2 Utformingen av den spesielle delen i straffeloven 2005

2.1 Innledning

Arbeidet med den spesielle delen i straffeloven 2005 reiser spørsmål om hvordan de enkelte straffebudene bør utformes. I Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) er det gjort en rekke grunnleggende valg som påvirker utformingen, som for eksempel opphevingen av skillet mellom forbrytelser og forseelser, om det fortsatt skal stilles både objektive og subjektive vilkår for straff, og om medvirkning og forsøk skal være straffbart.

Disse valgene er kommet til uttrykk i bestemmelser i den alminnelige delen i straffeloven 2005, og legger premisser for utformingen av den spesielle delen. Det gjenstår å avgjøre hvordan den spesielle delen skal deles inn i kapitler, og å ta stilling til en rekke mindre spørsmål om hvordan straffebudene skal utformes. I tillegg må det tas endelig stilling til spørsmål der Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) bare antyder løsningen, som for eksempel når det gjelder hvilke strafferammer den nye loven skal ta i bruk, og når forsøk skal være straffbart.

Bruken av minstestraff blir det tatt stilling til i premissene til de enkelte kapitlene i loven, men hovedtrekket er at bruken av minstestraff reduseres kraftig i tråd med intensjonene i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 136 flg.

Anvendelsen av prinsippene for kriminalisering, jf. kapittel 7 i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004), reiser noen spørsmål som det er naturlig å utdype noe nærmere, se punkt 2.5. Dette gjelder særlig hvilken vekt det skal legges på at en bestemmelse i straffeloven 1902 har blitt lite anvendt i praksis. Straffelovkommisjonen legger gjennomgående stor vekt på dette, særlig som begrunnelse for ikke å videreføre bestemmelser i den tredje delen i straffeloven 1902 (forseelser).

2.2 Inndelingen av den spesielle delen av loven i kapitler – avvik fra Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII at den spesielle delen i en ny straffelov skal deles inn i 18 kapitler, jf. utredningen side 274 – 386. Kommisjonen har tatt utgangspunkt i kapittelrekkefølgen i straffeloven 1902, men foreslår enkelte endringer. I hovedtrekk plasseres kapitler til vern av offentlige interesser først, mens kapitler som inneholder bestemmelser til vern om enkeltpersoners interesser plasseres i siste halvdel av den spesielle delen.

Kommisjonen foreslår følgende kapittelrekkefølge: Kapittel 16 om krigsforbrytelser mv., 17 om vern av statens selvstendighet og sikkerhet, 18 om vern av statsforfatningen og det politiske system, 19 om vern av offentlig myndighet, 20 om vern av den offentlige ro og orden, 21 om generelle bestemmelser til forebygging av andre straffbare handlinger, 22 om vern av tillit, 23 om vern av informasjon og informasjonsutveksling, 24 om uriktig forklaring og anklage, 25 om vern av helse og miljø, 26 om vern av den personlige frihet og fred, 27 om vern av liv og legeme, 28 om seksuallovbrudd, 29 om vern mot tingskade, 30 om tyveri, underslag, ran, utpressing mv., 31 om vern av tilliten til dokumenter og penger, 32 om bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet og endelig kapittel 33 om kreditorvern.

Ingen høringsinstanser har generelle synspunkter på forslaget til kapittelinndeling. Enkelte uttalelser gjelder plasseringen av enkeltbestemmelser, noe departementet kommer tilbake til under behandlingen av de ulike kapitlene.

Departementethar for en stor del lagt til grunn kommisjonens forslag til hvordan den spesielle delen bør deles inn i kapitler. På enkelte punkter har departementet likevel valgt andre løsninger.

Departementet opprettholder forslaget om at det første kapitlet i den spesielle delen, kapittel 16, bør rette seg mot krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Bestemmelsene retter seg mot så grove krenkelser av selve menneskeverdet, av verdier som er felles for menneskeheten på tvers av landegrenser, at det er naturlig å plassere dem først i loven.

Dernest, som kapittel 17, foreslår departementet et kapittel om vern av rikets selvstendighet og andre grunnleggende nasjonale interesser. Kapitlet varetar rikets indre og ytre sikkerhet, og kommer i stedet for kommisjonens forslag til kapittel 17 og 18.

Departementet foreslår til forskjell fra kommisjonen at bestemmelser om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger samles i et eget kapittel, jf. forslaget til kapittel 18. På samme måte som kapittel 16 dreier det seg om et felt der folkerettslige forpliktelser i stor utstrekning setter premisser for hvilke handlinger som skal kriminaliseres. Å samle bestemmelsene i ett kapittel og gi dem en utforming som ligger tettere opptil de folkerettslige forpliktelsene legger dessuten godt til rette for internasjonalt samarbeid i enkeltsaker.

Departementet går i motsetning til kommisjonen ikke inn for å vie egne kapitler til bestemmelser om hhv. forebygging av straffbare handlinger og vern av tillit. Bestemmelser som retter seg mot handlinger som kan tjene som forberedelse til andre straffbare handlinger, bør etter departementets syn plasseres i samme kapittel som retter seg mot handlingene som forberedes. For eksempel bør bestemmelsen om forbund om drap inngå i kapitlet om vern av liv og legeme, og ikke i et generelt kapittel om forberedelseshandlinger. Etter departementets syn er tilknytningen til hovedhandlingen sterkere, og gir et bedre grunnlag for en pedagogisk heldig plassering, enn tilknytningen til straffebestemmelser som rammer forberedelse til andre straffbare handlinger.

I kommisjonens forslag til et kapittel om vern av tillit inngår så forskjellige bestemmelser som forbud mot tortur og regnskapsovertredelser. Det blir etter departementets syn en lite naturlig kombinasjon. Ønsket om å verne tillit i ulike relasjoner gjør seg dessuten også gjeldende på områder som ikke omfattes av kommisjonens forslag – som for eksempel straff for brudd på taushetsplikten.

Departementet går i stedet inn for at straffebudene mot tortur, tjenestefeil og misbruk av offentlig myndighet plasseres i et kapittel om vern av offentlig myndighet og tilliten til den, mens bestemmelsene om regnskapsovertredelser mv. plasseres i et kapittel om bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet, jf. kommisjonens forslag til kapittel 32.

