1 Innledning
1.1 Sammendrag
I proposisjonen blir det foreslått mindre endringer i lov 28 februar 1997 om folketrygd når det gjelder adgangen til å søke bidrag fra folketrygden til behandling i utlandet. Endringene vil medføre klarere lovbestemmelser, men disse vil fortsatt ikke hjemle direkte rettigheter. De nærmere kriterier for ytelse av bidrag vil bli fastsatt i forskrift. Det foreslås videre opprettet en særskilt lovfestet klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet. Klagenemndas vedtak skal ikke kunne bringes inn for Trygderetten eller annen forvaltningsmyndighet. Ordningen vil medføre at departementet ikke lenger er klageinstans i denne type enkeltsaker. Den foreslåtte klagenemnda for utenlandssaker vil bli et domstolsliknende organ, og derved den type organ som anses best skikket til å ivareta rettssikkerheten i enkeltsaker, herunder hensynet til likebehandling.
I proposisjonen blir det samtidig foreslått en lovfesting av bostedsfylkeskommunens plikt til å dekke utgifter til behandling i utlandet som finansieres av folketrygden i samme utstrekning som om behandlingen hadde funnet sted ved norsk sykehus. Folketrygden vil fortsatt dekke utgifter til reise- og opphold samt utgifter til behandling som overskyter den prisen fylkeskommunen må betale.
1.2 Bakgrunn og avgrensning
Det har aldri foreligget noen ubetinget lovhjemlet rett til å få godtgjort utgifter fra folketrygden ved sykehusbehandling i utlandet. Imidlertid er det langvarig praksis for at det kan ytes bidrag til dekning av utgiftene på nærmere bestemte vilkår.
Under behandlingen av St meld nr 50 (1993-94) «Samarbeid og styring. Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste», foreslo regjeringen at adgangen til å søke bidrag fra folketrygden til behandling i utlandet ble erstattet av en ordning der behandling utenfor landet ble dekket av regionsykehusene, og at de midler som nå ytes til dette formål ble overført til disse sykehusene som funksjonstilskudd. Bakgrunnen for forslaget var et ønske om å sikre at behandling utenfor landet ble en del av det totale helsetilbud. Det ble i meldingen pekt på at ordningen med dekning av utgifter til behandling i utlandet både finansieringsmessig og lovmessig er et unntak i forhold til de ordninger som gjelder for spesialisthelsetjenesten. Ved å innpasse behandling i utlandet i det fylkeskommunale ansvarsområdet, ville avgjørelse om behandling utenfor landets grenser integreres i den beslutningsprosess som ellers gjelder ved sykehusene. Spørsmål om behandling i utlandet ville dermed klarere inngå i de samlede prioriteringer ut fra alvorlighet og effekt på linje med de avgjørelser som gjelder innenlands.
Sosialkomiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet, gikk mot forslaget (jf innstilling S nr 165, 1994-95) og viste til at
«alle spørsmål om behandling i utlandet nå skal avgjøres av regionsykehusene og betales av bostedsfylket. Selv om det fastsettes sentrale retningslinjer, kan dette føre til ulik praksis fra fylke til fylke, og avgjørelsene kan i større grad bli styrt av økonomi enn av hensyntagen til pasienten. Flertallet mener avgjørelser om behandling i utlandet når det gjelder behandling som ikke gis eller bare gis i liten grad i Norge, bør avgjøres i Rikstrygdeverket etter retningslinjer fastsatt av departementet. Slike saker bør kunne ankes inn for et klageorgan. Flertallet vil understreke at denne type saker må få en rask behandling i alle organer.»
På denne bakgrunn fattet Stortinget med 72 mot 48 stemmer følgende vedtak:
«Stortinget går inn for at søknad om refusjon for behandling i utlandet fortsatt skal avgjøres og administreres av Rikstrygdeverket.»
Dette lovforslaget er en oppfølgning av Stortingets vedtak.
Lov 28 februar 1997 nr 19 om folketrygd avløser den tidligere folketrygdloven. Den nye loven trer i kraft 1 mai 1997. De forslag til lovendringer som legges fram her, er utformet som endringer i den nye folketrygdloven.
