Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)

Til innholdsfortegnelse

28 Administrative og økonomiske konsekvenser

28.1 Innledning

Tvistemålsutvalget har redegjort for de administrative og økonomiske konsekvenser av sitt forslag i utredningen del II kap. 25 (s. 629-37). Departementet vil komme ytterligere tilbake til spørsmålet i ikraftsettingsproposisjonen, særlig med henblikk på IKT.

Tvistemålsloven er fra 1915. Loven var moderne og på mange måter framtidsrettet da den ble vedtatt og satt i kraft. Nå bærer den preg av å være åtti år gammel og endret en rekke ganger. Mange bestemmelser har en noe gammelmodig språkdrakt, og loven har til dels en uhensiktsmessig oppbygging med en mindre heldig redigering. En ny lov i en moderne språkdrakt med bedre oppbygging og systematikk vil være lettere å tilegne seg og å anvende i praksis, og den nye loven vil i tillegg gi svar på spørsmål som tidligere var tvilsomme og uregulert i loven. Når loven trer i kraft, bør dette gi grunnlag for en kvalitativt bedre og mer effektiv behandling av sivile rettstvister.

Hovedårsaken til at tvisteloven ventes å gi større effektivitet i domstolenes saksbehandling, ligger imidlertid i de endringer i saksbehandlingsreglene som foreslås.

Lovforslaget vil ikke ha administrative konsekvenser i form av nye domstolsorganer eller oppheving av eksisterende. Det foreslås riktig nok å oppheve Høyesteretts kjæremålsutvalg som formelt egen domstol, men reelt sett vil kjæremålsutvalgets funksjoner bli videreført av Høyesteretts ankeutvalg. Det foreslås videre at Høyesterett i prinsipielt viktige saker kan bli satt i storkammer med 11 dommere, som alternativ til behandling i plenum eller avdeling.

Arbeidet med endringer i domstolsstrukturen i første instans (tingrettene) går for seg på grunnlag av St.meld. nr. 23 (2000-2001) Førsteinstansdomstolene i fremtiden, jf. Innst. S. nr. 242 (2000-2001).

Lovforslaget inneholder saksbehandlingsregler for domstolene som samtidig vil virke som premisser for Domstoladministrasjonens virksomhet. Lovforslaget inneholder enkelte begrensede hjemler for forskrifter. Det gjelder adgangen for advokater hjemmehørende i andre EØS-stater til å opptre som prosessfullmektig (§ 3-3 sjette ledd), møtefullmektiger ved forliksrådet (§ 6-7 sjette ledd), sakskostnader i forliksrådet (§ 6-13 første ledd), godtgjøring til utenrettslige meklere (§§ 7-2 fjerde ledd og 7-4 annet ledd), godtgjøring til og utvalg av rettsmeklere (§ 8-4 tredje og fjerde ledd), fjernmøter (§ 13-1 fjerde ledd), lyd- og bildeopptak av forklaringer (§ 13-7 sjette ledd), allmennhetens innsynsrett i saksdokumenter (§§ 14-4 fjerde ledd og 14-7) og grupperegister i gruppesøksmål (§§ 35-6 fjerde ledd og 35-7 annet ledd). Bortsett fra den sist nevnte gruppen - og når det gjelder utvalg av sakkyndige eller til evaluering av sakkyndigeerklæringer (§ 25-3 fjerde ledd) - legger lovforslaget myndigheten til å gi forskrifter til Kongen. Departementet vil etter samråd med Domstoladministrasjonen overveie i hvilken grad disse oppgavene bør legges til Domstoladministrasjonen og om nødvendig komme tilbake til spørsmålet i den proposisjon som departementet vil fremme før loven settes i kraft, jf. 27.4.2. For oppgaver som ikke legges til Domstoladministrasjonen, kan det for noen av dem bli aktuelt å delegere Kongens myndighet til Justisdepartementet.