Erfaring viser at det oftere enn før er nødvendig eller hensiktsmessig å ta inn nye straffebud i straffeloven 1902. På sikt vil trolig det samme behovet gjøre seg gjeldende for straffeloven 2005. Departementet har derfor i kapitler der det passer seg slik, og der det antas å kunne oppstå et behov for å supplere med nye bestemmelser, latt noen paragrafer i slutten av kapitlet stå ubrukte, og begynne nummereringen i det påfølgende kapittel med …1. En tilsvarende teknikk er benyttet i sjøloven, og gjør det mulig å redusere antallet paragrafer som må angis både med tall og bokstav (se for eksempel straffeloven 1902 § 117 a, § 132 a, § 135 a og 147 a og 147 b).

2.3 Utformingen av straffebestemmelser

2.3.1 Innledning

Behovet for en språklig og redaksjonell forbedring av straffeloven var en del av bakgrunnen for at Straffelovkommisjonen ble opprettet, se gjengivelsen av mandatet i NOU 1983: 57 side 28. Under Stortingets behandling av den alminnelige delen av straffeloven 2005 ble behovet for en modernisering og språklig forenkling understreket særskilt, se Innst. O. nr. 72 (2004 – 2005) side 25. En del bestemmelser i straffeloven 1902 har stått uendret siden loven ble vedtatt, og har en språkdrakt som i dag kan virke fremmed. Mange enkeltstående endringer har dessuten gjort at loven ikke lenger har den mest oversiktlige og lettest tilgjengelige utformingen.

Arbeidet med en ny lov gjør det mulig å rette på dette. Det er et mål at den nye loven i større grad enn straffeloven 1902 skal kunne leses og forstås av interesserte personer uten juridisk kompetanse. Idealet er at folk flest ved å lese loven skal kunne skaffe seg et inntrykk av hva som er straffbart; kravet i Grunnloven § 96 om lov som grunnlag for straffedom skal også sikre mot rettuvisshet. Personer uten juridisk utdannelse utgjør dessuten viktige innslag i strafferettsapparatet, særlig i form av lekdommere og lagrettemedlemmer, og det bidrar til å høyne rettssikkerheten om de kan hente kunnskap direkte ut av loven.

Samtidig er det gode grunner til den relativt kompakte språklige utformingen som lovbestemmelser har etter den nordiske lovtradisjonen, med bruk av syntese og skjønnsmessige uttrykk. Det setter klare begrensninger for hvor langt det er mulig å popularisere lovteksten. Mange bestemmelser i straffeloven 1902 inneholder dessuten ord og uttrykk som gjennom en langvarig rettspraksis har fått et presist innhold. Etter departementets syn bør ikke disse forkastes uten at ordene og uttrykkene som kommer i stedet for dem, formidler innholdet på en klart bedre måte. Det er ikke vanskelig å finne innvendinger mot måten tyveri er beskrevet på i straffeloven 1902 § 257, men det er heller ikke noen lett oppgave å finne en formulering som er klart bedre, tatt i betraktning det presise innhold § 257 har fått. I mange bestemmelser som det ikke er foreslått realitetsendringer i, er derfor formuleringer fra straffeloven 1902 videreført mer eller mindre uendret.

De viktigste endringene som skal gjøre straffeloven 2005 lettere å forstå, er sammenfatningsvis disse:

• en mer konsekvent fordeling av straffebestemmelser på straffelov og spesiallovgivning, slik at de mest alvorlige straffebudene står i straffeloven,

• mer kortfattede straffebud,

• oppheving av straffebestemmelser som er utdaterte eller overflødige ved siden av mer generelle bestemmelser,

• overskrifter i hvert straffebud,

• en mer moderne språkdrakt,

• oppheving av skillet mellom forbrytelser og forseelser, slik at bestemmelser som rammer ulike alvorlighetsgrader av samme handling står samlet i loven,

• definisjoner av skyldformene,

• flere eksempler kombinert med generelle uttrykk,

• kompliserte sidestrafferammer erstattes med egne straffebud som rammer grove overtredelser, og

• flere henvisninger for å kompensere for lovreglenes fragmentariske preg.

2.3.2 Skillet mellom forbrytelser og forseelser forkastes

Skillet mellom forbrytelser og forseelser i straffeloven 1902 hadde som formål å markere et skille mellom alvorlige og mindre alvorlige lovbrudd. For likeartede lovbrudd er dette fremdeles dekkende, jf. § 257 om tyveri og § 391 a om naskeri, selv om grensen mellom det mer og mindre alvorlige har flyttet seg over tid. Utenfor straffeloven 1902 er imidlertid forseelsesbetegnelsen ikke lenger noe dekkende uttrykk for hvor alvorlig forholdet er. Ofte nyttes klassifikasjonen for å oppnå prosessuelle virkninger som gjelder for forseelser, som for eksempel påtalekompetanse for politiet. Etter forslag fra Straffelovkommisjonen og med tilslutning fra de høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet, sluttet Stortinget seg til synspunktene i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 55 – 57 om ikke å videreføre denne inndelingen i straffeloven 2005, jf. Innst. O. nr. 72 (2004 – 2005) side 13. Departementet følger opp dette i proposisjonen her, og graderer straffebudene i (liten), ordinær og grov overtredelse.

I kapittel 16 om folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten nyttes «forbrytelser» fordi det er en innarbeidet terminologi på dette feltet. «Forbrytelser» brukes da synonymt med lovbrudd eller straffbare handlinger, og ikke for å trekke en grense mot forseelser. Det samme gjelder når ordet «forbrytelser» er benyttet i den løpende teksten i proposisjonen.

