Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)

Til innholdsfortegnelse

16 Bevisføring

16.1 Innledning

16.1.1 Oversikt over gjeldende rett om bevis

Rettslige avgjørelser skal treffes på riktig faktisk grunnlag. Det faktiske grunnlaget må sannsynliggjøres ved bevisførsel. Bevisreglenes hovedformål er derfor å fremme riktige materielle avgjørelser. Reglene om bevis er nært knyttet til grunnleggende prosessuelle prinsipper. Prinsippet om fri bevisføring går ut på at partene kan føre de bevis de ønsker. Unntak fra dette utgangspunktet må ha særskilt hjemmel, jf. eksempelvis forbudet i tvistemålsloven § 204 nr. 2 mot å motta forklaring som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt. Prinsippene om muntlighet (§ 329) og bevisumiddelbarhet medfører at partene som hovedregel skal presentere saken muntlig og føre bevisene for den dømmende rett. Dette gir retten grunnlag for en direkte og selvstendig vurdering av bevisene. Retten er ikke bundet til regler om hvilken vekt de forskjellige bevis skal tillegges - bevisvurderingen er fri, jf. tvistemålsloven § 183.

Tvistemålslovens regler om bevis er hovedsakelig plassert i lovens annen del (kapittel 14 til 20). Sentrale bevisregler er imidlertid spredd nokså tilfeldig rundt i tvistemålsloven. For eksempel står reglene om partsforklaringer i kapittel 9, mens partenes plikter med hensyn til bevisføringen går fram dels av § 86, dels av § 111.

Rettens adgang til å avskjære bevisførsel, for eksempel bevis som ikke kommer saken ved, følger blant annet av tvistemålsloven § 189. Øvrige regler om forbud mot bevisføring og regler om rettens adgang til å nekte bevisførsel er i hovedsak plassert i kapittel 14 om vitneførsel. Disse reglene gjelder tilsvarende for andre bevismidler. I tillegg foreligger det en ulovfestet regel om en skjønnsmessig adgang for retten til å nekte bevis ført som er innhentet på ulovlig eller utilbørlig vis.

16.1.2 Oversikt over Tvistemålsutvalgets forslag og departementets vurdering

Tvistemålsutvalget behandler allmenne spørsmål om bevis i utredningen del II kap. 16 (s. 454-66). Utvalget foreslår i stor grad å videreføre gjeldende regler om bevis, likevel med en rekke større og mindre endringer. Reglene om bevis foreslås samlet i en egen del av loven, jf. NOU sjette del. Grunnleggende regler om bevis foreslås tatt inn først i bevisdelen, jf. NOU kapittel 24. Dette gjelder blant annet regler om fri bevisvurdering, fri bevisføring, partenes sannhets- og opplysningsplikt, allmenn vitne- og bevisplikt, alminnelige begrensninger i retten til å føre bevis, begrensninger i bevisførselen ut fra proporsjonalitet og skriftlige erklæringer som bevis. Deretter følger regler om bevisforbud og bevisfritak som skal gjelde for alle typer bevismidler, jf. NOU kapittel 25. I dette kapitlet foreslås blant annet lovfesting av regler om forbud mot bevis om drøftelser i regjeringskonferanser (NOU § 25-2) og om bevis framskaffet på utilbørlig måte (NOU § 25-7).

I kapittel 26 til 29 gis det regler om de enkelte former for bevismidler. I kapittel 30 foreslås særskilte regler om bevisopptak i rettssak, mens det i kapittel 31 gis regler om bevissikring utenfor rettssak.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag med hensyn til hovedstrukturen i lovens bevisdel. Departementet slutter seg også - med enkelte forbehold som framgår nedenfor eller av merknadene til de enkelte paragrafer - til utvalgets øvrige endringsforslag. Framstillingen nedenfor begrenses i hovedsak til å gjelde forslagene om partenes sannhets- og opplysningsplikt, plikten til å legge fram gjenstander som bevis og skriftlige forklaringer som bevis.

