Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 7 (1996-97)

Om lov om endringer i alkoholloven

Til innholdsfortegnelse

7 Endringer etter at bevilling er gitt

7.1 Innledning

De faktiske forhold som bevillingsmyndigheten legger til grunn ved behandlingen av søknader om bevilling, kan endre seg etter at bevillingen er gitt. De opprinnelige eierne kan tre ut av virksomheten, virksomheten kan gå konkurs eller flyttes til nye lokaler, skifte karakter m v. Også ytre omstendigheter kan endres. I dette kapitlet behandles de spørsmålene som oppstår vedrørende bevillingen i slike endringssituasjoner.

7.2 Endringssituasjonene

7.2.1 Flytting

Bevilling til salg eller skjenking av alkoholholdig drikk gis for bestemte lokaler som bevillingsmyndigheten godkjenner i forbindelse med tildelingen, jf alkoholloven § 3-5 og § 4-2 tredje ledd. Når virksomheten flyttes, innebærer det en endring i forhold til beslutningsgrunnlaget. Spørsmålet er hvor stor frihet kommunen skal ha med hensyn til å bestemme om skjenking eller salg skal tillates i de nye lokalene virksomheten flyttes til. Høyesteretts dom referert i Rt 1995 side 781 trekker i retning av at flytting etter gjeldende rett skal vurderes som ny bevilling. Dette er under enhver omstendighet helt åpenbart dersom flytting skjer over kommunegrensen.

Departementet drøftet i høringsnotatet om det burde lovfestes at flytting krever ny bevilling, men tok ikke stilling til spørsmålet.

Av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet går de fleste inn for at bevillingen skal falle bort ved flytting. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler:

«Flytting av skjenkebevillinger kan ikke skje uten kommunens tillatelse. Dette prinsipp bør opprettholdes. Dog bør man ikke kunne nekte flytting under henvisning til at antall bevillinger skal reduseres.»

Dagligvareforbundet går imot at kommunen uten videre skal ha anledning til å trekke tilbake en bevilling utelukkende fordi bevillingshaver ønsker å flytte til nye lokaler. Avholdsfolkets Landsråd mener at flytting skal kreve ny bevilling, bl a for å gi kommunene bedre mulighet for alkoholpolitisk styring. Nærings- og energidepartementet peker på at i situasjoner hvor utleier sier opp leietaker, vil det virke urettferdig at bevillingen faller bort fordi kommunen ønsker å redusere antall skjenkebevillinger hvis virksomheten ellers har blitt drevet uklanderlig.

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke:

Enhver flytting innebærer at forutsetningene for den gitte bevillingen endrer seg, noe som kan ha både alkoholpolitiske, ordensmessige og trafikale konsekvenser. Det kan også tenkes å ha konsekvenser for hvilke målgrupper man når på det nye stedet. Det er etter departementets mening ikke større grunn til å gi et salgs- eller skjenkested en rett til å etablere seg et annet sted enn forutsatt, enn å gi et etablert sted et rettskrav på fornyet bevilling ved bevillingsperiodens utløp.

Flytting av virksomheten vil si at man ikke lenger disponerer de samme lokalene, i motsetning til innskrenkning eller utvidelse til tilstøtende lokaler. Selv om enhver flytting fra lokalene innebærer at den eksisterende virksomheten opphører, vil det ved den skjønnsmessige vurderingen av om ny bevilling skal gis være grunn til å legge vekt på hvor vesentlige endringer flyttingen medfører. Det kan f eks være større grunn til få ny bevilling ved flytting til nye lokaler i samme hus eller kvartal. Rettslig sett kunne man tenke seg å skille mellom flyttinger som fører til mer eller mindre vesentlige endringer i forhold til det opprinnelige beslutningsgrunnlaget, men i praksis vil en slik sondring bli svært vanskelig å håndheve. De sidene som er nevnt ovenfor bør det derfor høre under bevillingsmyndighetens frie skjønn å vurdere. Utgangspunktet må være at oppgivelse av lokalene er et opphør av den eksisterende virksomheten, og at kommunen har anledning til å vurdere spørsmålet om det skal være bevilling på stedet på nytt.

Departementet vil etter dette foreslå at bevillingen skal gjelde for et bestemt lokale, se lovutkastet §§ 3-1 andre ledd og 4-2 tredje ledd. Flytting av salgs- eller skjenkevirksomheten vil dermed føre til at bevillingen faller bort.

En konsekvens av at bevillingen faller bort ved flytting, er at uttalelser fra politi og sosialtjenesten må innhentes på nytt ved søknad om ny bevilling, jf § 1-7 andre ledd. Kommunen vil på denne måten få relevante opplysninger om nærmiljøet for den nye lokaliseringen, og kunne ta stilling til om det er uheldig å tillate alkoholservering på stedet.

Det kan være behov for å få avklart spørsmålet om bevilling på det nye stedet før flytting av virksomheten faktisk skjer. Departementet vil vise til det som sies i kap 4.5 om forhåndsavgjørelse av bevillingsspørsmålet.

7.2.2 Driftsendringer

Ifølge § 4-2 tredje ledd gis en skjenkebevilling for en godkjent type virksomhet. Ønsker en innehaver av en skjenkebevilling å endre sin virksomhet etter at bevillingen er gitt, f eks fra spisested til pub, må endringen derfor godkjennes av kommunen. På tilsvarende måte som i flyttetilfellene kan kommunen avslå søknad om godkjenning når omleggingen av virksomheten medfører endringer i forhold som var av betydning da søknaden om bevilling i sin tid ble innvilget.