2.3.3 Særskilte sidestrafferammer videreføres ikke

Straffeloven 1902 har ofte egne strafferammer når handlingen er begått under «særdeles skjerpende eller formildende» omstendigheter. Et eksempel er § 239 om uaktsomt drap. Bestemmelsen har en ordinær øvre strafferamme på fengsel inntil 3 år, men den heves til 6 år dersom det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, og forholdet kan avgjøres med bot ved særdeles formildende omstendigheter. Straffelovkommisjonen foreslo å oppheve slike særskilte strafferammer, noe departementet og Stortinget sluttet seg til, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 58 og Innst. O. nr. 72 (2004 – 2005) side 13. I stedet gikk man inn for å gradere lovbruddene i liten, ordinær og grov overtredelse (se nedenfor). Det ble særlig vist til at en slik løsning vil sikre en bedre begrunnelse for hvorfor en strengere strafferamme ble lagt til grunn i den enkelte straffesak. Dette skyldes at det hører til skyldspørsmålet å ta stilling til om en overtredelse er grov, men til straffutmålingen – der kravet til begrunnelse er mindre strengt – å ta stilling til om en skjerpet sidestrafferamme får anvendelse. Departementet følger opp dette i proposisjonen her.

2.3.4 Oppdeling av bestemmelser etter hvor grov handlingen er og hvilke krav som stilles til subjektiv skyld

Straffeloven 1902 deler i en rekke bestemmelser inn lovbruddene i ordinære og grove overtredelser, eventuelt også små overtredelser (forseelser), se som eksempel § 257 om tyveri, § 258 om grovt tyveri og § 391 a om naskeri. Graderingen tar gjerne utgangspunkt i det ordinære lovbruddet, og angir deretter momenter som det særlig skal legges vekt på i vurderingen av om lovbruddet er grovt.

Straffelovkommisjonen foreslo at denne graderingsmåten skal tas i bruk mer konsekvent i den nye straffeloven, noe departementet og Stortinget sluttet seg til, se Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 58 og Innst. O. nr. 72 (2004 – 2005) side 13. Departementet følger opp dette i proposisjonen her. Inndelingen i ordinær og grov overtredelse er hyppig brukt, mens den tredje kategorien (liten) kun er tatt i bruk mer unntaksvis, og da særlig i bestemmelser som viderefører bestemmelser i straffeloven 1902 tredje del (forseelser).

Som den store hovedregel er bestemmelsene om grove overtredelser gjort til egne straffebud, i stedet for som egne ledd i den samme bestemmelsen som retter seg mot ordinære overtredelser. Dette leder til flere bestemmelser, men gjør loven mer oversiktlig. Den samme begrunnelsen ligger til grunn for at straffebestemmelser med avvikende skyldkrav, som for eksempel om grovt uaktsomme overtredelser, normalt er gjort til egne straffebud.

2.3.5 Overskrifter

Straffeloven 1902 gjør ikke bruk av overskrifter i de enkelte bestemmelsene. Den alminnelige delen i straffeloven 2005 innførte overskrifter i hver enkelt bestemmelse, og departementet viderefører dette i forslaget til spesiell del. Overskriften skal gi en svært kortfattet karakteristikk av hva slags lovbrudd bestemmelsen gjelder, og helst i en så enkel form at den kan bli innarbeidet i dagligtale og brukt for eksempel i mediene når det aktuelle straffbare forholdet omtales.

Bruken av overskrifter gjør dessuten at man står friere i utformingen av den enkelte gjerningsbeskrivelsen, se nedenfor.

2.3.6 Harmonisering av gjerningsbeskrivelsene

Det varierer hvordan gjerningsbeskrivelsen i straffebestemmelsene i straffeloven 1902 er utformet, men tre stilistiske alternativer utmerker seg.

En mye brukt stil kjennetegnes ved at straffebudet innledningsvis beskriver den straffbare handlingen, og avslutter med strafftrusselen: «Den som ..., straffes med ... .». Denne måten å utforme straffebud på har vært i bruk helt fra loven ble vedtatt i 1902, som for eksempel §§ 228 og 229 (legemskrenkelser), frem til i dag, se for eksempel § 224 (menneskehandel) som ble vedtatt i 2003 og § 117 a (tortur) fra 2004.

Et annet alternativ som er benyttet mye i straffeloven 1902, kjennetegnes ved at straffebudet innledes med strafftrusselen, før det deretter angir hva slags handling straffebudet retter seg mot: «Med bot eller fengsel inntil ..., straffes den som ... .» Blant annet straffebudet mot finansiering av terrorhandlinger (§ 147 b) er utformet på denne måten, men formen finnes også i en rekke eldre bestemmelser i loven.

Det tredje hovedalternativet i straffeloven 1902 skiller seg fra de to andre ved at det innledningsvis i gjerningsbeskrivelsen er bakt inn en kortfattet karakteristikk av hva slags straffbar handling det dreier seg om. Dette er særlig utbredt i kapittel 24 om tyveri mv., men er også tatt i bruk i en del andre bestemmelser, se for eksempel § 132 a: «For motarbeiding av rettsvesenet straffes den som ... .». Strafftrusselen er gjerne skilt ut til et eget punktum, eventuelt et eget ledd, som gjør bruk av «merkelappen» i gjerningsbeskrivelsen og binder bestemmelsen sammen: «Motarbeiding av rettsvesenet straffes med ... ».

Straffeloven 1902 gir også eksempler på at de tre alternativene ovenfor kombineres på ulike måter, og det finnes ytterligere alternative utformingsmåter, se for eksempel §§ 267 og 268 om ran, der § 267 inneholder gjerningsbeskrivelsen, mens strafftrusselen først kommer i § 268.

I arbeidet med den spesielle delen i straffeloven 2005 har det vært naturlig å vurdere om det er hensiktsmessig å gå lenger i å standardisere utformingen av straffebestemmelsene, slik at ett av alternativene ovenfor velges og nyttes mest mulig konsekvent. En kjent mal for utformingen kan gjøre straffebudet lettere tilgjengelig, og bidra til at loven stilistisk sett fremstår mer helhetlig. Departementet har likevel kommet til at gode grunner taler for at alle de tre måtene å utforme straffebestemmelser på også bør kunne nyttes i straffeloven 2005. Hver av dem har sine fortrinn som gjør at de, avhengig av andre forhold som påvirker utformingen av straffebudet, gjør innholdet mest mulig tilgjengelig.

