Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 53 (1997-98)

Om lov om interkommunale selskaper og lov om endringer i kommuneloven m m (kommunalt og fylkeskommunalt foretak)

Til innholdsfortegnelse

1 Bakgrunnen for departementets lovforslag

1.1 Kommuneselskapsutvalgets utredning

1.1.1 Utvalgets oppnevning, sammensetning og mandat

Utvalget for å vurdere behovet for særlige lovregler for organisering av kommunal, fylkeskommunal og inter(fylkes)kommunal virksomhet og eventuelt fremme forslag til slike lovregler, ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 11. desember 1992. Utvalget fikk følgende sammensetning:

Advokat Gudmund Knudsen, advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen og Rasmussen, leder.

Advokat Kristin Bjella, advokatfirmaet Vislie, Ødegaard og Kolrud.

Rådmann Bjarne Jensen, Bergen kommune (senere adm. dir. i Kommunekreditt Norge AS).

Adm. dir. Arne J. Nymo, AS Trondheim Trafikkselskap.

Utredningsleder Randi Wisnes Haugen, Kommunal- og arbeidsdepartementet.

Rådgiver Jan Ellertsen, Finansdepartementet (senere avdelingsdirektør i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet).

Førstekonsulent, senere byråsjef, Toril J. Svaan, Nærings- og energidepartementet.

Rådgiver Ståle Rist, Administrasjonsdepartementet.

Utvalget ble gitt følgende mandat:

«1. Utvalget skal vurdere behovet for særlige lovregler for organisering av (fylkes)kommunal/inter(fylkes)kommunal virksomhet i andre former enn det kommunelov/særlov/selskapslovgivning gir adgang til.

2. Dersom utvalget finner at det er behov for særlige lovregler, skal det foreslå en lovgivning som muliggjør at (fylkes)kommunal virksomhet som utføres gjennom andre organer enn de tradisjonelle forvaltningsorganer og forvaltningsbedrifter, kan drives effektivt og forretningsmessig uavhengig, samtidig som det gis mulighet for nødvendig økonomisk og politisk styring, og statlig kontroll med virksomheten.

3. Arbeidet skal omfatte en klargjøring av de rammer gjeldende rett setter for (fylkes)kommunenes adgang til å organisere virksomhet i form av privatrettslige sammenslutninger, herunder etablering av heleide (fylkes)kommunale selskaper, deltakelse i sammenslutninger med private (deleide selskaper) og adgangen til å overlate virksomhet til helt ut privat eide foretak (privatisering). Utvalget skal imidlertid ikke vurdere i hvilken grad kommunene bør kunne overlate oppgaver til privateide sammenslutninger.

4. Utvalgets vurderinger bør bl.a. omfatte følgende:

  • om staten bør godkjenne etablering av visse typer selskaper eller disposisjoner disse selskapene foretar. Utvalget skal videre vurdere om overlating av oppgaver til helt ut privateide sammenslutninger bør underlegges statlig kontroll i form av f.eks. bestemmelse om krav om konsesjon.

  • oppnevning av styringsorganer i kommunale foretak, og hvilken myndighet organene skal ha.

  • spørsmålet om arbeidsgiverstatus, arbeidstagernes rettigheter og ansattes representasjon i kommunale foretaks styrende organer.

  • om innbyggernes rettigheter etter forvaltningsloven og offentlighetsloven bør sikres også der (fylkes)kommunal virksomhet utføres av organer som faller utenfor disse lovenes virkeområde.

  • forslag til prinsipper for regnskapsføring i eventuelle ulike selskapsformer. Vurderingen av prinsippene skal ta utgangspunkt i ønsket om likhet med privat virksomhet, men også behovet for

  • politisk styring og ønsket om oversikt over kommunenes/fylkeskommunenes ressursbruk.

  • om revisjonen av (fylkes)kommunale/inter(fylkes)kommunale foretak skal foretas av kommunerevisjonene eller frittstående private revisjonsfirmaer.

  • behovet for særlige regler om økonomiforvaltning, konkurs og gjeldsforhandling.

5. Utvalget skal vurdere om eventuelle regler skal tas inn i kommuneloven, de eksisterende selskapslover, eller om det vil være hensiktsmessig med en egen lov for (fylkes)kommuners adgang til selskapsorganisering - en kommunal selskapslov.

6. Det er ønskelig at utvalget foretar en kartlegging av antall, formål og bakgrunn for at kommuner og fylkeskommuner etablerer privatrettslige sammenslutninger for ulike formål.

7. Utredningsarbeidet skal omfatte forholdet til EF, EØS og annet internasjonalt regelverk. Det bør videre omfatte en oversikt over rettstilstanden i andre nordiske land.»

Utvalget ble gitt frist til utgangen av juni 1994 med å avslutte sitt arbeid. Ved departementets brev av 27. juni 1994 ble fristen forlenget til 31. desember 1994. Fristen ble senere ytterligere forlenget til mai 1995.

Om bakgrunnen for oppnevningen av utvalget, siteres følgende fra foredraget til kongelig resolusjon av 11. desember 1992:

«Kommunenes adgang til å skille ut deler av virksomheten og organisere den i form av egne selskaper innebærer muligheter for at driften skjer i former som er tilpasset mer forretningspreget virksomhet.

Det er imidlertid ikke gitt at de eksisterende selskapsformer egner seg så godt der det er kommuner og fylkeskommuner som driver virksomheten. Dette gjelder særlig når det er tale om kommunal tjenesteyting/servicevirksomhet. Men også når det gjelder kommunal næringsvirksomhet er det grunn til å se nærmere på om hensynet til politisk styring og kontroll blir godt nok ivaretatt. Dette reiser for det første et behov for å klargjøre hvor stor adgang kommunene/fylkeskommunene har til å finne alternative organisasjonsformer for deler av sin virksomhet. En slik klargjøring bør innebære en grenseoppgang mot typer av virksomheter som etter gjeldende rett ikke kan organiseres i form av selskaper m.v., men som må håndteres av de ordinære forvaltningsorganer.

Dernest bør det vurderes om de regler som gjelder for de ulike organisasjonsformer kommunene/fylkeskommunene kan benytte seg av, i tilstrekkelig grad ivaretar de hensyn som bør tilgodeses i forbindelse med den virksomhet det er tale om. Hvis så ikke er tilfellet, bør siktemålet være å etablere en lovgivning som sikrer at den kommunale/fylkeskommunale virksomhet som kan utføres i andre former enn gjennom de tradisjonelle forvaltningsorganer, kan skje på en måte som muliggjør effektiv drift og forretningsmessig uavhengighet, samtidig som det sikres mulighet for nødvendig økonomisk og politisk styring inklusive statlig kontroll med virksomheten.

