Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 75 (2007-2008)

Om lov om havner og farvann

Til innholdsfortegnelse

5 Gjeldende rett

5.1 Nærmere om lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann mv.

Havne- og farvannslovens saklige virkeområde fremgår av formålsbestemmelsen i § 1, hvor det slås fast at formålet med loven er å legge til rette for best mulig planlegging, utbygging og drift av havner og å trygge ferdselen. Loven har med andre ord to hovedelementer, nemlig regulering av havnene og regulering av sikkerhet og fremkommelighet i farvannene. Loven gir ingen definisjon av havn. Det gis ingen nærmere definisjon av det saklige virkeområdet i loven.

§ 2 regulerer lovens geografiske virkeområde. Loven gjelder ut til territorialgrensen. Denne ble fra 1. januar 2004 utvidet fra 4 til 12 nautiske mil. Virkeområdet på land følger av § 2 første ledd annet punktum, jf. § 14 tredje ledd, hvor virkeområdet er knyttet til havnedistrikt som fastsettes av kommunen. For elver og innsjøer er loven gjort gjeldende så langt de er farbare med fartøy fra sjøen. Departementet er gitt hjemmel til å gi loven anvendelse også for elv eller innsjø som ikke er farbar fra sjøen med fartøy. Loven gjelder for Svalbard i den utstrekning Kongen bestemmer, jf. § 2 tredje ledd. Denne adgangen er benyttet til å gi forskrift med tilpasninger for Svalbard. Forsvarets virksomhet kan unntas fra lovens virkeområde, jf. § 2 fjerde ledd som også gir hjemmel til å overføre all myndighet etter loven til statlig myndighet under beredskap og i krig.

Havne- og farvannsloven § 4 fastslår at Fiskeri- og kystdepartementets utøvende organ i henhold til loven er Kystverket. I § 5 reguleres statens myndighet. Departementet har ansvaret for tilsyn og kontroll med havner og farvann, herunder statens havne-, fyr- og lostjeneste. Utenfor havnedistrikt, jf. lovens § 14, har departementet den myndighet og de rettigheter som er tillagt kommunene etter loven. Innholdet i dette reguleres nærmere i loven §§ 16 – 20. § 5 tredje til femte ledd omhandler ulike hjemler for delegasjon fra staten til kommunene, fra Kystdirektoratet (nå Kystverkets hovedkontor) til Kystverkets distriktskontor og fra departementet til fiskerimyndighetene.

Havne- og farvannsloven § 6 første ledd bestemmer at det ut fra hensynet til rikets sikkerhet, trafikkavviklingen og allmenne miljøhensyn kan fastsettes ulike reguleringer av ferdselen gjennom enkeltvedtak eller forskrift. Et vedtak kan gjelde bruk av farvann eller forbud mot bruk av avgrensede farvann, og må ses i sammenheng med § 1 om lovens formål i forhold til å trygge ferdselen. I § 6 annet ledd gis det hjemmel for at departementet kan gi forskrift eller treffe enkeltvedtak om trafikkregulering, herunder trafikkseparering og fartsregulering, og at slik myndighet også kan gis kommunen, jf. også § 16. § 6 tredje ledd bestemmer at tiltak som kan føre til endringer av elveløp, farled eller strømforhold eller innskrenkninger av farvann til hinder for ferdselen krever tillatelse fra departementet.

Lovens § 7 gir ansvaret for utbygging og drift av fyrlys, sjømerker og andre navigasjonshjelpemidler til departementet. Kommunene har ansvaret innenfor havnedistrikt. I annet og tredje ledd gis Kystdirektoratet myndighet til nærmere å spesifisere kravene for slike tiltak.

I § 8 gis Kystdirektoratet hjemmel til å gi forskrift og treffe enkeltvedtak om tekniske krav til kaianlegg og om hvilke oppgaver som kan utføres ved slike anlegg og konstruksjoner. I annet ledd fremholdes det at bygging eller andre tiltak som kan være av betydning for Kystverkets eller Forsvarets anlegg eller virksomhet krever tillatelse fra departementet. I tredje ledd gis det hjemmel for å kreve tillatelse i forhold til bygging av anlegg og konstruksjoner av vesentlig betydning for sjøverts ferdsel eller innseilingsforholdene. Lovens § 9 regulerer nærmere hvilke vilkår som kan settes i et vedtak truffet i medhold av ovennevnte bestemmelser.

