6 Nordisk rett
6.1 Sverige
6.1.1 Havner
I Sverige behandles havnevirksomhet som enhver annen virksomhet og man har derfor ikke en særlig lov om havner. Havnene reguleres via alminnelig lovgivning, særlig regler om aksjeselskap, plan- og miljøforhold og konkurranseforhold.
Det er ca. 50 trafikkhavner i Sverige. De fleste er organisert som kommunalt eide aksjeselskaper, men det er også havner med blandet privat og offentlig eierskap. Av selskaper med blandet eierskap kan nevnes Malmø (50 % eies av kommunen og 50 % eies privat) og Halmstad (40 %/60 %). Göteborg havn fusjonerte i 1985 med det største stevedoreselskapet (selskap som driver godshåndtering, lasting og lossing). Havneselskapet er 100 % eiet av kommunen.
Det er skjedd en viss regionalisering av havnene i Sverige. Tre havner i Stockholmsområdet er gått sammen i et selskap for å oppnå bedre planlegging og administrasjon. Videre har syv kommuner slått sammen havnevirksomhet. Fire stevedoreselskaper har samme administrasjon og Smålandshavnene har felles administrasjon.
Det er ikke en sentral planleggingsinstans for havner i Sverige, men Havne- og stuerforbundet kartlegger hvert år den enkelte havns investeringsplaner. Opplysningene videresendes til orientering til Sjöfartsverket og til Näringsdepartementet ift. veiinfrastrukturplanlegging.
Havneselskapets kasse er i prinsippet atskilt fra kommunekassen. Det er fri takstfastsettelse i havnene. De fleste store havneselskap inngår forretningsavtaler med sine faste store kunder om takstnivået. Eierne av havnen bestemmer hva overskuddet skal brukes til. I enkelte havner tar kommunen opp til 30 prosent av overskuddet til bruk på andre områder. Hvis en havn har behov for større infrastrukturinvesteringer, er det under visse forutsetninger mulighet for å oppta lån hos kommunen.
6.1.2 Farvann
Ansvaret for sikkerhet og fremkommelighet i farvannene hører administrativt under Näringsdepartementet. Det sentrale utøvende organ er Sjöfartsverket. Sjöfartsverket har oppgaver som ivaretas av de norske etatene Kystverket og Sjøfartsdirektoratet, og har ansvaret for sjøfartens sikkerhet og fremkommelighet i svenske farvann. Ansvaret omfatter losing, farleder, isbryting, sjøredning og sjøfartsinspeksjon, samt sjøkartlegging.
Sjöfartsverkets virksomhet er hovedsakelig innrettet på handelssjøfart, men tar også hensyn til fritidsbåttrafikkens, fiskerienes og marinens interesser. Arbeidet med farledene er en sentral virksomhet, herunder planlegging, vedlikehold, avmerking og forbedring av farledene og losing.
Sentrale lover og forordninger er lag av 1983:283 om inrättande, utvidgning og avlysning av allmän farled og allmän hamn, lag 1986:371 om flyttning av fartyg i allmän hamn, Kunngörelse (1951:321) om undanröjande av för sjöfarten hinderliga vrak mv., sjötrafikforordingen 1986:300, forordning 1982:569 om lotsing mv.
Sjøtrafikkforordningen gir Sjöfartsverket myndighet til å utferdige forskrifter som er nødvendige for sikker ferdsel.
Sjöfartsverket kan overføre myndighet vedrørende sikkerhet og fremkommelighet til länsstyrelsen (fylkeskommunen), slik at länsstyrelsen etter samråd med Sjöfartsverket kan gi forskrifter om retten til å bruke farvann.
I Sjøtrafikkforordningens kap. 2, § 2 bemyndiges länsstyrelsen til å gi forskrifter om bruk av vattenområder for eksempel til dykking, konkurranser, vannscooterkjøring, samt til å gi forskrifter om forhold av mer tilfeldig karakter. Länsstyrelsen har imidlertid plikt til å samrå seg med Sjöfartsverket.
Det er fastsatt særlige lovregler som gir havneinnehaveren rett til å flytte fartøy som hindrer havnevirksomheten, og det er videre fastsatt særskilte bestemmelser om sjøtrafikk i havner, kanaler og særskilte farleder. Etablering og utvidelse av allmenne farleder kan skje når det trengs av hensyn til sjøsikkerheten og farleden er av vesentlig betydning for allmenn samferdsel, for fiskerinæringen eller for trafikken med fritidsbåter. En forutsetning for etablering eller utvidelse som nevnt, er bl.a. at det gjennomføres en miljøkonsekvensutredning. Tilsvarende gjelder allmenne havner. Etablering av sikkerhetsinnretninger for sjøfarten krever tillatelse av Sjöfartsverket som har ansvaret for etablering og vedlikehold av navigasjonssystemer. Ansvaret for oppsetting og vedlikehold av sjømerker kan legges til länsstyrelse, kommune og til havneselskap.
6.2 Danmark
6.2.1 Havner
Ny havnelov trådte i kraft i Danmark 1. januar 2000 (lov om havne). Bakgrunnen for loven var et politisk ønske om å fremme sjøtransport og gjøre havnene mer effektive i en konkurransedyktig transportkjede.
Loven åpner for at havnene skal kunne drive etter nye organisasjonsformer som et helt eller delvis eiet aksjeselskap, på linje med de svenske havnene. Danske havner kan nå drives som statshavner, kommunale havner, kommunalt selvstyrte havner, helt eller delvis kommunalt eide aksjeselskap eller en fullstendig privatrettslig organisert havn.