Departementet uttalte i høringsnotatet at det er grunn til å fokusere mer på de muligheter som ligger i godkjenningsregelen i lovens § 4-2 tredje ledd. Spørsmålet om driftsendringer skal kreve ny bevilling ble drøftet i høringsnotatet, men det ble ikke fremsatt noe konkret forslag. Spørsmålet er i hvor stor grad bevillingshavere kan foreta endringer i salgs- eller skjenkevirksomheten, uten at bevillingen faller bort.

Høringsinstansene støtter i all hovedsak at driftsendringer bør kreve ny bevilling. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler at rettstilstanden på området er klar, dvs at vesentlige endringer må godkjennes av kommunen.

Tromsø kommune uttaler:

«Det er ellers vår erfaring at temaet driftsendringer kan være praktisk, i det en i praksis gjerne ser dreining av driftskonsepter i alkoholpolitisk mindre ønskelig retning (typisk fra spisested til pub/bar). Sett over tid vil en samlet utvikling hvor flere skjenkesteder i en kommune endrer profil samlet sett kunne være uheldig.»

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at bevilling til salg eller skjenking av alkoholholdig drikk er gitt under visse forutsetninger. Bevillingsmyndigheten har ved vurderingen av søknaden om bevilling, tatt hensyn til forhold som målgruppe, om bevilling søkes for spisested eller bar, og eventuell annen virksomhet som drives på stedet, jf kap 4.2 hvor de hensyn kommunen har anledning til å ta ved tildeling av bevilling omtales. Endrer virksomheten seg slik at det er i strid med de forutsetningene bevillingsmyndigheten la til grunn, er grunnlaget for bevillingen ikke lenger til stede. Sett fra en alkoholpolitisk synsvinkel er det f eks stor forskjell på å gi skjenkebevillling til en restaurant og en pub beregnet på ungdomsgrupper.

Utgangspunktet for vurderingen av hva som er driftsendringer av en slik karakter at bevillingen faller bort, må være den beskrivelsen av virksomheten som ble lagt til grunn for kommunens innvilgelse av bevillingssøknaden.

Departementet foreslår derfor at det sies uttrykkelig i §§ 3-1 andre ledd og 4-2 tredje ledd at salgs- og skjenkebevillinger gjelder for en bestemt type virksomhet. Bevillingen vil dermed falle bort ved driftsendringer som avviker fra forutsetningene som ble lagt til grunn ved tildeling av bevillingen. Departementet vil ellers vise til at det er anledning til å søke om ny bevilling før endringen er iverksatt, se kap 4.5 om forhåndsavgjørelse av bevillingsspørsmålet.

7.2.3 Overdragelse

Gjeldende rett

Etter gjeldende rett gis bevillinger til salg eller skjenking av alkohol til en fysisk person. Salgs- eller skjenkebevillinger kan ikke kan overdras. De kan derfor ikke selges, arves eller på annen måte overføres til andre. Lovens § 1-10 gir en ny driver adgang til å fortsette på den gamle bevillingen i en overgangsperiode inntil spørsmålet om ny bevilling er avklart. Dette er ikke egentlig noe unntak fra prinsippet om uoverdragelighet, men har tildels blitt oppfattet slik.

Forutsetningen for at den nye innehaveren av virksomheten skal kunne benytte den gamle bevillingen i en overgangsperiode, er at bevillingsmyndigheten gis melding om hvem som har overtatt ansvar for virksomheten. Er ikke søknaden om ny bevilling innvilget innen tre måneder, må salget eller skjenkingen opphøre. Søknad om ny bevilling fra den nye eieren av virksomheten skal behandles på lik linje med andre bevillingssøknader. Den nye bevillingshaveren har ikke krav på å få tildelt bevilling selv om vedkommende har drevet på den gamle bevillingen i opptil tre måneder, og det selv om bevillingen er utøvet på en måte som det ikke er noe å utsette på.

Etter sin ordlyd forutsetter alkoholloven § 1-10 at bevillingshaver og innehaver av virksomheten er samme person. På tross av at utgangspunktet er at bevilling til salg eller skjenking gis til fysiske personer, bygges det i praksis i flere henseender på at bevillingen ligger til virksomheten som sådan. Hvis bevillingshaver fratrer sin stilling, kan virksomheten fortsette salget eller skjenkingen som før etter å ha fått godkjent ny bevillingshaver. Departementet har lagt til grunn at § 1-10 kan anvendes analogisk dersom driftsselskapet overdrar virksomheten og bevillingshaveren slutter på stedet. Det nye driftsselskapet kan da benytte den gamle bevillingen i en overgangsperiode. Derimot legges det personlige bevillingssystemet til grunn i situasjoner der driftsselskapet overdrar virksomheten og bevillingshaveren fortsetter hos den nye eieren. Da kreves det ikke ny bevilling.

Virkningen av overdragelse

Departementet foreslo i høringsnotatet en endring i § 1-10 som uttrykkelig sier at bevillingen faller bort ved overdragelse og konkurs. Dette innebærer ingen endring i forhold til gjeldende rett. Forslaget viderefører regelen om at retten til å selge eller skjenke alkoholholdig drikk ikke kan overdras. En eventuell ny eier må søke om ny bevilling, og kommunen står fritt til å innvilge eller avslå søknaden.

