4 FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme (terrorfinansieringskonvensjonen)
4.1 Innledning
En rekke internasjonale konvensjoner rammer ulike former for terrorhandlinger. Disse konvensjonene omhandler blant annet flykapring, sikkerhet på flyplasser, forbrytelser mot internasjonalt beskyttede personer, kidnapping, fysisk beskyttelse av kjernefysisk materiale, maritim sikkerhet, sikkerhet på plattformer på kontinentalsokkelen og bekjempelse av bombeattentater. Norge er part i de ni globale konvensjonene mot terrorisme som er i kraft, og i to protokoller om bekjempelse av henholdsvis ulovlige voldshandlinger på flyplasser og ulovlige handlinger på plattformer på kontinentalsokkelen. Systemet i konvensjonene er at statspartene forplikter seg til enten selv å straffeforfølge av de handlinger som rammes, eller å utlevere den mistenkte til en annen statspart som fremmer anmodning om dette.
Den nyeste avtalen på dette feltet er FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme (terrorfinansieringskonvensjonen). Konvensjonen var åpen for undertegning fra 10. januar 2000 til 31. desember 2001. Norge undertegnet 1. oktober 2001, i henhold til kgl. res. 28. september 2001. Konvensjonen er til nå ratifisert av 24 stater og trer i kraft 10. april 2002.
4.2 Hovedinnholdet i konvensjonen
Mens de øvrige terrorismekonvensjonene retter seg direkte mot utførelsen av ulike terrorhandlinger, tar terrorfinansieringskonvensjonen sikte på å bekjempe finansieringen av slike handlinger. Konvensjonen pålegger partene å gjøre det straffbart å finansiere en handling som rammes av noen av de ni globale avtalene om bekjempelse av terrorisme som er inntatt i vedlegget til konvensjonen. I tillegg forplikter partene seg til å gjøre det straffbart forsettlig å finansiere enhver annen handling som har til formål å forårsake død eller alvorlig legemsskade på sivile, når hensikten er å tvinge, true eller presse en regjering eller en internasjonal organisasjon til å utføre eller avstå fra en handling. Partene skal treffe tiltak for å identifisere og beslaglegge, eventuelt båndlegge, midler som antas å være avsatt for å finansiere slike terrorhandlinger.
Konvensjonen krever i likhet med de øvrige terrorismekonvensjonene at statspartene enten selv skal straffeforfølge personer som er mistenkt for å ha begått handlinger som rammes av konvensjonen, eller utlevere de mistenkte etter anmodning. Artiklene i konvensjonen som har hatt betydning for lovarbeidet blir gjennomgått nedenfor i tilknytning til de ulike spørsmålene som drøftes. For en nærmere oversikt over konvensjonen vises til en egen stortingsproposisjon om innhenting av Stortingets samtykke til ratifikasjon av konvensjonen.