Nåværende ordning med bidrag fra folketrygden til behandling i utlandet går ikke klart fram av verken tidligere eller ny folketrygdlov. Rikstrygdeverkets vedtak om ytelse av bidrag er unntatt fra anke til Trygderetten. Disse sakene behandles etter forvaltningslovens bestemmelser med Sosial- og helsedepartementet som klageinstans. Praksis for ytelse av bidrag baseres på retningslinjer fastsatt av Rikstrygdeverket. Mange av sakene vedrørende behandling i utlandet involverer vanskelige spørsmål både av medisinsk, etisk og prioriteringsmessig karakter. Erfaring har vist at adgangen til at Rikstrygdeverkets vedtak i denne type enkeltsaker kan påklages til departementet, medfører flere prinsipielle svakheter.
Ønsket om å søke medisinsk behandling i utlandet er særlig vokst fram i løpet av de siste 10 årene, og er fremdeles forholdsvis lavt. Antall søknader i 1995 var 248, mens antall søknader i 1996 var 348. Med langt større adgang til nye kunnskapskilder som Internett, populærvitenskapelige tidsskrifter og databaser vil imidlertid enkelt tilgjengelig kjennskap til nye og lovende behandlingsmetoder trolig forsterke ønsker om behandling i utlandet i årene framover. De nye kunnskapskildene gjør det enklere for personer uten profesjonell medisinsk kompetanse å få tilgang til den nyeste medisinske kunnskap og andre fagfolks vurderinger både om forskningsresultater, kunnskapsstatus og behandlingsmetoder. Dermed er profesjonskunnskap demokratisert på en måte som var ukjent for bare få år siden. Denne demokratiseringen styrkes ytterligere ved utdanningsrevolusjonen: Jo bedre utdannet befolkning, desto flere vil kunne gå inn i databasene og få tilgang til ny medisinsk kunnskap.
Som det fremgår av punkt 2.2, har det etter Rikstrygdeverkets retningslinjer alltid vært et grunnleggende vilkår for å godtgjøre utgifter til sykebehandling i utlandet at det offentlige helsevesen har manglet faglige forutsetninger for å utføre den nødvendige behandling. Det har således tradisjonelt først og fremst dreiet seg om sjeldne, kompliserte sykdomstilfeller hvor det bl.a. på grunn av manglende pasientunderlag ikke har vært aktuelt å bygge opp behandlingskapasitet i Norge. Fra begynnelsen av 1980-årene oppstod spørsmålet om bidrag til avanserte, kostbare behandlingstilbud i utlandet som etter norsk indikasjonsstilling ble betegnet som eksperimentell eller utprøvende medisin. I konkrete saker er det godkjent bidrag til slik behandling. Slike enkelttilfeller har i en viss utstrekning fått innflytelse på praksis uten at retningslinjene har vært endret. Prinsipielt sett har det imidlertid ikke vært godkjent at det ytes bidrag til godtgjørelse av utgiftene ved høyteknologiske, utprøvende behandlingsformer i utlandet.
Klagesakene har vist at en del pasienter ønsker å reise til utlandet for å få tilbud som ikke er etablert behandling i Norge. I noen tilfeller er behandlingen del i et forskningsprosjekt som norske fagmiljøer ikke har sluttet seg til, ikke kan godta, ikke har kjennskap til eller ikke har vurdert. Slike pasienter har ofte alvorlig og uhelbredelig sykdom eller svært plagsomme symptomer og er innstilt på å prøve alt for å bli frisk. I mange tilfeller dreier det seg med andre ord om en slags «siste utveis behandlingsforsøk». Gruppen har vært liten, men den enkeltes problemer er alvorlige. Som oftest har pasienten selv funnet fram til et utenlandsk fagmiljø, ofte en privat klinikk, som gir lovnader om bedre behandling enn de etablerte tilbudene, f eks større muligheter for helbredelse, symptomlindring eller rehabilitering.
Pasienter som søker om behandling i utlandet, kan være i en fortvilet situasjon. Noen saker vil være innfløkte med store etiske dilemma. Disse kan vanskelig løses på forhånd ved å dekke alle eventualiteter i et regelverk. Saksbehandlingen må bygge på en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor også andre forhold enn rent medisinske kan tillegges vekt. Behandling i utlandet må også sees i sammenheng med de tilbud som gis innenlands, og vurderes i forhold til de prioriteringer og føringer som er lagt til grunn for behandling av pasienter i Norge. Det må også legges vekt på at behandlingstilbud i utlandet vurderes ut fra et likhetsprinsipp, slik at det blir en enhetlig praksis overfor alle norske pasienter med samme sykdom.