Den foreslåtte endringen i § 1-10 vil også gjelde for engros- og tilvirkningsbevillinger.

Et flertall av høringsinstansene, deriblant Nærings- og energidepartementet, Avholdsfolkets Landsråd og flertallet av de kommunenesom har uttalt seg om spørsmålet er positive til at § 1-10 presiseres slik at det uttrykkelig går fram at bevillingen faller bort ved overdragelse. Også Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet er positiv til en klargjøring av regelen om at bevillingen faller bort ved overdragelse. De understreker behovet for endring av bestemmelsen om overdragelse og uttaler:

«Departementets forslag om at bevillingen faller bort i disse situasjonene og at ny bevilling må søkes vil representere en klar forenkling for kommunen, og vil kunne demme opp for konkurs-spekulanter.»

Finans- og tolldepartementet uttaler:

«Dersom det innføres en ordning hvor bevillinger gis til den for hvis regning virksomheten blir drevet, bør det fremgå at bevillingen bortfaller ved overdragelse og konkurs.»

Konkursrådet uttaler at skjenkebevilling bør knyttes til det rettssubjektet som driver den aktuelle virksomheten og at et slik system vil innebære at skjenkebevillingen faller bort dersom virksomheten går konkurs eller blir overdratt. Konkursrådet anser dette som en fordel. Konkursrådet peker på endel problemer relatert til enkelte bedrifter i restaurantbransjen og uttaler følgende:

«Det har vært endel problemer i denne bransjen knyttet til at skjenkesteder blir overdratt til nye rettssubjekter og det rettssubjektet som tidligere drev virksomheten blir deretter slått konkurs uten at det er midler igjen i boet. Det er i en del av disse tilfellene sterk mistanke om at virksomheten har blitt tappet for midler på utilbørlig vis mens kreditorene, herunder skatte- og avgiftskreditorene, sitter igjen uten dekning. Samtidig blir virksomheten videreført under et nytt rettssubjekt med de samme eierne. Denne fremgangsmåten kan endog benyttes flere ganger - hele tiden med bruk av den samme skjenkebevillingen - etter dagens system. Det vil derfor være en fordel om dette blir vanskeliggjort ved at skjenkebevillingen opphører som følge av overdragelse av virksomheten eller konkurs med mindre ny bevilling blir gitt til den nye innehaveren.»

Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringengår imot at bevillinger skal anses som uoverdragelige. De uttaler bl a følgende:

«Det bør være en selvfølge at ingen næring kan komme i den situasjon som departementet har foreslått, nemlig at overdragelse, tap av bevillingshaver etc. skal medføre at næringen skal stenge og permittere sine ansatte i lange perioder. Like ille er det at man da vil miste sin kredittverdighet som næringsgren. Arbeidstagerne på sin side vil få meget utrygge jobber, idet et salg vil føre til at de blir sagt opp, og ikke kan arbeide inntil ny skjenkebevilling er gitt.»

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at det er et sentralt element i bevillingssystemet at salgs- eller skjenkeretten skal knyttes til de reelle økonomiske interessene bak virksomheten. Eierinteressene må på ethvert tidspunkt oppfylle de vandelskravene som ble stilt da bevillingen ble gitt. Det er derfor viktig at kommunen kan føre kontroll med hvem som har vesentlig innflytelse på hvordan salget eller skjenkingen foregår. Det sentrale for kontrollen med virksomheten er at de eierinteressene som har fått tillatelsen etter en overdragelse ikke lenger utnytter den. Når bevillingen ikke lenger benyttes, bør kommunen få anledning til å ta stilling til om den ønsker at virksomheten fremdeles skal drives, og eventuelt under hvilken innflytelse. Det kan tenkes flere situasjoner der den opprinnelige eier ikke lenger driver virksomheten; overdragelse, nye andels- eller aksjeeiere, konkurs og død. Det avgjørende er at den opprinnelige bevillingen i disse tilfellene faller bort, ikke at det må søkes om ny bevilling. Etter departementets vurdering er det en fordel om lovteksten endres slik at gjeldende rett på dette området uttrykkes klarere.

Næringsorganisasjonenes uttalelse innebærer, slik departementet ser det, i realiteten et ønske om å endre gjeldende rett slik at bevillingene kan overdras.

Overdragelige bevillinger vil innebære at en offentlig tillatelse gjøres til et overdragbart formuesgode. Dette er ikke minst problematisk i en situasjon der hensynet bak bevillingssystemet primært er å begrense alkoholomsetningen. I tillegg vil det innebære at kommunenes mulighet til å holde oversikten over hvilke interesser som til enhver tid står bak alkoholomsetningen reduseres. Endringselementet i disse situasjonene skapes ikke av alkohollovens regler, men av bevillingshaverne selv ved forandringer i eierforholdene. Departementet antar at de fleste overdragelser i restaurantnæringen blir forberedt over en viss tid, og viser til at en ny eier har mulighet til å søke om ny bevilling på et tidlig tidspunkt, se kap 4.5 om forhåndsavgjørelse.

