Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 88 (2005-2006)

Om lov om endringer i åndsverkloven og lov om ­avgift på omsetning av billedkunst (gjennomføring av EU-direktiv om følgerett til fordel for opphavs­mannen til et originalkunstverk m.m.)

Til innholdsfortegnelse

3 Gjennomføringen av følgerettsdirektivet

3.1 Plasseringen av reglene om følgerett

Innenfor de grenser som er angitt i åndsverkloven, omfatter opphavsmannens enerettigheter det å fremstille eksemplar og å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, jf. åndsverkloven § 2. Herunder faller det som kalles opphavsmannens spredningsrett. Denne retten omfatter bl.a. det å fremby et eksemplar av et åndsverk for salg. Dette avgrenses av bl.a. reglene om konsumpsjon av spredningsretten i åndsverkloven § 19, som innebærer at et eksemplar som med opphavsmannens samtykke er solgt innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, fritt kan spres videre blant allmennheten. Følgeretten gir derimot den enkelte opphavsmann, eller hans rettsetterfølger, i enkelte tilfeller rett til vederlag når et eksemplar av opphavsmannens åndsverk selges. Opphavsmannen får imidlertid ikke ved sin følgerett noen adgang til å nekte salget gjennomført.

Ved utformingen av høringsutkastet, vurderte departementet flere alternativ til plassering av en bestemmelse om følgerett. I utkastet ble bestemmelsen plassert sist i åndsverklovens 2. kapittel, som ny § 38c. Ingen av høringsinstansene hadde merknader til plasseringen, og departementet holder fast på valget som ble gjort i høringsutkastet. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om plassering i den kommende gjennomgangen av åndsverklovgivningen.

3.2 Videresalg

Direktivet artikkel 1 nr. 1 begrenser følgeretten til å gjelde «ethvert videresalg etter opphavsmannens første avhending av verket».

I høringsutkastet foreslo departementet å begrense følgeretten til «videresalg». Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette, og departementet viderefører forslaget på dette punkt.

Den første overdragelsen som skjer fra opphavsmannen omfattes etter dette ikke av følgeretten. Ved første overdragelse er det opphavsmannen selv som eventuelt gjør verket tilgjengelig for allmennheten, overdrar rettigheter knyttet til eksemplaret og eventuelt mottar vederlag for dette. Begrunnelsene for følgerettsvederlaget slår dermed ikke til i disse tilfellene, som de gjør ved de etterfølgende overdragelsene. Det samme gjelder etter opphavsmannens død der det er arvingen som står for den første overdragelsen, samt der overdragelsen av eksemplaret skjer etter kreditorforfølgning av opphavsmannen. Heller ikke der opphavsmannen selger et eksemplar han tidligere har solgt, men som han senere har fått seg overdratt, slår begrunnelsene for følgeretten til. Disse overdragelsene skal regnes som førstegangssalg og falle utenfor området for følgeretten.

I enkelte tilfeller kan det oppstå spørsmål om det foreligger ett eller to videresalg. Om en kunsthandler kjøper et kunstverk av et galleri, og senere selger det videre til et annet galleri, finner det sted to videresalg. Annerledes er situasjonen normalt for auksjonshuset som ikke på noe tidspunkt kan sies å eie kunstverket, men kun formidler salget mellom kjøper og selger. I slike tilfeller vil det eventuelt kun være ett vederlagspliktig videresalg. Slik vil det også være i et kommisjonsforhold der eiendomsretten går direkte over til kjøper.

Følgeretten gjelder ethvert videresalg der vilkårene er oppfylt, uavhengig av hvor salget skjer eller hvilke kanaler som benyttes ved inngåelsen eller oppfyllelsen av salgsavtalen. Også avtaler som inngås over Internett, eller andre nye kommunikasjonsformer, underlegges reglene om følgerett.

3.3 Kravet til selger, kjøper eller formidler

Direktivet artikkel 1 nr. 2 begrenser følgeretten til å gjelde videresalg der «profesjonelle aktører på kunstmarkedet er involvert som selgere, kjøpere eller formidlere». Som eksempler på slike aktører nevnes «auksjonshus, kunstgallerier og generelt alle kunsthandlere». I fortalen 18 sies at følgeretten bør avgrenses mot «videresalg som utføres direkte mellom personer som handler som privatpersoner uten deltaking av en profesjonell aktør på kunstmarkedet.» Bakgrunnen for dette er bl.a. at det ikke er ønskelig å gripe inn i den private sfære, og at det her er små muligheter for kontroll. Fortalen 18 fremholder at følgeretten ikke bør omfatte videresalg fra privatpersoner til ideelle museer som er åpne for publikum.

Departementet foreslo i høringsutkastet å gjennomføre kravet om deltakelse av profesjonell aktør på kunstmarkedet ved å begrense følgerettens anvendelsesområde til transaksjoner der «en som yrkesmessig opptrer i kunstmarkedet deltar som selger, kjøper eller formidler». Det ble pekt på at auksjonshus, kunstgallerier og kunsthandlere i tråd med direktivet ville omfattes av dette vilkåret. Det ble dessuten foreslått et særskilt unntak for museer som er åpne for publikum og ikke driver ervervsmessig. Unntaket omfattet videresalg fra privatpersoner til slike museer, samt videresalg mellom slike museer, med mindre en som yrkesmessig opptrer i kunstmarkedet deltar som formidler.