28.2 Samfunns- og næringsøkonomiske konsekvenser

Tvistelovreformen har som mål å legge til rette for en billigere og hurtigere sivil rettspleie som gir riktigere tvisteløsning for partene og bidrar til rettsavklaring. Reformen skal også lette tilgangen til domstolene i saker der det er behov for det. Departementet mener bedre tilgang til effektive domstoler på mange måter kan gi positive samfunns- og næringsøkonomiske konsekvenser.

Et mål med tvistelovreformen er å redusere partenes sakskostnadsansvar. Er det uforholdsmessig høy kostnadsrisiko med å bringe et krav inn for domstolen, fratas den enkelte i realiteten mulighet til effektivt å forfølge kravet. Departementet foreslår derfor sakskostnadsregler som tar hensyn til hva som er rimelig ut fra tvistens betydning. De skal også være rettferdige, enkle og forutberegnelige. I tillegg foreslår departementet å innføre en småkravprosess som betyr en forenklet saksbehandling med begrensede sakskostnader. Samlet innebærer dette redusert kostnadsrisiko for partene.

Forslaget til å tillate gruppesøksmål vil gi bedre tilgang til domstolene og bedre mulighet til å få en rettsavklaring. I dag betyr fravær av denne muligheten at berørte parter ikke er i stand til å forfølge sine krav og få en ønsket rettsavklaring. Departementet antar derfor at reglene om gruppesøksmål både for den enkelte og fra et samfunnsmessig synspunkt er fordelaktig. Den nye mulighet for domstolsbehandling som gruppesøksmål betyr, kan også gi grunnlag for forhandlingsløsninger som tidligere ikke var realistiske.

Et annet mål med tvistelovreformen er å legge til rette for hurtigere og mer effektiv saksavvikling. Departementet foreslår en rekke regler om dette, for eksempel regler om aktiv saksstyring. I tillegg antas det at bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) med og i domstolene kan legge til rette for en mer effektiv saksavvikling. Ved å benytte fjernmøte- og fjernavhørteknologi kan en spare partene for reisetid og egne og vitners reiseutgifter. I tillegg kan sakkyndige avgi forklaring fra arbeidsstedet og på den måten utnytte arbeidstiden bedre enn om de må møte fysisk i rettssalen. I tillegg mener departementet elektronisk samhandling mellom partene og mellom partene og domstolene kan bidra til å effektivisere saksbehandlingen på de forskjellige stadiene med gevinst for alle aktørene. For eksempel kan domstolen ha en internettside der partene kan kople seg til, fylle ut og sende inn prosesskriv elektronisk. En slik løsning kan føre til at en unngår dobbelregistrering av opplysninger fordi dommeren slipper å registrere navn, adresser mv. Samtidig legger den til rette for noe gjenbruk av data. I tillegg kan internettsiden veilede partene om hvordan et prosesskriv skal utfylles og gi opplysninger om saksbehandlingsregler, frister, berammelser mv.

Selv om departementet antar tvistelovreformen vil gi positive samfunns- og næringsøkonomiske konsekvenser, er det vanskelig å tallfeste eller på annen på annen måte eksakt angi disse virkningene. Men departementet antar at reformen vil ha en merkbar effekt.

28.3 Forslag som endrer sakstilfanget til domstolene

Det er et mål med tvistelovreformen at domstolene ikke blir tilført saker som kan og bør løses på annen måte. Departementet fremmer derfor flere forslag som samlet skal bidra til at flere tvister får en løsning uten at de realitetsbehandles i domstolen.

For det første foreslår departementet en plikt før søksmål reises, til å varsle om kravet og grunnlaget for det. Dette ventes å øke bevisstheten og muligheten for en utenrettslig løsning. Trolig vil dette bidra til at en merkbar andel av dagens saker vil bli holdt utenfor tingrettene.

For det annet foreslår departementet å innføre en ordning med utenrettslig mekling. Det vil neppe innebære noen merkbar endring i domstolenes arbeidsmengde. Selv om ordningen ventes å bli en god del brukt, vil den først og fremst fange opp tvister der partene i dag benytter andre utenrettslige meklingsordninger, jf. 9.4. Tvister som den nye ordningen ellers vil fange opp, ville i dag bare i beskjeden utstrekning ha blitt brakt til domstolene, idet andre typer løsningsforsøk ofte fører fram. Det må også tas i betraktning at domstolene vil få et helt beskjedent merarbeid med å oppnevne meklere.