Ved skifte av selskapsform, f eks fra et personlig eid selskap til aksjeselskap, skjer det i realiteten en overdragelse som fører til at bevillingen faller bort. Dette gjelder også om de samme eierinteressene beholdes. Av hensyn til kravene som skal stilles til bevillingshaver vil et skifte av selskapsform ha betydning. Ny selskapsform innebærer andre krav til ansvar for både den økonomiske og administrative driften, og kan føre til at den opprinnelige eieren blir mindre fremtredende og ansvarliggjort enn forutsatt da bevillingen ble gitt.

Departementet foreslår derfor at det tas inn noen bestemmelser om at bevillinger faller bort ved overdragelse av virksomheten, se § 1-10 første ledd.

Spørsmålet om overdragelse av andeler

Departementet foreslår i kap 3 at bevilling skal gis til den for hvis regning virksomheten drives. Gis bevillingen til et selskap, må det vurderes hvordan situasjonen med overdragelse av andeler av virksomheten skal betraktes. Konkursrådet tar opp problemstillingen i sin høringsuttalelse:

«Dersom virksomheten videreføres under det samme rettssubjektet, vil det i et slikt system ikke kreves ny skjenkebevilling selv om vedkommende rettssubjekt skifter eier. Eierskifte kan for eksempel skje ved at samtlige aksjer i et selskap overdras til ny eier. Det er mulig dette ikke vil representere noe problem dersom det er et vilkår at virksomheten i det daglige forestås av en godkjent styrer. Ønsker en kontroll også med dette, kan det innføres bestemmelser om at skjenkebevillingen kan bortfalle dersom mer enn for eksempel tilsammen 30 % av eierinteressene i juridisk person som har skjenkebevilling overdras. Referansen må da være eierkonstellasjonen slik den var på det tidspunkt bevilling ble gitt. Alle overdragelser må summeres, enten de skjer til forskjellige personer eller til forskjellige tider.»

Departementet skal bemerke at endringer i eierinteressene bak virksomheten også oppstår ved salg av en dominerende andel aksjer eller andeler i selskapet. I realiteten er overdragelser av eierandeler ofte en alternativ form for overdragelse av salgs- eller skjenkevirksomheten. Hensynet til kommunens kontrollbehov tilsier at bevillingen faller bort ved delsalg av virksomheten. Dette er ordningen for engrossalgs- og tilvirkningsbevillinger, jf lovens § 3A-9 tredje ledd.

Departementet foreslår at også salg av en dominerende andel aksjer eller andeler i et selskap fører til at bevillingen faller bort, se forslaget til ny § 1-10 første ledd.

Departementet slutter seg til Konkursrådets uttalelse om at det er summen av overdragelsene som er avgjørende. Likevel er det en grense i tid for hvor langt tilbake enkeltoverdragelser kan summeres. Etter departementets vurdering er det bare overdragelser som det er naturlig å se i sammenheng som skal summeres. Begrunnelsen er å hindre omgåelser ved å splitte det som i realiteten er samme overdragelse opp i enkeltsalg for å unngå at bevillingen faller bort.

Spørsmålet om overgangsperiode

Det neste spørsmålet som må vurderes er om det er behov for å opprettholde bestemmelsen om overgangsperiode ved overdragelse. Etter gjeldende rett har den nye eieren anledning til å benytte den gamle bevillingen inntil tre måneder etter overdragelsen. Departementet foreslo i høringsnotatet at denne overgangsperioden skal oppheves. Endringen medfører at bevillingen automatisk faller bort ved overdragelsen, og at den ikke under noen omstendigheter kan benyttes av den nye eieren.

Et knapt flertall av høringsinstansene er positive til å oppheve overgangsperioden ved overdragelse. Avholdsfolkets Landsråd uttaler:

«Vi støtter også departementets forslag om at bevilling skal falle bort automatisk ved konkurs og død. (...) Endring av paragraf 1-10 slik at det går klart fram at bevilling faller bort dersom salgs- eller skjenkevirksomheten overdras, gir opprydning i uklarhet og mindre tolkningsproblemer for kommunene.»

Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen er imot at overgangsordningen fjernes. Organisasjonene viser bl a til at Høyesterett, Rt 1995 side 781, har slått fast at kommunestyret ikke er bundet til å innvilge en søknad fra nye eiere, og at det på denne bakgrunnen ikke er argumenter som tilsier at overgangsordningen fjernes. Også Dagligvareforbundet går imot opphevelse av overgangsordningen ved overdragelse, og foreslår at salgs- eller skjenkestedet kan får beholde stedets bevilling inntil søknad om ny bevilling er behandlet av kommunen. Forbundet foreslår en frist på to måneder for å sende ny søknad.

Nærings- og energidepartementet er i utgangspunktet positive til forslaget om å sløyfe ordningen med en formalisert overgangsperiode i alkoholloven § 1-10, men mener at det er behov for en mer smidig ordning slik at det ikke blir nødvendig å stenge virksomheten for den som overtar. Nærings- og energidepartementet foreslår at det ved overtakelse må søkes om ny bevilling uten ugrunnet opphold, og at virksomheten kan fortsette inntil søknaden er realitetsbehandlet. Dette er i samsvar med hotellovutvalgets forslag til ny serveringslov.