Med hensyn til det særskilte unntaket for museer, peker BONO på at museer som unntas fra vederlagsplikten, normalt i stedet vil måtte betale avgift, jf. kunstavgiftsloven § 1 tredje ledd. BONO uttaler:

«Vi antar at unntaket det åpnes for i fortalen 18 er basert på at kunstverkene som kjøpes inn i liten grad anses som investeringsobjekt, men vurderes kunstfaglig i forhold til museets samling, og at kunsten gjennom innkjøpet også gjøres tilgjengelig for allmennheten. Unntaket er selvfølgelig mulig å slutte seg til dersom man ønsket at museer derigjennom ble fritatt for betalingsplikt. Slik avgiftsloven er utformet vil imidlertid disse museene allikevel måtte betale kunstavgift av slike erverv. I så måte synes dette unntaket å være ubegrunnet.»

BONO mener dessuten at unntaket som gjelder videresalg mellom museer som nevnt ikke er i tråd med direktivet.

Nasjonalbiblioteket anfører at et museums innkjøp til sine samlinger kan likestilles med bibliotekets kjøp til sine samlinger, og at unntaket for museer også bør utvides til å omfatte bibliotek.

Departementet viderefører høringsutkastets forslag til gjennomføring av kravet om deltakelse av profesjonell aktør på kunstmarkedet. Etter ny vurdering av unntaket for museer, har imidlertid departementet kommet til at forslaget om å unnta videresalg mellom museer ikke bør videreføres. Med henvisning til direktivets fortale 18 opprettholdes forslaget om å unnta videresalg fra privatpersoner til museer. Den naturlige følge av denne bestemmelsen er å vurdere et tilsvarende unntak i kunstavgiftsloven. Departementet vil komme tilbake til dette i den foran nevnte proposisjon om endringer i kunstavgiftsloven. Departementet gjør ellers oppmerksom på at et biblioteks innkjøp av bøker til sine samlinger ikke omfattes av følgerettsordningen.

Det bemerkes at grensen mellom de transaksjoner som faller utenfor og de som faller innenfor området for følgeretten ikke følger det opphavsrettslige skillet mellom den offentlige og den private sfære. Et videresalg som etter selgers annonse i en dagsavis skjer mellom to personer som begge handler som privatpersoner, vil altså falle utenfor følgerettens område, dersom verken avisen eller eventuelle andre involverte formidlere oppfyller kravet om yrkesmessig opptreden i kunstmarkedet.

Aktører som driver med ervervsmessig kjøp og salg av, eller for den saks skyld formidling av kunstverk, vil falle innenfor vilkåret når de handler i denne egenskap. Men dette gjelder ikke dersom vedkommende opptrer i egenskap av privatperson. For eksempel vil kunsthandleren, som uten hjelp av formidlere, og for utsmykning i egen stue, kjøper et kunstverk av en privatperson, ikke måtte betale følgerettsvederlag, ettersom både kjøper og selger handler som privatpersoner.

Videresalg mellom privatpersoner vil imidlertid omfattes av følgerettsordningen dersom salget formidles av en som yrkesmessig opptrer i kunstmarkedet. Dette gjelder selv om kunstverkene ikke stilles offentlig ut for salg, og selv om salget for øvrig ikke ville ha vært avgiftspliktig etter kunstavgiftsloven.

Vilkåret gjelder yrkesmessig opptreden i kunstmarkedet. Kunstprofessoren som kjøper et kunstverk i gave til sin ektefelle, opptrer i egenskap av privatperson, og vil i tråd med fortalen 18 ikke måtte betale følgerettsvederlag.

Det er ikke bare den som driver ervervsmessig som vil falle innenfor vilkåret. Kafeer, restauranter etc. som regelmessig stiller ut andres kunstverk for salg, vil i prinsippet falle innenfor vilkåret selv når de ikke krever provisjon, men departementet antar at det i disse tilfellene normalt ikke dreier seg om videresalg.

I tråd med direktivet må den yrkesmessige opptreden knytte seg til kunstmarkedet. Det er ikke tilstrekkelig at aktøren i en eller annen sammenheng er profesjonell: En hvilken som helst bedrift opptrer ikke yrkesmessig i kunstmarkedet. En importør av sjokolade, som kjøper kunstverk til utsmykning av sine kontorlokaler, må ikke alene fordi han driver næringsvirksomhet betale følgerettsvederlag. Det samme må gjelde statlige og kommunale organer eller virksomheter. Driver en slik bedrift hyppig kjøp og salg av kunstverk, kanskje også for å tjene penger, vil virksomheten imidlertid raskt måtte klassifiseres som kunsthandel, og falle innenfor vilkåret.

3.4 Verkstyper som omfattes

Direktivet artikkel 2 nr. 1 bestemmer hvilke verkstyper som omfattes av reglene om følgerett: «bildekunstverker som kollasjer, malerier, tegninger, stikk, trykk, litografier, skulpturer, bildetepper, keramikk, glassvarer og fotografier». Forfatteres og komponisters originalmanuskripter omfattes ikke av direktivets harmonisering, jf. fortalen 19.

Direktivet angir ikke uttømmende hva som omfattes av følgeretten. Dets definisjon av billedkunst følger dessuten ikke det tradisjonelle norske skillet mellom billedkunst og kunsthåndverk: Følgeretten skal ikke bare omfatte det som i norsk rett har blitt klassifisert som billedkunst, men også kunsthåndverk som er utført i f.eks. keramikk eller glass, samt fotografiske verk.

I høringsutkastet foreslo departementet å innta direktivets eksemplifisering i lovteksten, likevel slik at kunstverk utført i glass ble betegnet «glasskunst» og slik at opphavsrettslig vernede fotografier i tråd med åndsverkloven § 1 ble betegnet «fotografiske verk».