For det tredje foreslås det at dagens prøveordning med rettsmekling gjøres permanent, slik at alle domstoler vil bli omfattet av ordningen. Utvalget mener en velfungerende rettsmeklingsordning i seg selv er ressursbesparende. Oslo tingrett er uenig i dette og peker på at arbeidsmengden ved domstolen øker dersom forliksprosenten er under 83 prosent - noe den er i dag. Årsaken til dette er at tvisten uansett ville blitt forlikt uten arbeid fra dommerens side. Departementet mener det er usikkert om rettsmekling vil føre til noen endring i domstolenes kostnader. Men deres tvisteløsning vil bli bedre.

For det fjerde foreslår departementet, i motsetning til utvalget, en hovedregel om obligatorisk forliksrådsbehandling. Det er blant annet gjort unntak for saker med tvistesum på minst kr 125 000. I forhold til tvistemålsloven er det noen endringer i hvilke saker som underlegges obligatorisk forliksrådsbehandling, men departementet antar lovforslaget ikke vil bety noen vesentlig endring i forliksrådets saksmengde. Det er departementets mål med forslaget å begrense sakstilfanget til tingretten, og det antas at forliksprosenten i forliksrådet vil bli den samme som i dag.

Lovforslaget innebærer mindre justeringer i den alminnelige terskelen for å anlegge søksmål. Dette kan ikke ventes å få noen nevneverdig tallmessig betydning for sakstilfanget. Det foreslås endringer i reglene om sakskostnader som skal redusere kostnadsrisikoen ved saksanlegg. Dette kan isolert sett føre til en viss øking i antall saker. Forslaget til regler om småkravprosess kan ventes å ha samme virkning. Forslaget til regler om gruppesøksmål vil legge til rette for noe flere saker ved at det kan la seg forsvare å fremme såkalt "uprosessbare krav" i form av gruppesøksmål. Alle disse forslagene har til formål å styrke den menneskerettsbaserte retten til tilgang til domstolene.

Gruppesøksmål kan på den annen side komme i stedet for enkeltstående saksanlegg fra forskjellige personer eller såkalte "pilotsøksmål". Svenske erfaringer tyder så langt på at adgangen til gruppe søksmål ikke har noen innvirkning på det totale sakstall.

28.4 Nye saksbehandlingsregler mv.

Departementet foreslår en rekke endringer i saksbehandlingsreglene for å gjøre domstolenes arbeid mer effektivt og kvalitativt bedre, slik at dagens ressurser utnyttes bedre.

Departementet foreslår regler om aktiv saksstyring. Målet er at dette vil føre til en hurtigere og mer effektiv saksbehandling. Aktiv saksstyring innebærer blant annet at retten må få avklart på et tidlig stadium hva partene tvistes om. Det vil forutsette større kontakt mellom partene og domstolene under saksforberedelsen. Flere høringsinstanserhar vurdert om reglene om aktiv saksstyring vil føre til økt ressursbruk i domstolene. Oslo tingrettpåpeker at det blir vanskelig å utøve aktiv saksstyring dersom en dommer har for mange saker til behandling. Departementeter enig i at for mange saker i hver enkelt dommers portefølje kan gå utover effektiviteten i saksstyringen.

Forslaget om aktiv saksstyring vil isolert sett føre til merarbeid for dommeren, men departementet antar at forslaget samlet sett vil føre til at retten får mindre å gjøre med den enkelte sak. En aktiv og konsentrert saksforberedelse vil legge til rette for en kortere saksbehandlingstid og for at retten kan forholde seg til færre prosesskriv. Den aktive saksstyringen vil også bidra til at de nye reglene om proporsjonalitet får større gjennomslag, slik at hovedforhandlingen kan gjennomføres på kortere tid. Alle disse momentene kan også bidra til at domsskrivingen blir mindre arbeidskrevende.

