7 Samvær

7.1 Samværsrett for besteforeldre

7.1.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

Samværsrett for andre enn foreldrene kommer bare på tale når en eller begge foreldrene er døde (barneloven § 45). En slik samværsrett følger ikke direkte av loven, men må fastsettes i hvert enkelt tilfelle. Regelen gjelder uavhengig av om foreldrene levde sammen eller ikke på dødsfallstidspunktet. Barnets slektninger eller andre som er nært knyttet til barnet kan rette krav om samvær til domstolen. Hvis partene er enige om administrativ behandling, kan fylkesmannen fatte vedtak i saken. Det skal ikke mekles i disse sakene. Avgjørelsen skal rette seg etter hva som er best for barnet.

I vurderingen av hva som vil være til barnets beste, skal det legges vekt på barnets behov for samvær med andre enn den gjenlevende av foreldrene. Det kreves ikke spesielle eller sterke grunner for å få fastsatt samværsrett etter § 45, men samværsretten er i disse tilfellene ikke like selvfølgelig som for de biologiske foreldrene. Man bør derfor være varsom med å fastsette en samværsrett for besteforeldrene mot protester fra den gjenlevende mor eller far.

I Ot prp nr 44 (1987-88) ble spørsmålet om samværsrett for andre enn foreldrene behandlet. Her var problemstillingen at personer som i lengre tid har fungert som sosiale foreldre (altså ikke barnets slektninger), ikke har noe rett til å få fastsatt samvær dersom begge de biologiske foreldrene lever. De fleste høringsinstansene gikk mot at det skulle kunne fastsettes samværsrett i disse tilfellene. Det ble blant annet argumentert med at:

• det i dag er et mangfold av familiekonstellasjoner, og lovfestet rett til samvær med flere personer kan innebære en oppstykket tilværelse og føre med seg mer problemer enn hjelp for barnet

• en slik lovendring kan føre til økt belastning for den som har omsorgen for barnet

• avgjørelsen om hvem et barn skal være sammen med, hører naturlig under foreldreansvaret

På grunnlag av uttalelsene som kom i høringsrunden, konkluderte Justisdepartementet med at det ikke var noe stort behov for å endre den någjeldende ordningen, og det ble derfor ikke foreslått noen lovendring.

7.1.2 Høringsnotates forslag

I den senere tid har særlig besteforeldre engasjert seg i den offentlige debatten med å kreve selvstendig samværsrett for besteforeldre. Dette skyldes at mange familier splittes og besteforeldrene mister kontakten med barnebarna.

Departementet vurderte i høringsnotatet om besteforeldre burde få selvstendig søksmålsadgang i saker om samvær med barnebarnet når begge foreldrene lever, men konkluderte med at det er foreldrene som har ansvaret for å formidle kontakt mellom besteforeldre og barnebarn. Når barnet bor sammen med den ene av foreldrene, er det denne som har ansvar for kontakten mellom barn og besteforeldre på sin side av familien. Samværsforelderen har ansvaret for kontakten mellom sine foreldre og barnet.

Det ble imidlertid vurdert om kontakten mellom barn og besteforeldre likevel kan styrkes. Departementet gikk således inn for at når forelderen som ønsker samvær blir nektet, bør det åpnes for en adgang for besteforeldre til å få fastsatt samværsrett. Dette kan gjennomføres ved at forelderen reiser sak med påstand om å bli tilkjent samværsrett, med subsidiær påstand om at hans eller hennes egne foreldre får rett til samvær dersom forelderen selv ikke får samvær. Retten kan fastsette en samværsordning mellom barnet og besteforeldrene, dersom den finner at dette vil være til barnets beste. I de tilfellene hvor samvær mellom barn og forelder blir nektet helt, er det tungtveiende grunner som gjør at barnet ikke bør møte vedkommende forelder. I slike tilfeller bør det derfor alltid stilles som vilkår for besteforeldrenes samvær at barnet ikke skal møte forelderen. Besteforeldre eller andre slektninger gis ikke selvstendig søksmålsadgang ut over den de har i dag (barneloven § 45).

