Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)

Til innholdsfortegnelse

6 Kostnadsnivået

6.1 Innledning

Et sentralt formål ved utformingen av tvisteloven er å etablere prosessregler som alt i alt vil gjøre domstolsbehandlingen av en sivil sak mindre kostbar, se også 4.4.2. Det er tilsynelatende alminnelig enighet om at det i dag er knyttet for høye kostnader til domstolsbehandlingen. Særlig gjelder dette saker av mindre økonomisk omfang, hvor kostnadene ikke står i noe rimelig samsvar med tvistegjenstandens verdi.

Prinsipielt sett er dette et spørsmål om borgernes krav på «access to justice» og «access to court» - hvilke muligheter har borgerne for å få fremmet sin rett. Etter EMK artikkel 6 nr. 1 er konvensjonsstatene forpliktet til å sikre en reell domstolsadgang i praksis, ved at det ikke må foreligge vesentlige praktiske stengsler, se utredningen del II kap. 4.4.2 (s. 169-171). I denne sammenheng er det ikke de rettslige begrensninger som er problematiske (søksmålsbetingelsene mv.), men den faktiske adgangen til rettsapparatet som ikke er tilfredstillende, se utredningen del II kap. 1, s. 113.

Hvilke kostnader en sak utløser, vil bero på en rekke faktorer. Særlig sentrale er saksbehandlingsreglene og sakskostnadsreglene.

Målet om at prosessen skal ha et forsvarlig kostnadsnivå, er kommet til uttrykk i lovforslaget § 1-1, gjennom angivelsen av at kostnadene skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning.

I dette kapitlet gis en oversikt over hvilke tiltak departementet foreslår for å oppnå et mer forsvarlig kostnadsnivå. Departementet vil samtidig understreke at det - i tillegg til de tiltak som foreslås i tvisteloven - er behov for ytterligere tiltak som virker i samme retning. Det vises generelt til 4.4.2 og 6.5. I NOU 2002: 18 Rett til rett foreslås det en rekke tiltak som enten direkte eller indirekte vil kunne påvirke kostnadsnivået i sivile saker. Dette vil departementet komme tilbake til ved sin oppfølging av den utredningen.

6.2 Saksbehandlingsreglenes betydning for kostnadsnivået

Slik departementet ser det, er utformingen av saksbehandlingsreglene en viktig styringsmekanisme for kostnadsnivået. Departementet foreslår her en rekke tiltak.

Det mest sentrale tiltaket er forslaget om en mer generell gjennomføring av proporsjonalitetsprinsippet i tvisteloven. Kjernen er at det må være forholdsmessighet mellom tvistens betydning og hvilken behandling saken underlegges, herunder særlig hvilke kostnader behandlingen utløser, se 4.4.2 og 5.5.

Imidlertid vil ikke proporsjonalitetsprinsippet få den ønskede virkning på kostnadsnivået uten en aktiv saksstyring fra rettens side. Departementet foreslår - i likhet med utvalget - regler om aktiv saksstyring, slik at retten langt mer enn i dag skal ha det avgjørende ord ved struktureringen og tilspissingen av saksforberedelsen og hovedforhandlingen, se lovforslaget §§ 11-6, 9-4, 9-11 og 9-13 og omtalen i 13.6.

Det er kostnadsnivået i de mindre og mellomstore sakene som er særlig problematisk. I dag vil mange bli påført kostnader av et slikt omfang at de blir avskåret fra å reise sak. Departementet foreslår - som allerede nevnt, og i likhet med utvalget - et særskilt prosesspor for saker om mindre verdier: småkravprosessen. Kjernen i forslaget er en forenklet behandling, reduserte kostnader og forutsigbarhet i forhold til kostnadene. Forslaget om småkravprosess vil etter departementets syn bety mye for å avhjelpe de faktiske kostnadshindringene som en til nå har erfart for de mindre og mellomstore sakene.

Departementet foreslår dessuten - i motsetning til utvalget - at alle saker om mindre formuesverdier som hovedregel må behandles i forliksrådet først, se 4.4.4 og 8.2.4.4. Et bærende synspunkt er at det vil bidra til at mange slike saker vil få sin løsning til en betydelig lavere kostnad enn småkravprosessen - både for partene og samfunnet.

Departementet foreslår videre - som utvalget - å lovfeste en rekke plikter for partene før en sak kan reises for domstolene, se lovforslaget kapittel 5 og 7.2.7 og 7.3.3. En løsning i minnelighet vil ofte være den beste for partene, og tvisteloven bør legge til rette for det. Dersom denne funksjonen oppfylles, vil partene og samfunnet spares for kostnader.

I forlengelsen av dette foreslås også regler om utenrettslig mekling (se kapittel 9 og lovforslaget kapittel 7) og regler om mekling og rettsmekling i de alminnelige domstoler (se kapittel 10 og lovforslaget kapittel 8). Dersom slik mekling fører fram, vil kostnadsbesparelsene kunne være betydelige.

For private vil adgangen til å reise søksmål mot staten og fylkeskommunen ved saksøkerens hjemting (se lovforslaget § 4-5 åttende ledd) kunne bety lavere kostnader. I de tilfelle saken blir anlagt ved uriktig domstol, vil reglene om overføring i lovforslaget § 4-7 bety en besparelse.

Videre skal åpenbart uholdbare krav kunne undergis forenklet domsbehandling, se lovforslaget § 9-8. Det vises også til forslagene om innskrenkninger i retten til overprøving, se 23.3.4 og 23.4.4. Indirekte vil disse medføre reduserte kostnader.

Departementet foreslår - i likhet med utvalget - at tvisteloven bør muliggjøre en samordnet behandling av krav om midlertidig sikring og hovedkravet hvis dette tidsmessig er mulig og ikke tungtveiende hensyn taler mot det. Det vil fremme god prosessøkonomi, se utredningen del II kap. 9.10 (s. 245-47) og lovforslaget kap. 32-34.

