Ot.prp. nr. 49 (2004-2005)

Om lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)

Til innholdsfortegnelse

8 Bedriftshelsetjenesten

8.1 Gjeldende rett

8.1.1 Arbeidsmiljøloven med forskrifter

Arbeidsmiljøloven § 30 slår fast at det skal være verne- og helsepersonale (bedriftshelsetjeneste) ved virksomheten når det er nødvendig å gjennomføre særlig overvåking av arbeidsmiljøet eller helsekontroll med arbeidstakerne.

Hvorvidt det er «nødvendig» med helsekontroller eller særlig overvåking beror på en vurdering av risikoforholdene i den enkelte virksomhet. Bestemmelsen er rettet mot arbeidsgiver. Dette betyr for det første at det er arbeidsgiver selv som i utgangspunktet må vurdere om plikten foreligger eller ikke. At arbeidsgiver er pliktsubjekt innebærer dessuten at eventuelle reaksjoner fra Arbeidstilsynet ved manglende etterlevelse av reglene skal rettes mot arbeidsgiver og ikke mot bedriftshelsetjenesten.

Etter at arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977 viste det seg at mange virksomheter i praksis fant det vanskelig å vurdere om de hadde plikt til å etablere/knytte til seg bedriftshelsetjeneste. Dette var bakgrunnen for at forskrift av 8. juni 1989 om hvilke virksomheter som skal ha knyttet til seg verne- og helsepersonale, den såkalte bransjeforskriften, ble fastsatt. Forskriften bestemmer at alle virksomheter innenfor nærmere definerte bransjer skal ha bedriftsheletjeneste med mindre Arbeidstilsynet i det enkelte tilfelle gir dispensasjon. Bransjeforskriften er imidlertid ikke uttømmende. Dette innebærer at også virksomheter innenfor andre bransjer har plikt til å ha bedriftshelsetjeneste når en konkret risikovurdering tilsier dette.

Loven stiller ikke krav til hvordan virksomhetene knytter til seg bedriftshelsetjenesten. Arbeidsgiver står således fritt til selv å ansette helsepersonellet, bli medlem i en fellesordning eller kjøpe tjenester fra en selvstendig bedriftshelsetjeneste.

Forskrift av 21. april 1994 om verne- og helsepersonale gir nærmere regler om hvilke oppgaver bedriftshelsetjenesten skal utføre. Også disse reglene retter seg mot arbeidsgiver. Det er med andre ord arbeidsgiver og ikke bedriftshelsetjenesten som er ansvarlig for at forskriftens krav etterleves. Forskriften bestemmer blant annet at arbeidsgiver skal sørge for at verne- og helsepersonalet bistår med planlegging av HMS-arbeidet, fremmer forslag om løpende kartlegging og forebyggende tiltak, overvåker og kontrollerer arbeidstakernes helse i forhold til arbeidssituasjonen, bistår med å tilpasse arbeidet for den enkelte, bistår med informasjon og opplæring til virksomheten samt med bedriftsintern attføring. Arbeidsgiver skal samarbeide med verne- og helsepersonalet om å utarbeide dokumentasjon som skal inngå som en del av virksomhetens totale planarbeid.

Verken arbeidsmiljøloven § 30 eller forskriften stiller konkrete kvalifikasjonskrav for verne- og helsepersonalet. Forskriften pålegger imidlertid arbeidsgiver å påse at personalet kan dokumentere «relevant utdanning og kompetanse og gjennomføre nødvendig videre- og etterutdanning i forhold til de helse-, miljø- og sikkerhetsmessige forhold som skal overvåkes i virksomheten.» Kvalifikasjonskravet er således relativt i forhold til den konkrete bransje- og virksomhetsrisiko den enkelte bedriftshelsetjeneste opererer innenfor.