I høringsutkastet ble det lagt til grunn at forfatteres og komponisters originalmanuskripter ville falle utenfor området for følgeretten. Det ble i den sammenheng pekt på at manuskripter, i motsetning til de typer billedkunst og kunsthåndverk som ble angitt som eksempler på omfattede verkstyper, normalt ikke er typisk visuelle kunstverk, og at de først og fremst skal tjene som grunnlag for eksemplarfremstilling. Det ble dessuten vist til at prisen på manuskripter vanligvis blir bestemt av andre faktorer enn det som er vanlig for kunstverk.

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design uttaler:

«I likhet med vår kommentar i høringsrunden vedr eksport og import av kulturminner vil vi i sammenheng med dokumentene vedr. 3 % og åndsverkloven/følgerettsbestemmelsene peke på behovet for oppdatert og korrekt bruk av betegnelser når typer kunstverk spesifiseres i lovtekst og forskrift. Jfr. for eksempel artikkel 2: «stikk, trykk, litografier» kan erstattes med originalgrafikk, skulptur mangler, likeledes film og video samt installasjoner.»

BONO tiltrer forslaget om at kasuistikken i den foreslåtte bestemmelsen ikke skal anses uttømmende. Organisasjonen bemerker at den forstår forslaget i høringsutkastet slik at bestemmelsen vil «være elastisk og egnet til å fange opp nye uttrykksformer innenfor kunsten.» BONO uttaler deretter:

«Videre mener vi at det for ordens skyld bør presiseres i forarbeidene til lovteksten at kasuistikken på ingen måte representerer noen begrensninger i materialvalg eller teknikker for verk som ellers, jf andre pkt, ville vært omfattet av følgerettsordningen. Det vil med fordel kunne inntas som eksempel i forarbeidene at kunsthåndverk, så lenge de kvalifiserer etter andre pkt, kan være utført i et hvilket som helst materiale. Dette for å motvirke eventuelle misforståelser om at verk av kunsthåndverk må være utført i keramikk eller glass, slik dette eksemplifiseres i lovteksten, for å omfattes av følgeretten.»

Norske Kunsthåndverkere uttaler:

«Av hensyn til de som skal praktisere loven vil det være viktig med en klar presisering at de eksempler som er gitt i § 38c, første ledd, ikke er uttømmende m.h.t. hvilke materialer kunstverket er utført i. Vi vil ellers frykte at loven ikke blir anvendt riktig.»

Den norske Forfatterforening ber i sin høringsuttalelse departementet om på nytt å vurdere om forfatteres og komponisters originalmanuskripter skal omfattes av følgerettsordningen. Foreningen viser i den sammenheng til at eiendomsretten til et eksemplar og opphavsretten er ulike størrelser, og at originalmanuskriptet vil ha en verdi utover den som kan knyttes til dets funksjon som grunnlag for utøvelse av den opphavsrettslige eksemplarfremstillingsretten. Det uttales bl.a.:

«Et originalmanusskript vil kunne tjene som grunnlag for eksemplarfremstilling, men det vil også kunne være av interesse utover dette. Originalmanuskripter vil kunne ha en verdi (økonomisk og innholdsmessig) som ikke refererer til tidligere nevnte tekniske funksjon, som betinger ervervet rett til eksemplarfremstilling, men ha verdi ut fra kunstneriske, individuelle egenskaper knyttet til akkurat dette ene, unike eksemplar av verket. Manuskriptet får for erververen mye av den samme funksjon som et eksemplar av billedkunst: Det er et eksklusivt eksemplar, kan hende med forfatterens håndskrevne rettelser, kommentarer etc., det kan fremvises og det er i høyeste grad et eksemplar av verket hvis verdi er knyttet til nettopp dette eksemplaret.»

Den norske Forfatterforening viser til at et originalt manuskript dermed kan være samle- eller investeringsobjekter på linje med billedkunst, og at det så vidt klart skiller seg fra det senere fremstilte eksemplar, at de rimeligvis bør behandles på linje med kunstverk og kunsthåndverk for øvrig. Den norske Forfatterforening uttaler også:

«Det kan for forfatteren synes høyst urimelig at andre skal kunne videreselge hans eller hennes originalmanuskript og tjene på dette, uten at forfatteren får ta del i denne verdistigningen. Slikt videresalg av et originalt manuskript, vil terminologisk falle inn under opphavsmannens sekundærrettigheter og slik sett kan det synes urimelig at opphavsmannen ikke skal kunne nyte godt av videresalg.»

Departementet har på nytt vurdert spørsmålet om følgerettsordningen bør omfatte forfatteres og komponisters originalmanuskripter, men har kommet til at forslaget i høringsutkastet bør opprettholdes.

Originalmanuskripter er unikum. Det er også nettopp derfor spørsmålet om originalmanuskripter bør omfattes av følgeretten, oppstår. Således skiller disse unikum seg også fra de senere fremstilte eksemplar, som alle er identiske med hverandre, men ikke med det unike originalmanuskriptet. Departementet har imidlertid vanskelig for å se at ulikheten med de senere fremstilte eksemplar i seg selv skal være et relevant forhold med hensyn til spørsmålet om det skal omfattes av følgeretten. Det er ikke eksemplarets funksjon i markedet som begrunner at opphavsmannen bør ha følgerett. Det er heller ikke slik at alle samle- og investerings­objekter er aktuelle objekter for følgeretten.