6.3 Sakskostnadsreglenes betydning for kostnadsnivået - hva bør sakskostnadsreglene regulere?

6.3.1 Innledning

Kostnadsnivået i sivile saker må dempes. Et viktig tiltak - utover hensiktsmessige saksbehandlingsregler - er å utforme sakskostnadsregler som kan påvirke kostnadsnivået i ønsket retning.

Advokaters salærer utgjør det største kostnadselementet i langt de fleste sakene. Det må derfor vurderes om salærene bør sensureres, og hvem som bør ha myndighet til det.

Departementets generelle utgangspunkt er at domstolene i langt større grad enn i dag bør ha en viktig rolle i å styre nivået på sakskostnadene. En aktiv saksstyring som tar hensyn til proporsjonalitetsprinsippet, vil trolig være det viktigste virkemidlet. Samtidig vil nivået på salærene bli påvirket av sakskostnadsreglene. En parts sakskostnader bør bare erstattes i den utstrekning de har vært nødvendige. Proporsjonalitet og rimelighet, sammenholdt med markedsprisen for advokaters arbeid innen det rettsfelt saken gjelder, må utgjøre de sentrale momenter ved denne vurderingen. Et viktig spørsmål blir dermed hvordan domstolene best mulig skal bli i stand til å foreta denne vurderingen.

Nedenfor drøftes i hvilken grad en nærmere bør regulere forholdet mellom advokat og klient (se 6.3.2), om en bør lovregulere resultatavhengige salæravtaler i tvisteloven (se 6.3.3), og om en bør innføre et fast takstsystem eller faste timepriser i tvisteloven (se 6.3.4).

6.3.2 Forholdet mellom advokat og klient

6.3.2.1 Gjeldende rett

Tvistemålsloven regulerer i liten grad forholdet mellom advokat og klient. I utgangspunktet er dette underlagt kontraktsrettslige regler samt reglene for god advokatskikk og salærberegning. I dag er det et tosporet system for tilsyn og kontroll med advokatvirksomhet: Et statlig tilsyn, Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, og en adgang til å klage på advokater: Advokatforeningens regionale disiplinærutvalg og den offentlige nedsatte Disiplinærnemnden (se domstolloven § 227). Dersom en klient for eksempel er misfornøyd med advokatens bistand og/eller størrelsen på salærkravet, vil klienten kunne inngi klage. Tvistemålsloven har en regel om at klienten eller advokaten kan anmode retten om å fastsette den godtgjøring prosessfullmektigen kan kreve av sin part, jf. tvistemålsloven § 52.

6.3.2.2 Generelt om forholdet mellom advokat og klient

Tvistemålsutvalget har vurdert om tvisteloven i større grad enn tvistemålsloven bør regulere forholdet mellom advokaten og klienten, se utredningen del II kap. 20.3 (s. 537-39), men er kommet til at den ikke bør det. Bortsett fra at retten kan bes om å fastsette prosessfullmektigens godtgjøring, regulerer ikke tvistemålsloven forholdet mellom advokat og klient. En annen løsning ville være å sette honorarberegningen for prosessfullmektiger i en særstilling sammenholdt med øvrige grupper av tjenesteytere. Kontrollen med advokaters salærberegning er styrket vesentlig de siste årene gjennom klageadgangen til henholdsvis de regionale disiplinærutvalg og Disiplinærnemnden, se utredningen s. 538.

Ingen høringsinstanser har innvendinger mot utvalgets hovedstandpunkt. Forbrukerrådet uttaler imidlertid at det hender advokater krever sin klient for den del av salæret som retten har satt ned ved sin avgjørelse om sakskostnader, og mener det bør treffes tiltak for å forhindre at klienten må betale mer enn det som retten har ansett det rimelig å pålegge den tapende motpart å erstatte.

Departementet slutter seg til utvalgets hovedstandpunkt om at forholdet mellom advokat og klient ikke blir regulert i tvisteloven. For øvrig vises det til NOU 2002: 18 Rett til rett hvor det foreslås at gjeldende tilsynsordning styrkes, og at organiseringen gjøres mer effektiv, se blant annet utredningen kap. 20.5.4 (s. 205). Departementet vil komme tilbake til dette under arbeidet med oppfølgingen av NOU 2002: 18 Rett til rett.

6.3.2.3 Bør domstolene kunne overprøve advokatens salærkrav til sin klient?

Tvistemålsloven § 52 åpner for at en domstol etter begjæring skal fastsette det salær og den utgiftsdekning en prosessfullmektig kan kreve av sin part. Paragraf 52 åpner også for at det kan avtales at det ikke skal være adgang til å kreve rettens fastsetting. Uansett kan parten klage til disiplinærutvalgene eller Disiplinærnemnden.

Tvistemålsutvalget drøfter om bestemmelsen bør videreføres i utredningen del II kap. 20.3 s. 538-39. Det framheves at § 52 har vært svært lite brukt i praksis. Den etablerte kontroll- og klageordning er derimot velfungerende. Disiplinærutvalgene og Disiplinærnemnden får derved en god kompetanse i bedømmelsen av salærkrav og på mange måter et bedre grunnlag for overprøving enn det en domstol vil ha. Utvalget foreslår at tvistemålsloven § 52 ikke videreføres.

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet. Borgarting lagmannsrett, Oslo tingrett og Dommerforeningen mener at regelen bør videreføres. De viser til den prisdempende effekt som regelen antas å ha på advokattjenester. Alternativet er at en tvist om størrelsen på prosessfullmektigens salær må avgjøres ved et ordinært søksmål. Dette er langt mer ressurskrevende og kan medføre at prosessfullmektigens krav sjelden vil bli bestridt. Oslo tingrett påpeker også at bestemmelsen vil kunne bli mer brukt dersom retten får en plikt til å gjøre partene oppmerksomme på denne.

