Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 69 (2008-2009): Om lov om endringer i barnevernloven

Til innholdsfortegnelse

12 Merknader til de enkelte paragrafer

Til § 1-3 annet ledd

I § 1-3 er det tatt inn en tilføyelse om at opphør av tiltak ved fylte 18 år, eller avslag på søknad om tiltak etter fylte 18 år, skal begrunnes ut fra hensynet til barnets beste, jf. § 4-1. Barneverntjenesten pålegges etter dette en plikt til å begrunne hvorfor ungdom ikke skal motta noen form for tiltak fra barneverntjenesten etter fylte 18 år. I begrunnelsen skal det gis en forklaring på hvorfor det anses som barnets beste at han eller hun ikke mottar hjelp fra barnevernet. Det samme vil gjelde dersom ungdommen søker om et konkret etterverntiltak og ikke får det. En slik begrunnelsesplikt vil sikre at det utarbeides et klart og tydelig vedtak som kan påklages til fylkesmannen.

Både barneverntjenesten og fylkesmannen bør vurdere hvorvidt det skal gis oppsettende virkning etter forvaltningsloven § 42 når barnevernet fatter vedtak om ikke å opprettholde iverksatte tiltak etter fylte 18 år.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene under kapittel 5.

Til §§ 2-1 og 2-3

De foreslåtte endringene er retting av feil i lovteksten. Endringene er av rent teknisk karakter.

Barnevernloven § 2-1 og § 2-3 ble endret ved lov av 17. juni 2005 nr. 65 om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester og lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven) m.v. Kommunen og statlig regional myndighet ble i henholdsvis § 2-1 nytt annet ledd og § 2-1 nytt tredje ledd pålagt å ha internkontroll for å sikre at de utfører oppgavene sine i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov. Paragraf 2-1 daværende annet til sjette ledd ble tredje til syvende ledd. Paragraf 2-3 daværende tredje til syvende ledd ble fjerde til åttende ledd.

Enkelte av leddene som ble forskjøvet inneholder henvisninger til øvrige ledd i bestemmelsene. Ved en inkurie ble det ikke gjort nødvendige endringer for å bringe leddhenvisningene i samsvar med den nye leddnummereringen. Dette gjelder § 2-1 femte ledd der det i bokstav b) vises til annet ledd. Riktig henvisning etter lovendringen i 2005 skal være tredje ledd. Videre er det i § 2-1 sjette ledd vist til annet og tredje ledd, mens det riktige er å vise til tredje og fjerde ledd. I § 2-3 femte ledd vises det til tredje ledd. Dette skal etter lovendringen i 2005 være fjerde ledd. Forslaget til endringer innebærer at det i § 2-1 femte og sjette ledd og § 2-3 femte ledd henvises til materielt de samme ledd som før lovendringen ved lov av 17. juni 2005 nr. 65.

Til § 2-3 fjerde ledd pkt. c)

Bestemmelsen er utvidet til også å omfatte sentre for foreldre og barn. Dette innebærer at fylkesmannen skal føre tilsyn med sentrene.

Til § 2-3 syvende ledd

Bestemmelsen er utvidet til også å omfatte sentre for foreldre og barn. Dette betyr at sentrene for foreldre og barn, uten hinder av taushetsplikt, skal gi de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at myndighetene skal kunne utføre sine oppgaver etter loven. Myndighetene kan også kreve adgang til sentrene.

I bestemmelsen slås det fast at både Statens helsetilsyn og fylkesmennene kan kreve at kommunale organer som hører under loven gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at Statens helsetilsyn og fylkesmennene skal kunne utøve sine tilsynsoppgaver i henhold til loven. Slike opplysninger og meldinger skal gis uten hinder av taushetsplikt. Fylkesmannen har allerede en innsynsrett etter kommuneloven § 60 c. Bestemmelsen i barnevernloven § 2-3 syvende ledd annet punktum er ment å samsvare med innsynsretten etter kommuneloven § 60 c, og innebærer ikke noen endring av den innsynsretten fylkesmannen har etter kommuneloven.

