Ot.prp. nr. 52 (2008-2009)

Om lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven)

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Innledning

Miljøverndepartementet legger med dette frem forslag til ny lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Den nye loven vil avløse naturvernloven og deler av lakse- og innlandsfiskloven og viltloven. Begge de sistnevnte lover vil imidlertid bestå som selvstendige ressurslover, men slik at generelle mål, prinsipper og regler for høsting og annet uttak følger av naturmangfoldloven. Samtidig med fremleggelsen av dette lovforslaget foreslås det endring i 15 andre lover. I tillegg er forhold mellom naturmangfoldloven og enkelte sentrale areal- og ressurslover som ny plandel av plan- og bygningsloven og havressurslova, avklart i arbeidet med disse lovene. Forslaget til ny naturmangfoldlov, samt forslagene til endringer i andre lover, legger opp til en felles tilnærming og samordning av regelverk som berører naturens mangfold.

1.2 Behovet for en ny naturmangfoldlov

I forvaltningen av naturens mangfold står vi i dag overfor store nye utfordringer som eksisterende regelverk ikke tar høyde for. I dag mangler vi bl.a. mål og generelle prinsipper for bærekraftig bruk av naturens mangfold. Vi har heller ikke et regelverk som hjemler muligheten til å gi generelle regler om alle arter og til å regulere alle fremmede organismer. Det er også behov for nye virkemidler for ivaretakelse av naturtyper og arter. FN-konvensjonen om biologisk mangfold av 1992 (biomangfoldkonvensjonen) som ikke forelå da naturvernloven ble vedtatt i 1970, gir dessuten en ny ramme for helhetlig naturforvaltning. Konvensjonen er den første store internasjonale miljøavtalen som så klart retter fokus mot sammenhengen mellom bruk og vern, samt fordelingsspørsmål. Dette bør gjenspeiles i det norske regelverket. Videre har interessen for bruk av naturressurser – herunder genressurser – økt kraftig, og det knytter seg store økonomiske interesser til utnyttelsen. En samordnet lovgivning om naturens mangfold bør legge gjennomgående, felles premisser for miljø- og sektorforvaltningen. Utfordringen er å få et samlende regelverk, der naturmangfoldloven og de ulike sektorers lovverk støtter opp om bærekraftig bruk og vern av naturens mangfold på en tydelig og god måte.

1.3 Hovedtrekk i departementets forslag

Lovforslaget bygger på Biomangfoldlovutvalgets forslag i NOU 2004: 28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (Naturmangfoldloven) og mandatet som lå til grunn for utvalgets arbeid. I tillegg er det lagt vekt på de innspill departementet har fått i den offentlige høringsrunden og i selve lovarbeidet.

Ivaretakelse av naturens mangfold er et av kjerneområdene innenfor miljøpolitikken. Samtidig er det spesielt komplekst og krevende fordi det forutsetter en helhetlig politikk på tvers av sektorene. Det har gjennom mange år vært gjort mye for å sikre at hensynet til naturmangfoldet integreres i sektorene, men vi har ikke hatt en felles grunnleggende juridisk tilnærming på dette området.

Med foreliggende lovforslaget legges det til rette for et helthetlig, langsiktig og forpliktende juridisk grunnlag for bærekraftig bruk og vern av naturens mangfold.

Loven er en viktig oppfølging av biomangfoldkonvensjonen som er den sentrale konvensjonen for bærekraftig bruk og vern av naturens mangfold.

Den nye loven vil etter forslaget erstatte nåværende naturvernlov og deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven, men favner vesentlig videre enn det. Lovforslaget inneholder også forvaltningsmål for naturtyper og arter og prinsipper for bærekraftig bruk av naturens mangfold, regler om fremmede organismer, om utvalgte naturtyper, om tilgang til genetisk materiale og om håndheving og sanksjoner.

Forslaget tar utgangspunkt i naturverdiene, men slik at menneskers behov kan tilfredsstilles og samfunnsmessige behov kan ivaretas. Det vektlegges imidlertid at naturen setter rammer som vi ikke kan overse uten at det går utover oss selv eller kommende generasjoner, jf. Grunnloven § 110 b.

Loven vil etter forslaget gjelde for alt naturmangfold, dvs. for økossystemer, naturtyper, arter og genetisk mangfold innenfor bestander av arter. Selv om loven skal gjelde alt naturmangfold, vil man bl.a. gjennom lovens regler om kunnskapsbasert forvaltning kunne gi klare signaler om hvilke arter og naturtyper det er viktigst å ta vare på.

Loven vil rette opp mangler i gjeldende lovverk. Bl.a. vil man nå få generelle regler om virvelløse dyr og planter. Videre vil man få felles forvaltningsmål og prinsipper for bærekraftig bruk av natur, felles høstingsregler, felles regler for fremmede organismer og et nytt regelsett om uttak og utnytting av genetisk materiale. I tillegg vil loven bidra til å samordne innsatsen for å ta vare på naturens mangfold gjennom at de sektorer som påvirker eller utnytter naturressurser må vektlegge felles mål og prinsipper (bl.a. føre-vár-prinsippet, samlet belastning, miljøpåvirker betaler) og regler om utvalgte naturtyper i sin forvaltning.

I lovforslaget er det lagt vekt på naturens dynamikk og behovet for differensierte virkemidler for å nå det nasjonale målet om å stanse tap av biologisk mangfold. Loven vil også bidra til å oppfylle FNs tusenårsmål om å sikre miljømessig bærekraftig utvikling i tråd med vedtaket fra partsmøtet til biomangfoldkonvensjonen i 2002 og toppmøtet i Johannseburg samme år om at tapet av biologisk mangfold skal reduseres betydelig innen 2010. Loven vil også bidra til å oppfylle vedtaket fra den femte ministerkonferansen for miljø i Europa i 2003 om å stanse tapet av biologisk mangfold i Europa innen 2010. Det er derfor dels videreført og dels utviklet nye virkemidler på en skala fra strengt vern til mer generelle krav om bærekraftig bruk. Disse virkemidlene vil etter forslaget dels være forankret i den nye naturmangfoldloven, dels i eksisterende lover med tilpasninger.

Skalaen av virkemidler er i hovedsak tre-delt:

  • Strenge regler: Områdevern (lovkap. V) og prioriterte arter (§§ 23 og 24)

  • Konkrete regler knyttet til bærekraftig bruk: En kombinasjon av regler i sektorlover og i naturmangfoldloven. Regler om særskilt natur (lovkap. VI om utvalgte naturtyper) eller særskilte trusler (lovkap. IV om fremmede organismer) eller en påvirkning som kan bli for omfattende hvis det ikke gis prinsipper om høsting (lovkap. III om artsforvaltning). Kvalitetsnormer for naturmangfold i § 13 kan gå på en kombinasjon av disse.