Departementet er i motsetning til utvalget kommet til at en bør videreføre regelen i tvistemålsloven § 52, se lovforslaget § 3-8, slik at det tosporede system for overprøving opprettholdes. At domstolene fortsatt kan bli bedt om å fastsette godtgjøringen, harmonerer med formålet bak de nye reglene i lovforslaget § 20-5 om utmåling av erstatning for sakskostnader, at domstolene skal kunne påvirke kostnadsnivået. Utvalgets forslag kan bidra til å uthule denne muligheten. Departementet er enig med enkelte høringsinstanser i at dagens regel har hatt en viss prisdempende effekt på advokattjenester.

Departementet er enig i at det etablerte klagesystemet har en viktig kontrollfunksjon. Men dersom en part - slik utvalgets forslag legger opp til - skal tvinges til å bringe saken inn for disiplinærutvalgene/Disiplinærnemnden, antar departementet at det er mer ressurskrevende enn at retten direkte kan ta stilling til salærkravet. I tillegg vil en slik behandlingsform være mer tidkrevende sammenlignet med å få rettens avgjørelse av salærtvisten.

Oslo tingrett foreslår at retten skal ha en lovfestet plikt til å gjøre partene oppmerksomme på bestemmelsen. Departementet er ikke enig i at en slik plikt bør lovfestes, men bestemmelsen bør framgå av det informasjonsmaterialet som retten rutinemessig sender partene.

6.3.2.4 Bør domstolen ha adgang til å overprøve sakskostnadsoppgaven til tross for motpartens godkjenning?

Etter tvistemålsloven § 176 annet ledd skal sakskostnadsoppgaven tjene til «vegledning for retten». Selv om motparten ikke har innvendinger til oppgaven, har retten en plikt til å vurdere hvilke kostnader parten har krav på å få tilkjent. Det er sjelden at retten reduserer sakskostnadskravet av eget tiltak.

Tvistemålsutvalget foreslår at retten ikke skal kunne prøve poster i oppgaven som motparten uttrykkelig har godkjent, se NOU § 23-5 fjerde ledd og utredningen del III kap. 23.2, s. 934. Forutsetningen er at motparten klart har gitt uttrykk for at det ikke reises innsigelser. En prøvingsadgang i slike tilfeller passer mindre godt med de generelle regler om rettens forhold til partenes prosesshandlinger. Videre vil retten ha et sparsommelig grunnlag å prøve sakskostnadsoppgaven på. En overprøvingsadgang medfører også at ansvarsforholdene blir uklare. Advokaten har en selvstendig plikt til å vurdere motpartens sakskostnadskrav. Når sakskostnadsoppgaven er uttrykkelig akseptert, vil det skapes et inntrykk av at den er i orden dersom retten ikke griper inn, hvilket etter utvalgets vurdering ikke trenger å være tilfelle, se utredningen s. 934.

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg om dette forslaget. Borgarting lagmannsrett er enig med utvalget i at retten sjelden benytter seg av adgangen til å overprøve en sakskostnadsoppgave som motparten uttrykkelig har godkjent, og slutter seg til at retten ikke lenger skal ha en prøvingsadgang. Regjeringsadvokaten uttaler at utvalgets forslag på dette punkt neppe innebærer en realitetsendring av betydning.

Departementet er i motsetning til utvalget kommet til at retten også skal ha overprøvingsadgang hvor motparten uttrykkelig godkjenner sakskostnadsoppgaven, se lovforslaget § 20-5 femte ledd første punktum. Slik departementet ser det, har det klare betenkeligheter om retten ikke skal kunne foreta en overprøving i disse tilfellene. Departementet registrerer at den gjeldende overprøvingsadgangen har vært lite benyttet av domstolene, men kan ikke se at det kan legges stor vekt på dette. For departementet er det viktig å understreke at domstolene - langt mer enn i dag - bør være med å påvirke sakskostnadsnivået. En overprøvingsadgang i disse tilfellene vil være ett av flere virkemidler til det.

Departementet kan ikke se at det grunnlag domstolene vil ha for overprøving i slike tilfeller, skiller seg vesentlig fra de tilfeller hvor parten ikke uttrykkelig aksepterer motpartens kostnadskrav, men heller ikke spesifiserer sine innsigelser nærmere. Dessuten vil forslaget om mer detaljert spesifisering av sakskostnadsoppgavene gi et bedre prøvingsgrunnlag, se lovforslaget § 20-5 tredje ledd og behandlingen i 22.4.4.2. Videre har retten en god oversikt over sakens kompleksitet og tvistens betydning. De hensyn som bærer de generelle regler om rettens forhold til partenes prosesshandlinger, gjør seg ikke gjeldende med full tyngde i denne sammenheng.

Utvalgets forslag vil kunne åpne for en uthuling av den effekten man tilsikter at proporsjonalitetsbegrensningen skal få. Dersom partens uttrykkelige aksept skal stenge for en overprøving fra rettens side, vil det i realiteten bli overlatt til denne parten - og ikke retten - å vurdere hvorvidt sakskostnadskravet er i samsvar med nødvendighets- og proporsjonalitetsbegrensningen. Det må også tas i betraktning at mange advokater spør hverandre om hvilket nivå motpartens salærkrav vil ligge på, og at advokatene har en viss egeninteresse i å godta motpartens sakskostnadsoppgave.

Som utvalget framhever, har advokaten en selvstendig plikt til å protestere dersom det er en nærliggende mulighet for at sakskostnadskravet fra motparten er for høyt. Dersom advokaten forsømmer denne plikten og aksepterer motpartens sakskostnadskrav, bør domstolen ha en adgang og en plikt til å foreta en overprøving dersom for eksempel nødvendighets- eller proporsjonalitetsbegrensningen tilsier det.

For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 20-5 femte ledd første punktum.

6.3.3 Bør tvisteloven regulere adgangen til resultatavhengige salærer?

Det er grunn til å vurdere ulike ordninger for advokaters salærberegning, slik at parten sikres en adgang til domstolene som ellers kunne ha vært avskåret.