Tvert imot taler flere forhold for å behandle originalmanuskriptet annerledes enn de verkstyper som foreslås omfattet av følgeretten, som f.eks. oljemaleriet. Kunstmaleren må typisk holde seg til vederlaget han mottar for sitt unikum, mens forfatteren får vederlag for det kanskje store antall eksemplar som fremstilles og selges. Mens kunstmaleren fremstiller sitt maleri som et unikum for å selge dette ene eksemplaret, skriver forfatteren sitt manuskript for at det skal tjene som grunnlag for eksemplarfremstilling for kanskje flere tusen eksemplar. At det handles i originalmanuskripter som samleobjekt er av underordnet karakter for forfatteren sammenlignet med kunstmaleren.

Det er etter dette klart at begrunnelsene for følgeretten som ble angitt ovenfor i punkt 2.1, og som gjelder for de visuelle kunstverk som omfattes av forslaget til § 38c første ledd, ikke slår slik til for originalmanuskriptet.

Departementet viderefører forslaget fra høringsutkastet uendret. Når det gjelder forslaget om å erstatte «stikk, trykk, litografier» med «originalgrafikk» bemerker departementet at en ikke har funnet grunn til å avvike fra eksemplene angitt i direktivet. Eksemplene fra direktivet inntas dermed i forslaget til lovtekst direkte i form av eksempler. Dette innebærer at verkskategoriene, slik de fremgår av forslaget til § 38c første ledd, ikke er uttømmende. At videresalg av kunstverk fremstilt av andre materialer eller med andre teknikker også kan omfattes av følgeretten, fremgår dermed direkte av forslaget. Det er altså ikke bare kunsthåndverk utført i keramikk og glass som omfattes, men også slikt kunstverk utført i f.eks. metall.

Listen med eksempler i forslaget til § 38c første ledd første punktum legger imidlertid enkelte begrensninger på hvilke verkstyper som omfattes. Slik forslaget er formulert vil f.eks. manuskripter falle utenfor, mens kunstverk i form av ulike typer installasjoner, vil kunne omfattes, men hvert eksemplar må vurderes konkret, og grensen trekkes opp gjennom praksis. Som BONO påpeker er bestemmelsen elastisk, og dermed egnet til å fange opp nye uttrykksformer.

Heller ikke for bygninger som uttrykk for arkitektoniske verk vil følgeretten slå til, som om man skulle hevde at det er tale om et originalkunstverk. I alle tilfeller ser departementet behov for at det fremgår klart at bygninger ikke skal omfattes av følgerettsordningen, og viderefører derfor forslaget fra høringsutkastet om et uttrykkelig unntak for bygninger.

3.5 Eksemplar som omfattes

Følgeretten omfatter etter direktivet kun «originalkunstverk». Ifølge artikkel 2 nr. 2 er dette eksemplar av kunstverk «som er utført i begrenset antall av kunstneren selv eller under vedkommendes ansvar». Samme bestemmelse konstaterer at slike eksemplar normalt vil være nummerert, signert eller på annen måte behørig autorisert av kunstneren.

Departementet foreslo i høringsutkastet å begrense følgeretten til å gjelde «originaleksemplar», som ble nærmere definert i forslaget til § 38c første ledd andre punktum. Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget, og det opprettholdes.

Klart innenfor faller de eksemplar kunstneren selv har fremstilt og signert, f.eks. malerier eller tegninger. Når det gjelder åndsverk fremstilt i flere eksemplar, kreves det ikke at kunstneren selv har utført hvert enkelt eksemplar, men at de er fremstilt i et såpass begrenset antall at den aktuelle verkstypen da normalt nummereres, signeres eller autoriseres av kunstneren på annen måte. Det forutsettes at kravet til kunstnerens autorisering tilpasses gjeldende praksis for den enkelte verkstype. Departementet antar i alle tilfeller at den vesentlige begrensningen for hvilke eksemplar som er omfattet av følgeretten er den nedre beløpsgrensen for hvilke videresalg som omfattes, jf. punkt 3.7. Dersom denne fastsettes lavt, vil antakeligvis også avgrensningsproblemene mht. kravet om originalitet, øke.

3.6 Unntaket i følgerettsdirektivet artikkel 1 nr. 3

Direktivet artikkel 1 nr. 3 åpner for å unnta fra følgeretten de videresalg der «selger har anskaffet verket direkte fra opphavsmannen under tre år før videresalget, og når videresalgsprisen ikke overstiger 10 000 euro». Hensikten med unntaksadgangen er å stimulere kunstgallerier til å kjøpe kunst direkte fra opphavsmannen. Vilkårene for å oppnå unntak etter bestemmelsen vil antakeligvis være arbeidskrevende å fastslå og vanskelige å anvende i praksis. Et slikt unntak vil, i og med avgiftsordningen, dessuten ha mindre betydning for kunstnere i Norge sammenlignet med kunstnere i land uten en slik ordning. På denne bakgrunn ble det i høringsutkastet foreslått at unntaksadgangen ikke benyttes.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette punkt i høringsutkastet, og departementet opprettholder forslaget om ikke å benytte adgangen til å fastsette unntak.

3.7 Nedre beløpsgrense, beregning av ­ følgerettsvederlaget og avgiftsnivå

Etter direktivet artikkel 3 skal det fastsettes en beløpsmessig nedre grense for de salg som omfattes av følgeretten. Denne kan høyst være 3.000 euro.