7.1.3 Høringsinstansenes syn

Følgende instanser støtter forslaget: Mental barnehjelp, Norges husmorforbund, Norges bondekvinnelag, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Advokatforeningen, Likestillingsombudet, Likestillingsrådet, Aleneforeldreforeningen, Kirkens familierådgivning i Mo i Rana, Fylkesmannsembetene i Hedmark, Østfold, Vest-Agder, Oslo og Akershus, Sør-Trøndelag og Hordaland.

Enkelte høringsinstanser mener imidlertid at loven bør opprettholdes som i dag, og ikke utvides som i forslaget. Dommerforeningen uttaler blant annet:

«Utvalget kan ikke tiltre forslaget til nytt annet ledd i § 45. Forslaget vil forøvrig neppe dekke noe praktisk behov, - den av foreldrene som nektes samvær, vil sannsynligvis sjelden være interessert å få etablert en samværsordning med sine foreldre, når betingelsen er at det ikke skal innebære at vedkommende selv får møte barnet.»

Redd Barna påpeker at fastsettelse av samværsrett mot bostedsforelderens vilje, erfaringsmessig byr på en rekke problemer:

«Fastsettelse av samværsrett på tvangsmessig grunnlag, bør derfor ikke strekkes lengre enn til å stadfeste samværsrett for en av foreldrene. Et betenkelig aspekt ved å etablere tvungen samværsrett for besteforeldre når besøksforelderen er nektet samvær, vil forøvrig være at barnet gjennom besteforeldrenes samværsordning i praksis kan risikere å bli eksponert for samvær med den forelderen som er nektet samvær. Redd Barna er opptatt av at det så vidt mulig etableres relasjoner mellom barn og dets besteforeldre, men mener man bør bruke andre virkemidler for å komme fram til samværsordninger.»

Juridisk rådgivning for kvinner frykter at en slik subsidiær søksmålsadgang kan komplisere barnets hverdag ytterligere.

Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri påpeker barns behov for å ha et godt og intakt nettverk, selv om foreldrene skilles, og ønsker at barneloven skal utformes slik at besteforeldre eller andre nære familiemedlemmer kan ha et eget forhold til barna, selv om de ikke tilkjennes egen søksmålsrett.

Aksjonsgruppa for barns rett til samvær ønsker at barnet skal få fastsatt samværsrett til besteforeldre ikke bare når den ene eller begge foreldrene er døde, men også når begge foreldre lever. Disse synspunktene deles av mange av privatpersonene som har uttalt seg.

Både Barneombudet, Likestillingsombudet, Likestillingsrådet, Kvinnefronten og LLH mener det bør være adgang for steforelder/sosial forelder å få fastsatt samværsrett etter et samlivsbrudd. Barnevernsekretariatet i Oslo mener at dagens lov heller bør presiseres til å gjelde barnets nærstående.

7.1.4 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

Flere av høringsinstansene har i sine uttalelser framhevet behovet for at steforelder/sosial forelder kan få fastsatt samværsrett etter et samlivsbrudd. Departementet viser her til Ot prp nr 44 (1987-88) hvor det ble diskutert om personer som er nært knyttet til barnet, uten å være i slekt, burde få en selvstendig samværsrett. Den som har fungert som barnets sosiale forelder over tid, kan ha en særlig interesse i å få fastsatt samværsrett. Et samlivsbrudd mellom mor og stefar kan være like opprivende for barnet, som et samlivsbrudd mellom de biologiske foreldrene. Barns behov for stabilitet og kontinuitet vil kunne begrunne en adgang til å fastsette samvær i disse tilfellene. I tillegg til de sosiale foreldrene, kan barnas stesøsken også ønske at det fastsettes samvær formelt. På grunnlag av høringen som fant sted forut for Ot prp nr 44 (1987-88), finner departementet likevel ikke grunn til å ta opp dette spørsmålet på nytt.

Departementet har på bakgrunn av høringsrunden vurdert hvorvidt besteforeldre bør gis adgang til å kreve samvær med barnebarn, når barnets foreldre flytter fra hverandre. Kontakt på tvers av generasjonene er av meget stor verdi for alle parter. Dette er som regel en løpende kontakt og et naturlig samvær som ikke reguleres av lovgivning. Når begge foreldrene lever, er det mest nærliggende at de tilrettelegger kontakten mellom barnebarn og besteforeldre, særlig når barna er små. Samvær og kontakt er her basert på frivillighet. Ofte vil besteforeldre representere et stabilt holdepunkt for barna ved foreldrenes samlivsbrudd.

