Ot.prp. nr. 53 (2002-2003)

Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven)

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

Denne proposisjonen handler om retten til land og vann i Finnmark. Det fremmes forslag om en lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke, med Finnmarksloven som korttittel. Loven innebærer at det opprettes et nytt og selvstendig organ som får overført eierrådigheten over den grunn som i dag ligger under Statskog SF. Dette utgjør størsteparten av arealet i fylket og så å si all utmark. Det nye organet får navnet Finnmarkseiendommen, på samisk Finnmárkkuopmodat. Finnmarkseiendommen får et styre med like mange medlemmer valgt av Sametinget og Finnmark fylkesting, tre valgt av hvert organ. De seks styremedlemmene skal være bosatt i Finnmark. Staten oppnevner et styremedlem uten stemmerett.

Bakgrunnen for proposisjonen er Samerettsutvalgets arbeid med å avklare og sikre samenes rettsstilling i Norge. Utvalget ble oppnevnt i 1980 som følge av striden om inngrep i tradisjonelle samiske bruksområder i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Utvalget la frem sin første utredning i 1984. Utredningen var utgangspunktet for vedtakelsen av sameloven i 1987 og vedtakelsen av Grunnloven § 110 a om den samiske folkegruppe i Norge i 1988. Det første sametingsvalget ble holdt i 1989.

Utvalget arbeidet videre med hovedvekt på rettsforholdene og arealbruken i Finnmark og la i 1997 frem utredningen NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. Utredningen var på høring frem til høsten 1999, og utredningen samt høringsinstansenes uttalelser har vært utgangspunktet for arbeidet med proposisjonen.

Et hovedmål med loven er å avløse usikkerheten og striden om retten til land og vann i Finnmark med trygghet og forutsigbarhet når det gjelder naturgrunnlaget for samisk kultur, for innbyggernes bruk av utmark og for en positiv næringsutvikling basert på en bærekraftig utnyttelse av ressursene.

Dette skjer ved en ny grunnforvaltning der finnmarkingene selv får eierrådigheten og ansvaret for forvaltningen av ressursene, mens staten trekker seg ut av grunneierrollen i Finnmark. Det innebærer et betydelig historisk skifte over til lokal styring og er en klar tillitserklæring til alle finnmarkinger uansett etnisk og kulturell bakgrunn. Ved dette settes et punktum for den særlige grunnforvaltningen i Finnmark, der staten har utøvd både myndighet og eierrådighet uten et klart skille mellom funksjonene. Finnmarksloven innebærer at finnmarkingene heretter skal utøve eierrådigheten, mens kommunale og statlige myndigheter skal utøve myndighet. For eksempel skal det offentligrettslige utmarksoppsynet utføres av Statens naturoppsyn.

Folkerettens regler om urfolk og minoriteter og samiske rettigheter til land og vann i norsk rett er vurdert og tatt hensyn til. Loven gir klart uttrykk for at den skal anvendes i samsvar med disse reglene. Sametinget er gitt operative virkemidler med sikte på vern av naturgrunnlaget for samisk kultur. Det gjelder sammensetningen av styret i Finnmarkseiendommen, der den samiske representasjonen ikke er i mindretall blant de stemmeberettigede medlemmene. I tillegg gir avstemningsreglene et mindretall på to mulighet for å få overprøvd uenighet om endret bruk av utmark vil være til skade for naturgrunnlaget for samisk kultur.

Sametinget får myndighet til å gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Disse retningslinjene skal legges til grunn når Finnmarkseiendommen behandler saker om endret bruk av utmark. Retningslinjene skal også anvendes av offentlige myndigheter ved behandling av saker om endret bruk av utmark. Retningslinjene får virkning når de er godkjent av departementet.

I loven er vernet av naturgrunnlaget for samisk kultur og samisk innflytelse over arealdisponeringen balansert mot den øvrige folkevalgte representasjonen fra fylket og mot statens ansvar for å veie de samiske hensyn mot andre samfunnshensyn.

Så vel Sametinget som fylkestinget og Finnmarkseiendommens styre får gjennom loven en god mulighet til å utforme en langsiktig politikk for arealbruken og til å avstemme kryssende hensyn mot hverandre.

Loven medfører ingen eiendomsdeling. En deling fremstår verken som nødvendig eller tjenlig med den helhetsløsningen som loven innebærer. Høringen av Samerettsutvalgets utredning viste også at mindretallsforslaget om en deling av fylket i to eiendommer heller ikke hadde overveiende tilslutning i indre Finnmark.

Loven gir en prinsipiell avklaring når det gjelder grunnlaget for opparbeidelse av selvstendige rettigheter i Finnmark. Det slås fast at private eller kollektive rettigheter som bygger på hevd eller alders tids bruk vil gjelde på Finnmarkseiendommens grunn. Opparbeidelse av selvstendige rettigheter til utmarksbruk uavhengig av eierposisjon kan skje, og har skjedd, i Finnmark som ellers i landet. Dette har betydning for all utmarksbruk som fyller vilkårene for etablering av selvstendige rettigheter, og innebærer også at de særlige samiske bruksformene med tradisjonell kollektiv bruk kan gi grunnlag for selvstendige rettigheter.

