Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 75 (2006-2007)

Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)

Til innholdsfortegnelse

20 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget til ny lov innebærer i liten grad vesentlige konsekvenser av administrativ eller økonomisk karakter. Det legges ikke opp til noen endring i den grunnleggende organiseringen av utlendingsforvaltningen, og det foreslås heller ikke endringer i regelverket som vil føre til at vesentlig flere enn i dag får oppholdstillatelse. Selv om lovforslaget legger opp til at hovedprinsippene for innvandringsreguleringen skal nedfelles i loven, vil fortsatt mye styres gjennom forskriftsregler og forvaltningens skjønnsutøvelse.

Som det framgår i kapittel 16.1.4.5 er det gjennom lovutkastet åpnet for at Kongen i forskrift kan delegere myndighet til utenriksstasjonene til å avslå søknader om oppholdstillatelse. I dag kan utenriksstasjonene bare gis tillatelse til å innvilge slike søknader. Det er imidlertid ikke tatt stilling til i hvilken grad man faktisk bør delegere slik utvidet vedtakskompetanse til alle eller noen utenriksstasjoner. Dette er spørsmål som vil bli nærmere utredet i tilknytning til forskriftsarbeidet.

Det er foreslått en adgang for tollmyndigheten til å bistå politiet med utlendingskontroll. Dette dreier seg imidlertid snarere om en utvidelse av tollvesenets kompetanse under utførelse av arbeid som Tollvesenet uansett utfører, enn om nye arbeidsoppgaver for Tollvesenet.

Det er lagt opp til at man i forskriften ikke lenger skal binde retten til arbeid for arbeidsinnvandrere til en bestemt arbeidsgiver, men til en bestemt type arbeid. Arbeidstakere som har fått en tillatelse til arbeid på grunnlag av et konkret arbeidstilbud, vil derfor kunne skifte arbeidsgiver uten først å søke om ny tillatelse noe som vil innebære en administrativ forenkling.

Det er foreslått en utvidet proforma-bestemmelse for saker om familieinnvandring som kan føre til at politiet vil forberede noen flere saker for proformavurdering av UDI, enn hva som er tilfellet i dag. Det er også grunn til å forvente flere klagesaker i denne forbindelse. På den annen side vil det noe forenklede bevistemaet gjøre at behandlingen av enkelte saker blir mindre ressurskrevende enn i dag. Det er ikke grunn til å forvente noen vesentlig endring i den totale ressursbruken når det gjelder proformasaker.

Det er også foreslått enkelte andre endringer i de materielle reglene når det gjelder familieinnvandring, hvorav noen representerer innstramninger og andre betyr en liberalisering. Ingen av endringene forventes imidlertid å påvirke det totale omfanget av innvandringen nevneverdig, og forslagene har ikke vesentlige økonomiske konsekvenser.

Det er foreslått et utvidet flyktningbegrep som vil føre til at alle som har rett til internasjonal beskyttelse vil bli anerkjent som flyktninger. I 2006 ble det innvilget 600 tillatelser etter utlendingsloven til personer som fikk oppholdstillatelse av beskyttelsesgrunner uten å bli anerkjent som flyktninger. Det er grunn til å anta at disse i hovedsak vil få flyktningstatus ved et utvidet flyktningbegrep. Dette har visse konsekvenser i trygderettslig sammenheng og i forhold til retten til oppholdstillatelse for familiemedlemmer. Personer med flyktningstatus får minstepensjon uten krav til forutgående botid på 40 år i Norge. De som ikke har fått innvilget flyktningstatus har fått pensjon beregnet etter de ordinære opptjeningsreglene i folketrygdloven, og et alternativ har tidligere vært sosialhjelp. Fra 1. januar 2006 trådte det imidlertid i kraft en ordning med supplerende stønad for eldre personer med liten eller ingen pensjon fra folketrygden på grunn av kort botid i Norge. Formålet med ordningen er å sikre eldre innvandrere og andre med liten eller ingen alderspensjon fra folketrygden en minsteinntekt på nivå med minstepensjon. Forskjellen i rettigheter når det gjelder alderspensjon mellom flyktninger og ikke-flyktninger, vil på grunn av den særskilte støtteordningen for ikke-flyktninger, være uten vesentlig økonomisk betydning.