16.2 Nærmere om gjeldende rett om bevisføring

Prinsippet om fri bevisføring kommer ikke eksplisitt til uttrykk i tvistemålsloven, men er en forutsetning blant annet for reglene om bevisforbud. Prinsippet innebærer at partene har rett til å føre de bevis de selv ønsker, og med de bevismidler de ønsker. Begrensninger i bevisføringsretten må ha særskilt hjemmel.

Unntakene fra prinsippet om fri bevisføring faller i flere grupper. En gruppe gjelder bevis som ikke er egnet til å opplyse saken, eller som vil forsinke saksbehandlingen på urimelig måte (tvistemålsloven § 189). En annen gruppe gjelder bevisforbud eller rett til å nekte å legge fram bevis fordi motstående hensyn (for eksempel rikets sikkerhet eller personvernhensyn) anses for å veie tyngre enn hensynet til sakens opplysning. En tredje gruppe gjelder skriftlige erklæringer som er blitt til i anledning av saken (tvistemålsloven § 197) og henger sammen med det muntlighetsprinsippet som tvistemålsloven av 1915 innførte.

Tvistemålsloven § 197 forbyr framleggelse av skriftlige erklæringer som er blitt til i anledning saken. Et eksempel på en dokumenttype som rammes av § 197, kan være en rapport innhentet fra et konsulentbyrå for å underbygge et mangelskrav i en entreprisesak. Framleggelse av rapporten er bare mulig dersom motparten samtykker til at den legges fram, eller dersom det ikke er mulig å foreta et rettslig avhør av forfatteren. Skriftlige erklæringer som er innhentet i anledning saken, men før det var kommet til rettssak, kan derimot legges fram. Det foreligger en rikholdig rettspraksis om § 197, og det er innfortolket en rekke unntak fra framleggelsesforbudet, blant annet for dokumenter framkommet under forvaltningsmessig behandling av det saken gjelder, og for dokumenter innhentet med flere formål enn bruk i en rettssak, jf. Rt. 2002 s. 637.

En motsats til at partene har rett til å føre de bevis de selv ønsker, er at partene bærer risikoen for å tape saken dersom de faktiske omstendigheter som påberopes, ikke sannsynliggjøres ved bevisførsel. Ansvaret for å framskaffe bevis for de faktiske forhold påhviler partene, jf. tvistemålsloven § 86 første ledd. Retten har en viss mulighet til å ta initiativ til innhenting av bevis, jf. § 86 annet ledd første punktum. Dette forutsetter imidlertid at ingen av partene motsetter seg dette, jf. tvistemålsloven § 190 annet ledd. I saker hvor partene ikke har fri rådighet over saksforholdet, for eksempel i nedstamningssaker, skal retten av eget tiltak sørge for innhenting av de opplysninger som er nødvendige for å sikre en riktig avgjørelse, når partene ikke sørger for bevisførsel som i tilstrekkelig grad opplyser saken, jf. § 86 annet ledd annet punktum.

Partenes ansvar for bevisføringen etter tvistemålsloven § 86 kan ses i sammenheng med det generelle prosessuelle redelighetsprinsipp som har kommet til uttrykk i tvistemålsloven § 111: Parten skal gi en fullstendig og utvetydig framstilling av sakens faktum. Dette medfører en plikt til å framstille sin sak sannferdig. Det er usikkert hvor langt opplysningsplikten går med hensyn til å opplyse om bevis til støtte for motpartens sak.

Uriktig saksframstilling gjennom prosesskriv eller ved forklaring kan medføre straffansvar etter straffeloven § 166.

Dersom en part ikke legger fram et bevis på eget initiativ, kan motparten kreve («framprovosere») at beviset blir lagt fram etter reglene i tvistemålsloven §§ 250 flg. Reglene gjelder direkte for utlevering av dokumenter, men gjelder tilsvarende for andre reelle bevismidler, jf. § 237. Plikten til å utlevere dokumenter kan foreligge uten hensyn til pågående rettssak (materiell edisjonsplikt). Da er plikten bygd på sivilrettslige regler, for eksempel at dokumentene oppbevares for motpartens regning, eller at de kan kreves utlevert som en kontraktsrettslig biforpliktelse eller i medhold av forvaltningsloven eller offentlighetsloven. Den materielle edisjonsplikten gjelder for sakens parter, jf. § 250 annet ledd, men også for tredjepersoner som besitter bevismidlet, jf. § 251 nr. 1.

