Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)

Til innholdsfortegnelse

15 Småkravprosess

15.1 Behovet for domstolsbehandling av tvister om små beløp

Departementet ser det som et mål at flest mulig tvister om små beløp blir løst utenfor domstolene, jf. 4.4.4. Avhengig av hvilken type tvist det er, er det mange måter partene kan komme fram til en løsning på, jf. omtalen av disse spørsmålene i kapittel 7. Nøytrale tredjepersoner som bidrar til en løsning, kan deles i to grupper. Det er de som bare kan mekle og komme med forslag til løsning som partene kan enes om, og det er de som ikke bare kan mekle, men også treffe avgjørelser som har tvangskraft med mindre tvisten bringes inn for domstolene. Den siste gruppen utgjøres av noen tvisteløsningsnemnder innenfor forbrukersektoren, men først og fremst av forliksrådene, jf. kapittel 7 og 8, som etter lovforslaget vil få kompetanse til å dømme i de fleste saker med tvistebeløp under kr 250 000. Disse forhold, sammenholdt med at innbringelse for forliksrådet som hovedregel skal være et vilkår for å bringe saker om mindre beløp inn for tingretten, vil medvirke til at størstedelen av tvister om små beløp vil finne sin løsning utenfor de alminnelige domstolene.

Som nevnt i 8.3.4.2 siste avsnitt vil imidlertid forliksrådet kunne innstille en sak dersom den ikke egner seg til behandling der. Hvis forliksrådet avsier dom, vil partene kunne bringe saken inn for tingretten ved stevning. Dette gjør at det på samme måte som nå vil eksistere et behov for at saker om små beløp blir behandlet i de alminnelige domstoler.

Det er ønskelig at kostnadene med å bruke domstolene til å dekke dette behovet, står i et rimelig forhold til betydningen av den enkelte sak, jf. 4.4.2 og 5.5. Det vil bidra til at flere ser seg tjent med å få sitt tvisteløsningsbehov dekket av domstolene, og at ressursulikhet mellom partene får mindre betydning.

Uavhengig av hvilke tvister som faktisk lar seg løse utenfor de alminnelige domstolene, vil det som nevnt i 4.4.1 og 7.2.7.1 være ønskelig at saker fra alle rettsområder blir behandlet i domstolene. Innen flere rettsområder, særlig innenfor forbrukerlovgivningen, vil det være få eller ingen tvister som dreier seg om store beløp. Hensynet til domstolenes oppgave med rettsavklaring skaper derfor et selvstendig behov for at flere av tvistene om små beløp blir behandlet i domstolene.

Behovet for å få tvister løst, men kanskje særlig behovet for rettsavklaring og det generelle behov for at det i en rettsstat skal være mulig å få håndhevet alle typer krav, tilsier at det ikke bør være noen nedre grense for hvilke tvistebeløp som kan tas til behandling i domstolene. Noen slik nedre grense er det heller ikke i dag.

Disse momentene danner en bakgrunn for departementets vurdering av om det trengs særlige regler om behandlingen av saker om små tvistebeløp.

15.2 Dagens regler om forenklet rettergang

Tvistemålsloven §§ 322 - 322 c har regler om forenklet rettergang. Ved forenklet rettergang velger retten om stevningen skal følges opp med skriftlig eller muntlig behandling. Men en part kan kreve at det én gang under saken holdes muntlig forhandling. Retten velger om den muntlige behandling skal være en del av saksforberedelsen eller hovedforhandling. Dette innebærer at retten har større valgfrihet med hensyn til hvilken behandlingsform som skal velges. I forenklet rettergang er kravene til utforming av dommen mindre omfattende enn i sivile saker for øvrig. Videre gjelder som særlig ordning for denne prosessformen at meddommere ikke kan kreves av partene, og at det er større adgang til å bruke utenrettslige forklaringer og erklæringer.

Forenklet rettergang skal anvendes i alle saker hvor tvistegjenstanden ikke overstiger kr 20 000, og i saker hvor partene avtaler det. Forenklet rettergang kan ikke anvendes i en del av de sakene hvor partene ikke har fri rådighet.

Det foreligger ikke tall for hvor mange saker som behandles etter forenklet rettergang. Men av alle dommene som blir avsagt i tingrettene, er det bare én prosent som utgjør slutten på en behandling etter disse reglene.

15.3 Tvistemålsutvalgets vurderinger og forslag

Utvalgets vurderinger framgår særlig av del II kap. 3.14 (s. 144) og kap. 11 (s. 317-344) og del III kap. 10.1 og 10.2 (s. 762-765).

15.3.1 Behovet for en småkravprosess

Ved vurderingen av om vi trenger en særskilt småkravprosess, har utvalget tatt sitt utgangspunkt i de funksjoner og oppgaver tvisteloven og domstolene skal ha. Den enkelte skal få sine tvister løst ved domstolene, og domstolenes tvisteløsning skal sikre gjennomføring av og respekt for den materielle retten. For små og mellomstore krav er det på det rene at disse funksjonene ikke blir ivaretatt.

Domstolsterskelen må senkes, slik at domstolene kan gi et reelt tilbud til dem som har et rimelig behov for å få løst sine tvister. På den annen side bør ikke enhver terskel fjernes. Adgangen bør ikke bli så lett at partene unnlater å gjøre rimelige anstrengelser for å løse sine konflikter på egen hånd. Selv en forenklet domstolsbehandling vil være en ressurskrevende konfliktløsningsmetode.

Som nevnt i 7.2.5.1 har utvalget vurdert å få tvister om små krav løst andre steder enn i domstolene. Kort oppsummert er voldgift ansett å være for dyrt. Forliksrådene har i mange saker for liten juridisk kompetanse, og tvisteløsningsnemndene innenfor forbrukersektoren bruker lang tid og kan ikke tilby en forsvarlig behandling når det er tvist om faktum. Nemndsbehandling bør derfor ikke anses som den prinsipale løsningsmetode for denne typer tvister, men som et viktig supplement til det domstolene kan tilby. Det vil være uheldig om saker om små og middelstore krav skulle bli stengt ute fra domstolene, både av hensyn til domstolenes tillit og anseelse og av hensynet til at prinsipielt viktige saker bør bringes inn for domstolene.