Departementet viser til det som er uttalt ovenfor om betydningen av at de opprinnelige eierinteressene oppgir virksomheten. Ordningen med overgangsperiode for den nye eieren har i praksis gjort det mulig å overta en virksomhet det knytter seg en personlig tillatelse til. Dagens bestemmelse om overgangsperiode kan skape en forventning om å kunne fortsette salget eller skjenkingen. Den nye eieren er allerede inne i systemet og forholdet har festnet seg. Overgangsordningen kan misforstås dithen at overdragelse ikke har betydning for bevillingen. En ordning uten en klar tidsbegrensning for hvor lenge den nye eieren kan drive på en tidligere rettighet, slik flere av høringsinstansene foreslår, kan føre til at forholdet festner seg ytterligere. Det kan gjøre det enda vanskeligere for kommunen å avslå søknad om ny bevilling. Etter departementets vurdering kan en slik ordning ha den virkning at kommunenes frihet i tildelingsspørsmålet i realiteten innskrenkes.

Et annet argument mot at overgangsordningen opprettholdes ved overdragelse, er at ordningen innebærer at virksomheter som ikke oppfyller vandelskravene for å få bevilling likevel kan drive salg eller skjenking i inntil tre måneder.

Departementet foreslår etter dette at regelen om overgangsperiode ved overdragelse faller bort.

Lovens § 3A-9 tredje ledd regulerer bevillingsspørsmålet ved overdragelse av virksomheten eller av alle eller en dominerende andel av aksjene eller andelene i et selskap som eier engrossalgsbevilling. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for tilvirkningsbevillinger, jf lovens § 6-1 andre ledd. Overdragelse av virksomhet eller andeler av selskap vil bli regulert i § 1-10 for alle typer bevillinger. Departementet foreslår derfor at § 3A-9 tredje ledd oppheves som overflødig.

Etter gjeldende rett har ikke innehaveren av en skjenkebevilling anledning til å overdra alkoholholdig drikk som en del av varebeholdningen til en ny bevillingshaver, i og med at han ikke har salgsbevilling. Regelen om overgangsperiode gir ikke rett til å overta varebeholdningen i forbindelse med overdragelse av virksomheten.

Etter departementets vurdering er det en praktisk løsning at det gis uttrykkelig adgang til å overdra varelageret i forbindelse med salg av skjenkevirksomheten. Departementet foreslår derfor at det tas inn i § 1-10 første ledd at alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen kan overdras sammen med virksomheten. Forutsetningen for å overdra varebeholdningen må være at den nye eieren har fått bevilling etter alkoholloven.

7.2.4 Konkurs

Bortfall av bevilling ved konkurs

Bevillingen faller bort ved konkurs. Alkoholloven § 1-11 bestemmer imidlertid at konkursboet kan drive videre i 3 måneder.

Alkoholloven § 1-11 bestemmer at konkursboet kan drive videre på den gamle bevillingen i tre måneder dersom bevillingsmyndigheten får underretning om det. I forbindelse med innføringen av en ny bevillingsordning for engrossalg (lov av 23. juni 1995 nr 42) ble overgangsperioden ved konkurs i alkoholloven § 1-11 endret fra ett år til tre måneder. Bestemmelsen gir konkursboet rett til å tre inn i bevillingshaverens sted. Når konkursboet overdrar virksomheten, gjelder de vanlige reglene ved overdragelse.

I høringsnotatet gikk departementet inn for å videreføre regelen om at bevillingen faller bort ved konkurs, og at dette ble uttrykkelig uttalt i loven. Departementet foreslo imidlertid å oppheve § 1-11. Dette innebærer at ordningen med at konkursboet kan fortsette virksomheten i en viss periode etter konkursen vil opphøre.

Forslaget om oppheving av § 1-11 vil også ha betydning for engros- og tilvirkningsbevillinger. I Ot prp nr 58 (1994-95) om lov om endring i alkoholloven (ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk m v) uttalte departementet at spørsmålet om hvor lenge et bo kan drive videre på en engros- eller tilvirkningsbevilling bør ses i sammenheng med de øvrige bevillingene i alkoholloven, og at dette derfor vil bli behandlet i forbindelse med den generelle revisjonen av alkoholloven.

De fleste høringsinstansene er positive til at § 1-11 oppheves og at det tas inn i § 1-10 en bestemmelse om at konkurs fører til at bevillingen faller bort, bl a Finans- og tolldepartementet og et klart flertall av de kommunenesom har uttalt seg om spørsmålet. Avholdsfolkets Landsråd uttaler bl a at krav om ny bevilling i overdragelse- og konkurssituasjonene vil kunne styrke den politiske kontrollen med alkoholpolitikken i kommunene. Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbundstøtter forslaget om at bevillingen faller bort ved konkurs og uttaler at dette vil kunne demme opp for konkursspekulanter. Konkursrådet uttaler seg i samme retning, se kap 7.2.3. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen går imot forslaget, og viser bl a til den usikkerhet dette vil skape for næringen.

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at hovedregelen etter gjeldende rett er at bevillingen faller bort ved konkurs. Som nevnt ovenfor tilsier hensynet til kontrollen med utøvelsen av bevillingene at de faller bort når den som har fått tillatelsen ikke lenger driver virksomheten. Et klart eksempel på en slik situasjon er konkurs. I et bevillingssystem der bevilling kan gis til juridisk person, vil en konkurs direkte berøre utøvelsen av bevillingen. Departementet viser til det som er sagt i kap 7.2.3. Behovet for å få bukt med konkursrytterne og styrte konkurser er i denne forbindelse et viktig hensyn. Departementet foreslår at det presiseres i loven at bevillingen faller bort ved konkurs, se lovforslaget § 1-10 tredje ledd.

