Ot.prp. nr. 6 (1999-2000)

Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (samleproposisjon høsten 1999)

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Materielle endringer, herunder endringer som er knyttet til budsjettforslaget for 2000

2 Nedjustering av minste inntektsgrunnlag for rett til sykepenger - folketrygdloven §§ 8-3, 8-47 og 9-3

2.1 Innledning

I St. prp. nr. 67 (1998-99) ble det varslet en nedjustering av minsteinntektsgrensen for rett til sykepenger fra folketrygden. På denne bakgrunn foreslår departementet å senke den nedre inntektsgrensen for rett til sykepenger fra 125 til 50 prosent av grunnbeløpet (G). Grunnbeløpet utgjør kr 46 950 fra 1. mai 1999. Forslaget innebærer en gjeninnføring av minsteinntektsgrensen for rett til sykepenger som gjaldt frem til 1. januar 1999.

2.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

Sykepenger ytes for å kompensere inntektstap hos yrkesaktive som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade, se folketrygdloven § 8-3.

Fra og med 1. januar 1999 er det et vilkår for å få rett til sykepenger fra folketrygden at inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget) utgjør minst 125 prosent av grunnbeløpet, se folketrygdloven § 8-3 andre ledd. (Tidligere var inntektsgrensen 50 prosent av grunnbeløpet). Det er ingen nedre inntektsgrense for rett til sykepenger fra arbeidsgiveren i de første 16 dagene av sykmeldingsperioden (arbeidsgiverperioden).

For yrkesaktive som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid, kreves det at medlemmet kan godtgjøre inntektstap, se § 8-47 fjerde ledd. Frem til 1. januar 1999 var det et vilkår at sykepengegrunnlaget for denne gruppen minst måtte svare til grunnbeløpet. Etter oppjusteringen av sykepengegrunnlaget gjelder den generelle minsteinntektsgrensen i § 8-3 (125 prosent av grunnbeløpet) også for personer som har rett til sykepenger i henhold til § 8-47.

Det er et vilkår også for rett til stønad ved barns og barnepassers sykdom at inntektsgrunnlaget utgjør minst 125 prosent av grunnbeløpet. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for omsorgspenger fra arbeidsgiveren, se folketrygdloven § 9-3. Omsorgs-, pleie- og opplæringspenger etter folketrygdloven kapittel 9 beregnes på samme måte som sykepenger etter kapittel 8.

2.3 Departementets vurdering og forslag

Minste inntektsgrunnlag for rett til sykepenger fra folketrygden ble hevet fra 1. januar 1999 som et ledd i en budsjettmessig innstramming for 1999. Som varslet i St.prp. nr. 67 (1998-99) foreslås nedre inntektsgrense nedjustert. Ny nedre inntektsgrense foreslås til 50 prosent av grunnbeløpet (G).

Det vises til lovforslaget §§ 8-3, 8-47 og 9-3.

2.4 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. juli 2000, og gis virkning for syke- og omsorgspengetilfeller som oppstår etter dette tidspunkt.

Endringene er anslått å gi merutgifter på 55 mill. kroner i 2000. Helårsvirkningen er anslått til 140 mill. kroner. Endringene vil innebære noe merarbeid for trygdeetaten.

3 Endring i vilkårene for grunnstønad til telefon - folketrygdloven § 6-3

3.1 Innledning

Etter § 6-3 kan det gis grunnstønad til nødvendig telefon, herunder mobiltelefon og teksttelefon. Det foreslås at grunnstønad til telefonhold bare skal gis i særlige tilfeller. Dette gjelder for personer som er helt avhengige av telefon for å kommunisere med omverdenen og som har dårlig økonomi. Det foreslås ingen endringer i ordningen med grunnstønad til mobiltelefon og teksttelefon.

3.2 Bakgrunn Gjeldende rett

Grunnstønad ytes til personer som på grunn av varig sykdom, skade eller lyte har visse nødvendige ekstrautgifter. Det kan bl.a. gis grunnstønad til telefon, herunder mobiltelefon og teksttelefon, se § 6-3 første ledd bokstav d. Ekstrautgiftene må være en direkte følge av den medisinske tilstanden.

Grunnstønad til telefonhold kan etter gjeldende retningslinjer gis til følgende formål:

  1. For å kunne tilkalle hjelp

  2. I arbeid/næring

  3. Til bedring av funksjonsevnen

Det er ca. 750 personer hvert år som får innvilget grunnstønad til telefonhold.