Det er to typer ordninger som er særlig aktuelle, henholdsvis betinget salær («conditional fee») og prosentbasert salær («contingency fee»). Med prosentbasert salær menes at salæret utgjør en del av det beløp parten tilkjennes. Advokaten får dermed en rett til en del av kravet dersom søksmålet fører fram. Med betinget salær menes den ordning hvor utfallet av saken er en betingelse for å kreve salær, men slik at det ikke utmåles etter det parten får tilkjent. Salæret blir i stedet forhøyd og dermed høyere enn normalsalæret.

Det er i strid med Advokatforeningens etiske regler (punkt 3.3.2) å inngå en avtale om prosentbasert salær. En avtale om betinget salær vil derimot kunne stå seg, såfremt avtalen er rimelig balansert. Det foreligger ingen særskilte regler om slike avtaler, og man er henvist til de alminnelige prinsipper for salær- og kostnadsberegning. En forhøyelse (bonus) antas akseptabel. I mange land er det forbud mot å inngå avtaler basert på resultatavhengige salær. Vanligst er forbud mot prosentbasert salær, men enkelte land forbyr også avtaler om betinget salær.

Utvalget drøfter disse spørsmålene i utredningen del II kap. 20.3, s. 538. En uheldig side ved slike avtaler er at advokaten får en økonomisk interesse i utfallet av saken, særlig ved avtaler om prosentbasert salær. Det pekes på muligheten for at advokatene vil konsentrere seg om saker det ut fra deres forretningsmessige interesser er viktig å få hånd om. Men det erkjennes at prosessutgifter vil kunne bli finansiert, og det kan gi parten en adgang til domstolsprøving som ellers kan være avskåret. Utvalget gjentar imidlertid sitt hovedstandpunkt om at tvisteloven ikke - eller i hvert fall bare i liten grad - skal regulere forholdet mellom advokat og klient hva gjelder retten til godtgjøring. Utvalget mener det ikke er naturlig å gi regler om adgangen til å inngå betinget salær der. I stedet hører de hjemme blant regler ellers om salærberegning og i noen grad også i det etiske regelverk knesatt i advokatforskriften.

Ingen av høringsinstansene uttaler seg om spørsmålet. Enkelte påpeker at de vil komme tilbake til disse spørsmålene i høringen om NOU 2002: 18 Rett til rett, jf. nedenfor.

Departementet er enig med Tvistemålsutvalget i at det prinsipielt er uheldig at advokaten får en økonomisk interesse i utfallet av saken. På den annen side vil slike avtaler - særlig en betinget salæravtale - kunne være hensiktsmessig for parter som ellers ikke ville ha hatt mulighet til å føre sak for domstolene.

Etter departementets vurdering er eventuelle avtaler om resultatavhengig salær et forhold mellom advokaten og klienten som det ikke er hensiktsmessig å regulere i tvisteloven. Når slik avtale er inngått, vil det likevel bli aktuelt å vurdere den opp mot regelen om at det bare skal kunne idømmes erstatning for nødvendige og rimelige sakskostnader, jf. lovforslaget § 20-5 første ledd første og annet punktum.

I NOU 2002: 18 Rett til rett har også Advokatkonkurranseutvalget vurdert ordningene med prosentbasert salær og betinget salær, se kap. 2.4.4.2 (s. 27) og kap. 20.4.3.2 (s. 200-02). Advokatkonkurranseutvalget går inn for at det stadig skal være forbudt med prosentbaserte salærer, og begrunner dette blant annet med at slike salæravtaler vil kunne gi støtende resultater. I forhold til betingede salæravtaler uttaler Advokatkonkurranseutvalget at juridiske tjenesteytere bør oppmuntres til å bruke slike salæravtaler i de tilfeller det kan være hensiktsmessig. Advokatkonkurranseutvalget foreslår at klienten og tjenesteyteren kan avtale at tjenesteyteren ved et gunstig resultat skal ha et tillegg som utgjør inntil 100 prosent av ordinært salær, men slik at tilleggssalæret uansett ikke bør kunne utgjøre mer enn 25 prosent av det erstatningsbeløp som tilkjennes. Advokatkonkurranseutvalget foreslår at det utarbeides standardkontrakter i forbindelse med bruk av betinget salær.

Om slike resultatavhengige salæravtaler bør aksepteres og eventuelt reguleres - i mindre eller større grad enn etter gjeldende rett - vil departementet komme tilbake til ved oppfølgingen av NOU 2002: 18 Rett til rett.

6.4 Et fast takstsystem i sivile saker? En eller flere faste timepriser i sivile saker?

6.4.1 Problemstillingen

Et hovedformål ved utformingen av reglene om erstatning for sakskostnader er at de bør legge til rette for at domstolene får en reell mulighet til å justere kostnadsnivået. I dag er domstolene tilbakeholdende med å sette ned de sakskostnadskrav som fremmes. Etter departementets syn er dette ikke tilfredstillende. Sakskostnadsreglene i tvisteloven bør utformes slik at domstolene i større grad blir i stand til å føre en reell kontroll. Det er neppe en dristig antakelse - som utvalget påpeker - at domstolenes tilbakeholdenhet er en medvirkende årsak til at sakskostnadsnivået er stadig økende, se utredningen del II kap. 20.9, s. 547.

Spørsmålet blir dermed hvordan reglene bør utformes for å legge til rette for en reell kontroll fra domstolenes side. Det er her to hovedalternativer: Å innføre et fast takstsystem, eventuelt å innføre en eller flere fastsatte timepriser, eller i hovedsak å videreføre dagens regler, men å utbygge og presisere dem slik at domstolene i sterkere grad kan være en pådriver i forhold til sakskostnadsnivået. Tvistemålsutvalget drøfter disse spørsmålene i utredningen del II kap. 20.9 (s. 546-49).

