Ot.prp. nr. 79 (2003-2004)

Om lov om universiteter og høyskoler

Til innholdsfortegnelse

12 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Del I Fellesbestemmelser

Kapittel 1: Lovens formål og virkeområde

Til § 1-1 Lovens formål

Lovens formålsbestemmelse er i stor grad en videreføring av krav som i dag er nedfelt i universitets- og høgskoleloven § 2. Bestemmelsen innebærer imidlertid en presisering i forhold til dagens lovverk, ved at det inntas at siktemålet skal være et høyt internasjonalt nivå. Bestemmelsen er ny for de private institusjonene.

Til § 1-2 Lovens virkeområde - universiteter og høyskoler

Første ledd:Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 1 nr. 1, men slik at den også gjøres gjeldende for private institusjoner. For private institusjoner vil bestemmelsen blant annet innebære at kategorien akkreditert høyskole erstattes med høyskole. Kunsthøyskolene er i gjeldende universitets- og høgskolelov nevnt som en egen institusjonskategori. Forslaget til ny bestemmelse vil innebære at departementet må vurdere endringer i forskrift, for å fastsette standarder for akkreditering av kunsthøyskoler i kategorien vitenskapelig høyskole.

Andre ledd: Bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende bestemmelser i universitets- og høgskoleloven og privathøyskoleloven. Bestemmelsen innebærer at NOKUT skal foreta en uavhengig vurdering (akkreditering) av den enkelte institusjon før Kongen fatter endelig vedtak. Selv om NOKUT finner at en institusjon fyller de formelle kravene for endring av institusjonskategori er det Kongen som har myndighet til å gi endret institusjonsbetegnelse.

Tredje ledd: Enkelte institusjonstyper som ikke faller inn under loven, men som også tilbyr høyere utdanning, vil kunne ha særskilte forhold ved sin organisering eller virksomhet som ikke er forenlig med alle lovens krav. Det er derfor åpnet for at Kongen kan bestemme at enkelte av lovens regler skal gjelde tilsvarende for andre institusjoner. Loven kan således tilpasses slike særskilte utdanningsinstitusjoner. Slike saker skal vurderes av NOKUT i forkant. Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 1 nr. 3. Hjemmelen er benyttet til å innlemme Forsvarets høyskoler delvis under loven. NOKUTs vedtak i slike saker vil være rådgivende.

Fjerde ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 2a.

Femte ledd: Bestemmelsen oppstiller en hovedregel om at loven kun gjelder for universiteter og høyskolers virksomhet i riket. Dette vil innebære at loven som utgangspunkt ikke gjelder for virksomhet som skjer utenfor riket. Eksempelvis vil ikke en utenlandsk institusjon eller en norsk institusjon som har etablert sin virksomhet utenfor Norges grenser, ha rettskrav på å tilby utdanning i utlandet med norsk akkreditering. En institusjon vil heller ikke ha krav på å bli vurdert for statstilskudd for virksomhet i utlandet. Bestemmelsen vil ikke være til hinder for at norske institusjoner har deler av sin akkrediterte virksomhet eller undervisning organisert i utlandet. Dersom en institusjon skal organisere akkreditert norsk utdanning i utlandet må forhold knyttet til kvalitetssikringen av slike tilbud være avklart. Bestemmelsene i lov om universiteter og høyskoler må i all hovedsak anses som offentligrettslige, slik at reglene i utgangspunktet ikke får anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, jf. Svalbardloven § 2 annet ledd og lov om Jan Mayen § 2. Det er derfor behov for særregulering av dette forhold.

Sjette ledd: Bestemmelsen er en presisering av bestemmelsen i femte ledd i forhold til institusjonenes adgang til å tildele norske akkrediterte grader og yrkesutdanninger i utlandet. Bestemmelsen gir Kongen hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om institusjonenes adgang til å organisere eller tilby akkreditert virksomhet i utlandet.

Syvende ledd: For å kunne foreta norske tilpasninger til den internasjonale utvikling, kan lovens virkeområde utvides eller innskrenkes av internasjonale avtaler som Norge er forpliktet etter.

Til § 1-3 Institusjonenes virksomhet

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av krav som i dag ligger i universitets- og høgskoleloven § 2. Bestemmelsen er ny for private institusjoner. At institusjonene skal forvalte ressurser effektivt og søke tilføring av eksterne ressurser, bidra til innovasjon og nyskapning, legge til rette for at ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten og bidra til at norsk høyere utdanning følger den internasjonale utviklingen m.v., er en lovfesting av krav eller forventninger som også i dag stilles til virksomheten ved både statlige og private institusjoner. Det konkrete innholdet i de enkelte bestemmelsene vil blant annet avhenge av i hvilken utstrekning virksomheten er finansiert av staten, virksomhetens størrelse og profil.

Til § 1-4 Særlig ansvar for enkelte institusjoner

Første ledd: Institusjoner som er akkreditert for å tildele doktorgrad forutsettes å ha et tilstrekkelig forskningsmiljø innenfor det fagområde hvor institusjonen har slik akkreditering. Bestemmelsen er således en presisering av de krav som vil stilles til slik akkreditering. Bestemmelsen gir ikke institusjoner med rett til å tildele doktorgrad, rettskrav på en særlig finansiering. På samme måte vil institusjoner som har rett til å tildele doktorgrad ha et særlig ansvar for å uteksaminere doktorgradskandidater, for å kunne beholde slik akkreditering. Kravene til akkreditering fastsettes i forskrift, jf. lovens kapittel 3.

Annet ledd: Dagens fire universiteter har naturhistoriske og kulturhistoriske museer som i realiteten er nasjonalmuseer på sine områder. For å tydeliggjøre at disse universitetene har et særlig nasjonalt ansvar for denne virksomheten, og en plikt til å vedlikeholde samlinger og tilby publikumsutstillinger, er dette presisert i loven. Ansvaret for den kulturhistoriske virksomheten ved universitetsmuseene er for øvrig nedfelt i lov om kulturminner og forskrifter til denne. Ifølge forskriftens § 1 er blant annet Universitet i Oslos kulturhistoriske museer, Bergen Museum, Vitenskapsmuseet i Trondheim og Tromsø museum rette myndighet etter en rekke bestemmelser i kulturminneloven. Museene forvalter statens eiendomsrett til løse kulturminner og er pålagt ansvar for registrering og utgraving av automatisk fredede kulturminner.

Tredje ledd: Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi enkelte institusjoner særskilte nasjonale oppgaver på bestemte områder. I den utstrekning et slikt nasjonalt ansvar får økonomiske konsekvenser, vil det nærmere innholdet i ansvaret måtte forelegges Stortinget gjennom behandlingen av de årlige budsjetter.

Fjerde ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 18, som gir departementet hjemmel til å gi enkelte institusjoner ansvaret for særlige fellesoppgaver for sektoren. Med hjemmel i denne bestemmelsen har blant annet Universitetet i Oslo fått det organisatoriske ansvaret for Samordna opptak.

Til § 1-5 Akademisk og kunstnerisk frihet

Første ledd: Bestemmelsen i bokstav a er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 2 nr. 3. Bestemmelsen i bokstav b er ny for både statlige og private institusjoner. Bestemmelsene innebærer at institusjonens eier eller overordnet myndighet ikke kan gi slike pålegg eller instruksjoner med mindre det er særskilt hjemmel i lov eller forskrift. Bestemmelsen angir et forbud mot direkte pålegg fra institusjonens eier eller overordnet myndighet i enkeltsaker, men vil ikke være til hinder for at private institusjoner i sine vedtekter eksempelvis har egne bestemmelser om vilkår for ansettelse, jf. annet ledd.

Annet ledd: Bestemmelsen er i stor grad en videreføring av de prinsipper som i dag er nedfelt i de alternative vilkår for å kunne søke om statstilskudd etter privathøyskoleloven. Bestemmelsen er særlig praktisk viktig for private institusjoner som er etablert som faglig-pedagogiske alternativ eller som er etablert av etiske eller religiøse grunner. Bestemmelsen tydeliggjør at retten til å ha en slik alternativ innretning av virksomheten er en del av den overordnede akademiske friheten. En institusjons alternative faglige eller verdimessige grunnlag må ikke være overstyrende i forhold til det vitenskapelige innholdet i undervisningen og forskningen.