Departementet skal godkjenne kommunale forskrifter dersom overtredelsen skal være straffbar, og når forskriftene fastsetter begrensninger i retten til fri ferdsel og fri bruk av farvannene og havnene i havnedistriktene, jf. § 10. Reguleringer av havneavgiftene er unntatt fra dette. Etter annet ledd kan kommunene pålegges å utarbeide en oversikt over gjeldende bestemmelser for brukerne av havnen.

Havne- og farvannsloven § 11 gir departementet hjemmel til å fastsette forskrifter eller treffe enkeltvedtak om følgende forhold:

  1. Plikt til å melde fartøy, kjøretøy og last til havnemyndighetene.

  2. Begrense kommunenes rett til innen havnedistrikt å regulere bruken av farvannene utenfor grunnlinjen og i hovedled og viktige bileder.

  3. Regulering av lossing, lasting, lagring og transport av farlig gods innen havnedistrikt.

  4. Regulering av legging av kabler, ledninger og dumping av masser i sjøen. Tilsvarende gjelder forhold knyttet til bruk av fyrlys og andre anlegg for navigasjonsveiledning.

  5. Tiltak mot forurensning fra oppankrede og fortøyde fartøyer, herunder skjerming av lys og demping av lyd.

  6. Rett for tjenestemenn til å ha adgang til fartøy eller anlegg.

  7. Regulering av opplag av fartøy.

  8. Fortrinnsrett for fiskefartøy til havn som er bygget eller anskaffet for fiskeriformål.

  9. Regulering av opplysningsplikt for eier eller bruker av fartøy, eier, mottaker eller sender av last samt eier eller operatør av kaianlegg til myndighetene av hensyn til trafikkavvikling, sikkerhet, miljø mv.

I lovens § 12 første ledd gis bestemmelser om styringsorgan for havner og farvann. Når en havn har vesentlig betydning ut over egen kommune, eller er av vesentlig forsvarsmessig eller beredskapsmessig betydning, kan departementet fastsette at det skal oppnevnes et havnestyre. Det kan gis særskilte bestemmelser for havnestyrets oppnevning og sammensetning. Tilsvarende myndighet gis når havneforvaltningen er organisert som kommunal bedrift. I annet ledd gis det adgang til å opprette interkommunalt samarbeid innen havnesektoren. Det gis også hjemmel til å gi statlig pålegg om interkommunalt samarbeid der dette er særlig hensiktsmessig.

I § 14 reguleres havnedistrikt, som gir de geografiske grensene for kommunenes myndighetsutøvelse etter loven. Bestemmelsen inneholder nærmere vilkår for hvordan dette skal gjøres, og gir hjemmel for at departementet fastsetter havnedistriktet for kommunen. Det følger av dette at dersom en kommune ikke oppretter havnedistrikt, vil myndigheten etter havne- og farvannsloven utøves av staten, jf. lovens § 5. Kommunestyret fastsetter selv havnedistriktets grense på land, jf. § 14 annet ledd.

Havne- og farvannsloven § 15 gir hjemmel for å fastsette avgiftsområde, uten at dette defineres nærmere. Bestemmelsen må ses i sammenheng med §§ 21 – 26 om havneavgifter. I henhold til § 14 kan de ulike avgiftsområdene fastsettes innenfor havnedistrikt.

Kommunens ansvar og myndighet reguleres i § 16. Kommunen har ansvaret for planlegging, utbygging og drift av egne kaianlegg og havneinnretninger, jf. første ledd. I annet ledd gis en tilsynsplikt for anleggene. Videre fastslås at kommunen innenfor havnedistriktet er ansvarlig for farledene, herunder etablering av nødvendige fyrlys og sjømerker. Departementet kan fastsette unntak for dette i områder som er en del av hovedled eller viktige bileder for allmenn trafikk. I annet ledd gis det også hjemmel for staten til å pålegge kommunen drifts- og vedlikeholdsansvar for statens moloer, kaier og andre havneinnretninger i henhold til bruken av disse innretningene. I tredje ledd gis kommunene myndighet til å gi bestemmelser om orden i og bruk av havnen mv.

