6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomføringen av avtalen vil antakelig få begrensede økonomiske og administrative konsekvenser. Norge vil trolig sjelden motta anmodninger om bistand eller på eget tiltak gripe inn etter avtalen.

For statsadvokaten som kompetent myndighet kreves det en bakvaktordning til å besvare henvendelser etter avtalen for å sikre 24 timers beredskap, jf avtalen artikkel 17 nr 1. Dette er allerede gjennomført i forbindelse med den praktiske oppfølgingen av FN-konvensjonen 20 desember 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer artikkel 17.

Dersom norske myndigheter gir utenlandske myndigheter tillatelse til bording av et norsk fartøy, må påtalemyndigheten i etterkant av aksjonen ta stilling til om saken skal overføres til Norge, og vil da bli påført merarbeid som vil ha administrative og økonomiske konsekvenser.

Dersom Norge hevder sin primære jurisdiksjon etter artikkel 14 må Norge dekke utgiftene til tilbakeføring av fartøyet, mistenkte personer og bevis til Norge, jf avtalen artikkel 25 nr 2. Ifølge den forklarende rapporten til avtalen (s 63) skal ikke dette hindre partene i å søke regress hos domfelte personer. Straffeprosessloven § 436 åpner for at staten på nærmere vilkår kan pålegge domfelte å erstatte nødvendige omkostninger ved saken.

Dersom Norge er inngripende stat, må Norge dekke utgiftene til aksjonen. Dette gjelder både i de tilfellene hvor Norge av eget tiltak anmoder om å borde en annen stats fartøy, jf artikkel 25 nr 1, og normalt i de tilfellene hvor utenlandske myndigheter anmoder Norge om assistanse til bording av eget fartøy etter artikkel 4 og ved aksjoner mot statsløse fartøyer etter artikkel 5. Reservasjonen «normalt» har sammenheng med at den assisterende staten bare har plikt til å yte assistanse «within the means available to them», jf artikkel 4 nr 1. I reservasjonen ligger bl a en henvisning til økonomiske forhold. Dette betyr at Norge kan avslå å yte assistanse under henvisning til manglende økonomiske ressurser.

Som nevnt under punkt 4.3 er det uaktuelt å la Kystvakten alene håndheve europarådsavtalens bestemmelser. Kystvakten skal bare yte bistand til politiet. Justisdepartementet antar at det sjelden vil være aktuelt for Norge å gripe inn mot andre lands fartøyer etter europarådsavtalen. Det skulle ikke være nødvendig at Kystvakten etablerer noe særskilt overvåkingssystem utover det som måtte eksistere i dag. De berørte departementer vil dekke de reelle merutgifter i forbindelse med aksjoner etter avtalen.

Det er mulig å avtale en annen fordeling av kostnadene enn foran skissert, jf innledningen til artikkel 25 nr 1. Det kan etter forholdene fremstille seg som rimelig at utgiftene til en aksjon bæres av begge parter, f eks fordi det er snakk om meget store beløp. Dette forutsetter imidlertid at man klarer å forhandle seg frem til en avtale.

Formelt sett kan Norge innenfor rammen av avtalen velge hvor mye ressurser som skal brukes til bekjempelse av narkotikakriminalitet på dette område. Norge kan la være å opptre som inngripende stat og kan avslå begjæringer om assistanse. Dette vil imidlertid samsvare dårlig med intensjonen bak europarådsavtalen. Norge bør derfor bestrebe seg på å bruke avtalen som et reelt våpen mot internasjonal narkotikatrafikk. Selv om departementet antar at Norge sjelden vil komme til å aksjonere etter avtalen, kan det ikke utelukkes at det vil påløpe endel utgifter fra tid til annen.

Til sist skal det nevnes at Norge kan bli erstatningsansvarlig dersom norske myndigheter under en aksjon opptrer i strid med avtalens regler.