Utvalgets konklusjon er derfor at tvisteloven må ha egne prosessregler som gjør det mulig å få behandlet små og mellomstore krav for domstolene. Utvalgets syn må også ses på bakgrunn av at flertallet (alle unntatt Helljesen) foreslår at forliksrådet ikke skal ha domsmyndighet i saker om mindre verdier, jf. utredningen del II kap. 10.9.5.7.4 og 5 (s. 284-86).

15.3.2 Hovedelementer i en småkravprosess

Generelt er utvalgets forslag basert på at behandlingen må gjøres enklere for at kostnadene skal kunne reduseres. Det skal legges opp til en saksbehandling som er forsvarlig med hensyn til å nå fram til et materielt riktig resultat. Men dette hensynet må veies mot hensynet til proporsjonalitet. Det må velges en forenklet, men rimelig forsvarlig prosess.

Utvalgets hovedsynspunkt om å oppnå en kostnadsreduksjon for partene innebærer ikke at det er ønskelig at de lar være å la seg bistå av advokat. Partenes adgang til slik representasjon bør ikke begrenses. Advokatene kan både se svake sider ved klientens standpunkter og frarå søksmål eller innsigelser. I tillegg vil en advokat bidra til at de fleste parter vil føle det langt tryggere å tre inn i rettssalen.

Utvalget har etter dette gått inn for at det bør settes et tak på de kostnader som kan kreves erstattet av motparten, nemlig at utgiftene til rettshjelp ikke kan erstattes med mer enn 25 % av tvistebeløpet. Samtidig har utvalget fastslått at det likevel vil være uaktuelt med bistand i en god del saker. I de tilfellene må det legges til rette for at parten får veiledning, og at dette i noen grad også gjelder de materielle sider ved tvisten, jf. 13.3.

Utvalgets forslag går konkret ut på å gjøre en rekke forenklinger i saksbehandlingen sammenlignet med reglene som gjelder for allmennprosessen, som blant annet er omtalt i 13.4, 13.6.2 og 14.3.

Det bør bare unntaksvis kunne holdes mer enn ett rettsmøte. Det ene møtet bør avholdes når saken er moden for ferdigbehandling og kan avgjøres like etterpå. Derved legges det ikke opp til noe rettsmøte under saksforberedelsen, heller ikke for å gi anledning til å avgi muntlig tilsvar. I stedet skal saksforberedelsen, som den øvrige saksbehandling, være mer uformell. Retten skal stå fritt til å velge formen på kontakten med partene. Under denne kontakten skal det snarest mulig gis nødvendig veiledning til partene, og det skal avklares om det er ytterligere som bør foretas under saksforberedelsen, og om det er grunnlag for en minnelig ordning. Mekling i form av rettsmekling må ventes å skje sjeldnere i småkravprosessen. Dersom rettsmeklingen blir forgjeves, vil partene måtte møtes til et nytt rettsmøte når det ikke straks er en ny dommer som kan gjennomføre sluttforhandlingene. Helt ut skriftlig behandling skal bare unntaksvis kunne velges dersom partene og retten finner at det vil gi best prosessøkonomi. Ellers skal prosessen gjennomføres helt ut muntlig. Det vil si at det verken skal kunne avgis skriftlige redegjørelser eller sluttinnlegg.

Når småkravprosessen gjøres mer uformell, vil de vanlige preklusjonsreglene ikke passe, slik at det skal mer til for å avskjære bevistilbud som settes fram under eller kort tid før sluttforhandlingene. Det mer uformelle og mindre ressurskrevende viser seg også i den videre prosessen. Det er gitt en helt generell adgang til å holde rettsmøtene som fjernmøter, og det skal være mindre strenge vilkår for bruk av fjernavhør. Det skal ikke være anledning til å sette retten med meddommere. Sluttforhandlingene skal foregå etter reglene for hovedforhandling, men behandlingen kan forenkles for å oppnå nødvendig konsentrasjon. Retten er gitt større anledning til å begrense bevisføringen, slik at proporsjonalitetsprinsippet er gitt større gjenomslag. Dommen kan utformes enklere, og premissene skal kunne utformes etter at dommen er avsagt.

Småkravprosessen skal foregå raskere enn allmennprosessen. Det er foreslått at dom skal avsies før det er gått fire måneder fra stevning ble inngitt.

Gebyret for behandling av saker etter småkravprosessen bør bare være 1-2 ganger rettsgebyret, noe som er billigere enn for allmennprosessen.

15.3.3 Virkeområdet for småkravprosessen

Utvalgets forslag til regler om hvilke saker som skal behandles i småkravprosess, finnes i NOU § 10-1 annet og tredje ledd. Fordi det er ønsket om å redusere prosesskostnadene som er hovedbegrunnelsen for å innføre en småkravprosess, mener utvalget at avgrensningskriteriet som hovedregel bør knyttes til tvistegjenstandens verdi. Selv når tvistebeløpet ligger i området mellom 1 G og 2 G, er det vanlig at prosessutgiftene for begge parter er høyere. Utvalget foreslår derfor at alle tvistebeløp opp til 2 G bør behandles etter småkravprosessen, men at det gjøres unntak for prinsipielle saker. Unntak bør òg gjøres når hensynet til forsvarlig behandling gjør det nødvendig med bruk av allmennprosessen. På den annen side skal retten med samtykke fra partene kunne beslutte at saken skal gå etter småkravprosessen selv om tvistebeløpet er høyere enn 2 G.

Med mindre begge parter motsetter seg det, skal retten også kunne beslutte småkravprosess når saken ikke gjelder formuesverdier. Forutsetningen er at det vil gi en forsvarlig og hensiktsmessig saksbehandling. For mange av sakene uten formuesverdi vil det være uaktuelt fordi partenes rådighet i søksmålet er begrenset, og slike saker foreslås helt unntatt fra småkravprosessen.