Advokatkonkurranseutvalget har i NOU 2002: 18 drøftet og fremmet forslag om flere tiltak, men her drøftes bare om tvisteloven bør innføre et fast takstsystem eller nærmere fastlagte timepriser.

6.4.2 Gjeldende rett. Fremmed rett

Etter tvistemålsloven § 176 er utgangspunktet at en part som får erstattet sine sakskostnader, får dem dekket fullt ut. Men det gjelder kun nødvendige utgifter, og sakskostnadskravet må ikke være urimelig høyt. Det må være i samsvar med aksepterte prinsipper og nivåer for salærberegning.

Utgangspunktet for domstolenes prøving er i prinsippet et anslag over hva en alminnelig dyktig advokat som arbeider med det aktuelle rettsområde, ville ha krevd. Det må foretas en konkret vurdering i forhold til hva den enkelte sak anslagsvis ville aktivisere av tidsbruk for «normaladvokaten». Flere spørsmål oppstår i denne sammenheng: hva er «vanlig timepris», skal «vanlig timepris» uten videre legges til grunn, eller bør domstolene kunne drive en rimelighetssensur av denne, se utredningen del II kap. 20.9, s. 547.

Den generelle oppfatning i dag er at domstolene bare bør sensurere dersom det foreligger en markert differanse mellom sakskostnadskravet og de kostnader det er rimelig å anta ville medgått dersom en «normaladvokat» hadde foretatt honorarberegningen.

I utenlandsk rett er det enkelte steder innført takstsystemer i sivile saker. Tyskland og Nederland har et system med faste takster som er bestemt ut fra to forhold: hvilket trinn saken er på, og størrelsen på tvistegjenstanden. Det er adgang til å avtale andre løsninger, og det gjøres ofte i forretningsjuridiske tvister. Systemet fungerer godt. I England var det i Lord Woolfs rapport foreslått et system med såkalt «fixed cost in the fast track» for den normale prosessen for saker med verdier mellom GBP 5000 og GBP 15000. Forslaget ble ikke fulgt opp, idet det blant annet viste seg meget vanskelig å skaffe relevant empirisk materiale for å få fastsatt normaltakstene. I Danmark var det tidligere en ordning med «Vejledende normaltakster for Advokatsalær». Imidlertid slo Konkurransetilsynet ned på disse «normaltakstene» ut fra konkurranseregulerende hensyn. For øvrig vises det til omtalen av utenlandsk rett i utredningen del II kap. 20.9, s. 548.

6.4.3 Tvistemålsutvalgets forslag

Tvistemålsutvalgetviser i utredningen s. 547 til at det beste grunnlaget for kontroll med krav om erstatning for sakskostnader vil være at de kan måles opp mot gitte størrelser. Dels vil en fastsetting ut fra gitte størrelser kunne dempe den stadige økingen i prosesskostnadene, dels vil den kunne gi større forutsigbarhet om størrelsen på de sakskostnader som kan bli ilagt. Behovet er særlig framtredende i saker hvor privatpersoner er involvert. En løsning kunne være å unnta saker hvor alle parter er næringsdrivende, men en slik løsning vil kunne redusere den dempende effekt på sakskostnadsnivået. Etter gjeldende regler vil sensur av sakskostnadskravet bero på et usikkert skjønn, og det skaper en risiko for uriktige eller svakt begrunnede resultater. Dette er en hovedårsak til at domstolene er forsiktige med å sette ned sakskostnadskrav. Det er utilfredstillende om domstolene ikke fører en reell kontroll.

Utvalget foreslår ikke å innføre et fast takstsystem, se utredningen s. 548-49. Begrunnelsen er at det vil være vanskelig å utforme et system som vil virke rettferdig. Samtidig framheves vanskeligheten med å skaffe et empirisk materiale som kan gi grunnlag for et rettferdig og praktikabelt system. Utvalget viser videre til at det for småkravprosessen foreslår et system som har visse elementer av et takstsystem i seg. Det påpeker at en mulig «smitteeffekt» av 25 % regelen for småkrav, se NOU § 10-5, vil være at det blir skapt bevissthet om proporsjonalitet.

Utvalget har også vurdert timesatser i kombinasjon med et anslag over nødvendig medgått tid, se utredningen s. 549. En mulighet er å legge til grunn timeprisen som anvendes i saker med fri sakførsel, og anvende den for saker generelt eller for nærmere bestemte sakstyper. Utvalget går imidlertid ikke inn for en slik løsning. Det viser til at satsene for fri sakførsel iallfall delvis ivaretar andre hensyn, og at de er så lave at partenes faktiske utgifter i realiteten ikke ville bli dekket. Reelt sett ville det være umulig å finne en generell pris som virker rimelig i de fleste tilfeller, blant annet på grunn av lokale variasjoner og ulikt kompetansenivå.

Bortsett fra småkravprosessen foreslår utvalget på denne bakgrunn ikke beløpsmessige tak i form av fikserte totalbeløp eller faste timepriser. Utvalget mener at de tre elementene ved sakskostnadsfastsettingen etter NOU § 23-5 - nødvendighet, proporsjonalitet og nektelse av unødig kostbar bistand - vil være et tilstrekkelig redskap til å kunne utmåle rimelige sakskostnader. Når disse elementene ivaretas på en forsvarlig måte, vil det kunne gi et mer fornuftig og akseptabelt nivå for kostnadsnivået, se utredningen s. 549.

6.4.4 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som uttaler seg særskilt om disse spørsmål. Arbeids- og administrasjonsdepartementet slutter seg til utvalgets vurdering om vanskeligheten med å kunne etablere realistiske og rimelige fikserte totalbeløp eller timepriser. Oslo tingrett uttaler at utvalgets forslag ikke i nevneverdig grad er egnet til å påvirke kostnadsnivået, og at man bør vurdere regler som setter tak på kostnadene samt stykkpris også for saker etter allmennprosessen.