Til § 1-6 Kvalitetssikring

Første ledd: Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsene i universitets- og høgskoleloven § 2 nr. 8 og privathøyskoleloven § 10a tredje ledd. Nytt i bestemmelsen er at den vil gjelde for alle institusjoner som har akkrediterte studier etter loven. Tidligere gjaldt bestemmelsen bare for institusjoner som søkte om akkreditering av institusjonen som sådan. NOKUT vil føre tilsyn med at institusjonene har tilfredsstillende interne system for kvalitetssikring. Dersom NOKUT ikke finner et kvalitetssikringssystem tilfredsstillende, kan retten til å tilby studier etter § 3-2 eller faglige fullmakter etter § 3-3, trekkes tilbake, jf. § 3-3 fjerde ledd.

Annet ledd:Departementet gir forskrift med de nærmere krav som skal stilles til det interne kvalitetssikringssystemet, og saksbehandlingsregler for NOKUTs evaluering, jf. § 2-1 annet ledd bokstav a.

Kapittel 2: Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen - NOKUT

Bestemmelsene i dette kapitlet er i hovedsak en videreføring av bestemmelser i universitets- og høgskoleloven kapittel 3, som i dag fastsetter rammene for NOKUTs virksomhet. Bestemmelsene gjelder også i dag for både statlige og private institusjoner. Det vises generelt til de vurderinger og merknader som er inntatt i Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. O. nr. 58 (2001-2002).

Til § 2-1 NOKUTs oppgaver og myndighet

Første ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 12 nr. 1. NOKUT er organisert som et statlig forvaltningsorgan og er administrativt underlagt Utdannings- og forskningsdepartementet.

Annet ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 13 nr. 1. Bestemmelsen angir NOKUTs oppgaver og myndighet. Departementet fastsetter i forskrift de overordnede standarder og saksbehandlingsregler som skal legges til grunn for NOKUTs virksomhet, jf. § 3-1 annet ledd.

Tredje ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 13 nr. 3. Bestemmelsen fastslår at NOKUT er faglig uavhengig av departementet. Departementet kan ikke gi NOKUT pålegg i faglige spørsmål utover det som er fastsatt i lov eller med hjemmel i lov. Departementet kan heller ikke overprøve NOKUTs akkrediteringer. Dette innebærer blant annet at departementet ikke kan overprøve et negativt vedtak fra NOKUT i forbindelse med akkreditering av institusjoner eller studietilbud.

Fjerde ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 13 nr. 5 og oppstiller en særlig plikt for NOKUT til å offentliggjøre sine faglige evalueringer og vedtak.

Femte ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 13 nr. 4. NOKUTs vedtak overfor private institusjoner vil være enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Tilsvarende vedtak overfor statlige institusjoner vil ikke være enkeltvedtak. Departementet kan etter denne bestemmelsen fastsette unntak fra forvaltningslovens regler for behandling av klage over enkeltvedtak overfor private institusjoner. Med hjemmel i bestemmelsen har departementet fastsatt samme klageordning for statlige og private institusjoner.

Til § 2-2 NOKUTs styre

Bestemmelsene i denne paragrafen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 14. Ved lovendring våren 2002, jf. Ot.prp. nr. 65 (2002-2003), ble antallet styremedlemmer økt fra fem til syv. Dette blant annet med bakgrunn i at NOKUT også har fått oppgaver etter lov om fagskoleutdanning og for å sikre internasjonal representasjon i NOKUTs styre.

Kapittel 3: Faglige bestemmelser - akkreditering

Til § 3-1 Akkreditering av studietilbud og institusjoner

Første ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 12 nr. 2.

Annet ledd: Departementet fastsetter i forskrift de overordnede standarder som skal legges til grunn for akkreditering av studietilbud og institusjoner. I Forskrift 2. januar 2003 nr. 4 om akkreditering, evaluering og godkjenning etter lov om universiteter og høgskoler og lov om private høyskoler, har departementet fastsatt nærmere standarder og saksbehandlingsregler for NOKUTs akkrediteringsvirksomhet

Tredje ledd: NOKUT har myndighet og ansvar for å trekke tilbake en institusjons akkreditering dersom de fastsatte vilkår for akkrediteringen ikke lenger er til stede. Det skal gis særskilt frist for å rette forholdene. Nærmere retningslinjer er gitt i forskrift, jf. merknad til annet ledd.

Til § 3-2 Grader, yrkesutdanninger og titler

Første ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 45 nr. 1 og privathøyskoleloven § 9 fjerde ledd. Nytt i bestemmelsen er at departementet, i samsvar med Norges forpliktelser gjennom Bolognaprosessen, kan gi forskrift om et nasjonalt rammeverk for kvalifikasjoner og mål for grader og yrkesutdanninger og om institusjonenes adgang til å gi grader og yrkesutdanninger i samarbeid med andre institusjoner ( fellesgrader - «joint degrees»).

Annet ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 46 nr. 4 og privathøyskoleloven § 10b sjette ledd

Tredje ledd:. Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 46 nr. 3 og privathøyskoleloven § 10b fjerde ledd. Bestemmelsen gir departementet blant annet hjemmel til å fastsette at en lavere grad skal omfatte emner tilsvarende examen philosophicum og examen facultatum.

Fjerde ledd: Bestemmelsen er en videreføring av § 45 nr. 2, med en mindre presisering slik at også kunsthøyskolene kan få rett til å tildele tittelen æresdoktor dersom NOKUT akkrediterer disse institusjonenes stipendprogram som tilsvarendedoktorgrad.

Femte ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 45 nr. 3. Myndigheten til å forby uriktig bruk av titler er flyttet fra Kongen til departementet.

Sjette ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 45 nr. 4.

Til § 3-3 Faglige fullmakter

Første og annet ledd: Bestemmelsene er, med enkelte språklige endringer, en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 46 nr. 1. og 2 og privathøyskoleloven § 10b første ledd. Bestemmelsen innebærer en formell likestilling av statlige og eventuelle private universiteter. Høyskoler og vitenskapelige høyskoler må søke NOKUT om akkreditering av doktorgradstilbud på nye fagområder. På høyere grad kan disse institusjonene selv opprette nye studietilbud innenfor de fagområder der de har rett til å tildele doktorgrad. Departementet forutsetter at universiteter som ønsker å etablere høyere grads studietilbud på nye fagområder, er i dialog med NOKUT i forkant av slik etablering. Der institusjonen ikke har rett til å tildele doktorgrad må institusjonen søke NOKUT om akkreditering og departementet om godkjenning.

Tredje ledd:Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 46 nr. 5 og privathøyskoleloven § 10b syvende ledd. Det skal fastsettes studieplan for de enkelte studietilbudene. Studieplanen skal angi hvilke krav som stilles til deltakelse fra studentene og på hvilken måte studentenes kunnskaper skal vurderes (eksamen, løpende vurderinger eller på annen måte).

Fjerde ledd: Bestemmelsen er i det vesentlige en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 46 nr. 6 og privathøyskoleloven § 10b åttende ledd.

Til § 3-4 Godskriving og godkjenning av annen utdanning

Første ledd:Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsen i universitets- og høgskoleloven § 47. Bestemmelsen angir at utdanning fra annen institusjon under loven som hovedregel skal godskrives etter et tid-for-tid-prinsipp ved innpassing i annen grad eller yrkesutdanning. Bestemmelsen er praktisk viktig i forbindelse med innpassing i generelle grader, hvor den enkelte student som utgangspunkt vil ha krav på å få godkjent sin utdanning med uttelling i studiepoeng tid-for-tid. Hovedregelen må modereres ved innpassing i spesielle grader ved en annen institusjon, ettersom den enkelte institusjon selv fastsetter studieplaner med nærmere krav til bredde og fordypning i det enkelte studium. Dette betyr at en student som har tatt én spesiell utdanning ved en institusjon ikke vil ha rettslig krav på full uttelling i studiepoeng ved innpassing i en annen type utdanning ved en annen institusjon.

Annet ledd:Bestemmelsen er, med mindre språklige justeringer, en videreføring av bestemmelsen i universitets- og høgskoleloven § 48 nr. 1. Bestemmelsen gir NOKUT myndighet til å gi generell godkjenning av utenlandsk utdanning eller utdanning fra norsk institusjon som ikke går inn under loven. Slik godkjenning kan bare gis etter søknader fra enkeltpersoner. En slik godkjenning vil angi en uttelling i studiepoeng, og skal godskrives institusjoner under loven med samme antall studiepoeng, jf. første ledd.