Til § 2-3 b

Det overordnede faglige tilsynet på barnevernområdet er overført fra Barne- og likestillingsdepartementet til Statens helsetilsyn. Overføringen berører ikke departementets overordnede fagansvar på barnevernfeltet. Fylkesmannen har ansvaret for å føre tilsynet, jf. barnevernloven § 2-3 fjerde ledd. Statens helsetilsyn er overordnet myndighet for fylkesmannen hva gjelder tilsynet på barnevernområdet, og skal herunder behandle klager over fylkesmannens vedtak om pålegg om å rette forhold på institusjon eller om nedleggelse av driften.

Til § 3-2 a

Bestemmelsen lovfester en plikt for barneverntjenesten til å utarbeide individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tjenester når det er nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet. Plikten til å utarbeide individuell plan etter denne bestemmelsen er begrenset til tilfeller der barn med behov for langvarige barneverntiltak også trenger langvarige tiltak fra andre tjenester. Ved vurderingen av hva som er «langvarig» må det blant annet tas hensyn til barnets alder, hvilke typer barneverntiltak som er eller skal iverksettes, og på hvilket grunnlag. Kriteriet om langvarighet må også ses i sammenheng med barnets behov for individuell plan.

Det skal fremdeles bare utarbeides én individuell plan, og bestemmelsen må derfor ses i sammenheng med andre bestemmelser om individuell plan i helselovgivningen og i sosialtjenesteloven. Bestemmelsen innebærer en formalisering av samarbeidet mellom barneverntjenesten og andre offentlige tjenester i tilfeller der individuell plan skal utarbeides.

Det forutsettes at det på lokalt plan inngås en avtale om hvem som skal ha ansvaret for å koordinere arbeidet med individuell plan i hvert enkelt tilfelle. Arbeidet med gjennomføring av individuell plan endrer i utgangspunktet ikke den alminnelige ansvars- og funksjonsdelingen mellom tjenestene.

Utarbeidelse av planen forutsetter at foreldrene eller barnet samtykker til dette. Det er barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som skal samtykke til dette når barnet er under 15 år. Barn over 15 år, eller som av andre grunner er part i saken, kan etter barnevernloven selv samtykke til individuell plan, jf. barnevernloven § 6-3. Når barnet har fylt 15 år er samtykke fra barnet nødvendig, og som hovedregel også tilstrekkelig grunnlag for å kunne utarbeide individuell plan. Dette gjelder med mindre planen inneholder tiltak som også retter seg mot foreldrene. I slike tilfeller må også foreldrene samtykke til planen.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn under 15 år, overtar barneverntjenesten foreldrenes kompetanse til å samtykke til planen.

Det er den kommunen der barnet bor som skal ha ansvaret for planen.

Bestemmelsens annet ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrifter som gir nærmere bestemmelser om hvilke grupper av barn plikten omfatter, og om planens innhold.

Til § 4-4 annet ledd

Sentrene for foreldre og barn var tidligere hjemlet i barnevernloven § 4-4 femte ledd. Sentrenes spesielle karakter sammenlignet med de øvrige plasseringsalternativene i § 4-4 femte ledd, har gjort det naturlig å flytte sentrene opp i bestemmelsens annet ledd, som en del av eksemplifiseringen av hjelpetiltakene der. En slik rettslig plassering av sentrene er ment å føre til større synlighet av sentrene som et eget tiltak. Ved en slik plassering unngår man også det skjerpende vilkåret i bestemmelsens femte ledd med hensyn til at det bare kan formidles plass i et senter for foreldre og barn «dersom ikke behovet kan løses ved andre hjelpetiltak». Før formidling av plass i et senter for foreldre og barn er det nettopp ofte ikke naturlig å prøve andre hjelpetiltak først.

Til § 4-4 femte ledd første punktum

Sentrene for foreldre og barn er nå regulert i bestemmelsens annet ledd og er dermed ikke lenger nevnt som et plasseringsalternativ i femte ledd første punktum.

Til § 4-5

For å sikre at de tiltakene som iverksettes fungerer etter sitt formål, er det viktig at barneverntjenesten følger opp tiltakene og har god kunnskap om hvordan det går med familien. Det er derfor inntatt en presisering av at barneverntjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene.

