Ot.prp. nr. 74 (2003-2004)

Om lov om endringer i forsikringsvirksomhetsloven m.m. (livsforsikringsvirksomhet)

Til innholdsfortegnelse

17 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til endringer i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet

Til § 1-1 nytt siste ledd

Bestemmelsen fastsetter at Kongen kan gi nærmere regler om takseringstjenester i skadeforsikringsselskaper. Bestemmelsen følger opp et anmodningsvedtak fra Stortinget, hvor det bes om at Regjeringen foreslår tiltak som kan bidra til uavhengighet mellom skadeforsikringsselskaper og takstselskap og til å fjerne etableringshindringer i skadeforsikringsmarkedet. Endringen i forsikringsvirksomhetsloven åpner for at det kan gis regler i forskrift for å sette i verk tiltak på dette området som eventuelt blir funnet nødvendige. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 15.1 om andre saker.

Til § 2-1 nytt annet ledd

Bestemmelsen angir at det skal foretas en egnethetsvurdering ved søknad om konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet. Likelydende bestemmelse er gitt i forretningsbankloven § 8a, sparebankloven § 3 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3. Det vises til omtalen av disse bestemmelsene i Ot.prp. nr. 45 (1995-1996) Om lov om endringer i finanslovgivningens regler om etablering i Norge for finansielle tjenesteytere med hovedsete i stat utenfor EØS m.m. For øvrig vises det til nærmere omtale i avsnitt 15.3.

Til § 8-4 (gjenforsikring)

Bestemmelsen er nærmere omtalt i avsnitt 10.4. Bestemmelsen stiller krav om at et livsforsikringsselskap skal ha betryggende gjenforsikring. Det vises til at gjeldende regler om sikkerhetsfond foreslås opphevet.

Kravet om en betryggende gjenforsikring gjelder til enhver tid, jf. første ledd. Gjenforsikringen skal være betryggende sett i forhold til den risikoen selskapet er utsatt for, samt selskapets økonomiske stilling.

Styret skal, jf. annet ledd, sørge for at det foreligger oppdaterte retningslinjer for arten og omfanget av selskapets gjenforsikringer. I tillegg skal styret sørge for at disse blir fulgt opp.

Forslaget er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast til endring av § 8-4.

Til § 8a-1 (virkeområde og definisjoner)

Bestemmelsen angir for det første virkeområdet til kapittel 8a. Det følger av første ledd at kapittelet gjelder livsforsikringsselskap som driver kollektiv eller individuell livsforsikringsvirksomhet, eller begge deler. Dette innebærer at det foreslåtte kapittel 8a i utgangspunktet vil gjelde for all livsforsikringsvirksomhet.

Bestemmelsen inneholder også en definisjon av hva som regnes som henholdsvis kollektiv og individuell livsforsikring. Kollektiv livsforsikring vil etter Finansdepartementets oppfatning også omfatte virksomhet knyttet til forvaltning av fripoliser og pensjonskapitalbevis. Dette vil gjelde pensjonskapitalbevis etter innskuddspensjonsloven, fripoliser fra pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven og fripoliser fra pensjonsordninger undergitt tidligere gjeldende regelverk og andre kollektivordninger, for eksempel livrenteordninger. Kollektiv livsforsikring vil også omfatte eventuell fortsettelsesforsikring eller avtale om fortsatt pensjonssparing, jf. forsikringsavtaleloven § 19-7, foretakspensjonsloven § 6-5 og innskuddspensjonsloven § 4-9.

Til § 8a-2 (skille mellom virksomhetsregler)

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 13 foran.

Det fastsettes i første leddat dersom selskapet i tillegg til å drive kollektiv livsforsikringsvirksomhet, også driver individuell livsforsikringsvirksomhet, skal kapittel 8a med tilhørende forskrifter gjelde for den samlede virksomheten i selskapet. Det vises til at det i § 8a-12 første ledd annet punktum er fastsatt at Kongen i forskrift kan bestemme at bestemmelsens regler om overskuddsdeling (for fripoliser etc.) skal benyttes også for andre typer av kontrakter. Det er i omtalen i kapittel 13 om individuelle forsikringer forutsatt at det kan være aktuelt å gi slike regler for eksisterende individuelle forsikringer uten investeringsvalg.

Annet ledd har særlige regler for selskapets virksomhet knyttet til individuelle forsikringer uten investeringsvalg som er inngått før reglene i kapittel 8a er trådt i kraft. For selskapets virksomhet knyttet til slike forsikringer som selskapet har skilt ut som en egen portefølje, gjelder reglene i lovens kapittel 7 og 8 med tilhørende forskrifter. Selskapet skal også føre eget regnskap for porteføljen.

I tredje leddpresiseres det at første og annet ledd også gjelder for selskap som bare driver individuell livsforsikringsvirksomhet, jf. også § 8a-1 første ledd.

Til § 8a-3 (pristariffer)

I første ledd stilles det krav til at selskapet til enhver tid skal ha pristariffer for hele det produktspekter selskapet tilbyr. Selskapet skal m.a.o. ha en «prisliste» over de ulike elementer som kan inngå i et forsikringsprodukt. Pristariffene vil da kunne benyttes ved beregning av premie for den enkelte kontrakt, uavhengig av produktets utforming. Dette vil kunne gjøre det lettere for kunden å få oversikt over hva som inngår i premieberegningen. Pristariffene skal etter annet punktum angi det samlede vederlag selskapet beregner seg for å overta de ulike typer risiko som er knyttet til de forskjellige produktene og produktkombinasjonene, og for å yte de ulike typer av tjenester som inngår i de samme produktene og produktkombinasjonene. Med risiko og tjenester siktes her til de typer risiko og tjenester som er angitt i annet ledd. I det vederlag selskapet beregner seg iht. annet punktum, skal det ligge et fortjenesteelement for selskapet. Dette er en del av den nye overskuddsmodellen som er nærmere beskrevet i avsnitt 5.2. Selskapet skal også ha pristariffer for fortsettelsesforsikringer, herunder avtaler om fortsatt pensjonssparing.

I annet ledd angis den hovedinndeling selskapet skal bygge på ved fastsettelsen av pristariffene. Det er forutsatt at nærmere regler om de enkelte pristariffene skal gis i forskrift, jf. sjette ledd. For enkelhets skyld er de enkelte pristariffer i lovforslaget betegnet som priser. Bokstav a) omhandler pristariffer for personrisiko. Disse pristariffene vil samlet tilsvare det som etter gjeldende rett har vært kalt risikodelen av premien, jf. forskrift 22. november 1989 nr. 1169 om skille mellom risiko-, spare- og omkostningsdelen av premien. Bokstav b) omhandler pristariffer for kapitalforvaltning, dvs. forvaltning av de midler som er knyttet til forsikringskontraktene. I denne prisen skal også inngå en pris for selskapets risiko for avkastningsresultatet. Dette vil være risikoen for at kapitalforvaltningen gir en avkastning som minst svarer til den avkastning selskapet har garantert overfor kunden. For kontrakter som inngår i kollektivporteføljen vil dette tilsvare kontraktens beregningsrente. Prisen for selskapets risiko for avkastningsresultatet er nærmere omtalt i avsnitt 4.4, der også spørsmålet om tidspunktet for beregning og betaling av prisen behandles.

Bokstav b) gir en generell bestemmelse om pristariffer for kapitalforvaltning. Etter bokstav c) skal det fastsettes egen pristariff for kapitalforvaltning når det gjelder midler i særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg. Dersom det er knyttet en avkastningsgaranti til investeringsporteføljen, skal det også fastsettes et vederlag for denne garantien. Dette vil, på samme måte som i bokstav b), være en pris for selskapets risiko for at kapitalforvaltningen gir en avkastning som minst svarer til den avkastning selskapet har garantert overfor kunden.