Det vanligste er at det ikke foreligger en materiell plikt til utlevering. Utleveringsplikt kan i stedet bygges på motpartens eller tredjemanns prosessuelle edisjonsplikt, jf. § 250 første ledd og § 251 nr. 2. Grunnvilkåret for plikt til å legge fram et dokument er at det kan tjene som bevis i saken, jf. § 189 nr. 1. Dette avgjøres på grunnlag av det krav som er reist, og de anførsler som er gjort gjeldende i saken. Det tas utgangspunkt i partenes pretensjoner om dokumentets betydning som bevis, jf. for eksempel Rt. 2004 s. 351 avsnitt 22. Et annet vilkår for utlevering er at dokumentet ikke inneholder noe som besitteren av dokumentet ikke vil være forpliktet til å gi forklaring om, jf. tvistemålsloven §§ 204 til 209 a. Utleveringsplikt er videre betinget av at dokumentet er tilstrekkelig individualisert. Individualiseringskravet er innfortolket i tvistemålsloven § 253 første ledd. Formålet med kravet til nærmere spesifikasjon er at motparten skal vite hvilke dokumenter som kreves lagt fram. Hva som kreves i den enkelte sak, kan variere, men kravet kan ikke stilles så høyt at det kan hindre klarleggingen av de faktiske forhold, jf. Rt. 2004 s. 442 avsnitt 30.

16.3 Tvistemålsutvalgets forslag

Tvistemålsutvalget foreslår at prinsippet om fri bevisføring lovfestes, jf. utredningen del II kap. 16.5 (s. 460) og NOU § 24-3 første ledd. Utvalget foreslår videre i § 24-4 en regel om partenes sannhets- og opplysningsplikt: Partene skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. Opplysningsplikten skal ikke bare gjelde opplysning av partens egen side av saken, men også bety en plikt til på eget initiativ å redegjøre for bevis som kan styrke motpartens faktiske anførsler om viktige faktiske sider av saken. Det skal også opplyses om viktige bevis man ikke selv har hånd om, men som parten vet andre besitter, og som parten ikke har grunn til å regne med at motparten er kjent med. Begrunnelsen for forslaget er at en slik plikt legger til rette for åpenhet i prosessen. Dette leder til at det faktiske grunnlaget blir skikkelig opplyst, som er en nødvendig betingelse for et riktig materielt resultat. Utvalget antar at forslaget vil skape bevissthet om partenes gjensidige plikt til å medvirke til at avgjørelsen får et riktig faktisk grunnlag, jf. utredningen del III kap. 24 s. 946-47.

I tilknytning til partenes sannhets- og opplysningsplikt foreslås en regel om allmenn forklarings- og bevisplikt, jf. NOU § 24-5. Bestemmelsen knesetter den generelle plikten parter og tredjepersoner har til å gi tilgang på opplysninger eller utlevere bevis. Bestemmelsen følges opp av regler om forklaringsplikt for parter og vitner i kapitlene som gjelder særskilt for disse bevismidlene. Også for realbevis foreslås en særskilt og praktisk viktig bestemmelse om plikt til å stille gjenstander (fast eiendom, løsøre, dokumenter, elektronisk lagret materiale mv.) til rådighet for motparten, jf. NOU § 29-5. I bestemmelsens annet ledd foreslås regler som tar sikte på å effektivisere plikten til å legge fram gjenstander. Parter og andre skal kunne pålegges å svare på spørsmål om de kjenner til bevis, og foreta nødvendige undersøkelser i den forbindelse. Dette skal igjen ses i sammenheng med partenes generelle sannhets- og opplysningsplikt, jf. NOU § 24-4. Partene skal videre kunne pålegges å utarbeide sammenstillinger, utdrag eller annen bearbeiding av opplysninger som kan hentes ut av bevisgjenstander. Det foreligger ingen slik plikt etter gjeldende rett.

