Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)

Til innholdsfortegnelse

5 Tilpasning av prosessen til sakens betydning

5.1 Innledning

Domstolene skal være tilgjengelige for alle typer rettstvister. De vil derfor få til behandling både saker som er svært oversiktlige, og saker der saksforholdet er svært komplisert eller vanskelig å forstå uten å bli tilført innsikt som ikke er alminnelig. Sakens betydning for partene kan også variere mye. Det er ingen nedre grense for hvor små tvistebeløp som kan bringes til avgjørelse i domstolene, og noen saker kan gjelde milliardbeløp. Det er åpenbart at slike forskjeller i sakstypene bør avspeile hvor omfattende og grundig saksbehandlingen bør være i den enkelte sak, jf. 4.2.3 og 4.4.2, der dette synspunktet er omtalt som proporsjonalitetsprinsippet.

Departementet vil her drøfte i hvilken grad det skal være opp til dommerens skjønn å tilpasse prosessens omfang til sakens vanskelighet og betydning, og i hvilken grad lovens saksbehandlingsregler bør gi uttrykk for en slik avveining. Regler om dette kan gå ut på at loven fastsetter ulike regelsett for forskjellige sakstyper, eller at de enkelte saksbehandlingsreglene gjøres fleksible. Fleksible regler kan stille dommeren helt fritt i visse valg om gjennomføringen av de enkelte steg i saksbehandlingen, eller kan gi visse retningslinjer for det skjønn dommeren skal utøve.

5.2 Gjeldende rett

Tvistemålsloven har i liten grad egne prosesspor for saker som er mer eller mindre viktige eller omfattende. Reglene om forenklet rettergang har fått liten betydning, jf. 15.2. Lovens femte del om særlige rettergangsmåter har nå særregler for saker om ekteskap, nedstamning, offentlige tjenestehandlinger og administrative tvangsinngrep. Det er andre forhold enn hensynet til proporsjonalitet som ligger til grunn for disse reglene. Behovet for å ha slike særregler i loven er drøftet i 26.

Proporsjonalitetsprinsippet har likevel nedfelt seg på ulikt vis i dagens lov og rettspraksis:

  • Lovreglene stiller mindre krav til begrunnelse av kjennelser enn av dommer. Dommene er gjennomgående de viktigste avgjørelsene, siden de gjelder sakens realitet, mens kjennelser som oftest bare gjelder saksbehandlingen. Enda mindre krav stilles til begrunnelse for beslutninger, som brukes som betegnelse på de minst viktige avgjørelsene som retten treffer, jf. 23.

  • Gjennom rettspraksis har det utviklet seg krav til noe mer omfattende begrunnelse for avgjørelse om sakskostnader når disse gjelder store beløp, enn når de gjelder mindre.

  • Det skal mer til enn ellers for å avskjære (prekludere) en ny anførsel eller et nytt bevis som er satt fram urimelig sent, når preklusjonen kan få store konsekvenser for den som har foretatt prosesshandlingen, noe som forutsetter at utfallet av saken betyr mye for parten, jf. 13.4. Tilsvarende gjelder når det er spørsmål om å nekte utsettelse av saken.

  • En viss form for proporsjonalitet er også nedfelt i vilkårene etter tvistemålsloven § 199 for å utvide møteplikten for vitner når de bor langt unna rettsstedet. Det skal da vurderes om frammøte vil medføre uforholdsmessige ulemper eller kostnader i forhold til vitnets betydning for sakens opplysning. Sakens betydning for partene er derimot ikke trukket fram som et hensyn i denne bestemmelsen.

  • Anke til lagmannsrett og Høyesterett kan bare fremmes etter særskilt tillatelse dersom tvisten gjelder et formuesbeløp som utgjør mindre enn et visst beløp, i dag henholdsvis kr 50 000 og kr 100 000, jf. 23 og 24.

Selv om tvistemålsloven ikke har regler som tilsier en mer omfattende behandling for saker av stor betydning, vil nok det at saken har stor betydning for partene - særlig det at saken gjelder store formuesverdier - gjennomgående medføre en grundigere behandling. Det skyldes trolig ikke så mye rettens aktive prosessledelse for å styre saksbehandlingen, men er heller et utslag av det generelle forhandlingsprinsipp, jf. 4.1, om at partene har ansvaret for sakens opplysning og bevisføringen. Etter den gjeldende tvistemålsloven er det derfor først og fremst partene som påvirker saksbehandlingens omfang.