Departementets lovforslag innebærer at retten i større grad enn i dag skal veilede partene. Departementet foreslår en egen lovbestemmelse som utvider veiledningsplikten noe sammenlignet med gjeldende rett. Først og fremst vil det få virkning for arbeidsmengden i domstolene at reglene om veiledning vil få økt aktualitet som en konsekvens av småkravprosessen, der rettsmøter ofte vil gjennomføres uten prosessfullmektiger. Departementet antar forslaget vil føre med seg merkbart merarbeid for domstolene, men det er vanskelig å angi omfanget nærmere. Det påpekes at den veiledning retten skal gi parter uten advokat, vil ha et langt mer begrenset omfang enn den en advokat normalt ville ha gitt.

Departementet foreslår en ny regel som gir adgang til å overføre en sak som er reist for feil domstol, til stedlig kompetent domstol. Slik overføring skal skje i stedet for å avvise søksmålet og sparer dermed både domstolene og partene for arbeid. I tillegg kan avvisning føre til at saksøkers materielle krav blir foreldet før det fremmes sak for rett domstol. Det er usikkert hvor mange saker det kan være aktuelt å overføre og hvor stor virkning regelen vil få.

Departementet foreslår å videreføre dagens ordning med at partene i stor utstrekning kan henvende seg muntlig til retten og få den til å sette henvendelsen opp som prosesskriv. Departementet framhever at behovet for hjelp til å sette opp prosesskriv kan bli redusert ved informasjon på domstolenes internettsider - for eksempel kan en selvprosederende part på internettsiden få tilgang til standardskjemaer med veiledning. Gjennom lovforslaget er det også lagt bedre til rette for at saksbehandlere i domstolen kan yte det vesentlige av bistanden med å sette opp prosesskriv.

Lovforslaget åpner for en større grad av skriftlig saksbehandling. Forslagene er utformet med sikte på å forkorte behandlingstiden for den enkelte sak. Skriftlig behandling har som konsekvens at den kan gi grunnlag for flere innsynsbegjæringer, men departementet antar en eventuell øking neppe vil bli betydelig. Dersom retten har prosessmaterialet tilgjengelig elektronisk, vil det innebære nokså begrensede arbeidsoppgaver å etterkomme innsynsbegjæringer ved elektronisk postoverføring.

Departementet foreslår noe lempeligere krav til dommens utforming sammenlignet med dagens tvistemålslov. Departementet antar dette i beskjeden grad vil være ressursbesparende for dommerne. Men det er mange dommer som er betydelig lengre enn nødvendig, slik at tid kan spares av denne grunn. Dersom retten har partenes prosesskriv tilgjengelig elektronisk, vil det i noen saker gi større muligheter til gjenbruk av data.

28.5 Virkninger for de enkelte instansene

Tingrettene

Departementet foreslår å innføre en småkravprosess som innebærer en enkel og konsentrert saksforberedelse samt ett kort rettsmøte. Etter lovforslaget skal som hovedregel alle saker hvor tvistesummen er under kr 125 000, behandles etter den nye prosessformen. Departementet har ikke grunnlag for å sette til side utvalgets vurdering om at mer enn 2 500 saker av dagens 12 000 sivile saker som behandles etter allmennprosessen, vil gå etter småkravprosessen, og for disse sakene vil forslaget være betydelig ressursbesparende.

Det er vanskelig å angi hvor stor ressursbesparelse småkravsprossen vil føre med seg. Utvalget antar at et rettsmøte i småkravsprosessen normalt vil vare i 2 - 3 timer. Oslo tingrett mener det er realistisk at hvert rettsmøte vil ta ca. en halv dag og har ut fra det beregnet at overgang fra allmennprosess til småkravprosess for disse 2 500 sakene vil gi en innsparing på åtte dommerårsverk. Nedre Romerike tingrett anfører at erfaringene fra dagens ordning med forenklet rettergang tilsier noe forsiktighet med hensyn til å tro at disse sakene skal la seg avvikle så raskt og enkelt som utvalget skisserer. Tingretten peker også på at begrensninger i saksomkostnadenes størrelse kan føre til at prosessfullmektigene har begrensede økonomiske muligheter til å forberede sakene tilstrekkelig, og dette vil erfaringsmessig legge ekstra byrder på dommerne når avgjørelsen skal treffes. Som nevnt ovenfor har departementet lagt til grunn at reformen vil føre til mer veiledning. Likevel mener departementet at småkravprosessen sett under ett vil føre til betydelig mindre arbeid enn dagens allmennprosess.