Selve beregningen av følgerettsvederlaget skjer etter reglene i direktivet artiklene 4 og 5. Grunnlaget for beregningen er salgsprisen uten skatter og avgifter, og størrelsen på vederlaget skal tilsvare en bestemt andel av denne. Satsen som bestemmer vederlaget varierer for de ulike delene av vederlaget. For den delen av salgsprisen som er under høyeste minstegrense på 3.000 euro, kan statene selv fastsette en sats på minst 4 %. For den delen av salgsprisen som utgjør fra 3.000 euro til 50.000 euro, skal nevnte sats settes til 4 % eller 5 %. Statene har ikke adgang til selv å bestemme satsene for de øvrige deler av salgsprisen, men er bundet av satsene i direktivet artikkel 4 nr. 1 bokstav b til e. Samlet vederlag for hvert videresalg skal ikke overstige 12.500 euro per eksemplar.

Direktivet gir rom for flere løsninger ved fastsettelsen av den nedre beløpsgrensen og de ulike vederlagssatsene. Det må tas hensyn til de utslag de ulike valgalternativ har for kunstnerne, aktørene på kunstmarkedet, Bildende Kunstneres Hjelpefond og organisasjonen som vil bli godkjent etter forslaget § 38c sjette ledd første punktum.

Departementet foreslo i høringsutkastet at den nedre beløpsgrensen skulle settes til høyest tillatte beløp, 3.000 euro. Det ble pekt på at man for kunstverk som selges med pålydende lavere enn dette i stedet vil måtte betale avgift til Bildende Kunstneres Hjelpefond, og at dette medfører at en større andel av de midler som blir innkrevd vil gå til kunstnere.

I høringsutkastet ble det foreslått at vederlagssatsen for den del av salgsprisen som ikke overstiger 50.000 euro skulle settes til 5 %. Departementet viste til at det samlede følgerettsvederlaget med dette ville nå et slikt nivå at ordningen ville få et tilfredsstillende grunnlag. Det ble også lagt vekt på at dette ville være i tråd med nivået i flere av de nordiske land.

Departementet foreslo i høringsutkastet å heve kunstavgiften slik at vederlagssatsen og avgiftssatsen så langt som mulig ville bli harmonisert, og slik at fondet ville bli kompensert for en del av inntektsbortfallet innføringen av følgerettsvederlaget medfører. Spørsmålet om avgiftssats kommer departementet tilbake til i foran nevnte odelstingsproposisjon.

I tilknytning til høringsutkastets forslag om å sette den nedre beløpsgrensen til 3.000 euro, peker Forbundet Frie Fotografer på «viktigheten av at flest mulig kunstnere får utbytte av loven og at man derfor følger våre naboland ved å legge minstegrensen så lavt som mulig.»

Om samme forslag uttaler BONO :

«Departementet grunngir dette med at en slik løsning vil innebære »at en større andel av de midler som blir innkrevd vil gå til kunstnere«. I fortalen til direktivet fremgår det imidlertid at formålet med innføringen av en minstegrense for når et salg skal anses omfattet av følgeretten, er å unngå at innkrevings- og administrasjonsomkostningene blir uforholdsmessig store.»

Departementet viser i denne sammenheng til at det av direktivet fortalen 13, 15 og 22 fremgår at direktivet gir medlemslandene adgang til å fastsette nedre beløpsgrense fordi salg under grensen ikke forventes å ha en så betydningsfull virkning på det indre markeds virkemåte at det for disse salg er tilstrekkelig grunn til å harmonisere reglene.

BONO anfører at de relative kostnadene vil synke med lavere beløpsgrense fordi antall salg øker. Det vises også til at den nødvendige informasjon om videresalg uansett må innhentes fra kunstmarkedet. Også TONO uttaler seg i denne retning.

Videre uttaler BONO og TONO seg med samme ordlyd:

«Nålevende kunstnere, og i særdeleshet de som er aktive innenfor grafikk, fotografi og kunsthåndverk, får sine verk omsatt til priser som for en stor del vil ligge under en minstegrense på 3.000 euro. Jo høyere minstegrense, desto mindre vil nålevende kunstnere motta i følgerettsvederlag. Departementets forslag vil innebære at disse kunstnerne i realiteten er ekskludert fra følgerettsordningen.»

BONO viser også til at forslaget i høringsutkastet innebar en styrking av den kollektive fondsordningen, og uttaler:

«Når det i så stor utstrekning tas kulturpolitiske hensyn, er det vanskelig å forstå hvorfor departementet ønsker å benytte seg av den høyest tillatte minstegrensen, når dette først og fremst går utover nålevende kunstnere. Ved å foreslå en høy minstegrense, bidrar departementet i realiteten til å forme følgeretten slik at den i enda større grad gavner de mest etablerte kunstnerne.»

BONO uttaler videre:

«Departementet har ved tidligere anledninger (bl.a. ot.prp nr. 15 (1994-95) og ot.prp. nr. 46 (2004-2005)) pekt på at billedkunstnere som rettighetshavergruppe har hatt relativt lite økonomisk utbytte av sin opphavsrett, og at det derfor er gjort bestrebelser for å styrke billedkunstnerens mulighet for å dra nytte av sine verk i økonomisk henseende. Vi mener at departementets forslag til minstegrense går imot tidligere uttalte målsetninger for denne gruppen av rettighetshavere.»

