Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 7 (1996-97)

Om lov om endringer i alkoholloven

Til innholdsfortegnelse

15 Bevillingsgebyrene

15.1 Gjeldende rett

Bevillingsavgiften etter alkoholloven § 7-1 er i realiteten et gebyr som skal dekke utgifter til behandling av bevillingssøknader samt utgifter til kontroll med utøvelsen av bevillingen. For å unngå forveksling med de statlige alkoholavgiftene som blir fastsatt i Stortingets årlige avgiftsvedtak, foreslo departementet i høringsnotatet at man bruker betegnelsen «bevillingsgebyr». Dette vil bli benyttet i den videre fremstilling. I henhold til alkoholloven § 7-1 skal gebyret fastsettes «under hensyn til den inntekt rettigheten kan antas å gi innehaveren, og innenfor de rammer som fastsettes i forskrifter gitt av departementet».

Forskrift av 19. desember 1989 nr 1265 om omsetning av alkoholholdig drikk mv fastslår i § 8-1 at gebyret for kommunal bevilling til salg av øl ikke skal være under 300 kr og ikke over 12 000 kr. For kommunal og statlig skjenkebevilling fremgår det av § 8-2 i samme forskrift at gebyret ikke skal være under 600 kr og ikke over 24 000 kr.

Departementet har fastsatt retningslinjer for gebyrfastsettelsen i Rundskriv I-16/90. Disse retningslinjene er veiledende, og baserer seg på en trinnvis utformet gebyrstige hvor maksimumssatsen, er anbefalt ved en omsetning over 5 millioner ved salg og ved en omsetning over 15 millioner ved skjenking. Det fremgår av rundskrivet at avgiften skal fastsettes individuelt for hver bevilling, basert på alkoholomsetningen før merverdiavgift.

Bevillingsgebyret for de kommunale bevillingene fastsettes av kommunestyret og tilfaller kommunen. Det fremgår dessuten av alkoholloven § 7-1 tredje ledd at bevillingsgebyret for statlige skjenkebevillinger skal tilfalle kommunen. Gebyret skal tilfalle den kommunen hvor bevillingen utøves. Dette gjelder ikke for gebyr som er fastsatt i forbindelse med bevillinger gitt etter § 5-2 hvor kommunen i henhold til § 1-9 ikke har ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av bevillingene.

15.2 Fastsettelse av bevillingsgebyrene

Departementet foreslo i høringsnotatet at bevillingsgebyret skal fastsettes i prosent av den inntekt rettigheten kan antas å gi innehaveren, og at departementet fastsetter prosentsatsen. En alternativ løsning som ble drøftet, var hvorvidt gebyret burde beregnes av forventet omsatt volum på salgs- eller skjenkestedet.

Departementet foreslo videre at det skal kunne fastsettes et mindre gebyr til dekning av utgifter i forbindelse med søknadsbehandlingen og kontrollen med bevillingsutøvelsen i de tilfellene hvor det må antas at bevillingen vil gi innehaveren små eller ingen inntekter.

Kommunal- og arbeidsdepartementet, fylkesmannen i Oppland, fylkesmannen i Sør-Trøndelag, fylkesmannen i Møre- og Romsdal, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, Arbeidernes Edruskapsforbundog Troms Arbeiderparti støtter forslaget om å innføre en ordning der gebyret fastsettes i prosent av den inntekt bevillingen antas å gi innehaveren. Fylkesmannen i Sør-Trøndelaguttaler i denne sammenheng:

«Bevillingsavgiften - nå foreslått bevillingsgebyr - er foreslått skal utgjøre en viss prosent av inntektene rettigheten antas å gi bevillingsinnehaveren. Dette virker mere rettferdig, da dagens system kan gi store ulikheter, både innen en kommune og mellom kommuner. Det er idag ingen fast skala for gebyr som benyttes. Gebyret bør beregnes på grunnlag av omsetning.»

Rusmiddeldirektoratet, Dagligvareforbundetog Avholdsfolkets Landsråd mener bevillingsgebyret bør beregnes på grunnlag av omsatt mengde alkoholholdig drikk.

Avholdsfolkets Landsråd uttaler:

«Vi er uenige i forslaget fra departementet. Bevillingsgebyrene bør beregnes etter forventet omsetningsvolum i vareliter og ikke forventet inntekt. Dette er den prinsipielt riktige måten å gjøre dette på. Det er omsetningens størrelse som er av sentral betydning. Hvis gebyrene blir beregnet etter forventet inntekt, vil også avansen som er lagt på varen få betydning.»

Kommunene har ulik oppfatning av hva som bør være beregningsgrunnlag for bevillingsgebyret. Endel kommuner har uttalt at gebyret bør beregnes på grunnlag av antatt inntekt, mens andre er av den oppfatning at beregningen bør skje på grunnlag av det forventede omsatte volum.

Enkelte kommuner herunder Tromsø og Oslo har uttalt at det bør fastsettes et minstebeløp på kr 200.