Tredje ledd: Bestemmelsen er i det vesentlige en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 48 nr. 2 og privathøyskoleloven § 10b tredje ledd. Bestemmelsen gjelder kun for institusjoner som er akkreditert som universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole. Myndighet etter denne bestemmelsen omfatter bare godkjenning som jevngod med utdanninger som tilbys ved den enkelte institusjon, og slik godkjenning gir rett til å benytte tittel som er fastsatt for den utdanningen som det er jevnført med. Generell godkjenning av annen utdanning i forhold til norsk høyere utdanning, jf. annet ledd, kan bare gis av NOKUT.

Fjerde ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 48 nr. 4.

Femte ledd: Departementet har hjemmel til å gi forskrift med utfyllende regler om godskriving etter første ledd. Det vil i forskrift blant annet kunne fastsettes særlige bestemmelser om unntak fra hovedregelen om tid-for-tid, jf. gjeldende forskrift av 28. oktober 1998 om godskriving av grad, yrkesutdanning, utdanningsprogram, fag eller emne fra institusjon under lov om universiteter og høgskoler som del av cand.mag.-grad. Det vil også kunne gis utfyllende bestemmelser om nasjonal samordning av praksis i forbindelse med fritak for enkelteksamener etter § 3-5, og forholdet til forbudet mot dobbelt uttelling for samme faginnhold etter § 3-4 første ledd. Departementet kan videre gi forskrift om saksbehandling og klageadgang for godkjenning etter annet og tredje ledd. Departementet kan i en slik forskrift blant annet gi bestemmelser om institusjonens plikt til å samordne godkjenningspraksis og om rutiner for rapportering av vedtak om godkjenning. I forskrift kan det også gis begrensinger i en students rett til å søke flere institusjoner om godkjenning for samme utdanning.

Til § 3-5 Fritak for eksamen eller prøve

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 49 og delvis privathøyskoleloven § 10b tredje ledd. For private institusjoner stilles det ikke krav til at institusjonen skal være akkreditert som sådan. Også private institusjoner som har akkreditering for enkeltstudier vil ha rett og plikt til å behandle søknader om fritak for eksamen. Departementet kan pålegge institusjonene å samordne sin praksis, jf. også merknaden til § 3-4 femte ledd.

Til § 3-6 Krav for opptak til høyere utdanning

Første ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 37 nr. 1. Hovedgrunnlaget for generell studiekompetanse skal fortsatt være fullført og bestått videregående opplæring med spesifiserte krav til bestemte allmenne fag. Annet generelt opptaksgrunnlag vil bl.a. være fagbrev/svennebrev eller individuell vurdering av yrkespraksis/utdanning ved 23 års alder, i begge tilfeller kombinert med eksamen i spesifiserte allmenne fag. For private høyskoler innebærer bestemmelsen en presisering av at det normale opptaksgrunnlaget skal være det samme som for de statlige institusjonene og at fastsettingen er lagt til departementet.

Annet ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 37 nr. 2. Koordineringsfunksjonen for hele sektoren vil formelt ivaretas av departementet.

Tredje ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 37 nr. 3. Hjemmelen til å gi forskrift om at institusjonene i særskilte tilfeller kan gjøre unntak fra kravene om generell studiekompetanse, er ment å skulle forhindre åpenbar urimelig behandling av enkeltsøkere. Hjemmelen vil kunne anvendes for tilfeller hvor helt spesielle hensyn gjør seg gjeldende. Det skal foretas en konkret vurdering av søkerens kvalifikasjoner i forhold til det bestemte studium som vedkommende har søkt.

Fjerde ledd: Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 37 nr. 4 slik denne har vært tolket. Departementet vil fortsatt innhente forslag og synspunkter fra institusjonene. Det kan være aktuelt å gjøre unntak fra de generelle opptakskravene ved opptak til enkeltfag eller spesielle studier. Dette er særlig aktuelt for kunstfaglige studier hvor det stilles krav om spesielle kunstneriske kvalifikasjoner.

Femte ledd: Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 37 nr. 5 slik denne har vært tolket. Departementet vil fortsatt innhente forslag og synspunkter fra institusjonene. Spesielle opptakskrav kan for eksempel være begrunnet i studiets karakter eller være nødvendig for å opprettholde studiets faglige begynnernivå. Et mangfold av tilleggskrav vil kunne skape problemer for søkere og rådgivere. Det er derfor behov for et samordnet og oversiktlig regelverk for slik å unngå umotiverte forskjeller for eksempel mellom de krav som stilles ved opptak til samme type studium ved forskjellige læresteder.

Sjette ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 37 nr. 7.

Syvende ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 37 nr. 6.

Til § 3-7 Studentopptak

Første ledd: Bestemmelsen er en delvis videreføring av § 38 nr. 2. Departementet kan pålegge institusjonene å delta i nasjonal samordning av opptak. Et eventuelt pålegg om slik deltakelse vil måtte skje i dialog med aktuelle institusjoner og institusjonene kan eventuelt pålegges delvis samordning.

Annet ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 38 nr. 2, som gir departementet hjemmel til å fastsette forskrifter om opptaksregler, inklusive klagebehandling. Hjemmel til å oppnevne nasjonal klagenemnd er flyttet til § 5-1 syvende ledd.

Tredje ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 38 nr. 1.

Fjerde ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 39 nr. 2. Slik regulering vil i praksis skje gjennom behandlingen av de årlige budsjettene, men departementet kan også ved enkeltvedtak eller forskrift fastsette slike bestemmelser.

Femte ledd:Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 39 nr. 1.

Sjette ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 38 nr. 3.

Syvende ledd: Bestemmelsen er ny for både statlige og private institusjoner. Ansvaret gjelder kun der institusjonene benytter slike tjenester aktivt. Ansvaret innebærer at institusjonene må sørge for at studentene har fått en informasjon som gir en tilstrekkelig oversikt over de realiteter studenten vil møte i sin studiehverdag. Institusjonen skal også være informert om hva en student eventuelt betaler for slike formidlingtjenester og eventuelle andre betingelser som er knyttet til slik rekruttering.

Til § 3-8 Undervisning

Første ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 44a nr. 1.

Annet ledd: Bestemmelsen er i det vesentlige en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 44a nr. 2. Det er presisert at hovedregelen om at forelesninger skal være offentlige, vil kunne fravikes dersom det er fastsatt egenbetaling for studiet. Denne presiseringen vil være særlig viktig for flere av de private institusjonene.

Til § 3-9 Eksamen og sensur

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 50. Bestemmelsen er ny for de private institusjonene. Bestemmelsen er imidlertid i praksis en presisering av bestemmelsen i privathøyskoleloven § 6 annet ledd, som bestemmer at styret ved private høyskoler skal fastsette eksamensreglement, herunder regler om klage på sensur, og at reglementet i alt vesentlig skal svare til ordningen for statlige universitets- og høyskoleeksamener. At eksamensreglementet skal fastsettes i forskrift er nytt for de private institusjonene. Eksamensforskriften skal inneholde de nærmere vilkår som oppstilles for å gå opp til eksamen. Der det er fastsatt rammeplan for en utdanning skal eksamensforskriften utformes i samsvar med de krav som er oppstilt i rammeplan. Der en student kan miste sin studierett på et fag, for eksempel på grunnlag av manglende progresjon, er det viktig at studenten er gitt opplysninger om de vilkår som oppstilles for dette i eksamensforskrift, jf. også merknaden til § 5-2.

Sjette ledd: Karaktertrinnene A-F er tilsvarende de trinn som benyttes i ECTS-systemet, som er et system for oversettelse av karakterer.

Departementet har lagt til grunn at konkretiseringen av hva som kjennetegner besvarelser som kvalifiserer til de ulike karaktertrinn må forankres i fagmiljøene. Departementet mener også at det er sektoren selv som må stå for samordningen av bruken av karakterskalaen, og at det er naturlig at Universitets- og høgskolerådet har en sentral rolle i dette arbeidet.