Boets rett til å drive videre i en periode

Departementet foreslo i høringsnotatet å sløyfe regelen i § 1-11 om overgangsperiode ved konkurs.

Høringsinstansene er delt i synet på om det bør være en overgangsperiode etter en konkurs. Politimesteren i Stavanger mener det ikke er grunn til å opprettholde ordningen med overgangsperiode. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen er svært skeptiske til at overgangsregelen ved konkurs foreslås opphevet. Nærings- og energidepartementet viser til at Hotellovutvalget går inn for at tillatelsen til å drive skjenkested skal bortfalle ved konkursåpning med mindre boet velger å tre inn i virksomheten, og uttaler at det samme bør gjelde ved skjenkebevillinger. Dagligvareforbundet foreslår at den som overtar et salgs- eller skjenkested, kan få beholde stedets bevilling inntil søknad om ny bevilling er behandlet av kommunen, dersom søkeren har sendt ny søknad innen to måneder etter overtakelsen. Også Konkursrådet går inn for at regelen om overgangsperiode skal opprettholdes og uttaler:

«Dersom boet ikke har en rett til å drive videre i en overgangsperiode, kan dekningsmuligheten for kreditorene bli redusert. Dette vil særlig ramme den statlige lønnsgarantiordningen og skatte- og avgiftskrav som etter dagens regler er prioriterte fordringer. Konkursrådet mener derfor at alkoholloven § 1-11 ikke bør oppheves. Konkursrådet bemerker også at perioden forut for konkursen kan være særlig turbulent og vanskelig. Det kan være viktig at det er en viss trygghet for at virksomheten kan drives videre i en periode i en konkurssituasjon for å unngå å fremprovosere overdragelser i en situasjon hvor konkurs er en nærliggende mulighet.»

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke:

Dagens regler om at konkursboet overtar retten til å selge eller skjenke alkohol etter bevillingshaverens konkurs, representerer reelt sett et unntak fra hovedregelen om at bevillinger er uoverdragelige. Bevillingen gjøres til et formuesgode som kan utnyttes av kreditorene. Det har aldri vært meningen med bevillingsordningen. I realiteten innebærer ordningen at andre enn de som er tildelt bevilling får anledning til å bruke den, uten nærmere vurdering og beslutning fra bevillingsmyndighetens side. Etter departementets mening har denne ordningen bidratt til de uryddige forholdene i bransjen.

Som Konkursrådet påpeker, vil avskaffelsen av boets rett til å tre inn i bevillingen svekke kreditorenes dekningsmuligheter. Etter departementets mening må dette hensynet vike for behovet for å kunne styre og kontrollere alkoholomsetningen.

Salg av varelager

Alle former for opphør av virksomhet skaper imidlertid problemer i forhold til det gjenværende varelageret. Departementet er enig i Konkursrådets uttalelse om at hensynet til fordringshaverne tilsier at de verdiene som ligger i virksomheten, herunder varebeholdningen av alkoholholdige drikkevarer, bør kunne realiseres. Går en innehaver av skjenkebevilling konkurs, er det etter gjeldende rett ingen mulighet for konkursboet til å selge varebeholdningen av alkoholholdige drikkevarer. I tillegg innebærer forslaget om opphevelse av dagens § 1-11 at også konkursboet etter salgs-, engros- og tilvirkningsbevillingshavere blir avskåret fra å drive videre.

Departementet mener at man bør åpne opp for realiseringen av disse verdiene i kontrollerte former og foreslår derfor at konkursboet gis en rett til å selge de alkoholholdige drikkevarene til annen bevillingshaver, se forslaget til ny § 1-10 tredje ledd. En eventuell ny eier av virksomheten kan ikke overta varelageret før vedkommende har fått bevilling. Det vises til adgangen til å få forhåndsavgjørelse av bevillingsspørsmålet, se kap 4.5. I praksis, særlig i konkursbo som blir innstilt etter konkursloven § 135, blir ofte pantsatte varer overført til panthaver etter skyldnerens konkurs (abandonert). Det oppstår da spørsmål om panthavers mulighet til å realisere pantet for å få dekning for sitt tilgodehavende. Etter gjeldende rett må panthaver ha bevilling for å kunne realisere pantet (alkoholvarene). Etter departementets vurdering er dette en lite hensiktsmessig løsning. Departementet ser det samtidig som uheldig om en panthaver som får abandonert pantet, skulle få en automatisk rett til å videreselge alkoholholdige drikker. Panthaver kan representere et bredt spekter av kredittgivere. Det kan lett oppstå lekkasjer i et slik system, og ordningen kan stimulere til omgåelser.

Departementet foreslår at panthaver som ønsker å realisere pantet, må innhente tillatelse til dette fra departementet, se forslaget til ny § 1-10 fjerde ledd. Panthaver kan bare få tillatelse til å selge alkoholholdige drikkevarer til bevillingshavere etter alkoholloven. Ordningen vil innebære at panthavere som får tilbakeført pantsatte alkoholholdige drikkevarer, har muligheten til å selge varene, samtidig som det kan føres kontroll med at det skjer i betryggende former.

Det kan ikke stilles like strenge krav til panthavers tillatelse til å realisere varelagepant som består i alkoholholdige drikkevarer som til innehavere av engrosbevillinger, som gis permanent. Departementet foreslår at det gis hjemmel for å lage forskrifter om innholdet i og utøvelsen av tillatelsen, se forslaget til ny § 1-10 fjerde ledd.