Prisen for kapitalforvaltning, herunder pris for selskapets risiko for avkastningsresultatet, skal, på samme måte som de øvrige priser som inngår i samlet premie, beregnes og betales forskuddsvis for et år av gangen, jf. lovforslaget § 8a-5. Det oppstår her et særlig spørsmål knyttet til engangsbetalte forsikringer hvor det er gitt en avkastningsgaranti. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 4.4.3.

Bokstav d) omhandler pristariffer for administrative tjenester. Prisen for slike tjenester inngår etter gjeldende rett i det som kalles kostnadsdelen av premien, jf. forskrift 22. november 1989 nr. 1169. I kostnadsdelen av premien inngår etter gjeldende rett også kostnader ved å forvalte kapitalen knyttet til forsikringskontraktene. Dette skilles nå ut i egne pristariffer, hvor en også skal iberegne et vederlag for risiko knyttet til kapitalforvaltningen, se bokstav b) og c).

Tredje ledd fastsetter særlige regler om selskapenes adgang til å kreve gebyr utover premien. Det følger at selskapet i sine pristariffer kan fastsette at det skal betales gebyr i tillegg til premien. Det åpnes for at pristariffene kan fastsette at det skal betales et «kontraktsgebyr» eller et «avbruddsgebyr». Kontraktsgebyret skal i så fall betales ved begynnelsen av forsikringsforholdet, mens avbruddsgebyret skal betales ved avslutning av forsikringsforholdet. Forutsetningen for avbruddsgebyret er at det er forsikringstaker som avslutter forsikringsforholdet, og at dette skjer før forsikringstiden er utløpt. Det er lagt til grunn at et avbruddsgebyr vil kunne ta form av enten et flyttegebyr eller et avbestillingsgebyr, jf. omtale i avsnitt 13.4 foran. Adgangen til å kreve flyttegebyr er for øvrig regulert i § 8c-5 i loven. Denne bestemmelsen gjelder bare nærmere angitte kollektive pensjonsordninger, jf. § 8c-2, men den er også gjort gjeldende for IPA og individuelle livrenter, jf. § 8c-14 annet ledd. Maksimalsatsen for flyttegebyret er regulert i forskrift 18. desember 2003 nr. 1610 om maksimalsatser for flyttegebyr.

I tilfeller som ikke reguleres av kapittel 8c, vil det således kunne være aktuelt med et avbestillingsgebyr. Dette vil for eksempel kunne være tilfelle ved gjenkjøp av individuelle forsikringer.

Kongen kan ved forskrift fastsette grensen for størrelsen på disse gebyrene, samt gjøre unntak fra regelen i første punktum (om kontrakts- og avbruddsgebyr) for kollektive forsikringer. Det vises til omtale av bestemmelsen i avsnitt 4.3.3.

Bestemmelsen om at selskapet utover de angitte gebyrene ikke kan kreve tillegg til premie beregnet etter gjeldende pristariffer, innebærer at selskapet selv må dekke underskudd eller tap som pristariffene ikke gir dekning for. Dersom pristariffene viser seg å ikke gi dekning for de faktisk påløpte utgifter eller den faktiske risiko, må selskapet m.a.o. dekke dette av egne midler. Bestemmelsen må ses i sammenheng med selskapets adgang til å endre sine pristariffer med virkning for fremtiden, jf. § 8a-4. En slik endringsadgang reduserer selskapets risiko i forhold til å måtte dekke tap og utgifter ut over det pristariffene gir dekning for.

Etter fjerde ledd første punktum kan selskapet for fripoliser og pensjonskapitalbevis som forvaltes med investeringsvalg, hvert år kreve vederlag for administrative tjenester etter egen pristariff. I forhold til fripolise som forvaltes med investeringsvalg, vil dette omfatte fripoliser som er utgått fra pensjonsordninger med engangsbetalt alderspensjon, jf. foretakspensjonsloven §§ 11-1a og 11-2. Finansdepartementet legger til grunn at vederlaget kan omfatte blant annet vederlag for forvaltning av midler, eventuell avkastningsgaranti og fortjenesteelement. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens forslag til § 8a-26 annet ledd.

I henhold til forsikringsavtaleloven § 19-7 har medlemmer, i tilfelle kollektiv livsforsikring opphører, rett til å fortsette forsikringsforholdet med individuell premieberegning uten å gi nye helseopplysninger. Samme rett har et medlem som av annen grunn enn alder trer ut av den gruppen som forsikringen omfatter. Til fripoliser og pensjonskapitalbevis etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven vil det kunne knyttes fortsettelsesforsikring eller fortsatt pensjonssparing i medhold av foretakspensjonsloven § 4-9 annet ledd og innskuddspensjonsloven § 6-5. Det kan også tenkes fortsettelsesforsikringer knyttet til eksempelvis kollektive livrenter og gruppelivsforsikringer. I foretakspensjonsloven § 4-9 annet ledd heter det at fortsettelsesforsikring «skal tegnes på samme vilkår som fripolisen, likevel slik at det kan avtales at forsikringen utvides til å omfatte uførepensjon og pensjoner til etterlatte».

Det følger av fjerde ledd annet punktum at pristariffene for personrisiko og for forvaltning skal svare til de pristariffer som ligger til grunn for den aktuelle fripolisen eller pensjonskapitalbeviset. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8a-27 annet ledd første punktum. I tilfelle forsikringstakeren utvider sin fortsettelsesforsikring til å omfatte uføre- og etterlatteytelser i tråd med foretakspensjonsloven § 4-9 annet ledd, legger Finansdepartementet til grunn at bestemmelsen i § 8a-3 fjerde ledd annet punktum ikke er til hinder for at selskapet kan ha egne premietariffer for slike utvidede ytelser.

Finansdepartementet antar at fortsettelsesforsikringer særlig vil bli tegnet av forsikringstakere som har insitament til dette, og at selskapene kan oppleve uheldige seleksjonseffekter. Ektefellepensjon og barnepensjon vil i hovedsak bli tegnet eller videreført av henholdsvis forsikringstakere som er gift og forsikringstakere som har barn. Med hensyn til uførepensjon vil de som ut i fra sin helsesituasjon har grunn til å frykte arbeidsuførhet ha et større insitament enn andre til å tegne denne typen fortsettelsesforsikring.

Finansdepartementet foreslår på denne bakgrunn i tredje punktum at Kongen gis hjemmel til å gi nærmere regler om pristariffer for fortsettelsesforsikringer mv., herunder unntak fra regelen i annet punktum. Departementet legger til grunn at eventuelle unntak må være særlig godt begrunnet, og at pris på fortsettelsesforsikringer uansett ikke kan settes så høyt at adgangen til å tegne slike forsikringer i realiteten innskrenkes betydelig. Departementet vil for øvrig peke på at § 8a-4 også vil gjelde for fortsettelsesforsikringer mv.

I femte ledd bokstav a) og b) stilles tilsvarende krav til premiene som etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 første ledd. Premiene skal være rimelige samtidig som de skal være betryggende ut fra at selskapet skal få inn nok midler til å dekke sine forpliktelser. I bokstav c) stilles det krav om at forskjellsbehandling mellom produkter mv., f.eks. når det gjelder prising av tjenester eller risiko eller fastsettelse av andre forsikringsvilkår, skal være saklig begrunnet.

Sjette ledd gir Kongen hjemmel til å gi regler om utformingen av pristariffene etter de foregående ledd. Det vises til at Banklovkommisjonen i sitt lovutkast §§ 8a-5-8a-7 foreslo regler om utforming av de enkelte pristariffene. Departementet tar sikte på å fastsette slike regler i forskrift. Ved behov vil departementet også kunne fastsette nærmere generelle krav til pristariffene i forskrift, jf. femte ledd. I annet punktum nevnes eksplisitt Kongens adgang til å gi nærmere regler om rentesatser mv.

Til § 8a-4 (endring av pristariffer)

Første ledd gir selskapet en alminnelig adgang til å endre sine pristariffer med virkning for fremtiden. Det følger av annet ledd at endringen kan gjøres gjeldende også for allerede inngåtte kontrakter, men da etter en nærmere angitt varslingsfrist. De nye pristariffene kan ikke gjøres gjeldende for allerede inngåtte kontrakter før første ordinære premieforfall minst fire måneder etter at forsikringstakeren har blitt varslet om endringen.

