskaper, til dels for lovlige og gode formål, til dels for ulovlige formål. Hundetypers ulike styrke, kjevekraft, størrelse og tyngde kan gjøre at problemhunder av visse typer kan være alvorligere for omgivelsene enn det som problemhunder av andre typer har potensiale til. En liten papillon eller toy puddel har ikke samme skadepotensiale og kan vanskelig gi samme utrygghet som en problematisk husky, en rottweiler eller en schäfer.
Oppdrett av hunder kan i praksis innbringe store pengebeløp. Departementet antar at en del hundeoppdrettere kan være opptatt av inntjening og interessert i å få best mulig avsetning for flest mulig hunder. Slik virksomhet kan ikke bare betraktes under synsvinkelen ideell virksomhet.
Norsk Kennel Klub og Norges Jeger- og Fiskerforbund har fremhevet at det kan være større atferdsforskjeller mellom enkelthunder av samme rase enn mellom gjennomsnitt i rasene. Departementet har ikke grunnlag for å bestride dette, men antar likevel at det gjennomgående er visse typiske forskjeller mellom ulike hundetyper, bl.a. når det gjelder skadepotensiale pga. styrke, kjevekraft, størrelse og tyngde, som anses relevant i lovgivningssammenheng.
Departementet mener derfor at det i en lov som skal være et virkemiddel for å styrke sikkerhet og trygghetsfølelse for folk, kan være grunn til å ta med en hjemmel for ved senere forskrift å kunne kreve godkjenning og sette nærmere vilkår for å ha med bestemte hundetyper eller eventuelt hunder over en viss størrelse å gjøre, jf. utk. § 21. Det bør også kunne fastsettes vilkår for å drive oppdrett med bestemte hundetyper. Med hundetyper menes mer enn bare hunderaser beskrevet av Norsk Kennel Klub eller Fédération Cynologique Internationale (FCI). Ved forskrift kan hunder klassifiseres på annen måte, f.eks. etter størrelse og vekt.
Departementet går ikke inn for å innføre en slik ordning når loven settes i kraft. Dersom det blir aktuelt å gi slike forskrifter i ettertid, vil spørsmålet om å innføre slike regler og hvordan de bør utformes, bli gjenstand for ordinær høringsbehandling. Departementet foreslår at loven skal åpne mulighet for å legge avgjørelser om slik godkjenning til en eller flere private organisasjoner.
Gjennomføringen av eventuelle forskrifter bør sikres ved at politiet får adgang til å ta hånd om og omplassere eller avlive hunder som holdes i strid med eventuelle regler som blir innført. Siden disse reglene helt gjennomgående vil ha en sikkerhetsrelatert begrunnelse, bør håndheving kunne skje uten at forutgående advarsel er gitt. Politiet kan selvsagt likevel finne det hensiktsmessig å gi en advarsel før sterkere tiltak nyttes. Der inngrep ikke fremstår som umiddelbart påkrevd, kan det etter forholdene være grunn til å forsøke å påvirke hundeholderen ved bøtlegging før direkte inngrep foretas. Politiets vedtak om å selge, omplassere eller avlive en hund vil være enkeltvedtak. I tråd med det som under punkt 10.5 er foreslått for overtredelser av forskrifter om ro og orden, antall hunder og om merking av hunder, går departementet inn for at politiets vedtak om å selge, omplassere eller avlive hunder skal begrunnes og kan påklages. Dette bør bli sagt i lovteksten for å unngå tvil i forhold til virkeområdet for de unntaksregler som er nevnt under punkt 11.5 foran. Klageinstans vil etter forvaltningsloven være nærmeste overordnede organ, altså Politidirektoratet. Avgjørelser om å ikke selge, omplassere eller avlive en hund blir ikke ansett som enkeltvedtak etter departementets forslag. Bestemmelsene om dette finnes i utk. § 25.