To prinsipper må ligge til grunn ved anvendelsen av karakterskalaen. Det første er at karaktersettingen i det enkelte tilfelle skal ta utgangspunkt i den verbale beskrivelsen som er gitt av de enkelte nivåene. Det andre er at i utgangspunktet skal den enkelte student vurderes opp mot hele skalaen, uansett studium og nivå. Disse prinsippene innebærer at det ikke på forhånd er definert en fast karakterfordeling som hvert enkelt kull eller hver enkelt studieenhet skal presses inn i. Departementet antar imidlertid at for større populasjoner og over tid vil en få en karakterfordeling som i det vesentlige tilsvarer den bestemt fordeling ECTS benytter. Dette innebærer at det ikke vil være nødvendig å benytte ECTS som et middel for å oversette det norske karaktersystemet.

Til § 3-10 Rett til å gå opp til eksamen

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 40. Bestemmelsen er ny for de private institusjonene, jf. imidlertid merknaden til § 3-9. I tredje ledd er det presisert at institusjonen skal fastsette nærmere regler om rett til å gå opp til eksamen. Slike regler inntas i institusjonens eksamensforskrift, jf. § 3-9 syvende ledd. I forskriftene bør institusjonen klargjøre studentenes adgang til å være opptatt som student og samtidig melde seg opp til privatisteksamen. I fjerde ledder det presisert at institusjonen kan kreve at kandidaten betaler et vederlag som dekker eventuell egenbetaling som er fastsatt for studiet eller faget. Denne presiseringen vil være særlig viktig for flere av de private institusjonene.

Til § 3-11 Vitnemål

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 53. Bestemmelsen er ny for de private institusjonene. I første ledd er det presisert at NOKUT kan gi retningslinjer for innholdet i Diploma Supplement. NOKUT har ansvaret for nasjonal oppfølging og samordning av institusjonenes bruk av slikt vitnemålstillegg. Bruken av Diploma Supplement er viktig blant annet for å tydeliggjøre innholdet i det norske utdanningssystemet overfor andre lands institusjoner, arbeidsgivere m.v. Det forutsettes at NOKUT, i arbeidet med å fastsette retningslinjer, vil konsultere såvel departementet som sektorens organer. I fjerde ledd er det inntatt et formkrav om at det av vitnemålet skal fremgå dersom utdanningen er gitt i samarbeid med andre institusjoner ( fellesgrader), jf. § 3-2 første ledd.

Kapittel 4: Studentenes rettigheter og plikter

Til § 4-1 Studentorgan

Bestemmelsen er en delvis videreføring av universitets- og høgskoleloven § 27 og privathøyskoleloven § 10g. For de private institusjonene vil bestemmelsen kun innebære en presisering av ansvaret. Det nærmere omfanget av tilrettelegging for studentorganene vil måtte bero blant annet på institusjonens størrelse, organisering og statlig finansieringsnivå, og skal spesifiseres nærmere i egen avtale mellom institusjonens styre og det øverste studentorganet.

Til § 4-2 Utdanningsplan

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 44b. Bestemmelsen er ny for de private institusjonene. De fleste private institusjonene har imidlertid, i forbindelse med implementeringen av Kvalitetsreformen, innført en tilsvarende ordning med utdanningsplan. For å synliggjøre at det er en forutsetning at studentene skal kunne påvirke innholdet i egen utdanningsplan, er det i loven presisert at utdanningsplanen skal utarbeides mellom institusjonen og den enkelte student. I utdanningsplanen skal det vises til forhold som er særlig viktig for studentene, slik som henvisninger til studieplan, eksamensforskrifter og veiledningstjenester. Der en student kan miste sin studierett på et fag, for eksempel på grunnlag av manglende progresjon, bør utdanningsplanen inneholde opplysninger om de vilkår som oppstilles for dette i eksamensforskrift. Også når det gjelder lovens regler om bortvisning, utestenging og annullering av eksamen, bør henvisninger til disse fremgå av utdanningsplanen.

Til § 4-3 Læringsmiljø

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 44 og en presisering av bestemmelsen i privathøyskoleloven § 10f. For de private institusjonene innebærer bestemmelsen at det må opprettes et eget læringsmiljøutvalg ved hver enkelt institusjon. Bestemmelsen presiserer også de private institusjonenes ansvar for tilrettelegging for studenter med særskilte behov. Arbeidstilsynet fører tilsyn med overholdelse av de konkrete krav til studentenes læringsmiljø som er nedfelt i annet ledd.

Til § 4-4 Studentenes representasjon i institusjonens organer

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 19 nr. 2. Bestemmelsen er ny for de private institusjonene. Bestemmelsen gjelder for alle styringsorgan under styret som har fått delegert beslutningsmyndighet. For at studentenes rett til 20 prosent av medlemmene ikke skal være bestemmende for størrelsen på slike organ, er det fjernet krav om at studentene aldri skal ha mindre enn to medlemmer. Der 20 prosent ikke utgjør mer enn ett medlem er det derfor i stedet oppstilt et krav om at studentene har rett til å møte med ytterligere en representant med tale- og forslagsrett.

Til § 4-5 Rett til fødselspermisjon

Bestemmelsen er ny for både statlige og private institusjoner. Arbeidsmiljølovens bestemmelser i §§ 31 og 32, om permisjon for arbeidstakere, vil gjelde så langt de passer for studenter. Bestemmelsen vil innebære at institusjonene skal legge forholdene til rette for studenter som er i permisjon, og må sikre at disse studentene får god informasjon og veiledning om gjenopptak av studier etter endt permisjon. Studentene vil ha rettskrav på å få fortsette sine studier på tilsvarende nivå som før permisjonen. Institusjonens ansvar innebærer ikke at studentene nødvendigvis vil ha krav på å starte i studier umiddelbart etter endt permisjon. Institusjonene må imidlertid, så langt det er praktisk mulig, legge forholdene til rette for at studenten kan gjenoppta sine studier så raskt som mulig.

Til § 4-6 Studentenes taushetsplikt

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 41 og privathøyskoleloven § 10h.

Til § 4-7 Annullering av eksamen eller prøve

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 54 og privathøyskoleloven § 10e. For private institusjoner innebærer bestemmelsen at det nå åpnes for at slike saker kan behandles av institusjonens klagenemnd som første instans. I tillegg er det presisert at det er departementet eller særskilt klageorgan oppnevnt av dette som er klageinstans for vedtak om annullering.

Til § 4-8 Utestengning og bortvisning

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 42 og privathøyskoleloven § 10i. For private institusjoner innebærer bestemmelsen at saker om utestenging på grunn av fusk m.v., jf. § 4-7 første og annet ledd, kan behandles av institusjonens klagenemnd som første instans. I tillegg er det presisert at det er departementet eller særskilt klageorgan oppnevnt av dette som er klageinstans for vedtak om bortvisning eller utstenging.

Til § 4-9 Utestengning grunnet straffbare forhold - politiattest

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 42a og privathøyskoleloven § 10j. For både statlige og private institusjoner er det presisert at det er departementet eller særskilt klageorgan oppnevnt av dette som er klageinstans for vedtak fra den nasjonale nemnden for politiattest.

Til § 4-10 Utestengning etter skikkethetsvurdering

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 42b og privathøyskoleloven § 9 femte ledd, jf. kgl. res. 5. september 2003. For både statlige og private institusjoner er det presisert at det er departementet eller særskilt klageorgan oppnevnt av dette som er klageinstans for vedtak om utestenging etter skikkethetsvurdering.

Til § 4-11 Domstolsprøving av vedtak om bortvisning eller utestengning

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 43. Bestemmelsen er ny for private institusjoner. Rett til bistand av advokat gjelder kun for prøving i en rettsinstans - tingretten.