Regelen om grunnstønad til telefonhold for å tilkalle hjelp og grunnstønad til telefonhold i arbeid/næring ble innført i forbindelse med folketrygdlovens ikrafttreden i 1967. Grunnstønad til telefonhold var lite aktuelt inntil en lovendring i 1971 medførte at ordningen ble utvidet til også å gjelde telefonhold for å bedre funksjonsevnen.

I 1996 ble Rikstrygdeverkets retningslinjer for beregning av ekstrautgifter endret. Abonnementsavgiften og de første 70 telleskrittene for enslige og 100 telleskritt for flerpersonhusholdning ble ikke lenger regnet som ekstrautgift. Bakgrunnen for endringen var at telefonhold er vanlig for de fleste husholdninger.

3.3 Departementets vurdering og forslag

Grunnstønad skal kompensere for ekstrautgifter av betydning som er forårsaket av varig sykdom, skade eller lyte. Det er forutsatt at friske personer ikke har slike utgifter. Ved vurderingen av hva som er ekstrautgifter til nødvendig telefon, må det legges til grunn at de fleste i dag som etablerer egen husholdning anskaffer telefon som frisk. For at ekstrautgifter til telefonhold alene skal komme opp i et årlig beløp tilsvarende grunnstønad sats 1 (kr 6 036), må lidelsen medføre en ikke helt ubetydelig ekstra bruk av telefon.

Telefonhold er vanlig i de fleste husholdninger og i praksis er det svært få personer som fyller vilkårene for grunnstønad til telefon for å tilkalle hjelp. De ekstra telleskrittene representerer ikke noen ekstrautgift av betydning.

Ordningen med grunnstønad til telefonhold i forbindelse med arbeid/næring blir lite brukt i praksis. Selvstendige næringsdrivende kan vanligvis ikke drive virksomhet uten telefon. For arbeidstakere er det også svært sjelden at vedkommende på grunn av funksjonshemmingen må ha telefon, og at dette medfører ekstrautgifter av betydning.

For funksjonshemmede som ikke er i arbeid, kan det gis grunnstønad til telefon for bedring av funksjonsevnen. Det vil i denne kategorien finnes personer som har så stram økonomi at vedkommende som frisk ikke ville hatt telefon. I tillegg kommer personer med store bevegelseshemninger, blindhet, angst eller lignende psykiske lidelser, og som er så isolert i hjemmet at telefon må anses som et nødvendig teknisk hjelpemiddel til bedring av funksjonsevnen. Hvis man fjerner muligheten for å få innvilget grunnstønad til telefon helt, vil det derfor ramme grupper med store funksjonshemninger og funksjonshemmede med dårlig økonomi, for eksempel minstepensjonister.

Departementet foreslår at grunnstønad til telefonhold likevel skal ytes i særlige tilfeller. Dette vil blant annet gjelde for personer som er helt avhengig av telefon for å kunne kommunisere med omverdenen, og som har dårlig økonomi. Det vil bli utarbeidet retningslinjer for tilståelse av grunnstønad i slike tilfeller. Ordningen med grunnstønad til dekning av ekstrautgifter til mobiltelefon og teksttelefon foreslås opprettholdt.

Det vises til lovforslaget § 6-3.

3.4 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringen foreslås å tre i kraft 1. januar 2000, og gjøres gjeldende for nye tilfeller. Personer som har søkt om grunnstønad til telefonhold før 1. januar 2000, vil få sin søknad behandlet etter någjeldende regler.

Endringen er anslått til å gi en innsparing på om lag 4 millioner kroner som helårsvirkning. I 2000 vil innsparingen bli noe mindre. I 2005 anslås innsparingen til ca. 15 millioner.

4 Beregning av uførepensjon etter utført førstegangstjeneste - folketrygdloven §§ 3-17 og 3-18

4.1 Innledning

Departementet foreslår at frivillig og pliktig førstegangstjeneste skal likestilles ved beregning av framtidige pensjonspoeng i forbindelse med uførepensjon .Hensikten er at disse reglene om beregning skal omfatte både kvinner og menn.

4.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

For å få full tilleggspensjon fra folketrygden kreves 40 «poengår», det vil som hovedregel si år med arbeidsinntekt (pensjonsgivende inntekt) som overstiger folketrygdens grunnbeløp. For at også uførepensjonister skal kunne få full poengopptjening, medregnes også såkalte antatte «framtidige poengtall» fra uføreåret til og med det året man fyller 66 år, se nærmere folketrygdloven §§ 3-17 til 3-22, med særregler for tilleggspensjon til uførepensjonister.