Det er bare i tilfeller hvor foreldrene ikke er villige til å inngå avtale om samvær at det er aktuelt for besteforeldrene å få rett til å kunne reise sak med krav om samværsrett. Man kan derfor spørre seg om det ville være rimelig, og om det ville tjene barnets interesser å fastsette samvær i disse sakene. Barn kan ha store vanskeligheter med å takle foreldrenes konflikter. Her kan de i tillegg risikere å bli blandet inn i konflikter mellom foreldrene og besteforeldrene. Ved å åpne for søksmålsadgang for besteforeldrene, vil man også åpne for flere konflikter. Barnet besteforeldre kan representere 4 familie-enheter (i tilfeller hvor besteforeldrene på begge sider er skilt) som alle da vil ha en selvstendig søksmålsadgang. Dette kan resultere i svært hyppige søksmål med påstand om samværsrett med barnet. Det vil trolig oppleves som vanskelig dersom barnet skal forholde seg til flere fastsatte samværsretter. I tilfellene hvor det vil være aktuelt at fylkesmannen eller retten tar standpunkt til samvær, vil det være konflikt mellom foreldrene, og konflikt mellom bostedsforelderen og besteforeldrene. Barnet blir derved gjenstand for to konflikter, og får to samværsordninger å forholde seg til. Det kan derfor synes vanskelig forenlig med prinsippet om barnets beste å tillate at det fastsettes to samværsordninger som løper parallelt. Spesielt i situasjoner hvor det oppstår konflikter ved henting og bringing, kan det bli ekstra belastende for barnet.

Utgangspunktet må være at det er foreldrene som er interessenter i samværssaker som gjelder deres egne barn. Departementet mener at man bør være meget varsom med å gi andre personer rettigheter som gjør dem til foreldrenes «konkurrenter» med hensyn til barnet, for eksempel slik at barnets forelder må konkurrere med sine egne foreldre om å få samvær med barnet. Det er helt grunnleggende at det er barnets foreldre som har rett til samvær, så langt dette er forenlig med barnets beste. Ingen andre har i utgangspunktet noen rett til samvær, og foreldrene har myndighet til å bestemme hvem barnet skal være sammen med. Ettersom barnet blir eldre, vil dette i stor grad avgjøres av barnet selv. Hvis barnet etter eget ønske tilbringer tid med besteforeldrene, er dette positivt for begge parter og vil ha mer karakter av naturlig kontakt mellom generasjonene enn av samværsrett.

I tilfeller hvor foreldrene ikke ønsker at barnet skal være sammen med besteforeldrene, og gjennomfører dette så lenge de bor sammen, bør ikke besteforeldrene kunne reise sak med påstand om samvær etter at foreldrene har flyttet fra hverandre. På denne måten ville besteforeldrene få større rettigheter i forhold til samvær når barnets foreldre har flyttet fra hverandre, enn når de lever i et samliv. Foreldrenes sivilstand ville dermed kunne få innvirkning på besteforeldrenes rett til samvær. Det kan neppe oppfattes som rimelig at besteforeldrene skal kunne få rett til samvær med barnebarnet mot foreldrenes ønske, og at de vil ha mulighet til å få dette fastsatt av retten eller fylkesmannen i tilfeller hvor barnets foreldre ikke lenger lever sammen.

Mange besteforeldre har liten kontakt med barnebarna sine fordi den av foreldrene som barnet bor fast sammen med forhindrer at samvær blir gjennomført. Når den ene forelderen blir forhindret i å ha samvær, vil dette også ramme besteforeldrene. Dette er et alvorlig problem for de personene det gjelder, og det må anses som et stort problem for barnet at kontakten med den ene halvdelen av familien forhindres. Det kan være av svært stor verdi for barnet å ha forbindelse med og kunnskap om slektsrøttene på begge sider. Det er imidlertid vanskelig å se at problemet med boikott av samværsrett kan løses ved å tildele samværsrett til flere personer, i dette tilfelle besteforeldrene. Boikott av samvær må forsøkes løst ved hjelp av mekling og eventuelt gjennom tvangsgjennomføring. Hvis bostedsforelderen motsetter seg at barnet skal ha samvær med den andre av foreldrene, er det lite trolig at vedkommende vil være positiv til et samvær mellom barnet og besteforeldrene på den siden av familien. Partene har her full anledning til å avtale samvær.