Kapittel 5: Klage

Til § 5-1 Klagenemnd og særskilte nasjonale klageorgan

Første til sjette ledd: Bestemmelsene er i det vesentlige en videreføring av bestemmelsene i universitets- og høgskoleloven §§ 24 -26 og privathøyskoleloven § 14a. For private institusjoner innebærer bestemmelsen kun en presisering i forhold til gjeldende lov. For de statlige institusjonene innebærer bestemmelsen at klagenemnden er institusjonens klagenemnd og ikke styrets klagenemnd. I sammenheng med at den generelle bestemmelsen i universitets- og høgskoleloven § 5 nr. 4 om særkilt klageordning, foreslås opphevet, vil klage over enkeltvedtak ved de statlige institusjonene nå behandles av institusjonens klagenemnd. Dette med unntak av klager som eventuelt skal behandles av særskilt nasjonalt klageorgan, jf. syvende ledd. Styret kan gi klagenemnden i oppgave å behandle andre klagesaker enn klage over enkeltvedtak. At klage over enkeltvedtak nå skal behandles av institusjonens klagenemnd vil synliggjøre styrets rolle som overordnet og strategisk organ. Dette innebærer også at institusjonens klagenemnd, og ikke departementet, er klageinstans for enkeltvedtak som er fattet av styret, med mindre annet er fastsatt etter syvende ledd. Dette skal gi en samordnet praksis ved behandling av slike klagesaker ved de statlige institusjonene, og vil gi et likt klagesystem ved statlige og private institusjoner.

Syvende ledd: I saker hvor institusjonens klagenemnd fatter vedtak som første instans, jf. §§ 4-7 til 4-10, er departementet klageinstans med mindre det er fastsatt særskilte nasjonale klageordninger. Slik nasjonal klageordning kan også fastsettes for andre enkeltvedtak enn de som er nevnt i §§ 4-7 til 4-10.

Til § 5-2 Klage over formelle feil ved eksamen

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 51. Bestemmelsen er ny for private institusjoner, jf. imidlertid merknaden til § 3-9. Styrets eller klagenemndens avgjørelse kan ikke påklages videre.

Til § 5-3 Klage over karakterfastsetting - rett til begrunnelse

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 52. Bestemmelsen er ny for private institusjoner, jf. imidlertid merknaden til § 3-9. Femte ledd: Gjelder forprøver og studiekrav, jf. § 3-10 første ledd, som enten sensureres på basis av bestått/ikke bestått, eller hvor den karakter som gis bare er rent informativ og ikke inngår ved utregningen av karakter for grad, utdanning, fag eller emne og heller ikke oppføres på vitnemålet.

Kapittel 6: Ansettelse

Til § 6-1 Generelt

Bestemmelsen innebærer at de alminnelige regler i arbeidsmiljøloven gjelder for ansettelse ved private institusjoner og at tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven gjelder for ansettelse ved de statlige institusjonene. Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven gjelder ikke i den utstrekning det er fastsatt særskilte bestemmelser om ansettelse i denne loven. Dette gjelder blant annet særlige hjemler for åremålsansettelse og ansettelse i undervisnings- og forskerstilling m.v.

Til § 6-2 Likestilling

Universiteter og høyskoler får en lovpålagt plikt til å arbeide for likestilling mellom kjønnene. Bestemmelsen tilsvarer i det vesentlige likestillingsloven § 1a annet ledd. Plikten gjelder for alle typer stillinger ved institusjonene, både faglige og administrative.

Til § 6-3 Utlysing av og ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 30, og gjøres nå gjeldende også for private institusjoner. Bestemmelsen angir de nærmere prosedyrer for utlysing og ansettelse i undervisnings- og forskerstilling. Departementet kan gi bestemmelser om fremgangsmåte og nærmere kriterier for ansettelse eller opprykk i slike stillinger.

Bestemmelsen i fjerde ledd er en videreføring av forskrift til tjenestemannsloven § 2 nr. 5. Bestemmelsen er ny for private institusjoner.

Til § 6-4 Ansettelse på åremål

Første ledd: Bestemmelsen angir de ulike stillinger hvor det er tillatt å benytte åremål. Hjemmelen til å ansette prorektor på åremål er ny. Hjemmel til åremålsansettelse av postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og for undervisnings- og forskerstilling når skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet, innebærer en lovfesting av bestemmelser som i dag er regulert i forskrifter til tjenestemannsloven. Disse bestemmelsene vil gjelde for både statlige og private institusjoner.

Annet ledd: Ved statlige institusjoner skal rektor ansettes på åremål dersom rektor skal ansettes, jf. § 10-2. Ved private institusjoner kan institusjonene velge om de skal ansette rektor i fast stilling eller på åremål. I loven er det ikke stilt krav om at det skal være en prorektor verken ved statlige eller private institusjoner. Der en institusjon ønsker å ha en slik funksjon, er det åpnet for at vedkommende kan ansettes på åremål etter de samme regler som gjelder for rektor. Der rektor eller prorektor ansettes på åremål, skal åremålsperioden være fire år for både statlige og private institusjoner. Ingen kan være ansatt som rektor eller prorektor i en sammenhengende periode på mer enn åtte år. For statlige universiteter og høyskoler tilsvarer åremålsperiodens lengde og adgangen til fornyelse bestemmelsen i universitets- og høgskoleloven § 10 nr. 5. I særlige tilfeller, for eksempel ved avskjed eller fratreden før periodens utløp, kan det tenkes at åremålsperiodene for rektor og/eller prorektor har kommet i utakt eller i et uønsket forhold til styrets funksjonsperiode. For å kunne korrigere for slike situasjoner er det oppstilt en særlig hjemmel for departementet til å fastsette en annen åremålsperiode enn fire år. Den sammenhengende perioden vedkommende kan være ansatt på åremål, må justeres tilsvarende.

Hjemmelen for å ansette leder for avdeling og grunnenhet på åremål er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 30a nr.1, og blir her gjort gjeldende også for private institusjoner. Det foreslås ingen endring i åremålsperiodens lengde og i adgangen til fornyelse Åremålsperioden for leder av avdeling og grunnenhet skal være fire år og ingen kan være ansatt i mer enn tolv år.

Tredje ledd: Hjemmel for ansettelse på åremål i undervisnings- og forskerstilling når vedkommende skal delta i prosjekt er en videreføring av bestemmelsen i universitets- og høgskoleloven § 30 nr. 2 og gjøres gjeldende for private institusjoner. For å bringe bestemmelsen i samsvar med de krav som fremgår av EU-direktivet om midlertidig ansettelse (rådsdirektiv 99/70EF av 28. juni 1999), er det innført bestemmelser om åremålsperiodens lengde. Åremålsperioden for slike stillinger skal være fire til seks år, og ingen kan være ansatt i mer enn tolv år.

Hjemmelen for åremålsansettelse i undervisnings- og forskerstilling hvor skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet, er en videreføring av bestemmelsene i forskriftene til tjenestemannslovens § 3 nr.1 annet ledd. Etter forskriftene til tjenestemannsloven er åremålsperioden satt til seks år med adgang til fornyelse en gang. Åremålsperioden for undervisnings- og forskerstillinger hvor utøvende eller kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet, skal være fire til seks år. Dette er en mindre justering i forhold til forskriftene til tjenestemannsloven. Ingen kan være ansatt i en sammenhengende periode på mer enn tolv år.

Fjerde ledd: Bestemmelsen om postdoktor er identisk med forskriftene til tjenestemannsloven § 3 nr. 3 bokstav f. Bestemmelsene om åremålsansettelse av stipendiater, vitenskapelige assistenter og spesialistkandidater tilsvarer forskriftene til tjenestemannsloven § 3 nr. 3 bokstav d, første til tredje strekpunkt. Bestemmelsene er nye for private institusjoner. Departementet fastsetter varighet og adgang til fornyelse av ansettelsesforholdet for postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat, hvilket er i samsvar med gjeldende bestemmelse i forskriftene til tjenestemannsloven § 3 nr. 3 annet ledd.

Til § 6-5 Midlertidig ansettelse

Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsen i forskriftene til tjenestemannsloven § 5.

Første ledd:Bestemmelsen åpner for midlertidig ansettelse i en vitenskapelig stilling som er utlyst som fast, i inntil tre år, dersom det ikke har meldt seg søker som er klart kvalifisert for stillingen. Rett til å ansette midlertidig i vitenskapelig stilling forutsetter at muligheten for midlertidig ansettelse er nevnt i stillingsutlysingen og at personen som blir ansatt har forutsetninger for å skaffe seg de nødvendige kvalifikasjoner i løpet av perioden vedkommende er midlertidig ansatt. En person kan som utgangspunkt ikke være midlertidig ansatt etter nr. 1 i mer enn tre år. Det er adgang til å forlenge perioden for midlertidig ansettelse i inntil seks måneder i forbindelse med vurdering av vedkommendes kvalifikasjoner. Det er bare anledning til å forlenge ansettelsesperioden for den tid som er nødvendig for å foreta slik vurdering. Når ansettelsesperioden er over har den midlertidige ansatte krav på å bli vurdert for fast ansettelse. Institusjonen kan ikke utlyse stillingen på nytt før slik vurdering er foretatt.