Å bake inn en kortfattet karakteristikk av det straffbare forholdet i den innledende delen av gjerningsbeskrivelsen, vil som regel være overflødig ved siden av overskriften i straffebudet. I en del bestemmelser vil det dessuten ikke være mulig å finne frem til en tilstrekkelig kortfattet passus, og man står i fare for å dublere større deler av gjerningsbeskrivelsen i stedet for å gi et opplysende stikkord. Det kan skape uklarhet og føre til at bestemmelsen blir unødig omstendelig. Denne måten å utforme straffebudene på er derfor lite benyttet i departementets forslag til spesiell del i straffeloven 2005. Et unntak gjelder for forslaget til kapittel 16, som inneholder spesielt omfattende gjerningsbeskrivelser som gjør opplysende stikkord ekstra nyttig. Det er dessuten brukt elementer av denne utformingsmåten ved at bestemmelser om grove overtredelser typisk gjør bruk av den kortfattede karakteristikken av lovbruddet som finnes i overskriften til bestemmelsen om det ordinære lovbruddet: «Grovt landssvik straffes med ...».

Alternativet som innledes med gjerningsbeskrivelsen etterfulgt av strafftrusselen, har den fordelen at det er logisk bygget opp etter et «hvis-så»-mønster. Det bidrar til å gjøre bestemmelsen tilgjengelig, og dette alternativet er benyttet i mange av straffebudene i straffeloven 2005. Ulempene med denne varianten gjør seg særlig gjeldende dersom gjerningsbeskrivelsen er omfattende, slik at mye må presses inn i ett og samme punktum før strafftrusselen. Slikt kan gjøre at det blir vanskelig å holde tråden i lesningen av bestemmelsen. Straffeloven 1902 inneholder eksempler på at så mye innhold er presset inn i ett punktum at bestemmelsen blir tungt tilgjengelig. Dette kan i noen grad motvirkes ved å dele gjerningsbeskrivelsen opp i bokstaver, men dersom den er omfattende vil som regel alternativet med å angi strafftrusselen først bli brukt.

2.3.7 Forsøk og medvirkning

Den alminnelige delen i straffeloven 2005 inneholder generelle regler om medvirkning og forsøk, jf. §§ 15 og 16. Paragraf 15 om medvirkning har ingen parallell i straffeloven 1902, og krever at det gjøres unntak i det enkelte straffebudet i lovens spesielle del og i straffbestemmelser i spesiallovgivningen dersom medvirkning likevel ikke skal rammes. Stort sett er medvirkning straffverdig, slik at unntak ikke er påkrevd.

Paragraf 16 om straff for forsøk fastsetter i første ledd at det er straffbart å forsøke å begå en handling som kan straffes med fengsel i 1 år eller mer. Forslaget fulgte opp Straffelovkommisjonens forslag til avgrensningen av det generelle straffansvaret for forsøk, se Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 100 – 101. Departementet varslet imidlertid at spørsmålet ville bli vurdert på nytt som ledd i arbeidet med den spesielle delen, etter at det er tatt stilling til hvilke strafferammer som skal tas i bruk i den nye loven. Flertallet i justiskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ga uttrykk for at ettårsregelen syntes noe høy, men sluttet seg til forslaget under henvisning til at spørsmålet ville bli vurdert på nytt i arbeidet med den spesielle delen. Medlemmene fra Fremskrittspartiet gikk inn for at det skulle være straffbart å forsøke å begå en handling som kan straffes med fengsel i 3 måneder eller mer, jf. Innst. O. nr. 72 (2004 – 2005) side 19.

Arbeidet med den spesielle delen i straffeloven 2005 har ikke gitt departementet grunnlag for å foreslå å endre § 16. Ettersom departementet går inn for ikke å videreføre strafferammen på bot eller fengsel inntil 3 måneder, er alternativet til ettårsregelen å oppstille straff for forsøk på handlinger som kan straffes med fengsel i 6 måneder eller mer. Slik denne strafferammen er benyttet i lovforslaget, er det lite behov for å ramme de aktuelle handlingene med forsøksstraff, og i de få tilfellene der behovet foreligger, kan det bestemmes særskilt at forsøk er straffbart. Det er også mulig å gjøre unntak i motsatt retning, slik at forsøk ikke skal være straffbart selv om det gjelder en handling som oppfyller strafferammekravet.

2.3.8 Bruk av rettsstridsreservasjoner

Selv om et av siktemålene med en ny straffelov er å bidra til en språklig fornying og klargjøring, er det ikke til å unngå at også enkelte av straffebestemmelsene i straffeloven 2005 vil inneholde formuleringer som er vage, og som rekker lenger enn det har vært meningen å kriminalisere. Det vil også som før være nødvendig å ta inn henvisninger i straffeloven til andre, supplerende rettsregler som må tas i betraktning når det skal avgjøres om en handling rammes av et straffebud. Dette aktualiserer spørsmålet om lovteksten i slike tilfeller bør signalisere at det kan være grunnlag for en innskrenkende fortolking. Det kan gjøres ved å fremheve uttrykkelig i lovteksten at atferden må være rettsstridig eller ulovlig. I Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 214 – 15, der departementet ikke gikk inn for en generell bestemmelse om innkrenkende tolking, er det ikke tatt stilling til om en fortsatt bør gjøre bruk av spesiellerettsstridsreservasjoner, dvs. reservasjoner i det enkelte straffebud.

I straffeloven 1902 er det noe tilfeldig hvorvidt bestemmelser med vagt eller flertydig innhold har en slik reservasjon, jf. delutredning I side 122. Det kan også variere hvordan rettsstridsreservasjonen er utformet. Paragraf 147 gjør alene bruk av fire forskjellige reservasjoner.

Straffeloven 1902 nytter uttrykket «rettsstridig» en eller flere ganger i 20 bestemmelser, blant annet i § 87 (bistand til fienden mv.), § 90 (avsløring av opplysninger som skader rikets sikkerhet), § 132 a (motarbeiding av rettsvesenet), § 144 (brudd på taushetsplikt for spesielle yrkesgrupper), § 147 (innbrudd), § 222 (tvang), § 246 (ærekrenkelser), § 255 (underslag), § 260 (brukstyveri av motorvogn), § 261 (rettsstridig bruk av andres løsøre i vinningshensikt), § 266 (utpressing), § 270 (bedrageri), § 277 (forføyning over gjenstand som er overdratt til en annen), og § 278 (forføyning over pantsatt løsøre).