I forhold til flyktninger gjøres det også unntak fra kravet om minst tre års medlemskap i folketrygden frem til uføre- eller dødsfallstidspunktet for å få uførepensjon/tidsubegrenset uførestønad eller pensjon som gjenlevende ektefelle. Det kan imidlertid ikke anses å ha noen budsjettmessig betydning i denne sammenheng at det innføres et noe utvidet flyktningbegrep.

Etter gjeldende forskrift gjøres det unntak fra underholdskravet når det søkes gjenforening med ektefelle, samboer eller barn, og herboende er flyktning. For ektefeller er det en forutsetning at ekteskapet er inngått før herboende reiste inn i riket. Når det gjelder familiemedlemmene til personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd, gjøres det ikke unntak fra underholdskravet før herboende har fått bosettingstillatelse (normalt etter tre års opphold).

Som følge av at flere vil bli anerkjent som flyktninger, vil det også bli gjort unntak fra underholdskravet i flere saker før tre år er gått. Av dem som vil få innvilget flyktningstatus som følge av et utvidet flyktningbegrep, er det usikkert hvor mange som har nære familiemedlemmer som vil oppfylle vilkårene for familiegjenforening. Det samme gjelder antall saker som vil bli innvilget som følge av at det ikke lenger stilles underholdskrav. De økonomiske konsekvensene av at underholdskravet bortfaller ved familiegjenforening, vil imidlertid uansett være begrensede. Konsekvensen av et unntak fra underholdskravet vil i første rekke være at familiemedlemmer som uansett vil få oppholdstillatelse, kommer til Norge på et tidligere tidspunkt enn om det fortsatt hadde vært et underholdskrav for de tre første årene av referansepersonen opphold i Norge, slik situasjonen er i dag.

I kapittel 5 er det videre signalisert at det vil bli fastsatt i forskrift at saker som gjelder vedtak i strid med anbefalinger fra UNHCR om beskyttelse, skal prøves i stornemnd i UNE. Det kan anslås at en samling med stornemnd medfører utgifter på om lag kr 150-170 000. Dersom det regnes med at forslaget vil føre til 5 ekstra stornemndsamlinger pr. år, vil kostnadene knyttet til selve behandlingen av sakene komme opp i om lag kr 750 000-850 000.

I kapittel 16.2.4 har for øvrig departementet varslet at det vil bli gitt forskriftsregler om at bestemte typer saker normalt skal avgjøres i nemndmøte. Økonomiske konsekvenser i denne sammenheng må utredes nærmere når det er klarlagt hva som bør være det nærmere innhold i forskriftsbestemmelsene.

Det er foreslått at man i noe større grad enn i dag skal etablere en praksis med å gi begrensede tillatelser som ikke kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse i saker hvor det er tvil om identiteten. Dette vil føre til at noen flere enn i dag får begrensede tillatelser som må fornyes årlig også etter tre års opphold i riket. I forhold til de personer det gjelder, vil det gjelde reduserte rettigheter ved at de ikke får rett til opplæring i norsk eller samfunnskunnskap, og det vil ikke gjelde noen rett til oppholdstillatelse for familiemedlemmene. Som påpekt i kapittel 3.6 legges det imidlertid ikke opp til noen omfattende bruk av begrensede tillatelser.

I kapittel 17.3.3 foreslås det å øke den maksimale fengslingstiden fra 6 til 12 uker når det er nødvendig for å iverksette vedtak, og med adgang til fengsling utover 12 uker dersom det foreligger «særlige grunner». I saker hvor fengsling anvendes antas det å være få tilfeller hvor det vil være behov for å fengsle utover de 6 ukene man har adgang til i dag, og det antas ikke at forslaget vil ha budsjettmessige konsekvenser av betydning.

I forbindelse med selve overgangen fra dagens regelverk til et nytt regelverk, vil det oppstå ekstrakostnader, særlig for UDI og UNE. Den nærmere beregning av totalkostnadene vil måtte foretas etter at også forslag til ny utlendingsforskrift er utarbeidet.

Til toppen
Til dokumentets forside