Bestemmelsen innebærer en prinsipiell endring i forhold til gjeldende rett. Det vises til nærmere omtale av gjeldende rett i avsnitt 4.1.1.

En endring av pristariffene kan bare gjelde fremtidige premier. Dette innebærer at selskapet ikke kan endre pristariffene med den virkning at kundens opparbeidede rettigheter blir redusert. Hvilken betydning en endring av pristariffene vil ha for kravet til avsetninger, er nærmere omtalt i avsnitt 7.4.

Til § 8a-5 (beregning av premier mv.)

I første ledd fastsettes hovedregelen om at premie skal beregnes etter de til enhver tid gjeldende pristariffer. En modifikasjon ligger i at endrede pristariffer ikke kan gjøres gjeldende overfor allerede inngåtte kontrakter før første ordinære premieforfall minst fire måneder etter at forsikringstaker har blitt varslet om endringen, jf. henvisningen til § 8a-4 annet ledd.

I annet ledd fastslås at premien skal beregnes for ett år av gangen, og betales forskuddsvis hvert år med mindre det er avtalt terminvis innbetaling i løpet av året.

I tredje ledd er det gitt hjemmel for Kongen til å fastsette særlige regler for beregning og betaling av premie for engangsbetalte forsikringer. En slik hjemmel vil åpne for å fravike kravet om forhåndsbetaling av premie for avkastningsgaranti for engangsbetalte kontrakter, se omtale i avsnitt 4.4.3 og merknaden til § 8a-12 første ledd. Det vises for øvrig til at Kongen med hjemmel i § 8a-1 fjerde ledd vil kunne gi nærmere regler for hva som skal regnes som engangsbetalte forsikringer.

Til § 8a-6 (meldeplikt og tilsyn med pristariffer)

Første ledd viderefører dagens regel om meldeplikt til Kredittilsynet i lovens § 7-6 annet ledd med tilhørende forskrift 10. november 1994 nr. 1000 om meldeplikt for forsikringstekniske beregningsgrunnlag. De opplysningene som skal gis skal gjøre det mulig for Kredittilsynet å føre kontroll med at pristariffene og premieberegningen tilfredsstiller kravene i §§ 8a-3 - 8a-5, jf. annet ledd. Annet ledd viderefører lovens § 7-6 første ledd annet punktum.

Tredje ledd er en videreføring av § 7-6 tredje ledd, med den forskjell at kompetansen til å forby premier som finnes å være urimelige eller ubetryggende er lagt direkte til Kredittilsynet. Kredittilsynet har tilsvarende kompetanse i dag ved delegert myndighet, jf. delegasjonsbrev fra Finansdepartementet 24. mars 1994.

Til § 8a-7 (inndeling av forvaltningskapitalen)

Første ledd fastsetter at selskapets forvaltningskapital skal deles inn i kollektivporteføljen, investeringsvalgporteføljen og selskapsporteføljen. Hvilke eiendeler som skal inngå i de enkelte porteføljer fremgår av annet til sjette ledd. Hver av porteføljene kan igjen deles inn i flere underporteføljer. For kollektivporteføljen og investeringsvalgporteføljen er det gitt nærmere regler om dette i § 8a-8 hhv. første og annet ledd. Når det gjelder selskapsporteføljen er det ikke gitt regler for en eventuell inndeling av porteføljen, ettersom selskapet innenfor rammen av en forvarlig kapitalforvaltning vil stå fritt til å bestemme hvordan porteføljen skal forvaltes, jf. § 8a-8 tredje ledd. Det vises for øvrig til avsnitt 6.5.1 hvor systemet med inndeling i porteføljer og de enkelte porteføljene er nærmere omtalt.

Annet ledd fastsetter hvilke eiendeler som skal inngå i kollektivporteføljen. I tillegg til eiendeler som motsvarer forsikringsmessige avsetninger til sikring av kontraktfastsatte forpliktelser, skal midler som svarer til erstatningsavsetning (jf. § 8a-21) og risikoutjevningsfond (jf. § 8a-22) forvaltes i kollektivporteføljen. Disse midlene skal forvaltes etter de regler som gjelder for kollektivporteføljen, likevel slik at det er gitt en særregel om tilordning av avkastning på disse midlene, jf. § 8a-9 første ledd siste punktum. Bestemmelsen er nærmere omtalt i avsnitt 6.5.1.

Tredje ledd fastsetter hvilke eiendeler som skal inngå i investeringsvalgporteføljen. Eiendeler knyttet til kontrakter med investeringsvalg for forsikringstaker eller den forsikrede vil inngå i denne porteføljen. Hver kontrakt skal knyttes til en særskilt investeringsportefølje, jf. § 8a-8 annet ledd. Investeringsvalgporteføljen vil bl.a. omfatte pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven § 3-2a (Investeringsvalg for foretaket) og § 3-3 (Investeringsvalg for arbeidstaker). Også pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven § 11-1 (Ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg for foretaket), § 11-1a (Engangsbetalt foretakspensjon med investeringsvalg for foretaket) og § 11-2 (Engangsbetalt alderspensjon med investeringsvalg for arbeidstaker), vil høre inn under investeringsvalgporteføljen.

Eiendeler som motsvarer supplerende avsetning til sikring av avkastningsgaranti knyttet til investeringsvalgporteføljen (jf. § 8a-18 tredje ledd), og avsetning til dekning av selskapets forpliktelser etter foretakspensjonsloven § 11-1 fjerde ledd, skal inngå i kollektivporteføljen og forvaltes etter de regler som gjelder for denne porteføljen. På samme måte som for erstatningsavsetning og risikoutjevningsfond, er det for disse midlene gitt en særregel om tilordning av avkastningen i § 8a-9 første ledd siste punktum.

Fjerde ledd gjelder forvaltningen av midler som motsvarer avsetninger til dekning av kontraktfastsatte uføre- og etterlatteytelser. I bestemmelsen fastslås at slike midler skal undergis alminnelig forvaltning i kollektivporteføljen, selv om midlene knyttet til alderspensjonsytelsene er undergitt investeringsvalg og plassert i investeringsvalgporteføljen. Prinsippet er det samme i gjeldende rett, selv om en der må tilordne midlene til et ordinært livsforsikringsselskap og ikke til en kollektivportefølje. Bestemmelsen gjelder med mindre det er avtalt at midler som motsvarer avsetninger til dekning av uføre- og etterlatteytelser skal forvaltes med investeringsvalg, jf. at det for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger er åpnet for dette i foretakspensjonsloven § 11-1 første ledd.

Femte ledd fastsetter hvilke eiendeler som skal inngå i selskapsporteføljen. Det fremgår her at selskapsporteføljen skal bestå av den del av forvaltningskapitalen som ikke skal dekke de forsikringsmessige avsetninger til dekning av selskapets forpliktelser overfor kundene. Selskapsporteføljen vil være selskapets andel av den frie kapital. Eiendeler som inventar, it-utstyr mv., vil inngå i selskapets egenkapital, men utgjør ikke finansielle investeringer som inngår i selskapsporteføljen.

Sjette ledd gjelder forvaltningen av premiefond, innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond. Også her følges gjeldende rett, nemlig at forvaltningen av disse fondene skal følge de samme regler som gjelder for de øvrige midler knyttet til kontrakten. Fondene skal dermed tilordnes den portefølje de øvrige midlene knyttet til kontrakten inngår i. Dette gjelder likevel ikke dersom det er avtalt at midlene skal forvaltes på annen måte. Det siktes her til at etter foretakspensjonsloven § 11-3 og innskuddspensjonsloven § 8-4 kan hhv. premiefond og innskuddsfond forvaltes med investeringsvalg i egen investeringsportefølje.