Hensynet til politisk styring og demokratisk kontroll på den ene side og hensynet til effektiv forretningsmessig drift på den annen, vil måtte vektlegges ulikt alt etter hvilken virksomhet det er tale om. Som nevnt vil kommuners og fylkeskommuners virksomhet omfatte alt fra typisk forretningsvirksomhet via gråsoner over til den typiske offentlige myndighetsutøvelse. Det er åpenbart at hensynet til politisk styring vil måtte vektlegges sterkere jo nærmere man kommer det som må karakteriseres som offentlig myndighetsutøvelse.

Andre sentrale spørmål i denne sammenheng vil være om etablering av visse typer selskaper bør være utelukket ut fra risikohensyn (f.eks. ansvarlige selskaper).

Videre bør det vurderes om etablering av enkelte selskapsformer bør undergis statlig godkjenning, eventuelt at visse disposisjoner disse selskapene foretar blir gjenstand for godkjenning, f.eks. lån og garantier. Kommunal styring av virksomheten innebærer at de bestemmelser som utformes ikke må gjøre det vanskelig å få resultatoversikter som omhandler hele den kommunale virksomheten. Det må også klargjøres hvem som skal forestå revisjon av virksomheten. Det vil videre være et aktuelt spørsmål om de alminnelige regler om gjeldsforhandling og konkurs skal gjelde fullt ut. Videre bør ulike arbeidsrettslige spørsmål vurderes. Bl.a. må det tas stilling til spørsmål som gjelder arbeidsgiverstatus og ansattes representasjon i foretakets styrende organer. Et sentralt spørsmål er hvilke styringsorganer virksomheten skal ha, og hvilken myndighet som skal ligge til de ulike organer. Dette vil innebære en avveiing mellom hensynet til politisk styring og kontroll og mer faglige og driftsmessige hensyn. Kommunens eierrolle bør også klargjøres ...»

Om forholdet til offentlighetsloven og forvaltningsloven het det bl.a. følgende i foredraget:

«Sett fra innbyggernes side kan det være betenkelig at kommunal virksomhet utøves av organer som ikke er underlagt saksbehandlingsregler i forvaltningslov og offentlighetslov, og således bl.a. vil være unndratt offentlig innsyn og den mulighet for demokratisk kontroll dette gir. Det bør vurderes om det er grunn til å gjøre deler av disse lovene gjeldende for kommunal virksomhet som drives i mer privatrettslige organisasjonsformer.

Der kommunale ombudsmenn og tjenestemenn deltar i foretakets styringsorganer reises ofte spørsmål om inhabilitet. Det bør også vurderes om de gjeldende regler om inhabilitet er tilstrekkelige, eller om det bør være særlige regler for ulike typer virksomheter ...»

I foredraget ble det videre pekt på at de skisserte spørsmålsstillinger også i stor grad vil være aktuelle der kommunene deltar i privatrettslige sammenslutninger sammen med private og/eller statlige aktører.

Når det gjaldt problemene omkring privatisering av kommunale tjenester, het det bl.a. følgende i foredraget:

«Før det eventuelt foretas en bred vurdering av privatisering av kommunale tjenester generelt, vil det være av stor verdi å ha mer rettslige spørsmål om adgang til selskapsorganisering av kommunal virksomhet utredet, slik at dette kan tjene som basis for bredere politiske hensiktsmessighetsvurderinger.»

1.1.2 Hovedinnholdet i kommuneselskapsutvalgets utredning NOU 1995: 17

Utvalget la 23. mai 1995 fram sin utredning «Om organisering av kommunal og fylkeskommunal virksomhet» (NOU 1995: 17) - i proposisjonen kalt «utredningen». Utredningen inneholder utvalgets vurdering av behovet for særlige lovregler om organisering av kommunal, fylkeskommunal og inter(fylkes)-kommunal virksomhet og utvalgets forslag til slike regler. Utredningen gjelder særlig virksomhet som har et forretningsmessig innslag.

I utredningen gir utvalget en oversikt over tidligere arbeid med emnet (kap 3), en oversikt over ulike typer kommunal virksomhet og måter kommunal virksomhet kan organiseres på innenfor gjeldende kommunelovgivning (kap 4) og hvilke organisasjonstilbud som eksisterer utenfor kommunelovgivningen (kap 5). I kap 6 gir utvalget en oversikt over bruken av de någjeldende organisasjonsformene i praksis og hvilke erfaringer kommunene og fylkeskommunene har gjort med disse.

I kap 7 behandler utvalget de rettslige rammer som gjelder for organisering av kommunal virksomhet. Utvalget behandler her særlig hvilken frihet kommunene har til å legge oppgaver til enheter som rettslig og økonomisk er skilt ut fra kommunen (egne rettssubjekter). Det skilles mellom lovpålagte oppgaver og oppgaver som kommunene frivillig tar på seg. Når det gjelder oppgaver som kommunene er pålagt i lov å utføre, må spørsmålet om å legge oppgaven til egne rettssubjekter avgjøres med utgangspunkt i den aktuelle lovbestemmelse og en tolkning av denne. Er det ikke holdepunkter for annet, mener utvalget at hovedregelen vil være at lovpålagte oppgaver må drives av kommunen selv. Oppgaver som ikke er pålagt kommunen ved lov eller på annen måte er underlagt lovgivning som har betydning for organisasjonsfriheten, står kommunene som hovedregel fritt til å organisere på den måten som finnes hensiktsmessig.

I kap 8 har utvalget gitt en oversikt over de regler som etter svensk, dansk og finsk rett gjelder for organisering av kommunenes virksomhet, og da særlig med sikte på virksomhet med et forretningsmessig innslag. Oversikten viser at det ikke er noen enhetlig rettstilstand i de nordiske land når det gjelder disse spørsmål.

I kap 9 behandler utvalget forholdet mellom kommunal næringsvirksomhet og EØS-avtalen. Utvalget drøfter her særlig om det er elementer i de organisasjonsformer som utvalget foreslår som kan være i konflikt med EØS-avtalen. Utvalget mener at de organisasjonsformer som foreslås, i seg selv ikke vil være i strid med EØS-avtalen.