Antatte framtidige poengtall som medregnes under uførhet, blir etter hvert som årene går godskrevet som pensjonspoeng med virkning også for beregning av alderspensjon.

Folketrygdloven § 3-17 lyder:

«Den som fyller vilkårene for rett til uførepensjon, rehabiliteringspenger eller attføringspenger, har rett til å få medregnet framtidige pensjonspoeng dersom vedkommende på uføretidspunktet

  1. hadde en årlig pensjonsgivende inntekt minst så stor som grunnbeløpet,

  2. hadde opptjent pensjonspoeng i det nærmest foregående året,

  3. hadde opptjent pensjonspoeng i minst tre av de nærmest foregående fire årene, eller

  4. hadde avtjent militær eller sivil førstegangstjeneste i det nærmest foregående året.»

De antatte framtidige poengtallene fastsettes ut fra tidligere inntekt. Etter nærmere bestemmelser i § 3-18 skal man legge til grunn det gunstigste alternativet enten av et gjennomsnitt av de tre siste årene, eller av et gjennomsnitt av den beste halvparten av alle årene fra vedkommende fylte 17 år. Det følger videre av § 3-18 fjerde ledd at:

For år da et medlem har avtjent militær eller sivil førstegangstjeneste, skal det ved beregningen legges til grunn et poengtall på minst 2. Dersom medlemmet for året før tjenesten tok til har et høyere poengtall, benyttes i stedet dette tallet.»

Rikstrygdeverket har tolket «avtjent militær eller sivil førstegangstjeneste» som pliktig tjeneste. Det er bare menn som har plikt til å avtjene førstegangstjeneste, så dermed faller kvinner som utfører frivillig slik tjeneste utenfor bestemmelsene.

I mai 1981 ble det innført en særskilt garantiordning for uførepensjonister som er født uføre, eller er blitt det i ung alder. Ordningen gjaldt den gang ved uførhet før fylte 20 år, og poengtallet var da 2,00. Både poengtall og aldersgrensen er endret opp gjennom årene. Fra 1998 får den som blir ufør før 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte, fastsatt framtidige poengtall med minst 3,30 for hvert år fra og med det året inntektsevnen/arbeidsevnen ble nedsatt til og med det året vedkommende fyller 66 år, se § 3-21. Ved den siste endringen ble samtidig de medisinske inngangsvilkårene noe skjerpet i forhold til de vanlige kravene for uførepensjon, ved at det stilles krav til alvorsgraden av lidelsen og dokumentasjon.

4.3 Departementets vurdering og forslag

Da de aktuelle bestemmelsene om førstegangstjeneste ble innført, var det ikke nødvendig å presisere at de bare gjaldt pliktig tjeneste, fordi det på den tiden ikke var aktuelt for kvinner å utføre førstegangstjeneste. Bestemmelsene i folketrygdloven av 1997 svarer innholdsmessig til de tidligere bestemmelsene. Kvinner kan søke om å få mulighet til tjenestegjøring i militæret eller sivilforsvaret, men tjenesten er da et ledd i deres utdanning på lik linje med annen utdanning.

Innføringen av ordningen med garantert tilleggspensjon for unge uførepensjonister har stort sett gjort særordningen for førstegangstjeneste med poengtall 2,00 lite aktuell.

Gjeldende rett er imidlertid kritisert, fordi den i praksis begrenser særordningen til pliktig militærtjeneste, og dermed ikke omfatter kvinner som utfører frivillig førstegangstjeneste. Departementet mener derfor det er grunn til å endre § 3-17 bokstav d og § 3-18 fjerde ledd, slik at det blir presisert at også kvinner får medregnet år da de har utført frivillig førstegangstjeneste ved fastsettelse av framtidige pensjonspoeng.Det er ikke noe som skal tilsi at det her gjøres forskjell mellom avtjening av pliktig førstegangstjeneste for menn og utførelse av frivillig tjeneste for kvinner. Det vises til lovforslaget.

4.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. juli 2000. Krav om medregning av framtidige poengtall for uførepensjonister som har utført frivillig førstegangstjeneste, kan også settes fram for tidsrom som er avsluttet når endringen trer i kraft.

Endringene vil gjelde så få at de verken vil få administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.

5 Stønad til dialyse- og oksygenbehandling under midlertidig opphold i utlandet - folketrygdloven § 5-24

5.1 Innledning

Departementet foreslår at personer med vedvarende og regelmessig behov for oksygen- og dialysebehandling, får dekket nødvendige utgifter til slik behandling under utenlandsopphold.