Saker som behandles etter særlige rettergangsregler, bør også falle utenfor småkravprosessens virkeområde. Det bør heller vurderes for hver enkelt av disse sakstypene om det er grunnlag for forenklinger. Utvalget går heller ikke inn for at bestemte rettsforhold eller kontraktstyper, for eksempel i forbrukerforhold, bør utløse bruk av småkravprosessen. Om det på enkeltområder er behov for avvik fra allmennprosessen, bør heller vurderes i sammenheng med de materielle reglene på hvert område. Det er i dag gjort i husleieloven.

15.4 Høringsinstansenes syn

Det er et stort flertall av høringsinstansene som går inn for innføring av en småkravprosess. Det gjelder Barne- og familiedepartementet, Regjeringsadvokaten, Konkurransetilsynet, Nedre Romerike tingrett, Oslo tingrett, Forbrukerombudet, Konkurransetilsynet, Likestillingsombudet, Dommerforeningen, Advokatforeningen, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Juss-Buss, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Kommunenes Sentralforbund (KS)og Norske Inkassobyråers Forening. Flere av disse har imidlertid ulike innvendinger til enkeltheter i utvalgets forslag. Bergen forliksråd og Landsorganisasjonen i Norge (LO) går imot forslaget.

Flere av høringsinstansene har generelle merknader til forslaget.

Borgarting lagmannsrett uttaler at den:

«oppfatter forslaget om småkravprosess som en av de viktigste reformene som utvalget foreslår, og som det er all grunn for lagmannsretten til å slutte seg til. Det er et viktig rettspolitisk mål å sikre «access to justice» også for småkrav. Reglene om forenklet rettergang som ble vedtatt i 1986 har ikke blitt brukt etter forutsetningene, og bare et forsvinnende lite antall saker behandles ved forenklet rettergang.»

Nedre Romerike tingrett uttaler:

«Situasjonen i dag er at saksomkostningene i saker som gjelder mindre beløp, og hvor det gjennomføres hovedforhandling, regelmessig vil være større enn tvistegjenstanden. Advokatutgiftene utgjør den vesentligste del av disse saksomkostningene, og representerer i praksis ofte et hinder for drøftelse av fornuftige minnelige ordninger for saker som har kommet så langt som til en hovedforhandling.

For å sikre at publikum føler det som et reelt alternativ å søke domstolens bistand for avgjørelse av krav på mindre beløp, er det nødvendig å finne fram til tvisteløsningsmetoder som begrenser saksomkostningene. Et virkemiddel for å sikre også disse partenes tilgang til domstolenes bistand er en utstrakt bruk av mekling og rettsmekling ved domstolene. Et annet virkemiddel er å etablere en egen småkravprosess.»

Nedre Romerike tingrett har imidlertid også påpekt utfordringer som følger med en småkravprosess:

«Det foreliggende forslag til ny småkravprosess vil etter vår oppfatning lett medføre at partene særlig for tingrettene i større grad enn i dag vil opptre selvprosederende. Dette fører i praksis ofte til at sakene blir dårligere opplyst i retten. En annen konsekvens vil også kunne bli at det i flere saker enn i dag oppstår et misforhold i styrke mellom partene når saken skal behandles i domstolene. I tillegg må det forventes at dommerne vil bli stillet overfor økte utfordringer i form av en forventning fra selvprosederende parter om juridisk og prosessuell bistand fra dommernes side. Slik bistand anses ofte som en selvfølge fra den parten som trenger den, mens motparten anser en slik dommeraktivitet som vanskelig forenlig med den grunnleggende forventningen om upartiskhet fra dommerens side.»

Oslo tingrett har uttalt seg i tilsvarende retning ved å påpeke at:

«dommeren vil kunne støte på problemer med å praktisere ordningen på en måte som både ivaretar hensynet til en rask og effektiv behandling og rimelige krav til kvalitet. Det er i denne sammenheng grunn til å minne om at det ikke uten videre er noen sammenheng mellom tvistegjenstandens verdi og de juridiske og bevismessige problemer tvisten reiser. Vanskelighetene vil bli forsterket ved at selvprosederende parter antagelig vil opptre oftere i disse sakene enn i saker etter allmennprosessen.»

Konkurransetilsynet mener at småkravprosessen indirekte vil kunne føre til mer velfungerende markeder. Det vil redusere risikoen for at tvister ikke kan håndheves ved domstolene. Ulikt styrkeforhold mellom kjøper og selger vil derved kunne avhjelpes. Likestillingsombudet har pekt på at kvinner i gjennomsnitt har en svakere økonomi enn menn. Den nye prosessordningen vil komme kvinner til gode, idet deres økonomi i dag ofte er til hinder for at de kan forfølge sin rett. Norske Inkassobyråers forening ser det som positivt at partene kan velge å gå direkte til en småkravprosess når forliksrådsbehandling anses som lite hensiktsmessig. Foreningen har likevel understreket at småkravprosessen ikke må ses på som et alternativ til forliksrådet, men som et supplement. Det er for så vidt vist til at småkravprosessen fortsatt vil være mye mer omstendelig og kostnadskrevende enn dagens behandling i forliksrådet. Bergen forliksråd mener at utvalgets forslag nærmest framstår som et virkemiddel for å grunngi forslaget om å frata forliksrådet domskompetanse. For å sikre en reell toinstansbehandling av småkrav er det bedre at disse sakene starter i forliksrådene.

LO mener at forslaget vil innebære at advokater og domstoler blir mer opptatt av saker om «rikfolks problemer». Forutsetningen for å dra nytte av småkravsordningen er at det vil finnes advokater som ikke vil la kvaliteten på sitt arbeid bli svekket av maksimeringen av de rettshjelpsutgifter som kan erstattes.