Om disse spørsmål uttaler Norske Billedkunstnere at de har verdsatt den norske avgiftsordningen høyt, og at de er svært tilfreds med at det i høringsutkastet ble foreslått å verne om ordningen. I høringssvaret uttales det videre:

«Den løsning departementet foreslår, som innebærer at det fortsatt skal innkreves en avgift til Bildende Kunstneres Hjelpefond i de tilfeller som ikke omfattes av følgeretten, vil etter Norske Billedkunstneres oppfatning bidra til å opprettholde den viktige, positive effekt de kollektive midlene fra Bildende Kunstneres Hjelpefond har hatt på aktive kunstneres arbeids - og levekår.

Av samme grunn ser vi derfor også positivt på departementets forslag om å gjøre bruk av adgangen til å fastsette minstegrensen for følgerett til 3.000 EUR.

Ved opprettholdelsen av den eksisterende avgiftsordningen ved siden av den nye følgerettsordningen, vil aktive kunstneres økonomiske interesser bli tilstrekkelig ivaretatt ved at avgiftsplikten til Bildende Kunstneres Hjelpefond opprettholdes for salg under minstegrensen.

Departementet anslår på side 15 i høringsutkastet at om lag 80 % av følgerettsmidlene vil tilfalle rettighetshavere etter avdøde kunstnere. Selv om Norske Billedkunstnere er positive til innføring av følgerettsordningen, og det forhold at det fra ordningen også tilflyter rettighetshavere etter avdøde kunstnere midler, ser vi den eksisterende avgiftsordning som et mer egnet virkemiddel for å bedre aktive kunstneres økonomiske situasjon.»

Bildende Kunstneres Hjelpefond støtter forsalget i høringsutkastet om å sette den nedre beløpsgrensen til 3.000 euro. Om denne løsningen uttaler fondet:

«Dette innebærer at det ved salg med lavere kjøpesum i stedet vil måtte betales kunstavgift til Hjelpefondet, slik at en større andel av midlene som blir innkrevd, går til aktive kunstnere. Hjelpefondet vil også bemerke at dersom minstegrensen for følgerett settes lavere enn foreslått av Departementet, er det grunn til å anta at administrasjonen av individualrettene for slike mer rimelige verk, vil stå i et misforhold til de inntekter som vil oppebæres.»

Norsk Journalistlag mener at den nedre beløpsgrensen bør fjernes, og uttaler:

«En høy minstegrense vil særlig ramme kunstnere i kategorier hvor tilslagsprisen tradisjonelt er relativt lave som for grafikk, kunsthåndverk og fotografiske verker.»

Heller ikke Norske Kunsthåndverkere ønsker at det skal fastsettes noen nedre beløpsgrense, og uttaler:

«Når det gjelder følgerett foreslår departementet en nedre beløpsgrense på 3 000 euro.

Beløpet er alt for høyt for å kunne gi ønsket effekt for kunsthåndverk. Med en minstegrense på 3 000 euro, vil følgeretten kun være illusorisk for kunsthåndverkerne. For oss er dette vanskelig å akseptere.»

Enkelte av høringsinstansene synes å ha forstått høringsutkastet dit hen at forslaget om å sette den nedre beløpsgrensen til 3.000 euro nærmest utelukkende bunnet i en antakelse om at de relative administrasjonsutgifter for salg med pålydende lavere enn dette ville bli urimelig høye. Departementet gjør oppmerksom på at det i høringsutkastet ikke ble lagt avgjørende vekt på hensynet til administrasjonskostnadene. Det ble derimot lagt avgjørende vekt på hvilken nedre beløpsgrense som ville gi størst mulig støtte til de nålevende kunstnere. Det vises i den sammenheng til at spørsmålet om nedre beløpsgrense i det alt vesentlige er et valg av hvilken ordning disse videresalg skal falle innenfor. Settes den nedre beløpsgrense høyt, vil midlene gjennom følgerettsordningen reduseres, men inntektene til fondet øke nærmest tilsvarende. Settes grensen lavt, vil midlene til fondet reduseres, mens det samlede følgerettsvederlaget øker. Midlene til Bildende Kunstneres Hjelpefond fordeles i tråd med nærmere bestemte formål, mens følgerettsvederlaget normalt fordeles til opphavsmannen eller dennes arvinger. I denne sammenheng peker departementet på at dette i praksis fører til en svært ulik fordeling av midlene. Mens kunstavgiften i all vesentlighet går til støtte av nålevende samtidskunstnere og bidrar til en forbedring av deres arbeids- og levekår, viser det seg at følgerettsvederlaget vanligvis kommer veletablerte kunstnere eller kunstneres arvinger til gode, ettersom den først inntrer ved videresalg. Den samme tendensen gjelder for salg med pålydende lavere enn 3.000 euro (anslagsvis kr. 23.400), hvor det i en undersøkelse fra 2003 viste seg å være bare 30 % av det innkrevde avgiftsbeløpet for salg med pålydende mellom kr. 2.000 og kr. 24.000 som stammet fra salg av verk av levende kunstnere. Med følgerettsordningen ville anslagsvis 30 % av midlene gå til nålevende kunstnere mot nærmere 90 % under avgiftsordningen. De samlede verdier som går til nålevende kunstnere vil altså være betraktelig høyere med en nedre beløpsgrense på 3.000 euro enn med en nedre beløpsgrense på nivå med de øvrige nordiske land. Slik departementet ser det, vil dermed en nedre beløpsgrense satt høyt være til større gagn for nålevende kunstnere enn en lavere grense.

BONO viser i sin høringsuttalelse til at undersøkelser viser at «så mye som 86,7% av alle de vernede kunstverkene som ble omsatt, ble omsatt for priser under en minstegrense på 3.000 euro.» Også TONO viser til denne tendensen. Norsk Journalistlag uttaler seg i samme retning.