Administrasjonsdepartementet, Konkurransetilsynet, Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbundog Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund mener at bevillingsgebyret bør fastsettes ut fra de faktiske kostnader kommunene har ved kontroll av den enkelte bevilling. Administrasjonsdepartementet uttaler i denne sammenheng:

«Etter vår oppfatning vil de ovenfor nevnte forslag kunne innebære en beskatning basert på forventet inntjening. Med en slik gebyrpolitikk vil gebyrenes størrelse i høy grad kunne variere mellom relativt like aktører. Det vil derfor kunne oppstå en konkurransevridning mellom ulike salgs- og skjenkesteder. AD kan ikke se at det i høringsnotatet er redegjort for hvorfor et gebyr som skal dekke utgifter til søknadsbehandling og kontroll skal fastsettes ut fra salgs- og skjenkestedenes inntekter.

Etter vår oppfatning bør bevillingsgebyr ikke fastsettes ut fra omsetning, men ut fra de faktiske kostnader kommunene har ved kontroll av den enkelte bevilling. Gebyrene bør ikke overstige selvkost til søknadsbehandling og kontroll, og det bør lages klare regler for hvilke kostnader som kan innregnes.»

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at det er mye som taler for at dagens system bør legges om. En ordning hvor gebyret synker pr liter med økt alkoholomsetning er uheldig ut fra en alkoholpolitisk vurdering. Dagens ordning fører dessuten til store variasjoner fra kommune til kommune. Dette kan være uheldig og det bør derfor innføres et system med mer ensartete gebyrfastsettelser på landsbasis.

Som pekt på innledningsvis, skal bevillingsgebyret dekke utgifter til behandling av bevillingssøknader samt utgifter til kontroll med uttøvelsen av bevillingen. Departementet vil bemerke at det vil være vanskelig å gjennomføre et system hvor bevillingsgebyret knyttes opp til utgifter til kontroll ved den enkelte bevilling. Det vises i denne sammenheng til at det vil være vanskelig å skille ut de utgifter som oppstår i tilknytning til kontroll av det enkelte salgs- eller skjenkested.

Departementet mener at mye taler for at bevillingsgebyret helt ut bør fastsettes i forhold til omsetning. Det vil innebære at en bevillingshaver som har en høy omsetning vil betale en forholdsmessig like stor andel av omsetningen som den som har en lav omsetning. Dette vil gi større rettferdighet mellom bevillingshaverne.

Spørsmålet er om bevillingsgebyret skal beregnes på grunnlag av inntekt eller omsatt volum. Et moment som taler for inntekt som grunnlag er at dette vil være enklere å kontrollere mot bedriftens regnskaper. Det kan også hevdes at en slik ordning vil være mer rettferdig i forhold til betalingsevne. En ordning knyttet til inntekt vil imidlertid være avhengig av avansens størrelse og vil ikke umiddelbart si noe om hvor stor alkoholomsetning vedkommende bevillingshaver har. I forhold til det behovet gebyret skal dekke, er det liten grunn til at f eks en restaurant med høye priser skal betale høyere gebyr enn en restaurant med lavere priser. Departementet legger avgjørende vekt på at en beregning på basis av mengde vil medføre en mer rettferdig fordeling av gebyrbyrden mellom bevillingshaverne sett i forhold til formålet med gebyret.

Departementet foreslår at gebyret beregnes av forventet omsatt volum på salgs- eller skjenkestedet, jf lovforslaget § 7-1 og merknadene til denne. Departementet vil gi forskrifter om beregning og innbetaling av gebyret og tar sikte på å differensiere gebyret etter alkoholtype.

Bevillingsgebyret for den enkelte bevilling fastsettes i dag ved at det tas utgangspunkt i omsetningen av de alkoholholdige drikkevarer som bevillingen omfatter. Bevillingshaver har plikt til å oppgi sin omsetning ved å sende inn omsetningsoppgave. Ut fra forrige års inntekt fastsettes bevillingsgebyret for det kommende år. Departementets forslag innebærer at bevillingshaver på samme måte vil måtte pålegges å oppgi omsatt volum til bevillingsmyndigheten som deretter fastsetter bevillingsgebyret i overensstemmelse med forskrifter om beregning og innbetaling.

Forslaget vil også omfatte bevilling som gis for skjenking for en enkelt anledning. Etter dagens ordning må det betales et minstegebyr på 600 kr selv om bevillingen gjelder rent private arrangementer. Alkoholpolitisk utvalg har foreslått at minimumssatsen settes til 200 kr. Dette støttes også av enkelte høringssinstanser. Departementet er enig i at det bør fastsettes et mindre beløp i forbindelse med bevilling for en enkelt bestemt anledning eller for ambulerende bevilling. Gebyrets størrelse fastsettes av departementet i forskrift, jf lovforslaget § 7-1.

Avholdsfolkets Landsråd har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det bør stilles krav om at bevillingshaver stiller sikkerhet for gebyrforpliktelsene. Departementet finner ikke å kunne gå inn for dette forslaget.

15.3 Kontroll med utøvelsen av bevillingene

Departementetforeslår at ansvaret for å føre kontroll med utøvelsen av de statlige bevillingene etter § 5-2 skal legges til departementet, jf lovforslagets § 1-9 andre ledd. I disse tilfellene tilfaller gebyret staten som utfører kontrollen, jf lovforslagets § 7-1 tredje ledd.

I de tilfellene hvor det er gitt skjenkebevilling til Forsvarets befalsmesser ved sikkerhetsgraderte anlegg, jf § 5-3 annet ledd, tilfaller gebyret staten. Det er den statlige bevillingsmyndighet som skal føre kontroll i disse tilfellene.

Til toppen
Til dokumentets forside