8.1.2 Særlig om bedriftshelsetjenestens frie og uavhengige stilling

I følge arbeidsmiljøloven § 30 nr. 3 skal verne- og helsepersonalet ha en fri og uavhengig stilling i arbeidsmiljøspørsmål. I forarbeidene til arbeidsmiljøloven er denne bestemmelsen fremhevet som av særlig prinsipiell betydning. Bedriftshelsetjenesten skal på selvstendig grunnlag informere arbeidsgiver, arbeidstakere og deres tillitsvalgte om risikofaktorer på arbeidsplassen. Informasjon og råd som bedriftshelsetjenesten gir, skal utelukkende bygge på en faglig vurdering av arbeidsmiljøforholdene i virksomheten. Dette gjelder i alle sammenhenger, enten bedriftshelsetjenesten opptrer som sakkyndig for virksomheten eller det dreier seg om oppfølging i forhold til en enkelt arbeidstaker. Lovens prinsipp om bedriftshelsetjenestens frie og uavhengig stilling gjelder fullt ut også i tilfeller hvor personalet er ansatt i virksomheten.

Bedriftshelsetjenestens frie og uavhengige stilling er forutsatt i ILO-konvensjon nr. 161 om bedriftshelsetjeneste og i etiske retningslinjer for bedriftshelsetjenestepersonell utarbeidet av International Commission on Occupational Health (ICOH).

Selv om bedriftshelsetjenesten primært skal arbeide forebyggende, vil den motta informasjon om den enkelte arbeidstakers helse uten at det foreligger en behandlingssituasjon. Bedriftshelsetjenestepersonell har de samme rettigheter og plikter som annet helsepersonell og arbeidstakerne har de samme pasientrettigheter som andre pasienter. Dette innebærer blant annet at bedriftshelsetjenestepersonell har taushetsplikt og journalplikt og at arbeidstakerne har innsynsrett og adgang til å kreve retting og sletting av informasjon i journal.

Det er en rekke unntak fra hovedregelen om helsepersonells taushetsplikt. De mest praktiske unntakene i denne sammenheng er kanskje helsepersonelloven § 22 om samtykke fra den opplysningene gjelder, § 23 om blant annet anonymiserte opplysninger og § 27 om opplysninger som bedriftshelsetjenestepersonell mottar som sakkyndig. Bedriftshelsetjenesten vil i praksis ofte opptre som sakkyndig for virksomheten.

8.1.3 Andre rammebetingelser

De utgifter arbeidsgiver har til bedriftshelsetjeneste for sine ansatte er fradragsberettiget som driftsutgifter etter skatteloven § 44. For de ansatte representerer det å være omfattet av en ordinær bedriftshelsetjeneste ikke en skattepliktig fordel. Foreligger dokumentasjon på at en bedriftshelsetjenesteordning helt ut er tilpasset de krav som stilles i arbeidsmiljøloven, vil likningsmyndighetene legge fradragsrett og skattefritak til grunn. Andre tjenester som arbeidsgiver tilbyr sine ansatte, for eksempel personallegeordninger som driver kurativ virksomhet og ikke forebyggende arbeid, skal innberettes som lønn og skattlegges på den enkelte arbeidstaker. I tilfeller der arbeidsgiver engasjerer et legesenter eller lignende til å utføre ren bedriftshelsetjeneste, til tross for at legesenterets vanlige virksomhet går langt utover dette, må arbeidsgiver dokumentere at legesenterets ytelser til de ansatte er begrenset til ordinær bedriftshelsetjeneste for å kunne oppnå skatte- og avgiftsfritak.

Forskrift om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket for omsetning av helsetjenester omfatter bedriftshelsetjenesten. Det betyr at det ikke skal betales merverdiavgift av bedriftshelsetjenester.

8.2 Arbeidslivslovutvalgets innstilling

Et samlet utvalg foreslår å endre lovens begrep «verne- og helsepersonale» til «bedriftshelsetjeneste».

Utvalgets flertall foreslår å videreføre gjeldende system hvoretter plikten til å ha bedriftshelsetjeneste knyttes til en vurdering av virksomhetens risiko. Utvalgets mindretall (Andreassen, Bjergene, Haaland og Sundnes) går inn for obligatorisk bedriftshelsetjeneste for alle arbeidstakere, og derved også at Norge ratifiserer ILO-konvensjon nr. 161 som forutsetter dette.

Forutsatt at risiko fortsatt skal være bestemmende for plikten til å ha bedriftshelsetjeneste, mener et samlet utvalg at det er behov for en gjennomgang og revisjon av bransjeforskriften.