Samværsrett for besteforeldre er et tema som mange av privatpersonene som har uttalt seg har vært opptatt av. Mange privatpersoner har foreslått at lovteksten skal lyde: «Lovfestet rett for barna til samvær med biologiske besteforeldre.» Departementet er av den oppfatning at barn bør ha samvær med besteforeldrene, og at et slik samvær vil være et ubetinget gode for barna. Besteforeldrene representerer en ressurs for barnebarna. De vil skape et større nettverk, og kunne formidle tradisjoner og formidle impulser til barna fra sin generasjon. Besteforeldrene vil ofte ha annen kunnskap enn foreldrene, og vil ha tid til å bringe den videre til barnebarna. Departementet er kjent med at enkelte land har, eller har forslag om, rett til samvær for andre grupper enn foreldrene, f eks besteforeldre, søsken osv i tilfeller hvor dette blir vurdert å være til barnets beste. Dette gjelder f eks Frankrike, Tyskland, England og Belgia. I disse landene treffes avgjørelser om samvær av domstolen. Departementet har likevel grunn til å tro at adgangen til å fastsette samvær med besteforeldrene mot foreldrenes vilje, praktiseres restriktivt av domstolene i disse landene.

De fleste av de ordinære høringsinstansene har gitt sin tilslutning til departementets forslag i høringsnotatet om at besteforeldrenes gis en begrenset adgang til å få fastsatt samværsrett. Svært mange påpeker viktigheten av kontakt mellom barnebarn og besteforeldre, men understreker at dette må baseres på frivillighet for å bli vellykket. Det er foreldrene som skal ha rett til å bestemme hvem barna skal være sammen med, og samvær bør ikke tvinges gjennom mot foreldrenes vilje. I tilfeller hvor problemet er boikott av den eksisterende samværsordningen, må dette forsøkes løst på andre måter enn gjennom fastsettelse av flere samværsordninger.

Enkelte høringsinstanser mener at loven bør opprettholdes som i dag, fordi forslaget til utvidelse ikke fyller noe praktisk behov eller fordi det vil gjøre barnets situasjon vanskeligere. Departementet mener at selv om forslaget om utvidelse bare vil hjelpe en liten gruppe, vil det være av stor betydning for dem det gjelder. Forslaget er en logisk følge av at foreldrene, dersom de er i en situasjon som tillater det, har ansvaret for å formidle kontakt mellom barnebarn og besteforeldre.

På bakgrunn av høringen opprettholder departementet forslaget i høringsnotatet om at i tilfeller hvor en forelder er nektet samværsrett, kan vedkommende fremme en subsidiær påstand om at det fastsettes en samværsordning mellom barn og besteforeldre (barneloven § 45 nytt andre ledd). Samvær kan her bare fastsettes under forutsetning av at den som er nektet samvær ikke får møte barnet.

7.2 Reiseutgifter ved samvær

7.2.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

Utgangspunktet er at den samværsberettigede skal betale eventuelle reiseutgifter som påløper i forbindelse med samvær. Heller ikke i tilfeller der den som bor sammen med barnet har flyttet til en annen kant av landet, endres dette utgangspunktet. Retten eller fylkesmannen kan fastsette en annen fordeling av utgiftene dersom dette finnes rimelig i den enkelte sak. Dette kan være i tilfeller hvor det er store ulikheter i partenes økonomi som gjør det urimelig at parten med svakest økonomi alene skal dekke reiseutgiftene. Hvem som skal dekke reiseutgiftene i forbindelse med samvær er ikke regulert i loven, men følger av forarbeidene.

I Barnelovutvalgets innstilling (NOU 1977:35) ble utgifter til å utøve samvær omtalt slik:

«Det naturlige utgangspunkt må her være at den samværsberettigede dekker alle utgifter i forbindelse med samværet - mat, deltakelse i tilstelninger, billetter til kino osv. Dette må også gjelde for lengre tids samvær, for eksempel i sommerferien. Trolig bør det heller ikke være noen annen regel for barnets reiseutgifter fram til den samværsberettigede. Forøvrig sier det seg selv at partene kan avtale en annen utgiftsfordeling, og det må også kunne besluttes av domstolene eller fylkesmannen i sak om samværsrett eller i egen sak.»