Det er også inntatt en presisering om at barneverntjenesten som ledd i oppfølgingen av tiltaket og vurderingen av om det er nødvendig med nye tiltak, også skal vurdere om det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Videre skal tiltaksplanen evalueres regelmessig. Gjennom en evaluering av tiltaksplanen og herunder hjelpetiltakene vil barneverntjenesten kunne dokumentere om målene i tiltaksplanen nås, og eventuelt i hvilken grad. Et siktemål med systematiske og dokumenterbare evalueringer må være å unngå at barn lever under omsorgssvikt fordi man viderefører, eller prøver ut stadig nye, hjelpetiltak som ikke i tilstrekkelig grad bedrer barnets situasjon.

Kravet til evaluering gjelder alle typer hjelpetiltak. Dette innebærer at også tiltak til barn over 18 år (ettervern) skal evalueres regelmessig. Også hjelpetiltak som iverksettes etter at et barn som har vært under omsorg tilbakeføres til hjemmet skal evalueres etter denne bestemmelsen.

En regelmessig kvartalsmessig evaluering bør i de fleste saker være et minimum. Hyppigheten av evalueringen må imidlertid i noen tilfeller kunne avvike fra dette minimumskravet. Dette kan særlig gjelde der det er snakk om langvarige forebyggende tiltak hvor det kan være vanskelig å måle raske endringer, eller der det gjelder tiltak overfor de eldste ungdommene.

Til § 4-21 første ledd

I bestemmelsen slås det fast at fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Dette innebærer at det i saker om tilbakeføring kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for at foreldrene kan gi det enkelte barn forsvarlig omsorg. Departementet legger til grunn at «overveiende sannsynlig» innebærer at det kreves høy grad av sannsynlighet. Dette er i overensstemmelse med forarbeidene til § 4-8 annet ledd, hvor samme kriterium er benyttet, jf. Ot. prp. nr. 44 (1991-1992).

Til § 5-7

Bestemmelsen er utvidet til også å omfatte sentre for foreldre og barn. Dette innebærer at fylkesmannen skal føre tilsyn med både statlige, kommunale og private sentre for foreldre og barn og at fylkesmannen kan gi pålegg om å rette på forhold eller nedlegge driften ved sentrene.

Til § 5-8

Bestemmelsen er utvidet til også å omfatte sentre for foreldre og barn. Dette betyr at private og kommunale sentre for foreldre og barn bare kan benyttes til plassering etter barnevernloven dersom de er godkjente for dette formålet. Sentrene omfattes også av en forskriftshjemmel hvor det kan gis nærmere regler for slik godkjenning.

Til § 5-9 a

Bestemmelsens første ledd pålegger sentrene for foreldre og barn å sikre beboernes rett til familie- og privatliv under oppholdet. Et opphold på et senter for foreldre og barn er frivillig og foreldrene er ikke fratatt omsorgen for barnet. Under oppholdet forutsettes det at foreldrene er i stand til å ha omsorg både for seg selv og for barnet. Sentrene pålegges i denne bestemmelsen å respektere den rett til å treffe avgjørelser vedrørende barnet som foreldrene har i kraft av å ha den daglige omsorgen og foreldreansvaret for barnet. Plikten for sentrene til å respektere både beboernes familie- og privatliv og foreldrenes rett til å ta beslutninger om barnet, gjelder innenfor de rammer som formålet med oppholdet på senteret setter og det ansvaret sentrene har for at driften er forsvarlig. Av hensyn til alle beboernes trygghet og trivsel kan det også settes husordensregler og lignende som beboerne må respektere.

Bestemmelsens annet ledd gir departementet en hjemmel til å fastsette forskrift med utfyllende regler om foreldre og barns rettigheter og plikter under oppholdet på sentrene.

Til § 5-10

Sentre for foreldre og barn er nå omfattet av denne bestemmelsen hvor det stilles generelle krav til institusjonen og åpnes for at det kan gis forskrifter med nærmere krav til kvalitet.

Til § 6-1 fjerde ledd

Forskriftshjemmelen i denne bestemmelsen er utvidet til også å omfatte sentre for foreldre og barn.

Til § 6-2

Bestemmelsen er utvidet til også å omfatte sentre for foreldre og barn og forvaltningsloven gjelder dermed for klientsaker ved senteret, med de særregler som ellers er fastsatt i denne loven.

Til § 6-7 første ledd første punktum

Taushetspliktsbestemmelsen i § 6-7 er nå utvidet til også å omfatte enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et senter for foreldre og barn.