Kravene i syvende ledd er satt bl.a. for å hindre disposisjoner som kan gi enkeltkunder eller selskapet særlige fordeler på bekostning av hhv. andre kunder eller kundegruppen som helhet, eller som medfører reallokering av tap som er oppstått. Det vises til at lignende krav er satt til verdipapirforetak etter verdipapirhandelloven § 9-2. Bestemmelsen i tredje punktum må ses i sammenheng med at selskapet også forvalter sin egen investeringsportefølje, selskapsporteføljen. Kravene i syvende ledd må ses i sammenheng med åttende ledd om at selskapet skal ha et system for registrering av hvilke eiendeler som til enhver tid inngår i de ulike porteføljene.

Åttende ledd er nærmere omtalt i avsnitt 6.5.1.

Etter niende ledd skal reglene i paragrafen her ikke være til hinder for at selskapet setter ut kapitalforvaltningen i et eget foretak, slik ordningen er i dag i de største livsforsikringsselskapene og finanskonsernene.

Etter tiende ledd kan Kredittilsynet avgjøre tvilsspørsmål med hensyn til plassering av kontrakter og midler som måtte oppstå i forhold til disse reglene.

Til § 8a-8 (forvaltning av porteføljene)

Bestemmelsene i § 7-4 om kapitalforvaltning med tilhørende forskrifter skal gjelde tilsvarende for selskaper som driver virksomhet i henhold til reglene i dette kapitlet (8a). Dette følger motsetningsvis av § 8a-1 første ledd, som angir hvilke av lovens bestemmelser som ikke skal gjelde for disse selskapene. I § 8a-8 er det derfor kun gitt enkelte spesialbestemmelser for forvaltningen av de enkelte porteføljene som skal opprettes av selskaper som driver etter kapittel 8a.

Første ledd fastsetter at midlene i kollektivporteføljen kan forvaltes i atskilte deler fastsatt ut fra selskapets risiko for avkastningsresultatet. Bakgrunnen for bestemmelsen er at selskapets risiko for ikke å oppnå den avkastning som er garantert for de enkelte kontraktene vil variere, både etter nivået på avkastningsgarantien og etter andre forhold, for eksempel hvilken bufferkapital som er knyttet til de enkelte kontrakter. Når selskapene gis anledning til å tilordne kontraktene i kollektivporteføljen til ulike underporteføljer ut fra hvilken risiko kontraktene representerer for selskapet, vil selskapet ha bedre mulighet til å innrette forvaltningen av midlene i de ulike underporteføljene ut fra denne risikoen. Kollektivporteføljen som helhet må oppfylle de kvantitative begrensninger for plassering av midlene som følger av forskrift gitt med hjemmel i § 7-4 annet ledd (forskrift 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning). For de enkelte underporteføljene vil de generelle kravene til forsvarlig kapitalforvaltning i § 7-4 første ledd gjelde. Det vises for øvrig til omtalen av bestemmelsen i avsnitt 6.5.2.

Det følger av annet ledd at midlene i investeringsvalgporteføljen skal plasseres i særskilte investeringsporteføljer for hver kontrakt som inngår i investeringsvalgporteføljen. Til forskjell fra kollektivporteføljen skal således hver kontrakt som inngår i investeringsvalgsporteføljen tilordnes en egen portefølje, hvor kunden velger sammensetningen av de eiendeler som inngår i porteføljen etter nærmere avtale mellom kunden og selskapet. Dette er i samsvar med gjeldende rett, likevel slik at det etter lovforslaget ikke lenger er krav om at livsforsikring med investeringsvalg må drives i eget selskap. Plasseringen av midlene skal skje i samsvar med de krav som følger av avtalen mellom kunden og selskapet og for øvrig i samsvar med regler gitt i lov eller i medhold av lov. Det er i kapitalforvaltningsforskriften kapittel 3 gitt nærmere regler for livsforsikring med investeringsvalg.

Det vises til omtalen av tredje ledd i avsnitt 6.5.2.

Til § 8a-9 (tilordning av avkastning, overskudd)

Bestemmelsen gir regler om tilordning av avkastningen av midlene i hhv. kollektivporteføljen, investeringsvalgporteføljen og selskapsporteføljen.

Første ledd omhandler avkastning av midler forvaltet i kollektivporteføljen. Den samlede avkastningen av midlene i kollektivporteføljen skal fordeles på de enkelte kontrakter i porteføljen ut fra størrelsen på de forsikringsmessige avsetninger som er knyttet til hver kontrakt. Hva som inngår i de forsikringsmessige avsetningene følger av § 8a-15 annet ledd. I Banklovkommisjonens utkast er bestemmelsen formulert slik at fordelingen skal skje etter forholdet mellom de midler som er knyttet til hver kontrakt. Ettersom midlene i kollektivporteføljen ikke er tilordnet bestemte kontrakter, foreslår departementet at en i stedet benytter avsetningene knyttet til kontrakten som fordelingsnøkkel. Ettersom størrelsen på avsetningene knyttet til den enkelte kontrakt vil motsvares av en tilsvarende aktivastørrelse i kollektivporteføljen, er det ingen realitetsforskjell mellom Banklovkommisjonens og departementets forslag på dette punktet.

Etter at avkastningen er tilordnet den enkelte kontrakt, skal det først gjøres fradrag for avsetning til forsikringsfondet i samsvar med beregningsrenten for kontrakten. Deretter skal det eventuelt foretas avsetninger til tilleggsavsetninger etter reglene i § 8a-20. Det resterende skal tildeles kontrakten som overskudd på avkastningsresultatet. Overskuddet skal i sin helhet tilfalle kunden, med mindre det er gitt regler om noe annet. Slike regler er gitt i §§ 8a-11, 8a-12 og 8a-13. Regler om anvendelsen av overskuddet som er tilordnet kontrakten er gitt i § 8a-14.

Avkastning av midler som svarer til premiefond, innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond som forvaltes i kollektivporteføljen, skal tilordnes fondet etter de samme regler som gjelder for kontrakter i kollektivporteføljen for øvrig. Dette innebærer at det skal gjøres fradrag i avkastningen i samsvar med beregningsrenten og eventuell avsetning til tilleggsavsetninger, før det resterende tilføres fondet som overskudd.

Avkastning av midler som svarer til erstatningsavsetning, risikoutjevningsfond og supplerende avsetninger iht. § 8a-18 tredje og fjerde ledd, og som skal forvaltes i kollektivporteføljen iht. § 8a-7 annet og tredje ledd, skal etter siste punktum tilordnes den enkelte avsetning eller det enkelte fond. Det legges til grunn at det for disse avsetninger og fond ikke er behov for å foreta avsetning i samsvar med en beregningsrente eller å foreta avsetning til tilleggsavsetninger. Disse reglene gis derfor ikke anvendelse for avkastningen av midler som svarer til slike avsetninger og fond. Det vises for øvrig til omtale i avsnitt 5.3.3.

Annet ledd omhandler avkastning av midler forvaltet i investeringsvalgporteføljen. Bestemmelsen fastsetter at all avkastning av midlene i en særskilt investeringsportefølje skal tilordnes den kontrakten porteføljen er knyttet til. Det skal ikke gjøres noen fradrag i avkastningen. Annet punktum regulerer den situasjon at det er knyttet en avkastningsgaranti til investeringsporteføljen, og den oppnådde avkastningen er mindre enn den garanterte avkastningen på midlene. Den garanterte avkastning som ikke dekkes av oppnådd avkastning må da dekkes av supplerende avsetninger iht. § 8a-18 tredje ledd eller av selskapet.

Avkastning av midler i premiefond, innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond som forvaltes i en særskilt investeringsportefølje skal tilordnes fondet etter samme regler som nevnt over.

Det vises til omtale av bestemmelsen i avsnitt 5.3.3.

Til § 8a-10 (overskudd på risikoresultat)

Bestemmelsen omhandler beregning og fordeling av overskudd på risikoresultatet, jf. at det etter lovforslaget skal skilles mellom overskudd på avkastningsresultatet og risikoresultatet, mens administrasjonsresultatet skal holdes utenfor overskuddsberegningen. Det vises til nærmere omtale av de nye overskuddsreglene i kapittel 5.2.