Utvalget foreslår som utgangspunkt å videreføre gjeldende regler om spesifikasjon av den eller de gjenstander som kreves framlagt som bevis, jf. NOU § 29-6 første ledd. Utvalget foreslår imidlertid i annet ledd en skjønnsmessig adgang til å lempe på kravet til spesifikasjon dersom dette er uforholdsmessig vanskelig å etterkomme, og det er en nærliggende mulighet for at kravet kan gi tilgang til bevis.

Utvalget foreslår også å videreføre gjeldende regler om at skriftlige utredninger fra rettsoppnevnt sakkyndig skal kunne legges fram i saken, jf. NOU § 24-12 første ledd. I annet ledd foreslås en markant endring med hensyn til adgangen til å legge fram skriftlige erklæringer som er blitt til i anledning saken fra andre enn rettsoppnevnte sakkyndige. I forhold til tvistemålsloven § 197 snus hovedregelen: Skriftlige forklaringer kan føres som bevis hvis partene er enige om det, eller hvis de gis anledning til å avhøre den som har gitt forklaringen, og det ikke er betenkelig av hensyn til sakens opplysning å bruke den. Dersom det ikke er mulig å foreta avhør av forfatteren, foreslås at erklæringen likevel skal kunne føres dersom det ikke strider mot lovens formål angitt i NOU § 1-1.

16.4 Høringsinstansenes syn

16.4.1 Partenes sannhets- og opplysningsplikt

Forslaget i NOU § 24-4 om sannhets- og opplysningsplikt gis uttrykkelig støtte av Den Norske Advokatforening:

«Advokatforeningen er enig i de drøftelser Tvistemålsutvalget har gjennomført på dette punkt og de foreslåtte reglene. Man er fullt ut enig i det krav til redelighet i prosessen som reglene gir uttrykk for. Utkastet har et gjennomført redelighetskrav ved at det etter § 6-3 oppstiller et tilsvarende sannhetskrav allerede ved varsel om søksmål.»

Regjeringsadvokaten er i favør av forslaget, men framhever forholdet til forholdsmessighetsbegrensningen og foreslår en presisering av forslagets annet ledd:

«Regjeringsadvokaten er enig i at plikten til å fremlegge bevis lovfestes som del av sannhetsplikten. Som utvalget påpeker i kommentarene må det innfortolkes en forholdsmessighetsbegrensning i bestemmelsen. En slik begrensning må også ses i sammenheng med utkastets § 24-8, slik at saken ikke vidløftiggjøres og beheftes med et omfangsrikt materiale av perifer betydning.

Skillet mellom fremleggelse av bevis parten selv tar hånd om i (1) og opplysning om viktige bevis parten ikke har hånd om i (2) kommer etter Regjeringsadvokatens syn ikke klart nok frem i lovteksten. Regjeringsadvokaten vil foreslå at det i (2) føyes til en passus om at en part også skal «opplyse om viktige bevis som parten ikke har hånd om og som parten ikke har grunn til å regne med at den annen part er kjent med.»

LO er enig i at det innføres regler om uoppfordret plikt til å framkomme med bevismateriale, selv om det taler mot egen sak. Følgende uttales imidlertid om styrkeforholdet mellom partene:

«Vi frykter imidlertid at ressurssterke parter vil skylde på taushetsplikt som hjemmel for ikke å fremlegge bevis, mens plikten i det vesentlige vil bli veltet over på alminnelige mennesker. Disse kan risikere tap av stilling eller å «inkriminere» seg selv. Straffesanksjoner («falsk forklaring») er nevnt. Regelen er ikke uproblematisk og kan trolig klargjøres bedre.»

Oslo tingrett mener at partenes sannhets- og opplysningsplikt også bør gå fram av reglene om rettens forhold til partenes prosesshandlinger, jf. NOU kap. 5.