Havner som ikke er i en konkurransesituasjon, kan drives som en integrert del av kommunen. Loven angir at havner med liten omsetning (mindre enn 0,5 mill. tonn gods, alternativt landinger av fisk for mindre enn 100 mill. kroner og godsomsetning under 0,3 mill. tonn) hører til denne gruppen. Havner som er i en konkurransesituasjon, skal drives mer separert fra kommunen som kommunale selvstyrehavner. For disse havner kan havnestyret sammensettes slik at flertallet ikke nødvendigvis skal være medlemmer av kommunestyret. Når det gjelder den økonomiske atskillelse fra kommunen, videreføres kravet om selvfinansiering. Stevedorevirksomhet skal drives av private i den utstrekning slike selskaper kan drive kommersielt.
En nydannelse ved loven er adgangen til å omdanne offentlig eide havner til aksjeselskaper. Slike selskaper vil også kunne befatte seg med havnerelatert operatørvirksomhet, dvs. flere oppgaver enn kommunale selvstyrehavner, for eksempel stevedorevirksomhet. Det er derimot ikke adgang for selskapet til å drive rederi- eller annen transportvirksomhet eller meglervirksomhet. Loven begrenser kommunens adgang til å ta utbytte ved at det er lovfestet en plikt til å først avsette midler til vedlikehold og nyanlegg i havnen.
6.2.2 Farvann
Den danske loven heter «Lov om sikkerhed til søs» og omfatter mer enn regler om sikker ferdsel. For eksempel kan det med hjemmel i loven gis regler om krav til bygning, utstyr og drift av skip og krav til mannskap. Lov om sikkerhed til søs ble gitt i 1998 og trådte i kraft 1. mars 1999.
Det har blitt gjort enkelte endringer i lov om sikkerhed til søs, slik at den nå gjeldende versjonen er fra 26. juli 2002, jf. LBK av 26/07/2002.
Kap. 3 om forholdsregler for seilasen gir hjemmel til å fastsette regler, treffe foranstaltninger og gi generelle og konkrete forbud eller påbud for å trygge ferdselen, overholde orden, forebygge fare og forebygge hindringer for sjøferdselen, herunder om:
forbud mot ferdsel, fiskeri, ankring og dykking i særlige områder,
sjøveisregler, fartsrestriksjoner og ruteforløp,
bruk av los,
meldesystemer, rutesystemer og radarovervåkning,
broer,
beskyttelse av sjøkabler og undersjøiske rørledninger,
opprettelse av soner til overholdelse av orden og forebyggelse av fare omkring anlegg i sjøen og i forbindelse med anleggsarbeider.
Ansvaret for sikkerhet og fremkommelighet i sjø hører administrativt under Økonomi- og Erhvervsministeriet. Udenrigsministeriet, Miljøministeriet, Trafikkministeriet og Forsvarsministeriet har ansvar for enkelte oppgaver. De sentrale utøvende organer er Søfartsstyrelsen og Farvandsvæsenet, som er underlagt henholdsvis Økonomi- og Erhvervsministeriet og Forsvarsministeriet. Lokalt har kommuner ansvar for sikkerhet og fremkommelighet i sjø innenfor kommunens områder. Havnen (kommunale havner) svarer for kostnadene med mudring og oppmerking fra hovedfarvann til havn.
6.3 Finland
6.3.1 Havner
I Finland er det to hovedkategorier av havner; kommunale havner og private havner. De største havnene er organisert som kommunale selskaper. En kommunal havn har mulighet for å endre den kommunale havns selskapsform til et privat selskap. Etter finsk lovgivning er det mulig å delegere en lang rekke ansvarsområder og beslutninger ut til havneorganisasjonen.
De private havnene reguleres av Lag om privata allmänna hamnar av 8. desember 1994 nr. 1156. Som privat allmenn havn anses private havner «som används för handelssjöfart och som förmedlar all för hamnen lämpad trafikk utan att begränsa hamnens använding och serviceutbud utom när det är nödvandigt med tanke på allmän ordning och säkerhet». Loven oppstiller en konsesjonsordning for private havner. De private havnene er selvstendige virksomheter og er ofte forbundet med transporttunge virksomheter i papirindustrien. Godshåndtering ivaretas gjennom private virksomheter. De kommunale havner kan eie aksjer i stevedoreselskaper.
6.3.2 Farvann
Ansvaret for sikkerhet og fremkommelighet i sjø hører administrativt under Kommunikationsdepartementet. Det sentrale utøvende organ er Sjöfartsverket. Sjöfartsverket, svarer hovedsakelig til de norske etatene Kystverket og Sjøfartsdirektoratet, og har ansvar for farledene, isbryting, oppmåling, merking, sjøkartproduksjon, losing og trafikksentraler.
Sjöfartsverket kan fastsette trafikkregler og regler om merking av farleder. Videre kan det fastsettes forbud og begrensninger i ferdselen i allmenne farleder. Utenfor allmenne farleder kan den regionale miljøsentralen fastsette tilsvarende bestemmelser. I Finland er det gjennomført en klassifisering av farleder og båtruter. Forskjellen mellom farled og båtrute er av juridisk karakter. Ved skader på fartøy i farled er det den som opprettholder farleden som er erstatningansvarlig, Langs båtruter skjer ferdsel på eget ansvar.
Lag av 16. august 2002 nr. 708 om farledsavgift gir hjemmel til å fastsette avgift til staten, for å dekke statens utgifter til etablering, drift og vedlikehold av alminnelige farleder for sjøfarten, for sikkerhetsordninger som trengs for sjøtrafikken og for isbryterassistanse.