Havnestyrets oppgaver er nærmere regulert i § 17 for havnestyrer opprettet av departementet etter § 12 og for interkommunale havnestyrer der annet ikke er bestemt. Etter annet ledd skal havnestyret forberede havne- og farvannssaker og legge frem forslag til kommunestyret. Havnestyret skal avgi uttalelse når en avgjørelse kan ha betydning for havne- og farvannsforhold. Bakgrunnen for dette er at kommunestyret behandler saker som ikke nødvendigvis ligger inn under havne- og farvannsloven, men som kan ha betydning for forvaltningen av havnen og farledene. Tredje ledd regulerer at havnestyret kan treffe enkeltvedtak etter loven med mindre kommunestyret bestemmer at det selv skal avgjøre slike saker, eller at det er bestemt med hjemmel i § 5 fjerde ledd at kommunestyret selv skal treffe slike vedtak. Kommunestyret kan ikke delegere slik myndighet til andre kommunale nemnder med mindre de fungerer som havnestyre. Bestemmelsen inneholder også flere presiserende bestemmelser i forhold til myndighetsutøvelse og ansvar for økonomiforvaltning som ikke omtales nærmere her.

Havne- og farvannsloven § 18 regulerer havnestyrets myndighet. Dersom det er opprettet frivillig interkommunalt havnesamarbeid, ved statlig vedtak eller havnestyre etter departementets bestemmelse, utøves myndigheten etter § 18 av havnestyret, jf. første ledd. I område utenfor plan- og bygningslovens virkeområde kreves tillatelse etter § 18 til arbeid og anlegg. I område innenfor plan- og bygningslovens virkeområde kreves tillatelse til arbeider som nevnt i plan- og bygningslovens § 84. Kommunen skal før tillatelse blir gitt vurdere forholdet til havne- og farvannslovens bestemmelser. Tiltak som faller under § 6 tredje ledd må i stedet ha departementets tillatelse, jf. foran.

I tredje ledd gis hjemmel til å nedlegge forbud eller påbud knyttet til fartøy, kjøretøy, eller andre gjenstander eller anlegg som kan forvolde fare eller skade. Videre gis det hjemmel til å fjerne vrak og gjenstander som synker eller henlegges. Ansvaret for dette pålegges eier. Avslutningsvis gis det hjemmel for å regulere bruken av lys som kan ha betydning for ferdselen på sjøen.

Lovens § 19 inneholdt tidligere bestemmelser om havnestyrets delegeringsmyndighet. Bestemmelsen ble opphevet ved lov av 11. juni 1993 nr. 85 som unødvendig, fordi adgangen til delegering følger av kommuneloven og ordinære rettsprinsipper.

§ 20 bestemmer at enhver har plikt til å rette seg etter pålegg som kommunen eller havnestyret gir etter havne- og farvannsloven. Bestemmelsen gir også hjemmel for at havnemyndighetene, dersom det må handles raskt, uten forutgående varsel kan iverksette ulike tiltak, slik som avsperring av sjø- og landområder samt ta i forvaring fartøy eller andre gjenstander og varer. Tilsvarende gjelder for vrak og gjenstander som er sunket, strandet, forlatt eller henlagt.

Havne- og farvannsloven § 21 gir kommunen hjemmel til å innkreve havneavgifter.

I § 22 gis det hjemmel for at Kongen kan fastsette forskrifter om hvilke kostnader som avgiftene skal dekke. I tillegg forbys det å oppkreve særskilte vederlag der kostnadene dekkes gjennom avgifter.

I § 23 omtales de avgiftstyper som kan fastsettes. I henhold til første ledd er dette anløpsavgift, kaiavgift, trafikkavgift og vareavgift. I den grad havnen har utgifter til isbryting eller kostnader til passasjerbekvemmeligheter, kan det innkreves avgift for å dekke dette, jf. annet ledd. Bestemmelsens tredje ledd gir overgangsbestemmelser i forhold til tidligere lov. Fjerde ledd krever at avgiftsmidler samt vederlag for bruk og utleie av kommunens særlige havneinnretninger «skal holdes adskilt i egen havnekasse». Disse midlene skal «bare benyttes til havneformål» og der det er opprettet havnestyre skal styret «uttale seg om forvaltningen av avgiftsmidlene». Kravet om en «adskilt (…) havnekasse» innebærer at kommunen i det minste har plikt til å føre et særlig regnskap over havnens midler.