Borgarting lagmannsrett slutter seg til formålet med forslaget, men stiller blant annet spørsmål ved sannhets- og opplysningspliktens konsekvenser:

«Det kan imidlertid reises spørsmål om plikt til å opplyse om slike bevis i praksis vil kunne nærme seg en plikt til å føre bevis som ikke går i partens favør: For dokumenters vedkommende i form av plikt til fremleggelse, og i form av vitneførsel der parten eller advokaten i kontakt med vitner får opplysninger som må anses som «viktige», selv om de altså ikke tjener partens egen interesse. Det er mulig at regelen vil skape usikkerhet og problemer i en del tilfeller.

Ett eksempel: I en tvist om avtaletolkning kommer den ene part over et eget notat fra forhandlingene om avtalen, som - uten å være avgjørende for tolkningsspørsmålet - trekker i retning av en forståelse av avtalen som ikke er til gunst for parten selv. Parten vil få plikt til å opplyse om notatet/dokumentet dersom det er «viktig». Motparten vil kreve dokumentet fremlagt. Ideelt sett tjener fremleggelsen saksopplysningen, men i praksis vil det sannsynligvis ikke skje noen formidling av opplysningene i notatet, eller om notatets eksistens. Forutsetter vi at parten i eksemplet forteller advokaten om dokumentet, vil denne kvie seg for å fremlegge dette, og vil - iallfall i forhold til seg selv og parten - for å unngå opplysningsplikten, gå langt i å vurdere dokumentet som ikke å være «viktig».

Så vidt vites har problemstillingen vært gjenstand for advokatetisk diskusjon. Standpunktene i debatten har vist at meningene er delte, og til dels motstridende, om en parts plikt til å opplyse saken til «støtte for motparten.»

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslagene om utlevering av gjenstander som bevis (NOU § 29-5) eller reglene om utformingen av begjæring om bevistilgang (§ 29-6).

16.4.2 Skriftlige forklaringer som bevis

Høringsinstansene som har uttalt seg om NOU § 24-12, er gjennomgående positive til forslaget, herunder Agder lagmannsrett, Oslo tingrett, Dommerforeningens utvalg for sivilprosess og Fylkesnemndene for sosiale saker (fylkesnemndslederne). Høyesterett slutter seg også til forslaget, og uttaler:

«Vi er enige med utvalget i at dagens regel er mer restriktiv enn det er grunn til. Som utvalget peker på, er det særlig ved de mer kompliserte redegjørelser, og ved spørsmål som krever særlig kyndighet, at det er hensiktsmessig å få frem en skriftlig redegjørelse før hovedforhandlingen. En skriftlig forklaring vil regelmessig være mer presis, gjennomarbeidet og fullstendig enn en muntlig forklaring, noe som i de nevnte tilfellene er av større betydning enn de fordeler som ellers forbindes med en direkte forklaring for retten. Forslaget vil effektivisere domstolsbehandlingen ved å korte ned behandlingstiden under hovedforhandlingen og ved eventuelle bevisopptak. En vil også unngå en rekke tvister som i dag oppstår om anvendelse av § 197. Med de vilkår § 24-12 oppstiller for fremleggelse, ser vi ikke alvorlige betenkeligheter ved forslaget og slutter oss til dette.»

Regjeringsadvokaten finner under tvil å kunne slutte seg til forslaget på bakgrunn av følgende prinsipielle betraktninger:

«Muntlighetsprinsippet taler for at vitner forklarer seg for retten. Det er gjennom den muntlige forklaring retten får mulighet til å danne seg at bilde av vitnets troverdighet og forklaringens sammenheng og konsistens. På den annen side vil fremleggelse av skriftlige erklæringer kunne ivareta hensynet til kontradiksjon på en bedre måte ved at motparten får anledning til å foreta undersøkelser og innhente supplerende bevis før hovedforhandlingen. Fremleggelse av skriftlige erklæringer vil dessuten kunne bidra til en effektivisering av hovedforhandlingen og en eventuell ankeforhandling.»

Borgarting lagmannsrett er enig i at reglene om framlegging av skriftlige erklæringer bør endres, men har flere merknader til forslaget om forholdet mellom framleggelsen av det skriftlige materialet og avhøret av forfatteren:

«Det foreslåtte vilkår om at det må være adgang til å avhøre den som har gitt erklæringen, ivaretar hensynet til kontradiksjon. Når dette er tilfellet, kan høringsgruppen for sin del vanskelig se betydningen av tilleggsvilkåret om at bruken av erklæringen ikke må være «betenkelig av hensyn til sakens opplysning». Etter gruppens syn bør dette vilkåret vurderes sløyfet, noe som også vil gi en forenkling av bestemmelsen. (...)

