Ot.prp. nr. 59 (1996-97)

Om A Lov om gjennomføring av europarådsavtale 31 januar 1995 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs B Lov om samtykke til ratifikasjon av europarådsavtale 31 januar 1995 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs

Til innholdsfortegnelse

7 Merknader til de enkelte bestemmelser

7.1 Til lovforslag A om lov om gjennomføring av europarådsavtale 31 januar 1995 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs

Til § 1

Etter europarådsavtalen skal flaggstatens myndigheter kunne gi samtykke til at utenlandske myndigheter border og gjør bruk av tvangsmidler m v ombord på flaggstatens fartøy (avtalen artikkel 4 og 6 jf artikkel 7-12). Bestemmelsen her gir norske myndigheter hjemmel til å overlate slik myndighet til utenlandske myndigheter. Formuleringen «m v» i departementets lovutkast sikter til at det kan være aktuelt at den inngripende staten iverksetter andre tiltak enn bruk av tvangsmidler, f eks avhør (avtalen art 9 ii bokstav c).

Departementet har foretatt enkelte justeringer av lovutkastet i forhold til høringsnotatet. Endringene er stort sett av formell art. I første ledd er datoen for europarådsavtalen endret fra Ministerkomiteens godkjennelsesdato til datoen for åpning for undertegning av avtalen (som formelt sett er avtalens dato). Videre er henvisningen til FN-konvensjonen 20 desember 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer gjort fullstendig. En endring av mer materiell art er at det vises til avtalen artikkel 4 om bistand til flaggstater i tillegg til artikkel 6, fordi en henvendelse fra Norge til en annen stat etter artikkel 4 vil innebære et samtykke fra Norge til bruk av tvangsmidler m v, jf om at tilsvarende regler får anvendelse som om Norge var flaggstat etter artikkel 6 (art 4 nr 3). Videre er det vist til art 7-12 i stedet for art 9-12, som er en mer dekkende henvisning.

Om samtykke til bording og bruk av tvangsmidler skal gis, beror på en totalvurdering, jf «kan». Det skal særskilt legges vekt på hvor betryggende straffeprosessuelle regler den inngripende staten har. Dersom de aktuelle reglene er vesentlig mindre betryggende enn de tilsvarende norske reglene, bør tillatelse normalt ikke gis. Det er adgang til å sette vilkår for en tillatelse. Det blir derfor en vurdering av om det er mulig å reparere svakhetene i den annen stats straffeprosessuelle regler ved å sette vilkår, eller om samtykket bør nektes. Dette vil igjen avhenge av hvilken stat som har anmodet om tillatelse. Andre momenter vil også kunne komme inn i vurderingen av om samtykke bør gis, f eks om den inngripende stat er villig til å imøtekomme eventuelle krav om erstatning. For øvrig vises det til drøftelsen under punkt 5.4 foran.

Bestemmelsen gjelder samtykke til bording og bruk av tvangsmidler m v etter både europarådsvtalen og FN-konvensjonen artikkel 17, se nærmere om dette under punkt 5.4 foran.

Etter første ledd skal kompetansen til å samtykke til bording og bruk av tvangsmidler m v ligge hos påtalemyndigheten.

Etter annet ledd skal også kompetansen til å avgjøre om det skal gjøres gjeldende primær jurisdiksjon etter avtalen artikkel 14 ligge hos påtalemyndigheten. Departementet anser det naturlig at det er samme myndighet som avgjør begge spørsmål, jf drøftelsen under punkt 5.7. Påtalemyndigheten bør også vurdere om Norge skal opptre som inngripende eller anmodende stat etter avtalen art 6 og 4 eller FN-konvensjonen art 17. Departementet viser til drøftelsen under punkt 5.7.4.3 foran.

Tredje ledd forutsetter at det gis forskrift om hvem som skal anses som påtalemyndighet i bestemmelsens forstand. Departementet foreslår at dette skal være Statsadvokatene i Oslo, som allerede er tillagt slik kompetanse i forhold til FN-konvensjonen artikkel 17. Forskriftshjemmelen sikrer at det raskt kan foretas endringer angående kompetanseforholdet dersom det skulle bli behov for dette. Forskriftshjemmelen åpner videre for at det kan gis nærmere bestemmelser om den kompetente myndighetens oppgaver dersom det skulle bli behov for dette.

Til § 2

Dersom flaggstaten gjør gjeldende sin primære jurisdiksjon i samsvar med avtalen art 14, skal bl a pågrepne personer tilbakeføres til flaggstaten, dersom flaggstaten krever dette, jf art 15. Bestemmelsen gjelder tilsvarende i forholdet mellom en anmodende og anmodet stat, jf avtalen art 4 nr 3.

Som nevnt under punkt 5.5 foran anser departementet det ikke nødvendig med lovhjemmel for at tilbakeføring av pågrepne personer skal kunne skje uten å gå veien om utleveringsreglene. For å gjøre dette helt klart foreslår likevel departementet at det tas inn en bestemmelse om dette i loven.