  • Generelle regler knyttet til bærekraftig bruk: Omfatter all natur. Forvaltning bygger her på en kombinasjon av regler i sektorlover og i naturmangfoldloven (lovkap. II om alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk).

Forslag til ny lov om forvaltning av naturens mangfold er delt inn i følgende kapitler:

  • Kapittel I – Formål og virkeområde mv.

  • Kapittel II – Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk

  • Kapittel III – Artsforvaltning

  • Kapittel IV – Fremmede organismer

  • Kapittel V – Områdevern

  • Kapittel VI – Utvalgte naturtyper

  • Kapittel VII – Tilgang til genetisk materiale

  • Kapittel VIII – Myndigheter etter loven, tilsyn mv.

  • Kapittel IX – Håndheving og sanksjoner

  • Kapittel X – Avsluttende bestemmelser

I tillegg forslås endringer i 15 andre lover.

Lovens formål og virkeområde

Lovkap. I innledes med lovens formålsbestemmelse. Denne er bredt og generelt utformet med tanke på at loven gir regler om både bærekraftig bruk og vern av naturen. Formålet er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på for fremtiden, også slik at den gir grunnlag for menneskers virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.

Ved fastsettelsen av lovens geografiske virkeområde har departementet lagt vekt på at det går et folkerettslig skille der sjøterritoriet slutter. Departementet har derfor valgt en struktur der lovens bestemmelser automatisk gjøres gjeldende på land og i sjø ut til grensen for sjøterritoriet. For sokkelen og sonene utenfor sjøterritoriet vil enkelte av lovens bestemmelser gjelde direkte for både norske borgere og utlendinger. Med uttrykket «så langt de passer» tas det høyde for at disse bestemmelsene etter sitt innhold ikke får anvendelse på kontinentalsokkelen, men vil kunne gjelde i sonen, eller omvendt – ev. at deler av bestemmelsen ikke er relevante til havs.

Lovens øvrige bestemmelser gjøres ikke gjeldende på sokkelen og i sonene. Regjeringen vil foreta en grundig vurdering av hvorvidt, og ev. i hvilken form, øvrige bestemmelser skal gis anvendelse utenfor 12 nm.

Lovens bestemmelser om tilgang til genetisk materiale gjelder også for Svalbard og Jan Mayen, da det i dag ikke er regler om dette. Kongen kan bestemme at også andre bestemmelser gjelder for Svalbard og Jan Mayen.

Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk

Lovkap. II inneholder alminnelige bestemmelser om forvaltning etter naturmangfoldloven og forvaltning etter andre lover som berører naturens mangfold. Bestemmelsene gir et mer konkret innhold til hva som kan betegnes som bærekraftig bruk på mål- og prinsippnivå.

Lovkap. II har forvaltningsmål for naturtyper og arter. Målet for naturtyper er at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype.

Målet for arter er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.

Forvaltningen av naturen – både av private og av offentlige aktører – skal i størst mulig grad innrettes slik at disse målene kan nås. Forvaltningsmålene for naturtyper og arter pålegger ikke forvaltningen eller private noen direkte forpliktelser, men har betydning for lovtolkning og skjønnsutøvelse etter denne og andre lover, samt for utforming av regelverk.

Selv om forvaltningsmålene ikke skaper noen direkte forpliktelser, angir de rammer for handling etter andre bestemmelser i naturmangfoldloven eller andre lover. En slik bestemmelse er bestemmelsen om en generell aktsomhetsplikt. Bestemmelsen understreker den enkeltes ansvar for å opptre aktsomt. I plikten til å opptre aktsomt ligger for det første en plikt til å søke å gjøre seg kjent med hvilke naturverdier som kan bli skadelidende. Dette er en forutsetning for å gjøre aktsomhetsplikten effektiv. Det andre elementet i aktsomhetspliktener at den enkelte skal gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet.

Loven inneholder noen sentrale prinsipper – kunnskapsgrunnlaget og miljørettslige prinsipper – som legges til grunn ved myndighetsutøving etter naturmangfoldloven og annen lov, ved tildeling av offentlige tilskudd og når det offentlige forvalter fast eiendom. Det gjelder følgende prinsipper:

  • kunnskapsgrunnlaget

  • føre-var-prinsippet

  • samlet belastning

  • kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver

  • miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder

Det innføres også en generell hjemmel for Kongen til å kunne fastsette retningsgivende kvalitetsnormer for naturmangfoldet. Normen kan knyttes til forekomsten av bestemte naturtyper eller arter, eller andre forhold av betydning for naturens mangfold. Kvalitetsnormen er retningsgivende ved utøving av offentlig myndighet. Det er tatt inn en avgrensing i forhold til forurensingsloven og vannressursloven.

Det er tatt inn at tiltak etter naturmangfoldloven og andre lover skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser. Det er også innført en egen vektleggingsbestemmelse for vedtak i eller i medhold av loven som berører samiske interesser direkte.

Artsforvaltning

Lovkap. III inneholder regler om artsforvaltning. Det foreslås et generelt forvaltningsprinsipp for høsting og annet uttak av arter i § 15. For arter på land, inkl. innsjøer og vassdrag, innebærer forvaltningsprinsippet at reglene om høsting og annet uttak av landlevende dyr, planter og sopp forankres i naturmangfoldloven. For vilt og lakse- og innlandsfisk innebærer det at høsting og annet uttak er tillatt når myndighetene har åpnet for det. For virvelløse dyr og planter og sopp er det lagt opp til et noe mer fleksibelt system for å sikre en forvaltning som kan gjennomføres på en forsvarlig, men hensiktsmessig måte.

For marine organismer følger adgangen til høsting og annen utnyttelse av viltlevende marine organismer av havressurslova. Det innebærer at reglene i naturmangfoldloven om høsting og annet uttak i §§ 16, 20 og 21 ikke kommer til anvendelse på marine organismer. Derimot vil reglene i naturmangfoldloven § 1 (lovens formål) og lovkap. II Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk supplere havressurslova ved vurderinger og beslutninger fiskerimyndigheten gjør om adgangen til uttak etter havressurslova.

Som vilkår for høsting legges det til grunn at det kan tillates når best tilgjengelig kunnskap tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd. Videre skal det ved beslutninger om høsting bl.a. legges vekt på artens funksjon i økosystemet og artens betydning for næring og rekreasjon.