Begrepet «rettsstrid» benyttes som regel for å markere at det kan være særlig nærliggende at en av straffrihetsgrunnene kan foreligge (for eksempel nødverge), eller for å markere en generell begrensning i straffebudets anvendelsesområde (anvisning på innskrenkende tolkning). Reservasjonen i § 270 er et eksempel på det siste, blant annet markerer den at bestemmelsen om bedrageri må tolkes innskrenkende slik at akseptable former for forhandlingstaktikk ikke skal rammes av straff selv om gjerningsbeskrivelsen for øvrig språklig sett er oppfylt. I slike tilfeller fungerer reservasjonen som en henvisning til sosiale, moralske eller etiske normer eller andre reelle hensyn som bør få betydning for hvor langt straffansvaret strekker seg.

Straffeloven 1902 benytter også rettsstridsreservasjoner som mer uttrykkelig henviser til andre regler slik at handlingen bare er straffbar om den er i strid med disse. Et eksempel på dette er bruken av ordet «ulovlig», som er tatt i bruk i 26 bestemmelser, se for eksempel § 86 nr. 7 (ulovlig arbeidskonflikt i krigstid), § 91 a (ulovlig informasjonsinnsamling), § 98 (ulovlig endring av statsforfatningen), § 99 (ulovlig hindring av virksomheten til de høyeste statsorganene, § 104 a annet ledd (ulovlig forstyrrelse av samfunnsordenen), § 111 (ulovlig skattlegging), § 115 (ulovlige midler for å oppnå tilståelse i straffesak), § 116 (ulovlig ransaking), § 117 (ulovlig fullbyrding av frihetsstraff mv.), § 122 (ulovlig brevåpning), § 131 (ulovlig frihetsberøvelse), § 138 (ulovlig avbrytelse av kirkelig handling mv.), § 147 (innbrudd), § 151 a (ulovlig tiltvinge seg kontroll over skip eller luftfartøy) og § 162 (ulovlig befatning med narkotika).

Ordet ulovlig vil som regel henvise til underliggende rettsforhold i henhold til lov eller forskrift. Reservasjonen «uberettiget» har et noe videre nedslagsfelt, og kan i tillegg til lov og forskrift også leses som en henvisning til rettsforhold som følger av avtale og instruks, jf. straffeloven 1902 blant annet § 91 annet ledd (uberettiget besittelse av statshemmelighet), § 107 (uberettiget status som stemmeberettiget), § 143 (befatning med lik) og § 145 (brevbrudd). Også «urettmessig» er benyttet i straffeloven 1902 som en henvisning til rettsregler utenfor straffeloven, jf. § 147 a første ledd bokstav c (terrorhandlinger).

Etter departementets syn er det hensiktsmessig å ta i bruk spesielle rettsstridsreservasjoner også i straffeloven 2005. Selv om det legges mye arbeid i den språklige utformingen av den nye loven, er det ikke til å unngå at enkelte bestemmelser vil bli utformet slik at de etter omstendighetene kan favne noe for vidt, uten at det på forhånd er mulig å snevre inn virkefeltet på en tilstrekkelig presis og fleksibel måte. Også den nye loven vil dessuten ha en fragmentarisk karakter slik at det vil være behov for å sammenholde et straffebud med andre rettsregler for å kunne ta stilling til om en handling er straffbar. I begge tilfeller kan det være hensiktsmessig å gjøre leseren av loven oppmerksom på dette. En kan ikke legge til grunn at allmennheten kjenner til prinsippene for innskrenkende tolking i tilfeller hvor handlingen ikke er rettsstridig. Det er heller ikke alltid en selvfølge at straffebudet må suppleres med andre regler, slik at det bare er handlinger som ifølge disse reglene er ulovlige e. l. som rammes av straffansvar. Departementet går imidlertid inn for noen endringer i lovfestingen av rettsstridsreservasjonen.

Ordet «rettsstridig» vil i straffeloven 2005 bli benyttet for å markere at det er spesielt nærliggende å tolke straffebestemmelsen innskrenkende fordi straffansvaret ellers kan rekke lenger enn lovgiverne tilsiktet. Rettslig sett vil det typisk gjøre seg gjeldende tungtveiende reelle hensyn som etter omstendighetene tilsier at en handling ikke bør rammes av straff, selv om handlingen rammes av lovens ord. Strengt tatt er denne reservasjonen overflødig ved siden av den alminnelige ulovfestede rettsstridsreservasjonen, og den kan i verste fall danne grunnlag for en uriktig oppfatning om at der hvor reservasjonen ikke er tatt inn, er det lovgivers mening at det må foreligge spesielt «tunge» argumenter for at bestemmelsen kan tolkes innskrenkende. Departementet går derfor inn for at rettsstridsreservasjonen brukes med stor varsomhet i straffeloven 2005.

Ordet «rettsstridig» blir i forslaget til straffeloven 2005 ikke benyttet som en henvisning til andre regler som er avgjørende for hvor langt straffansvaret rekker. Dersom gjerningsbeskrivelsen må inneholde en henvisning til andre lover eller en forskrift, slik at det bare er handlinger som er i strid med disse reglene som rammes av straffansvar, nyttes reservasjonen «ulovlig». For eksempel gjelder straffebudet som retter seg mot oppbevaring av narkotika bare ulovlig oppbevaring, og hva som er ulovlig må avgjøres ut fra legemiddelloven. Om mulig er det lagt vekt på å utdype hvilke lover eller forskrifter det vises til.