Formålet med egen havnekasse er å sikre at dens midler benyttes til havneformål, og ikke til finansiering av andre kommunale oppgaver.

I havnekassen inngår avgiftsmidlene, vederlag og formuesgoder finansiert av disse.

All avkastning fra havnevirksomhet skal gå inn i havnekassen.

I tillegg til de nevnte midler og formuesgoder, vil særlig formuesgoder som kommunen har finansiert, eller stilt til rådighet, for havnen etter omstendighetene kunne omfattes av havnekassen.

Utgangspunktet for slike formuesgoder, bør være det som er avtalt eller forutsatt mellom kommunen og havnen ved overføringen, eller senere. Er det avtalt at vedkommende formuesgode skal «tilhøre» kommunekassen med bruksrett for havnen, kan ikke senere bruk endre på dette. Omvendt vil en klar eiendomsavståelse til havnekassen måtte respekteres av kommunen.

I 2002 ble det vedtatt en endring i havne- og farvannsloven § 23 siste ledd, som innebærer at havnekassens midler i særlige tilfeller og på nærmere vilkår kan brukes til andre formål enn havneformål, men det er da et krav at avkastningen av de investeringer som gjøres skal tilordnes havnekassen, jf. Ot.prp. nr. 90 (2001 – 2002) om lov om endring i lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann mv. Det er imidlertid forutsatt at slike engasjementer fra havnekassens side som utgangspunkt må skje innenfor rammen av et aksjeselskap. Bestemmelsens virkeområde har vært avgrenset til større havner med egne havnestyrer oppnevnt av departementet etter havne- og farvannsloven § 12. Bestemmelsen må ses på bakgrunn av utbyggingen av Bjørvika i Oslo kommune, og behovet for å la havnen kunne delta i byutviklingsplanene.

I § 24 gis det hjemmel for at departementet kan fastsette forskrifter om oppbyggingen av avgiftsregulativet, registrering av kommunenes kostnader, rabattordninger, statistikkføring, vederlag for opplag av fartøyer, vederlag for bruk av farled som overvåkes av trafikksentral og om andre avtaler om betaling og bruk av kaier og innretninger isteden for å betale avgift etter § 23.

I § 25 reguleres ansvaret for betaling samt hjemmel for inndrivelse.

Hjemmel for å kreve inn alminnelig kystgebyr er fastsatt i § 26. Kystgebyret dekker i dag 36 prosent av statens utgifter til driften av fyr- og merketjenesten.

Lovens § 27 fastslår at havneplanlegging skal inngå som en del av kommune- og fylkesplanleggingen, og må ses i sammenheng med reglene i plan- og bygningsloven om planarbeid.

Havne- og farvannsloven § 28 gir hjemmel for å ilegge bøter og fengselsstraff for brudd på de ulike pliktbestemmelsene i loven.

Stansing av ulovlig arbeid og opphør av ulovlig bruk reguleres i § 29, hvor kommunen eller havnestyret eller den dette bemyndiger kan kreve arbeidet stanset eller at bruken må opphøre.

Etter § 30 gis det adgang til å utferdige forelegg ved brudd på loven. Forelegg i denne sammenheng er en bestemt type enkeltvedtak som kan få samme virkning som en rettskraftig dom dersom det ikke angripes ved søksmål innen 30 dager fra forkynnelsen.

I § 31 gis nærmere bestemmelser om tvangsfullbyrdelse. Blir pålegg i rettskraftig dom eller forelegg (jf. § 30) ikke etterkommet, kan kommunen eller havnestyret selv besørge de pålagte arbeider utført for eierens eller rederens kostnad. Ved tvangsfullbyrdelse gjennom namsmannen henvises det til tvangsfullbyrdelseslovens regler.

Forholdet til erstatning og panterett reguleres i § 32. Kommunen gis panterett etter bestemmelsene om sjøpanterett i sjøloven. Oppnås ikke full dekning, er eier eller reder ansvarlig for restbeløpet med de begrensninger som følger av sjøloven kap. 9.

§ 33 regulerer forholdet til forvaltningsloven. Enkeltvedtak som treffes av havnemyndighetene kan påklages til Kystdirektoratet. Dette betyr at direktoratet er klageinstans for klager over enkeltvedtak truffet av havneadministrasjonen.

Til toppen
Til dokumentets forside