Til § 6-7 annet ledd annet punktum

Bestemmelsen er utvidet til også å omfatte sentre for foreldre og barn.

Til § 6-7 tredje ledd første punktum

Bestemmelsen er utvidet til også å omfatte sentre for foreldre og barn.

Til § 6-7 tredje ledd annet punktum

Barnevernloven § 6-7 tredje ledd regulerer barnevernets adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer. Bestemmelsen utvides til også å omfatte formidling av opplysninger til privatpraktiserende helsepersonell. Endringen innebærer at barnevernets adgang til å gi opplysninger for eksempel til barnets fastlege eller til en privatpraktiserende psykolog blir lik adgangen til å formidle opplysninger til helsetjenesten for øvrig.

Bestemmelsen omfatter helsepersonell med autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 eller lisens etter § 49, jf. helsepersonelloven § 3 første ledd nr. 1.

Til § 6-7 a

Bestemmelsen lovfester en plikt for barneverntjenesten til å gi nærmere bestemte opplysninger til den som har gitt melding til barneverntjenesten.

Plikten til å gi en generell tilbakemelding til melder gjelder både når meldingen kommer fra en tjeneste eller yrkesutøver omfattet av opplysningsplikten til barnevernet, jf. barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd («offentlig melder»), og når meldingen kommer fra en privatperson. Tilbakemeldingen skal sendes innen tre uker etter at meldingen ble mottatt. Tilbakemeldingen kan unnlates dersom meldingen er «åpenbart grunnløs» eller der «andre særlige hensyn» taler mot tilbakemelding. Unntakene gir barneverntjenesten anledning til ut fra sitt faglige skjønn selv å avgjøre om tilbakemelding skal gis eller om en slik tilbakemelding vil være til skade for barnet og familien.

Den generelle tilbakemeldingen skal inneholde en bekreftelse på at meldingen er mottatt. Barneverntjenesten kan på et generelt grunnlag også opplyse i tilbakemeldingen at meldingen vil bli fulgt opp i henhold til barnevernlovens bestemmelser. Dersom meldingen kommer fra en offentlig melder, skal det i tilbakemeldingen opplyses om hvorvidt barneverntjenesten har åpnet undersøkelsessak, jf. barnevernloven § 4-3.

Dersom det er åpnet undersøkelsessak og meldingen er kommet fra en offentlig melder, skal barneverntjenesten gi en ny tilbakemelding når undersøkelsen er gjennomført. Den nye tilbakemeldingen skal sendes innen tre uker etter at undersøkelsen er gjennomført og inneholde opplysninger om hvorvidt saken er henlagt eller om saken følges opp videre fra barnevernets side. I denne tilbakemeldingen skal det ikke gis opplysninger om hvilke tiltak som er, eller kan bli iverksatt med hjemmel i barnevernloven.

Tilbakemelding om tiltakene kan likevel gis når barneverntjenesten skal iverksette eller har iverksatt tiltak som det er nødvendig at offentlig melder får kjennskap til av hensyn til sin videre oppfølging av barnet. Det er barneverntjenesten som må vurdere om det er nødvendig å gi opplysninger i det enkelte tilfellet.

Barnevernloven åpner allerede i dag i en viss utstrekning for at barnevernet kan gi opplysninger som er nødvendige for at andre offentlige organer skal kunne følge opp barnet, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd om at opplysninger til andre forvaltningsorganer kan gis når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver. «Barneverntjenestens oppgaver» blir i denne sammenheng tolket relativt vidt. Bestemmelsen i § 6-7 a fjerde ledd presiserer barneverntjenestens adgang til å gi opplysninger til melder, og er ikke ment å innskrenke anvendelsesområdet til § 6-7 tredje ledd.

Til § 6-10 annet ledd

Bestemmelsen er utvidet til også å omfatte sentre for foreldre og barn. Dette innebærer at kravet om politiattest også gjelder ved sentrene for foreldre og barn.

Til § 9-4

Sentre for foreldre og barn omfattes nå av denne bestemmelsen som gjelder statlig regional barnevernmyndighets økonomiske ansvar for barneverntjenesten.

Til § 9-5

Sentre for foreldre og barn er nå omfattet av bestemmelsen om statlig regional barnevernmyndighets rett til å kreve refusjon fra kommunen.

Til toppen
Til dokumentets forside