Med risiko menes i bestemmelsen risiko knyttet til person. Slik risiko kan inndeles i flere risikoelementer, som dødsrisiko, overlevelsesrisiko og uførerisiko.

Etter første ledd skal selskapet hvert år beregne et risikoresultat særskilt for hver gruppe av pensjonsordninger eller andre kollektivordninger eller kontrakter. Det vises til omtalen i avsnitt 5.4.3.

Annet ledd fastsetter hvordan overskudd på risikoresultatet skal beregnes. Overskudd vil foreligge når de faktiske kostnader knyttet til risiko for gruppen er lavere enn de på forhånd beregnede risikopremiene. En skal ved beregningen se bort fra det fortjenesteelement for selskapet som er lagt inn i pristariffene. Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen i avsnitt 5.4.3.

Tredje ledd første punktum fastsetter hovedregelen om at overskudd på risikoresultatet skal fordeles på de enkelte kontrakter i gruppen. Et unntak følger av annet punktum, hvor det heter at selskapet kan bestemme at inntil halvparten av årets overskudd på risikoresultatet skal avsettes til et risikoutjevningsfond. En slik avsetning vil komme til fradrag i det overskudd på risikoresultatet som skal tilføres kontrakten etter reglene i § 8a-14. Det vises til omtale i avsnitt 5.4.3, hvor det også er omtalt hvordan eventuelt underskudd på risikoresultatet skal behandles.

Fjerde ledd fastsetter at Kongen i forskrift kan gi nærmere regler om at visse typer kontrakter kan unntas fra reglene om overskuddsfordeling i første til tredje ledd. Overskudd på risikoresultatet vil i så fall tilfalle selskapet. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 5.4.3.

Til § 8a-11 (styrking av premiereserve)

Etter første ledd kan selskapet, med samtykke fra Kredittilsynet, tilbakeholde hele eller deler av det overskudd som ellers skulle vært tildelt kunden etter §§ 8a-9 første ledd og 8a-10, for å styrke premiereserven knyttet til kontrakten. Styrkingen av premiereserven må finnes å være nødvendig ut fra hensynet til en forsvarlig sikring av forsikringsforpliktelsene knyttet til de kontraktene det gjelder. Selv om avsetningen til premiereserve i og for seg tilfredsstiller minstekravene, kan det tenkes situasjoner der avsetningen likevel ikke anses å være tilstrekkelig til å oppfylle selskapets forpliktelser. Dette antas først og fremst å være aktuelt ved mer varige endringer av betydning for vurderingen av om avsetningen ligger på et forsvarlig nivå. Et eksempel er økningen i selskapenes uførerisiko i de senere år. Ved mer kortsiktige endringer forutsettes at selskapene gjør bruk av tilleggsavsetninger og risikoutjevningsfond. Kravet om at Kredittilsynet skal samtykke i selskapets beslutning vil innebære en kontroll med og mulighet til etterprøving av de vurderinger selskapet har gjort.

Det vises for øvrig til nærmere omtale i avsnitt 5.5.3.

Etter annet ledd kan Kredittilsynet, når hensynet til selskapets soliditet tilsier det, gi selskapet pålegg om å benytte hele eller deler av overskuddet til styrking av premiereserven som nevnt i første ledd. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 annet ledd. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med lovens § 8-3 om omberegning av avsetningskravene for tidligere overtatte forsikringer.

Det vises også til § 8a-17 første ledd annet punktum om at Kredittilsynet kan pålegge selskapet å foreta tilleggsavsetninger når Kredittilsynet finner at soliditetshensyn tilsier det.

Til § 8a-12 (overskudd tilordnet fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktfastsatte forpliktelser)

Bestemmelsen regulerer såkalt modifisert modell for overskuddsdeling. Dette innebærer en adgang for selskapet til å ta inntil 20 prosent av det overskudd på avkastningsresultatet som er tilordnet en kontrakt, etter fradrag for eventuelt negativt risikoresultat. Avkastningsoverskuddet skal, også for modifisert overskuddsmodell, beregnes og tilordnes som angitt i § 8a-9 første ledd. Dette innebærer at eventuelle tileggsavsetninger vil bli tatt før et eventuelt overskudd blir tilordnet kontrakten. Den modifiserte overskuddsdelingen vil derfor blant annet innebære at tilleggsavsetninger på kontrakter som omfattes av modifisert overskuddsdeling vil bli delvis selskapsfinansiert. Dette er en videreføring av Banklovkommisjonens forslag, jf. kommisjonens utkast til lovtekst § 8a-25 annet ledd annet punktum og § 8a-12 tredje ledd.

Bestemmelsen gjelder for fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktfastsatte forpliktelser. Det følger av forslaget § 8a-7 at eiendeler som motsvarer de forsikringsmessige avsetninger til sikring av kontraktfastsatte forpliktelser forvaltes i kollektivporteføljen.

Det følger av første ledd annet punktum at Kongen i forskrift kan fastsette at bestemmelsene også kan gjelde for andre typer av kontrakter. Det er, som omtalt i kapittel 13 om individuelle forsikringer foran, lagt opp til at det i en slik forskrift vil kunne være aktuelt å utvide virkeområdet for denne bestemmelsen til også å omfatte individuelle kontrakter uten investeringsvalg som er inngått før reglene i kapittel 8a har trådt i kraft. Det vises til omtalen i avsnitt 13.4. Det vil også kunne være aktuelt å fastsette i forskrift at modifisert overskuddsmodell skal gjelde for pensjoner under utbetaling, og for kontrakter hvor det er behov for å fastsette regler om etterskuddsvis innkreving av premie for risiko for avkastningsresultatet og eventuelt andre elementer av premien. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 12.4 og 4.4.3.

Dersom selskapets risikoresultat er negativt for en gruppe av kontrakter, kan kontraktenes andel av risikoresultatet i henhold til annet ledd dekkes ved fradrag i overskudd på avkastningsresultatet tilordnet kontrakten. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 8a-25 tredje ledd annet punktum, og kan ses i sammenheng med at forutsetninger knyttet til personrisiko, for eksempel forventet livslengde eller uføretilbøyelighet, ofte vil endre seg over tid. Finansdepartementet viser for øvrig til at det for pensjonskapitalbevis vil være et meget begrenset risikoresultat.

Etter tredje ledd har selskapet rett til inntil 20 prosent av det overskudd på avkastningsresulatet som er tilordnet kontrakten, i tilfelle etter fradrag for andel av negativt risikoresultat i samsvar med annet ledd. Selskapet skal fastsette i vedtektene hvor høy prosentsats som skal benyttes. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 8a-25 fjerde ledd.

Det er adgang til å fastsette forskjellige fordelingsnøkler ut fra selskapets risiko for avkastningsresultatet. Dette vil gi selskapet adgang til for eksempel å holde igjen mer overskudd fra en fripolise med høy grunnlagsrente enn fra en fripolise med lav grunnlagsrente. Det foreslås også en hjemmel for Kongen til å gi nærmere regler for slik overskuddsdeling.

Til § 8a-13 (negativt risikoresultat for fripoliser og pensjonskapitalbevis med investeringsvalg)

I henhold til første ledd gjelder bestemmelsene i paragrafen fripoliser og pensjonskapitalbevis tilordnet egen investeringsvalgportefølje. Kongen kan i forskrift fastsette at bestemmelsene også skal gjelde for andre typer kontrakter.

Dersom selskapets risikoresultat for en gruppe av kontrakter er negativt, kan kontraktens andel av risikoresultatet i henhold til annet ledd dekkes ved fradrag i avkastning tilordnet kontrakten etter § 8a-9 annet ledd eller i verdien av investeringsporteføljen tilordnet kontrakten. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens forslag til § 8a-26 fjerde ledd, og kan ses i sammenheng med at forutsetninger knyttet til personrisiko, for eksempel forventet livslengde eller uføretilbøyelighet, ofte vil endre seg over tid. Finansdepartementet viser for øvrig til at det for pensjonskapitalbevis vil være meget begrenset risikoresultat. Bestemmelsen antas å være aktuell særlig for engangsbetalt foretakspensjon med investeringsvalg.

