Ot.prp. nr. 83 (2008-2009)

Om lov om endringer i helsepersonelloven— (opphevelse av adgangen til å delegere spesialistgodkjenningsmyndighet til private yrkesorganisasjoner)

Til innholdsfortegnelse

3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) har flere bestemmelser som regulerer offentlig spesialistgodkjenning av helsepersonell. I helsepersonelloven § 51 er departementet gitt hjemmel til å kunne gi forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell. Bestemmelser om dette er gitt i forskrift 21. desember 2000 nr. 1384 om spesialistgodkjenning av helsepersonell.

Utover bestemmelsene i helsepersonelloven med tilhørende forskrift, er offentlig spesialistgodkjenning av helsepersonell indirekte regulert av bestemmelser i lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m., lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og lov 3. juni 1983 nr 54 om tannhelsetjenesten.

I det følgende vil de mest relevante bestemmelsene for lovendringsforslaget bli kort beskrevet.

3.2 Helsepersonelloven

Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 53 gir myndighet til Sosial- og helsedirektoratet (fra 1. april 2008 endret Sosial- og helsedirektoratet navn til Helsedirektoratet) til å gi autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning til helsepersonell. Dette fremgår av bestemmelsens første ledd første punktum.

I § 53 første ledd siste punktum er Helsedirektoratet gitt adgang til å delegere myndighet til private yrkesorganisasjoner til å gi spesialistgodkjenning til den enkelte spesialist. Som nevnt er dette gjort for de tre helsepersonellgruppene som kan gis offentlig spesialistgodkjenning, nemlig leger, tannleger og optikere.

Helsepersonelloven § 51 gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om vilkår for godkjenning av autorisert helsepersonell som spesialister innen en avgrenset del av det helsefaglige området. Slik forskrift omtales nærmere i punkt 3.3.

For vedtak om å gi blant annet spesialistgodkjenning til helsepersonell, er det i § 68 fastsatt at klageinstans for disse vedtakene er Statens helsepersonellnemnd.

Av de 29 helsepersonellgruppene som etter helsepersonelloven § 48 første ledd har rett til autorisasjon, er det som nevnt kun leger, tannleger og optikere som på fastsatte vilkår kan få offentlig spesialistgodkjenning. Det er imidlertid flere andre helsepersonellgrupper som har videre- og etterutdanningstilbud som ikke omfattes av den offentlige spesialistgodkjenningsordningen i henhold til helsepersonelloven §§ 51 og 53. Innholdet i disse tilbudene er dels fastsatt av egen yrkesorganisasjon. Både sykepleiere, psykologer og fysioterapeuter har videreutdanningstilbud og respektive yrkesorganisasjoner gir med bakgrunn i slik videreutdanning bransjegodkjenning. Når det gjelder spesialsykepleiere gir ikke Norsk sykepleierforbund godkjenning for gjennomgått videreutdanning. Videreutdanningene er lagt til høgskoler/universitet og det er disse som gir vitnemål på gjennomført videreutdanning. Innholdet i videreutdanningene som har rammeplaner fastsettes av Kunnskapsdepartementet. I tillegg finnes videreutdanninger som lages av høgskoler/universitet og hvor innholdet fastsettes av disse ut fra ønsket behov fra arbeidsgivere, sykepleiere eller faggrupper.

3.3 Spesialistgodkjenningsforskriften med tilhørende retningslinjer

Forskrift 21. desember 2000 nr. 1384 om spesialistgodkjenning av helsepersonell regulerer godkjenning for personellgruppene optikere, tannleger og leger.

I forskriften § 3 fremgår det at det er departementet som fastsetter hvilke avgrensede deler av medisinske og odontologiske fagområder det kan gis spesialistgodkjenning i. Det fremgår videre at det er departementet som skal fastsette nærmere regler om gjennomføringen av spesialistutdanning av leger og tannleger og om vilkår ved blant annet den gjennomførte utdanningen.

Når departementet utøver myndighet på ovennevnte områder, skal sakene henholdsvis forelegges Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling (Nasjonalt råd) eller Den norske tannlegeforening og de odontologiske lærestedene. Nasjonalt råd innhenter i sin tur uttalelser fra Den norske legeforening.

Når det gjelder optikerne finnes det kun spesialistutdanning for kontaktlinsekompetanse, jf. forskriften § 9.

I spesialistforskriftens § 8 er det gitt overgangsbestemmelser for leger. I overgangsbestemmelsene er det listet opp til sammen 19 ulike retningslinjer som i stor grad er knyttet til krav til tellende tjeneste og kursdeltagelse for spesialistgodkjenning. Helsedirektoratet og Nasjonalt råd benytter dette regelverket i vurdering av saker som gjelder godkjenning av utdanningsinstitusjoner og endring av spesialistregler.

Vilkår for å få godkjenning som spesialist er gitt i spesialistforskriften § 7 og det fremgår her blant annet at spesialistutdanningen må være gjennomført ved godkjent utdanningsinstitusjon (med unntak av spesialitetene allmennmedisin og samfunnsmedisin). For både leger, tannleger og optikere kan helsepersonell med utenlandsk utdanning på det aktuelle spesialistområdet få norsk spesialistgodkjenning dersom fastsatte vilkår er oppfylt, jf. forskriften § 7.

Helsedirektoratet godkjenner institusjoner som skal utdanne leger som spesialister, jf. forskriften § 4. Før vedtak treffes skal saken forelegges Nasjonalt råd til uttalelse. Søknader om godkjenning av utdanningsinstitusjoner sendes også til Legeforeningen for faglig vurdering i tråd med fastsatte retningslinjer godkjent av direktoratet.

Vedtak om godkjenning som spesialist eller avslag på slik søknad kan påklages til Statens helsepersonellnemnd.

3.4 Spesialisthelsetjenesteloven

Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. har bestemmelser som på en mer indirekte måte har betydning for spesialistgodkjenning av særlig leger. I § 3-8 pålegges sykehusene å ivareta utdanning av helsepersonell. Dette inkluderer også spesialistutdanning av helsepersonell i den grad det er bestemt at dette skal ligge til det enkelte sykehus og den enkelte avdeling/enhet.

I § 3-10 er sykehusene videre pålagt å sørge for at ansatte gis opplæring, etterutdanning og videreutdanning som er påkrevet for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig.

3.5 Kommunehelsetjenesteloven

Lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 1-3a, pålegger kommunene å planlegge, organisere og legge til rette for at helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Denne bestemmelsen har på samme måte som de ovenfor omtale bestemmelsene om sykehusenes ansvar, betydning for helsepersonells spesialistutdanning der dette skal skje i regi av kommunen.

Kommunenes plikt til å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell, herunder videre- og etterutdanning, fremgår direkte av §§ 6-1 og 6-2.

3.6 Tannhelsetjenesteloven

Lov 3. juni 1983 nr 54 om tannhelsetjenesten § 1-1 første ledd, pålegger fylkeskommunen å «sørge for at tannhelsetjenester, herunder spesialisttjenester, i rimelig grad er tilgjengelig for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i fylket.»

Fylkeskommunenes plikt til å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av tannhelsepersonell, herunder videre- og etterutdanning, fremgår direkte av § 6-1.

Til forsiden