Vi antar at uttrykket «kan føres som bevis» omfatter både en adgang til å legge uttalelsen fram under saksforberedelsen og til å dokumentere den under hovedforhandlingen. Antakelig kan den ikke legges fram før parten har sikret seg at vedkommende også møter som vitne, dvs at vitneforklaring må tilbys samtidig. Her kan det være noe uklart om ordlyden «beviset føres ikke før det er klart at vedkommende møter» sikter til selve hovedforhandlingen: Om et varslet vitne faktisk vil møte, kan alltid være noe usikkert. Er det meningen at erklæringen ikke skal kunne dokumenteres under hovedforhandlingen før det er klart at vitnet sitter på gangen eller ikke før under vitnets forklaring, bør dette antakelig sies klarere. Erklæringen vil i alle tilfeller foreligge i utdraget for lagmannsretten.

I Tvistemålsutvalgets utredning heter det på s. 954 annen spalte, med henblikk på situasjonen der erklæringen er dokumentert, men det så viser seg at vitnet ikke møter, at det «vil ...kunne bli nødvendig å utsette saken.» Dette er riktig nok. Det er imidlertid to andre muligheter i en slik situasjon. Den ene er likevel å benytte erklæringen, etter § 24-12 annet ledd i.f. (som eventuelt kan formuleres videre, jf nedenfor). Den andre er å avskjære erklæringen som bevis, etter de alminnelige regler om avskjæring av bevis, jf. nåværende tvistemålslov § 189 nr. 6 og utkastets § 24-8. En slik avskjæring av erklæringen, etter at den allerede er dokumentert, innebærer at retten skal se bort fra («disregard») et dokument som den allerede kjenner. Dette har sine svakheter, men er likevel en mulighet. Uansett bør disse spørsmål problematiseres under den videre lovforberedelse.

Det bør antakelig tilføyes i siste punktum at beviset kan føres også hvis forklaring fra vitnet vil være uforholdsmessig byrdefull å skaffe i forhold til forklaringens betydning for saken. Dette kan særlig være aktuelt hvor erklæringen må antas å være lest av dommerne på forhånd.»

Nordisk Skibsrederforening gir sin tilslutning til at forbudet mot skriftlige erklæringer i tvistemålsloven § 197 blir modifisert som foreslått i NOU § 24-12 annet ledd. Også denne høringsinstansen peker på forholdet til avhøret av den som har gitt erklæringen:

«Imidlertid volder setningen «beviset føres ikke før det er klart at vedkommende møter» visse problemer. Det fremgår av kommentaren til bestemmelsen på s. 954 2. spalte, at dokumentasjon kan skje før vitnet er i retten, jfr. formuleringen om at «hvis forklaringen er dokumentert, vil det kunne bli nødvendig å utsette saken dersom den som har gitt forklaringen likevel ikke møter». Vi antar at det bør være tilstrekkelig at parten som ønsker en slik forklaring dokumentert, kan vise at vitnet er innkalt i henhold til § 17-3 og det ikke foreligger forhold som gir grunn til å tvile på at vitnet møter.»

Advokatforeningen er enig i forslaget og i de avveininger Tvistemålsutvalget har foretatt, men har følgende merknad til henvisningen til lovens formål avslutningsvis i bestemmelsen:

«Det nevnes likevel at passusen om at erklæringer kan benyttes selv om forklaring ikke kan innhentes under forutsetning av at dette ikke strider mot § 1-1 er like intetsigende som i andre sammenhenger der henvisning til lovens formål er benyttet, se bl.a. kommentaren til § 24-8. Det bør i siste punktum i stedet hete: Hvis det er umulig å avhøre den som har gitt forklaringen, kan den føres som bevis hvis hensynet til en forsvarlig saksbehandling ikke taler mot det.»