Til § 8a-14 (anvendelse av overskudd tilordnet kontrakten)

Bestemmelsen regulerer anvendelsen av overskudd som etter §§ 8a-9 første ledd, 8a-9 annet ledd og 8a-10 er tilordnet kontrakten. Bestemmelsen får anvendelse når ikke annet følger av §§ 8a-11, 8a-12 og 8a-13, og det forutsettes dermed at overskuddet er tilordnet kontrakten (kunden) med endelig virkning.

For kontrakter som er regulert av lov om foretakspensjon eller innskuddspensjonsloven, skal overskudd fordeles etter reglene i disse lovene. Det vises til foretakspensjonsloven § 8-5 første og annet ledd, der det gis regler om fordeling av overskudd til hhv. premiefond og pensjonistenes overskuddsfond. Det vises videre til innskuddspensjonsloven § 3-2 annet ledd med tilhørende forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 kapittel 2, der det gis regler om fordeling av overskudd mellom pensjonskapitalen og innskuddsfondet.

For øvrige kontrakter skal overskudd tilordnet kontrakten anvendes i samsvar med det som er bestemt i kontrakten mellom selskapet og forsikringstakeren.

Det vises til nærmere omtale i avsnitt 5.5.3.

Til § 8a-15 (minstekrav til forsikringsmessige avsetninger)

Bestemmelsen pålegger selskapene en plikt til å føre opp forsikringsmessige avsetninger i årsbalansen. Bestemmelsen angir nærmere hva som anses som forsikringsmessige avsetninger. I tillegg angir bestemmelsen hovedstrukturen til disse forsikringsmessige avsetningene. Bestemmelsen er nærmere omtalt under avsnitt 7.4.

Bestemmelsens første ledd annet punktum bokstav a til d angir selskapets ulike forsikringsforpliktelser. De forsikringsmessige avsetningene er avsetninger til dekning av disse ulike forpliktelsene. Bestemmelsen viser også til reglene for beregningen av de avsetningene som skal dekke selskapets forsikringsforpliktelser. Finansdepartementet har i motsetning til Banklovkommisjonen ikke valgt å vise til eventuelle forskrifter til beregningsreglene, jf. første ledd bokstav a) til c). Departementet legger imidlertid til grunn at i den grad det gis nærmere regler for beregning av forsikringsmessige avsetninger, vil disse gjelde selv om det ikke eksplisitt fremgår av første ledd.

Bestemmelsens første ledd bokstav a) til c) gjelder avsetninger til dekning av «selskapets forpliktelser under kontrakter med kontraktfastsatte forpliktelser» (bokstav a)), «selskapets forpliktelser knyttet til verdien av særskilt investeringsportefølje» (bokstav b)) og «forpliktelser knyttet til premiefond, innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond» (bokstav c)). Bokstav d) gjelder «selskapets øvrige forsikringsmessige forpliktelser». Dette omfatter forsikringsmessige avsetninger for forsikringsforpliktelser som ikke er omfattet av bokstav a) til c), jf. «øvrige». Departementet antar at for eksempel administrasjonsavsetning vil falle inn under bokstav d).

Begrepet «kontraktfastsatte forpliktelser» er definert i § 8a-7 annet ledd som forpliktelser som ikke er knyttet til verdien av særskilt investeringsportefølje. Dette innebærer at kontrakter med kontraktfastsatte forpliktelser vil omfatte kontrakter med alminnelig forvaltning. Bestemmelsens første ledd bokstav a), jf. annet ledd vil således gjelde for disse kontraktene. Kontrakter som er tilknyttet særskilt investeringsportefølje, med og uten avkastningsgaranti vil omfattes av bestemmelsens første ledd bokstav b), jf. tredje ledd.

Annetog tredje ledd angir hovedstrukturen til de forsikringsmessige avsetningene til dekning av forpliktelser som omfattes av bestemmelsens første ledd bokstav a og b. Departementet har foreslått en mindre språklig endring i forhold til Banklovkommisjonens utkast, slik at «skal omfatte» erstattes med «omfatter» i § 8a-17 annet ledd første punktum. I tillegg har departementet foreslått at risikoutjevningsfondet nevnes i både annet og tredje ledd. Det vises til § 8a-22 og omtalen av denne bestemmelsen nedenfor.

Når det gjelder forsikringsmessige avsetninger til dekning av selskapets forpliktelser under kontrakter med kontraktfastsatte forpliktelser, vil dette etter annet ledd omfatte premiereserve, tilleggsavsetninger, kursreguleringsfond, erstatningsavsetning, risikoutjevningsfond og andre tekniske avsetninger. Dette skal også gjelde for avsetninger til dekning av selskapets forpliktelser for uføre- og etterlatteytelser, selv om midler som motsvarer avsetning til dekning av alderspensjon er plassert i særskilt investeringsportefølje. Avsetning til dekning av slik alderspensjon vil således behandles etter reglene i tredje ledd.

Forsikringsmessige avsetninger til dekning av selskapets forpliktelser knyttet til verdien av særskilt investeringsportefølje omfatter etter tredje ledd premiereserve, supplerende avsetning for garantiforpliktelser, erstatningsavsetning og andre tekniske avsetninger. Etter annet punktum kan avsetningene til dekning av alders-, uføre- og etterlatteytelser som er knyttet til særskilt investeringsportefølje etter lov om foretakspensjon § 11-1, også omfatte tilleggsavsetninger. Det vises til omtale av § 8a-17 ovenfor.

Departementet har ansett det for å være hensiktsmessig med en hjemmel til å gi nærmere regler om forsikringsmessige avsetninger, jf. bestemmelsens fjerde ledd første punktum. Kompetansen til å gi nærmere regler er lagt til Kongen.

Finansdepartementet legger til grunn at bestemmelsen i fjerde ledd første punktum også gir Kongen hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om administrasjonsavsetninger knyttet til pensjonsordninger og fripoliser.

Etter fjerde ledd annet punktum kan det gjøres fradrag for gjenforsikret risiko etter regler gitt av Kredittilsynet. Departementet viser til at dette innebærer en videreføring av forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 tredje ledd.

Til § 8a-16 (premiereserve for kontraktfastsatte forpliktelser)

Bestemmelsen regulerer beregningen av premiereserve for kontraktfastsatte forpliktelser. Bestemmelsen er omtalt under avsnitt 7.4. Det vises for øvrig til § 8a-15 første ledd bokstav a og annet ledd.

Første ledd viderefører hovedregelen i forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 annet ledd om prospektiv beregningsmetode. Premiereserven skal etter første ledd beregnes etter nåverdien («kapitalverdien»/neddiskontert verdi) av selskapets forpliktelser på beregningstidspunktet. Det følger av ordlyden at premiereserven skal utgjøre forskjellen mellom kapitalverdien av selskapets fremtidige forpliktelser og kapitalverdien av de fremtidige nettopremier, jf. første ledd første punktum. Bestemmelsen skal sikre at selskapets forpliktelser til enhver tid er fondssikret.

Eventuelle tilleggsytelser som følge av tilført overskudd skal også medregnes ved beregning av premiereserven, jf. første ledd annet punktum. Departementet viser til at det her vil være snakk om overskudd tilført etter reglene i § 8a-14. Det vises til omtale av denne bestemmelsen ovenfor. Overskudd som er tilført kontrakten etter § 8a-11 vil ikke innebære «[t]illeggsytelser». Nettopremie er for øvrig definert som premie beregnet etter § 8a-5, men med fradrag for pris for administrative tjenester og pris for forvaltning.