Arbeidslivslovutvalget drøfter hvorvidt det kan være hensiktsmessig å fastsette krav om faglighet og kompetanse rettet mot bedriftshelsetjenesten selv. Utvalgets flertall gir ikke her noen anbefaling, men mener at dette eventuelt kan vurderes i det videre lovarbeidet. Utvalgets mindretall, (Andreassen, Bjergene, Haaland, Sverdrup Svendsen og Sundnes) foreslår at det blir fastsatt kompetansekrav rettet mot bedriftshelsetjenesten som pliktsubjekt.

Utvalget drøfter også om det bør etableres en godkjenningsordning for bedriftshelsetjenesten. Utvalgets mindretall, (Andreassen, Bjergene, Haaland, og Sundnes) går inn for at det blir opprettet en offentlig godkjenningsordning.

8.3 Høringsuttalelsene

LO fremhever at erkjennelsen av de psykososiale og organisatoriske arbeidsmiljøforholdenes betydning for arbeidstakernes helse og velferd, og den økende omstillingstakten i norsk arbeidsliv, tilsier at bedriftshelsetjenesten blir bygget ut til å omfatte alle arbeidstakere. LO mener at bedriftshelsetjenestens kvalitet bør sikres gjennom en offentlig godkjenningsordning. I tillegg foreslår LO at det foretas en nærmere utredning av taushetsplikt og personvern når bedriftshelsetjenesten opptrer som sakkyndig for arbeidsgiver. Det påpekes at dette ble diskutert i NOU 2001: 4 (Breisteinutvalget), men i liten grad berørt i Arbeidslivslovutvalgets innstilling.

Også UHO støtter mindretallet i utvalget som går inn for en full utbygging av bedriftshelsetjenesten og dermed ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 161. UHO mener at dette må gjøres etter modell fra forslaget som flertallet i «arbeidsgruppen for vurdering av utvidelse av bedriftshelsetjenesten» kom med i sin innstilling mai 2001. Dersom det ikke blir full utbygging av bedriftshelsetjenesten, mener UHO at helse- og omsorgsektoren samt undervisningssektoren og barnehager må bringes inn under bransjeforskriften. UHO støtter mindretallet i utvalget som mener at det bør etableres en offentlig godkjenningsordning for bedriftshelsetjenesten. En slik godkjenningsordning bør stille krav til faglighet og kompetanse ut fra hvilke oppgaver bedriftshelsetjenesten skal utføre for virksomheten.

YS støtter forslagene fra mindretallet i utvalget om bedriftshelsetjeneste for alle og at det etableres en godkjenningsordning.

Akademikerne mener at det ikke foreligger tilstrekkelige grunner til å innføre obligatorisk bedriftshelsetjeneste for alle. Akademikerne mener at de store kostnadene en slik obligatorisk ordning vil medføre ikke kan forsvares ut fra de gevinster man kan forvente. Akademikerne stiller seg bak forslaget fra mindretallet i utvalget om at det blir etablert en godkjenningsordning for bedriftshelsetjenesten.

NHO er fornøyd med at begrepsbruken endres fra «verne- og helsepersonale» til «bedriftshelsetjeneste». NHO støtter utvalgsflertallets forslag om at risikovurdering skal avgjøre hvilke bransjer som skal ha tilknytningsplikt til bedriftshelsetjeneste. NHO går imot offentlig godkjenningsordning og tiltrer flertallets begrunnelse i den forbindelse. NHO er videre enig med utvalget i at dagens bransjeforskrift må gjelde inntil nye regler på området er fastsatt. NHO er enig med utvalget i at det bør søkes et nærmere samarbeid mellom bedriftshelsetjenesten og kommunehelsetjeneste/fastlege. I særlig grad ses det som viktig i arbeidet med å forbygge sykefravær og få medarbeidere raskere tilbake i virksomhet. Det forutsetter tettere kontakt mellom bedriftshelsetjeneste, det lokale arbeidsliv og fastlegene.

