Ot.prp. nr. 67 (2001-2002)

Om lov om endringer i lov av 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere

Til innholdsfortegnelse

1 Grunnleggende spørsmål om forskning og innovasjon

1.1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram et forslag om å endre lov om retten til oppfinnelser gjort av arbeidstakere (arbeidstakeroppfinnelsesloven), slik at forskere ved universiteter og høgskoler i større grad likestilles med arbeidstakere i andre virksomheter. Hensikten med lovforslaget er å øke den næringsmessige utnyttelse av de oppfinnelser som har sitt utspring i forskning ved universiteter og høgskoler, uten at dette truer institusjonenes tradisjonelle hovedoppgaver - fri forskning og høyere utdanning. Et overordnet mål er å styrke kunnskapsoverføringen mellom institusjonene og næringslivet og å etablere systemer som gir samfunnet som helhet større glede av virksomheten ved universiteter og høgskoler.

I årene som kommer vil det norske samfunnet stå overfor nye utfordringer som krever nyskaping og omstilling både i næringsliv og forvaltning. Det er knyttet usikkerhet til inntektene fra petroleumssektoren, andelen eldre i befolkningen vil øke, og miljøutfordringene vil antakelig bli både mer komplekse og alvorlige. Den teknologiske utviklingen og globaliseringen åpner vårt næringsliv for en sterk og økende internasjonal konkurranse, noe som forsterker kravet om omstilling. Det er tidligere anslått at Norge må doble inntektene fra fastlandsbasert næringsliv de neste tyve årene hvis velferdsstaten skal sikres. Det vil være viktig å videreutvikle de tradisjonelle norske næringene, slik at de fortsatt kan være konkurransedyktige i en globalisert økonomi, og det må utvikles nye, utradisjonelle og kunnskapsbaserte næringer. En felles nøkkelfaktor for at Norge skal lykkes i å møte utfordringene for både næringsliv og forvaltning vil være evnen til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap.

Det er således rimelig å forvente at universiteter og høgskoler i et fremtidig kunnskapssamfunn i større grad enn i dag bidrar til verdiskapingen. I St. meld. nr. 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskilleble det påpekt at forskningsresultater frembrakt ved universiteter og høgskoler har uutnyttede muligheter for anvendelse i næringslivet. For å utnytte disse mulighetene bedre, kreves det blant annet at institusjonene engasjerer seg sterkere i kommersialiseringsarbeid, dvs. arbeid for å sikre den økonomiske utnyttelsen av oppfinnelser. Det kreves også at institusjonene gis anledning til å sikre samfunnets investeringer i forskning og utdanning, ved å få tilbakeført en eventuell økonomisk gevinst fra oppfinnelser til seg.

Det er en særlig utfordring for Norge å utvikle et vekstkraftig næringsliv som kan redusere avhengigheten av olje- og gassvirksomheten. Regjeringen vil derfor legge til rette for at Norge skal være et attraktivt land for investeringer og for utvikling av nye ideer og virksomheter. Regjeringen vil bedre vilkårene for et kunnskaps- og forskningsbasert næringsliv, og vil som ledd i dette blant annet styrke kunnskapsoverføringen mellom universitetene og næringslivet. Dette er en del av samarbeidsregjeringens politiske plattform, slik den er utformet i Sem-erklæringen.

Øvrige tiltak for å fremme et mer kunnskapsintensivt næringsliv i Norge vil bli vurdert i sammenheng med regjeringens generelle gjennomgang av det næringspolitiske virkemiddelapparatet.