Det er omstridt blant høringsinstansene hva som bør være det maksimale erstatningsansvar som kan ilegges for utgifter til rettshjelp. Forbrukerombudet mener maksimalerstatningen bør settes lavere. Det bør gis regler som tvinger fram rimeligere salærer. En maksimalerstatning på kr 15 000 vil gi rom for 20 timers arbeid for kr 750 per time. Andre høringsinstanser har et syn som peker i motsatt retning. Juss-Buss mener at prosessrisikoen bør bli så lav som mulig, og foreslår at maksimalerstatningen ikke bør kunne utgjøre mer enn 20 prosent av tvistesummen. Det minste maksimalbeløp på 1/20 G bør også reduseres. Advokatforeningen går inn for at merverdiavgift ikke skal omfattes av maksimalerstatningen. NHO mener at det ikke bør gjelde andre begrensninger enn i allmennprosessen, nemlig hva som er nødvendig. Sakskostnadsreglene bør ikke hemme lysten til å bruke advokat, som vil styrke opplysningen av saken. Det er viktig i småkravprosessen, hvor det legges opp til en konsentrert behandling. For det annet vil en så omfattende erstatningsbegrensning på en uheldig måte senke terskelen for saksanlegg. For det tredje kan det virke som et urimelig pressmiddel. Under forliksforhandlinger vil en part ta i betraktning at et søksmål vil pådra langt høyere kostnader enn maksimalerstatningen. Handels og Servicenæringens Hovedorganisasjon mener regelen kan virke hemmende på søksmål om mindre pengekrav. Da vil utgifter til egen advokat kunne overstige tvistebeløpet. KS mener prosessfullmektigens reisekostnader ikke bør omfattes av maksimalerstatningen. Ellers vil en rekke kommune få vansker med å få erstattet sine rettshjelpsutgifter.

Det er få innvendinger mot forslagene om en mer uformell og forenklet saksforberedelse. Oslo tingrett mener imidlertid at partene bør ha plikt til å varsle om bevis tidligere enn utvalget har foreslått. Fristen bør utløpe to uker før sluttforhandlingene. Når en part er selvprosederende, kan det være større behov for retten og motparten til å sette seg inn i bevistilbudet. For øvrig går en forprosjektgruppe nedsatt av Domstolsadministrasjonen i mars 2003 i anledning annen del av prosjektet «Domstoler i endring» inn for at fullt ut skriftlig behandling ikke bør være avhengig av at begge parter gir sin tilslutning. Det bør være tilstrekkelig at retten finner at en slik behandling vil være den prosessøkonomisk beste. Dessuten går gruppen inn for at det åpnes for en kombinert skriftlig og muntlig behandling, slik som i allmennprosessen.

Høringsinstansene har ikke reist vesentlige innvendinger mot utvalgets forslag til hvordan sluttforhandlingene bør gjennomføres. Det nevnes likevel at Forbrukerombudet mener det bør vurderes å trekke inn fagkyndige meddommere. Noe av suksessen til Forbrukertvistutvalget og reklamasjonsnemndene skyldes at fagkyndige deltar i avgjørelsene. En forprosjektgruppe nedsatt av Domstoladministrasjonen mener at det særlig innenfor småkravprosessen bør være grunnlag for å legge bedre til rette for at partene inngår forlik. Det bør skje ved at det innføres en ordning med «tilkjennegivelse» etter dansk modell. Det vil si at retten ved forhandlingenes avslutning tilkjennegir hva dommen vil gå ut på, både resultatet og hovedpunktene i begrunnelsen. Forutsetningen for dette er at partene ønsker det, og at retten finner resultatet tilstrekkelig klart. Etter tilkjennegivelsen kan partene akseptere et tilbud om å inngå forlik i samsvar med tilkjennegivelsen.

Det er fremmet innvendinger mot utvalgets forslag om hvordan dommen bør avsies og utformes. Asker og Bærum tingrett mener det ikke er behov for å avsi dommen ved avslutningen av sluttbehandlingen. Det er bare de færreste av sakene som da vil synes å være helt opplagte. Nedre Romerike tingrett mener at det bør gjøres tydeligere i loven at disse dommene skal gjøres kortere og mindre detaljerte. Særlig bør dommen i saker med tvistebeløp under 1 G kunne gjøres enda mer summarisk.

Det er ulike meninger om utvalgets forslag til lovbestemmelse om at hele småkravprosessen skal gjennomføres i løpet av fire måneder. Oslo tingrett mener en så kort frist vil innebære at saker om småkrav vil bli prioritert framfor andre saker. Asker og Bærum tingrett går imot at en slik lovbestemmelse skal være unntaksfri. I motsatt retning går NHO, som ber om at det vurderes muligheten for en kortere frist, for eksempel tre måneder.

Noen høringsinstanser går inn for at virkeområdet for småkravprosessen bør innsnevres i forhold til utvalgets forslag. Advokatforeningen mener den øvre grense bør være 1 G, noe det ser i sammenheng med sin oppfatning om at det beløpet også bør være den øvre grensen for å være avhengig av tillatelse til å fremme anke til behandling i lagmannsretten. Advokatforeningen har også vist til den foreslåtte regelen om at retten med partenes samtykke vil ha omfattende muligheter til å behandle saker med tvistebeløp mellom 1 G og 2 G. NHO går også inn for at øvre grense bør være 1 G. NHO går likevel inn for utvalgets forslag om 2 G dersom allmennprosessens regler om saksomkostninger fullt ut blir gjort gjeldende også for småkravprosessen. Sanksjonsutvalget har i NOU 2003:15 kap. 12.8.3, s. 196 gitt uttrykk for at domstolenes prøving av administrative sanksjoner bør gå etter småkravprosessens regler og samtidig foreslått at partenes rådighet skal være begrenset, idet domstolene i prøvingen av slike sanksjoner skal være ubundet av partenes påstander og har ansvar for at saken blir fullstendig opplyst.

15.5 Departementets vurderinger

15.5.1 Behovet for en småkravprosess

Departementet er enig med Tvistemålsutvalget i at det er behov for en særskilt småkravprosess. Selv om forliksrådene etter departementets syn bør fungere som et slags «førstelinjeforsvar» mot at saker unødig bringes inn til domstolene, anser departementet det klart at det fortsatt vil eksistere et behov for at mange saker om små tvistebeløp finner sin løsning i domstolene. Mye vil ikke bli forlikt. En del av de tvistene vil være så vidt kompliserte at verken forliksråd eller tvisteløsningsnemnd finner grunnlag for å treffe avgjørelse, og en del av avgjørelsene der vil partene ha et reelt behov for å få overprøvd av de alminnelige domstoler. Det er da avgjørende at domstolsbehandlingen ikke blir for kostbar i forhold til de verdier tvisten gjelder. Departementet er enig med utvalget i at dette må sikres ved en raskere og billigere behandlingsmåte, slik utvalget har foreslått med reglene om småkravprosess.