De konkrete høstingsvedtak treffes med hjemmel i lakse- og innlandsfiskloven og viltloven innenfor de rammer naturmangfoldloven trekker opp. For bestander som forvaltes sammen med annen stat, foreslås at prinsippene anvendes så langt det lar seg gjøre.

Lovforslaget hjemler videre en rekke uttak av virveldyr til andre formål enn høsting, f.eks. felling av vilt for å avverge skade på eller fare for person eller eiendom, når visse kriterier er oppfylt. Forslaget bygger her i det alt vesentlige på tilsvarende bestemmelser i gjeldende viltlov.

Forslaget om prioriterte arter er i hovedsak en videreføring av fredningsadgangen i gjeldende naturvernlov. Hvilke arter som skal få status som prioriterte arter fastsettes gjennom forskrift gitt av Kongen i statsråd. Dersom en art er truet har myndightene en plikt til å vurdere om en prioritering er nødvendig og hensiktsmessig. I tillegg foreslås en bestemmelse om økologiske funksjonsområder for prioriterte arter som gjøres gjeldende på land, men ikke i sjø. De hensyn som pålegges må ikke medføre en vesentlig vanskeliggjøring av igangværende bruk.

Der det er behov for å følge opp prioriterte arter og deres funksjonsområder med aktive tiltak skal det utarbeides handlingsplaner. Det skal etableres en egen tilskuddsordning for slike handlingsplaner.

Fremmede organismer

Lovkap. IV legger opp til et helhetlig regelverk som kan regulere introduksjoner av fremmede organismer. Det er første gang dette gjennomføres i Norge. Det vil gi et regelverk med felles prinsipper og normer for ulike introduksjonsformer og alle typer organismer.

For innførsel og utsetting av fremmede organismer som følge av menneskers bevisste handlinger foreslås følgende regler:

  • en aktsomhetsplikt for enhver som setter ut organismer, eller som har ansvar for virksomhet som kan medføre spredning eller utslipp av fremmede organismer

  • krav om at søknader om utsetting skal klarlegge de virkninger som utsettingen kan ha for det biologiske mangfold

  • krav om at tillatelse ikke skal gis hvis det er grunn til å anta at innførselen eller utsettingen vil medføre vesentlige uheldige følger for biologisk mangfold.

Det legges opp til enkelte unntak fra kravet om tillatelse for utsetting. Dette gjelder bl.a. hvis det er tale om utsetting av organismer der det allerede foreligger en innførselstillatelse, og den tillatelsen er gitt under forutsetning av at organismen skulle settes ut i miljøet. Videre unntas i utgangspunktet innførsel av planter og utsetting av planter i hager og andre dyrkede områder hvis disse ikke kan påregnes å spre seg utenfor området. Det er også unntak for utsetting i akvakulturamlegg dersom det er gitt tillatelse etter akvakulturloven. Når det gjelder levendelagring av villfanget fisk, anses ikke dette som utsetting av fremmede organismer.

For alle artsgrupper foreslås regler som gir den som har myndighet etter loven hjemmel til – uten hinder av forvaltningsprinsippet – å bekjempe fremmede organismer som utgjør en trussel mot naturlige planter og dyr eller andre viktige samfunnshensyn. Reglene gjelder uavhengig av hvordan de aktuelle organismene har havnet i norsk natur. Bestemmelser om bekjempelse av fremmede organismer er ikke samlet i lovkap. IV, da mange av de nødvendige grepene også vil ha anvendelse i andre forhold som reguleres gjennom loven. Bestemmelser om dette finnes primært i lovkap. II, III, V og IX.

Områdevern

Lovkap. V erstatter tilsvarende regler i gjeldende naturvernlov. Områdevernet foreslås i hovedsak videreført som i dag, men med flere moderniseringer for å sikre bedre forutsigbarhet og klarhet.

Bestemmelsene om områdevern er tilpasset både vern på land, herunder vassdrag og innsjøer, og vern i sjø ut til 12 nm. Vedtak om områdevern skal fattes av Kongen i statsråd.

Det innføres en generell bestemmelse om mål for områdevern. Målene er først og fremst knyttet til naturens behov for beskyttelse. Dette gjelder også natur som er preget av menneskers bruk gjennom tidene. Områdevern foreslås ikke som virkemiddel for å sikre visse former for bruk fremfor andre. I den utstrekning bruk av naturen er trukket inn i målformuleringene for områdevern, er det for å understreke hvilke former for bruk som virker positivt for verneverdiene. Områdevernet forutsetter i seg selv at det er av verdi at visse områder ut fra visse kriterier får en bedre beskyttelse fremfor andre.

Oppbyggingen av økologiske nettverk er blandt målene. Det legges videre opp til at også områder og naturtyper som kan ivaretas etter andre bestemmelser i naturmangfoldloven og andre lover, kan inngå i slike nettverk.

Verneforskriften skal gi regler om virksomhet eller ferdsel som kan motvirke formålet med vernet.

Vernekategoriene nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat og biotopvernområde videreføres, mens kategoriene naturminne og vassdragsvernområde oppheves. Kategorien biotopfredning i viltloven og i lakse- og innlandsfiskeloven tas ut av disse lovene og samles i naturmangfoldloven som biotopvernområde. Selv om naturminnekategorien tas ut av loven vil eksisterende naturminnefredninger opprettholdes. I tillegg etableres det en egen kategori for rene marine verneområder.

Nasjonalparker skal fortsatt være større naturområder uten større naturinngrep og med særskilte kvaliteter. Kravet om statsgrunn som vilkår for opprettelsen av nasjonalparker oppheves.

Vernekategorien landskapsvernområde rendyrkes mer enn i dag, slik at landskapet som helhet står sentralt, ikke de enkelte artene. Landskapsvern kan imidlertid for hele eller deler av området kombineres med andre vernekategorier. Særlig biotopvernområde kan i så måte være aktuelt. Muligheten til å gjennomføre en reguleringsplan etter plan- og bygningsloven i strid med et landskapsvernområde oppheves. Landskapsvern er etter forslaget en mild verneform i den forstand at pågående virksomhet i det alt vesentlige vil kunne fortsette. Landskapsvern kan omfatte både natur- og kulturlandskap.

Kategorien naturreservat utvides til også å omfatte områder som ikke er uberørt, men som er viktige for naturens mangfold. Dette kan være områder med tekniske inngrep, men som likevel har beholdt vesentlige økologiske funksjoner, og der videre tekniske inngrep bør unngås. Det kan også være områder der kulturbetinget biologisk mangfold representerer viktige verneverdier, og der områder bør beskyttes strengt mot tekniske inngrep, samtidig som man går inn med aktiv skjøtsel. Spesielle geologiske forekomster skal kunne vernes som naturreservat. I noen tilfeller vil vernekategorien naturreservat derfor erstatte den nåværende kategorien naturminne.