1.2 Betydningen av forskning og utvikling for nyskaping

Grunnforskning spiller en avgjørende rolle i utvidelsen av vårt generelle kunnskapsgrunnlag, men grunnforskning kan også gi opphav til mer spesielle og anvendbare, radikale innovasjoner. Grunnforskningen vil først få praktiske følger når resultatene blir ført sammen med andre teknologiske, kulturelle og vitenskapelige nyvinninger. Dette forutsetter god kontakt mellom forskningsmiljøene og samfunnet for øvrig. Det forutsetter også at innovatørene i samfunns- og næringslivet er i stand til å finne og forstå det som blir utviklet i forskningsmiljøene, og at forskningsmiljøene er villige til å bruke sin kunnskap til å løse ulike teoretiske og teknologiske problemer som hindrer videre utvikling av et bestemt produkt eller en bestemt tjeneste.

Kreativitet og nyskaping er et resultat av et fruktbart samspill mellom inspirasjon, hardt arbeid, brede kunnskaper og - ofte - lang tid. Evnen til innovasjon og nyskaping henger nøye sammen med evnen til læring og evnen til å finne frem til relevant kunnskap. Utviklingen av et mer kunnskapsbasert næringsliv er avhengig av at det er effektiv utveksling av kunnskap, kompetanse og personell i hele kunnskapssystemet og et tett samarbeid mellom næringsliv og forskningsmiljøer ved universiteter og høgskoler. En slik utvikling er også avhengig av at det finnes kapital som kan bidra til at gode ideer og oppfinnelser som er gjort ved universiteter og høgskoler, klarer overgangen fra idéstadiet til produktutvikling og salg.

Våre universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter er på langt nær norsk næringslivs fremste FoU-partnere. I 1999 kjøpte norske bedrifter FoU-tjenester for 4,4 milliarder kroner. 42 pst. av FoU-tjenestene ble kjøpt inn fra utlandet. Nærmere en fjerdedel ble kjøpt inn fra foretak i Norge. Bare en femtedel ble kjøpt inn fra norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Nyere forskning viser at vareproduserende industri får mer ut av forskningsmiljøer og akademiske institusjoner som informasjonskilder for sin innovative virksomhet, enn det tjenestebedrifter gjør (Braadland, Nås, Pedersen, Sandven, Ørstavik (2001): Innovasjon i norsk næringsliv: En ny oversikt. STEP-rapport R-01). Likevel vurderes generelt forskningsmiljøer og akademiske institusjoner som de minst viktige informasjonskildene for de undersøkte selskapene. Det ligger derfor en betydelig utfordring i å få til bedre samspill mellom kunnskapsinstitusjonene og norsk næringsliv.

1.3 Kunnskapsproduksjon og kunnskapsspredning

Kunnskapsstrømmene i samfunnet er svært mangfoldige og komplekse, noe som gjør det vanskelig å beregne den totale avkastningen av FoU-investeringer. Antallet nasjonale patenter gir en antydning om omfanget av ervervsmessig utnyttelse av ideer og forskningsresultater i Norge, i forhold til andre land. Norge lå i perioden 1993-2000 omtrent på OECD-gjennomsnitt for nasjonale patentsøknader pr. capita, og antallet økte med 16 pst. fra perioden 1993-1996 til perioden 1997-2000. Den totale patentsøknadsmengden i Norge (inklusive utenlandske patentsøknader) økte imidlertid med 22 pst. i samme perioden. I 2000 ble det registrert 6700 patentsøknader i Norge, hvorav 5325 eller 79 pst. var utenlandske. Fra 1990 til og med 1999 ble det samlet levert ca 11.200 nasjonale patentsøknader. Mellom 2 og 5 pst. av disse vet man med rimelig grad av sikkerhet har kommet fra ansatte på universitet, høgskole eller institutter de siste 10 år (Norges forskningsråd (2002): Det norske forsknings- og innovasjonssystemet- statistikk og indikatorer 2001).Samtidig ser patentering fra denne gruppen ut til å øke relativt sett.