At utleveringsreglene ikke skal legges til grunn innebærer at det skal skje en tilnærmet formløs tilbakeføring av eventuelle pågrepne personer til flaggstaten. Det eneste som kreves, er at flaggstaten har utstedt pågripelsesbeslutning i samsvar med avtalen art 15 nr 2.

Til § 3

Bestemmelsen gjelder Kystvaktens bistandsfunksjon i de tilfeller Norge opptrer som inngripende stat etter avtalen art 6 eller som anmodet stat etter avtalen art 4 eller etter art 17 i FN-konvensjonen 20 desember 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer.

Avtalen art 11 nr 2 stiller visse krav til de fartøy som skal kunne brukes under aksjoner. I Norge er det bare Kystvakten som oppfyller disse kravene. Departementet foreslår en uttrykkelig hjemmel for Kystvaktens bistandsfunksjon etter avtalen. Bistandsfunksjonen gjelder bare i forhold til norsk politi- og påtalemyndighet. Departementet understreker at Kystvakten ikke skal ha noe selvstendig ansvar for gjennomføring av aksjonen. Det er bare tale om en alminnelig bistandsfunksjon i forhold til politi- og påtalemyndighet, der de alminnelige regler for Kystvakten vil gjelde, jf lovforslaget i Ot prp nr 41 (1996-97).

Til § 4

Bestemmelsen skal sikre at Norge har jurisdiksjon over relevante lovbrudd når disse er begått på en annen avtaleparts fartøy eller på et statsløst fartøy, jf kravene om etablering av jurisdiksjon i avtalen art 3 nr 2 og 3.

Avtalen art 1 bokstav c med henvisning til FN-konvensjonen 20 desember 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer art 3 nr 1 angir hvilke lovbrudd det skal etableres jurisdiksjon over. For Norges del er det aktuelt å etablere jurisdiksjon over narkotikalovbrudd som går inn under straffeloven § 162, og over heleri etter straffeloven § 317 i den grad det er tale om utbytte fra narkotikavirksomhet. Det etableres også jurisdiksjon over straffbare handlinger etter legemiddelloven § 31 jf §§ 22-24.

Som det fremgår av drøftelsen under punkt 5.3 foran, har Norge allerede tilstrekkelig jurisdiksjon over narkotikalovbrudd begått på en annen stats fartøy eller på statsløst fartøy av norsk statsborger eller andre som er hjemmehørende i Norge, jf straffeloven § 12 nr 3 bokstav a. Det samme gjelder hvis handlingen er begått av en utlending som har bopel eller som oppholder seg i Norge, hvis handlingen er straffbar også etter lovgivningen i det landet hvor handlingen er begått.

Til § 5

Bestemmelsen gjennomfører europarådsavtalen art 26 om erstatning.

Første ledd regulerer erstatningsansvaret når Norge opptrer som inngripende stat etter europarådsavtalen art 6 flg. I annet ledd gis det en særregel for erstatningsansvaret når Norge opptrer som anmodet stat etter avtalen art 4.

Når Norge er inngripende stat gjelder det et uaktsomhetsansvar overfor fysiske og juridiske personer etter første ledd bokstav a. Det gjelder også et mer objektivisert ansvar etter første ledd bokstav b og c. I tillegg til fysiske og juridiske personer kan også stater som sådan kreve erstatning etter bokstav b og c. For en nærmere fremstilling av erstatningsansvaret vises det til punkt 5.6 foran.

Til § 6

Departementet foreslår at loven trer i kraft når Kongen bestemmer. Det vil være behov for tid til å forberede kongelig resolusjon om ratifikasjon av europarådsavtalen samt til å gjennomføre formalitetene i forbindelse med ratifikasjonen.

Til § 7

I samsvar med forutsetningen i høringsnotatet foreslås det at det tas inn en henvisning i straffeloven § 12 til jurisdiksjonsbestemmelsen i loven her, jf punkt 5.3 foran.

7.2 Til lovforslag B om samtykke til ratifikasjon av europarådsavtale 31 januar 1995 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs

Til § 1

Norsk tilslutning til europarådsavtale 31 januar 1995 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs gjør det nødvendig med lovendringer. Stortinget må derfor samtykke til tilslutningen i medhold av grunnloven § 26.

I samsvar med fast praksis innbys Stortinget til å ta stilling til det forbehold som departementet mener Norge bør ta, og den erklæring Norge bør avgi etter avtalen. Forbeholdet og erklæringen er nærmere drøftet under punkt 4.3.

Til § 2

Loven skal tre i kraft straks. Dette innebærer at ratifikasjonsprosessen kan settes i gang når loven er vedtatt.

Til § 3

Når ratifikasjonen er gjennomført er ratifikasjonsloven ikke lenger relevant. For at ikke loven skal fylle opp i regelverket foreslås det at loven faller bort når ratifikasjonen er gjennomført. Dette er i tråd med anbefalingene fra Lovstrukturutvalget (NOU 1992: 32 om bedre struktur i lovverket s 71). Gjennomføringen er skjedd når ratifikasjonsinstrumentet er deponert etter avtalens regler.

Til forsiden