Annet leddslår fast at Kongen kan gi nærmere regler for hvilken rentesats selskapet skal benytte ved beregning av minstekrav til kapitalverdiene. Bestemmelsen gir blant annet hjemmel til å endre den beregningsrente som selskapet legger til grunn ved beregningen av de forsikringsmessige avsetningene i form av premiereserve. Det foreslås lovfestet at dersom beregningsrenten endres, er det bare forpliktelser som oppstår etter endringen som skal beregnes på grunnlag av den nye renten. Dette innebærer at det, ved en eventuell reduksjon av beregningsrenten, ikke vil være nødvendig å øke de avsetninger som allerede er foretatt.

Tredje leddangir utgangspunktet for beregningen av det årlige kravet til avsetning til premiereserve. Avsetningskravet angir således hvor stor avsetning som skal foretas til premiereserven i løpet av et år. Det følger at kravet skal beregnes med utgangspunkt i sparedelen av årets premie, årlig avkastning i samsvar med kontraktens beregningsrente, samt det beløpet som ifølge beregningsgrunnlaget skal tilføres premiereserven som følge av at selskapets forpliktelse overfor forsikrede som er død i løpet av året er falt bort (dødelighetsarv). Videre følger det at det årlige kravet til avsetning skal omfatte overskuddet som etter § 8a-14 skal tilføres premiereserven.

Fjerde leddregulerer på hvilket nivå selskapet skal foreta avsetninger til premiereserve. I likhet med Banklovkommisjonen har departementet foreslått at avsetningene skal tilordnes de enkelte kontrakter og de forsikrede, på grunnlag av selskapets forpliktelser. Bestemmelsen innebærer således en plikt til å ha avsetninger til premiereserve både på kontrakts- og individnivå. Departementet viser til at «forsikrede» ikke er nærmere definert i lovforslaget. Begrepet er imidlertid definert i lov om foretakspensjon § 1-2 annet ledd bokstav g) og forsikringsavtaleloven § 10-2. Departementet antar at det er hensiktsmessig at definisjonen i lov om foretakspensjon av «forsikrede» legges til grunn her, da lovforslaget i første rekke tar sikte på å regulere kollektiv livsforsikringsvirksomhet, herunder kollektive pensjonsordninger. Når det gjelder avsetninger til etterlattedekninger, antar departementet at slike avsetninger først foretas til «de forsikrede» (ektefelle, samboer, registrert partner og barn som er berettiget til ytelser under kontrakten) når forsikringstilfellet inntreffer. Før den tid vil ikke selskapet ha tilstrekkelig informasjon til å foreta riktige avsetninger.

Femte leddpresiserer selskapets plikt til å ha tilstrekkelig premiereserve dersom det i løpet av året inntrer forsikringstilfeller som gir rett til utbetaling av uføreytelser eller ytelser til etterlatte. Bestemmelsen fastslår at avsetning til premiereserven «fullt ut» skal tilsvare kapitalverdien av selskapets fremtidige forpliktelser. Ved inntreden av forsikringstilfeller som gir rett til utbetaling av uføre- eller etterlatteytelser, kan det oppstå en plikt til å styrke premiereserven. Departementet legger til grunn at selskapene ved slik styrking av premiereserven må kunne ta hensyn til sannsynligheten for reaktivering og eventuell død.

Til § 8a-17 (tilleggsavsetninger)

Tilleggsavsetninger er behandlet i kapittel 8 foran.

Første ledd er en videreføring av de prinsipper som ligger til grunn for dagens ordning med tilleggsavsetninger, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 8a-20 første ledd. Selskapet kan enten selv foreta tilleggsavsetninger, eller få pålegg om dette fra Kredittilsynet. På grunn av dagens regler for overskuddsdeling er tilleggsavsetninger på 35 prosent selskapsfinansierte. For de kontrakter der det etter lovforslaget ikke skal være deling av overskudd på avkastningsresultatet, vil tilleggsavsetningene bli fullt ut kundefinansierte. For de kontrakter der det etter lovforslaget skal være modifisert overskuddsdeling vil tilleggsavsetningene bli delvis selskapsfinansierte. Til forskjell fra gjeldende rett vil det etter lovforslaget videre bare være aktuelt å ta tilleggsavsetninger fra overskudd på avkastningsresultat.

Annet ledd innebærer en endring i forhold til gjeldende rett og i forhold til Banklovkommisjonens utkast. Det åpnes opp for at det i forskrift kan gis adgang til å sette av forskjellige andeler av årlig overskudd i tilleggsavsetninger på forskjellige kontrakter. Forskriftshjemmelen vurderes brukt til å gi selskapene adgang til raskere oppbygging av tilleggsavsetninger for kontrakter der tilleggsavsetningene er lave eller beregningsrenten er høy.

Tredje ledd svarer til gjeldende rett og til Banklovkommisjonens utkast til § 8a-20 tredje ledd. Som omtalt i kapittel 8 er det ikke adgang til å bruke tilleggsavsetninger til å dekke negativ avkastning (tap i forvaltningen). Dette foreslås også lovfestet i fjerde ledd annet punktum.

I fjerde ledd første punktum fastsettes det et tak for hvor store tilleggsavsetninger som kan være tilordnet hver enkelt kontrakt. Taket settes til 12 prosent av premiereserven. For selskapet under ett vil taket for de samlede tilleggsavsetningene da også bli 12 prosent av de samlede premiereservene. Eventuell tilleggsavsetning for en enkelt kontrakt som overstiger dette skal tilordnes kontrakten som overskudd. For kollektive kontrakter vil det normalt innebære overføring til premiefond, mens det for individuelle kontrakter vanligvis vil innebære overføring til premiereserven.

Til § 8a-18 (avsetninger for forpliktelser knyttet til særskilt investeringsportefølje)

Bestemmelsen har nærmere regler om beregningen av selskapets avsetninger til dekning av sine kontraktsforpliktelser knyttet til verdien av særskilt investeringsportefølje. Departementets forslag viderefører i hovedsak Banklovkommisjonens utkast til § 8a-22, men det er foretatt enkelte endringer av språklig art. Bestemmelsen er omtalt i avsnitt 7.4 om minstekrav til forsikringsmessige avsetninger.

Forsikringsmessige avsetninger til sikring av selskapets forpliktelser knyttet til verdien av særskilt investeringsportefølje, skal etter første leddmotsvare verdien av investeringsporteføljen kontrakten er tilordnet. Bestemmelsen er av prinsipielle grunner utformet slik at kravet gjelder «til enhver tid» uten at dette nødvendigvis innebærer at selskapet må beregne verdien av porteføljen kontinuerlig.

Andelen av overskudd på risikoresultatet skal medregnes, jf. første ledd annet punktum. Under kontrakter tilknyttet særskilt investeringsportefølje, vil det bare være aktuelt med eventuelt overskudd på risikoresultatet. Det vil ikke forekomme overskudd på avkastningsresultatet, da all avkastning skal tilordnes porteføljen, jf. § 8a-9 annet ledd.

Annet leddhar nærmere regler for beregning av avsetning til dekning av selskapets forpliktelser knyttet til kontraktfastsatte uføre- og etterlatteytelser under pensjonsordninger eller kontrakter uten kontraktfastsatte forpliktelser. Slike avsetninger skal foretas etter reglene i §§ 8a-16 og 8a-17. Dette innebærer at det skal foretas avsetning til premiereserve etter § 8a-16 beregnet etter prospektiv metode. Videre kan selskapet sette av til tilleggsavsetninger etter reglene i § 8a-17. Det vises til omtale av disse bestemmelsene ovenfor.

Midler til dekning av uføre- og etterlatteytelser kan forvaltes i egen investeringsportefølje etter foretakspensjonsloven § 11-1, jf. henvisning til «ytelser som nevnt i kapitlene 6 og 7» i § 11-1 første ledd. I så tilfelle skal det etter § 8a-18 annet ledd annet punktum foretas supplerende avsetning etter fjerde ledd. Dette innebærer at det i slike tilfeller ikke skal foretas avsetning etter bestemmelsene i §§ 8a-16 og 8a-17, men kun etter bestemmelsene i § 8a-18 (første og fjerde ledd).