Under revideringen av barneloven i 1989 (Ot prp nr 44 (1987-88)) ble også spørsmålet om utgifter i forbindelse med utøvelse av samværsrett behandlet. Det ble der vist til at utgifter til samværsutøvelse ikke burde få innvirkning på bidragsfastsettelsen selv om utgiftene kunne få betydelig omfang. Justisdepartementet skrev blant annet: «Reiseutgifter i forbindelse med samvær vil dog de fleste bidragspliktige ha, så sant det er noen geografisk avstand mellom partene. Der avstanden er særlig stor, vil samværsretten normalt måtte praktiseres noe annerledes enn såkalt «vanlig samvær» i henhold til barneloven § 44 fjerde ledd, ved sjeldnere men lengre samvær, slik at reisehyppigheten går ned og dermed også de samlede reiseutgifter.» Justiskomiteen (Innst O nr 23 (1988-89)) bemerket at det er uheldig dersom store reiseutgifter i denne sammenheng blir en vesentlig hindring for et regelmessig samvær. Komiteen mente derfor at departementet burde vurdere å innføre en unntaksregel for de tilfellene hvor utøvelsen av samværet fører til særlig store utgifter, evt om problemet burde forsøkes løst på annen måte, for eksempel ved endring i skattereglene.

7.2.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet at regelen om dekning av reiseutgifter i forbindelse med samvær lovfestes. Lovfestingen var ikke ment å føre til vesentlige endringer i praksis. Utgangspunktet er at samværsforelderen skal dekke reiseutgiftene. Fra hovedregelen om at samværsforelderen bekoster reiseutgiftene, bør retten eller fylkesmannen fremdeles kunne gjøre unntak ved å pålegge bostedsforelderen å dekke en viss andel av reiseutgiftene dersom særlige grunner gjør det rimelig. I tilfeller hvor det er rimelig må det også kunne avgjøres at bostedsforelderen skal dekke reiseutgiftene fullstendig. Når barnet er over 15 år bør krav om deling av reiseutgifter kunne behandles administrativt når en av foreldrene ønsker det.

7.2.3 Høringsinstansenes syn

I dette spørsmålet er høringsinstansene splittet.

Offentlige familievernkontorers organisasjon, Familierådgivningskontoret i Stavanger, Norsk psykologforening, Krisetelefonen for menn, Fylkesmannen i Oppland og Mannsforbundet mener at foreldrene bør dele utgiftene til reise. Barnevernsekretariatet i Oslo og Foreningen 2 foreldre synes det er mest rimelig at foreldrene bør dekke reiseutgiftene etter økonomisk evne, mens Forbundet 2 foreldre hevder at forslag om lovfesting blokkerer en generell adgang til deling av reiseutgifter.

Barneombudet støtter departementets forslag, men ønsker en behovsprøvet reisetilskuddsordning. Fylkesmannen i Oslo og Akershus ber om at det utredes om en gjennom økonomiske virkemidler kan sikre barn et visst antall samvær i året. Tilsvarende synspunkter fremmes av Juss Hjelpa i Nord-Norge. Relativt mange høringsinstanser foreslår at reiseutgifter i forbindelse med samvær bør komme til fradrag i ligningen.

Forslaget i høringsnotatet støttes av Advokatforeningen, Presteforeningen, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Norges husmorforbund, Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter, Fylkesmannsembetene i Østfold, Vest-Agder, Troms, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Hordaland.

Fylkesmannsembetene i Oppland, Hedmark og Nordland uttrykker bekymring for at dette kan føre til at det reises flere saker. De reiser også spørsmål om det er hensiktsmessig med en 15 års-grense for å kunne reise sak om reiseutgifter for fylkesmannen uten samtykke fra motparten. Sistnevnte problemstilling er også reist av Fylkesmannen i Rogaland.

Redd Barna ønsker ikke at bostedsforelderen skal kunne pålegges å dekke deler av reiseutgiftene, fordi dette kan ramme barnet, og går derfor mot departementets forslag.