Samisk reindrift er viet oppmerksomhet i loven som følge av reindriftens særlige betydning som grunnlag for samisk kultur, og fordi den representerer en gruppe av samiske rettsbærere, kulturbærere og næringsutøvere som omfattes av folkerettens regler om anerkjennelse av urfolks rett til tradisjonelle områder, og også av reglene i norsk rett om erverv av selvstendige rettigheter gjennom bruk. På denne bakgrunn er reindriftssamene sikret representasjon i Finnmarkseiendommens styre, og reindriftens selvstendige rettsgrunnlag er fastslått i loven. Sametingets retningslinjer og reglene for saksbehandling i styret vil også bidra til at reindriftens interesser blir ivaretatt ved den fremtidige disponeringen av utmarksarealene.

Finnmarkseiendommen kan innen klare grenser dele ut overskudd til fylkeskommunen, Sametinget eller allmennyttige formål i fylket. En kontrollkomité oppnevnt av fylkestinget, Sametinget og Kongen skal føre tilsyn med styrets virksomhet.

Finnmarkseiendommen blir et selvstendig rettssubjekt uavhengig av statsmyndighetene, som heller ikke kan instruere eller styre virksomheten. Finnmarkseiendommens rettsstilling blir som for andre grunneiere, med følgende unntak: Finnmarkseiendommen må vederlagsfritt avgi grunn til nasjonalparker. Finnmarkseiendommen kan ikke kreve erstatning ved ekspropriasjon av grunn til offentlige formål til fordel for fylkeskommunen eller kommuner i fylket. Finnmarkseiendommen har erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon fra staten med unntak av ekspropriasjon til sykehus, kirker, kulturtiltak og utdanningsformål. Stortinget kan ved lov endre Finnmarkseiendommens rettsstilling.

Ved opprettelse av nye nasjonalparker eller utvidelse av eksisterende nasjonalparker på Finnmarkseiendommens grunn skal bruksreglene utformes under hensyn til at tradisjonell bruk kan videreføres. Det vil ha positiv betydning både for reindriften og for annen tradisjonell samisk utmarksbruk, som derved kan oppnå vern og praktisk anerkjennelse.

Offentlighetsloven og forvaltningslovens regler om habilitet og den alminnelige saksbehandling vil gjelde for Finnmarkseiendommen. I egenskap av uavhengig eierorgan er det ikke naturlig at øvrige regler i forvaltningsloven gjøres generelt gjeldende for virksomheten.

Finnmarkseiendommen skal forvalte de fornybare ressursene i samsvar med lovens formål og innenfor de rammer som følger av viltloven, lakse- og innlandsfiskloven og annen nasjonal lovgivning. Naturens mangfold og produktivitet skal bevares. Loven fastlegger en rettighetsfordeling mellom kommunens innbyggere, fylkets befolkning og allmennheten for øvrig som stort sett er i samsvar med dagens praksis. Finnmarkseiendommen gis imidlertid betydelige fullmakter til å utforme nærmere rammer for ressursbruken. Det innføres en særskilt rett til lokal utnyttelse av enkelte utmarksressurser for folk som har en betydelig del av sitt livsgrunnlag knyttet til utmarkshøsting. Det ligger til kommunen å ta stilling til dette, med klageadgang til Finnmarkseiendommen.

Det foreslås endringer i bergverksloven som skal bidra til at de samiske interesser og Finnmarkseiendommen som grunneier systematisk kommer inn i behandlingen av mineralsaker. Det gis særregler for skjerping, muting og utmål i Finnmark. Dersom Sametinget eller Finnmarkseiendommen går mot at søknader om muting eller utmål innvilges, skal saken avgjøres av departementet. For gruver på Finnmarkseiendommens grunn kan det gis forskrift om at grunneieren skal ha en høyere andel av avkastningen enn det som i dag følger av loven. Som grunneier får Finnmarkseiendommen retten til de ikke-mutbare mineralene.

Loven er ikke ment å medføre store endringer for dagens brukergrupper og rettighetshavere i fylket eller for allmennheten for øvrig. De største endringer vil gjelde for Sametinget, fylkestinget og staten ved Statskog SF. Endringer over tid for finnmarkingene vil eventuelt komme som et resultat av at de folkevalgte organene og det nye grunneierorganet tar i bruk den rådighet de får tilført gjennom loven.

Den nye Finnmarksloven trer i kraft når Kongen bestemmer. De ansatte i Statskog i Finnmark som ønsker det, følger med over i Finnmarkseiendommen når den trer i virksomhet. Finnmarkseiendommen vil selv ta standpunkt til egen organisering og lokalisering som en konsekvens av at den blir et selvstendig organ, med frihet og ansvar for en god forvaltning av grunnen og ressursene i fylket.

Til forsiden