Prinsipielt bør man i høyest mulig grad følge generelle retningslinjer som sikrer at like saker behandles likt. I medisinen er imidlertid ikke dette helt uproblematisk fordi nesten ingen saker er helt like. Sykdommer har forskjellig forløp hos ulike individer, og medfødte biologiske variasjoner fører til at behovet for helsetjenester varierer. I en del tilfeller kan det derfor oppstå en konflikt mellom behovet for likebehandling og behovet for individuell behandling. Dette dilemmaet gjør at saksbehandlingen sannsynligvis aldri kan bli hundre prosent «matematisk rettferdig».
Tidlig i utviklingsprosessen av nye behandlingsformer, kan det foreligge lovende enkeltresultater som ikke hver for seg beviser at behandlingen er effektiv, men som trekker i samme retning. Selv om det dreier seg om såkalte objektive forskningsdata, er konklusjonene sjelden så absolutte at ikke tolkningen gir rom for usikkerhet. Ofte kan det være uenighet mellom ulike fagfolk, og det er ikke alltid den første uttalelsen som blir stående. Er uttalelser fra utenlandske eksperter i strid med de norske, eller norske leger innbyrdes uenige, kan det i noen tilfeller være riktig å ikke bare ta hensyn til hvordan de medisinske vurderingene faktisk er, men også til hvordan den samlede dokumentasjonen må fortone seg for søkeren. Det bør være samsvar mellom avgjørelsen som fattes og det som allment vil bli oppfattet som rimelig.
1.2.1 Forholdet til utenlandsbehandling etter rådsforordning (EØF) 1408/71
Forslagene i den foreliggende proposisjon omhandler ikke utenlandsbehandling utløst av rådsforordning (EØF) 1408/71 artikkel 22 nr 2 andre ledd.
Rådsforordning (EØF) 1408/71 artikkel 22 gir borgere som omfattes av EØS-reglene og som har rett til behandling i bostedslandet, rett til å reise til et annet EØS-land for å få nødvendig behandling for en sykdom eller i samband med graviditet eller fødsel, på lik linje med borgere i det aktuelle landet. Det er en imidlertid en forutsetning at den kompetente institusjonen i bostedslandet gir sitt samtykke og refunderer utgiftene. Den kompetente institusjon i Norge er Rikstrygdeverket.
Rikstrygdeverket kan etter forordningens artikkel 22 nr 2 andre ledd ikke nekte å gi samtykke når behandlingen er ansett som en av de tjenester som ytes i Norge, og behandlingen ikke kan gis innen den frist som er normalt er nødvendig for å få slik behandling i Norge. Ved vurderingen av hva som er normal behandlingstid skal det tas hensyn til pasientens helsetilstand og utsiktene til hvordan pasientens sykdom utvikler seg. Retten til behandling er subsidiær, slik at pasientens rett faller bort hvis det innen rimelig tid foreligger tilbud innen landets grenser.
Artikkel 22 nr 1 bokstav c og nr 2 annet ledd i forordningen gir helsemyndigheten en vid skjønnsadgang ved vurderingen av om tillatelse skal gis til behandling i et annet EØS-land. Bare i de tilfelle hvor behandlingstiden blir vesentlig lenger enn det som ellers er vanlig for vedkommende sykdom i Norge, kan forordningen gi et grunnlag for behandling i et annet land. Det nærmere innhold i forordningen på dette punkt er vanskelig å angi med sikkerhet fordi rettskildematerialet er begrenset og praksis fra andre land svært varierende. I denne situasjon vil det enkelte land stå relativt fritt med hensyn til å fastlegge det nærmere innholdet i forordningen.
1.2.2 Forholdet til behandlingsreiser til utlandet
Behandlingsreiser for barn med astma/lungesykdom, leddgikt og psoriasis samt for voksne med revmatiske sykdommer og psoriasis dekkes over kap 739 post 70 i departementets budsjett. Etter vedtak i Stortinget i forbindelse med behandlingen av Inst S nr 11 (1995-96) er tilbudet gjort permanent fra 1997. Forslagene i den foreliggende proposisjonen omhandlinger ikke ordningen med behandlingsreiser til utlandet for spesielle grupper med kroniske sykdommer.