Hovedutfordringen er altså å tilpasse domstolenes saksbehandling til den betydning tvisten har for partene. Når tvistebeløpet er lite, vil det gjennomgående være helt nødvendig at partene ikke pådras så store kostnader at de avstår fra domstolsbehandling. Da kan en part reelt sett bli avskåret fra å håndheve sine rettigheter. På den annen side kan det virke uheldig at kostnadene blir for lave. Det kan innebære at færre inngår forlik. Det kan også medføre at domstolsprosessen blir lagt opp så overflatisk at selve saksbehandlingen ikke blir vesentlig mer betryggende enn i forliksråd. Når saken allerede har vært behandlet i forliksrådet, bør ikke domstolene legge opp til en så enkel saksbehandling som gjennomgående skjer der, selv om tvistebeløpet er lite. Fører saksbehandlingen til utilstrekkelig avklaring av faktum, vil det også få langt mindre betydning at domstolene sitter inne med en rettskyndighet som forliksrådene ikke har.

Departementet mener det er behov for at mange saker om små beløp blir behandlet på en betydelig enklere måte enn det som er hensiktsmessig for de fleste andre saker. Departementet mener at det bør utformes egne regler for en slik forenklet prosess. Det vil virke uheldig om bruk av en forenklet behandling skulle hjemles i et felles regelsett for alle sivile saker, ved at reglene for allmennprosessen blir gjort enda mer fleksible. Departementet er enig med utvalget i at slike alminnelige regler lett vil bli praktisert i samsvar med det som er den mest vanlige behandling. En så stor grad av fleksibilitet vil dessuten kunne hemme effektiviteten i saksbehandlingen ved at det medgår flere ressurser til å tenke over hva som vil utgjøre den beste framgangsmåten.

15.5.2 Hovedtrekkene i en småkravprosess

Departementet er bortsett fra enkelte detaljer enig med utvalget i de hovedtrekk for småkravprosessen som er foreslått, jf. 15.3.2. Den skal være forenklet, men rimelig forsvarlig.

Reglene bør utformes slik at det er praktisk mulig for parter å føre sak uten prosessfullmektig. Når saken gjelder små beløp, vil selv nokså beskjedne advokatutgifter utgjøre en betydelig andel av tvistebeløpet. For mange vil det da framstå som lite rasjonelt å engasjere en advokat med mindre parten er helt overbevist om å få medhold. Særlig vil det gjelde dem som har dårlig økonomi. På den annen side vil de fleste føle det som en betryggelse å la seg bistå av en advokat, og det vil lette rettens arbeid med saken. Gjennomgående vil det også øke sjansen for at retten kommer fram til et riktig resultat, idet advokaten bedre enn dommeren vil kunne bidra til at det relevante saksforholdet kommer fram for retten. Det vises til det som er sagt om hvilke grenser som bør gjelde for rettens veiledning, jf. 13.3.5. Disse momentene tilsier at reglene også legger til rette for at det brukes advokat.

Parters behov for å føre sak uten advokat bør lede til at prosessen i størst mulig grad gjøres muntlig. Skriftlig saksbehandling er best egnet for rettskyndige aktører, som har et godt grunnlag for å framføre sine synspunkter så presist som det er behov for. Gjennom muntlighet kan retten gjennom veiledning og avklaring lettere få presisert synspunktene til dem som ikke er profesjonelle.

Departementet er videre enig med utvalget i at det må legges opp til at prosessen blir så lite kostnadskrevende som mulig.

For det første bør det settes et maksimum for de rettshjelpskostnader som kan kreves erstattet av motparten. Det vil redusere størrelsen på det erstatningsansvar som en part risikerer å bli ilagt som følge av sakførselen. Usikkerheten om hvor stort dette ansvaret kan bli, utgjør i dag en vesentlig barriere mot å gå til domstolene med en tvist, og det hender ikke sjelden at sakskostnadene i denne type saker ligger på mer enn det dobbelte av de beløp som utvalget har foreslått. At rettshjelpsutgifter over et visst beløp ikke har mulighet til å bli erstattet, bør også få den virkning at partene selv føler et redusert behov for å etterspørre rettshjelp. Departementet mener denne kostnads- og risikoreduksjonen utgjør en svært viktig forutsetning for at tvistelovsreformen skal nå sitt mål om at domstolene reelt sett skal bli mer tilgjengelige.

For det annet er det nødvendig at prosessen gjøres enkel. Domstolene bør bare bruke en liten del av sine ressurser på en sak av denne typen, jf. lovforslaget § 1-1 annet ledd. Det helt sentrale er imidlertid at det er i denne type saker at det er aller viktigst at saksbehandlingen ikke pådrar større kostnader enn nødvendig. Med den begrensede adgang til å få dekket sakskostnader som det er nødvendig å innføre, er det viktig for en part som ønsker å la seg bistå av en advokat i småkravprosessen, at saksbehandlingen skaper minst mulig advokatutgifter.

På denne bakgrunn er departementet enig i at reglene bør gå ut på at det avholdes bare ett rettsmøte, og at saken bare unntaksvis bør kunne avgjøres på grunnlag av skriftlig behandling.

For det tredje bør behandlingsgebyret til det offentlige settes lavere i saker etter småkravprosessen enn for vanlige sivile saker.