Utbyttet av kunnskap blir større jo flere det er som bruker den. De senere år har man derfor innenfor flere OECD-land sett en bekymring for at beskyttelsen av kunnskap gjennom hemmelighold, patenter og eksklusive lisensieringsavtaler kan sette uheldige begrensninger for en åpen spredning og bruk av kunnskap og resultater fra forskningsinstitusjonene. I en rapport fra OECD (OECD (2001): The new economy beyond the hype. The OECD Growth Project. Economics.) er det sagt at en for sterk regulering av bruken av kunnskap og informasjon kan svekke kunnskapsdeling, vitenskapelig fremskritt, innovasjonstakt og den økonomiske veksten generelt. OECD anbefaler at nasjonale lovverk som omhandler rettigheter til forskningsresultater og oppfinnelser bør finne en balanse mellom behovene for åpen kunnskapsspredning mellom forskningsmiljøer og beskyttelse av bruken av oppfinnelsene i privat sektor.

1.4 Utnyttelse av oppfinnelser og forskningens frihet

Det er viktig at økt satsing på næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser ikke må svekke den langsiktige, grunnleggende forskningen ved universitetene og høgskolene. Grunnforskning er vel så viktig som den anvendte forskningen, også for frembringelse av patenterbare forskningsresultater. Det er summen av grunnforskning og anvendt forskning som gir forskningen dens samfunnsmessige nyttefunksjon. Dersom for eksempel grunnbevilgningene reduseres på grunn av forventninger om økt egeninntjening fra ervervsmessig utnyttelse av oppfinnelser, vil det svekke institusjonenes uavhengighet vesentlig og kunne bidra til en vridning av forskningen henimot mer kortsiktig anvendt/næringsrettet forskning. Dette vil ikke være samfunnsgagnlig på lang sikt, verken for institusjonen eller samfunnet generelt.

Samtidig er det viktig å sikre at institusjonen kan være med og høste fruktene av de investeringene som er foretatt for å få fram et næringsmessig vellykket prosjekt. Denne avkastningen kan i neste omgang fungere som «risikokapital» ved satsing på andre, tilsvarende prosjekter. En ambisjon om at kommersialisering skal generere en «merverdi» som kan brukes til å delfinansiere andre sider av institusjonens virksomhet, vil imidlertid være prinsipielt betenkelig. Det ville bety at institusjonene kan bli kommersielle enheter på en måte som bryter med deres rolle i samfunnet, og som kan virke uheldig inn på virksomhetens profil og innretning.

Forskerens frihet

Et grunnleggende prinsipp for regjeringen er at det er forskeren og fagmiljøene som selv skal bestemme hva det skal forskes på, hvilke metoder som skal brukes og hvordan resultatene skal presenteres. Både hensynet til åndsfrihet, desinteressert sannhetssøken og historiske erfaringer om hvordan man best kan legge forholdene til rette for ny vitenskapelig erkjennelse, tilsier dette. Et annet grunnleggende prinsipp er den frie publiseringsretten eller retten til offentliggjøring av forskningsresultater. Forskernes rett til å publisere sine forskningsresultater er en forutsetning for at forskningsmiljøet kan diskutere, kritisere og kvalitetssikre frembrakte forskningsresultater. Publisering av egne resultater er videre den sentrale måte å bygge opp kompetanse og status hos forskere på, mens kommersialisering oftere forutsetter tidsmessig begrenset hemmelighold og enerett til utnyttelse av oppfinnelsene.

Publisering og patentering

Hemmelighold knyttet til kommersialisering synes allikevel i dag å være et prinsipielt, snarere enn et praktisk problem. En patentsøknad behøver i praksis ikke å innebære hemmelighold av betydning for forskeren eller forskningsmiljøet. Patentsystemet er dermed, og i motsetning til ikke-patentert kunnskap som kan hemmeligholdes over lengre tid (hemmelig know-how og forretningshemmeligheter), ikke nødvendigvis til hinder for offentliggjøring av forskningsresultater. En rapport fra EU-kommisjonen (Commission of European Communities (2002): An assessment of the implications for basic genetic engineering research of failure to publish, or late publication of, papers on subjects which could be patentable. SEC (2002) 50) om forholdet mellom patentering og publisering innenfor bioteknologiområdet, viser at forsinkelser i publisering riktignok forekommer som følge av en patentsøknad, men at det er få tilfeller der publisering blir utsatt over lengre tid på grunn av dette. Slik utsettelse skjer oftere dersom søkeren mangler kunnskap om patentsystemet. I rapporten understrekes både behovet for holdningsendringer i forskningsmiljøene og behovet for et støtteapparat som kan hjelpe forskerne til å bli kjent med patentsystemet.