I noen få straffebud er det behov for en noe bredere henvisning enn det som naturlig følger av ordet «ulovlig». For eksempel kan det være behov for å la straffansvaret kun gjelde for handlinger som er i strid med privatrettslige avtaler eller instrukser, og på noen områder kan det være aktuelt å vise til andre normer enn rettsregler, som for eksempel hva som regnes som akseptabel atferd på et bestemt livsområde. I slike tilfeller nyttes reservasjonene «uberettiget» eller «urettmessig». I kapittel 17 om vern av rikets selvstendighet og andre grunnleggende interesser brukes reservasjonen «uten aktverdig grunn» i enkelte bestemmelser, se punkt 7.9.4.2.

2.4 Strafferammer og straffutmåling

I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 132 sluttet departementet seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag om å redusere antall strafferammer fra 16 i straffeloven 1902 til 8 i ny straffelov. Justiskomiteen sluttet seg til dette, jf. Innst. O. nr. 72 (2004–2005) side 28. Departementet holdt det imidlertid åpent om det er behov for en strafferamme på «fengsel inntil 6 måneder» mellom «bot» og «fengsel inntil 1 år». I tillegg ble det foreslått å heve maksimumsstraffen til 30 år for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 145–147.

Departementet foreslår at også straffeloven 2005 skal inneholde en strafferamme på «fengsel inntil 6 måneder» – mellom «bot» og «fengsel inntil 1 år». Dette er hensiktsmessig for å kunne oppnå en ønsket gradering innenfor det lavere sjiktet av strafferammene. En rekke av bestemmelsene som foreslås videreført har i dag strafferammer på fengsel i 3 eller 6 måneder. I enkelte tilfeller er det foreslått en strafferamme på fengsel inntil 1 år for å åpne for pågripelse og varetektsfengsling – selv om en ren straffverdighetsvurdering skulle tilsi at fengsel i 6 måneder er tilstrekkelig, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131.

Departementet foreslår i tillegg at maksimumsstraffen settes til 30 år for enkelte særlig grove lovbrudd. Dette gjelder for det første krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord, jf. lovforslaget kapittel 16. For det annet gjelder det for de aller alvorligste terrorhandlinger, jf. lovforslaget kapittel 18. Departementet har vurdert om grove krenkelser av Norges selvstendighet mv. skal kunne straffes med fengsel inntil 30 år. Imidlertid fremmer ikke departementet forslag om dette, se punkt 7.3.8. Maksimumsstraffen på 30 år bør forbeholdes straffebestemmelser der helt spesielle hensyn, som for eksempel internasjonale forpliktelser, gjør seg gjeldende. Slik departementet ser det, er det ved vurderingen snarere slik at en må kreve en særlig god begrunnelse for å åpne for maksimumsstraff på 30 år enn å kreve en begrunnelse for hvorfor en slik strafferamme ikke brukes i enda flere bestemmelser. I Norge er strafferettspleien tuftet på en langvarig human tradisjon. Det ville være uheldig dersom straffeloven 2005 skulle initiere en utvikling – utover det som er strengt nødvendig og adekvat – i retning av å sette straff på fengsel inntil 30 år for stadig flere grove lovbrudd.

På denne bakgrunn foreslås i utkastet til ny straffelov, ved siden av bot, følgende 9 fengselsstrafferammer i de enkelte straffebestemmelsene:

• fengsel inntil 6 måneder

• fengsel inntil 1 år

• fengsel inntil 2 år

• fengsel inntil 3 år

• fengsel inntil 6 år

• fengsel inntil 10 år

• fengsel inntil 15 år

• fengsel inntil 21 år

• fengsel inntil 30 år.

Som fremhevet i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 132 vil dette medføre en formell opp- eller nedkriminalisering for de lovbrudd som i dag har en strafferamme som ikke videreføres. Slike endringer skal ikke – dersom ikke annet uttrykkelig er presisert – medføre endringer i straffutmålingsnivået for det enkelte lovbrudd.

Strafferammene er den hovedsaklige premissleverandør for hvor strengt det er adgang til å straffe. Den alminnelige strafferamme er den ramme som angis i straffebudet i form av bot og/eller fengselsstraff. Normalt angis det bare et maksimum, men enkelte ganger også et særskilt minimum (minstestraff). I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)side 125 er det lagt til grunn at en ved utarbeidelsen av ny straffelov fortsatt skal ha et generelt sett moderat straffenivå, hvor man etter forholdene og straffens formål gjør minst mulig bruk av frihetsstraff. I Innst. O. nr. 72 (2004–2005) sluttet justiskomiteen seg til dette, se side 25. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 130 legger departementet videre til grunn – i tråd med Straffelovkommisjonens forslag – at følgende tre faktorer vil stå sentralt ved fastsettingen av strafferammene:

• hvilken interesse som er angrepet

• resultatet eller virkningen av handlingen

• den utviste skyld.

Sammenfatningsvis uttaler departementet i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131 følgende:

«Departementet ser det på denne bakgrunn slik at de ordinære strafferammer bør fastsettes med utgangspunkt i eksisterende straffutmålingspraksis, iallfall når denne er så omfattende at det kan tales om et etablert nivå. Særlig legger departementet vekt på ulempene med urealistisk høye strafferammer […] I lys av ovenstående kommer en likevel neppe utenom at den øvre ramme må fastsettes en del høyere enn eksisterende normalnivå for også å fange opp mer graverende overtredelser av den aktuelle interesse. Men tatt i betraktning at den alminnelige strafferamme nok først og fremst oppfattes slik at den gjenspeiler handlingstypens alminnelige straffverdighet, og at en for vid ramme kan virke drivende på straffenivået, bør påslaget av hensyn til ekstremtilfeller ikke bli for stort.»

I Innst. O. nr. 72 (2004–2005)side 25 flg. uttaler en samlet justiskomité at det ikke er ønskelig på et generelt grunnlag å redusere nivået på utmålt straff. Videre uttales at strafferammene må utformes slik at ny og grovere kriminalitet, som ennå ikke reflekteres i rettspraksis, kan straffes tilstrekkelig strengt. Et flertall i komiteen – alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet – ønsker en individbasert tilnærming ved fastsetting av straff, men at den skal være bedre forankret i lovgivers syn på straffenivået enn i dag. Det vises til at domstolene i mange tilfeller kun anvender den nedre del av strafferammen ved utmåling av straff. Dette innebærer at flere av dagens straffebestemmelser gir liten veiledning om hvor straffenivået ved overtredelse reelt sett ligger. Flertallet uttaler at det er et mål å utforme straffeloven slik at den så langt som mulig gir et riktig bilde av de faktiske forhold. Etter flertallets oppfatning bør derfor rettspraksis kunne gi veiledning til utforming av strafferammene i ny straffelov. Det presiseres imidlertid at strafferammene må vurderes konkret i forhold til det enkelte straffebud ved behandlingen av forslag til ny spesiell del i straffeloven.