I kap 10 vurderer utvalget behovet for ny lovgivning. Utvalget foreslår ingen begrensning i den adgangen kommunene i dag har til å drive virksomhet organisert som aksjeselskap. Utvalget fant ikke grunn til å foreslå særregler for aksjeselskaper som eies av kommuner eller fylkeskommuner. Utvalget vurderte om det er behov for en særlig organisasjonsform for kommunal virksomhet som er et eget rettssubjekt, og hvor kommunen har et begrenset gjeldsansvar. Utvalget kom imidlertid til at det ikke var behov for en slik organisasjonsform.

Utvalget mener at dagens regelverk for kommunale og fylkeskommunale bedrifter etter kommuneloven § 11, ikke dekker det behovet som finnes for en organisasjonsform innenfor kommunen, men som ikke er en kommunal etat. Utvalget foreslår derfor en ny organisasjonsform som er en del av kommunen som juridisk person, men som ledes av et styre med forholdsvis stor grad av selvstendig myndighet og ansvar (kommunalt foretak).

Når det gjelder interkommunale virksomheter, peker utvalget på at det i dag er flere organisasjonsformer for slikt samarbeid. Utvalget mener at det ikke er noe avgjørende behov for å opprettholde to alminnelige former for interkommunale selskaper med begrenset ansvar - både aksjeselskap og interkommunalt selskap med begrenset ansvar etter unntaksbestemmelsen i aksjeloven § 18-2 og foreslår derfor å oppheve unntaksbestemmelsen i aksjeloven § 18-2 første ledd nr. 1. Etter utvalgets forslag vil dermed aksjeselskapsformen være det eneste alternativet for interkommunale selskaper med begrenset ansvar, med mindre vilkårene for å opprette selskapet som samvirkelag (aksjeloven § 18-2 første ledd nr 2) eller selskap som ikke har økonomisk formål (aksjeloven § 18-2 nr 3) er oppfylt.

Utvalget mener at det er behov for en særlig lovregulering av interkommunale selskaper hvor deltakerne har ubegrenset ansvar for selskapets forpliktelser, og foreslår en egen lov om slike selskaper. Utvalget kom samtidig til at det ikke foreligger noe særlig behov for å opprettholde kommuners og fylkeskommuners adgang til å etablere interkommunale selskaper etter selskapsloven av 1985. Som en konsekvens av utvalgets forslag om en egen lov for interkommunale selskaper, foreslår utvalget at kommuneloven § 27 begrenses til å gjelde interkommunale samarbeidstiltak som ikke er egne rettssubjekter.

Utvalget begrenser ikke den adgang kommuner og fylkeskommuner i dag har til å delta i aksjeselskaper sammen med private. Utvalget foreslår derimot et generelt forbud mot at kommuner og fylkeskommuner deltar i ansvarlig selskap etter selskapsloven.

Kap 11, 12 og 13 inneholder utvalgets lovutkast med motiver. Utvalget foreslår en egen lov om interkommunale selskaper. Etter utvalgets forslag gjelder loven bare selskapsforhold hvor det er kommuner eller fylkeskommuner som er deltakere. Loven gjelder ikke der deltakerne har et begrenset ansvar for selskapets forpliktelser. Slike selskaper må i utgangspunktet stiftes som aksjeselskaper, jf pkt 6 ovenfor. Et interkommunalt selskap vil etter utvalgets forslag være en egen juridisk person.

Etter utvalgets forslag vil den enkelte deltaker i et interkommunalt selskap ha ubegrenset ansvar for en prosent- eller brøkdel av selskapets samlede forpliktelser. Tilsammen skal delene utgjøre selskapets samlede forpliktelser.

Selskapet har grunnlag i en skriftlig selskapsavtale som deltakerkommunene oppretter. Selskapets øverste organ er representantskapet, hvor samtlige deltakerkommuner skal være representert. Representantskapet velger styret og behandler selskapets regnskap, budsjett og økonomiplan, samt andre saker som etter loven eller selskapsavtalen skal behandles i representantskapet.

Selskapets ledende organer er styret og daglig leder. Styret har det overordnede ansvar for forvaltningen av selskapet. Styret velges av representantsskapet. I større selskaper har de ansatte rett til styrerepresentasjon etter mønster av selskapslovgivningen.

Representantskapet skal vedta selskapets budsjett for kommende kalenderår. Dersom selskapets budsjett forutsetter tilskudd fra deltakerne, skal budsjettet samordnes med deltakernes budsjetter. Ved vesentlige budsjettavvik skal representantskapet sammenkalles og det skal legges fram forslag til revidert budsjett. Representantskapet skal også vedta selskapets økonomiplan for de fire neste budsjettår.

Selskapet kan ikke ta opp lån med mindre dette er særskilt avtalt i selskapsavtalen. Vedtak om å ta opp lån må godkjennes av departementet. Selskapet kan ikke stille garanti eller pantsette sine eiendeler til sikkerhet for andres økonomiske forpliktelser. Et interkommunalt selskap kan ikke gå konkurs. Utvalgets forslag har særlige regler for det tilfelle at selskapet ikke kan oppfylle sin forpliktelser.

Utvalget foreslår at at selskapet skal ha regnskapsplikt etter regnskapsloven. Det er likevel åpnet for at det i selskapsavtalen kan avtales andre ordninger. Etter utvalgets forslag skal selskap som avgir regnskap etter regnskapsloven ha revisjonsplikt etter revisorloven.

Lovutkastet har nærmere regler om uttreden, utelukkelse og oppløsning av selskapet. Lovutkastet gir departementet hjemmel til å overprøve deltakernes eller selskapets beslutning om å tre ut av selskapet, utelukke en deltaker eller oppløse selskapet.

Etter utvalgets forslag vil reglene om interkommunalt selskap avløse interkommunale selskaper etter kommuneloven § 27 - dvs de interkommunale sammenslutninger som er egne rettssubjekter. Slike selskaper må etter utvalgets forslag være omorganisert til interkommunalt selskap innen to år etter lovens ikrafttreden. Som nevnt foreslår også utvalget å oppheve den adgangen någjeldende aksjelov § 18-2 første ledd nr 1 gir til å organisere interkommunale selskaper utenom aksjeloven. Slike selskaper må etter forslaget være omorganisert til aksjeselskap eller interkommunalt selskap innen to år fra lovens ikrafttreden.

Utvalget foreslår også en ny organisasjonsform for kommunalt og fylkeskommunalt foretak som vil avløse reglene om kommunal bedrift i kommuneloven § 11. Reglene foreslås tatt inn som et nytt kap 11 i gjeldende kommunelov. Foretaket vil rettslig og økonomisk være en del av kommunen som juridisk person. Kommunestyret treffer vedtak om opprettelse, velger styre og fastsetter vedtekter.