Småkravprosessen kan føre til at tingrettene framstår som mer attraktiv for tvisteløsning, og at det blir en øking i sakstilfanget. Det er vanskelig å anslå hvor stor økingen eventuelt vil bli. Det er imidlertid grunn til å tro at sakstilfanget innenfor småkravprosessens virkeområde ikke vil øke så mye som utvalget har lagt til grunn, idet departementets forslag om forliksrådsbehandling som vilkår for tingrettsbehandling antas å føre til at flere saker vil finne sin løsning i forliksrådet enn det utvalget har lagt til grunn. Departementet legger til grunn at tingrettenes frigjorte kapasitet som følge av småkravprosessen vil dekke behovet for ressurser til å behandle en eventuell øking i antall saker.

Departementet antar det vil være mulig å gjennomføre tvistelovreformen uten flere dommerårsverk i tingrettene. Departementet foreslår i motsetning til utvalget en obligatorisk forliksrådsmekling for visse saker. Det forventes derfor at forslaget til ny tvistelov ikke vil føre med seg den øking i antall saker som utvalget antok som en følge av forslaget om frivillig forliksrådsmekling. Departementet mener det derfor heller ikke er behov for flere dommerårsverk, slik utvalget legger til grunn.

Lagmannsrettene

Departementet foreslår å heve beløpsgrensen som i saker om formuesverdier gjelder for anke uten lagmannsrettens samtykke, fra kr 50 000 til kr 125 000. For andre saker foreslår departementet i likhet med utvalget at det skal bli mulig å nekte anke over dom fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Departementet antar at dette vil føre til redusert sakstilfang.

Departementet foreslår også å begrense adgangen til å bringe prosesstyrende avgjørelser i tingretten inn for lagmannsretten. Lovforslaget begrenser de grunner partene kan påberope for å overprøve kjennelser og beslutninger. Departementet antar som utvalget at dette vil føre til en ikke ubetydelig reduksjon i antallet prosesstyrende avgjørelser som overprøves, og dermed utgjøre en arbeidsbesparelse for lagmannsrettene.

Utvalget mener reglene om aktiv saksstyring og tilskjæring og klarlegging av saken under saksforberedelsen vil føre til en mer effektiv saksavvikling. Borgarting lagmannsrett mener utvalget overvurderer disse virkningene og viser til at ankedomstolen har full prøvingsrett over faktum i saken, og at det er begrenset hva saksforberedende dommer kan oppnå av forenklinger. Departementet er ikke enig i dette og antar at aktiv saksstyring for å klargjøre hva som er omtvistet, også vil ha en effekt på lagmannsrettens saksavvikling. Det er imidlertid vanskelig å angi nærmere hvor stor effekt aktiv saksstyring vil ha for lagmannsrettene.

Tvistemålsutvalget antar at lovutkastet vil føre til reduksjon på 15 dommerårsverk i lagmannsretten, mens Borgarting lagmannsrett mener utvalget er for optimistisk i sin vurdering i spart arbeidstid og besparelser. Departementet er i utgangspunktet enig med utvalgets vurderinger, men finner det vanskelig å tallfeste innsparingene. I en overgangsperiode må man være forberedt på at den nye loven kan gi et økt antall ankesaker om rent prosessuelle spørsmål for å få avklart tvilsspørsmål som tvisteloven byr på.