15.5.3 Virkeområdet for småkravprosessen

Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse for NOU § 10-1 med regler om småkravprosessens virkeområde. Også departementet finner det hensiktsmessig med en hovedregel om at tvister som gjelder formuesverdier under kr 125 000, blir behandlet etter reglene for småkravprosess. Denne beløpsgrensen svarer ganske nær til utvalgets forslag om 2 G, men departementet mener at beløpsgrensene ikke bør uttrykkes ved hjelp av folketrygdens grunnbeløp, som i praksis er et lite rundt og årlig skiftende tall. Grunnbeløpet fastsettes til dels ut fra andre hensyn, blant annet pensjonisters inntektsutvikling, enn dem som bør være avgjørende i forhold til tvisteloven. Det er Stortinget som fastsetter grunnbeløpet, og det er ingen fast dato for kunngjøring. Det er viktig at et grensebeløp etter tvisteloven er lett tilgjengelig. Det vil ikke bare ha betydning for småkravprosessens virkeområde, men også for forliksrådets kompetanse, retten til å bringe en sak direkte inn for tingretten, og retten til å få en anke fremmet uten samtykke fra lagmannsretten, jf. 8.2.4.4, 8.2.4.5 og 23.4.4.2. Disse beløpsgrensene er viktige, og det er naturlig at lovgiver med noen års mellomrom vurderer hvordan disse reglene virker.

Det vil være uheldig om den øvre grense som i utgangspunktet skal gjelde, blir satt så lavt som ca. kr 60 000, slik Advokatforeningen og NHO går inn for. Selv med en allmennprosess som blir mindre ressurskrevende for partene enn i dag, er prisnivået på rettshjelpstjenester så høye at det også for saker med tvistesum mellom ca. kr 60 000 og ca. kr 125 000 er behov for en forenklet prosess. Ellers vil partene i disse sakene kunne pådra seg en uforholdsmessig høy prosessrisiko dersom begge sidene engasjerer advokat. Til tross for at det foreligger et reelt behov for domstolenes tjenester, vil en slik risiko lett føre til at mange av disse sakene ikke blir avgjort der.

Departementet ser i likhet med utvalget behov for fleksibilitet i begge retninger i forhold til beløpsgrensen. For tvistebeløp over kr 125 000, mener departementet at det ofte vil være behov for at saken går etter småkravprosessen. I utgangspunktet vil det å føre saken uten advokat langt på vei halvere den tapsrisiko som knytter seg til ansvaret for sakskostnadene. Men på den annen side vil det å være selvprosederende kunne innebære en risikoøkning, idet sjansen for å vinne saken i en god del tilfeller vil bli mindre.

15.5.4 Behandlingsgebyret

Utvalget har ikke foreslått noen endring i det generelle nivået på behandlingsgebyrene for saker i forliksråd og de alminnelige domstoler, og går inn for et lavere behandlingsgebyr for saker i småkravprosessen enn i allmennprosessen. Departementet slutter seg til dette. Småkravprosessen er enklere og utgjør mindre arbeid for domstolene. Den gjelder også små beløp, og gebyrene bør derfor ikke være så høye at parter ikke ser seg tjent med å bringe slike saker inn for domstolene.

Departementet mener likevel at behandling etter småkravprosessen bør koste mer enn behandlingen i forliksrådet, der det i dag betales rettsgebyret. Behandlingen i tingretten må fortsatt forventes å bli klart mer ressurskrevende for det offentlige enn behandlingen i forliksrådet. Utvalget foreslo et behandlingsgebyr på rettsgebyret, men to ganger rettsgebyret dersom tvistegjenstanden var over 1 G. Etter at utvalget avgav sin utredning, er rettsgebyrloven blitt endret, slik at det nå betales høyere behandlingsgebyr jo flere dager hovedforhandlingen varer, jf. rettsgebyrloven § 8 første ledd. Når den varer bare én dag, utgjør gebyret fem ganger rettsgebyret, og så øker det videre med tre eller fire ganger rettsgebyret for de ytterligere dagene som medgår til hovedforhandling. Departementet går på denne bakgrunn inn for at behandlingsgebyret settes til 3,5 ganger rettsgebyret, men likevel slik at behandlingsgebyret blir redusert med rettsgebyret for de saker som først har vært behandlet i forliksrådet. Det vises til departementets merknader i 8.2.4.4 for så vidt gjelder forslaget til generell regel om at alle saker for tingretten som først har vært behandlet i forliksrådet, skal få redusert betalingen med et beløp tilsvarende det som betales for behandlingen i forliksrådet. I de fleste tilfeller vil det reelle behandlingsgebyret for småkravprosess da bli 2,5 ganger rettsgebyret. I dag utgjør det kr 2 112,50. Betalingen bør være uavhengig av tvistegjenstandens verdi. Noen få av sakene etter småkravprosessen vil ha vært realitetsbehandlet i utenrettslig tvistenemnd først, men neppe mange. Disse vil ikke få tilsvarende fratrekk. Denne forskjellen er ikke urimelig. Det betales ikke gebyr for behandling i disse nemndene.

15.5.5 Erstatning for rettshjelpskostnader

Departementet slutter seg til det maksimumsnivå for erstatning for rettshjelpskostnader som utvalget har foreslått. Departementet er imidlertid enig med Advokatforeningen i at merverdiavgift ikke skal omfattes av regelen om maksimumsbeløp, fordi departementet anser det urimelig om en merverdiavgiftpliktig part skal kunne kjøpe mer omfattende tjenester innenfor maksimalbeløpet enn det som vil være mulig for en part som ikke er merverdiavgiftpliktig. En tilsvarende likhetstanke ligger bak utformingen av maksimalsatsene for erstatning av sakskostnader i forliksråd og under tvangsfullbyrdelse. I samsvar med dette går departementet inn for at maksimalbeløpene ikke skal omfatte betalt merverdiavgift, men at avgiften kan erstattes i tillegg dersom tvisten hovedsakelig skriver seg fra virksomhet hos parten som er merverdiavgiftspliktig. Departementet foreslår på denne bakgrunn at lovens maksimalbeløp for erstatning skal utgjøre 20 prosent av tvistebeløpet i stedet for 25 prosent som utvalget har foreslått, og at høyeste og laveste maksimalbeløp settes til kr 25 000 og kr 2 500. Når en part pådrar seg rettshjelpskostnader knyttet til merverdiavgiftspliktig virksomhet, vil departementets forslag innebære en reduksjon av det den næringsdrivende kan kreve erstattet av motparten. For øvrig vil ikke forslaget innebære noen nevneverdig reduksjon av det kostnadsnivå som kan erstattes.