Foretaket ledes av et styre og en daglig leder. I vedtektene kan det bestemmes at inntil en tredel av styrets medlemmer skal velges av og blant de ansatte i foretaket.

Styret har etter utvalgets forslag myndighet til å treffe avgjørelse i alle saker som gjelder foretaket og dets virksomhet. I vedtektene kan det bestemmes at styrets vedtak i nærmere angitte saker må være godkjent av kommunestyret eller fylkestinget.

Styret er direkte underordnet kommunestyret/ fylkestinget, og daglig leder er direkte underordnet styret. Dette innebærer at daglig leder ikke vil stå i noe direkte underordningsforhold til kommunens administrasjonssjef, som følgelig heller ikke har noen omgjørings- eller instruksjonsmyndighet overfor daglig leder. Administrasjonssjefen vil imidlertid som øverste leder for den samlede kommunale/fylkeskommunale administrasjon ha et særlig ansvar for at foretakets saker vurderes i en samlet kommunal/fylkeskommunal sammenheng, og kan i den anledning vedta utsatt iverksetting av et vedtak som er truffet i foretaket. I slike tilfeller må vedtaket forelegges komunestyret/fylkestinget til endelig avgjørelse.

Et kommunalt eller fylkeskommunalt foretak som driver næringsvirksomhet, har etter utvalgets forslag plikt til å føre regnskap etter regnskapsloven i tillegg til regnskap etter kommunale regnskapsprinsipper - med mindre noe annet er fastsatt i vedtektene. Foretak som avgir regnskap etter regnskapsloven har også revisjonsplikt etter revisorloven.

Utvalgets forslag til regler om kommunalt eller fylkeskommunalt foretak vil avløse reglene om kommunal bedrift med eget styre etter kommuneloven § 11. Kommunale virksomheter som er organisert som kommunal bedrift etter kommuneloven § 11, må innen to år fra lovens ikrafttreden være omorganisert til kommunalt/fylkeskommunalt foretak. Kommuneloven § 11 opprettholdes for så vidt gjelder institusjoner.

Interkommunale selskaper og kommunalt/fylkeskommunalt foretak skal registreres i foretaksregisteret. Det foreslås at et interkommunalt selskaps firma skal inneholde ordene «interkommunalt selskap» eller forkortelsen IKS. Firmaet for kommunalt foretak skal inneholde ordene «kommunalt foretak» eller forkortelsen KF. Firmaet for fylkeskommunalt foretak skal inneholde ordene «fylkeskommunalt foretak» eller forkortelsen FKF.

Utvalget foreslår ikke særskilte regler om forvaltningslovens og offentlighetslovens anvendelse i interkommunale selskaper og kommunalt og fylkeskommunalt foretak. Forholdet til forvaltningsloven og offentlighetsloven må derfor avgjøres etter de vanlige reglene som gjelder for disse lovenes virkeområde. Dette innebærer at et kommunalt eller fylkeskommunalt foretak er omfattet av disse lovene. Et interkommunalt selskap vil som nevnt ha status som et eget rettssubjekt, og vil dermed i utgangspunktet ikke omfattes. Det kan likevel bli spørsmål om lovene gjelder fordi virksomheten har en særlig offentlig tilknytning. Det må foretas en konkret vurdering for hvert enkelt selskap.

1.2 Høringen

NOU 1995: 17 Om organisering av kommunal og fylkeskommunal virksomhet ble sendt på høring 7. august 1995, med høringsfrist 5. januar 1996.

Utredningen ble sendt på høring til følgende instanser:

Departementene

Sametinget

Fylkesmennene

Kommuner

Fylkeskommuner

Statens Nærings- og distriktsutviklingsfond

Registrerte politiske partier

Landsorganisasjonen i Norge

Norsk Kommuneforbund

Kommunalansattes Fellesorganisasjon

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Akademikernes Fellesorganisasjon

Norsk Lærerlag

Næringslivets Hovedorganisasjon

Kommunenes Sentralforbund

Norsk Journalistlag

Norsk Presseforbund

Den norske bankforening

Sparebankforeningen

Norges kooperative landsforening

Norges Kommunerevisorforbund

Norges Kemner- og kommunekassererforbund

Norsk Rådmannsforum

Norges registrerte revisorers forening

Norges statsautoriserte revisorers forening

Den norske Advokatforening

Den norske Dommerforening

Norges Postbank

Husbanken

Kommunal Landspensjonskasse

Norges Bank

Kommunalbanken

Bedriftsøkonomisk institutt

Norges Handelshøgskole

Universitetet i Oslo

Universitetet i Bergen

Universitetet i Tromsø

Universitetet i Trondheim

Norges kommunal- og sosialhøgskole

Norsk institutt for ledelse og administrasjon

Norsk institutt for by- og regionforskning - NIBR

Norges allmennvitenskapelige forskningsråd

NORAS

LOS-senteret i Bergen

Fagbevegelsens senter for forskning

Chr. Michelsens institutt v/avd. for samfunnsfag og utvikl.

Institutt for samfunnsforskning

Statistisk sentralbyrå

Kredittilsynet

Sivilombudsmannen

Forbrukerombudet

Bedriftsdemokratinemda

Forbrukerrådet

Norges Vassdrags- og energiverk - NVE

I det følgende skal det gis en kort oppsummering av høringsrunden. Det er redegjort mer utførlig for høringsinstansenes syn under de aktuelle kapitler i proposisjonen.

Departementet har mottatt ca 90 høringsuttalelser. Derav 45 fra kommunene. Uttalelsene varierer mye både i omfang og dybde. Høringsuttalelsene er i all hovedsak positive til utvalgets forslag. Flere gir uttrykk for at utredningen tilbyr en lenge etterlengtet beskrivelse av gjeldende rett på et uklart område, og at forslagene representerer en nødvendig opprydding.

Forslaget om å etablere en egen lov om interkommunale selskaper (IKS) har fått overveldende tilslutning. Dette gjelder også forslaget om at etablering av slike selskaper skal godkjennes av departementet. Svært få av høringsinstansene har motforestillinger til dette. Men flere har merknader til enkeltbestemmelser i forslaget til denne loven.