Naturreservat er etter utvalgets forslag – som i dag – en streng vernekategori, der det alt vesentlige av virksomhet kan båndlegges hvis det er nødvendig for å oppnå verneformålet.

Vernekategorien biotopvernområde erstatter både naturvernlovens vernekategori biotopfredningsområde, og viltloven og lakse- og innlandsfisklovens biotopvernhjemler. En konkret arts aktuelle behov står sentralt i denne vernekategorien. Biotopvern kan brukes for alle arter. Naturvernlovens krav om at arten må være fredet, oppheves.

Marine verneområder opprettes som en egen vernekategori for å ta høyde for ulikheter mellom hav og land. Bestemmelsen er tilpasset forholdene i sjø. Departementet mener det er hensiktsmessig og mer fleksibelt ikke å være bundet av ulike vernekategorier slik som på land. I tillegg til å bevare marine verneverdier kan marine verneområder etableres for å sikre verdier i havet som er økologiske betingelser for landlevende arter.

For store vernområder (nasjonalparker og landskapsvernområder) skal utkast til forvaltningsplaner foreligge senest samtidig med vernevedtaket.

Departementet mener at det må rettes større oppmerksomhet enn i dag mot å opprettholde eller ev. gjenopprette de verneverdiene som ligger til grunn for et vedtak om områdevern. Departementet har innarbeidet dette perspektivet i flere av lovens bestemmelser, herunder i bestemmelsene om landskapsvernområder og naturreservater, og om skjøtsel.

Lovforslaget inneholder en alminnelig regel om at det kan dispenseres fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, eller dersom det er nødvendig av sikkerhetshensyn. Begrunnelsen for en dispensasjon skal vise hvordan virkningene for miljøet er vurdert. Også dersom hensynet til vesentlige samfunnsinteresser tilsier det kan det gjøres unntak fra vernet.

Gjeldende regel om midlertidig vern foreslås videreført, men slik at vernet blir begrenset til fire år med mulighet for to års forlengelse. Videre vil Kongen ha hjemmel til å vedta midlertidig vern av nærmere bestemte naturtyper. Et slikt midlertidig vern vil være generelt, i motsetning til det midlertidige vernet som vi kjenner i dag, som er knyttet til et konkret angitt geografisk område.

Videre innføres en generell hjemmel til å avslå søknader om tiltak i et område som inngår i et kunngjort verneforslag. Tillatelse kan bare gis dersom tiltaket er uten nevneverdig betydning for forslaget. Men dersom vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig kan Kongen likevel gi tillatelse til tiltaket. For tiltak innenfor et foreslått verneområde som ikke trenger tillatelse gis det hjemmel til å innføre en meldeplikt.

Saksbehandlingsreglene for områdevern foreslås ikke vesentlig endret. Samarbeid med grunneiere, rettighetshavere, berørte næringsinteresser, lokalbefolkning og utøvere av samisk kultur og samisk næring fremheves sterkere enn i dagens lov. En slik tilnærming finnes allerede langt på vei i dagens praksis. Videre skal arbeidet med verneplaner etter naturmangfoldloven samordnes bedre med planleggingen etter plan- og bygningsloven, særlig knyttet til oppstartsfasen av verneplanarbeidet. Samlet skal naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven gi et bedre grunnlag for å vurdere hvordan bruk og vern av et naturområde kan sikres på en bærekraftig måte. Videre synliggjøres forholdet til frivillig vern. Der vernet berører samiske interesser skal det være et nært samarbeid med Sametinget.

Det innføres like regler om erstatning for rådighetsreguleringer ved områdevern. Hovedregelen er at en eier eller rettighetshaver i et verneområde skal ha rett til erstatning fra staten for økonomisk tap som følge av at igangværende bruk blir vanskeliggjort. Det forelås også enkelte prosessuelle endringer for å redusere prosessomkostningene ved erstatningsoppgjør.

Utvalgte naturtyper

Lovkap. VI om utvalgte naturtyper skal bidra til at truede og sårbare naturtyper ivaretas gjennom bærekraftig bruk. Bestemmelsene er helt sentrale for å oppfylle internasjonal forpliktelser og for å nå det nasjonale målet om å hindre tap av naturens mangfold.

Ordningen vil innebære en klar prioritering, ved at noen naturtyper anses som viktigere enn andre. Det vil øke forutsigbarheten og bidra til en mer effektiv forvaltning der naturverdier er berørt. Bestemmelsene har karakter av en statlig retningslinje for prioritering og samordning, som er rettet mot både statlige og kommunale myndigheter, samt private.

Ordningen bygger på at myndighetene bruker allerede eksisterende virkemidler, f.eks. i ny plandel av plan- og bygningsloven, men slik at de utvalgte naturtypene vektlegges tyngre enn det som ellers ville være tilfelle, og på en bedre og mer samordnet måte.

Ordningen er knyttet opp til begrepet naturtyper. Begrepet kan omfatte større økosystemer som f.eks. gammel edelløvskog eller deltaområder, men også småbiotoper som f.eks. gamle trær, gårdsdammer, hekker eller steinrøyser. Også geologiske forekomster omfattes av definisjonen.

Hvilke naturtyper som skal utvelges fastsettes gjennom forskrift gitt av Kongen i statsråd. Forskriften kan også bestemme om utvelgelsen skal omfatte alle eller nærmere bestemte forekomster av naturtypen.

Sentralt for spørsmålet om naturtyper skal utvelges er om naturtypens utbredelse i Norge er truet. Er dette tilfelle, vil det ikke bare foreligge en hjemmel til å velge ut naturtypen, men også en plikt for myndighetene til å vurdere om slik utvelging er nødvendig og hensiktsmessig. Forslaget inneholder på dette punktet dermed en parallell til reglene om prioritering av arter.

Det legges videre opp til at kommunene gjennom plan- og bygningsloven og andre lover får en sentral rolle i arbeidet med å forvalte utvalgte naturtyper. Kommunen kan velge å ofre en forekomst av en utvalgt naturtype og gi det aktuelle arealet et annet formål i arealplanen. Det forutsetter imidlertid at kommunen i sin vurdering etter plan- og bygningsloven har vurdert og tatt særkilt hensyn til at den utvalgte naturtypens utbredelse og økologiske tilstand ikke forringes, der også foreleggelse for aktuelle statlige myndigheter inngår.