5.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

For personer som er medlemmer av folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-1 til 2-4, dekker trygden nødvendige utgifter til helsetjenester under midlertidig opphold i utlandet dersom sykdommen har oppstått under utenlandsoppholdet (øyeblikkelig hjelp), jf. folketrygdloven § 5-24 første og annet ledd. Retten til øyeblikkelig hjelp omfatter også tilfeller hvor en langvarig/kronisk syk reiser ut og får en forverring som ikke er påregnelig. Det avgjørende er at formålet med reisen ikke var å få behandling.

Utgifter til helsetjenester dekkes da i utgangspunktet etter reglene i folketrygdloven kapittel 5. Når det gjelder legehjelp dekkes utgiftene etter fastsatte satser, hvor det er tatt hensyn til det manglende driftstilskuddet som legen ellers får i Norge. Utgifter til sykehusopphold er begrenset oppad til kr 2 300 per døgn.

Tilsvarende dekkes etter EØS-avtalen utgifter til helsehjelp under midlertidig opphold på annen medlemstats område når sykdommen oppstår under oppholdet (øyeblikkelig hjelp). Retten til øyeblikkelig hjelp omfatter også langvarig/kronisk syk som får en upåregnelig forverring av sykdommen. Dialyse- og okygenbehandling betraktes etter EØS-avtalen som øyeblikkelig hjelp. Retten til helsehjelp tilstås da etter oppholdslandets regler, men oppholdslandet kan som hovedregel kreve refusjon fra bostedslandet.

5.3 Departementets vurdering og forslag

Bakgrunnen for avgjørelsen om at personer med behov for dialyse- og oksygenbehandling under opphold i EØS-land skal få dekket utgiftene til dette, er at man ellers ville begrense bevegelsesfriheten for kronisk syke. Samme begrunnelse kan anføres i forhold til land utenfor EØS-området. Departementet mener derfor at personer som er medlem av trygden under ferieopphold, bør få dekket utgifter til oksygen- og dialysebehandling i utlandet i samme utstrekning som innen EØS-området.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at folketrygdloven § 5-24 annet ledd tilføyes et nytt andre punktum, slik at personer med vedvarende og regelmessig behov for oksygen- og dialysebehandling får dekket nødvendige utgifter til slik behandling.Dette gjelder selv om behandlingsbehovet var påregnelig før utreisen. Det vises til lovforslaget.

5.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar 2000.

Trygdedekningen i disse aktuelle tilfellene er i utgangspunktet begrenset til dekningsnivået i Norge. Trygden vil imidlertid få økte utgifter, fordi driftstilskudd til legen som ellers dekkes av fylkeskommunen/kommunen, blir overtatt av trygden. Likeledes kan det bli merutgifter hvis det blir aktuelt med sykehusopphold som i Norge dekkes av fylkeskommunen.

Det antas imidlertid at den aktuelle lovendringen bare vil omfatte et fåtall personer og at det vil bli ubetydelige merutgifter for trygden.

Endringen vil ikke medføre administrative konsekvenser av betydning.

6 Opphevelse av bestemmelsen om full refusjon av omsorgspenger til arbeidsgiver når arbeidstakeren lider av kronisk sykdom - folketrygdloven § 9-8

6.1 Innledning

Dersom en arbeidstaker lider av en kronisk sykdom, kan arbeidsgiveren få refundert utbetalte sykepenger i arbeidsgiverperioden. I slike tilfeller gir trygden også full refusjon av utbetalte omsorgspenger når arbeidstakeren har vært borte fra arbeidet på grunn av barns eller barnepassers sykdom. Departementet foreslår å oppheve regelen om full refusjon av omsorgspenger når arbeidstakeren lider av en kronisk sykdom (§ 9-8 fjerde ledd annet punktum).

6.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

I folketrygdloven § 8-20 er det gitt særlige unntaksregler fra arbeidsgiveransvaret dersom arbeidstakerens helsetilstand medfører risiko for særlig stort sykefravær. Bestemmelsen er en videreføring av tidligere folketrygdlov § 3-7. Formålet er å motvirke at arbeidsgiveransvar for sykepenger skal medføre økte problemer på arbeidsmarkedet for personer hvis helsetilstand medfører større risiko for sykefravær enn det som er vanlig for arbeidstakere for øvrig. Ordningen omfatter også sykepenger til arbeidstakere som har en sykdom som medfører risiko for gjentatte sykefravær i et begrenset tidsrom. Ved innføringen av rett til sykepenger under barns sykdom i lov av 10. juni 1977 nr. 83, se Ot. prp. nr. 80 (1976-77) ble det gitt rett til full refusjon fra trygden i de tilfeller hvor arbeidstakeren falt inn under reglene i daværende § 3-7. Likestillingen av disse tilfellene må ses på bakgrunn av at det i begge tilfeller ble utbetalt sykepenger.