KS mener at en velfungerende bedriftshelsetjeneste kan bidra til å utvikle arbeidsmiljøet og bistå konstruktivt ved oppfølging og tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne. KS deler flertallets vurdering om en videreføring av dagens ordning slik at det er i de virksomheter der risikoforholdene tilsier det at arbeidsgiver plikter å knytte seg til en bedriftshelsetjeneste. KS påpeker at det har skjedd endringer i arbeidslivet som gjør det naturlig med en gjennomgang av hvilke virksomheter som skal ha plikt til å ha bedriftshelsetjeneste. KS støtter at dette skjer ved en særskilt gjenomgang av bransjeforskriften.

HSHforeslår at virksomheter med 10 eller færre årsverk skal unntas fra plikten til å ha bedriftshelsetjeneste. HSH fremholder at disse virksomhetene i dag har vanskeligheter med å finne et egnet tilbud, samtidig som arbeidsmiljøutfordringene er mer oversiktlige. Etter HSHs oppfatning skyldes den lave dekningsgraden blant små virksomheter dels at dagens bedriftshelsetjeneste ikke er tilpasset småbedriftenes behov, dels at det er arbeidsgiver som er nærmest til å følge opp og forebygge arbeidsrelaterte helseskader samt skape gode arbeidsplasser. For øvrig tiltrer HSH utvalgsflertallets forslag til regulering av bedriftshelsetjenesten.

Bedriftsforbundet mener at små og mellomstore virksomheter må unntas fra kravet om bedriftshelsetjeneste. Forbundet mener at ordningen ikke er tilpasset mindre virksomheter og således er lite treffende for det behovet små og mellomstore bedrifter har når det gjelder oppfølging av krav til helse, miljø og sikkerhet.

Landbrukets arbeidsgiverforening er enig med utvalgets flertall i at bedriftshelsetjeneste ikke skal være obligatorisk. Virksomhetene bør selv avgjøre nødvendigheten av bedriftshelsetjeneste, basert på egne behov og vurdert på bakgrunn av virksomhetens løpende kartlegging og risikovurdering av arbeidsmiljøet.

NAVO stiller seg generelt bak flertallet i Arbeidslivslovutvalget når det gjelder regulering av bedriftshelsetjenesten.

Arbeidstilsynet er enig i at betegnelsen «verne- og helsepersonale» bør erstattes av «bedriftshelsetjeneste». Det påpekes at bedriftshelsetjeneste er det begrep som har festet seg hos de fleste brukerne av loven, mens «verne- og helsepersonale» nærmest er ukjent. Arbeidstilsynet mener at den ideelle målsettingen er at alle virksomheter skal være tilknyttet en bedriftshelsetjeneste. Etaten erkjenner imidlertid utvalgsflertallets innvendinger vedrørende de praktiske og økonomiske konsekvensene, både for virksomhetene og samfunnet, knyttet til en gjennomføring av dette. Arbeidstilsynet mener derfor at forholdene per i dag ikke ligger til rette for en ordning med en obligatorisk bedriftshelsetjeneste for alle virksomheter. Før det stilles krav til ytterligere utbygging bør det iverksettes tiltak som kan dokumentere en bedre effekt av bedriftshelsetjenestens kvalitet og rolle. Arbeidstilsynet støtter mindretallets forslag om en godkjenningsordning av bedriftshelsetjenesten.

Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) støtter forslaget om å erstatte begrepet verne- og helsepersonale med bedriftshelsetjeneste. STAMI støtter mindretallets forslag om bedriftshelsetjeneste for alle virksomheter. Dersom ikke alle virksomheter skal ha bedriftshelsetjeneste, påpeker STAMI at det fortsatt vil være behov for en bransjeforskrift. Med dagens kunnskap om risikoforhold i arbeidslivet ser STAMI et stort behov for revisjon av en eventuell bransjeforskrift. STAMI ønsker en godkjennings- eller sertifiseringsordning av bedriftshelsetjenesten for å sikre bransjene og virksomhetene mot useriøse aktører og styrke og sikre det faglige tilbudet. Dersom det ikke blir etablert en slik godkjenningsordning, vil det være behov for utdypende forskrifter når det gjelder hvilke faglige krav som skal stilles til bedriftshelsetjenesten, hvilke oppgaver den skal utføre og i hvilket omfang arbeidsgiver skal bruke bedriftshelsetjeneste.