6.4.5 Departementets vurderinger

6.4.5.1 Spørsmålet om en eller flere faste timepriser i sivile saker

Departementet er enig med utvalget i at det ikke bør innføres én eller flere faste timepriser ved utmåling av erstatning for sakskostnader, verken som veiledende satser eller maksimalsatser. Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets vurderinger, men vil tilføye:

En fordel med fast timepris er at det vil bidra til økt forutsigbarhet. Det fører likevel ikke til klarhet om hva de totale sakskostnadene vil beløpe seg til.

Departementet erkjenner at én eller flere faste timepriser vil kunne virke dempende på sakskostnadsnivået. Likefullt er det klare betenkeligheter ved et slikt system ut fra konkurransemessige hensyn. Generelt vil et slikt system virke konkurransehemmende. Advokatkonkurranseutvalget framhever i NOU 2002: 18 Rett til rett at oppmerksomheten bør rettes mot totalkostnadene, ikke bare mot timeprisene. Fast timepris vil også kunne virke kostnadsdrivende, idet den bør angi en estimert gjennomsnittspris. En slik gjennomsnittspris vil ligge høyere enn den mange ville ha krevd, og for andre kan den føre til at timeantallet legges «på strekk».

Et system med fast timepris kan gi grobunn for en uheldig utvikling når det gjelder hvilke advokater som vil finne det interessant å føre saker for domstolene. En offentlig fastsatt timepris som legges til grunn for erstatning for sakskostnader, vil ikke forhindre at klienten kan måtte forplikte seg til markedsprisen overfor sin advokat. Det maksimale ansvarsbeløp for den tapende part overfor motparten vil da bli redusert, men regningen til egen advokat blir den samme, og den som vinner, vil ikke oppnå full erstatning for sine sakskostnader.

Departementet mener at lovforslaget § 20-5 vil gi domstolene et adekvat og tilstrekkelig verktøy til å utøve sensur av timeprisene, selv om en offentlig fastsatt timepris kunne gi et sikrere grunnlag for prøvingen. Etter lovforslaget § 20-5 tredje ledd skal prosessfullmektigen oppgi timepris og timeantall i sakskostnadsoppgaven. Departementet antar at domstolene ved det vil få et bredere erfaringsgrunnlag for sine vurderinger. Departementet har også lagt vekt på at domstolenes sensur av erstatningskrav for sakskostnader vil ha større sjanse til å slå igjennom i forholdet mellom advokat og klient når sensuren er basert på rimelighet, enn når den er basert på veiledende forhåndsfikserte beløp.

Departementet mener - som utvalget - at utformingen av sakskostnadsreglene i særlig grad må ta hensyn til at reglene blir rettferdige og rimelige, enkle og forutsigbare, se 22.2. En fast timepris vil kunne virke urimelig. Dessuten vil en fast timepris bare gjenspeile «gjennomsnittsprisen», og det foreligger heller ikke forsvarlig empirisk materiale for å kunne fastslå hva den bør være.

6.4.5.2 Spørsmålet om et fast takstsystem i sivile saker

Departementet er enig med utvalget i at fikserte totalbeløp vil gi et bedre grunnlag for domstolenes prøving og dempe en stadig øking av kostnadsnivået. På den annen side er det intet empirisk materiale som gir et forsvarlig grunnlag for å kunne fastsette realistiske og rimelige beløp. Et takstsystem kan åpne for urimelige avgjørelser. Departementet legger vekt på at sakskostnadsreglene bør være fleksible og gi rom for å vurdere om det utførte arbeid var nødvendig og proporsjonalt i forhold til tvistens karakter og betydning. Ved utformingen av et eventuelt takstsystem vil størrelsen på tvistegjenstanden være en sentral faktor, som i Tyskland. Departementet mener proporsjonalitetskriteriet, se lovforslaget § 20-5 første ledd annet punktum, vil utgjøre et bedre virkemiddel, selv om det gir noe mindre forutsigbarhet. Fikserte beløp vil ikke i tilstrekkelig grad gi en rimelig sikkerhet for at den som blir tilkjent sakskostnader, får dekket alle nødvendige utgifter.

Departementet vil følge utviklingen i de land som allerede har eller vurderer å innføre et fast takstsystem, for eksempel England. Dersom det viser seg at lovforslaget ikke får den ønskede effekt på kostnadsnivået - sett i sammenheng med de foreslåtte saksbehandlingsregler - vil departementet vurdere å ta opp igjen spørsmålet om et fast takstsystem også for allmennprosessen.

6.5 Parters mulighet til å være selvprosederende. Hvem kan være prosessfullmektig?

En part kan ønske å prosedere sin egen sak. En årsak til dette kan være de kostnader som normalt påløper ved å ha en advokat som prosessfullmektig. Etter gjeldende rett kan en part for alle domstoler føre sin egen sak. Tvistemålsloven § 88 oppstiller et snevert unntak for de tilfelle hvor parten ikke på en forståelig måte kan framstille sin sak. Tvistemålsutvalget drøfter i utredningen del III kap. 3.3.1 (s. 664-65) om det bør innføres regler som begrenser adgangen til å føre sin egen sak. Konklusjonen er at det ikke bør innføres noen alminnelig regel om plikt til å la seg representere ved prosessfullmektig for domstolene. Imidlertid foreslår utvalget å videreføre særregelen i tvistemålsloven § 88 om den som ikke kan framstille sin sak på en forståelig måte. Ingen høringsinstanser har innvendinger mot utvalgets forslag. Departementet slutter seg til utvalgets forslag, jf. lovforslaget § 3-2 og merknadene til denne bestemmelsen.