Når det gjelder forslaget om å erstatte reglene om «kommunal bedrift» i kommuneloven § 11 med et nytt kapittel om kommunale foretak (KF) er bildet noe mer nyansert. Høringsuttalelsene sett under ett, er det stor oppslutning om dette forslaget. En del av kommunene er imidlertid skeptiske, selv om det også blant disse er flertall for forslaget. De fylkeskommunene som har uttalt seg, er postitive.

Kommuneselskapsutvalget foreslo å oppheve adgangen til å etablere selskaper med begrenset ansvar utenfor aksjeloven, og adgangen til å etablere ansvarlige selskaper (ANS) etter selskapsloven av 1985. Bare svært få av høringsinstansene er negative til disse punktene i utvalgets utredning.

1.3 Sammendrag av proposisjonen

Kap. 2 Nåværende organisasjonsformer innenfor kommunelovens system - gjeldende rett

Kapittelet beskriver de organisasjonsformer som kommuneloven pr i dag tilbyr for kommunal virksomhet. I første del gis det en generell redegjørelse for «normalmodellen» for organisering av kommunal virksomhet - med faste utvalg for forskjellige deler av virksomheten, og administrasjonssjefen som øverste administrative leder.

Annen del går nærmere inn på hva det innebærer at det opprettes et såkalt styre for «kommunal bedrift» etter kommuneloven § 11. En virksomhet organisert som kommunal bedrift vil være en del av kommunen som juridisk person. Det er ikke foretaket som sådan som er part i avtaler som foretaket inngår, men kommunen selv. Dette innebærer også at kommunen er fullt ansvarlig for virksomhetens forpliktelser. Kommunens administrasjonssjef er øverste leder av bedriftens administrasjon. Styrets kompetanse beror på delegasjon fra kommunestyret - bedriftsstyret har ingen legalkompetanse. Den myndighet som kan legges til styret må ligge innenfor «drift og organisering» av virksomheten.

Tredje del av kapittel 2 beskriver gjeldende rett for interkommunale virksomheter organisert med basis i kommuneloven § 27. Bestemmelsen om interkommunale styrer kan i praksis omfatte et bredt spekter av interkommunale samarbeidstiltak - fra samarbeidsordninger av relativt beskjedent omfang til egne selskaper med betydelig økonomisk virksomhet. En rekke interkommunale virksomheter med basis i denne bestemmelsen vil være egne rettssubjekter, men ikke alle. Heller ikke et interkommunalt styre etter § 27 har kompetanse direkte i loven. Dets myndighet vil bero på hva deltakerne er enige om å legge til styret.

Kap. 3 Nåværende organisasjonsformer utenfor kommunelovens system -gjeldende rett

Kapittelet beskriver organisasjonsformer utenfor kommunelovens system, som kan benyttes av kommuner. I første del redegjøres for aksjeselskapsformen. Kommunene står i utgangspunktet fritt til å organisere deler av sin virksomhet i form av et aksjeselskap, enten alene eller sammen med andre. Særlovgivningen og ulovfestede prinsipper kan imidlertid legge begrensninger på hvilke virksomheter som kan organiseres på denne måten. Når en virksomhet er organisert som et aksjeselskap, er det aksjeloven som gjelder. Kommunelovens bestemmelser gjelder ikke for selskapets virksomhet.

Et selskap med begrenset ansvar må som hovedregel organiseres etter aksjeloven. Unntaksbestemmelsen i aksjeloven § 18-2 nr 1 gir imidlertid adgang til å opprette interkommunale selskaper med begrenset ansvar uten at aksjeloven gjelder. Slike selskaper er ikke lovregulert, og de rettsspørsmål som reiser seg må løses på basis av selskapsavtalen og ulovfestet selskapsrett. Denne selskapsformen er beskrevet i kapittel 3 annen del. Her inngår også en beskrivelse av samvirkelag og selskaper som ikke har økonomisk formål.

Tredje del omhandler ansvarlige selskaper etter selskapsloven av 1985. Det er antatt at kommuner kan delta i ansvarlige selskaper etter denne loven. Kommunene vil ved deltakelse i slike selskaper ha ubegrenset økonomisk ansvar for selskapets forpliktelser, enten solidarisk eller pro-rata. Selskapet er et eget rettssubjekt. Deltakelse i slike selskaper reiser vanskelige rettsspørsmål om forholdet til kommunelovens regler, særlig bestemmelsene om garantier og andre bestemmelser som begrenser kommunenes frihet i økonomiske spørsmål.

Fjerde del omhandler stiftelser. Kommuneloven setter ingen begrensninger for kommuners adgang til å opprette stiftelser. På samme måter som for de øvrige organisasjonsformer utenfor kommunelovens system kan imidlertid særlovgivningen og ulovfestede prinsipper sette begrensninger for hvilke virksomheter som kan organiseres på denne måten.

I kapittel 3 femte del er det tatt inn en kortfattet beskrivelse av foreninger. Foreninger er en sammenslutningsform som adskiller seg fra et selskap ved at den som utgangspunkt ikke drives for medlemmenes regning og risiko. Medlemmene har heller ikke eiendomsrett til foreningens formue. Det er antatt at kommuner kan delta i foreninger.

Kap. 4 Behovet for nye organisasjonsformer

Kapittelet redegjør for de mer generelle synspunkter som ligger bak departementets forslag. Forslaget til de nye organisasjonsformene «kommunalt foretak» og «interkommunalt selskap» blir behandlet nærmere i kapittel 5 og 6. Kapittelet bygger i stor utstrekning på lovutvalgets vurderinger.

Departementet peker her på at kommuners virksomhet spenner over et vidt område. Det vil ikke være hensiktsmessig at hele spekteret av kommunale oppgaver skal være henvist til en bestemt organisasjonsform. Spørsmålet om hvordan en virksomhet skal organiseres må ses i forhold til den aktuelle virksomhetens karakter, herunder det siktemål komunen har med å ta på seg oppgaven.

De virksomheter som som er i fokus her er de som har mer preg av forretningsmessige hensyn enn av forvaltning og myndighetsutøvelse. Det tas ikke med denne proposisjonen sikte på å tilby organisasjonsformer som er tilpasset offentlig myndighetsutøvelse og forvaltningsvirksomhet i snever forstand. Etter departementets mening bør organisering av interkommunalt samarbeid om sentrale velferdsoppgaver utredes særskilt.

Det er selskapslovgivningens prinsipper som ligger til grunn for lovforslagene. Men det er i adskillig utstrekning gjort modifikasjoner av hensyn til behovet for kommunalpolitisk styring og kontroll. Lovforslagene er uttrykk for en balanse mellom hensynet til frihet for foretaksledelsen, og hensynet til behovet for politisk kontroll. På en rekke punkter har det vært nødvendig å lage et kompromiss mellom kryssende hensyn.