5.3 Tvistemålsutvalgets forslag

5.3.1 Generelle synspunkter

Utvalget gir uttrykk for sine generelle synspunkter på avveiningen mellom forsvarlighet og proporsjonalitet mange steder i utredningen, først og fremst i del II kap. 3.5 (s. 131-33), jf. også kap. 3.1 (s. 127-29) og kap. 3.17 (s. 145-46). Spørsmålet om proporsjonalitet utgjør også en del av problemstillingen om hvordan saksbehandlingen skal tilpasses søksmålsbehovet og behandlingsbehovet i den enkelte sak. Det har utvalget behandlet generelt i del II kap. 9.8 (s. 243-44) og delvis i kap. 3.14 (s. 144).

Utvalget påpeker at flere elementer i den grunnleggende norm i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) om rettferdig rettergang angir metoder for en forsvarlig saksbehandling med sikte på å få en materielt riktig avgjørelse. Prinsippet om kontradiksjon - som innebærer en generell rett til å få vite og kommentere det motparten framfører av bevis og anførsler - er ett eksempel. Men utvalget påpeker at prinsippet om rettferdig rettergang gir rom for å ta flere hensyn enn forsvarlighet. Hensynet til proporsjonalitet må også komme inn med tyngde. Hvis det ikke er et rimelig forhold mellom kostnadene med å få behandlet en tvist og betydningen av det som behandles, vil det kunne få svært uheldige virkninger. Resultatet vil lett bli at parter som er blitt involvert i en rettstvist, ikke har råd til å gå til domstolene for å få tvisten løst, eller ikke tør annet enn å gi seg av frykt for kostnadene. Det kan med andre ord føre til at berettigede krav ikke blir oppfylt, eller at uberettigede krav fører fram. Dette er konsekvenser som ikke bare rammer rettssikkerheten for den enkelte, men som også innebærer en svekkelse av samfunnsfunksjonen til en tvistelov, som særlig bør være å sikre at den materielle lovgivningen slår gjennom, slik at lovverket virker styrende eller handlingsdirigerende.

Utvalget mener at hensynet til proporsjonalitet bør få et langt større gjennomslag i tvisteloven. Både hensynet til partene og hensynet til samfunnet tilsier at prosessøkonomi står sentralt. Ved proporsjonalitetsvurderingen kan det imidlertid ikke bare legges vekt på sakens betydning for partene. Det må også ha vekt om avgjørelsen vil få betydning for mange andre saker - om den er prinsipiell.

Utvalget har gått inn for at hensynet til proporsjonalitet bør ivaretas på forskjellige måter: dels ved særskilte regelsett for saker av mindre betydning, og dels ved at en del regler gir rom for å ta tvistens betydning i betraktning ved valg av behandlingsmåte.

5.3.2 Særskilte prosesspor

Utvalget foreslår et særskilt spor for saker av begrenset betydning gjennom reglene om småkravprosess, jf. 15.3.

Utvalget foreslår også en ny ordning med forenklet domsbehandling, som likeledes vil gi en enklere og langt raskere saksbehandling. Ordningen tar sikte på saker eller deler av saker hvor det er klart at framsatte krav ikke kan føre fram, eller hvor det er klart at innsigelsene mot et krav i sin helhet er uholdbare. Utvalget forutsetter at det skal følges en fullt forsvarlig saksbehandling før krav eller innsigelser blir ansett åpenbart uholdbare. Men utvalget antar at når noe er åpenbart uholdbart, vil det i svært mange saker være enkelt å konstatere det. En forenklet domsbehandling kan da gi en rask avgjørelse kort tid etter stevning og spare begge parter for utgifter og uleilighet. Utvalget presiserer at terskelen for å velge denne behandlingsmåten bør være høy. Samtidig peker utvalget på at den kan brukes hvor det er tvil om saken skal avvises - for eksempel fordi det er tvil om det foreligger tilstrekkelig rettslig interesse - dersom det er klart at søksmålet ikke vil føre fram om realiteten blir prøvd. Da vil det være best å avsi dom etter forenklet domsbehandling, slik at avvisningsvilkårene ikke blir presset for å unngå en dyr realitetsbehandling, jf. 11.3.4.

Utvalget foreslår ikke et særskilt prosesspor for de omfattende eller komplekse sakene. Reglene for allmennprosess vil etter utvalgets syn legge godt nok til rette for en behandling som er tilpasset de store sakene. Utvalget har vist til rettens aktive saksstyring og den kontakt om saksforberedelse og hovedforhandling som reglene forutsetter. Normalt vil partene ha advokat i disse sakene. Da kan mye oppnås med avtaler om behandlingen, og retten kan gi pålegg om skriftlige utredninger om vanskelige spørsmål.