I gjeldende rett åpner tvistemålsloven § 44 for at parten kan bruke andre enn advokater som prosessfullmektig (ansatte/slektninger/enhver myndig person). Men for å drive som prosessfullmektig på ervervsmessig basis kreves det bestemte kvalifikasjoner, jf. tvistemålsloven § 44 tredje ledd og domstolloven § 218. Etter domstolloven § 218 kreves som hovedregel advokatbevilling, med enkelte unntak. Tvistemålsutvalget drøfter i utredningen del III kap. 3.3.2 (s. 665-67) om reglene bør endres. Det bør etter utvalgets syn kreves sterke grunner for å begrense hvem parten skal kunne bruke som prosessfullmektig. Imidlertid bør en også i framtiden tilbakevise «vinkelskrivere» som prosessfullmektig. Utvalget går inn for å opprettholde kravet til formelle kvalifikasjoner for å drive på ervervsmessig basis som prosessfullmektig. Utvalgets forslag i NOU § 3-3 er ment å videreføre gjeldende rett på dette punkt. Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot utvalgets forslag. Departementet viser til Advokatkonkurranseutvalgets flertall som foreslår en viss oppmykning i forhold til adgangen til å opptre for domstolene, se NOU 2002: 18 kap. 2.4.2.4 (s. 23-24) og kap. 20.2.5 (s. 194-95). Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet ved oppfølgingen av NOU 2002: 18. I proposisjonen her tas det kun sikte på i hovedsak å videreføre gjeldende rett på området, uten at departementet med det har tatt stilling til den utredningen. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 3-3.

6.6 Partenes muligheter til å få dekket sine sakskostnader av det offentlige eller andre som ikke er part i saken

Som nevnt i 4.4.2 faller det utenfor rammen for denne proposisjonen å vurdere alle tiltak som har vesentlig betydning for partenes reelle kostnader med å føre sak for domstolene. Det gjelder blant annet reglene om fri sakførsel og reglene om hvilke saksutgifter (sideutgifter) det offentlige kan kreve særskilt dekket av partene, i tillegg til rettsgebyrene, som gir det offentlige en generell - og som oftest bare en delvis - refusjon av dets kostnader med rettssakene.

Tvistemålsutvalget har likevel vurdert noen av disse reglene. De er gitt generell omtale i del II kap. 20.4 og 20.8.1 (s. 539-40 og s. 543). Generelt bemerker utvalget at gode retthjelpsordninger fortsatt vil være helt nødvendige for at den «vanlige mann og kvinne» skal få tilgang til domstolene for å få løst sine rettstvister, og at det vil gjelde selv om utvalget foreslår mer kostnadseffektive saksbehandlingsregler. Videre påpeker det betydningen av at mange får dekket sine sakskostnader gjennom rettshjelpforsikringer. Utvalget ser klare betenkeligheter ved å la resultatavhengig salær helt eller delvis erstatte fri sakførsel.

Utvalget fremmer flere konkrete forslag om dekning av sakskostnader fra det offentlige:

  • Fri sakførsel bør omfatte det erstatningsansvar for motpartens sakskostnader som søkeren måtte bli idømt, jf. utredningen del III kap. 34.6, s. 1011-1013. Tanken bak forslaget er at den som vinner en sak mot en som er innvilget fri sakførsel, vil kunne få betydelige problemer med å inndrive sitt krav på erstatning av sakskostnadene, og at det er rimelig at det offentlige, som har muliggjort en rettssak ved å innvilge fri sakførsel, dekker den økonomiske skade dette påfører motparten. Utvalget går inn for at det offentlige bør ha en adgang til å kreve sitt ansvar overfor motparten erstattet av den som har fått innvilget fri sakførsel (regress), men mener at en slik regressadgang bør utøves med en viss tilbakeholdenhet, idet den som har fått bevilling til fri sakførsel, regelmessig vil ha en sak som det er god grunn til å få prøvd.

  • Det bør skje en utvidelse av de sakstyper som det kan gis fri sakførsel i. Det gjelder saker om lovligheten av et administrativt tvangsvedtak når det ikke lenger kan prøves etter særreglene i NOU kap. 33, jf. lovforslaget kap. 36, og det gjelder sak om erstatning til den som er blitt rammet av slik vedtak. Forslaget går ut på at det bare skal kunne gis fri sakførsel i disse sakene når søkeren har inntekt og formue under de grenser som er fastsatt i forskrift. Det vises til utvalgets forslag til § 18 nytt nr. 5 i rettshjelploven, som er nærmere omhandlet i 26.4.2.

  • Utvalget har skissert en utvidelse av dekningsområdet for fri sakførsel som går ut på at reglene tilpasses de behov som kan oppstå i gruppesøksmål, siden det ikke alltid vil være en økonomisk sterk organisasjon eller forening som reiser et gruppesøksmål for dem som har ikke individuelt prosessbare krav. Forslaget er nærmere omhandlet i 25.7.1.

  • Kostnader med ekstern rettsmekler bør som hovedregel dekkes av det offentlige, jf. 10.4.10.2.

  • I rettsgebyrloven bør det tilføyes en regel om at det offentlige skal dekke utgifter til meddommere og sakkyndige som retten oppnevner av eget tiltak, jf. utredningen del II kap. 20.6 (s. 541-42) og del III kap. 34.8.2, s. 1017-19. Når slike sideutgifter er en følge av at saken har prinsipiell betydning for den ene parten, skal imidlertid den parten kunne bli pålagt å betale disse utgiftene, se nærmere om det forslaget i 22.5.2.

  • Ledsagere for vitner som er alvorlig sinnslidende eller betydelig psykisk utviklingshemmede, bør få krav på godtgjøring etter lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v., på samme måte som ledsagere for barn har krav på i dag, jf. utredningen del III kap. 34.2 (s. 1008-09).

  • I rettsgebyrloven bør det inntas en regel om at staten dekker utgiftene med oversettelse til og fra samisk, jf. utredningen s. 1017-18. Ved oversettelse av vitner og sakkyndige er hovedregelen i dag at det offentlige bare dekker utgiftene når retten finner det rimelig. I domstoler som omfatter forvaltningsområde for samisk språk, gjelder særregler i sameloven § 3-4.