Departementet peker på at den samlede verdien av omsetningen over 3.000 euro er vesentlig høyere enn den samlede verdien av omsetningen som befinner seg under denne grensen. I alle tilfeller kan ikke departementet se at antall salg i seg selv skulle være avgjørende, og viser til det som er sagt ovenfor om hvem som vil nyte godt av de innkrevde midler.

BONO viser til at departementet i andre sammenhenger har lagt vekt på hensynet til nordisk rettsenhet, og argumenterer for at dette må tillegges større vekt ved fastsettelsen av den nedre beløpsgrensen. Organisasjonen peker videre på at forslaget «vil frata øvrige nordiske kunstnere følgerettsvederlag når deres verk omsettes i Norge.» Det vises til beløpsgrensene i Danmark (300 euro), Finland (255 euro), Sverige (1.985 SEK) og England (1.000 euro). Også TONO viser til nivået i de øvrige nordiske land.

Departementet viser til at forholdene i Norge skiller seg avgjørende fra andre ellers sammenlignbare land, ettersom ingen av dem har en slik kollektiv ordning som vi har i Norge.

Med henvisning til ovenstående videreføres forslaget fra høringsutkastet om å innføre en nedre beløpsgrense på 3.000 euro.

Når det gjelder forslaget i høringsutkastet om å sette vederlagssatsen for den del av salgsprisen som ikke overstiger 50.000 euro til 5 %, uttaler Norske Billedkunstnere at de støtter forslaget fullt ut, og fortsetter:

«Selv om det vel for både følgerettsvederlagets og avgiftens del kan være en fare for at en så vidt høy prosentsats vil kunne ha en viss umiddelbar negativ effekt på kunstomsetningen, er vi samlet sett kommet til at en så vidt minimal økning neppe vil være av stor betydning på noe lengre sikt. Sett på bakgrunn av at dette også er den prosentsats kunstkjøpere må forholde seg til i de øvrige nordiske land, tror vi ikke en slik eventuell negativ effekt vil slå særlig sterkt ut.»

BONO bemerker at det er positivt at departementet foreslår å sette vederlagssatsen til 5 %.

Forslaget fra høringsutkastet opprettholdes.

I forslaget er reglene for beregning av følgerettsvederlaget inntatt i § 38c tredje ledd. Salgsprisen uten merverdiavgift skal legges til grunn for beregningen. I beregningsgrunnlaget inngår eventuelle salær som kjøper skal betale og verdien av materialer som inngår i kunstverket.

Beløpene i forslaget er oppgitt i euro. Det er Norges Banks notering av valutakursen på salgsdagen som skal legges til grunn ved beregningen av følgerettsvederlaget. Dersom kunstverket ikke selges på en virkedag, skal Norges Banks siste notering legges til grunn.

3.8 Følgerettens overgang

Følgeretten er «en uavhendelig rett som opphavsmannen heller ikke på forhånd kan gi avkall på», jf. direktivet artikkel 1 nr. 1. Ifølge fortalen 1 er følgeretten «en uavhendelig og ufrasigelig rett».

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bestemmer at følgerettsvederlaget «skal betales til verkets opphavsmann, og med forbehold for artikkel 8 nr. 2, til rettsetterfølgerne etter opphavsmannens død.» Artikkel 8 nr. 2 åpner for at de land som ikke hadde regler om følgerett 13. oktober 2001, kan utsette anvendelsen av følgerett for rettsetterfølgerne etter opphavsmannens død til 1. januar 2010. Under visse betingelser åpner artikkel 8 nr. 3 for ytterligere to års utsettelse. Fortalen 27 understreker at direktivet ikke bør berøre landenes arverettslovgivning. Dette gir statene en viss frihet til å bestemme hvem rettsetterfølgerne kan være. Samme punkt i fortalen fastsetter at eventuelle retts­etterfølgere skal kunne anvende følgeretten til fulle etter opphavsmannens død.

Departementet foreslo i høringsutkastet at Norge ikke skal benytte seg av adgangen til utsatt anvendelse for rettsetterfølgere etter opphavsmannens død, jf. artikkel 8 nr. 2. Det ble pekt på at dersom følgeretten skulle begrenses til å gjelde kunstverk av levende opphavsmenn, ville det samlede innbetalte følgerettsvederlag bli anslagsvis over 80 % lavere enn det vil bli dersom også rettsetterfølgerne får ta del i følgeretten. Tatt i betraktning utgiftene til innkreving og fordeling av vederlaget, ville en slik utsettelse svekke grunnlaget for hele følgerettsordningen.

Slik forslaget ble utformet i høringsutkastet, ville følgeretten etter opphavsmannens død gå over til hans arvinger i tråd med reglene i lov 3. mars 1972 nr. 5. Dersom opphavsmannen ikke har arvinger, verken etter lov eller testament, foreslo departementet at fremtidige følgerettsvederlag skulle tilfalle den oppkrevings- og fordelingsorganisasjonen som til enhver tid var godkjent av departementet, jf. forslaget § 38c sjette ledd første punktum. Vederlaget skulle brukes til å dekke kostnadene ved forvaltningen av følgeretten, eller til andre kollektive formål fastsatt i vedtektene.

Etter forslaget i høringsutkastet kunne verken opphavsmannen, eller rettighetshaverne etter opphavsmannens død, overdra retten. Forbudet omfattet også alle typer delvis overdragelse.