Utvalgets forslag til vilkår for å anke avgjørelser avspeiler proporsjonalitetsprinsippet, slik de også gjør i dag. Det skal fortsatt gjelde særlige regler om anke til lagmannsrett for saker som gjelder små formuesverdier, og om anke til Høyesterett for saker som ikke er av prinsipiell karakter. Men utvalget foreslår flere begrensninger enn i dag når det gjelder anke til lagmannsretten, både høyere beløpsgrenser for ankebehandling uten særskilt tillatelse og en ny regel om at anker som klart ikke kan føre fram, kan nektes fremmet. Utvalget foreslår også ytterligere begrensninger i retten til å angripe skjønnsmessige avgjørelser om saksbehandlingen. Om disse spørsmålene vises det til 23.3.3.2 og 24.5.2.

For utmåling av sakskostnader skal det fortsatt være gjennomgående regler som gjelder for alle typer saker. Det er likevel foreslått nye regler som bare gjelder i henholdsvis forliksråd og under småkravprosess, nemlig regler om ufravikelige maksimum for hva som kan erstattes av sakskostnader, jf. 8.4 og 15.5.5.

5.3.3 Fleksible og skjønnsmessige regler

Som i dagens tvistemålslov foreslår utvalget en lang rekke bestemmelser som er skjønnsmessig utformet, slik at det for ulike steg i prosessen kan velges den gjennomføring som er best tilpasset den enkelte sak. Det nye ved utvalgets lovforslag er at det går langt i å åpne for at tvistens betydning blir et vesentlig moment i rettens vurdering av hvordan de enkelte trinn i saksbehandlingen skal gjennomføres. Som nevnt 5.2 er dette et moment som ikke er framhevet i gjeldende lov.

To av utvalgets regelforslag bør framheves særlig. I forslaget til formålsparagraf er det uttrykkelig understreket at saksbehandlingen og kostnadene skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning, jf. 4.2.3 og 4.4.5. Proporsjonalitetsprinsippet er også kommet til uttrykk i siste strekpunkt i formålsparagrafen, der det står at avgjørelser av særlig betydning skal kunne overprøves. For det annet har utvalget foreslått en ny regel om proporsjonalitet i de alminnelige regler om bevis, jf. NOU § 24-8. Den går ut på at det skal være et rimelig forhold mellom tvistens betydning og omfanget av bevisføringen.

For øvrig har utvalget foreslått en lang rekke skjønnsmessige regler der sakens betydning kan være et vesentlig moment ved praktiseringen:

  • Ved avgjørelse om rettsmekling skal retten legge vekt på kostnadene, jf. NOU § 8-3 annet ledd. Dersom meklingen blir forgjeves, vil de samlede sakskostnadene kunne bli uforholdsmessig høye. Det tilsier større forsiktighet med å beslutte rettsmekling jo mindre beløp det tvistes om.

  • Jo mindre betydning tvisten har for partene, jo større grunn vil det være til å tillate fjernavhør - selv om det dreier seg om en forklaring som er viktig for sakens opplysning, jf. NOU § 24-10.

  • Sakens betydning skal påvirke praktiseringen av vilkårene for bruk av bevisopptak, jf. NOU § 24-11. Er det spørsmål om å foreta bevisopptak for å oppnå et sikrere bevis, vil det tale mot bevisopptak at saken har liten betydning. At saken har liten betydning, vil på den annen side tale for å foreta bevisopptak dersom dette begrunnes med kostnadene og ulempene ved å føre beviset for den dømmende rett.

  • At saken har stor betydning, kan være et avgjørende moment for retten til å oppnevne mer enn én sakkyndig, jf. NOU § 28-3 første ledd.

  • At saken har prinsipiell interesse, kan være et argument som taler for at tingretten under hovedforhandlingen blir satt med mer enn én fagdommer, jf. NOU § 9-12 fjerde ledd bokstav a.

  • Hensynet til proporsjonalitet ligger også bak utvalgets forslag om at det ikke lenger skal være mulig å sette lagmannsretten med fire meddommere, jf. NOU § 11-17.

  • Utvalget går også inn for at sakens betydning må tillegges sentral betydning når retten fastsetter tidsrammer for enkelte ledd av hovedforhandlingen, jf. 13.6.2 og NOU § 9-11 annet ledd.

  • Utvalget foreslår ikke store endringer i kravene til innholdet av dommer og kjennelser, men det har presisert at kravene til begrunnelse er relative, og at de må avhenge av hvor betydningsfull saken er.

  • Ved utmåling av erstatning for sakskostnader skal det legges vekt på betydningen av saken, jf. NOU § 23-5 første ledd.