Høyesterett

For Høyesterett foreslår departementet en adgang til å behandle saken i storkammer med elleve dommere. Dette vil frigjøre kapasitet sammenlignet med plenumsbehandling, der alle dommerne deltar. Riktignok forutsettes det at Høyesterett benytter storkammerordningen oftere enn den i dag behandler saker i plenum, men totalt antar departementet at forslaget blir ressursbesparende.

Departementet foreslår også å begrense adgangen til å bringe prosesstyrende avgjørelser fra lagmannsretten inn til Høyesterett. Som for lagmannsretten antar departementet at forslaget vil være arbeidsbesparende for Høyesterett. Departementet legger til grunn at frigjort kapasitet brukes til å fremme flere anker over dommer til behandling. På samme måte som for lagmannsretten må man i en overgangsperiode være forberedt på en øking i antall ankesaker om rent prosessuelle spørsmål der tvisteloven byr på tvil.

28.6 Rettsgebyr og erstatningsansvar

Departementet foreslår at saksøkeren i småkravprosess skal betale et lavere gebyr enn i saker etter allmennprosessen. Etter forslaget skal saksøkeren betale tre og en halv ganger rettsgebyret. Etter allmennprosessen vil gebyret for en sak utgjøre fem ganger rettsgebyret, og dersom hovedforhandlingen varer i mer enn én dag, ytterligere tre ganger rettsgebyret for hver dag, jf. rettsgebyrloven § 8 første ledd. Etter departementets syn er forslaget rimelig fordi saksbehandlingen i småkravprosessen er forenklet og skal forutsetningsvis ta mindre tid.

Departementet anslår med utvalget at ca. 2 500 av de sakene som i dag behandles i tingretten, etter lovforslaget vil gå etter småkravprosessen. Dersom disse sakene ikke varer mer enn én dag, blir reduksjonen i rettsgebyrinntekten på 3 750 R. Med et rettsgebyr på kr 845 utgjør dette en redusert rettsgebyrinntekt på ca. kr 3 200 000. Mange av disse blir i dag forlikt etter at de er kommet inn for retten, med reduserte gebyrer som følge, slik at samlet gebyrtap neppe utgjør mer enn ca. kr 1 500 000.

Departementet foreslår at behandlingsgebyret for forliksrådet skal komme til fratrekk i behandlingsgebyret for tingretten. Dette gjelder enten saken behandles i småkravprosessen eller allmennprosessen og vil medføre en reduksjon i rettsgebyrinntekten. Departementet har ikke tilgjengelig statistikk over hvor mange av sakene tingrettene behandler som først har vært i forliksrådet, men det antas at tallet er ganske lavt. Dersom man anslår at ca. 2 500 saker tidligere har vært behandlet i forliksrådet, utgjør dette en redusert rettsgebyrinntekt på 1 500 R, det vil si ca. kr 2 100 000.

Småkravprosessen kan føre til at domstolene framstår som mer attraktive for tvisteløsning, og at domstolene dermed vil komme til å behandle flere søksmål enn i dag. Dette vil bety øking i rettsgebyrinntektene, men det er svært vanskelig å angi hvor stor denne økingen vil bli.

Departementet foreslår også at staten dekker oversettelser til og fra samisk når retten har funnet det nødvendig, jf. forslag til rettsgebyrloven § 2 annet ledd nytt tredje punktum. Det er vanskelig å angi hvor stor utgiftsøkning dette vil medføre, men departementet antar at utgiftene blir forholdsvis beskjedne.

Departementet går inn for å følge Tvistemålsutvalgets forslag om at en part som er påført sakskostnader på grunn av feil ved rettens behandling av saken, på visse vilkår kan kreve tapet erstattet av staten. Utvalget mener denne type feil kan føre til utbetaling på et par hundretusen kroner i året. Departementet mener det er vanskelig å tallfeste de økonomiske konsekvensene, men framhever at erstatningsansvaret skal være reelt. Departementet påpeker at regelen må ses i sammenheng med Norges folkerettslige forpliktelser. Etter departementets syn er forslaget en nødvendig kostnad for å sikre Norge mot kritikk fra internasjonale kontrollorganer på dette punkt. I tillegg vil det normalt være resurssparende for staten å tilkjenne erstatning for feil ved rettens saksbehandling framfor at saken bringes inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen med et erstatningsansvar som et mulig utfall.