Etter innføringen av den nye folketrygdloven 1. mai 1997 ble ytelser under barns (og barnepassers) sykdom kalt for omsorgspenger, og regulert i et eget kapittel (kap. 9). Trygdelovutvalget foreslo å fjerne henvisningen til bestemmelsene om kronisk syke arbeidstakere i sitt utkast om omsorgspenger til arbeidstakere ved barns sykdom, se NOU 1990:20 s. 276. Utvalget kunne ikke se noen grunn til at arbeidsgivere skulle være fritatt fra plikten til å betale omsorgspenger ved små barns sykdom når foreldrene er kronisk syke. Departementet mente i forbindelse med lovrevisjonen at proposisjonen om forenklet folketrygd så langt som mulig burde være en teknisk revisjon av folketrygdloven, og foretok en betydelig reduksjon av antall materielle endringsforslag i forhold til Trygdelovutvalgets forslag. Det ble varslet at man ville ta opp aktuelle endringsforslag i andre proposisjoner, se Ot. prp. nr. 29 (1995-96).

6.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet er enig i de vurderinger som ble foretatt av Trygdelovutvalget, jf. ovenfor. Man kan ikke se at arbeidstakerens egen helsetilstand skal ha betydning for arbeidsgivers plikt til å betale omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom. På denne bakgrunn foreslås § 9-8 fjerde ledd annet punktum opphevet. Det vises til lovforslaget.

6.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 2000 og gis virkning for nye tilfeller. Endringen antas å medføre en mindre innsparing.

7 Rett til rehabiliteringspenger under aktivisering og arbeidstrening hos annen arbeidsgiver i særlige tilfeller - folketrygdloven § 10-8

7.1 Innledning

Departementet foreslår at aktivisering og arbeidstrening hos annen enn egen arbeidsgiver i særskilte tilfeller skal kunne likestilles med behandling og derved gi rett til rehabiliteringspenger. Hensikten er å gi mulighet for en noe større fleksibilitet i saker der behandlingsapparatet eller brukeren selv har skaffet muligheter for arbeidstrening, og hvor det er behov for forsiktig utprøving.

7.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

Rett til rehabiliteringspenger under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren, se folketrygdloven § 10-8 annet ledd annet pkt., ble innført ved lov av 6. juni 1997 nr. 36, se Ot. prp. nr. 32 (1996-97). Bestemmelsen ble innført for å gi trygdeetaten de samme virkemidlene ved oppfølging av personer som mottar rehabiliteringspenger som i sykepengeperioden, og gjelder kun når aktiviseringen mv. foregår hos egen arbeidsgiver. Dersom arbeidstrening skal foregå hos en annen arbeidsgiver, må saken overføres til arbeidskontoret og behandles som en ordinær attføringssak. Bakgrunnen for dette skillet mellom egen og annen arbeidsgiver er bl.a. at det anses som mest hensiktsmessig og i samsvar med oppgave- og ansvarsdelingen mellom trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten, at sistnevnte etat vurderer spørsmålet om arbeidstrening når dette skal foregå hos annen arbeidsgiver.

Rikstrygdeverket har tatt opp spørsmålet om hvorvidt arbeidstrening med rehabiliteringspenger bør kunne skje også hos annen arbeidsgiver.

7.3 Departementets vurdering og forslag

Verken Rikstrygdeverket eller departementet anser det ønskelig å forskyve ansvarsområdene mellom trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten. Man ser imidlertid behov for å kunne utvise en noe større fleksibilitet i særskilte tilfeller.

Rikstrygdeverket ønsker primært å etablere en enkel løsning i de (få) sakene der behandlingsapparatet (eller brukeren selv) allerede har skaffet muligheter for arbeidstrening. Dette vil primært gjelde saker der det er behov for forsiktig utprøving, og der arbeidsgiver gjennom direkte kontakt med behandlingsapparatet eller bruker er kjent med de medisinske forutsetninger og forbehold som det må tas hensyn til.

Når det gjelder personer med psykiske/psykiatriske lidelser, vil det ofte fra helsevesenets side lages helhetlige rehabiliterings-/attføringsplaner hvor også arbeidstrening vil kunne være en del av planen. Tilsvarende vil også kunne være tilfelle når det gjelder rehabilitering av rusmiddelmisbrukere. Trolig vil sakene være på et stadium i rehabiliteringsprosessen der det foreløpig ikke er behov for arbeidsmarkedsetatens attføringsfaglige bistand, og der arbeidsmarkedsetatens krav til fungering i forhold til yrkesrettet attføring ikke er oppfylt.