Unntakene fra § 197 som følger av rettspraksis, har avfødt følgende merknad fra Oslo tingrett:

«Det fremgår på s. 954-55 at det også er meningen å videreføre de unntak som ellers følger av rettspraksis. Dette bør klargjøres ved en standardpreget tilføyelse til forslaget, for eksempel slik: «Erklæringer om faktiske forhold, utskrifter av registre mv. kan fremlegges, når det ikke er grunn til å tvile på erklæringens ekthet eller innhold.»

16.5 Departementets vurderinger

16.5.1 Partenes sannhets- og opplysningsplikt

Partenes plikt til å opplyse saken er dels kommet til uttrykk i tvistemålsloven § 86 første ledd første punktum, dels i det generelle opplysnings- og redelighetsprinsippet som ligger til grunn for tvistemålsloven § 111. Departementet er enig med Tvistemålsutvalget i at det bør innføres en generell bestemmelse som forplikter partene til å gi opplysninger om bevis om sakens viktige sider uten hensyn til om beviset støtter egen eller motpartens sak. I tilknytning til høringsuttalelsen fra Oslo tingrett peker departementet på at partenes plikt til opplysning av saken også er reflektert i lovforslaget § 11-2 annet ledd, men da hovedsakelig som en markering av partenes prosessuelle rolle i forhold til retten.

Departementet er enig med Borgarting lagmannsrett i at det kan oppstå grensedragningsproblemer med hensyn til hvor langt det skal gjelde en plikt til å opplyse om bevis som kan styrke motpartens sak. Likevel mener departementet at sannhets- og opplysningsplikten bør komme klart til uttrykk i loven som en grunnleggende retningslinje for partenes prosessuelle plikter til å skape et objektivt sett riktig grunnlag for rettens avgjørelse. Departementet vil framheve at lovforslaget som helhet legger opp til at saken under saksforberedelsen, i større grad enn under gjeldende tvistemålslov, skal spisses til og konsentreres om sakens sentrale faktiske sider. Det forslås derfor at plikten til å opplyse om bevis skal slå inn allerede når det skal sendes varsel om kravet etter lovforslaget § 5-3. Etter departementets oppfatning er det av vesentlig betydning å få opplysninger om sakens sentrale bevis så tidlig som mulig. En måte å gjøre dette på er å innføre et detaljert og sanksjonert regelverk om opplysningsplikt om bevis, for eksempel etter mønster av de engelske regler om disclosure, jf. utredningen del II kap. 16.6 (s. 460-65). Dette kan imidlertid lede til en tids- og kostnadskrevende ordning. Departementet mener som utvalget at man kan oppnå mye av det samme ved å skjerpe oppmerksomheten om opplysningsplikten ved innføring av en standard om partenes sannhets- og opplysningsplikt. Et ytterligere virkemiddel i samme retning vil være den skjønnsmessige adgangen til lemping av individualiseringskravet etter tvistemålsloven § 253 første ledd, se lovforslaget § 26-6 annet ledd, og adgangen til å be om sammenstillinger og bearbeiding av opplysninger som kan hentes ut av bevisgjenstanden mv. etter § 26-5 annet ledd annet punktum.

Departementet er videre enig med Regjeringsadvokaten i at det bør gå klarere fram av NOU § 24-4 annet ledd at den bestemmelsen gjelder bevis parten ikke har hånd om. Departementet foreslår at bestemmelsen klargjøres i tråd med Regjeringsadvokatens forslag, jf. lovforslaget § 21-4 annet ledd.