Likestillingsombudet fremhever at ombudet tidligere har påpekt som en svakhet ved bransjeforskriften at den ikke omfatter typiske kvinnedominerte sektorer. Likestillingsombudet påpeker at dette også fremheves i lovutredningen, og at utvalget går inn for en gjennomgang og revisjon av forskriften. Ombudet støtter dette og håper at en slik gjennomgang vil endre et ensidig fokus på risikofaktorer ved tradisjonelt mannsdominerte arbeidsplasser, til også å inkludere risikofaktorer ved typiske kvinnearbeidsplasser. Likestillingsombudet savner forøvrig en problematisering av begrepet «risikovurdering». Det hadde vært en fordel om lovteksten ga mer veiledning i forhold til risikovurderingen som skal foretas.

8.4 Departementets vurderinger og forslag

8.4.1 Innledning

Utfordringene når det gjelder regulering av bedriftshelsetjenesten knytter seg både til å sikre en kvalitativt god bedriftshelsetjeneste og til hvilket omfang bedriftshelsetjenesten i Norge skal ha.

Mange, og særlig små og mellomstore virksomheter, har kommet for kort med det systematiske, forebyggende arbeidsmiljøarbeidet. Det er flere årsaker til dette. Det er trolig mangel på kunnskap om hvilke plikter virksomhetene har, vilje til å gjøre noe med arbeidsmiljøforholdene og kompetanse i forhold til blant annet kartleggingsmetoder og handlingsplaner. I likhet med Arbeidslivslovutvalget legger departementet til grunn at mange virksomheter også i tiden fremover vil ha behov for bedriftshelsetjenestens faglige råd og bistand i arbeidsmiljøarbeidet og foreslår i § 3-3 i lovforslaget en bestemmelse om virksomhetenes plikt til å knytte til seg bedriftshelsetjeneste. Hvilke virksomheter som bør ha plikt til å ha bedriftshelsetjeneste drøftes nærmere nedenfor under punkt 8.4.3.

Et samlet Arbeidslivslovutvalg mener at bedriftshelsetjenestens basisoppgaver bør være som i dag, med hovedvekt på forebyggende arbeidsmiljøarbeid. Departementet slutter seg til dette. Likeledes mener departementet, i likhet med et samlet utvalg, at det fortsatt ikke bør stilles krav til bedriftshelsetjenestens organisering eller tilknytningsform til virksomhetene. Virksomhetene bør selv vurdere hvilken tilknytningsform som i det enkelte tilfelle er mest hensiktsmessig.

8.4.2 Begrepsbruk

I gjeldende lov brukes begrepet «verne- og helsepersonale» og ikke «bedriftshelsetjeneste». Opprinnelig synes det å ha vært meningen at «verne- og helsepersonale» skulle omfatte noe mer enn rene bedriftshelsetjenesteordninger. I lovforarbeidene uttales det således at det med verne- og helsepersonale menes «personale som har spesielle oppgaver og ekspertise innenfor lovens område, som for eksempel bedriftslege, bedriftssykepleier, fysioterapeut, verneleder osv.»

I praksis har imidlertid de to begrepene blitt oppfattet som synonymer med samme rekkevidde, både av publikum og myndigheter. Det kan i denne forbindelse vises til at forskrift om hvilke virksomheter som har plikt til å knytte til seg verne- og helsepersonale, den såkalte bransjeforskriften, bruker «bedriftshelsetjeneste» i en parentes i tittelen. Også på Arbeidstilsynets informasjonssider på Internett benyttes begrepet «bedriftshelsetjenesten» i parentes på temasiden om verne- og helsepersonale. Det fremgår av forskrift om verne- og helsepersonale at den gjelder i tilfeller hvor verne- og helsepersonalet er ansatt i virksomheten, når den er organisert som en tjeneste for den enkelte virksomhet eller når den er organisert som en felles tjeneste for flere virksomheter. Dette innbærer at et pålegg fra myndighetene om at en virksomhet skal knytte til seg verne- og helsepersonale, i realiteten innebærer krav om å etablere eller knytte til seg bedriftshelsetjeneste.