Forskernes frihet til å utnytte egne forskningsresultater økonomisk gjennom patenter og lignende, kan ikke sies å ha samme betydning som forskerens rett til å publisere, for å få til et kritisk og velfungerende forskningssystem eller -miljø. Regjeringen har sett det som viktig at lovverket tydeligere enn i dag stiller forskerne overfor et konkret valg om en oppfinnelse enten skal patenteres eller publiseres på en måte eller på et tidspunkt som gjør at den ikke kan utnyttes ervervsmessig.

Samarbeid mellom forsker og institusjon

Med det foreliggende lovforslaget gis institusjonene større muligheter til å være part i prosessen med å utnytte oppfinnelser næringsmessig. Forsker og institusjon bør ha ganske sammenfallende syn når det gjelder å finne en fornuftig balanse mellom de krav til hemmelighold som næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser forutsetter og de krav til åpenhet som forskning forutsetter. Gjennom et tett og tillitsfullt samarbeid og god dialog mellom de to parter, vil mulighetene for å oppnå både akademisk og næringsmessig gevinst av et forskningsprosjekt øke.

1.5 Rettigheter til oppfinnelser ved universiteter og høgskoler

I de senere tiår har det pågått en bred nasjonal og internasjonal debatt om hvordan forskningsresultater og oppfinnelser fra universiteter og forskningsbaserte utdanningsinstitusjoner best kan nyttiggjøres i samfunnets tjeneste. Ett av kjernepunktene i denne debatten er hvem som skal ha retten til å utnytte forskningsresultater og oppfinnelser fra universitet og høgskole økonomisk; opphavspersonen selv, dvs. forskeren, eller den institusjon forskeren er knyttet til og som gjennom sin infrastruktur bidro til å muliggjøre oppfinnelsen. Stadig flere land har endret lovverket slik at universitetene og andre forsknings- og utdanningsinstitusjoner, dersom de ønsker det, kan overta retten til næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser gjort av forskere ved institusjonene.

Rettigheter til oppfinnelser fra universiteter og høgskoler har en ideell og en økonomisk side. Den ideelle siden gjelder hvem som skal få æren for frembringelse av en oppfinnelse, mens den økonomiske siden gjelder hvem som skal få retten til å utnytte oppfinnelsen i næringsmessig sammenheng. Gjennom det såkalte »lærerunntaket» i arbeidstakeroppfinnelsesloven har lærere og vitenskapelig personale ved universiteter og høgskoler, i motsetning til andre arbeidstakere, hittil hatt førsteretten til næringsmessig utnyttelse og inntekter fra oppfinnelser som er blitt til gjennom tilsettingsforholdet. Det var hensynet til forskerens frihet som opprinnelig begrunnet unntaket, selv om det først og fremst har dreiet seg om en særrett til næringsmessig utnyttelse av resultater.

Regjeringen legger stor vekt på å få til en mer effektiv utnyttelse av den kompetanseressurs våre universiteter og høgskoler forvalter. Dette omfatter også bedre utnyttelse av oppfinnelser gjort ved institusjonene. Det er av stor betydning for hvorvidt dette skal lykkes, at institusjonene er engasjert i kommersialiseringsprosessen og at de juridiske og organisatoriske rammebetingelser legges til rette for et slikt engasjement. Muligheten for institusjonene til å få del i en eventuell økonomisk gevinst av et patent anses i denne forbindelse som vesentlig.

Til forsiden