16.5.2 Skriftlige forklaringer som bevis

De gjeldende regler i tvistemålsloven § 197 om forbud mot å legge fram skriftlige erklæringer er begrunnet i at muntlighet legger til rette for en forsvarlig bevisvurdering, og at adgang til å legge fram skriftlige forklaringer utarbeidet i anledning av saken i for stor grad vil beskjære muntlighetsprinsippet. Departementet er likevel enig med Tvistemålsutvalget og høringsinstansene i at gjeldende regler i § 197 er for restriktive. Departementet peker særlig på at de forklaringer som vil være aktuelle, ofte vil dreie seg om kompliserte faktiske spørsmål. Kan utredningen legges fram før hovedforhandlingen, vil hensynet til effektiv kontradiksjon sikres bedre enn tilfellet er etter § 197. Motparten får større mulighet til å imøtegå og stille spørsmål til forklaringen under saksforberedelsen og under hovedforhandlingen. Retten vil få mulighet til å sette seg inn i utredningen på forhånd. Det vil kunne styrke rettens forståelse og være en fordel for saksstyringen, både under resten av saksforberedelsen og under hovedforhandlingen. Departementet viser videre til at lovforslaget § 21-12 annet ledd setter som vilkår for å legge fram en skriftlig forklaring at den som har skrevet forklaringen, kan avhøres under hovedforhandlingen. Langt på vei blir derfor muntlighetsprinsippet videreført, og adgangen til å legge fram den skriftlige erklæringen blir et middel til å styrke saksforberedelsen. Departementet presiserer at bestemmelsen ikke åpner for at ordinære vitneforklaringer skal kunne skrives ned av vitnet etterfulgt av et krav om å kunne legge forklaringen fram i saken. Muntlighet er fortsatt hovedregelen, og retten kan - som etter tvistemålsloven - nekte ført bevis som retten finner det nødvendig blir ført på annen måte, jf. lovforslaget § 21-7 annet ledd bokstav b.

Etter utvalgets forslag skal den skriftlige forklaringen likevel ikke kunne føres som bevis dersom det er betenkelig av hensyn til sakens opplysning å bruke den. Departementet antar at vilkåret er tatt inn som en slags sikkerhetsventil, men er enig med Borgarting lagmannsrett at det ikke er behov for den når forfatteren kan bli avhørt. Hensynet til å ha en enkel og effektiv bestemmelse taler for at vilkåret ikke opprettholdes.

Etter utvalgets forslag kan den skriftlige forklaringen først legges fram når det er klart at vedkommende møter. Dette innebærer etter departementets oppfatning for det første at forklaringen ikke kan leggs fram under saksforberedelsen før parten har klarlagt mulighetene for avhør av den som har skrevet forklaringen. Vitneforklaringen må tilbys som bevis samtidig med at forklaringen legges fram. For det annet kan ikke forklaringen føres som bevis under hovedforhandlingen («dokumenteres») før det er klart at vitnet møter. Tvistemålsutvalget forutsetter at det skal være mulig å dokumentere forklaringen før vitnet er fysisk til stede eller i umiddelbar nærhet av rettssalen, jf. utredningen del III kap. 24.2 (s. 954). Etter utvalgets mening skal saken utsettes dersom vitnet likevel ikke møter. Etter departementets mening kan bestemmelsen ikke medføre at vitnet må befinne seg i eller ved rettssalen før forklaringen kan føres som bevis. Det avgjørende må være at det kan dokumenteres at vitnet er innkalt til å møte, jf. lovforslaget § 13-3, og at det kan bekreftes at vitnet vil møte. Dersom vitnet ikke møter, må saken vurderes utsatt etter lovforslaget § 16-4. Hvis vilkårene for utsettelse ikke foreligger, eller vitnet heller ikke møter etter utsettelsen, må det vurderes om forklaringen likevel kan føres etter annet ledd siste punktum. Dersom det vil stride mot lovens formål etter lovforslaget § 1-1 og dermed være uforenlig med en forsvarlig saksbehandling, skal forklaringen tas ut av saken. Det innebærer at den ikke skal anses som en del av avgjørelsesgrunnlaget.

Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å ta inn en særskilt bestemmelse om dokumenter som etter rettspraksis ikke anses som blitt til i anledning saken mv., slik Oslo tingrett har foreslått. Departementet mener at lovforslaget uansett vil løse mange av de problemer som har oppstått i praksis etter den nåværende bestemmelsen, og at en slik lovbestemmelse enten vil bli så standardpreget at den neppe vil gi særlig konkret veiledning, eller så detaljert at den kan komme til å utelukke en hensiktsmessig utvikling i rettspraksis.

Til toppen
Til dokumentets forside