7.2.5 Bevillingshavers død

Som ved overdragelse og konkurs, innebærer bevillingshaverens død at virksomheten opphører, og dermed at bevillingen faller bort. Departementet foreslår ingen endring i forhold til gjeldende rett på dette punktet.

Ifølge alkoholloven § 1-11 kan dødsboet fortsette virksomheten på den tidligere bevillingen inntil tre måneder etter dødsfallet, såfremt bevillingsmyndigheten underrettes om det. Overdrar dødsboet virksomheten til nye eiere faller bevillingen bort.

Hva som skal skje med bevillingen om innehaveren dør, er ikke omtalt i høringsnotatet.

Problemet oppstår bare for personlig eide selskaper.

Spørsmålet er om ordningen med overgangsperiode ved død skal opprettholdes. Opphør pga konkurs og overdragelse er en annen situasjon enn opphør på grunn av død. Det kan derfor tenkes et praktisk behov for å kunne drive videre en periode inntil spørsmålet om videre drift eller avvikling er avgjort. Departementet antar imidlertid at det sjelden vil være bruk for overgangsregelen i og med at det foreslås å knytte bevillingen til en juridisk person, men særlig innen dagligvarehandelen kan det være endel enmannsforetak.

I de tilfellene hvor dødsboet ikke ønsker å fortsette virksomheten, er det behov for en ordning der varebeholdningen av alkoholholdige drikkevarer kan realiseres. Dødsboet er her i samme situasjon som konkursboet. Se foran under 7.2.3.

Departementet foreslår derfor at dødsboet gis adgang til å fortsette virksomheten i henhold til bevillingen i inntil tre måneder etter dødsfallet, eller å overdra beholdningen av alkoholholdige drikkevarer til andre bevillingshavere, se forslaget til ny § 1-10 andre ledd. Det første alternativet innebærer en videreføring av dagens regler ved at det presiseres i loven at bevillingen faller bort ved død, men at dødsboet kan fortsette virksomheten. Det andre alternativet tilsvarer konkursboets rett jf § 1-10 tredje ledd. Det vil være dødsboet som sådan som med dette gis anledning til å fortsette virksomheten, eventuelt å selge varebeholdningen.

7.2.6 Skifte av styrer

I kap 3 foreslår departementet at det ved tildeling av bevilling skal oppnevnes en styrer som godkjennes av bevillingsmyndigheten.

Etter forslaget i kap 3 skal styrer godkjennes av kommunen, se lovutkastet § 1-7c. Dette innebærer at skifte av styrer ikke krever ny bevilling. Styreren skal ha ansvaret for den faktiske utøvelsen av bevillingen.

Av hensyn til kontrollmulighetene, er det etter departementets vurdering nødvendig at bevillingshaver straks søker om godkjenning av ny styrer, se lovforslaget § 1-7c andre ledd. Det kan ta tid å ansette en ny person som skal ha ansvaret for bevillingsutøvelsen. I praksis vil det imidlertid alltid være en person som overtar det faktiske ansvaret for salget eller skjenkingen dersom eksisterende styrer fratrer. Bevillingshaveren må straks sende søknad til bevillingsmyndigheten om godkjenning av den personen som har overtatt dette ansvaret, også selv om dette er en rent midlertidig oppnevning. Bevillingshaver må eventuelt søke om oppnevning av ny permanent styrer når denne er ansatt.

7.2.7 Driftsstans

Alkoholloven inneholder ingen uttrykkelig regel om at en salgs- eller skjenkebevilling faller bort dersom den ikke benyttes fortløpende. Departementet har likevel antatt at lovens system tilsier at bevillingen brukes, og at den må anses som bortfalt dersom den ikke benyttes over en periode.

Departementet foreslo i høringsnotatet at det inntas i alkoholloven § 1-8 en uttrykkelig regel om at salgs- og skjenkebevillinger skal inndras dersom de ikke lenger benyttes. Forslaget innebærer i realiteten bare en klargjøring av hovedregelen om at bevillinger skal benyttes.

Så og si alle høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet er positive til at salgs- eller skjenkebevilling som ikke benyttes skal kunne inndras. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen peker på at det må klargjøres hva som ligger i driftsstans, f eks i forbindelse med brann, ombygging, oppussing og sesongdrift. Nærings- og energidepartementet mener det bør lovfestes hvor lang periode driften må være innstilt før bevillingen kan inndras og foreslår at grensen settes ved ett år. Det vises til at Hotellovutvalget foreslår at det settes en grense på ett år for tilbakekallelse ved innstilt drift. Bergen kommune peker på at det for steder som ikke har vært i drift bør være en regel om at bevillingen faller bort dersom det har gått mer enn tre måneder fra tildeling av bevilling uten at stedet er kommet i drift.

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at bevillinger som ikke benyttes i praksis skaper et problem for kommunene. Dersom kommunen opererer med et «tak» for antall bevillinger, oppstår spørsmålet om en ny søker bør komme inn istedet for innehaveren av den ikke-benyttede bevillingen. Det kan også oppstå tvil om bevillingen faktisk eksisterer osv. Også for bevillingshaveren er det viktig å få klarhet i om vedkommende har bevilling eller ikke.