Det er en forutsetning at den sykmeldte selv eller behandlingsapparatet har skaffet mulighet for arbeidstreningsplass, og at tidsperioden begrenses til 12 uker. Det vil være mulighet til ytterligere forlengelse i 12 uker dersom dette er nødvendig og hensiktsmessig for at medlemmet skal komme i arbeid.

For bedre å kunne tilrettelegge forholdene for arbeidstrening i tilfeller som nevnt foran, foreslår departementet at § 10-8 endres slik at man i særskilte tilfeller kan tilstå rehabiliteringspenger under aktivisering mv. også hos annen arbeidsgiver. Det vises til lovforslaget.

7.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringen foreslås å tre i kraft 1. januar 2000, og har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

8 Trygdeetatens utbetalinger til arbeidsgivere mv. - folketrygdloven § 22-18 og bidragsinnkrevingsloven § 19

8.1 Innledning

Departementet foreslår at trygdeetaten gis hjemmel til å kreve at arbeidsgivere og andre med en yrkesmessig forbindelse med etaten, oppretter en bankkonto med sikte på mottak av utbetalinger fra etaten.

8.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

Ved en endringslov 18. desember 1998 nr 86 ble det tatt inn bestemmelser i folketrygdloven § 22-18 og bidragsinnkrevingsloven § 19 om hvordan utbetalinger fra trygdeetaten skal foretas. Forslaget ble lagt fram i Ot. prp. nr. 4 for 1998-99, jf. Innst. O. nr. 21 for samme år.

Hovedregelen er at utbetalinger skal skje ved overføring til bankkonto her i landet dersom mottaker har eller oppretter slik konto. Dersom stønadsmottaker ikke har bankkonto, skal man ved valg av utbetalingsmåte ta hensyn til stønadsmottakers ønske. Det gjelder visse særregler for utbetaling til utlandet. Det vises ellers til proposisjonen og innstillingen.

Lovbestemmelsene om utbetalingsmåten er utfylt ved forskrift fastsatt 23 april 1999 med hjemmel i de nevnte lovparagrafene. Forskriften inneholder blant annet bestemmelser om unntak fra hovedregelen om utbetaling til konto i tråd med de unntak som skisseres i proposisjonen og innstillingen, og som tar sikte på å sikre en myk overgang til de nye utbetalingsreglene.

Reglene om utbetalingsmåten er primært utformet med tanke på mottakere av de ulike ytelser etter trygdeordningene og mottakere av innfordret bidrag til barn og ektefelle. De får imidlertid også anvendelse for utbetalinger til arbeidsgivere i ulike sammenhenger, oppgjør til leger og annet behandlingspersonell og for utbetalinger i forbindelse med trygdeetatens kjøp av varer og tjenester. Slike utbetalinger vil som den altoverveiende hovedregel skje ved overføring til konto. Etter Rikstrygdeverkets oppfatning er det likevel et praktisk behov for å kunne kreve at oppgjør skal skje til bankkonto, og til å kunne kreve at mottaker oppretter en konto dersom en konto ikke eksisterer. Rikstrygdeverket har derfor bedt om at de aktuelle lovbestemmelsene utfylles med sikte på å kunne stille slike krav til mottaker.

8.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet antar at mottakere med en yrkesmessig forbindelse med trygdeetaten normalt vil ha en bankkonto, og også ønsker å få utbetalinger fra etaten overført til denne kontoen. Dersom det forekommer at arbeidsgivere mv. ikke har en slik konto, synes det imidlertid rimelig at trygdeetaten i slike tilfelle kan kreve at vedkommende oppretter en konto. De grunner som kan tilsi at man opererer med mykere regler i forhold til stønadsmottakere, for eksempel alderspensjonister som ikke er fortrolige med moderne banktjenester, har neppe gyldighet i forhold til personer/bedrifter som har kontakt med trygdeetaten i sin næring.

I tråd med Rikstrygdeverkets ønske, foreslår departementet derfor at det som et nytt andre punktum i folketrygdloven § 22-18 annet ledd og i bidragsinnkrevingsloven § 19 andre ledd tas inn en bestemmelse som gir trygdeetaten hjemmel for å kreve at mottakere med en yrkesmessig forbindelse med etaten oppretter bankkonto. Det vises til lovforslaget.