1.2.3 Forholdet til utprøvende behandlingsforsøk for spesielt fastsatte sykdomsgrupper
Gjennom behandlingen av St prp nr 1 (1996-97), Sosial- og helsedepartementets budsjett for budsjetterminen 1997, har Stortinget sluttet seg til prinsipper for utprøvende behandlingsforsøk som en del av den kliniske forskning ved regionsykehusene og som dekkes over kap 760, post 69 Utprøvende behandlingsforsøk. Gjennom denne posten ønsker departementet å prioritere utprøvende behandlingsforsøk innenfor nye, men ikke sikkert dokumenterte behandlingsmetoder for spesielt fastsatte sykdomsgrupper med livstruende sykdom. Forsøkene bør gi realistiske muligheter for å avklare nytteverdi med sikte på økt livslengde og/eller bedret livskvalitet for pasientgrupper. Posten omfatter både utprøvende behandlingsforsøk ved regionsykehusene og regionsykehusenes deltakelse i internasjonale forskningsprotokoller. Forslagene i den foreliggende proposisjonen omhandler heller ikke utprøvende behandlingsforsøk for spesielt fastsatte sykdoms grupper.
1.2.4 Forholdet til fylkeskommunenes kjøp av behandling i utlandet
Enkelte fylkeskommuner har i de senere år valgt å inngå avtaler med utenlandske sykehus om kjøp av behandling for visse typer av pasienter som kommer inn under ventetidsgarantien på grunn av manglende kapasitet ved norske sykehus eller fordi behandlingstilbudet er midlertidig opphørt av budsjettmessige grunner. Som sykehuseiere står det fylkeskommunene fritt å inngå slike avtaler for å innfri ventetidsgarantien. Disse faller imidlertid utenfor ordningen med adgangen til å søke bidrag fra folketrygden til sykebehandling i utlandet.
Det samme gjelder Stortingets vedtak om en midlertidig ventelistebro, fremsatt i Inst S nr 27 (1996-97) om ventetidsgarantien - kriterier og finansiering og i Inst S nr 11 (1996-97).
1.3 Høringen
Et høringsnotat med forslag til mindre endringer i folketrygdloven ble sendt på høring 22 januar 1997 med frist 15 mars. Hovedpunktene i høringsnotatet var forslag om klarere lovbestemmelse, kriterier for ytelse av bidrag fastsatt i forskrift, samt opprettelse av en særskilt lovfestet klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet. Klagenemndas vedtak skal ikke kunne bringes inn for Trygderetten eller annen forvaltningsmyndighet. I høringsnotatet ble det samtidig foreslått en lovfesting av bostedsfylkeskommunens plikt til å dekke utgifter til behandling i utlandet som finansieres av folketrygden i samme utstrekning som om behandlingen hadde funnet sted ved norsk sykehus. Det er forutsatt at folketrygden fortsatt skal dekke utgifter til reise- og opphold samt utgifter til behandling som overskyter den prisen fylkeskommunen må betale.
Det innkom 31 uttalelser hvorav 3 opplyser at de ikke har noe å bemerke til forslagene. Oversikt over høringsinstanser er gitt i vedlegg I. Høringsinstansene gir i hovedsak tilslutning til departementets forslag.
Det er gjengitt generelle synspunkter fra høringsuttalelsene under punkt 1.3.1. Uttalelser som gjelder opprettelse av klagenemnd, er gjengitt under punkt 5.2, og uttalelser som gjelder klagenemndas sammensetning, er gjengitt under punkt 5.3. For øvrig er høringsinstansenes syn gjengitt i tilknytning til de generelle merknader til de enkelte forslagene.
1.3.1 Generelle merknader
Trygderetten deler departementets oppfatning av at det bør etableres klarere lovforankring for å yte bidrag til behandling i utlandet.
«Så vidt skjønnes skal vedtak om å yte bidrag i relativt vid utstrekning bygges på et såkalt fritt forvaltningsskjønn, jf forslaget til bestemmelse i folketrygdloven § 5-22. Trygderetten er på denne bakgrunn enig i at den ikke bør være ankeorgan. Trygderetten deler departementets oppfatning om at det bør opprettes en særskilt lovfestet uavhengig klagenemnd, med saksbehandlingsregler mv som søker å ivareta hensynet til rettssikkerhet.»
Buskerud, Hedmark, Nordland, Rogaland og Sør-Trøndelag fylkeskommuner gir sin tilslutning til forslagene i høringsnotatet.