Det er ikke tatt sikte på å regulere spørsmålet om hvilke oppgaver som kan overlates til egne rettssubjekter. Vurderingen av hvilke deler av den kommunale virksomhet som kan overlates til andre rettssubjekter, vil i de tilfeller hvor oppgaven er lovpålagt, bero på en tolkning av den lov som legger oppgaven til kommunen. Dette innebærer at det ikke gjøres noen endring i dagens rettstilstand når det gjelder adgangen til å overlate virksomhet til andre enn kommunen, enten det er tale om offentlig- eller privateide selskaper eller andre organisasjonsformer.

Både når det gjelder forslaget til lov om «interkommunale selskaper» og forslaget til «kommunalt foretak» innebærer dette at organisasjonsformen ikke reserveres for bestemte typer av virksomheter. Loven er i seg selv ikke til hinder for at selskapsformen benyttes til alle de typer av virksomhet som kommunen/deltakerne blir enige om å organisere på denne måten, dersom ikke kommuneloven selv eller annen lovgivning krever en annen organiseringsform. Hovedsiktemålet har vært å tilby et spekter av organisasjonsformer som gir kommunene mulighet til å velge en form som er tilpasset den konkrete virksomhets karakter.

Virksomheter en kommune driver alene

Departementet mener i likhet med lovutvalget at adgangen til å organisere kommunal virksomhet i form av aksjeselskaper fortsatt bør stå åpen. Det fremmes heller ikke forslag om særregler for kommunale aksjeselskaper.

Departementet kommer i likhet med utvalget til at det ikke er behov for en særlig organisasjonsform med begrenset ansvar ved siden av aksjeselskapsformen. Dette innebærer at etter departementets forslag vil kommunene være henvist til å etablere et aksjeselskap dersom man ønsker å begrense det økonomiske ansvar for virksomheten.

Der kommunen ikke ønsker å organisere virksomheten som et aksjeselskap eller en kommunal etat, åpner kommuneloven i dag for at virksomheten kan organiseres som en «kommunal bedrift». Det forslås her en ny organisasjonsform - kommunalt foretak - som i forretningsmessig handlefrihet går lenger enn det som gjelder for «kommunal bedrift», samtidig som virksomheten er en del av kommunen som juridisk person.

Interkommunale selskaper

Interkommunale selskaper med begrenset ansvar utenfor aksjeloven er ikke lovregulert. Departementet mener i likhet med lovutvalget at det er uheldig at denne selskapsformen ikke er lovregulert, og foreslår at unntaket i aksjeloven § 18-2 nr 1 oppheves. Dette innebærer at kommuner må bruke aksjeselskapsformen dersom det er ønskelig å etablere et selskap med begrenset ansvar.

Det er videre et åpenbart behov for at kommuner kan delta i ansvarlige selskaper sammen med andre kommuner. Kommunene har i dag frihet til å velge mellom selskapsloven og kommuneloven § 27 når slike selskaper skal etableres. Departementet mener i likhet med utvalget at kommuneloven § 27 er for ufullstendig til å utgjøre et godt alternativ for kommunal selskapsdannelse. Samtidig er det ikke hensiktsmessig å ta inn spesialregler i selskapsloven for kommunale selskaper. Det foreslås derfor en egen lov for interkommunale selskaper med ubegrenset ansvar - lov om interkommunale selskaper.

Med en egen lov for interkommunale selskaper kan departementet ikke se behov for at kommuner fortsatt skal kunne organisere interkommunalt samarbeid etter selskapsloven. Den nye loven om interkommunale selskaper er derfor foreslått gjort til den obligatoriske form for samarbeid i form av ansvarlig selskap. Kommuneloven § 27 blir stående, men vil kun gjelde for samarbeidstiltak som ikke er egne rettssubjekter. Adgangen til å etablere interkommunale selskaper etter selskapsloven av 1985 oppheves.

Samarbeid med private

Departementet kan i likhet med lovutvalget ikke se særlige problemer ved at en kommune deltar i aksjeselskap sammen med private. Derimot foreslås det å stenge muligheten for at en kommune deltar i ansvarlige selskaper sammen med private. Bakgrunnen for dette er det ubegrensede økonomiske ansvar som kommunen derved ville pådra seg. Dette innebærer at dersom en kommune ønsker å delta sammen med private rettssubjekter i form av et selskap, vil man være henvist til aksjeloven.

Det kan være aktuelt for kommuner å samarbeide med private rettssubjekter uten at sammenslutningen har karakter av et eget selskap. Departementets forslag er ikke til hinder for dette. En kommune kan delta i en forening sammen med private rettssubjekter.

Avslutningsvis i kapittel 4 er det foretatt en kortfattet drøftelse av spørsmålet om statlig kontroll av overføring av oppgaver til privateide sammenslutninger. Departementet kom i likhet med utvalget til at kommunene selv må vurdere hensiktsmessigheten av å overlate oppgaver til private, dersom den aktuelle lov gir adgang til det. Det pekes også på at en avklaring av de rettslige rammer for hvilke oppgaver som kan overlates til private vil kunne skje ved lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59. Spørsmålet om å etablere en godkjenningsordning bør eventuelt vurderes konkret for den enkelte særlov.

Kap. 5 Nærmere om kommunalt foretak

I dette kapittelet redegjøres det nærmere for departementets forslag til organisasjonsformen «kommunalt foretak».

Kommunalt foretak er en del av kommunen som juridisk person. Dette innebærer bl a at det ikke vil være noe skille mellom foretakets og kommunens økonomi. Foretaket drives som en del av kommunens virksomhet, og dets budsjett og økonomiplan må vedtas av kommunestyret.

Kommunelovens regler om økonomiforvaltning vil gjelde for foretaket. Foretaket ledes av et styre og en daglig leder. Kommunestyret velger styremedlemmene. Styret skal ha minst tre medlemmer. Det kan fastsettes i vedtektene at inntil en tredel av styrets medlemmer skal velges av og blant de ansatte ved foretaket.

Styrets myndighet er i utgangspunktet som styret i et aksjeselskap, ansvarlig selskap m.v. - det vil si at det har myndighet til å treffe avgjørelse i alle saker som gjelder foretaket og dets virksomhet, innenfor rammen av det formål kommunestyret har fastsatt i vedtektene. Myndigheten vil imidlertid være begrenset av de budsjettfullmakter kommunestyret gir. Kommunestyret kan også begrense styrets myndighet gjennom sin instruksjonsmyndighet.