Departementetlegger til grunn at strafferammene må ta høyde for at kriminalitet i fremtiden kan bli gjennomført på en måte som tilsier strengere straff enn det som følger av dagens rettspraksis. Dersom kriminelle miljøer begynner å gjennomføre straffbare handlinger på en mer brutal og organisert måte enn tidligere, må strafferammene som nå foreslås være høye nok til at det kan foretas en hensiktsmessig gradering av slike tilfeller i det øvre sjiktet av strafferammene. Men som justiskomiteen påpeker, bør utformingen av straffebudene og den enkelte strafferamme så langt som mulig gi et riktig bilde av de faktiske forhold. Departementet legger derfor til grunn at de ordinære strafferammene bør fastsettes med utgangspunkt i eksisterende straffutmålingspraksis. Strafferammene bør være mer realistiske, dvs. gi et riktigere inntrykk enn i dag av hvilken straff som faktisk blir idømt for det aktuelle lovbruddet. Som fremhevet i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131 vil det likevel være nødvendig å fastsette den øvre rammen en del høyere enn et eventuelt eksisterende normalnivå for også å fange opp mer graverende overtredelser. Dette vil også være nødvendig for å kunne ta høyde for typer av kriminalitet som ennå ikke reflekteres gjennom rettspraksis. Departementet mener at dette stort sett lar seg forene med en mer realistisk utforming av strafferammene.

Departementet er enig med justiskomiteen i at det ikke er ønskelig på et generelt grunnlag å redusere straffutmålingsnivået. Departementet understreker derfor at når det foreslås en nedjustering av strafferammen for å bringe den mer på linje med hva det etablerte straffutmålingsnivået tilsier, er dette ikke ment å lede til en generell senking av straffutmålingsnivået. Dersom justeringen av strafferammen også skal ha innvirkning på straffutmålingsnivået, sies det i merknadene.

En rekke av de gjeldende minstestraffene foreslås ikke videreført i ny straffelov, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 132–140 og Innst. O. nr. 72 (2004–2005) side 29. Ved å redusere antallet minstestraffer minsker risikoen for at straffen blir urimelig streng eller at påtalemyndigheten uriktig henlegger saken for å unngå et urimelig resultat. Som en konsekvens av at en rekke minstestraffer ikke forelås videreført, vil en kunne få en reduksjon i straffutmålingsnivået i disse tilfellene. Dette er en ønsket virkning, slik at det i enkeltsaker vil kunne foretas en mildere bedømmelse enn om en stadig hadde vært bundet av minstestraffen.

Departementet går på enkelte områder inn for en skjerpet straff i forhold til i dag, jf. også Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 125 og Innst. O. nr. 72 (2004–2005) side 29. Dette gjelder særlig ved familievold (vold i nære relasjoner), seksuelle overgrep (herunder seksualiserte skildringer av barn og voldtektssaker), grov vold samt forsettlig drap. Dette kommer departementet tilbake til i den neste proposisjonen om den spesielle delen i straffeloven 2005. Departementet går dessuten inn for at såkalt «hatkriminalitet» skal straffes strengere enn i dag, se forslaget til § 77 bokstav i.

Departementet har søkt å rette opp skjevheter i strafferammer og straffutmålingsnivået mellom ulike kategorier av kriminalitet. En side av denne straffverdighetsvurderingen er forholdet mellom forskjellige typer av lovovertredelser (ekvivalensvurdering) – veiing av de ulike straffebudene mot hverandre – slik at strafferammene for ulike lovbrudd skal stå i et rettferdig forhold til hverandre. En slik sammenlikning mellom forskjellige interesser er utfordrende, se NOU 2002: 4 side 154–155 og 124–126 og Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 128–131. Såvel Straffelovkommisjonen som departementet deler de interesser straffelovgivningen skal beskytte inn i tre nivåer: De mest beskyttelsesverdige interesser er selve samfunnsordenen og enkeltpersoners liv (nivå 1), dernest om angrepet gjelder det felles livsgrunnlag (miljøet) eller enkeltpersoners fysiske integritet (nivå 2), eller om det gjelder den psykiske integritet eller økonomiske interesser (nivå 3). Straffelovkommisjonen har gjennomført ekvivalensvurderingen ved at strafferammen har vært tatt opp til selvstendig vurdering for hvert enkelt straffebud, samt ved enkelte tverrgående vurderinger av forholdet til både likeartede og ulikeartede straffebud, se NOU 2002: 4 side 154. Det klareste eksempel på en slik tverrgående vurdering finnes i kommisjonens vurderinger av strafferammene for narkotikalovbrudd, se utredningen side 337. Men utover det er det vanskelig å finne tilfeller hvor kommisjonen i stor grad har vektlagt en slik ekvivalensvurdering ved fastsetting av strafferammene.

Departementet har ved utformingen av den spesielle delen til straffeloven lagt til grunn de momenter ved ekvivalensvurderingen som er fremhevet i NOU 2002: 4 og Ot.prp. nr. 90 (2003–2004). Ved likeartede straffebud er vurderingen enklere, slik at det i særlig grad er ved ulikeartede straffebud at vurderingene kan by på atskillig tvil. I den grad departementets sammenligning av de ulike straffebud har avdekket utilsiktede store forskjeller i strafferammene eller at det gjeldende straffutmålingsnivået har urimelige skjevheter, er dette søkt justert slik at straffnivået er forholdsmessig. Disse spørsmålene behandles i tilknytning til de enkelte straffebestemmelsene.