Til § 6-6 Særregler for visse typer bistillinger

Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsen i forskriftene til tjenestemannsloven § 5b, med mindre justeringer. Bestemmelsen er praktisk viktig blant annet for ansettelse i stillinger som professor II.

Til § 6-7 Enerett til bruk av visse stillingstitler

Bestemmelsen er i det vesentlige en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 57, som allerede gjelder for både statlige og private institusjoner. I annet ledd er det presisert at det er NOKUT som skal foreta den faglige vurderingen i forhold til om institusjoner som ikke kommer inn under loven, skal gis rett til å benytte titler som er beskyttet etter første ledd.

Kapittel 7: Diverse bestemmelser

Til § 7-1 Egenbetaling

Første ledd: Bestemmelsen lovfester et gratisprinsipp for studier som fører frem til en grad eller yrkesutdanning ved statlige universiteter og høyskoler. Statlige universiteter og høyskoler kan ikke ta egenbetaling fra studentene dersom det ikke er gitt særskilt adgang til det i forskrift fra departementet. Regelen omfatter ikke visse utgifter knyttet til studiene, som kopipenger osv. Nærmere regler for universiteter og høyskolers adgang til å kreve egenbetaling og dekning av visse utgifter knyttet til studiene, kan fastsettes i forskrift.

Annet ledd: Bestemmelsen slår fast at ved private høyskoler som mottar statstilskudd må tilskuddet fra staten samt studentenes egenbetaling komme studentene til gode. Videre kan det ikke gis utbytte eller på annen måte overføres overskudd til eier av private høyskoler eller eiers nærstående, verken når institusjonen er i drift eller når driften opphører. Bestemmelsen innebærer også at institusjonen ikke kan pådra seg kostnader i form av leieutgifter for eiendom eller lokale som tilhører institusjonens eier eller dens nærstående eller på annen måte pådra seg kostnader som kan innebære at alle offentlige tilskudd eller egenbetaling fra studentene ikke kommer studentene til gode. Departementet kan i forskrift, jf. tredje ledd, presisere nærmere hvem som skal regnes som nærstående.

Tredje ledd:Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette utfyllende regler til første og annet ledd.

Til § 7-2 Beskyttelse av universiteter og høyskolers egennavn

Bestemmelsen er i det vesentlige en videreføring av privathøyskoleloven § 10c og delvis universitets- og høgskoleloven § 1 nr. 2 siste punktum. Private institusjoner fastsetter selv sitt egennavn, mens Kongen, som i dag, fastsetter de statlige institusjonenes navn. Nytt i bestemmelsen er at institusjonen, ved registrering i enhetsregisteret, skal beskrive hvilken kategori institusjonen tilhører (universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole). I privathøyskoleloven § 10c første ledd er kategorien vernet. I loven vil både statlige og private institusjoner kunne få akkreditering i kategorien høyskole, og denne betegnelsen erstatter betegnelsen akkreditert høyskole, og vil være tilsvarende beskyttet. Det åpnes for at departementet kan gi dispensasjon for etablerte sammensatte betegnelser som ikke er egnet til å forveksles med betegnelser som er beskyttet. Departementet kan ved forskrift eller enkeltvedtak forby bruk av institusjonsbetegnelser eller navn som uriktig gir inntrykk av å ha godkjenning etter loven eller er egnet til å forveksles med beskyttet betegnelse.

Etter fjerde ledd bestemmer departementet hvilke betegnelser institusjonene skal benytte på andre språk. Dette gjelder oversettelser av de beskyttede kategorinavnene høyskole, vitenskapelig høyskole og universitet, og gjelder for øvrig ikke oversettelser av institusjonenes navn. Bestemmelsen er ny for både statlige og private institusjoner.

Til § 7-3 Bevilling som statsautorisert translatør

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 57a.

Til § 7-4 Ansatte i vitenskapelig samling

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 61.

Til § 7-5 Grunnlagsmateriale for almanakker

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 62.

Til § 7-6 Forholdet til annen lovgivning

Bestemmelsen er i det vesentlige en videreføring av privathøyskoleloven § 14. Bestemmelsen er praktisk viktig for private institusjoner, for å klargjøre at visse vedtak skal behandles etter reglene for enkeltvedtak etter forvaltningsloven kap. IV til VI. Bestemmelsen er ikke ment som en uttømmende liste over hvilke vedtak som skal regnes som enkeltvedtak. Også andre vedtak som fattes ved både statlige og private institusjoner vil kunne falle inn under definisjonen av enkeltvedtak i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a.

Bestemmelsen i tredje ledd er en presisering av gjeldende rett for statlige institusjoner. For private institusjoner innebærer bestemmelsen at styret samt øvrige styringsorgan og utvalg ved institusjonen, skal være sammensatt i samsvar med de krav som er oppstilt i likestillingsloven § 21. Likestillingslovens krav vil gjelde for styret uavhengig av om styrets medlemmer er valgt eller oppnevnt og uavhengig av hvilken instans som oppnevner styrets medlemmer .

Del II Private universiteter og høyskoler

Kapittel 8: Diverse bestemmelser - private universiteter og høyskoler

Til § 8-1 Institusjonens ledelse - styret

Bestemmelsen er en delvis videreføring av privathøyskoleloven § 3. Nytt i bestemmelsen er at private institusjoner skal ha representanter fra studentene og de ansatte i styret. Dette er en endring i forhold til gjeldende lov, hvor de private institusjonene kan velge å ikke å ha studenter og ansatte representert i styret, og i stedet opprette et høyskoleråd med slik representasjon. Bestemmelsen innebærer en tilnærming til de krav som stilles til styret ved de statlige institusjonene. Nytt i bestemmelsen er også at styret skal sørge for at det er størst mulig åpenhet om det arbeid som skjer i styret. Dette innebærer at styret skal legge til rette for at institusjonens studenter og ansatte er informert om det arbeid som skjer i styret. Dette vil innebære en tilpasning til de krav som stilles til styrenes arbeid ved de statlige institusjonene.

Dersom enkelte medlemmer til styret ved en privat institusjon skal velges, skal kravene i likestillingsloven § 21 være oppfylt innenfor den enkelte valgkrets. Denne bestemmelsen tilsvarer bestemmelsen i § 9-4 åttende ledd som gjelder for de statlige institusjonene. Se for øvrig merknaden til § 7-6.

I det generelle lovverket, blant annet i stiftelsesloven og aksjeloven, er det egne bestemmelser som regulerer styrets ansvar, krav til sammensetning m.v. Styret ved private universiteter og høyskoler skal være det samme styret som er ansvarlig for institusjonens virksomhet også etter annen lovgivning. Det innebærer at institusjonene ved sammensetning av styret må ivareta både de krav som stilles i den generelle lovgivningen og de særlige krav som stilles i en ny lov om universiteter og høyskoler. Dersom det skulle vise seg å være motstrid i forhold til den generelle lovgivningen, vil de særlige bestemmelsene i denne loven som hovedregel gå foran.

Til § 8-2 Delegasjon

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 5 nr. 1. Bestemmelsen gjøres her gjeldende for private institusjoner. Bestemmelsen svarer til bestemmelsen i § 9-1 annet ledd, som gjelder for de statlige institusjonene. Bestemmelsen er en presisering av styrets ansvar for den virksomheten ved institusjonen som reguleres av denne loven. I den utstrekning beslutninger tas ved andre nivåer enn styret, skjer dette etter delegasjon fra styret og på styrets ansvar.

Til § 8-3 Statstilskudd

Første ledd: Bestemmelsen bygger på privathøyskolelovens bestemmelser om statsstøtte for private høyskoler (§§ 11 og 12). Det er i realiteten ingen endring i innholdet. Bestemmelsen angir under hvilke vilkår private høyskoler kan søke om statsstøtte. Bestemmelsen innebærer en videreføring av lovfestede generelle vilkår for å kunne søke statsstøtte. Dagens spesielle vilkår vil fremdeles kunne være en del av vurderingsgrunnlaget. Bestemmelsen er noe kortere og forenklet i forbindelse med at de private høyskolene får beregnet statstilskudd i henhold til nytt finansieringssystem. Bestemmelsen gir ikke rettskrav på statsstøtte selv om en privat høyskole eller en utdanning ved en privat høyskole får akkreditering gjennom NOKUT.