7.2.4 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

Et ønske om mest mulig regelmessig samvær kan ofte bli vanskelig å gjennomføre i praksis fordi reiseutgiftene kan medføre for stor økonomisk belastning for samværsberettiget. Den barnet bor sammen med, kan også bruke flytting aktivt i en pågående konflikt om barnet. Det kan i enkelte tilfeller virke urimelig at reiseutgiftene som hovedregel skal dekkes av samværsberettigede, særlig i tilfeller der partene bor langt fra hverandre, og det ikke er den samværsberettigede som har tatt initiativet til å flytte. I andre tilfeller har den samværsberettigede forelderen har svak økonomi, slik at store reiseutgifter kan føre til at samvær sjelden avvikles. Når forelderen som barnet bor fast sammen med har svak økonomi, kan en eventuell deling av reiseutgifter ramme barnets behov for underhold.

For foreldre som ønsker veiledning om utgiftsfordelingen, er det imidlertid lite å hente ved å lese lovteksten. Hvordan utgiftene som oppstår i forbindelse med samvær skal fordeles, er et sentralt og aktuelt tema. Dette er også et tema som kan skape konflikter. Det må derfor anses som fordelaktig at foreldrene lett kan få kunnskap om hovedregelen som i dag bare følger av forarbeidene (NOU 1977:35 side 77 og Ot prp nr 44 (1987-88) side 65-66). Når foreldrene kjenner reglenes innhold, vil de også ha et bedre utgangspunkt hvis de selv skal inngå avtaler. Reglene om reiseutgifter er så sentrale i spørsmålet om samværsrett at departementet mener de bør gå tydelig fram av lovteksten.

Høringsinstansene er svært splittet i sitt syn på hvem som bør dekke reiseutgiftene som oppstår i forbindelse med samvær. Det er likevel ikke noen overvekt av instanser som ønsker å gå bort fra dagens ordning om at reiseutgiftene dekkes av den som har samvær, men at retten eller fylkesmannen i spesielle tilfeller kan fastsette en annen fordeling av reiseutgiftene.

I tillegg til å pålegge foreldrene å dele reiseutgiftene kan det også være aktuelt for retten å pålegge bostedsforelderen å medvirke til henting og bringing av barnet. Dette kan være helt nødvendig for at samværsordningen skal kunne gjennomføres. Hvis barnet skal reise alene med fly, kan det være aktuelt at bostedforelderen bringer barnet til flyplassen. Det er i dag ingen klar hjemmel for å pålegge foreldrene å dele det praktiske ansvaret for gjennomføring av samværsordningen. I Rt 1979 side 668 ble spørsmålet om å pålegge den andre parten en aktivitetsplikt ved gjennomføringen av samværet ikke tatt stilling til, men førstvoterende uttalte:

«Jeg vil ikke utelukke at det kan være adgang til å fastsette en slik samværsordning som lagmannsrettens dom innebærer, selv om gjennomføringen måtte kreve en ikke ubetydelig medvirkning fra farens side. Det er imidlertid ikke nødvendig for meg å ta stilling til dette spørsmålet.»

Departementet kjenner ikke til i hvilken utstrekning domstolene og fylkesmannsembetene i dag pålegger bostedsforeldre å medvirke til henting og bringing i forbindelse med samvær, men det antas at dette gjøres. Selv om utgangspunktet er at samværsforelderen har dette ansvaret, mener departementet at det må kunne pålegges foreldrene å dele dette ansvaret, på samme måte som de kan pålegges å dele utgiftene til reise. Dette vil ofte være en forutsetning for at samvær skal kunne gjennomføres. Departementet foreslår imidlertid ikke å lovfeste prinsippet, fordi dette som regel vil følge implisitt av den samværsordning som fastsettes.

I Barne- og familiedepartementets høringsnotat av 5. september l996 med forslag til endringer i bidragsmodellen etter barneloven, ble det på side 50 vurdert om særlig høye reiseutgifter for å gjennomføre samværet med barnet burde føre til særskilt reduksjon i bidraget. Det forelå ingen forslag om endringer i dagens ordning med hensyn til dekning av reiseutgifter, men det ble foreslått endringer i bidragsordningen om lavere bidrag ved samvær, og endringer i bidragsfastsettelsen med hensyn til betalingsevnen, slik at bidragspliktige med høye reiseutgifter vil gis noe bedre muligheter til samvær enn etter dagens bidragsordning. Også til høringsnotatet av 5. september l996 var høringsinstansene splittet i synet på reiseutgifter og samværsutgifters betydning i forhold til bidrag. Svært mange høringsinstanser mente at utgiftene til reise burde deles mellom partene i flere tilfeller enn i dag. Mange mente også at det må vurderes fradrag i skatt for betalte reiseutgifter til samvær.