  • Utvalget foreslår en utvidelse av det offentliges ansvar for de sakskostnader parter blir påført som følge av feil eller forsømmelser fra domstolene, se 22.6.3.

Flere av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget om at det offentlige skal dekke utgiftene med meddommere og sakkyndige som retten oppnevner av eget tiltak. Oslo tingrett mener forslaget har prinsipielle grunner for seg, men er i tvil om det er riktig å prioritere en slik reform. Regjeringsadvokaten går imot forslaget:

«Det vil kunne være tilfeldig hvem som har tatt initiativet til vedkommende rettergangsskritt, og det bør ikke gå ut over en «ansvarlig» part at vedkommende har kommet retten i forkjøpet. Det er heller ikke rimelig å velte utgifter til meddommere og sakkyndige over på staten i saker mellom private parter, i hvert fall ikke uten hensyn til sakens karakter. ... Under enhver omstendighet bør en regel som foreslått av utvalget begrenses til saker uten fri rådighet.»

Borgarting lagmannsrett er også skeptisk til forslaget:

«Sakkyndigspørsmålet skal avklares tidlig, jf § 9-4 andre ledd (f), men dekningsregelen kan føre til at partene forsøker å utsette avgjørelsen i håp om at retten tar initiativet, og at det så kommer sene og forsinkende begjæringer når parten ser at det ikke er noen vei utenom å sette fram en begjæring.»

Ingen av høringsinstansene har vesentlige innvendinger mot forslaget om at fri sakførsel skal omfatte søkerens ansvar for motpartens sakskostnader. Tilsvarende gjelder forslaget om det offentliges ansvar for oversettelse til og fra samisk. Om de øvrige forslagene foran vises til der de ellers er omtalt i denne proposisjonen.

Departementet er enig med utvalget i at gode rettshjelpordninger er viktig for å sikre reell tilgang til domstolene for alle deler av befolkningen. Forslaget om å la fri sakførsel omfatte søkerens ansvar for motpartens sakskostnader og forslaget om å utvide dekningsområdet i saker som blir behandlet etter reglene om gruppesøksmål, vil medføre betydelige ekstrakostnader. Prioriteringen av slike tiltak bør ses i sammenheng med budsjettsituasjonen og holdes opp mot andre aktuelle rettshjelptiltak. Det er ønskelig å sette i verk alle reglene i departementets lovforslag selv om det ikke skjer en slik utvidelse av ordningen med fri sakførsel. Departementet har likevel framhevet de særlige behov som kan melde seg når det er aktuelt å forfølge krav gjennom gruppesøksmål, jf. 25.7.3. Forslaget om fri sakførsel for å føre sak om lovligheten av eller erstatning for tvangsvedtak reiser særlige problemstillinger i forhold til menneskerettslige forpliktelser. Det vises for så vidt til 26.4.2. Om departementets vurdering av utvalgets forslag vises for øvrig til merknadene i Ot.prp. nr. 91 (2003-2004) 11.4 (s. 41).

Det er også viktig for tilgangen til domstolene at rettsgebyrene ikke virker som et hinder for å få løst tvister der. Derfor vil gebyrene for behandling av sivile tvister i overskuelig framtid på langt nær gi full dekning for de alminnelige domstolers kostnader med å behandle sakene som går etter tvisteloven. Hvor høy andel av kostnadene som bør bli dekket gjennom gebyrene, må vurderes når Stortinget fastsetter størrelsen på rettsgebyret.

Departementet finner det heller ikke riktig å prioritere kostnadene med at det offentlige alltid skal dekke utgiftene til meddommere og sakkyndige når retten har oppnevnt disse av eget tiltak. I flere viktige sakstyper gjelder allerede i dag den ordning at det offentlige dekker kostnadene med meddommere, blant annet i familiesaker og saker om oppsigelse i arbeidsforhold. Dessuten vil det offentlige ofte dekke partenes utgifter til dette når det er innvilget fri sakførsel. Departementet legger også vekt på de utilsiktede, men uheldige virkningene for saksforberedelsen et slikt forslag vil kunne få, jf. uttalelsene fra Regjeringsadvokaten og Borgarting lagmannsrett. For øvrig vises til departementets oppfølging av utvalgets forslag til ny regel om at sideutgifter, blant annet utgifter til sakkyndige, skal kunne kreves dekket av den part som saken har prinsipiell betydning for, jf. lovforslaget § 37-3 nr. 9 med forslag til rettsgebyrloven § 2 annet ledd nytt fjerde punktum. Regelen vil fange opp de tilfeller hvor den part som saken har prinsipiell betydning for, vil føre flere sakkyndige vitner, og retten oppnevner sakkyndig av eget tiltak for å skape balanse i bevisførselen.

Departementet foreslår å følge opp utvalgets forslag om offentlig dekning av utgifter til ledsagere for vitner som er alvorlig sinnslidende eller betydelig psykisk utviklingshemmede, og til utgifter med tolking til og fra samisk. Det dreier seg om små kostnadsøkninger, og det er lite ønskelig at denne type utgifter blir belastet partene.

Avtaler mellom advokater og klienter om betinget salær innebærer en kostnadsreduksjon for disse klientene når de taper sin sak. Til en viss grad innebærer slike avtaler at advokaten reelt sett finansierer søksmålet når saken tapes. For øvrig innebærer slike avtaler at kostnadene med de tapte søksmålene finansieres av de klientene som vinner sine saker, men ikke får erstattet sine sakskostnader, og av klientenes motparter når disse blir pålagt å erstatte sakskostnadene. Det bør vises forsiktighet med å la erstatningsansvar for motpartens sakskostnader omfatte salær som er blitt høye på grunn av avtale om betinget salær. Det vises til departementets merknader til lovforslaget § 20-5 tredje ledd bokstav a til c.

Departementet viser til 10.4.10.4 og 22.6.5 når det gjelder utvalgets øvrige forslag.

Til toppen
Til dokumentets forside