For utvalgte naturtyper i skog og på jordbrukseiendom i drift foreslås egne regler som skal sikre ivaretakelsen av den aktuelle naturtypen. Det etableres en meldeplikt til kommunen for tiltak på skog- eller jordbrukseiendom som berører forekomster av den utvalgte naturtypen. Dette har sammenheng med at en rekke jord- og skogbrukstiltak ikke krever tillatelse.

Der det er behov for å følge opp utvalgte naturtyper med aktive tiltak skal det utarbeides handlingsplaner. Det skal etableres en egen tilskuddsordning for slike handlingsplaner. Slike tilskuddsmidler skal ses i sammenheng med berørte sektorers egne økonomiske virkemidler. Skjøtselstiltak i forekomster av utvalgte naturtyper kan kun skje etter samråd med grunneieren.

Tilgang til genetisk materiale

Lovkap. VII om tilgang til genetisk materiale er ny i norsk lovgivning. Det legges vekt på at staten skal forvalte det genetiske materialet som en felles ressurs som tilhører fellesskapet i Norge. Utnyttingen av det genetiske materialet skal være til mest mulig gagn for miljø og mennesker i både nasjonalt og internasjonalt perspektiv, der det også skal legges vekt på en rettferdig og likeverdig fordeling av fordelene ved utnyttingen av genetisk materiale og slik at urfolks og lokalbefolkningers interesser ivaretas. Dette ivaretar hensynene bak biomangfoldkonvensjonen og i FAO-traktaten om plantegenetiske ressurser, herunder hensynet til bærekraftig bruk.

Kongen kan ved forskrift innføre en generell tillatelsesordning for uttak og utnytting av det genetiske materialet. Det er bare genetisk materiale tatt ut fra naturen som skal reguleres. Unntatt fra tillatelseskravet er uttak fra offentlige samlinger og uttak til bruk og videreforedling i jord- og skogbruk.

Videre forslår departementet at Kongen ved forskrift kan bestemme at fordeler av uttak og utnytting av det genetiske materialet fra Norge, skal kunne tilfalle staten. Både økonomiske og ikke-økonomiske fordeler kan reguleres.

I sjø vil reglene i naturmangfoldloven gjelde sammen med reglene i havressurslova. Reglene i de to lovene om tillatelse til uttak fra naturen av biologisk materiale og deling av fordeler fra slik virksomhet er i all hovedsak sammenfallende. Det legges opp til at reguleringen av uttak og utnytting hjemles i en felles forskrift etter de to nevnte lover slik at det kun blir en søknadsprosess. Bestemmelsene om tilgang til genetisk materiale gjelder både på land og i havet.

Det innføres en egen bestemmelse om tilgang til genetisk materiale i offentlige samlinger i Norge. Bestemmelsen pålegger den som forvalter en slik samling å registrere og gjøre offentlig tilgjengelig hvilket genetisk materiale som tas ut av samlingene. Det foreslås videre at den som mottar genetisk materiale fra en slik samling, skal avstå fra å kreve immaterialrett eller annen rettighet som begrenser bruken av materialet for mat eller landbruk. Sistnevnte krav klargjør bl.a. reglene i FAO-traktaten om det multilaterale systemet for tilgang til plantegenetiske ressurser i mat og landbruk.

Videre foreslås regler som kan bidra til at andre lands genetisk materiale tas ut og utnyttes i samsvar med reglene i biomangfoldkonvensjonen. Det foreslås bl.a. at innførsel for utnytting i Norge av genetisk materiale fra en stat som krever samtykke for uttak eller utførsel, bare kan skje med slikt samtykke og på de vilkår som gjelder for det. Samtykkekravet vil dermed kunne håndheves i Norge.

Det legges opp til at opplysninger om leverandørlandet eller opprinnelseslandet skal følge genetisk materiale når det utnyttes i Norge. Også opplysninger om bruk av urfolks og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskap skal etter forslaget følge materialet, hvis det er gitt nærmere forskrift om det.

Det innføres også en forskriftshjemmel om gjennomføring av Den internasjonale traktaten om plantegentiske ressurser for mat og jordbruk i norsk rett.

Tilsyn, håndheving og sanksjoner

Lovkap. VIII-IX foreslår regler om tilsyn, håndheving og sanksjoner. Slike regler, med unntak av straff, finnes i liten grad i gjeldende naturvernlov, lakse- og innlandsfisklov og viltloven, men er en del av bl.a. forurensningsloven og Svalbardmiljøloven.

Det er særlig gitt regler om:

  • tilsyn og overvåking

  • gransking og opplysningsplikt

  • retting og avbøtende tiltak ved ulovlig virksomhet

  • iverksetting av tiltak mot uforutsette miljøkonsekvenser av lovlig virksomhet

  • tvangsmulkt

En viktig ny regel er også forslaget om miljøerstatning. Plikten til å betale miljøerstatning skal følge av pålegg gitt av myndigheten etter loven. Pålegget kan ilegges den som har overtrådt en bestemmelse som er gitt i eller i medhold av naturmangfoldloven, eller annen lovgivning når bestemmelsen tjener til gjennomføring av mål og prinsipper i naturmangfoldloven.

Straffehjemmel foreslås først og fremst for de bestemmelser i loven som gir konkrete plikter eller forbud, med forsett eller uaktsomhet som skyldkrav. Mer generelle regler slik som aktsomhetsplikten foreslås ikke straffbelagt ved uaktsom eller forsettlige overtredelser.

Det foreslås også opprettet et eget miljøvedtaksregister gjennom forskrift. I et slikt register vil vedtak, f.eks. om prioriterte arter, områdevern, midlertidig vern, og dispensasjon, måtte legges inn.

Myndighet etter loven

Myndigheten til å treffe enkeltvedtak eller til å gjennomføre tiltak av eget initiativ er i all hovedsak lagt til «myndigheten etter loven». Slik myndighet er i øverste instans Kongen. Gjelder det enkeltvedtak eller tiltak av eget initiativ, vil det som regel legges opp til at myndigheten i første instans utøves på et lavere nivå. I de fleste tilfeller vil det være tale om miljøvernmyndigheter, men i noen tilfeller kan det være aktuelt å delegere myndighet til andre departementer eller deres underordnede organer.

Der hvor hjemler i naturmangfoldloven avløser eller supplerer hjemler i gjeldende naturvernlov, viltlov, lov om innførsle- og utførsleregulering eller lakse- og innlandsfisklov, tas det generelt sikte på at myndigheten blir liggende hos det samme forvaltningsorganet som i dag. Det er imidlertid presisert at myndigheten til å treffe vedtak om områdevern, prioriterte arter og utvalgte naturtyper skal ligge hos Kongen i statsråd, med Miljøverndepartementet som ansvarlig departement, og at enkelttillatelser om innførsel og utsetting av fremmede organismer normalt vil være delegert til direktoratsnivå.