På områder der det er ønskelig å endre det gjeldende straffutmålingsnivået, kan det gjennomføres på tre måter. For det første kan det innføres minstestraffer. Men som nevnt overfor er hovedtrekket at bruk av minstestraff reduseres kraftig i tråd med føringene i Ot.prp. nr. 90 (2003–2003) side 136 flg. For det annet kan strafferammen høynes. Imidlertid er det ikke sjelden at den aktuelle strafferammen allerede «stanger i taket», dessuten vil en slik gjennomføringsmåte ofte stå i strid med målsettingen om mer realistiske strafferammer. For det tredje vil straffenivået kunne endres ved uttalelser i motivene om hva lovgiver regner som et ønskelig straffutmålingsnivå – slik at det når straffeloven 2005 settes i kraft må etableres et nytt nivå i forhold til det aktuelle straffebudet eller lovbruddskategorien. Som hovedregel er det dette siste alternativet departementet har valgt.

2.5 Utdyping av prinsipper om bruk av straff

I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) kapittel 7 er prinsippene for kriminalisering behandlet nærmere, og dette ligger til grunn for arbeidet med den spesielle delen i straffeloven 2005. Anvendelsen av prinsippene har reist ett spørsmål som det er behov for å drøfte mer utførlig. Ved vurderingen av om en straffebestemmelse i straffeloven 1902 skal videreføres eller ikke, må det ofte tas stilling til hvilken betydning det skal ha at den aktuelle bestemmelsen er lite anvendt i praksis. Straffelovkommisjonen begrunner i delutredning VII ofte forslag om ikke å videreføre bestemmelser i straffeloven 1902 med at bestemmelsen er lite anvendt. Noen ganger er tilsynelatende dette momentet det avgjørende, se for eksempel kommisjonens begrunnelse i tilknytning til straffeloven 1902 §§ 160, 356, 371, 404, 405 og 411. Men som oftest er momentet om at bestemmelsen er lite anvendt ett av flere momenter som taler for at den ikke videreføres.

Etter departementets syn kan det ikke sies at det forhold at en bestemmelse er lite brukt, uten videre med tyngde taler for at bestemmelsen ikke bør videreføres. At en bestemmelse er lite brukt behøver ikke det bety at den er overflødig, men kan skyldes andre årsaker.

For det første kan det være slik at selv om en bestemmelse er lite brukt, er den like fullt virkningsfull, enten som handlingsnorm eller verdimarkør. En bestemmelse kan være lite anvendt av domstolene eller av påtalemyndigheten, nettopp fordi den har en høy etterlevelsesprosent. Som straffebestemmelse når den altså sitt formål.

Dernest kan de interesser som straffebudet skal verne være så viktige at det er lite relevant om det har vært mye eller lite anvendt. Mange av bestemmelsene til vern om rikets selvstendighet mv. gir eksempler på det, se forslaget til loven kapittel 17. Hertil kommer at en straffebestemmelse som er lite brukt, kan gi grunnlag for å kunne anvende straffeprosessuelle tvangsmidler. Flere av bestemmelsene som verner om rikets selvstendighet mv, fyller også denne funksjonen.

Videre vil flere av de normene som et straffebud gir uttrykk for, støttes fullt ut eller langt på vei av sosiale eller moralske normer som viser til samme terskel. Dette kan være en årsak til at straffebudet i liten grad blir brukt eller har virkning utover det som allerede følger av sosiale eller moralske normer. Det kan for eksempel vises til kommisjonens argumentasjon knyttet til straffeloven 1902 § 340 om straff for ikke å melde fra om funn av et bortkommet barn, se delutredning VII side 417.

En annen mulig årsak til at straffebud sjelden blir benyttet, kan være at selve utformingen medfører at bestemmelsen blir lite praktikabel. Som kommisjonen fremhever er dette for eksempel langt på vei tilfelle i forhold til straffeloven 1902 § 154, se delutredning VII side 401.

Straffebestemmelsens virkeområde kan også være av en slik karakter at overtredelser vanskelig lar seg avdekke – etterforskningen blir problematisk og det fremkommer sjelden tilstrekkelig bevis for å reise tiltale.

At et straffebud er lite brukt, kan også henge sammen med at bestemmelsen er preget av en annen tid og andre samfunnsforhold, og som derfor har mistet sin betydning. Kommisjonen anlegger for eksempel slike betraktninger i tilknytning til spørsmålet om videreføring av straffeloven 1902 §§ 130, 134, 234, 240 og 300.

I enkelte tilfeller kan en årsak til at en straffebestemmelse blir lite anvendt, ligge i «spenningsforholdet» til menneskerettighetene, især ytringsfriheten – slik som bestemmelsen om straff for offentlig forherligelse av lovbrudd, jf. straffeloven 1902 § 140.

Overlapping med andre bestemmelser i straffeloven kan gjøre at et straffebud i liten grad blir aktualisert, jf. for eksempel straffeloven 1902 § 385 om straff for den som under slagsmål griper etter kniv. Mer vanlig er det at særregler i spesiallovgivningen etter hvert har konsumert virkeområdet til den aktuelle bestemmelsen i straffeloven. Dette gjør seg for eksempel gjeldende i forhold til straffeloven 1902 §§ 152 (forurensing av drikkevann), 218 første ledd nr. 1 (omsorgssvikt), 273 (villedende prispåvirkning), 295 og 296 (åger), 359 første ledd nr. 1 (tilbud om helseskadelige næringsmidler), 360–363 (annen misbruk ved ansetning av legemidler og næringsmidler), 365 (overtredelse av sikkerhetsforskrifter) og 370 (krenkelse av patent- og varemerkevern mv.).

Departementet mener at det på denne bakgrunn ikke uten videre kan legges til grunn at en bestemmelse ikke bør videreføres fordi den har vært lite anvendt av domstolene eller påtalemyndigheten. Departementet vil derfor være varsom med å tillegge dette momentet avgjørende betydning uten en nærmere vurdering av årsakene til at straffebestemmelsen i praksis har hatt et lite nedslagsfelt. Slike vurderinger foretas i merknadene til den enkelte bestemmelsen.