8.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringen foreslås å tre i kraft 1. januar 2000. Den vil ikke ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.

9 Utvidelse av forsøkshjemmel i folketrygdloven § 25-13

9.1 Innledning

Folketrygdloven § 25-13 gir departementet hjemmel til å samtykke i avvik fra lovens bestemmelser i forbindelse med visse typer forsøksvirksomhet.

Departementet foreslår at bestemmelsen utvides til å gi hjemmel for flere typer forsøk.

Det foreslås hjemmel for forsøk med annen form for dokumentasjon av arbeidsuførhet enn sykmelding fra lege i form av egenmeldt sykefravær, sykmelding fra kiroporaktor mv. Formålet er å utprøve om bl.a. øket ansvar for sykefravær hos arbeidstakeren i samarbeid med arbeidsgiveren kan gi redusert sykefravær.

Det foreslås videre hjemmel for en forsøksordning hvor henvisningskravet fra lege til kiropraktor og fysioterapeut med spesialitet i manuell terapi skal falle bort.

Formålet med endringene er å utnytte helsepersonell på en mer målrettet måte.

9.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

9.2.1 Forsøk med egenmeldt sykefravær:

For at en person skal få rett til sykepenger, må arbeidsuførheten dokumenteres med legeerklæring. Dette gjelder ikke i arbeidsgiverperioden når arbeidstakeren har rett til å nytte egenmelding, se folketrygdloven § 8-7. Etter folketrygdloven § 8-24 har en arbeidstaker rett til å nytte egenmelding når han har arbeidet hos arbeidsgiveren i minst to måneder. Egenmelding kan nyttes for opptil tre kalenderdager om gangen inntil fire ganger per år. Varer arbeidsuførheten utover de tre kalenderdagene egenmelding er nyttet, kan arbeidsgiveren kreve legeerklæring. Det er opp til arbeidsgiveren å akseptere flere eller utvidede egenmeldinger innenfor arbeidsgiverperioden.

Sykefraværet har økt de siste årene til tross for ulike tiltak for å forebygge fravær. Informasjon som gis gjennom legeerklæring (sykmelding I og II) synes utilstrekkelig til å plukke ut de som har behov for oppfølging. Trygdekontoret har i det eksisterende system vanskeligheter med å identifisere sykmeldte som kan ha nytte av tiltak tidlig i sykmeldingsperioden. Dette ble bekreftet av en undersøkelse gjennomført ved Universitetet i Tromsø.

9.2.2 Forsøk hvor henvisningskravet fra lege til kiropraktor faller bort m.m.:

I Dokument 8:34 (1998-99) ble det fremmet forslag om å gjennomføre en prøveordning over to år der det legges følgende til grunn:

  • henvisningskravet fra lege til kiropraktor faller bort

  • kiropraktor får anledning til å sykmelde sine pasienter for en kortere periode

  • kiropraktor får anledning til å henvise til spesialist på nærmere fastsatte vilkår

  • kiropraktor får anledning til å rekvirere fysikalsk behandling

Stortinget vedtok å be Regjeringen gjennomføre en slik prøveordning for kiropraktorer og fysioterapeuter med spesialitet i manuell terapi, jf. Innst. S. nr. 202 (1998-99).

Etter gjeldende regler må det foreligge henvisning fra lege for å få stønad til behandling hos kiropraktor og fysioterapeut, se folketrygdloven §§ 5-9 og 5-8. Behandlingen må være av vesentlig betydning for medlemmets funksjonsevne. Som anført ovenfor, har bare leger rett til å sykmelde.

9.3 Departementets vurdering og forslag

9.3.1 Forsøk med egenmeldt sykefravær:

Departementet mener det er behov for å prøve ut alternative ordninger som kan bidra til å forebygge eller redusere sykefravær gjennom tiltak på arbeidsplassen.

På bakgrunn av resultater i ovennevnte undersøkelse ved Universitetet i Tromsø ønsker departementet å sette i gang et forsøk med utvidet adgang til egenmeldt sykefravær kombinert med en utvidet egenerklæring. Formålet med dette forsøket er at de sykmeldte selv skal ta et større ansvar for eget sykefravær og bidra til at det igangsettes tiltak på arbeidsplassen i samarbeid med arbeidsgiver. Arbeidsmiljøloven § 13 annet ledd pålegger arbeidsgiver en aktivitetsplikt i slike situasjoner. Bestemmelsen slår bl.a. fast utgangspunktet om at arbeidsgiver så langt det er mulig, skal iverksette de nødvendige tiltak for at arbeidstaker som er blitt hemmet i sitt yrke som følge av ulykke, sykdom, slitasje eller lignende, skal kunne få eller beholde et høvelig arbeid.