Annet ledd: Bestemmelsen er i det vesentlige en videreføring av § 13 i privathøyskoleloven.

Tredje ledd: Bestemmelsen er i det vesentlige en videreføring av tilsvarende bestemmelse i privathøyskolelovens § 15 og gjelder institusjonens systemer og rutiner for rapportering til departementet.

Del III Statlige universiteter og høyskoler

Kapittel 9: Styret

Til § 9-1 Ansvar for institusjonens virksomhet

Første ledd:Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 4 nr. 1. Bestemmelsen fastslår at styret har avgjørelsesmyndighet og tilsynsansvar i alle saker.

Annet ledd: Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av innholdet i universitets- og høgskoleloven § 5. Bestemmelsene om klagebehandling i gjeldende lov § 5 nr. 4 er ikke videreført. Etter ny lov skal klage over enkeltvedtak behandles av institusjonens klagenemnd, jf. § 5-1, og det er fastsatt særskilte regler for klagebehandling i saker om avskjed m.m. ved statlige universiteter og høyskoler i § 11-3.

Til § 9-2 Styrets oppgaver

Første, annet, fjerde og femte ledd:Disse bestemmelsene er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 4 nr. 2 til 5.

Tredje ledd: Rektor utfører den daglige ledelse av institusjonen på vegne av styret, og styret har derfor ansvaret for, og må føre tilsyn med, rektors ledelse av virksomheten. Styret må fastsette en instruks for rektor som angir rektors ansvarsområder og fullmakter. Se også merknaden til § 10-1.

Sjette ledd: Dette følger også delvis av § 9-6 nr. 6, men departementet ønsker å understreke at styret har et særlig ansvar for å legge opp sitt arbeid slik at det er åpenhet rundt beslutningsprosessene, og mulig for studenter, ansatte og andre interesserte å følge med i styrets arbeid.

Til § 9-3 Styrets sammensetning

Første ledd: Denne bestemmelsen bygger på universitets- og høgskoleloven § 6 nr. 1, men er endret fordi rektor og en eventuell prorektor ikke lenger skal være medlemmer i styret. Disse erstattes av medlemmer valgt blant de ansatte i undervisnings- og forskerstillinger, slik at balansen mellom representasjonen fra de ulike gruppene blir den samme som etter gjeldende lov.

Annet og tredje ledd: Disse bestemmelsene er i hovedsak en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 6 nr. 2-4. For å skape likhet i betingelsene for styremedlemmene er det fastsatt at alle styremedlemmer skal ha en rimelig godtgjøring. Bestemmelsen i universitets- og høgskoleloven § 6 nr. 2 om at ansatte styremedlemmer kan fritas for ordinær arbeidsplikt i den grad vervene gjør det nødvendig er ikke videreført. Dette er ikke til hinder for at et styremedlem som er ansatt ved institusjonen innvilges delvis permisjon uten lønn, hvis vedkommende ønsker det.

Til § 9-4 Valg og oppnevning av styret

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 11.

Annet ledd: Denne bestemmelsen er ny. Departementet mener at det viktig at også midlertidig ansatte i stipendiat- og postdoktorstillinger har en mulighet til å sitte i styret. De midlertidig ansatte er valgbare som styremedlemmer valgt blant de ansatte i undervisnings- og forskerstillinger, jf. § 9-3 første ledd, men fordi disse styremedlemmene velges for fire år vil vervet være uaktuelt for de fleste som er midlertidig ansatt. Det foreslås derfor en bestemmelse om at på institusjoner hvor midlertidig ansatte utgjør mer enn en fjerdedel av de ansatte i undervisnings- og forskerstillinger, skal denne gruppen velge ett av de fire styremedlemmene som velges blant ansatte i undervisnings- og forskerstillinger. Funksjonsperioden er satt til ett år.

Fjerde ledd: Denne bestemmelsen er ny. Andre punktum gir et styremedlem rett til å tre tilbake før tjenestetiden er utløpt. I kravet om «særlige forhold» ligger det en forutsetning om at hovedreglen er at styremedlemmet er forpliktet til å gjøre tjeneste i hele perioden.

Åttende ledd: I valgkretser hvor det skal velges fire styremedlemmer, skal det velges to av hvert kjønn. I valgkretser hvor det skal velges to styremedlemmer skal begge kjønn være representert. Disse reglene gjelder også for varamedlemmer. Departementet er kjent med at denne bestemmelsene har ført til tilfeller hvor studentene, som har to representanter i styret, ikke kan gi styreverv til de to kandidatene som har fått flest stemmer, og at dette kan oppleves som lite demokratisk. Departementet mener imidlertid at hensynet til likestilling tilsier at likestillingslovens krav må gjelde for alle valgkretser hvor det skal velges mer enn ett styremedlem, og foreslår derfor at dette kravet videreføres.

Til § 9-5 Plikt til å ta imot og utføre tillitsverv

Denne bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 20 nr. 1 og 2.

Til § 9-6 Styremøter

Første og annet ledd: Disse bestemmelsene er i hovedsak en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 21 nr. 1, 2 og 3.

Tredje og fjerde ledd: Disse bestemmelsene er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 20 nr. 3 og 4.

Femte ledd: Bestemmelsen fastsetter at rektor har møteplikt i styremøtene. Styret kan i enkelte tilfeller bestemme at rektor ikke skal delta i et styremøte.

Sjette ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 21 nr. 5. Se også merknaden til § 9-2 sjette ledd.

Åttende ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 23.

Til § 9-7 Vedtaksførhet og flertallskrav

Første ledd:Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 21 nr. 4.

Annet og tredje ledd: Bestemmelsene er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 22. Unntak fra hovedregelen om at alminnelig flertall er tilstrekkelig finnes i § 4-8 fjerde ledd og § 4-10 fjerde ledd.

Til § 9-8 Adgang til å avsette styret

Denne bestemmelsen vil kunne benyttes kun i helt spesielle tilfeller. Den vil være aktuell dersom styret ved sin økonomistyring eller på annen måte setter virksomhetens videre eksistens i fare. Det kan også være tilfeller hvor manglende tillit mellom institusjonens styre og departementet eller mellom styret og institusjonen, vurderes som så alvorlig at virksomhetens videre eksistens må anses å være i fare.

For å markere alvoret i et vedtak om å avsette styret ved en institusjon, er det fastsatt i loven at dette er et vedtak som må fattes av Kongen i statsråd. Det vil si at det ikke er adgang til å delegere myndighet til å fatte slikt vedtak til departementet. Det midlertidige styret skal kun sitte til de ulike valgkretsene har fått valgt nye styremedlemmer.

Kapittel 10: Rektor

Til § 10-1 Rektor

Departementet går inn for at det skal være en enhetlig daglig ledelse ved at rektor skal være ansvarlig både for den faglige og den administrative virksomheten. Dette vil føre til at rektor får et bredt ansvarsområde. Selv om lovfestingen av stillingen som administrerende direktør ikke videreføres, antar departementet at det ved de fleste universiteter og høyskoler vil være behov for at det ansettes en leder for den administrative staben, slik at de administrative oppgavene blir gjennomført med like høy kvalitet som i dag. En slik administrativ leder vil ikke være den øverste leder for administrasjonen slik administrerende direktør er i dag, men vil være direkte underlagt rektor og få sine fullmakter fra rektor. Rektor ansetter en eventuell administrativ leder, med mindre styret foretar ansettelsen selv, jf. § 11-1 første ledd.

Loven åpner også for at styret kan bestemme at det skal være en eller flere prorektorer som bistår rektor. Prorektor kan ansettes på åremål, jf. § 6-4 første ledd bokstav b. Rektor ansetter eventuelle prorektorer, med mindre styret foretar ansettelsen selv, jf. § 11-1 første ledd.