Departementet foreslår ikke endringer i gjeldende rett om reiseutgifter i forbindelse med utøvelse av samvær nå, men vil senere komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer tilknyttet barnebidrag, og vil i den forbindelse vurdere nærmere om det skal gjøres endringer vedrørende reiseutgifter i bidragsregelverket. Forslaget i høringsnotatet følges imidlertid opp. Gjeldende rett foreslås tydeliggjort ved å ta prinsippet inn i lovteksten i ny § 44b.

7.3 Andre spørsmål om samvær

7.3.1 Samværets omfang

7.3.1.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

Foreldrene har avtalefrihet med hensyn til hvor omfattende samværet skal være. Det er bare i tilfeller hvor de avtaler eller det blir fastsatt «vanlig samvær» at det gir rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uka, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, og jul eller påske (barneloven § 44 fjerde ledd).

Slik lovteksten i barneloven § 44 er utformet i dag, får mange foreldre inntrykk av at de har «vanlig samværsrett» dersom de ikke har avtalt noe annet. Særlig ordlyden i § 44 tredje ledd første setning: «Ynskjer den eine av foreldra å ordne samværsretten på annan måte enn det som fylgjer av reglane her, eller er foreldra usamde om omfanget av samværsretten, ........» kan gi inntrykk av at «vanlig samvær» inntrer hvis ikke foreldrene avtaler noe annet.

7.3.1.2 Høringsnotatets forslag

Departementet gikk i høringsnotatet inn for å omformulere dagens § 44 slik at det tydeligere går fram at foreldrene selv må avtale omfanget av samværsretten. Dette ble foreslått gjort ved å redigere lovteksten, samt å ta inn en ny setning om at omfanget av samværsretten bør avtales nærmere.

7.3.1.3 Høringsinstansenes syn

Eidsvoll sorenskriverembete mener «vanlig samværsrett» bør gjelde for foreldre som ikke positivt har avtalt noe annet.

Redd Barna ønsker at begrepet «vanlig samværsrett» skal tas ut av loven, slik at samværets omfang bedre kan tilpasses barnets alder og behov. Fylkesmannen i Troms ber departementet vurdere behovet for å ha en slik standard-ordning i loven. Også Fylkesmannen i Hordaland mener regelen om «vanlig samværsrett» må underkastes kritisk vurdering.

Forbundet 2 foreldre mener at «vanlig-normen» for samværsrett må utvides. Mannsforbundet mener det bør presiseres at «vanlig samvær» skal være det vanlige.

OFO og Kirkens familierådgivning i Mo i Rana stiller seg positiv til forslaget. Det samme gjelder Likestillingsrådet og Fylkesmannsembetene i Østfold og Buskerud.

7.3.1.4 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

Departementet mener det er viktig å fastholde prinsippet om at foreldrene har full avtalefrihet når det gjelder samværsordningen. Dette bør være utgangspunktet for loven. Likevel kan det være hensiktsmessig med en «standard-samværsordning», som foreldrene kan avtale at de skal ha, dersom dette passer for deres familie. Faren med å ta inn omfanget av en slik «standard-ordning» i loven, er at den kan virke som en tvangstrøye. Som enkelte høringsinstanser har påpekt, må samværet tilpasses barnets alder og behov. Det er derfor viktig at også de foreldrene som ønsker å ha «vanlig samvær» tilpasser denne ordningen til sin situasjon. I tillegg til barnets alder og behov, bør det sees hen til reiseavstand mellom foreldrene, tidligere kontakt med samværsforelderen, fridager på skolen osv. Når samvær i helger, jul og påske skal begynne og avsluttes kan også med fordel konkretiseres. Departementet vil understreke viktigheten av at barna opprettholder omfattende og god kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd. Samværsordningene må tilpasses barnas alder og behov, og det må anses som positivt at foreldre avtaler samværsordninger som er mer omfattende enn lovens definisjon av såkalt «vanlig samvær». For skolebarn kan f eks skoleferiene deles likt mellom foreldrene, dersom dette er en ordning som passer barnet.