Erfaringene tilsier at bevillinger som ikke benyttes skal kunne inndras. Spørsmålet er om det skal settes en frist for hvor lang tid driften må være innstilt før bevillingen kan inndras, og hvor lang en slik frist eventuelt skal være.

Hensynet til forutberegnelighet for virksomheten tilsier at det bør settes en klar frist. Også for bevillingsmyndigheten vil det være en fordel å kunne forholde seg til en frist. På den annen side vil en frist gjøre det lett å beholde en bevilling som mer eller mindre er ute av funksjon, ved at man starter opp igjen for en kort periode like før fristen går ut. Drives virksomheten på en slik måte kan imidlertid kommunen ta hensyn til det i vurderingen av om virksomheten skal få fornyet bevillingen etter utløpet av bevillingsperioden. Fristen må bli forholdsvis lang for å ta hensyn til at det kan være ulike årsaker til driftsstans. Er det snakk om uterestauranter, kan langvarig driftsstans på grunn av dårlig vær ikke være tilstrekkelig til at inndragningsadgangen inntrer. Heller ikke driftsstans som skyldes brann, hærverk eller andre uforutsette omstendigheter kan i seg selv gi grunnlag for inndragning. Noe annet vil det være dersom det tar uforholdsmessig lang tid å starte opp virksomheten igjen. Det er bare stans i den totale driften som bør kunne medføre inndragning, ikke delvis redusert drift.

Departementet foreslår at det inntas i alkoholloven § 1-8 fjerde ledd en uttrykkelig regel om at salgs- og skjenkebevillinger kan inndras dersom disse ikke har vært benyttet i løpet av det siste året. Fristen løper fra det tidspunkt bevillingshaveren ikke lenger selger eller skjenker alkoholholdige drikkevarer. Kortvarig drift med sikte på å avbryte fristen, vil ikke være tilstrekkelig. Fristavbrudd forutsetter ordinær drift. Bestemmelsen gjelder også i tilfeller der bevillingen ikke har vært benyttet pga at virksomheten ikke er kommet i gang.

Inndragning kan først skje når det er gått ett år uten at bevillingen er utøvet. Bestemmelsen gir kommunen adgang til å inndra bevillingen. Hvis kommunen ønsker å inndra bevillingen må det fattes et uttrykkelig vedtak om dette. Hvis ikke løper bevillingen fortsatt. Bevillingen faller m a o ikke automatisk bort.

7.3 Adgang til å stille nye vilkår i bevillingen

Skjerping av vilkårene eller innføring av nye tyngende vilkår, krever uttrykkelig hjemmel i lov. Etter at bevilling for salg eller skjenking av alkohol er gitt, er kommunen etter dagens lov avskåret fra å skjerpe vilkårene i bevillingsvedtaket eller å stille nye vilkår. Slike endringer er å anse som en omgjøring av bevillingsvedtaket, som det ifølge forvaltningsloven § 35 bare er begrenset adgang til.

Departementet drøftet i høringsnotatet om kommunene burde få mulighet til å stille nye vilkår i en gitt bevilling, men tok ikke stilling til spørsmålet.

Et flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet er positive til at det innføres adgang til å stille nye vilkår i bevillingen. Flere av høringsinstansene uttaler imidlertid at det bare er dersom bevillingsperioden blir tidsubegrenset, at det bør bli adgang til å endre vilkårene for bevillingen etter at den er gitt. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler at:

«Dersom bevillingen blir gitt inntil videre er næringen villige til å strekke seg langt på dette punkt dersom det foreligger generelle langsiktige endringer i alkoholpolitikken i den enkelte kommune.»

Kommunal- og arbeidsdepartementet uttaler at adgangen til å stille nye vilkår kan være et fleksibelt styringsmiddel for kommunene uavhengig av om bevillingsperioden endres. Nærings- og energidepartementet går imot at det gis adgang til å stille slike vilkår. Flere høringsinstanser peker på at forslaget kan representere en ønsket sanksjonsmulighet. Dette vil bli behandlet under kap 8 om inndragning.

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at behandlingen av fornyelsessøknadene gir kommunen mulighet til blant annet å vurdere om vilkårene i bevillingen bør endres. Behovet for å kunne endre vilkårene i bevillingsvedtaket er mindre i en ordning med begrenset bevillingsperiode enn dersom bevillingene gis inntil videre.

Behovet for å endre eksisterende vilkår ut fra en individuell vurdering i den enkelte sak, taler for at det åpnes opp for en slik mulighet. Etter gjeldende rett må endringer i f eks salgs- eller skjenketidene gjøres i forskrift, noe som igjen innebærer at de samme regler vil gjelde alle bevillingshavere. Departementet understreker imidlertid at kommunen har anledning til individuelt å endre vilkårene, f eks salgs- og skjenketidene, i forbindelse med fornyelse av bevillingen.

En adgang til å endre vilkårene i løpet av bevillingsperioden kan redusere forutsigbarheten for næringen.

Departementet vil også vise til at bevillingen faller bort ved bl a flytting og endringer i driftskonseptet, og at dette langt på vei avhjelper kommunens behov for å endre vilkårene i forbindelse med tildeling av bevillinger til salgs- eller skjenkesteder som har foretatt endringer i løpet av bevillingsperioden.

Departementet foreslår etter dette at det ikke innføres en adgang til å stille nye vilkår i bevillinger etter at de er gitt.

Til toppen
Til dokumentets forside