Departementet er enig med Arbeidslivslovutvalget i at en endring av ordlyden fra «verne- og helsepersonale» til «bedriftshelsetjeneste» vil gjøre begrepsbruken lettere tilgjenglig både for arbeidsgivere og arbeidstakere. Sentrale høringsinstanser støtter også forslaget. Departementet foreslår således at loven skal bruke «bedriftshelsetjeneste» som begrep.

8.4.3 Omfanget av bedriftshelsetjenesten i Norge - hvilke virksomheter bør ha plikt til å etablere eller knytte til seg bedriftshelsetjeneste

Det har gjennom mange år vært drøftet hvorvidt bedriftshelsetjeneste for alle skal være en langsiktig målsetting, og om Norge bør utarbeide konkrete utbyggingsplaner med dette for øyet. Myndighetene har tidligere satt mål for utbygging av bedriftshelsetjenesten som har vist seg vanskelig å gjennomføre på tross av høy prioritet fra Arbeidstilsynets side. Samtidig har det vært, og er fremdeles, en aktiv og pågående diskusjon om bedriftshelsetjenestens kvalitet og faglige innhold.

Arbeidslivslovutvalget refererer en rekke undersøkelser som viser at bedriftshelsetjenestens nytteverdi i dag oppleves som variabel. På den ene siden er det flere indikasjoner som tilsier at bedriftshelsetjenesten ofte oppleves som en nyttig bidragsyter i det forebyggende HMS-arbeidet. På den andre siden vises det til at kvaliteten på etablerte bedriftshelsetjenester er varierende. Samtidig har mange virksomheter for dårlig bestillingskompetanse når det gjelder arbeidsmiljøforhold til å kunne stille krav og vurdere bedriftshelsetjenestens innsats og reelle bidrag. Ledelse, verneombud og bedriftshelsetjeneste har i mange tilfeller ulike oppfatninger om prioriteringer av HMS-arbeidet og om bedriftshelsetjenestens innsats. Det ser ut til at kommunikasjon, samarbeid og samordning av oppgaver ofte ikke fungerer godt nok.

De direkte årlige kostnadene til bedriftshelsetjeneste er i dag i størrelsesorden 1 100 kroner pr. arbeidstaker i gjennomsnitt for alle bedrifter. Det anslås at 2 550 årsverk brukes i bedriftshelsetjenesten, av disse er ca. 1 700 helsepersonell.

Det Norske Veritas gjennomførte i 2002 en vurdering av status for utbygging av bedriftshelsetjenesten og konsekvenser av ulike modeller for videre utbygging. Ved en full utbygging vil plikten til å ha bedriftshelsetjeneste utvides fra ca. 660 000 til ca. 2 millioner arbeidstakere. Antallet bedrifter som pålegges å ha bedriftshelsetjeneste vil øke fra 62 000 til ca. 214 000. Siden det allerede er mange virksomheter som har bedriftshelsetjeneste på frivillig grunnlag, vil økningen i antallet arbeidstakere være ca. 800 000.

Dersom det forutsettes at kostnaden pr. arbeidstaker i gjennomsnitt er 1 100 kroner, koster bedriftshelsetjenesten i dag 1,4 milliarder kroner pr. år. Dersom kostnaden pr. arbeidstaker i fremtiden er den samme, vil kostnaden bli 2,2 milliarder kroner ved full utbygging, det vil si en økning på 800 millioner kroner årlig. I tillegg kommer kostnader ved å endre lover og forskrifter, ved informasjon, implementering og tilsyn med at ordningen blir fulgt opp.

Økningen i behovet for bedriftshelsetjenestepersonell vil ved full utbygging være i størrelsesorden 1 700 til 2 600 årsverk. Det vil i gjennomsnitt si et behov for ca. 215 nye årsverk pr. år gitt en implementeringsfase på ti år.

Departementet mener at flere hensyn taler for at plikten til å ha bedriftshelsetjeneste fortsatt bør knyttes til de virksomheter som må antas å ha et særlig behov for det, det vil si at plikten bør relateres til risikobildet i den enkelte virksomhet eller bransje.