Departementet tror at det fremdeles er behov for et utgangspunkt for foreldrene når de skal utforme sin egen samværsordning, men foreslår å tydeliggjøre i lovteksten (§ 44a først ledd andre pkt) at foreldrene selv må avtale omfanget av samværsretten.

7.3.2 Vilkår for utøvelse av samvær

7.3.2.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

I saker om samværsrett som behandles av fylkesmannen eller retten, kan det være behov for å fastsette vilkår for at samværet skal kunne utøves. Vilkåret kan for eksempel være at det skal være en nøytral tredjeperson tilstede under utøvelse av samværet, at samværet skal finne sted i barnets hjem eller lignende. Det er ikke uvanlig at slike vilkår stilles i avgjørelser om samvær i dag.

7.3.2.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste rettens og fylkesmannens adgang til å stille vilkår for at samvær skal kunne utøves.

7.3.2.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget går ut på å lovfeste noe som i dag er praksis. Få instanser har uttalt seg om det. Fylkesmannen i Østfold og Likestillingsrådet stiller seg positive til forslaget.

Redd Barna påpeker at samvær med tredjeperson til stede vil kunne være en forutsetning for at en samværsordning kan etableres, men at det er behov for at retten allerede ved domsavsigelsen hadde klarlagt om barneverntjenesten har ressurser evt hvilken person som kan delta i en samværsordning.

7.3.2.4 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet og foreslår at det eksplisitt skal framgå av lovteksten at det kan settes vilkår for at samvær skal kunne utøves (§ 44a tredje ledd femte pkt). Når det stilles vilkår om at samvær bare skal utøves mens en tredje-person er til stede, er det viktig at fylkesmannen eller domstolen vurderer om det er mulig å finne en person som er villig til å påta seg oppdraget. En dom som sier at samvær skal finne sted under tilsyn av sosialkontoret, kan bare gjennomføres dersom sosialkontoret har ressurser til dette. Domstolen har ikke myndighet til å pålegge etaten å prioritere en slik oppgave, noe som igjen kan medføre at samvær ikke kan gjennomføres.

7.3.3 Foreløpige avgjørelser om samvær før sak er reist

7.3.3.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

I rettssak om foreldreansvar, hvem barnet skal bo fast sammen med eller samværsrett kan retten fatte foreløpig avgjørelse om samværsrett, dersom en av partene ber om det (barneloven § 46). I motsetning til i sak om foreldreansvar eller hvor barnet skal bo (barneloven § 38 tredje ledd), gir ikke lovteksten hjemmel for å fatte midlertidig avgjørelse før sak er reist. Det vil si at partene normalt må møte til mekling før de kan få en midlertidig avgjørelse om samvær.

I de fleste tilfellene har ikke spørsmålet om samvær så stor hast at partene ikke har tid til å vente med å sende stevning til etter at de har møtt til mekling. Meklingens formål tilsier også at utgangspunktet skal være at partene forsøker å komme til enighet før de bringer saken inn for retten.

7.3.3.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo at adgang til å fatte midlertidig avgjørelse før sak er reist, også skal gjelde i saker om samværsrett. Det kan være aktuelt i situasjoner hvor det er behov for å få prøvet en sak om samvær hurtig, f eks i tilfeller hvor barnet har blitt utsatt for overgrep eller lignende under samværsutøvelsen. I disse tilfellene er det et åpenbart behov for å få en midlertidig avgjørelse om at samvær nektes som kan gjelde fram til hovedsaken blir behandlet av retten.

7.3.3.3 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om dette. Redd Barna og Likestillingsrådet støtter forslaget. Fylkesmannen i Rogaland og Eidsvoll Sorenskriverembete påpeker at en slik lovendring ikke er nødvendig, men stiller seg likevel positiv til at gjeldende rett kommer til uttrykk i lovs form.

7.3.3.4 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår at endringene i § 46 andre ledd opprettholdes som i høringsforslaget. Selv om Høyesteretts kjæremålsutvalg i en kjennelse inntatt i Rt 1994 side 438 åpner for at barneloven § 38 siste ledd kan tolkes analogisk slik at den også omfatter samværssaker, finner departementet det likevel hensiktsmessig å ta denne regelen inn i lovteksten.