Maksimumsbeløpet på kr 25 000 vil bli aktuelt når det velges småkravprosess i saker som ikke gjelder formuesverdier, eller i saker med tvistebeløp som utgjør mer enn kr 125 000, som i utgangspunktet blir satt som øvre grense for de saker som skal gå etter småkravprosessen. Maksimumsbeløpet på kr 2 500 blir aktuelt for alle saker med tvistebeløp på kr 12 500 eller lavere.

Departementet finner ikke grunn til å unnta rettshjelpernes reiseutgifter fra regelen om maksimal erstatning. Dersom rettshjelpen blir dyr fordi prosessfullmektigen må bruke mye tid og penger på reise, bør det være et argument som taler mot å engasjere rettshjelper til å møte i et rettsmøte. Dette er imidlertid en problemstilling som vil oppstå i synkende grad. Lovforslaget legger opp til at rettsmøter i småkravprosessen i stor utstrekning skal kunne avholdes som fjernmøter.

15.5.6 Saksforberedelsen

Departementet legger vekt på at saksforberedelsen i småkravprosessen skal virke rask og enkel. Den må likevel legge til rette for at rettsmøtet til avholdelse av den muntlige sluttbehandlingen utgjør et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Først og fremst bør dette kunne oppnås ved at retten sørger for at det snarest mulig blir gitt nødvendig veiledning til partene, og ved at partene varsler om bevis før rettsmøtet blir avholdt. For øvrig er det viktig at retten tidlig under saksforberedelsen undersøker om det kan være grunnlag for en minnelig ordning.

Saksforberedelsen i småkravprosessen skal være så vidt annerledes og forenklet sammenlignet med allmennprosessen, at det ikke bør gis noen generell bestemmelse om at reglene for saksforberedelsen i allmennprosessen skal gjelde tilsvarende så langt ikke annet følger av særlige regler for småkravprosessen. I stedet går departementet inn for å henvise til de konkrete bestemmelsene om allmennprosessen som kan anvendes tilsvarende uten betydelig tillemping. For øvrig bør det utformes regler som bare gjelder for småkravprosessen. Tilsvarende bør gjelde for utformingen av reglene om den muntlige sluttbehandlingen.

Fra forprosjektgruppen nedsatt av Domstoladministrasjonen er det fremmet forslag om at det skal kunne velges skriftlig behandling selv om ikke begge parter samtykker. Departementet ser det som viktig at reglene for småkravprosessen skal være slik at det blir praktisk mulig for selvprosederende parter å opptre. Da bør partene være sikret at de kan framføre sitt syn muntlig. Mange selvprosederende parter vil føle at det blir for krevende å la sitt syn bare komme til uttrykk skriftlig.

Departementet er likevel kommet til at det i visse tilfeller vil være behov for en kombinert skriftlig og muntlig behandling, og foreslår å åpne for en slik løsning i den form at partene kan framlegge skriftlige utredninger i saken, jf. lovforslaget § 10-2 tredje ledd annet punktum. Siden partene uansett vil kunne supplere det som er ufullstendig framstilt i de skriftlige innleggene, vil det da heller ikke være så betenkelig at retten beslutter en slik behandling uten at partene samtykker. Uansett bør en slik saksbehandling reserveres de tilfeller hvor retten mener det er klart at det vil gi en prosessøkonomisk gevinst å gå fram på denne måten. Det kan framstå som mest effektivt fordi retten skal settes med fagkyndige meddommere, jf. 15.5.7, eller fordi det om store deler av saksforholdet er liten uenighet, slik at behovet for muntlighet først og fremst knytter seg til bevisføring eller argumentasjon om noen få og vesentlige spørsmål. Dersom det tidligere er gitt skriftlige utredninger fra partene om deres syn på saksforholdet, vil de ikke bli påført noe betydelig ekstraarbeid ved å la retten bli kjent med disse framstillingene eller en bearbeidet versjon av disse. Den muntlige sluttbehandlingen kan derved avvikles på kortere tid, og retten vil være bedre forberedt.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å ha en regel om at partene plikter å varsle om bevis innen én uke før sluttbehandlingen. At denne fristen utløper senere enn i allmennprosessen, er i samsvar med at saksbehandlingen skal være mer uformell.

Selv om småkravsprosessen skal gjøres rask og enkel, bør det etter departementets vurdering ikke gjelde noe forbud mot å føre erklæringer eller forklaringer fra sakkyndige som bevis. Det har heller ikke utvalget eller noen høringsinstanser foreslått. Det kan være naturlig med slik bevisføring dersom den ene eller begge partene har innhentet uttalelser fra sakkyndige før stevning blir tatt ut. Det er neppe ofte det vil være ønskelig at retten oppnevner sakkyndige. Da vil partene normalt bli påført kostnader som er uforholdsmessig høye, og som oftest vil det hindre at prosessen kan gjennomføres på kort tid.

For å oppfylle målet om at småkravprosessen skal bli en rask og billig prosess, mener departementet at det bare bør åpnes for bevisopptak når det er nærliggende risiko for at beviset ellers ikke vil kunne bli ført, jf. lovforslaget § 10-3 sjette ledd annet punktum, som ikke utelukker anvendelse av § 21-11 første ledd bokstav b. Det kan for eksempel være et vitne som lider av en tiltakende sykdom, eller en ting som bare vil kunne tjene som bevis i kort tid framover. Selv i slike tilfeller må det dreie seg om et svært vesentlige bevis for at nytten skal forsvare kostnadene. De behov som ellers kan grunngi bevisopptak, bør kunne dekkes gjennom den utvidede bruk av fjernavhør som vil bli tillatt i småkravprosessen, jf. lovforslaget § 10-3 sjette ledd første punktum.

15.5.7 Gjennomføring av muntlig sluttbehandling

Departementet er enig med utvalget i at sluttbehandlingen bør skje i et muntlig rettsmøte, hvis ikke partene med rettens samtykke har avtalt skriftlig behandling. Reglene for muntlig sluttbehandling bør utformes slik at disse rettsmøtene kan gjennomføres på vesentlig kortere tid enn det som vil bli vanlig for hovedforhandlinger etter allmennprosessen. Da blir det mulig for en part å ha bistand av advokat under rettsmøtet for et rimelig beløp som ofte vil ligge innenfor rammene av de maksimalsatsene som foreslås for erstatning av sakskostnader. Fordi tvistene gjelder små beløp, bør rettsmøtene bli korte selv om saksforholdet kan være like omfattende eller uklart som i saker om langt større verdier. Departementet antar likevel at det i de fleste tilfellene vil være mulig å gjennomføre en forsvarlig behandling innenfor rammen av en halv dag.