Departementet har i likhet med utvalget lagt stor vekt på å etablere en ryddig organisasjonsform med klare ansvarslinjer. Det foreslås således at styret skal være direkte underordnet kommunestyret, og daglig leder er direkte underordnet styret. For daglig leder innebærer dette at vedkommende ikke står i noe underordningsforhold til kommunens administrasjonssjef. Administrasjonssjefen har imidlertid rett til å legge fram en sak som er eller har vært til behandling i foretaket, for kommunestyret med sin innstilling. Administrasjonssjefen kan i den forbindelse beslutte utsatt iverksetting av foretakets vedtak.

Departementet mener i likhet med lovutvalget at det ikke bør være obligatorisk representasjon for de ansatte i foretakets styre. Representasjon for de ansatte er avhengig av at kommunestyret har fastsatt det i foretakets vedtekter. Foretakets ansatte står her i samme stilling som kommunens øvrige ansatte.

Der de ansatte er representert i styret, mener departementet i motsetning til utvalget at de ansatte bør fratre i saker som innebærer offentlig myndighetsutøvelse. Bakgrunnen for dette er hensynet til folkestyreprinsippet.

Departementet foreslår at foretaket skal følge det samme budsjett- og regnskapssystem som gjelder for den øvrige kommunale virksomhet. Samtidig foreslås det å ta inn i kommunelovens bestemmelser om foretak en hjemmel til å gi forskrifter som pålegger enkeltforetak eller typer av foretak å føre regnskap etter regnskapsloven. Departementets forslag avviker her noe fra utvalgets. Departementet foreslår at foretaket skal revideres av kommunerevisjonen.

Foretaket vil som en del av kommunen være omfattet av forvaltningslovens og offentlighetslovens virkeområde. Når det gjelder møteoffentlighet foreslår departementet i likhet med utvalget at møtene skal være lukket, men med adgang til å bestemme i vedtektene at møtene skal være åpne.

Når det gjelder problemstillinger knyttet til foretakets plass i kommuner med parlamentarisk styreform, vil dette inngå som en del av det arbeidet som pågår med videreutvikling av reglene om kommunal parlamentarisme.

Kap. 6 Nærmere om forslaget til lov om interkommunale selskaper

I dette kapittelet redegjøres det nærmere om forslaget til en egen lov om interkommunale selskaper.

Selskapet er gitt status som et eget rettssubjekt. Dette innebærer at rettigheter og forpliktelser tilordnes selskapet som sådan, og ikke de enkelte deltakerne. Lovforslaget betyr ikke at kommuner vil være avskåret fra å etablere samarbeidstiltak som ikke har slik status. Etter departementets forslag vil samarbeidstiltak som ikke er egne rettssubjekter reguleres av kommuneloven § 27.

Etter lovutvalgets forslag er det bare kommuner og fylkeskommuner som kan være deltakere i interkommunale selskaper. Departementet har her kommet til at også interkommunale selskaper bør kunne være deltaker i slike selskaper. Et aksjeselskap kan imidlertid ikke være deltaker i et interkommunalt selskap. Derimot kan et interkommunalt selskap være deltaker i et aksjeselskap. Etter departementets forslag kan et interkommunalt selskap ikke være deltaker i et ansvarlig selskap etter selskapsloven av 1985.

Deltakerne har ubegrenset ansvar for en prosent- eller brøkdel av selskapets forpliktelser. Tilsammen utgjør delene selskapets samlede forpliktelser.

Deltakerne utøver sin myndighet i selskapet gjennom et representantskap, hvor hver deltaker skal ha minst en representant. Det kan instruere styret og omgjøre dets beslutninger. Behandling i representantskapet er obligatorisk for enkelte saker, bl a fastsettelse av regnskap, budsjett og økonomiplan. Det er videre representantskapet som velger styret. Inngåelse av selskapsavtalen og endringer i denne skal imidlertid treffes av det enkelte kommunestyre.

Selskapet kan ikke ta opp lån med mindre deltakerne gjennom selskapsavtalen har gitt slik adgang. Det skal i så fall fastsettes en øvre ramme for selskapets låneopptak. Når det gjelder spørsmålet om hvilke formål som kan lånefinansieres vil de samme begrensningene gjelde som for kommunene selv. Låneopptak skal godkjennes av statlig myndighet. Selskapet skal ikke kunne stille garanti for andres økonomiske forpliktelser. Inntekter fra salg av fast eiendom eller andre større kapitalgjenstander skal ikke kunne brukes til å dekke løpende utgifter.

Departementet er i motsetning til utvalget kommet til at selskapsavtalen ikke skal undergis en statlig godkjenningsordning. Dette har bl a sammenheng med at ordningen med godkjenning av interkommunale sammenslutninger etter kommuneloven § 27 ble opphevet ved kommuneloven av 1992.

De ansatte i interkommunale selskaper har representasjonsrett etter det system som gjelder i selskapslovgivningen for øvrig. Dette innebærer at de ansatte får rett til representasjon i selskaper med flere enn 30 ansatte. I departementets lovforslag er det også tatt inn en bestemmelse som gir de ansatte i selskapet tilsvarende møterett i selskapets styre som de ville hatt i en nemnd dersom virksomheten var en del av kommunen selv. Denne møteretten vil være aktuell i selskaper med 30 eller færre ansatte.

Kapittelet inneholder en utførlig omtale av forholdet til offentlighetsloven og forvaltningsloven. Departementet har i likhet med utvalget kommet til at det ikke vil være hensiktsmessig å foreslå særskilt regulering av forholdet mellom offentlighetsloven og kommunale selskaper før Stortinget eventuelt har behandlet en stortingsmelding om offentlighet. Departementet vil på denne bakgrunn eventuelt komme tilbake til spørsmålet på et senere tidspunkt.Dette innebærer at spørsmålet om forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for interkommunale selskaper, må avgjøres konkret for hvert enkelt selskap. Det foreslås med andre ord ikke endringer i gjeldende rett.

Departementet foreslår at interkommunale selskaper skal følge det samme budsjett- og regnskapssystem som gjelder for den øvrige kommunale virksomhet. Samtidig foreslås det å ta inn i loven en hjemmel til å gi forskrifter som kan gjøre unntak fra plikten til å føre regnskap etter de kommunale budsjett- og regnskapsforskriftene. Departementets forslag avviker her noe fra lovutvalgets.

