Ot.prp. nr. 54 (2000-2001)

Om lov om endringer i lov om domstolene og lov om fri rettshjelp mv. (postforkynning og utvidet adgang til fri sakførsel i Høyesterett mv.)

Til innholdsfortegnelse

5 Om endring av reglene om postforkynning

5.1 Forslagene i høringsbrevet

I høringsbrevet fra Justisdepartementet 28. september 1999 forslag nr. 9 om endring av reglene om postforkynning heter det:

«A. Adgang for utenriksstasjonene til å foreta postforkynning

Justisdepartementet er sentralmyndighet i rettsanmodningssaker som gjelder forkynning av dokumenter for personer bosatt i utlandet.

Etter domstolloven § 180 tredje ledd annet alternativ kan forkynning for personer som har kjent bopel eller oppholdssted i utlandet skje «gjennom vedkommende norske legation eller konsulat hvis den fremmede lovgivning ikke er til hinder».

I praksis utfører utenriksstasjonene selv kun forkynning overfor norske statsborgere. Det må anses som alminnelig statspraksis at et lands utenriksrepresentasjon har en slik adgang til å foreta forkynning overfor egne borgere. Prinsippet er bl.a. nedfelt i Konvensjon om forkynnelse i utlandet av rettslige og utenrettslige dokumenter på sivil- og handelsrettens område av 15. november 1965 artikkel 8.

Domstolloven § 180 tredje ledd gir kun den nødvendige internrettslige hjemmel for at utenriksstasjoner kan foreta forkynning i saker knyttet til norsk prosess. Bestemmelsen sier ikke noe om fremgangsmåten for slik forkynning. Det må legges til grunn at domstolloven kapittel 9 også regulerer fremgangsmåten ved forkynning i slike tilfeller, jf. E. Alten: Domstolloven med kommentarer, 3. utgave, Oslo 1961 side 139:

«Forkynnelser i utlandet skal etter hovedregelen i tredje ledd utføres av stedets myndigheter etter de der gjeldende regler, mens norske myndigheter som utfører forkynnelser utenlands følger denne lovs regler.»

Domstolloven kapittel 9 hjemler tre ulike hovedformer for forkynning; postforkynning i § 163 a, personlig forkynning ved stevnevitne i § 165 og underhåndsforkynning i § 179. Domstolloven § 163 a annet ledd har en uttømmende oppregning av hvilke myndigheter som kan forestå postforkynning. Utenriksstasjonene er ikke nevnt her. Det følger dessuten uttrykkelig av forskrift om postforkynning 11. oktober 1985 nr. 1810 § 1 tredje ledd at forskriften bare gjelder forkynning i Norge.

Departementet opplever en ikke ubetydelig økning i antall begjæringer om forkynning i utlandet og ofte også i meget fjerntliggende strøk. For utenriksstasjonene kan forkynningsoppgaven til tider være arbeidsbelastende og ta mye tid. Det finnes tilfelle der den dokumentene skal forkynnes for er bosatt så langt unna nærmeste utenriksstasjon at det vil være både tidkrevende og dyrt for vedkommende å møte fram ved utenriksstasjonen, og tilsvarende om utenriksstasjonens personell skal reise til vedkommende. Bruk av private stevnevitner kan være kostbart.

På bakgrunn av ovennevnte vil det kunne være hensiktsmessig om også norske utenriksstasjoner kunne få adgang til å utføre postforkynning. Dette vil ofte være tidsbesparende for den som rekvirerer forkynningen og dessuten innebære større sikkerhet for at forkynning faktisk vil bli utført.

Reglene om postforkynning etter domstolloven § 163 a første ledd gjelder bare forkynning av dokumenter fra de offentlige myndigheter som er nevnt i annet ledd. De offentlige myndigheter som er nevnt i annet ledd er samtidig de eneste myndighetene som kan foreta postforkynning. Annet ledd er altså utformet slik at det blir avgjørende for om postforkynning skal benyttes at den offentlige myndighet som skal ha et dokument forkynt, er positivt oppregnet i bestemmelsen.

Det finnes en rekke bestemmelser om forkynning i lovverket. Dokumenter blir forkynt fra mange forskjellige etater, f.eks. fra Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, Trygderetten og bygningsrådene. Begrunnelsen for å lage et system der bare dokumenter fra et begrenset antall offentlige myndigheter kunne postforkynnes, var i følge forarbeidene (Ot. prp. nr. 62 (1984-85) side 15 flg.) at det gir bedre oversikt over forkynningsordningen. Man fant det upraktisk å knytte altfor mange desentraliserte enheter, med et til dels meget begrenset antall årlige forkynninger pr. enhet, til postforkynningsordningen. Det ble også lagt vekt på at enkelte dokumenter ikke egner seg for postal forkynning.

Utenriksstasjonene skiller seg fra de myndigheter som er nevnt i § 163 a annet ledd ved at de ikke forkynner egne dokumenter, men dokumenter fra andre organer eller personer - også fra organer som ikke omfattes av postforkynningsordningen. Dersom det skal åpnes for at utenriksstasjonene skal kunne foreta postal forkynning, blir det et spørsmål om adgangen skal begrenses til dokumenter fra de myndigheter som er nevnt i § 163 a annet ledd, eller om det også skal åpnes for postal forkynning av dokumenter fra andre. Det kan også tenkes et alternativ hvor hovedregelen er at adgangen er begrenset til dokumenter fra de myndigheter som er nevnt i § 163 a annet ledd, men med mulighet for postforkynning av andre dokumenter i særlige tilfelle. Dette kan f.eks. være tilfelle der det er forbundet med betydelige vanskeligheter eller fare å forkynne på annet vis.