Tredje leddhar regler om beregning av avsetning til dekning av avkastningsgaranti knyttet til investeringsvalgporteføljen, såkalt «supplerende avsetning». Selskapet skal da i tillegg til avsetning etter første og eventuelt annet ledd i bestemmelsen, jf. «også», foreta en supplerende avsetning til dekning av sin garantiforpliktelse. Dette følger av første punktum. Beregningen av denne avsetningen er ikke nærmere regulert i loven, men det foreligger hjemmel for Kongen til å fastsette nærmere regler, jf. tredje ledd annet punktum.

Den supplerende avsetning som er regulert i bestemmelsens fjerde ledd skiller seg fra den supplerende avsetning som er regulert i tredje ledd og omtalt ovenfor. Denne avsetningen skal dekke selskapets forpliktelse etter foretakspensjonsloven § 11-1 fjerde ledd. Kontrakter etter foretakspensjonsloven § 11-1 har kontraktfastsatte ytelser, men foretaket har investeringsvalg. Foretaket hefter primært for at avkastningen er så stor som forutsatt i beregningsgrunnlaget, mens selskapet etter § 11-1 fjerde ledd har et subsidiært ansvar overfor de forsikrede. Selskapets fremtidige forpliktelser kan beregnes etter prospektiv beregningsmetode etter § 8a-16 første ledd, siden det dreier seg om kontraktsfastsatte ytelser. Den supplerende avsetning etter § 8a-18 fjerde ledd vil da utgjøre forskjellen mellom kapitalverdien av selskapets fremtidige forpliktelser overfor de forsikrede etter § 8a-16 første ledd og verdien av investeringsporteføljen.

Til § 8a-19 (premie-, innskudds- og pensjonsreguleringsfond)

Bestemmelsen er i hovedsak i samsvar med Banklovkommisjonens utkast, men det er gjort enkelte språklige endringer. Bestemmelsen har regler om avsetning til dekning av selskapets forpliktelser knyttet til premiefond, innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond. For nærmere omtale av avsetning til dekning av pensjonsreguleringsfond, vises det til avsnitt 7.4 foran.

Første leddregulerer beregning av avsetning til dekning av forpliktelser knyttet til premiefond, innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond. Det slås fast at slike avsetninger skal tilsvare fondets verdi til enhver tid.

Reglene om tilleggsavsetninger i § 8a-17 skal etter annet leddgjelde tilsvarende dersom det er snakk om fond som skal tilføres avkastning i samsvar med § 8a-9 første ledd (avkastning på midler som inngår i kollektivporteføljen).

Tredje leddfastsetter at reglene om supplerende avsetning etter § 8a-18 tredje ledd gjelder for fond det er knyttet avkastningsgaranti til, og som er forvaltet i særskilt investeringsportefølje. Fond som er forvaltet i særskilt investeringsportefølje tilføres avkastning etter reglene i § 8a-9 annet ledd.

Til § 8a-20 (kursreguleringsfond)

Bestemmelsen har regler om selskapets kursreguleringsfond, og er nærmere omtalt under avsnitt 9.4.

Etter første leddskal kursreguleringsfondet tilsvare summen av de urealiserte gevinster på de finansielle omløpsmidlene som inngår i kollektivporteføljen. Dette innebærer en videreføring av begrepet kursreguleringsfond slik det følger av gjeldende årsregnskapsforskrift for forsikringsselskaper § 3-17.

Departementet foreslår i likhet med Banklovkommisjonen at fondet ikke lenger skal være tilordnet kontraktene i kollektivporteføljen, jf. annet ledd. Forslaget er nærmere begrunnet i avsnitt 9.4.

Tredje leddfastsetter at Kongen kan gi nærmere regler om kursreguleringsfond. Departementet viser til at slike regler vil kunne være aktuelle dersom nye internasjonale regnskapsstandarder for forsikringsselskaper skal gjennomføres i norsk rett. Det kan være aktuelt å gi nærmere regler som begrenser fondet størrelse, jf. omtale i avsnitt 9.4 foran. Det vil også kunne være aktuelt å gi overgangsregler i forbindelse med at regelen settes i kraft.

Til 8a-21 (erstatningsavsetning)

Bestemmelsen regulerer erstatningsavsetning. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 10 om sikkerhetsfond mv. Det er foretatt enkelte språklige endringer i forhold til Banklovkommisjonens utkast § 8a-24 første og tredje ledd. Regler for risikoutjevningsfond er foreslått tatt inn i en egen bestemmelse, jf. forslaget til § 8a-22 og omtalen nedenfor.

Det følger av første leddat erstatningsavsetning skal dekke selskapets forventede erstatningsutbetalinger for forsikringstilfeller som ikke er oppgjort av selskapet ved regnskapsårets utgang. Det samme gjelder for forsikringstilfeller som ikke var meldt til selskapet ved regnskapsårets utgang. Det følger av annet punktum at erstatningsavsetningen bare skal tilsvare midler som ville ha kommet til utbetaling dersom erstatningstilfellet var ferdigbehandlet.

Annet ledd fastsetter at erstatningsavsetning ikke skal fordeles på de enkelte kontrakter. Dette i likhet med kursreguleringsfondet og risikoutjevningsfondet.

Tredje ledd er en hjemmel for Kongen til å gi nærmere regler om erstatningsavsetningen.

Til § 8a-22 (risikoutjevningsfond)

Bestemmelsen omhandler avsetning til risikoutjevningsfond. Bestemmelsen er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast til § 8a-24 annet og tredje ledd. Det vises til forslaget § 8a-10 tredje ledd annet punktum som fastsetter at selskapene kan avsette inntil halvparten av årets overskudd på risikoresultatet knyttet til person til risikoutjevningsfond.

Risikoutjevningsfondet kan etter første ledd bare benyttes til å styrke avsetning til premiereserve vedrørende risiko knyttet til person. Departementet legger til grunn at å «styrke avsetning til premiereserve» innebærer at midler fra risikoutjevningsfondet overføres til premiereserven. Det er en forutsetning for anvendelse av fondet, at risikoresultatet er negativt.

Etter annet leddskal risikoutjevningsfondet ikke fordeles på de enkelte kontrakter. Dette er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast.

Tredje ledder en forskriftshjemmel som gir Kongen hjemmel til å gi nærmere regler om fondet. Departementet har som det fremgår av omtalen i avsnitt 10.4 foran, ikke foreslått å videreføre Banklovkommisjonens forslag om at fondet ikke kan overstige to ganger summen av regnskapsårets risikopremier. Regler om et tak for fondets størrelse vil reguleres i forskrift. Det samme gjelder eventuelle nærmere regler om anvendelse av fondet osv.

Til endring i § 8c-7 første ledd første punktum

Endringen innebærer at «kursreserve» strykes i bestemmelsen. Endringen er en følge av det foreliggende forslaget om at kursreguleringsfondet ikke lenger skal være fordelt på de enkelte kontrakter, jf. forslaget til § 8a-20 annet ledd.

Til endring i § 8c-10 annet ledd

I likhet med den foreslåtte endringen i § 8c-7, jf. ovenfor, innebærer forslaget at «kursreserve» strykes i bestemmelsens annet ledd. Det vises i den forbindelse til lovforslaget § 8a-20 annet ledd, hvor det følger at kursreguleringsfondet ikke skal fordeles på de enkelte kontrakter.

Til endring i lov 3. juli 1953 nr. 2 om sjøtrygdelag § 1 første ledd

Endringen innebærer at sjøtrygdelagene fremdeles må fastsette et geografisk avgrenset virkeområde i sine vedtekter, men det vil være adgang til å fastsette et virkeområde som går utover ett fylke eller ti kommuner. Kredittilsynet skal fremdeles godkjenne lagenes vedtekter, og vil derfor fremdeles kunne føre kontroll med at formålet med lovens krav om vedtektsfastsatt områdebegrensning oppfylles.

Til forsiden