Der hvor kommunen i dag gjennom delegasjon er tildelt viltmyndighet eller lakse- og innlandsfiskmyndighet, tar man også sikte på at denne ansvarsfordelingen beholdes. Videre forslås en meldeplikt til kommunene for utvalgte naturtyper i jord- og skogbruket, samt en klar hjemmel for å kunne delegere forvaltningsmyndighet for verneområder til kommunen.

I tillegg vil kommunene få et betydelig ansvar for å anvende de miljørettslige prinsippene og regelen om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven i sin forvaltning etter eget regelverk, særlig gjennom planlegging etter ny plan- og bygningsloven.

Direktoratet for naturforvaltning er klageinstans for vedtak truffet av kommunen etter naturmangfoldloven, med mindre annet er bestemt.

Avsluttende bestemmelser

Lovkap. X legger til grunn at naturmangfoldloven opphever naturvernloven og deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven. Overgangsbestemmelsene gjør det videre klart at forskrifter, enkeltvedtak og beslutninger om delegering med hjemmel i bestemmelser som oppheves eller endres, fortsatt står ved lag inntil Kongen bestemmer annet. Videre foreslås det særskilte overgangsbestemmelser om dispensasjon og erstatning ved områdevern.

1.4 Forholdet til internasjonal rett

1.4.1 Internasjonale konvensjoner

Departementet har, i likhet med Biomangfoldlovutvalget, lagt vesentlig vekt på at naturmangfoldloven skal bidra til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser om bærekraftig bruk og vern av naturens mangfold. Det er videre lagt vekt på internasjonale retningslinjer og prinsipper for bruk og vern utover de rent juridisk bindende bestemmelser. I hovedsak er konvensjonene og retningslinjene gjennomført på en tilfredsstillende måte i gjeldende lovgivning. Det har vært en forutsetning at disse forpliktelsene videreføres i ny lov. Videre er det visse mangler i gjeldende rett, noe som også er en følge av utviklingen som er skjedd etter ratifikasjon av de ulike konvensjonene. Dette gjelder for flere konvensjoner, men særlig for biomangfoldkonvensjonen.

Da biomangfoldkonvensjonen ble ratifisert, ble det konkludert med at det ikke var nødvendig med endringer i lover eller forskrifter. I ratifikasjonsproposisjonen (St.prp. nr. 56 (1992–93) s. 10 og 11) ble det likevel uttalt at det kunne bli aktuelt å utvikle nye lovbestemmelser på enkelte områder, herunder bestemmelser vedrørende fremmede arter og om genressurser. På disse områdene er det skjedd en utvikling med fastsettelse av retningslinjer og prinsipper, jf. kap. 4.2 og NOU 2004: 28 kap. 10.3.2. Dette er fulgt opp i lovarbeidet.

Våre internasjonale forpliktelser tilsier at Norge bør ha regler som omfatter alle ville dyre- og plantearter. Gjeldende norsk rett gir ikke mulighet til å ivareta alle arter like godt. Bl.a. ivaretas ikke virvelløse dyr og planter av generelle regler om artsforvaltning. Skal disse beskyttes må man ty til positive fredningsvedtak etter loven.

For arter fremstår det også som en mangel at man for å verne deres leveområder må ty til områdevern. Regelverket er også mangelfullt når det gjelder å kunne ivareta truet og sårbar natur på en hensiktsmessig måte. Lovverket mangler i dag dessuten en konkretisering av mål og prinsipper for bærekraftig bruk av naturens mangfold. Dette er forhold som er søkt ivaretatt i naturmangfoldloven.

I tillegg er det gjennom samarbeidet under konvensjon vedrørende vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder av 1979 (Bernkonvensjonen) skjedd en utvikling som ikke er ivaretatt i norsk lovverk og forvaltningspraksis. Dette gjelder i første rekke nettverkstankegangen, jf. «Emerald Network». Selv om denne utviklingen primært er av ikke-rettslig karakter, er det likevel slik at de vedtakene det gjelder gir uttrykk for partenes oppfatning av hvordan samarbeidet bør skje, og de er derfor tillagt betydning i lovarbeidet.

Internasjonale forpliktelser knyttet til marint naturmangfold er i hovedsak gjennomført i norsk rett gjennom fiskerilovgivningen. Ressursforvaltningsdelen og beskyttelsesregimer mot uønskede virkninger fra fiske er godt integrert i lovgivning, bl.a. i ny havressurslov. Departementet mener imidlertid det ut fra internasjonale forpliktelser er behov for å integrere hensynet til naturens mangfold mer generelt i naturmangfoldloven, herunder knyttet til artsvern, områdevern og bærekraftig bruk av utvalgte naturtyper.

Det internasjonale handelsregelverket legger noen begrensninger på virkemiddelbruken knyttet til bærekraftig bruk og vern av naturens mangfold. Departementet har forholdt seg til disse begrensningene i lovarbeidet.

Internasjonale konvensjoner og retningslinjer er nærmere omtalt i kap. 4. I tillegg omtales mer konkrete forpliktelser i forbindelse med de enkelte kapitler i proposisjonen.

1.4.2 Utenlandsk rett

Departementet har i sitt arbeid med proposisjonen i hovedsak sett hen til omtalen av utenlandsk rett i NOU 2004: 28, vedlegg 8. Departementet mener at det er naturlig å se til reguleringene i andre nordiske land, særlig Sverige og Finland, og til noen land som har nyere, helhetlig lovgivning om naturens mangfold, som Tyskland og Australia. Omtalen av de lovbestemmelsene som er av interesse er tatt inn i de enkelte kapitler.

Departementet har lagt vekt på utenlandsk rett som kan gjenspeile nyere utvikling i lovgivning og gi ideer til gode løsninger når en helt ny lov skal utarbeides. Samtidig har departementet sett det som viktig å ta hensyn til at norsk natur kan være ulik fra andre lands natur, slik at det må finnes andre løsninger, tilpasset norske forhold.

1.4.3 EUs naturvernregelverk

Det følger av Soria Moria-erklæringen at «regjeringen vil følge opp gode miljøinitiativer fra EU og ta i bruk det beste i EUs miljølovgiving, også der de ikke omfattes av EØS». På miljøområdet betyr det at EØS-avtalen ikke skal anses som en begrensning når det gjelder vårt arbeid med å følge utviklingen i EUs miljøpolitikk 1. Også Biomangfoldlovutvalget har vært opptatt av å se hen til EUs regelverk da de utformet sitt lovforslag. Departementet har i lovarbeidet lagt utgangspunktet fra Soria Moria-erklæringen til grunn, og redegjør i proposisjonen gjennomgående for relevant regelverk i EU som en viktig referanseramme i lovarbeidet. Der hvor regelverk inngår i EØS-avtalen viser departementet naturlig nok direkte til de forpliktelsene som følger av avtalen.