Rektor skal ha ansvaret for den daglige ledelse av både den faglige og den administrative virksomheten ved institusjonene, og det er derfor viktig at rektor har høy faglig og ledelsesmessig kompetanse, samt administrative kvalifikasjoner. Rektor bør derfor ha en solid faglig bakgrunn som er relevant for institusjonens faglige profil, innsikt i universitets- og høyskolesektoren, erfaring fra ledelse og organisering av forskningsmiljø og innsikt i institusjonens virke og samspill med samfunnet rundt.

Første ledd: Gjennom sin daglige ledelse av universitetet eller høyskolen har rektor gjennomføringsansvaret for at den faglige og administrative virksomheten drives i samsvar med institusjonens formål, regler og rammer gitt av overordnet myndighet, budsjetter, styrets avgjørelser og instrukser og andre retningslinjer. Rektor er underlagt styrets instruksjonsmyndighet, og styret skal fastsette en instruks som angir rektors ansvarsområder og fullmakter. Instruksen bør blant annet inneholde bestemmelser om hvilke fullmakter rektor har til å avgjøre hastesaker. Styret kan omgjøre rektors avgjørelser, med mindre hensynet til tredjemann er til hinder for det. At styret har en overordnet tilsynsplikt med rektors arbeid følger av § 9-2 tredje ledd.

Annet til femte ledd: Disse bestemmelsene er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 15 nr. 3 til 5. Når det gjelder kravet i tredje ledd om at rektor skal forberede saker for styret i samråd med styreleder, må disse to seg i mellom avtale et omfang og en arbeidsform som er hensiktsmessig i forhold til at styreleder ikke daglig er til stede på institusjonen. Bestemmelsen om at rektor har rett til å delta i møter i alle institusjonenes styrer, råd og utvalg har ett unntak i § 9-6 femte ledd som sier at styret i enkelte tilfeller kan bestemme at rektor ikke skal delta i styremøte.

Til § 10-2 Ansettelse av rektor

Dersom rektor ansettes, er åremålsperioden fire år. Ingen kan være ansatt som rektor i en sammenhengende periode på mer enn åtte år, jf. § 6-4 annet ledd. Styret må finne frem til en ansettelsesprosess som sikrer at den ansatte rektoren vil få faglig, ledelsesmessig og demokratisk legitimitet. Hvordan dette best kan sikres vil variere etter institusjonens størrelse og organisering, og departementet mener det derfor er mest hensiktsmessig at dette overlates til styret. Styrets adgang til å bestemme ansettelsesprosess innebærer at tjenestemannslovens bestemmelser om innstilling ikke kommer til anvendelse.

Til § 10-3 Valg av rektor

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 10.

Første ledd: Det åpnes for at rektor også kan velges blant eksterne kandidater. Styret må vurdere om det skal være åpent for at alle som ønsker det skal kunne stille som eksterne kandidater ved rektorvalget, om det skal etableres egne nominasjonsprosesser og om det skal nedsettes en valgkomité.

Annet ledd: Ordet «normalt» er tatt med for å gi mulighet for en kortere valgperiode hvis det velges nye rektor før funksjonstiden er utløpt, jf. § 10-4.

Tredje ledd:Den som blir valgt som rektor trer inn i en åremålsstilling. Dette endrer ikke det faktum at rektor er rekruttert ved valg. Åremålsansettelser har den praktiske funksjon at den valgte rektoren, uavhengig av om vedkommende er ansatt ved institusjonen eller er ekstern, er sikret lønn og pensjonsrettigheter i den perioden tillitsvervet varer. Åremålsperioden vil tilsvare valgperioden på fire år, jf. annet ledd. Fordi rektor etter denne bestemmelsen rekrutteres inn i en stilling gjennom valg, vil de alminnelige regler om kunngjøring, innstilling og ansettelse ikke komme til anvendelse. Hvis den som blir valgt som rektor allerede er ansatt ved institusjonen, må vedkommende innvilges permisjon uten lønn fra sin stilling i valgperioden.

Til § 10-4 Rektors fratreden

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 9 nr. 4. Hvis det er ansatt flere prorektorer, må styret fastsette hvem som skal overta når rektor har frafall eller fratrer i løpet av siste året av sin funksjonstid.

Kapittel 11: Ansettelsesforhold

Til § 11-1 Særskilte ansettelsesbestemmelser for statlige universiteter og høyskoler

Første og annet ledd: Det er nå åpnet i loven for at styret har adgang til å delegere alle typer ansettelser, med unntak av ansettelse av rektor og ansettelse uten forutgående kunngjøring. Departementet vil understreke at det er styret som har det strategiske ansvaret for institusjonens rekrutterings- og ansettelsespolitikk, men at myndighet til å foreta den konkrete utvelgelse og ansettelse kan delegeres. Departementet mener at det er viktig at styret benytter denne delegasjonsadgangen og kun foretar ansettelser i tilfeller der styret mener at selve ansettelsen er en viktig strategisk avgjørelse. Ved lovendringen i 2002 ble det lovfestet et krav om at styret selv foretar ansettelse av leder for avdeling og grunnenhet, med den begrunnelse at ansvaret for disse ansettelsene utgjør et viktig strategisk styringsmiddel for institusjonens styre (Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) s. 25). Departementet mener at styret bør få frihet til selv å avgjøre hvor strategisk viktige de ulike ansettelsene er, og hvorvidt de ønsker å behandle dem selv eller delegere behandlingen av dem.

Tredje og fjerde ledd: Bestemmelsene bygger på universitets- og høgskoleloven § 30a nr. 2 og nr. 3. Det er viktig at styret legger vekt på å ivareta likestillingshensyn i de tilfeller styret beslutter å foreta ansettelse uten forutgående kunngjøring. Styret bør også vurdere om kallelse kan benyttes for å rekruttere kvalifiserte kvinner fra sektoren, forskningsinstitusjonene, næringsliv og forvaltning.

Femte ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 31.

Til § 11-2 Saksbehandlingsregler ved ansettelse

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 33. Som en følge av at universiteter og høyskoler ikke kan gis pålegg eller instrukser om individuelle ansettelser og utnevnelser, jf. § 1-5 første ledd bokstav b, er det tatt inn en bestemmelse om at når styret foretar ansettelse, gjelder ikke tjenestemannsloven § 4 nr. 5 tredje punktum. Dette innebærer at hvis styret ønsker å ansette en kandidat som ikke er innstilt, skal styret be innstillingsorganet om en skriftlig uttalelse om vedkommende, jf. tjenestemannsloven § 4 nr. 5 første og andre punktum. Men hvis innstillingsorganet likevel ikke vil innstille den kandidaten styret ønsker og styret fastholder sin mening, har styret rett til å ansette den kandidaten det foretrekker, og saken skal ikke bringes inn for departementet som beskrevet i tjenestemannsloven § 4 nr. 5 tredje punktum.

Til § 11-3 Avskjed, oppsigelse, suspensjon eller ordensstraff

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven §§ 34 og 35.

Kapittel 12: Forskjellige bestemmelser

Til § 12-1 Forhold utad

Første ledd: Departementet som overordnet myndighet, forholder seg til institusjonens styre. Styret er ansvarlig for at departementets beslutninger for institusjonen blir gjennomført, og departementet må forholde seg til styret i alle vesentlige spørsmål. I saker knyttet til den daglige drift av institusjonen som ikke er av prinsipiell eller overordnet betydning, vil det imidlertid være naturlig at departementet forholder seg direkte til rektor, jf. nr. 2. Både departementet og rektor har da et ansvar for at styret orienteres, og eventuelt bringes inn når sakens karakter tilsier det.

Annet ledd: Rektors kompetanse vil følge av § 10-1 og styrets instruks, jf. § 9-2 tredje ledd.

Tredje ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 56.

Til § 12-2 Partsforholdet

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 55.

Til § 12-3 Eiendomsforvaltning

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 16.

Til § 12-4 Samarbeid og deltakelse i andre tiltak

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 17. Departementet har fastsatt egne retningslinjer i rundskriv F-35-02. Der en institusjon skal organisere sin eksternt finansierte virksomhet i et eget rettssubjekt, skal institusjonen blant annet påse at det ikke skjer en subsidiering av virksomheten som kan påvirke konkurransen mellom tilknyttede rettssubjekter og øvrige kunnskapsbedrifter og eksterne institutter i samfunnet.

Til forsiden