Hordaland fylkeskommune ser behovet
«for å forbetre den noverande ordninga for behandling av søknader om bidrag til behandling i utlandet. I utgangspunktet ser vi klåre fordelar ved det opphavelege forslaget som gjekk ut på å la regionsjukehusa overta oppgåva med å prioritere pasientar til behandling i utlandet. Ei slik ordning ville sikre rask og ubyråkratisk saksbehandling og i dei aller fleste tilfella bidra til at pasientane får eit optimalt behandlingstilbud. Vi er likevel usikre om staten ville følgje opp betalingsansvaret sitt for denne pasientgruppa dersom dei årlege overføringane skulle komme som funksjonstilskot. Vi er redde for at ei slik betalingsordning ikkje ville ta omsyn til at det truleg kjem til å bli ein vesentleg utgiftsauke på dette feltet dei kommande åra.
Etter ei samla vurdering meiner vi at omsynet til rettstryggleik og likebehandling gjer at desse sakene bør behandlast av eit sentralt organ. Vi ser klare fordeler ved forslaget om å opprette ei eiga klagenemnd for slike saker og støttar forslaget om at denne nemnda skal vere tverrfagleg samansett og ha ein representant frå ein pasientorganisasjon.»
Fylkeslegen i Akershus ser
«behovet for at det skjer en endring i lovverk og forskrifter slik at forhold som likebehandling, rettssikkerhet og rask saksbehandling blir ivaretatt. Departementet har opp gjennom årene hatt en rekke klagesaker som er havnet i pressen som siste instans. Myndighetene har måttet føre en polemikk i media for å forsvare sine avgjørelser. Dette er uheldig, og vi ser departementets behov for å behandle disse sakene på en annen måte.»
Fylkeslegen i Rogaland sluttar seg
«ut frå dei gitte føresetnadene seg til endringsframlegga på samtlege punkt. Det er viktig at desse sakene så langt råd er, vert integrerte i den vanlege saksbehandlinga som gjeld for sjukestønadssaker her i landet. Likeeins er det viktig at faglegheitskriteria vert lagt til grunn i saksbehandlinga. Både desse omsyna, som er vesentlege for rettstryggleiken, tykkjest vera tilstrekkeleg vektlagte i utkastet.
Fylkeslegen i Rogaland skulle ha ønskja at ein i staden for berre å innføra ei nyordning for saker der en ikkje har kompetanse til behandling her i landet, hadde laga ei rimeleg einsarta prosedyre for behandling av alle saker vedrørende behandling i utlandet. Ei slik prosedyre måtte då omfatta følgjande sakstypar:
- 1.
Behandlingskrav ved manglande kompetanse i norsk helsestell
- 2.
Behandlingskrav ved overskriding av ventetidsgarantier
- 3.
Krav om behandling med metoder som ikkje har prioritet trass i at tilstanden er livstrugande eller sterkt belastande.»
Som døme på sakstypar under punkt 3 nemnar fylkeslegen levertransplantasjon hjå pasientane med kreftsjukdom og metadonbehandling av misbrukarer.
Fylkeslegen i Østfold anser at
«endringene virker velbegrunnede og på mange måter klargjørende. De bidrar også til en arbeidsdeling i tråd med anerkjente forvaltningsprinsipper, og vil frata departementet fra å behandle enkeltsaker.»
Fylkeslegen i Vestfold mener at
«tilbudet om behandling i utlandet på de kriterier som er nevnt og senere hjemlet i egen forskrift er en særordning som bør styres og avgjøres av en statlig instans. En er enig at dette instans kan være Rikstrygdeverket.»
Fylkeslegen i Nordland støtter
«intensjonen om å skape klarere kriterier, tydelig ansvarsforankring og rutiner som sikrer kort saksbehandlingstid samt etablering av en god klageordning. Det foreliggende forslaget oppfyller ikke intensjonen, hovedsakelig fordi det ikke er et samlet administrativt og økonomisk ansvar tillagt ett forvaltningsnivå/ett forvaltningsorgan, men dette er splittet mellom to nivåer, med de velkjente problemer dette nødvendigvis medfører.»
Rikshospitalet bifaller
«departementets initiativ til å bedre regelverk og praksis for behandling av norske pasienter i utlandet. Saksbehandlingen har etter Rikshospitalets erfaring i flere tilfeller virket tilfeldig i forhold til generelle prioriteringskriterier, og resultatene av behandlingen har etter vår vurdering i liten grad stått i forhold til innsatsen.»
