Ot.prp. nr. 49 (2007-2008)

Om lov om endringer i lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner

Til innholdsfortegnelse

4 Myndighetsorgan etter loven – kulturminneloven § 28

I samråd med Miljøverndepartementet foreslås en endring i kulturminneloven § 28 om rette myndighet, ved at «Sametinget» inntas i tillegg til «kommuner og fylkeskommuner» i andre ledd, og at § 23 suppleres i henvisningsrekken i første ledd.

Etter kulturminneloven § 28 jf. forskrift av 9. februar 1979 § 19, er Miljøverndepartementet gitt myndighet til å fastsette hvem som er rette myndighet og til å gi nærmere regler om gjennomføring av loven.

I medhold av denne bestemmelsen og i samsvar med Sametingets ønsker ble forvaltningen av samiske kulturminner i 1994 lagt til Samisk kulturminneråd, som fikk delegert forvaltningsmyndighet tilsvarende fylkeskommunen. Samisk kulturminneråd ble oppnevnt av Sametinget og forholdt seg til Sametinget gjennom årsrapporter, virksomhetsplaner og som arbeidsgiver- og budsjettansvarlig, men var underlagt Miljøverndepartementets instruksjonsadgang i arbeidet med oppgaver etter kulturminneloven.

Sametinget vedtok at Samisk kulturminneråd skulle legges ned fra 2001, og den samiske kulturminneforvaltningen ble organisert direkte inn under Sametinget som egen avdeling. Som en prøveordning vedtok Miljøverndepartementet å overføre den myndighet som tidligere var lagt til Samisk kulturminneråd direkte til Sametinget. Ordningen ble evaluert av Norsk institutt for by- og regionforskning i 2003 og prøveordningen ble ved Miljøverndepartementets brev av 20. desember 2004 delegert til Sametinget inntil en modell for fremtidig forvaltningsordning for samiske kulturminner var nærmere avklart.

Sametinget er delegert forvaltningsmyndighet tilsvarende fylkeskommunen. På bakgrunn av Sametingets egenart som folkevalgt, politisk organ er det naturlig å presisere adgangen til å delegere myndighet til Sametinget i kulturminneloven ved å innta Sametinget i opplistingen i kulturminneloven § 28 om rette myndighet etter loven.

Når det gjelder § 23 er vedtaksmyndighet lagt til ulike museer. For samiske gjenstander uten hensyn til alder er myndigheten lagt til RiddoDuottarMuseat. Kultur- og kirkedepartementet vurderer å legge myndighet til å behandle søknader om utførsel av samiske gjenstander til Sametinget. Dette krever at § 23 inntas i henvisningsrekken i § 28 første ledd.

Konsultasjoner er gjennomført med Sametinget som hadde følgende merknader:

«Sametinget konstaterer uenighet i konsultasjonene om Regjeringens forslag til endring i kulturminnelovens § 28, og beklager dette. Sametinget oppfatter endringsforslaget kun som en kodifisering av dagens ordning. Sametinget vil likevel presisere at det er to forutsetninger som må ligge til grunn og som må være på plass før Sametinget påtar seg disse oppgavene: 1. Sametinget gis myndighet i lov, ikke i forskrift slik det her foreslås. 2. De økonomiske rammebetingelser må være på plass.

Når det gjelder Sametingets forutsetning om at myndighet skal gis i lov, så har dette vært gitt klart uttrykk for i lengre tid, senest i Sametingets vedtak i sak 37/07 Fremtidig samisk kulturminneforvaltning. Av Sametingets vedtak følger det at Sametinget ikke vil påta seg noe form for forvalteransvar for samiske kulturminner om det ikke følger av kulturminneloven. Sametinget vil derfor ikke kunne være rette myndighet for forvaltningen av kulturminneloven § 23 om det ikke følger av lovens § 28 at Sametinget er rette myndighet for samiske kulturminner.

Det er kjent at Sametinget allerede, på området for kulturminneforvaltning har en vanskelig økonomisk situasjon. Dette har vært understreket gjentatte ganger fra Sametingets side, senest i Sametingets vedtak i plenum i sak 37/07 om fremtidig samisk kulturminneforvaltning.

Deler av Sametingets vedtaket i sak 37/07 gjengis her:

Sametinget viser til at forvaltningsmyndighet for samiske kulturminner gitt ved lov medfører at Sametinget får ansvar for å kunne behandle saker i to instanser. Dette vil kunne gjelde i forhold til dispensasjoner, fredninger og klagesaker. Dette er i første rekke et organiserings- og kapasitetsspørsmål. Sametinget har lang erfaring i totrinnsbehandling ved utøvelsen av andre forvaltningssaker, jf samelovens § 2-12. En totrinnsbehandling for kulturminneforvaltningen vil derfor ikke være ukjent eller problematisk for Sametinget å gjennomføre.

Sametinget konstaterer at det har vært en manglende ressursmessig utviklingen innenfor den samiske kulturminneforvaltningen. Det samiske kulturminnevernet er påfallende sterkt underprioritert i forhold til det øvrige kulturminnevernet, både i forhold til dokumentasjonsgrunnlag, forskning, formidling, tilskudd til restaurering, vedlikehold og tilrettelegging, og til forvaltningsressurser i arealplansammenheng. Sametinget ser det som helt påkrevd at underfinansieringen av det samiske kulturminnevernet korrigeres. Sametinget framhever at en fremtidig kulturminneforvaltning betinger en anstendig og nødvendig økning av ressursene.

Sametinget forventer på denne bakgrunn at Sametinget så snart som mulig gis myndighet i kulturminneloven for forvaltning av samiske kulturminner, som en helt sentral del av den samiske kulturarven. Videre forventes det at Sametinget gis en nødvendig budsjettmessig styrking for en framtidsrettet og forsvarlig forvaltning av samiske kulturminner. Sametinget fastslår at det ikke vil foreligge et grunnlag for en samisk kulturminneforvaltning lagt til Sametinget om disse forventningene ikke følges opp på en forsvarlig måte.»