EU har fire sentrale regelverk om naturforvaltning. Dette er fugledirektivet, habitatdirektivet, vanndirektivet og miljøansvarsdirektivet. Fugledirektivet og habitatdirektivet er omtalt i kap. 4.3. Disse er ikke en del av EØS-avtalen.

Vannrammedirektivet er ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen, men er langt på vei gjennomført i norsk rett, jf. forskr. 15. desember 2006 nr. 1446. Direktivet berører lovarbeidet i liten grad. Miljøansvarsdirektivet er omtalt i kap. 18.2. Ved utformingen av lovforslaget har departementet tatt sikte på at naturmangfoldloven er på høyde med det som følger av miljøansvarsdirektivet.

I tillegg kan nevnes EU-rettsakene om innesluttet bruk og utsetting av genmodifiserte organismer, genmodifisert mat og fôr og genmodifiserte legemidler. Disse berøres ikke av dette lovarbeidet. Rettsaktene er innlemmet i EØS-avtalen eller er under innlemmelse, og er eller vil bli gjennomført ved genteknologiloven, matloven og legemiddelloven med tilhørende forskrifter.

Når vi ser bort fra det som følger av EØS-avtalen, er spørsmålet hvordan fugledirektivet og habitatdirektivet har påvirket eller bør påvirke lovarbeidet.

Disse to direktivene er kjernen i EUs naturvernpolitikk. EU-landene har bygget opp – og fortsetter å bygge opp – et nettverk av naturtyper og leveområder for arter som er viktige i EU-sammenheng og som får en særskilt beskyttelse, det såkalte nettverket Natura 2000 (se også NOU 2004: 28 vedlegg 4 og vedlegg 8 kap.1.1, samt proposisjonens kap. 13.3.2 og 13.3.3). Disse naturverndirektivene er EUs oppfølging av Bernkonvensjonen, som også Norge er bundet av. Det er derfor relevant å sammenligne naturmangfoldloven med disse direktivene.

Samtidig er det en viktig forskjell mellom naturmangfoldloven og direktivene ved at naturmangfoldloven er en langt bredere lov enn direktivene. Direktivene og Natura 2000 handler først og fremst om vern av det aller mest verdifulle, særskilte eller representative og gjelder kun for nærmere angitte arter og naturtyper. Naturmangfoldloven er mer generell og handler om både vern og bærekraftig bruk av all natur, herunder forvaltning av fremmede arter og genetisk materiale.

Det er også viktig å være klar over at Norge gjennom sine forpliktelser etter Bernkonvensjonen har en artsforvaltning som allerede langt på vei er den samme som i EU-området, med unntak for noen arter der det er uenighet om status og forvaltning. Også områdevern er godt etablert i Norge, som i EU-området, men utgangspunktet tas i Norges særegne natur.

Det er likevel noen grunnleggende grep i EUs naturverndirektiver som er av betydning for naturmangfoldloven, og som departementet har lagt vekt på ved utformingen av loven.

For det første har habitatdirektivet utformet konkrete mål for tilstanden i og utviklingen for arter og naturtyper. Slike mål er viktige sett i perspektivet av det overordnede målet om å stanse tap av naturens mangfold. Departementet foreslår forvaltningsmål for naturtyper og arter i §§ 4 og 5. Målene er ikke identiske med EUs mål i habitatdirektivet, men innholdet er på høyde med målene i EU, samtidig som de er tilpasset norske forhold.

En annen styrke ved EUs naturverndirektiver er den systematiske tilnærming til vern ut fra rent naturfaglige kriterier. Utgangspunktet tas i det behovet for vern som følger av en negativ status eller utvikling i naturen, dvs. om arter eller naturtyper er truet eller står i fare for å bli det, samt å sikre et representativt utvalg av naturen. Har man først fått klarhet i den naturfaglige tilstanden, kommer sosiale, kulturelle og økonomiske forhold inn i den konkrete forvaltningen. Også naturmangfoldloven tar utgangspunkt i naturverdiene, likevel ikke i et samfunnsmessig vakuum, men slik at menneskers behov kan tilfredsstilles og andre samfunnsmessige interesser kan ivaretas. Slike avveininger og hensyn ligger til grunn for hele lovens utforming samt i en rekke konkrete bestemmelser. Samtidig ligger den systematiske tilnærming med utgangspunkt i naturens tilstand til grunn for forslagene om prioriterte arter og utvalgte naturtyper.

Et tredje viktig punkt i direktivene er den direkte koplingen som gjøres mellom ivaretakelse av arter og ivaretakelse av deres leve- og funksjonsområder. Denne koplingen har vært for dårlig i norsk rett, og naturmangfoldloven følger opp dette i bl.a. §§ 23, 24, 33, og 52.

En styrke med EUs naturvernregelverk er videre at forvaltningen av det enkelte beskyttede område tar utgangspunkt i en beskrivelse av tilstanden i området og konkrete mål for forvaltningen. Det er tilstanden i området som er målet for beskyttelsen, uavhengig av hvilken aktivitet som påvirker denne. En slik klargjøring av verneverdier og mål for forvaltningen legges det opp til i lovkap. V om områdevern.

En ytterligere styrke ved EUs naturvernregelverk er den aktive rollen som EU-kommisjonen spiller ved å følge opp landenes gjennomføring og om nødvendig bringe saken inn for EU-domstolen. En slik parallell foreligger naturlig nok ikke i naturmangfoldloven.

Departementet vil understreke at det som er fremhevet som styrken i EUs regelverk, ikke bare følger av EUs naturverndirektiver, men også av internasjonale forpliktelser som f.eks. Bernkonvensjonen og biomangfoldkonvensjonen, og av den mer generelle utviklingen i internasjonal rett om naturens mangfold. Naturmangfoldloven bygger dermed på en rekke eksempler og forpliktelser i internasjonal rett som det redegjøres for i det enkelte kapittel.

Departementet vil også påpeke noen svakheter ved EUs naturverndirektiver, der naturmangfoldloven etter departementets mening har en bedre løsning.