5.4 Høringsinstansenes syn

Utvalgets generelle synspunkter om proporsjonalitetsprinsippets gjennomslag i saksbehandlingen har fått bred støtte fra høringsinstansene. Advokatforeningen går imidlertid mot utformingen av forslaget om å begrense omfanget av bevisføringen ut fra hensynet til proporsjonalitet. Foreningen mener det må gjelde en proporsjonalitetsbegrensning, men går inn for en regel om at bevisføringen ikke må overskride hva en forsvarlig behandling av saken krever.

Også forslaget om en ordning med forenklet domsbehandling har fått bred støtte. Det er ingen som har gått imot.

5.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets generelle synspunkter om hvordan hensynene til grundighet og forsvarlighet bør tilpasses sakens betydning, jf. 5.3.1. Departementet ser på utvalgets opplegg for et langt større gjennomslag for proporsjonalitetsprinsippet som et sentralt punkt i den nye tvisteloven. Praktiseringen av prinsippet vil i stor grad være avgjørende for om den nye loven vil innebære det kulturskiftet som lovforslaget tar sikte på.

Et gjennomgripende proporsjonalitetsprinsipp er etter departementets mening viktig av særlig to grunner.

Det viktigste er trolig at et proporsjonalitetsprinsipp ivaretar de samme generelle hensyn som taler for å begrense kostnadene med å føre sak om mindre verdier, jf. 4.4.1 og 6.1. At prosessen blir uforholdsmessig omfattende, er ille for den eller de partene som må bære kostnadene med saken. De største ulempene ved et uforholdsmessig høyt kostnadsnivå knytter seg likevel til de indirekte virkningene. Det vil få mange til å avskrive muligheten for å bringe en rettstvist inn for domstolene, og det kan bety at mange vil la være å håndheve berettigede krav for domstolene eller lar være å reise innsigelser mot uberettigede krav.

For det annet vil domstolenes ressurser være begrenset. Det tilsier en prioritering som går ut på at det brukes minst ressurser på de saker som har minst betydning, og at sakene med størst betydning blir behandlet med større grundighet, jf. lovforslaget § 1-1 annet ledd fjerde strekpunkt. Det bemerkes i denne forbindelse at en sak kan ha prinsipiell betydning selv om den gjelder helt små beløp.

Departementet slutter seg til forslaget om forenklet domsbehandling som skal kunne anvendes når det er klart at den ene parten ikke kan gis medhold. Selv om terskelen for å anvende bestemmelsen skal være høy fordi den bare tar sikte på klart uholdbare søksmål eller innvendinger, betyr den likevel et nyttig supplement til de øvrige regler. Blant annet kan den effektivisere saksbehandlingen når det er vanskelig å avgjøre om saken kan avvises, men klart at søksmålet ikke kan føre fram i realiteten.

Departementet er enig med utvalget i at det ikke bør innføres et særskilt prosesspor for saker som er særlig omfattende. Reglene for saksbehandlingen er fleksible. Reglene om saksstyring og rettsmøter under saksforberedelsen vil være til særlig nytte i store saker, slik at det gjennom saksforberedelsen avklares hva det er uenighet om, og hvordan opplegget for hovedforhandlingen skal være. I departementets lovforslag er det tilføyd en presisering om at retten kan bestemme å gjennomføre hovedforhandlingen slik at det blir forhandlet om ett eller flere krav eller tvistepunkter av gangen, jf. lovforslaget § 9-15 åttende ledd.

Departementets vurdering av forslagene om småkravprosess, adgangen til å anke avgjørelser og om sakskostnader framgår av 15.5, 23.3.4 og 23.4.4, og av 8.4.4 og kapittel 22.

Departementet slutter seg for øvrig til alle de synspunkter og konkrete lovforslag fra utvalget som er gjengitt i 5.3.3, med den tilføyelse at hensynet til domstolenes ressurser uttrykkelig er tilføyd i formålsbestemmelsen i lovforslaget, jf. 4.4.5. Departementet antar at den nye regelen om begrensning av omfanget av bevisføringen ut fra proporsjonalitet, jf. lovforslaget § 21-8, vil påvirke kostnadsnivået merkbart, særlig i saker av mindre betydning. Departementet kan ikke slutte seg til Advokatforeningens innvending mot forslaget. Om loven bare skulle framheve forsvarlighet som vilkår for å begrense omfanget av bevisføringen, ville endringen i forhold til gjeldende rett komme dårlig fram. Lovteksten ville da også få dårlig fram at selve forsvarlighetskravet må anses som relativt. Det kan ikke bare fokusere på i hvilken grad saken blir fullstendig opplyst. Det må også ta i betraktning at kostnadene med prosessen må ligge på et nivå som gjør at flest mulig krav kan anses som prosessbare.

Til toppen
Til dokumentets forside