28.7 Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)

Departementet går inn for at tvisteloven skal være tilpasset moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Departementet viser til kapittel 19, der det er redegjort for hvordan IKT kan legge til rette for en effektiv og hurtig saksavvikling og utgjøre en besparelse for alle aktørene. På to områder foreslår departementet lovregler som bygger på at domstolene har IKT tilgjengelig: fjernmøter og fjernavhør, og dokumentasjon av bevisføring (opptak av forklaringer). I tillegg legger departementet til grunn som en del av tvistelovreformen at det skal innføres elektronisk samhandling mellom partene og mellom partene og domstolene, slik at for eksempel prosesskriv sendes elektronisk til domstolen og motparten. Departementet presiserer at forslaget til ny tvistelov er utformet slik at det kan tre i kraft selv om domstolene ikke har tilgjengelig moderne IKT, med unntak for reglene om aktiv saksstyring som forutsetter at domstolene kan gjennomføre fjernmøter med lydoverføring. Departementet har fått opplyst av Domstoladministrasjonen (DA) at alle dommerkontorer i dag har utstyr tilgjengelig for å avholde fjernmøter.

Departementet anser det også som nødvendig at domstolene i alle rettssaler kan gjennomføre rettsmøter og avhør som fjernmøter og fjernavhør ved bruk av lydoverføring. For å oppnå tilstrekkelig god lydkvalitet er det nødvendig med investeringer som er beregnet til kr 5 900 000. Årlige driftsutgifter vil utgjøre kr 2 400 000. Lydoverføring forutsetter overgang til IP-telefoni med investeringskostnader beregnet til kr 5 700 000. I løpet av mindre enn to år vil overgangen til IP-telefoni gi driftsbesparelser som overstiger kostnadene med slik investering.

Det er grunn til å tro at fjernmøter og fjernavhør vil bli mer brukt dersom domstolene har tilgjengelig utstyr for bildeoverføring (videokonferanseutstyr). Departementet mener i likhet med utvalget at det er ønskelig at hvert tinghus har tilgjengelig utstyr for lyd- og bildeoverføring. På anmodning fra departementet har Domstoladministrasjonen beregnet utgiftene til videokonferanseutstyr dersom hver annen rettssal, men minst én rettssal ved hver domstol, har slikt utstyr tilgjengelig. Investeringsutgiftene er beregnet til kr 36 400 000 og årlige driftsutgifter til kr 3 800 000.

I benefiserte saker dekker staten utgiftene til vitnene i saken. Fjernavhørteknologi kan redusere reiseutgiftene til vitner og dermed utgiftene for staten. Besparelsen er vanskelig å tallfeste og avhenger av i hvor stor grad domstolene faktisk vil benytte seg av fjernavhørteknologien.

Departementet går inn for at det på sikt skjer gjennomføring av hovedregelen om at alle parts- og vitneforklaringer skal tas opp, og at slike opptak kan skje enten ved lyd- eller bildeopptak. På anmodning fra departementet har Domstoladministrasjonen beregnet utgiftene til slikt utstyr. Det må investeres i en sentral lagringsenhet på kr 7 500 000. For lydopptak i alle rettssaler vil det i tillegg være nødvendig med investeringer som er beregnet til kr 9 100 000. Årlige driftsutgifter vil utgjøre kr 300 000. Dersom domstolene har tilgjengelig videokonferanseutstyr, vil det ikke påløpe andre investeringer enn til lagringsenhet som nevnt foran.