For det første har som nevnt naturmangfoldloven et langt bredere perspektiv enn EUs naturverndirektiver. Bl.a. er viktige prinsipper fra biomangfoldkonvensjonen ikke nedfelt i naturverndirektivene, som f.eks. økosystemtilnærming, lokal forvaltning og bærekraftig bruk. Naturmangfoldloven innarbeider flere slike prinsipper, særlig i lovkap. II, men også gjennomgående i de øvrige lovkap.

For det annet er nettverket Natura 2000 basert på hva som er viktige områder i EU-sammenheng, ikke i nasjonalt perspektiv. En del naturverdier som er viktige for Norge ville dermed ikke bli omfattet av regelverket.

Et tredje moment er at nettverket er statisk ved at det består av konkret angitte enkeltområder uten at tilstanden for de aktuelle naturtypene vurderes samlet sett. En slik mer statisk «ryggrad» i naturforvaltningen finnes i Norge gjennom områdevern – i dag etter naturvernloven – for fremtiden i lovkap. V i naturmangfoldloven. Samtidig legger naturmangfoldloven opp til et mer fleksibelt og dynamisk system gjennom regler om ivaretakelse av økologiske funksjonsområder for prioriterte arter og bærekraftig bruk av utvalgte naturtyper.

Det må også tilføyes at nettverket Natura 2000 ikke har vært operativt i mange år ennå, og det gjenstår å se om forvaltningen av nettverket tilfredsstiller forventningene om ivaretakelse av de aktuelle naturverdiene.

Samlet sett er viktige grep fra EUs naturverndirektiver brukt som en viktig referanseramme i arbeidet med naturmangfoldloven. Samtidig er det tatt hensyn til særskilte norske naturforhold. Naturmangfoldloven vil sikre en mer helhetlig lovgivning om naturens mangfold, der bærekraftig bruk gjennomgående inngår i en lov med et bredere spekter av virkemidler enn naturverndirektivene.

Det må til slutt understrekes at regelverket er en viktig forutsetning for en bærekraftig forvaltning av naturens mangfold. Men det avgjørende for spørsmålet om forvaltningen av naturmangfoldet i Norge vil være på høyde med EUs, er hvordan naturmangfoldloven vil bli gjennomført i praksis.

1.5 Oversikt over lovens innhold

Loven er inndelt i ti kapitler og inneholder 78 paragrafer.

Lovkap. I angir lovens formål og virkeområde og har regler om hvordan flere begreper i loven defineres.

Lovkap. II har tittelen alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk og har generelle bestemmelser bl.a. om forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer og for arter, aktsomhetsplikt, kunnskapsgrunnlaget, miljørettslige prinsipper som føre-var-prinsippet, prinsippet om økosystemtilnærming og samlet belastning og prinsippet om at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver, og regler om retningsgivende kvalitets­normer for naturmangfold.

Lovkap. III har generelle regler om all artsforvaltning. Bl.a. om forvaltningsprinsippet for alle arter, høsting av vilt og lakse- og innlandsfisk (havressurslova regulerer høsting av marine ressurser), annet uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk, erstatning for tap og følgekostnader når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt, uttak av virvelløse dyr og planter og sopp, ferdselsregulering i utmark, prioriterte arter, bevaring av særskilte bestander, handel med truede arter og bevaringstiltak utenom leveområdet og for domestiserte arter.

I lovkap. IV gis regler om fremmede organismer. Lovkap. omfatter, med enkelte unntak, alle introduksjonsformer og alle typer organismer som kan ha negative effekter på biologisk mangfold og har regler om bl.a. aktsomhetsplikt, innførsel og utsetting og forholdet til andre lover.

Lovkap. V har regler om områdevern. Innholder bl.a. regler om mål for områdevern, de ulike vernekategoriene, herunder en egen kategori for rene marine verneområder, internasjonal status for verneområder, saksbehandling, tiltak ved igangsatt saksbehandling, midlertidig vern, skjøtsel og dispensasjon. Lovkap. V har også regler om erstatning ved områdevern.

I lovkap. VI er det regler om utvalgte naturtyper. Inneholder bestemmelser om kriterier for utvelging av utvalgte naturtyper, utvelgingens generelle betydning i arealforvaltningen og betydningen for skogbruks- og jordbrukstiltak.

Lovkap. VII regulerer tilgangen til genetisk materiale. Lovkap. har regler om tillatelser for uttak og utnytting av genetisk materiale, om fordeling av fordeler fra genetisk materiale, genetisk materiale i offentlige samlinger og om genetisk materiale fra andre land.

I lovkap. VIII reguleres hvem som kan være myndighet etter loven. Videre gis det regler om myndighetenes tilsyn med at lovens bestemmelser overholdes, herunder bestemmelser om kontroll, gransking og opplysningsplikt.

Lovkap. IX har regler om håndheving og sanksjoner, herunder om retting og avbøtende tiltak, tvangsmulkt, miljøerstatning og straff.

I lovkap. X er det regler om lovens ikrafttreden og overgangsbestemmelser.

1.6 Oversikt over proposisjonens innhold

Kapitlene 1 – 5 i proposisjonen er beskrivende. Her presenteres utgangspunktet for lovarbeidet, de ressurser som er gjenstand for lovregulering, overordnet om internasjonal rett, utenlandsk rett og gjeldende norsk rett. En mer konkret omtale av internasjonal rett og gjeldende rett er gitt i de kapitlene som omhandler lovens materiale innhold. Kapittel 5 gir dessuten en oversikt over hvilke endringer som forslås i forhold til gjeldende rett. I kapitlene 6 – 19 drøftes det materielle innholdet i lovforslaget. Kapittel 20 tar for seg miljømessige, administrative og økonomiske konsekvenser. Merknader til de enkelte lovbestemmelser er tatt inn i kapittel 21.

1.7 Begrepsbruk og forkortelser

Departementets lovforslag har fått en annen paragrafinndeling enn Biomangfoldlovutvalgets lovforslag i NOU 2004: 28. I proposisjonen har det derfor vært nødvendig å markere om det er utvalgets eller departementets forslag det er snakk om. Departementet har konsekvent brukt utk. der det vises til utvalgets forslag og bare paragrafen – ev. kapittel – der det er departementets forslag det siktes til.

I proposisjonen viser det til kap. og lovkap. Førstnevnte viser til kapittel i proposisjonen, mens lovkap. viser til lovkapittel i loven.

I proposisjonen vises det en rekke steder til utvalget. Dersom ikke annet fremgår av sammenhengen er dette en henvisning til Biomangfoldlovutvalget.

Departementet har konsekvent forkortet forskrifter til forskr.

Fotnoter

1.

Miljøverndepartementets EU/EØS-strategi, desember 2007.

Til dokumentets forside