Departementet går ikke inn for å innføre den ordning med tilkjennegivelse som gjennom lang tid har vært praktisert i Danmark. Departementet antar at en slik ordning alt i alt ikke vil gi noen ressursbesparelse å snakke om. Arbeidet med en muntlig begrunnelse for det resultat som blir tilkjennegitt, vil lett bli nesten like ressurskrevende som arbeidet med å få en dom utformet skriftlig, jf. 15.5.8. Det kan også innebære et forsinkende element at partene må vurdere om de vil inngå forlik på grunnlag av tilkjennegivelsen.

Det viktigste for departementet er imidlertid at denne særegne form for «mekling» vil innebære et fremmedelement i norsk rettskultur. Det bør fortsatt satses på et slikt tosporet løp under realitetsforhandlingene som man er vant med i norsk prosess: Dels skal forhandlingene helt til avslutningen skape grunnlag for at dom kan bli avsagt. Dels bør retten hele tiden ha under overveielse om det er hensiktsmessig å mekle, og i så fall bør det i størst mulig utstrekning legges opp til at partene selv finner fram til den løsning det blir enighet om. Det siste har både en egenverdi og den fordel at det ikke vil skje noen svekkelse av tilliten til at retten vil opptre upartisk og uavhengig, jf. 10.3.4.

Departementet mener at Forbrukerombudets uttalelse om bruk av fagkyndige meddommere kan ha mye for seg. Mange saker om beskjedne verdier dreier seg om rettsregler som er oversiktlige, og som partene er enige om hvordan skal forstås. Derimot er de uenige om den skjønnsmessige anvendelse av rettsregelen på det konkrete saksforholdet. For slik rettsanvendelse vil det ofte være av sentral betydning å ha kunnskap om sedvaner eller kompliserte faglige spørsmål, for eksempel ved tvist om en håndverkertjeneste er kontraktsmessig. Når det ikke er rasjonelt for partene å bruke mange penger på løsning av tvisten, vil det i slike situasjoner kunne framstå som mer fornuftig å bruke de pengene på fagkyndige meddommere eller sakkyndige enn på juridisk bistand. Erfaringene med deltakelse av bransjefolk i mange av tvisteløsningsnemndene er etter departementets mening et godt argument for at det bør være adgang til å bruke fagkyndige meddommere også i småkravprosessen, jf. lovforslaget § 10-3 annet ledd. Dette vil trolig gjøre småkravprosessen raskere og billigere enn ved bruk av rettsoppnevnte sakkyndige. Det er likevel behov for å sikre partene mot en sterk øking i prosesskostnadene ved bruk av fagkyndige meddommere. Det kan oppnås ved at partenes utgifter med fagkyndige bare kan erstattes innenfor det maksimalbeløp som gjelder for rettshjelp.

15.5.8 Dommens innhold og avsigelse

Departementet slutter seg til forslaget om at dommen i en småkravprosess skal være enklere i form og innhold enn i allmennprosessen. I allmennprosessen er det krav om at dommen skal gi en konsentrert beskrivelse av sakens bakgrunn og partenes rettslige og faktiske anførsler så langt det er nødvendig for å forklare avgjørelsen. Det skal også gjøres rede for bevisvurdering og rettsanvendelse, jf. lovforslaget § 19-6 femte ledd. I småkravprosessen bør det være nok med en kort beskrivelse av hva saken gjelder, partenes påstander og påstandsgrunnlag og en angivelse av de momenter som er tillagt avgjørende vekt. Av dommen må det også framgå kortfattet hvilket faktum som legges til grunn for de rettsregler som anvendes, slik at det er mulig å kontrollere riktigheten av rettsanvendelsen. Dette innebærer at det gjennomgående legges opp til at det i begrunnelsen ikke skal gjøres rede for noen sammenhengende resonnementer om bevisvurderingen. Disse reglene gir grunnlag for å skrive så korte dommer at departementet ikke ser grunn til å foreta noen ytterligere forenkling for de sakene som gjelder de aller minste tvistebeløpene.

Når dommen kan gjøres så kort, bør det stilles krav om at dommen avsies innen kort tid. Departementet foreslår som utvalget å sette fristen til én uke. Departementet foreslår også - som utvalget - en regel om at dommen kan avsies ved avslutningen av rettsmøtet når retten finner grunnlag for det. Det forutsetter at domsslutningen er utformet skriftlig, og at det blir gitt en muntlig redegjørelse for hovedpunktene i begrunnelsen. Partene vil da raskt få vite resultatet, noe som vil understreke at det er en prosess hvor det er lagt vekt på hurtighet. En slik ordning kan bidra til at det blir lite etterarbeid for dommeren etter rettsmøtet. Det kan tas lydopptak av dommerens muntlige redegjørelse, slik at utskrift av denne kan tjene som et utkast til den skriftlige dommen.

15.5.9 Lengden på saksbehandlingstiden

Departementet tar sikte på at småkravprosessen skal være svært enkel etter at tilsvar er avgitt. Sammenholdt med at de fleste saker etter allmennprosessen skal avsluttes før det er gått sju måneder, jf. lovforslaget § 9-4 annet ledd bokstav h og § 19-4 femte ledd, mener departementet at den enkle saksbehandlingen tilsier en regel om at det ikke skal gå mer enn tre måneder fra stevning til dom, jf. lovforslaget § 10-4 første ledd. Saksbehandlingskravene gjør at en slik lengde på fristen ikke vil bety noen prioritering av saker etter småkravprosessen i forhold til andre sivile saker. Departementet foreslår ikke å knytte umiddelbare rettsvirkninger til oversittelse av fristen. Men fristen vil, på samme måte som fristene som gjelder i allmennprosessen, utgjøre et viktig og godt begrunnet mål.

Til toppen
Til dokumentets forside