Regionsykehuset i Tromsø mener at
«hovedpoenget er å sikre pasientene adgang til nødvendig medisinsk behandling som i spesielle tilfeller ikke gis i Norge, men i utgangspunktet kun ved mangel på kompetanse og ikke for eksempel ved manglende kapasitet eller av budsjettmessige årsaker. Vi anser dette som et helt sentralt og viktig poeng. Ordningen må heller ikke bli en konkurrent som hindrer at hensiktsmessig kompetanse bygges opp i Norge.»
Sentralsjukehuset i Hedmark
«ser behovet for en nærmere klargjøring og presisering, slik det nå fremgår av forslag til endringer i folketrygdloven».
Kommunenes Sentralforbud er fullt enig i
«behovet for å etablere klarere kriterier, tydelig ansvarsforankring og bedre saksbehandlingsregler. Det har virket uryddig at vedtak i slike enkeltsaker om pasientbehandling har vært truffet av departementet. KS ser positivt på de endringer som foreslås når det gjelder ansvarsforankring og saksbehandlingsregler.»
Norsk Pasientskadeerstatning antar at den foreslåtte ordning bærer kimen i seg til å bli et godt redskap på et vanskelig felt.
Etter Landsorganisasjonens oppfatning er
«de forelagte forslagene i hovedsak av forvaltningsmessig karakter. LO vil imidlertid understreke at behovet for rask saksbehandling ofte er spesielt viktig i slike saker. Det samme gjelder hensynet til likebehandling og den enkeltes rettssikkerhet.»
Den norske lægeforening ser positivt på forslagene i høringsnotatet, og er enig i at
«en del fokusering i media rundt ankebehandlig av avslåtte søknader om behandling i utlandet har vært uheldig. Det har utvilsomt vært problematisk for departementet, men har også bidratt til en negativ fokusering på medisinske miljøer som har avslått søknader. Legeforeningen mener det har vært uheldig at departementet, som har godkjent retningslinjer for de medisinske miljøer, i ettertid har overprøvet de samme medisinske miljøer og innvilget søknader. Legeforeningen finner grunn til å tro at den skisserte løsning i høringsnotatet vil bidra til redusere denne problematikken.»
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon understreker
«at det må stilles et tilsvarende krav til dokumentasjon av norsk kompetanse og tjenestetilbud som nå gjøres overfor et utenlandsk tilbud. Hvis det aktuelle medisinske fagmiljøet i Norge ikke kan dokumentere nødvendig kunnskap og erfaring på området, må pasienten som hovedregel gis tilbud om undersøkelse/behandling i utlandet.»
Professor dr med Stein A Evensen, Rikshospitalet, stiller seg spørrende til en ankenemnd med de tiltenkte funksjoner.
«Avgjørelser om medisinsk behandling gjøres i dag i flere ledd og av uavhengige behandlingsmiljøer i de langt fleste tilfelle. Når det i tillegg til en vanlig avgjørelseskjede på fylkessykehus og regionsykehusnivå, foreligger mulighet for å drøfte behandlingsindikasjonen i nasjonale flerregionale råd (slik det bl a er innen mitt fagområde) kan det verken være formålstjenlig eller forsvarlig å åpne for faglig overprøving basert på utenlandske vurderinger.
Hvis slik faglig konsensus ikke foreligger, ser jeg også behov for faglige ankemuligheter, eventuelt ved hjelp av en nemnd tilknyttet Statens helsetilsyn (i likhet med eksisterende faggrupper). Enhver pasient bør ha rett til å søke økonomisk erstatning for feil i saksbehandling etc. Feil må imidlertid aldri føre til at behandling innvilges som det ikke er faglig indikasjon for.»
Departementet bemerker:
Forslaget fra fylkeslegen i Rogaland om ensartet prosedyre for behandling av alle saker vedrørende behandling i utlandet kan ikke la seg gjennomføre fordi fylkeskommunene har ansvar for kjøp av behandling i utlandet av kapasitetshensyn, jf punkt 1.2.4, mens søknad som refusjon av bidrag fra folketrygden til behandling i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge fortsatt skal dekkes av Rikstrygdeverket, jf innstilling S nr 165. Av hensyn til pasientene ser departementet det imidlertid som viktig at det blir utarbeidet felles informasjon om de ulike ordninger. Departementet vil ta initiativ til dette.