Det antas at forkynninger fra myndigheter som ikke er nevnt i domstolloven § 163 a annet ledd utgjør en ubetydelig del av det samlede antall forkynninger. For oversiktens skyld bør man derfor etter departementets syn begrense utenriksstasjonenes adgang til å foreta postforkynning til å gjelde for dokumenter fra myndighetene nevnt i domstolloven § 163 a annet ledd.

Dette kan f.eks. skje ved at domstolloven § 180 tredje ledd endres slik:

«Ellers foregår forkynnelse for personer, som har kjent bopel eller oppholdssted i utlandet, på den måten som der er hjemlet, eller gjennom vedkommende norske utenriksstasjon, herunder postalt etter reglene i § 163 a dersom dokumentet skal forkynnes fra de myndigheter som der er nevnt, hvis den fremmede lovgivning ikke er til hinder.»

Som det fremgår av forslaget foreslås at betegnelsen «legation eller konsulat» endres til «utenriksstasjon». I samsvar med internasjonal praksis brukes ikke lenger betegnelsen «legasjon» på noen av Norges utenriksstasjoner. Utenriksstasjon omfatter ambassader, konsulære stasjoner og delegasjoner, jf. lov av 18. juli 1958 nr. 1 (utenriksloven) § 3.

Etter departementets syn bør domstolloven § 163 a inneholde en henvisning til § 180 tredje ledd. Vi foreslår derfor at § 163 a første ledd endres slik:

«Dokumenter som skal forkynnes fra de offentlige myndigheter som er nevnt i annet ledd, også der dette skjer gjennom norsk utenriksstasjon etter § 180 tredje ledd, sendes til den de skal forkynnes for direkte gjennom postoperatør, enten i vanlig brev vedlagt mottakskvittering eller i rekommandert brev. Forliksrådets dokumenter kan også forkynnes i vanlig brev uten mottakskvittering.»

Det er med hjemmel i domstolloven § 163 a gitt nærmere regler om postforkynning i forskrift 11. oktober 1985 (postforkynningsforskriften). Disse forskriftene gjelder ikke ved forkynning utenfor Norge. Dersom man gjennomfører de endringer som ovenfor er foreslått i domstolloven §§ 163 a og 180, bør postforkynningsforskriften gjøres gjeldende også ved forkynning i utlandet. Behovet for endringer i forskriften er nærmere omtalt nedenfor under C.»

Punkt B og C fra høringsbrevet er ikke tatt med her, da disse omhandler endringer i postforkynningsforskriften.

5.2 Høringsinstansenes syn

De aller fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet er positive til forslaget. Dette gjelder Borgarting lagmannsrett, Agder lagmannsrett, Oslo byrett, Trondheim byrett, Nord-Troms herredsrett, Halden sorenskriverembete, Senja sorenskriverembete, Hordaland statsadvokatembeter, Bodø politidistrikt, Trondheim politidistrikt, Asker og Bærum politidistrikt, Politiembetsmennenes Landsforening og Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene. Solør sorenskriverembete ser ikke betenkeligheter ved forslaget.

5.3 Departementets vurderinger

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at utenriksstasjonene gis adgang til å foreta postforkynning. Som hovedregel vil dette kun gjelde overfor norske statsborgere. Departementet anser dette som en praktisk og tidsbesparende ordning.

Når det gjelder spørsmålet om adgangen skal begrenses til dokumenter fra de myndigheter som er nevnt i domstolloven § 163 a annet ledd, eller om det også skal åpnes for postal forkynning av dokumenter fra andre, er det kun Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene som har uttalt seg. De ønsker at også forliksrådets dokumenter skal omfattes av ordningen.

Departementet har sett nærmere på spørsmålet. Begrunnelsen for at det i dag bare er dokumenter fra et begrenset antall offentlige myndigheter som kan postforkynnes, er i følge forarbeidene, Ot.prp. nr. 62 (1984-85), at det gir bedre oversikt over forkynningsordningen. Dette hensynet gjør seg ikke i like stor grad gjeldende hvis utenriksstasjonene gis adgang til å postforkynne i utlandet. Da blir anmodningen om forkynning oversendt Justisdepartementet, som er sentralmyndighet for rettsanmodninger til og fra utlandet. Deretter oversendes dokumentene videre til den aktuelle ambassade. I disse sakene foreligger det derfor en helt annen sentral kontroll enn ved postforkynning internt i Norge. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at det vil være ønskelig at utenriksstasjonene får adgang til å postforkynne dokumenter uavhengig av om forkynningen er begjært av de myndigheter som er nevnt i § 163 a annet ledd eller av andre. I motsetning til i høringsbrevet er departementet derfor nå av den oppfatning at utenriksstasjonene bør gis en generell adgang til postforkynning. Dette anses som den mest oversiktlige og enkleste ordningen. Det foreslås at endringene innarbeides i domstolloven § 180 tredje ledd nytt annet punktum.

I motsetning til i høringsbrevet ser departementet det nå ikke som nødvendig at domstolloven § 163 a om postforkynning inneholder en henvisning til domstolloven § 180 tredje ledd.

Med hjemmel i domstolloven § 163 a er det gitt nærmere regler om postforkynning i forskrift 11. oktober 1985 nr. 1810 (postforkynningsforskriften). Denne forskriften gjelder ikke ved forkynning utenfor Norge. Gjennomføres de ovenfor nevnte endringer, må postforkynningsforskriften gjøres gjeldende også ved forkynning i utlandet.