En omfattende utbygging av bedriftshelsetjenesten vil ha vesentlige administrative og økonomiske konsekvenser, både for virksomhetene og for samfunnet for øvrig. Departementet mener at så lenge bedriftshelsetjenestens kvalitet og nytte ikke er bedre dokumentert, vil det være mest hensiktsmessig å målrette dens aktivitet dit behovet er størst, fremfor å gjøre bedriftshelsetjenesten obligatorisk for alle virksomheter. Plikten til å ha eller knytte til seg bedriftshelsetjeneste bør derfor fortsatt knyttes til risikobildet i virksomhetene.

Departementet vil i denne forbindelse vise til at innføring av fastlegeordningen har medført et mindre behov for å reservere særlige bedriftshelsetjenesteressurser til alle arbeidstakere. Fastlegerordningen innebærer at alle har fått en annen og bedre tilgang til helseressurser enn tidligere. I forlengelse av dette vil departementet også vise til at endringene i sykemeldingsreglene pr. 1. juli 2004 har medført at primærhelsetjenesten har fått en mer aktiv rolle enn tidligere når det gjelder å foreta vurderinger knyttet til å tilbakeføre sykmeldte arbeidstakere til arbeid. Etter folketrygdloven § 8-7 skal sykmeldende lege alltid vurdere om arbeidstakeren kan være i arbeid eller arbeidsrelatert aktivitet. Legen og annet helsepersonell plikter i samarbeid med arbeidstakeren og eventuelt arbeidsgiveren å gi en nærmere vurdering av arbeidstakerens funksjonsevne. Senest når arbeidsuførheten har vart åtte uker uten at arbeidstaker er i arbeidsrelatert aktivitet, skal det legges fram en legeerklæring som skal inneholde en redegjørelse for det videre behandlingsopplegget og en vurdering av muligheten for at vedkommende kan gjenoppta det tidligere arbeidet eller ta annet arbeid. Reglene i folketrygdloven korresponderer med plikten i lovforslaget § 4-6 til å utarbeide en oppfølgingsplan for tilbakeføring til arbeid.

Departementet foreslår at § 3-3 om bedriftshelsetjenesten uttrykkelig skal presisere at risikovurderingen med hensyn til plikten til å etablere en bedriftshelsetjeneste skal gjennomføres som ledd i det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet. Formålet med dette er først og fremst å synliggjøre den åpenbare sammenhengen mellom bestemmelsene om bedriftshelsetjeneste og systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Kjernen i kravene til systematisk HMS-arbeid er nettopp å identifisere risiko og iverksette tiltak for å redusere denne. Bedriftshelsetjenesten vil dels kunne fungere som en bidragsyter i selve risikovurderingen, dels som et tiltak for å redusere identifisert risiko.

Bestemmelsen om arbeidsgivers plikt til å knytte til seg bedriftshelsetjeneste når risikoforholdene i virkomheten tilsier det, bør etter departementets oppfatning fortsatt suppleres av en klargjørende forskrift. Begrunnelsen for gjeldende bransjeforskrift er at mange arbeidsgivere i praksis finner det vanskelig å vurdere om risikobildet i sin virksomhet er av en slik art at de har plikt til å ha bedriftshelsetjeneste. Departementet antar at dette hensynet fortsatt vil kunne gjøre seg gjeldende.

Det har vært reist kritikk mot bransjeforskriften fordi bransjer som av mange anses som svært belastende ikke er tatt med i forskriften, herunder helse-, pleie- og omsorgssektoren. Arbeidslivslovutvalget og flere høringsinstanser anbefaler derfor at gjeldende bransjeforskrift revideres.

Med bakgrunn i kunnskap om hva som er de mest fremtredende risikoforhold i dagens arbeidsliv, er departementet enig i at det er behov for en gjennomgang og revisjon av bransjeforskriften. Departementet vil derfor iverksette et revisjonsarbeid hvor Arbeidstilsynet, partene i arbeidslivet og sentrale forskningsmiljøer deltar. Revisjonen vil omfatte både en vurdering av hvilke kriterier som skal legges til grunn for om en virksomhet skal ha plikt til å etablere bedriftshelsetjeneste, om kravene fremdeles bør rettes mot konkrete bransjer og hvilke bransjer som eventuelt skal omfattes. Alternativt bør det vurderes om kravene kan utformes mer med utgangspunkt i kunnskap om «gjennomgående» risikoforhold. Dagens bransjeforskrift vil fortsatt gjelde inntil denne gjennomgangen er foretatt.