Kap. 7 Forholdet til EØS-avtalen

De tre regelsett som er sentrale for kommunalt foretak eller interkommunalt selskap i forhold til EØS-avtalen, er de generelle konkurransereglene, reglene om offentlig støtte og bestemmelsene om offentlige innkjøp. Reglene om statstøtte og reglene om offentlige anskaffelser kan betraktes som henholdsvis lemping og presisering av de generelle konkurransebestemmelsene.

Konkurransereglene i EØS-avtalen vil også omfatte offentlig eide virksomheter. Unntak gjelder der virksomheten utfører tjenester av allmenn økonomisk betydning. Unntaket må imidlertid ikke være videre enn nødvendig, og fravikelsen må ikke påvirke samhandelen mellom avtalepartene (EØS-landende) i et omfang som strider mot partenes interesser.

Reglene om offentlige anskaffelser skal sikre at det ved offentlige innkjøp ikke blir tatt hensyn til eller lagt vekt på forhold som medfører diskriminering av leverandører fra andre EØS-land. Både kommunale foretak og interkommunale selskaper må foreta sine egne anskaffelser i henhold til regelverket om offentlige anskaffelser. Det viktigste unntaket er de interkommunale selskap som hovedsakelig er av industriell eller forretningsmessig karakter. For anskaffelser til offentlige virksomheter innen forsyningssektoren (vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon) gjelder særlige regler.

Et særlig spørsmål er om kommunale foretak og interkommunale selskap kan betraktes som intern leverandør til eierkommunen(e) slik at leveransene kan skje utenom anbud - mao at anskaffelsen anses som leveranse i egen regi. Grensen for hvem som kan regnes som leverandør i egenregi avhenger i stor grad av hva som kan regnes som en og samme oppdragsgiver. Ofte vil dette sammenfalle med hva som regnes som samme juridiske person. En kommune eller fylkeskommune med alle sine underliggende etater og nemnder er ett rettssubjekt. Et kommunalt foretak vil være en del av dette rettssubjektet. Når kommunen tildeler et oppdrag til et kommunalt foretak innen samme kommune eller fylkeskommune blir derfor oppdraget å regne som arbeid i egen regi og kan tildeles uten å benytte anskaffelsesprosedyrene for offentlige anskaffelser. Tilsvarende gjelder i de tilfeller hvor det kommunale foretak opptrer som oppdragsgiver overfor et annet kommunalt organ i samme kommune. Dersom foretaket leverer til andre enn kommunen i konkurranse med private produsenter, vil dette imidlertid kunne forholde seg annerledes.

Et interkommunale selskap vil etter lovforslaget være et eget rettssubjekt. I utgangspunktet vil det derfor måtte følge reglene om offentlige anskaffelser. Dersom selskapet er opprettet med det formål å tilgodese eiernes behov, vil leveranser fra selskapet likevel kunne bli ansett som leveranser i egen regi.

Reglene om offentlig støtte henger nøye sammen med konkurransereglene i EØS-avtalen. Offentlig støtte vil bedre konkurranseevnen til mottakeren, og kan medføre en konkurransevridning i markedet. I utgangspunktet er enhver støtte som kan virke konkurransevridende og påvirke samhandelen mellom landene forbudt.

Begrepet statsstøtte forstås vidt. Både direkte støtte og det å bli fritatt for økonomiske byrder vil omfattes. Ved vurderingen av hva som skal anses for å være offentlig støtte vil det være avgjørende om kommunen opptrer gunstigere overfor mottakeren enn det en sammenlignbar privat investor ville gjøre.

Et særlig spørsmål er om det faktum at et foretak ikke kan gå konkurs vil bli oppfattet som offentlig støtte. For interkommunale selskaper vil bestemmelsen om at kommuner ikke kan gå konkurs ha indirekte betydning. Nærings- og energidepartementet har i sin høringsuttalelse pekt på at rettslig status som sikrer mot konkurs kan bli oppfattet som permanent støtte. Etter praksis er dette imidlertid ikke en absolutt regel. Det avgjørende vil være om det utnyttes som skjerming mot konkurranse.

Reglene om offentlig støtte innebærer at interkommunale selskaper må sikres en egenkapital som står i forhold til risikoen i det marked selskapet eventuelt skal konkurrere i. Hvis ikke, vil kommunenes posisjon som ansvarlig deltaker kunne bli sett på som permanent støtte. Det vil også kunne bli ansett som offentlig støtte dersom selskapet driver næringsvirksomhet, og det er vedtektsfestet at det ikke skal betales utbytte til eierne.

For kommunale virksomheter vil imidlertid reglene om såkalt bagatellmessig støtte kunne være praktisk viktige unntak fra reglene om offentlig støtte. Støtte som ikke overstiger 100 000 ECU (ca 417 000 i 1996) til en enkelt bedrift over en tre-års periode regnes som bagatellmessig.

Det såkalte innsynsdirektivet innebærer rett til innsyn i en virksomhets økonomiske forhold, og stiller krav til hvordan de økonomiske forholdene skal være dokumentert. Direktivet gjelder imidlertid bare virksomheter med en betydelig omsetning, og vil i praksis bare berøre de største interkommunale selskapene.

Kap. 8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslagene til en egen lov om interkommunale selskaper og et nytt kapittel i kommuneloven om kommunale foretak, innebærer ingen nye materielle plikter for kommuner og fylkeskommuner. Siktemålet med forslagene er å tilby et spekter av organisasjonsformer som er tilpasset de ulike virksomheter kommuner og fylkeskommuner driver. På denne bakgrunn må det antas at forslagene gir grunnlag for en bedre utnyttelse av kommunale og fylkeskommunale ressurser.

Departementet har søkt å minimalisere utgiftene i forbindelse med omorganisering av virksomheter, ved å foreslå overgangsregler som sørger for en mest mulig smidig overgang til ny organisasjonsform. Forslagene vil på denne bakgrunn ikke innebære nevneverdige utgiftsøkninger for kommuner og fylkeskommuner.

Forslagene forutsetter ikke økt statlig engasjement overfor kommuner og fylkeskommuner i nevneverdig grad. I visse tilfeller vil det imidlertid være nødvendig med konsesjonbehandeling ved omdanning av energiverk. Staten blir ikke påført økte utgifter eller risiko i forhold til kommuner og fylkeskommuner som følge av forslagene.

Kap. 9 og 10

Kapitlene inneholder henholdsvis spesialmerknader til lovforslaget og forslag til samlet lovtekst.

Til toppen
Til dokumentets forside