Departementet er enig med Oslo tingrett i at lyd- og bildeopptak vil gi noe merarbeid for saksbehandlere i domstolene, spesielt ved arkivering, gjenfinning og kopiering av opptak. Det blir også noe merarbeid for dommerne som følge av nye rutiner; de må sørge for at opptak blir satt i gang, og at det informeres på en korrekt måte at det blir gjort opptak. Asker og Bærum tingrettmener det vil bli behov for personale med teknisk kompetanse etter hvert som domstolene i større grad blir avhengig av at de tekniske hjelpemidler fungerer. Departementet antar at dommere og saksbehandlere vil være i stand til å bruke teknisk utstyr etter en opplærings- og innkjøringsfase, og at domstolene vil kunne søke assistanse hos en sentral brukerstøtte dersom det oppstår tekniske spørsmål.

Det er nødvendig å tilpasse det nåværende saksbehandlingssystemet - LOVISA - til ny tvistelov. Departementet legger til grunn at utviklingskostnadene for å etablere et system for saksstyringen vil utgjøre ca. kr 6 000 000. Det vil være nødvendig å foreta ytterligere investeringer i utvikling av LOVISA dersom det gjennomføres opptak av forklaringer. Det samme vil gjelde for å oppnå en hensiktsmessig løsning for å tilpasse LOVISA til de nye reglene om offentlighetens rett til innsyn i flere av saksdokumentene.

Departementet tar sikte på at prosesskriv i framtiden skal kunne overføres elektronisk. Å utvikle løsninger for dette er beregnet til å kreve ytterligere investeringer på anslagsvis kr 8 500 000.

28.8 Opplæring og restansenedarbeiding

Selv om lovforslaget på mange måter viderefører gjeldende rett, innebærer det også prinsipielle endringer med sikte på et kulturskifte i den sivile rettspleien. Det er derfor behov for opplæring av dommere og saksbehandlere. Departementet legger til grunn at totale utgifter for opplæring i domstolene blir på ca. kr 7 000 000 for 2006. I tillegg kan effektiviteten ved domstolene i en overgangsfase bli noe redusert som følge av nytt saksbehandlingssystem og nye lovregler. Oppfølgingssamlinger for dommere i løpet av første år etter ikraftsettingen er anslått til kr 2 400 000.

Departementet mener det er nødvendig at tingrettene og lagmannsrettene nedarbeider så mye av restansene som mulig før ny tvistelov trer i kraft, slik at ikke vesentlige deler av den tiltenkte positive effekt av tvistelovreformen går tapt. Det vil være vanskeligere å få full effekt av aktiv saksstyring dersom restansene i startfasen tvinger noen av domstolene til å ha en lengre saksbehandlingstid enn lovforslaget legger opp til. Etter anmodning fra departementet har Domstoladministrasjonen anslått hva det vil koste å nedarbeide restansene i sivile saker slik at hver enkelt tingrett og lagmannsrett per 1. januar 2007 har en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 6 måneder.

For å nedarbeide restanser mener DA bemanningsbehovet er 23 dommerårsverk og 16 saksbehandlerårsverk som tilsvarer kr 23 400 000. DA mener det er hensiktsmessig at midlene fordeles over en periode på tre år (2006-08), og for 2006 blir behovet på kr 10 100 000, som tilsvarer 10 dommerårsverk og 7 saksbehandlerårsverk. DA framhever at det er stor usikkerhet knyttet til vurderingene fordi beregningene tar utgangspunktet i saksavviklingstall fra 2003.

28.9 Forholdet til det løpende budsjettarbeid for domstolene

Departementet anser det viktig å stille tilstrekkelige midler til rådighet for at tvistelovreformen kan bli realisert i samsvar med det som er målet med reformen, og dermed også legge grunnen for effektive domstoler på sikt. Størrelsen av bevilgningene til iverksetting av reformen må tilpasses statsbudsjettets inntekts- og utgiftsside for øvrig og vurderes i samband med de årlige budsjettproposisjoner. Departementet tar sikte på å innfase utgiftene til iverksetting av reformen over flere år. Lovforslaget er lagt opp slik at dette vil være mulig. Departementet vil komme tilbake til dette i statsbudsjettet for 2006 og redegjøre videre for den planlagte innfasing etter samråd med Domstoladministrasjonen i den ikraftsettingsproposisjon som departementet tar sikte på å fremme.

Til toppen
Til dokumentets forside