I høringen er det fremsatt forslag om at små virksomheter skal unntas fra plikt til å knytte til seg bedriftshelsetjeneste. Det vises blant annet til at arbeidsmiljøutfordringene er mer oversiktelige i små virksomheter enn i større. Departementet ser ikke grunn til å fremme et slikt forslag. Etter departementets oppfatning er det prinsipielt sett uheldig å fastsette et lavere beskyttelsesnivå for arbeidstakere i små virksomheter. Etter departementets mening er det heller ikke grunnlag for en alminnelig presumpsjon om at arbeidsmiljøet er mindre risikofylt i små enn i store virksomheter.

8.4.4 Etablering av godkjenningsordning av bedriftshelsetjenesten eller kvalitetskrav rettet mot bedriftshelsetjenesten som pliktsubjekt

For å sikre bedriftsheletjenestens kvalitet, foreslår Arbeidslivslovutvalgets mindretall at det blir etablert en obligatorisk godkjenningsordning for bedriftshelsetjenesten. Utvalgsflertallet er uenig i dette og mener at det eventuelt kan vurderes å stille kvalitetskrav rettet mot ordningene selv og ikke bare mot arbeidsgiver som i dag.

Departementet er enig i at det er viktig å sikre seriøse bedriftshelsetjenesteordninger med kompetanse som er tilpasset utfordringene i dagens og fremtidens arbeidsliv. Dette innebærer at ordningene bør ha en bred kompetanse, som blant annet dekker problematikk knyttet til ergonomisk, organisatorisk og psykososialt arbeidsmiljø.

Departementet mener imidlertid at flere grunner taler for å beholde den innretning regelverket har i dag, det vil si at kravene rettes mot arbeidsgiver som pliktsubjekt. Departementet vil derfor ikke foreslå at det, i tillegg til kravene rettet mot arbeidsgiver om bruk av bedriftshelsetjenesten, blir fastsatt regler rettet mot bedriftshelsetjenesten selv. Det foreslås heller ikke at slike kvalitetskrav etableres i form av en obligatorisk godkjenningsordning.

Departementet vil for det første peke på at tiltak som nevnt vil bryte mot et hovedprinsipp i arbeidsmiljøreguleringen om at kravene rettes mot arbeidsgiver. Å gjøre bedriftshelsetjenesten til pliktsubjekt vil etter departementets oppfatning kunne bidra til å utydeliggjøre arbeidsgivers ansvar for å identifisere sin risiko ved hjelp av det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet og bruk av bedriftshelsetjenesten.

Et annet viktig argument er at den enkelte bedriftshelsetjenestes kompetanse skal være tilpasset behovet i den eller de virksomheter de faktisk engasjeres i. Dette innebærer at en bedriftshelsetjenesteordning godt kan være kompetent til å yte bistand overfor noen typer problemer eller virksomheter og ikke overfor andre. En godkjenningsordning eller andre kompetansekrav rettet mot bedriftshelsetjenesten vil vanskelig kunne ta høyde for dette og vil i det vesentlige måtte begrenses til å stille krav til generell fagkompetanse.

Departementet vil dessuten peke på at denne fagkompetansen ivaretas av omfattende krav i helsepersonelloven, både når det gjelder formalkompetanse og krav til forsvarlig utøvelse av helsepersonellets virksomhet.

Et ytterligere argument mot å etablere en obligatorisk godkjenningsordning for bedriftshelsetjenesten, er et det vil kunne virke konserverende i den forstand at ordninger som har fått godkjenning for en viss periode vil kunne ha mindre motivasjon for å utvikle ny relevant kompetanse og kvalitet. En godkjenningsordning kan etter departementets oppfatning lett bli for statisk og støtte opp om en viss type bedriftshelsetjeneste med en bestemt kompetanse.

Endelig legger departementet vekt på at etablering og drift av en godkjenningsordning vil ha ikke ubetydelige administrative og økonomiske konsekvenser.

Til forsiden