En forsøksordning hvor de sykmeldte selv skal vurdere sin arbeidsevne i forhold til arbeidsoppgavene vil kunne gjøre det lettere å få tidlig i gang aktive tiltak. Det forutsettes i forsøket at arbeidsgiver sammen med arbeidstakerne identifiserer arbeidsoppgaver som er velegnet til bruk ved tiltak som aktiv sykmelding før forsøket starter.

Forsøket er tenkt gjennomført for kommunalt ansatte i en større kommune med en tilsvarende kommune som kontrollgruppe. Dette vil gi mulighet for å evaluere resultatene fra forsøket. Partene i arbeidslivet må godkjenne forsøkets innhold.

Det tas sikte på at arbeidstakerne får rett til egenmeldt sykefravær i opptil 3-4 uker. Dette forutsettes kombinert med en utvidet egenerklæring, der arbeidstaker bl.a skal gjøre arbeidsgiver oppmerksom på forhold ved arbeidet som er til skade for den enkeltes helse. Et slikt forsøk vil styrke kontakten mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og trygdekontoret. Dette vil kunne lette arbeidet med oppfølging av de som har behov for tiltak for ikke å falle ut av arbeidslivet. SINTEF Unimed har fått i oppdrag å utarbeide en konkret prosjektprotokoll om det nærmere innholdet i prosjektet.

9.3.2 Forsøk hvor henvisningskravet fra lege til kiropraktor faller bort m.m.:

Departementet finner det ønskelig å prøve ut mulige forenklinger for å få en mer effektiv og målrettet bruk av helsepersonell. Leger i primærhelsetjenesten vil ikke behøve å bruke arbeidstid til å skrive henvisning til kiropraktor mv.

Prøveordningen er tenkt gjennomført over to år i et representativt utvalg av fylker. Det forutsettes at prøveordningen blir evaluert. Prøveordningen kan opprettes gjennom en avtale mellom Rikstrygdeverket og Norsk Kiropraktorforening basert på et nærmere angitt antall behandlinger for hvert fylke. Hver enkelt kiropraktor som inngår i et slikt avtaleforhold, får rett til å ta ut refusjon fra folketrygden innenfor et fastsatt beløp per kalenderår. Forsøksordningen gjøres også gjeldende for fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi.

En gjennomføring av forsøkene krever at det gjøres unntak fra bestemmelser i folketrygdlovens kapitler 5 og 8 om hhv. stønad til helsetjenester og sykepenger.

Folketrygdloven § 25-13 gir i dag departementet hjemmel til å samtykke i avvik fra bestemmelsene i loven i forbindelse med forsøk med oppfølging av sykmeldte og forsøk med lavere uføregrad enn 50% for uførepensjonister. I Ot. prp. nr. 46 (1998-99) som skal behandles i høst er det foreslått at hjemmelen utvides til også å gjelde forsøk med forhåndsbetaling i begynnelsen av året av egenandeler for helsetjenester. Forslaget her innebærer et tillegg til forslaget i Ot. prp. nr. 46.

Departementet foreslår at § 25-13 endres, slik at hjemmelen for forsøksvirksomhet utvides til også å gjelde forsøk med egenmeldt sykefravær og sykmelding fra kiropraktor og fysioterapeut med spesialitet i manuell terapi og forsøk hvor henvisningskravet fra lege til kiropraktor m.m. faller bort. Det vises til lovforslaget.

9.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 2000. Endringen vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

10 Fastsettelse av lønn til administrerende direktør - vinmonopolloven § 15

Etter § 15 i lov om Aktieselskapet Vinmonopolet av 19. juni 1931 nr. 18 fastsettes lønnen til administrerende direktør av Kongen.

Vinmonopolets styre har det overordnede ansvaret for forvaltningen av selskapet, og tilsynsansvaret i forhold til administrerende direktørs ledelse av virksomheten. Etter styreinstruksen skal styret utarbeide instruks for administrerende direktør. Etter departementets vurdering bør styret med utgangspunkt i sin myndighet og sitt ansvar også fastsette administrerende direktørs lønn. Etter statsforetaksloven, som det er naturlig å sammenligne med, er det styret som fastsetter lønnen til administrerende direktør.

Departementet foreslår derfor at vinmonopolloven § 15 blir endret slik at styret i Vinmonopolet fastsetter lønnen til administrerende direktør.Det vises til lovforslaget.

Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 2000. Den vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Til forsiden