Forslaget i høringsutkastet la til grunn at det ikke skulle være mulig å gi avkall på retten til følgerettsvederlag. Dette innebar at rettighetshaveren overfor den betalingspliktige ikke kunne frafalle kravet på følgerettsvederlag på vegne av oppkrevings- og fordelingsorganisasjonen. Organisasjonen ville i alle tilfeller være forpliktet til å innkreve forfalt følgerettsvederlag.

Norske Billedkunstnere slutter seg i sin høringsuttalelse fullt ut til at adgangen til utsatt anvendelse av følgerettsordningen for rettsetterfølgere ikke benyttes. Ingen av høringsinstansene har hatt innsigelser mot forslaget.

Departementet opprettholder de nevnte forslagene fra høringsutkastet.

3.9 Vederlagspliktig

Direktivet artikkel 1 nr. 4 bestemmer at følgerettsvederlaget skal betales av selger. Andre punktum i bestemmelsen åpner for at kjøper eller formidler, det være seg alene eller sammen med selger, kan gjøres ansvarlige for vederlaget når de deltar som profesjonell aktør på kunstmarkedet.

Departementet foreslo i høringsutkastet at selger og formidler skal stå solidarisk ansvarlig for følgerettsvederlaget når de begge opptrer yrkesmessig i kunstmarkedet. Opptrer bare en av dem yrkesmessig i kunstmarkedet, ble det foreslått at han alene skulle være ansvarlig. Av hensyn til å begrense inngrep i den private sfære, samt å sikre mulighet for kontroll med om vederlaget blir betalt, ble det videre foreslått at kjøper skulle være ansvarlig for vederlaget dersom verken selger eller formidler yrkesmessig opptrer i kunstmarkedet.

BONO tiltrer departementets forslag i høringsutkastet. Ingen av høringsinstansene har hatt innsigelser mot forslaget.

Forslaget i høringsutkastet videreføres.

3.10 Innkreving og fordeling av vederlaget

Direktivet artikkel 6 nr. 2 åpner for innføring av enten obligatorisk eller valgfri kollektiv forvaltning av følgeretten. Som en mulig løsning nevner fortalen 28 at forvaltningen av følgeretten kan overlates til en forvaltningsorganisasjon. Videre pekes det på at statene bør sikre at disse organisasjonene arbeider på en åpen og effektiv måte, og at vederlag som er tiltenkt opphavsmenn fra andre medlemsstater faktisk blir oppkrevd og utbetalt.

Departementet antok i høringsutkastet at det er behov for en forenklet ordning med betaling av vederlaget, og da slik at de vederlagspliktige kan forholde seg til en enkelt oppkrevings- og fordelingsorganisasjon. Forslaget i høringsutkastet gikk derfor ut på at det skulle etableres en ordning med en organisasjon som krever inn vederlaget fra de vederlagspliktige, og utbetaler det til rettighetshaverne. Ordningen ble foreslått gjort obligatorisk slik at rettighetshaverne skulle måtte gjøre sitt vederlagskrav gjeldende overfor den aktuelle oppkrevings- og fordelingsorganisasjonen. Etter forslaget i høringsutkastet ville organisasjonen ha enerett til å kreve inn følgerettsvederlaget fra de vederlagspliktige. Det ble foreslått at vederlaget skulle innkreves uavhengig av om rettighetshaveren var medlem i den aktuelle organisasjon, og uavhengig av om opphavsmannen, eller den eventuelle arving, var norsk statsborger eller bosatt i Norge, forutsatt at vedkommende kunne kreve vederlaget utbetalt, jf. forslaget til nytt fjerde ledd i åndsverkloven § 57, forskriftene til åndsverkloven § 6-1 og punkt 3.13 i proposisjonen her. Forslaget bygget dessuten på at organisasjonen var forpliktet til å kreve følgerettsvederlaget utbetalt selv om rettighetshaver selv ikke hadde gjort krav gjeldende overfor organisasjonen.

Forslaget i høringsutkastet la til grunn at departementet skulle godkjenne oppkrevings- og fordelingsorganisasjonen etter søknad. Den aktuelle organisasjon måtte representere rettighetshavere til kunstverk som omfattes av reglene om følgerett og som omsettes i Norge, eller være en forvaltningsorganisasjon for rettighetene til slike kunstverk. Godkjenning skulle være tidsbegrenset.

I høringsutkastet ble det dessuten skissert enkelte rammer for hvordan ordningen etter forslaget skulle fungere. Det ble lagt til grunn at departementet skulle ha adgang til å stille vilkår i godkjenningen. I den sammenheng ble det lagt opp til at organisasjonens vedtekter, og eventuelle endringer i disse, skulle godkjennes av departementet. Videre ble det i høringsutkastet foreslått at vederlag som tilfaller organisasjonen etter foreldelse, samt vederlag som ellers tilfaller organisasjonen, skulle gå til dekning av utgifter ved innkrevingen og fordelingen av følgerettsvederlaget, eller brukes til andre kollektive formål fastsatt i vedtektene. Vederlagsberettigede som eventuelt ikke kunne opptas som fulle medlemmer av organisasjonen, skulle i vedtektene sikres samme behandling som medlemmer med hensyn til sitt krav på følgerettsvederlag. Dette gjaldt også utenlandske vederlagsberettigede. Innenfor disse rammer åpnet høringsutkastet for at organisasjonen skulle ha adgang til å inngå avtaler med tilsvarende organisasjoner i andre land om fordeling av vederlag til rettighetshaverne. Videre ble det lagt til grunn at årsrapport og revidert regnskap skulle oversendes departementet. Det ble forutsatt et samarbeid mellom organisasjonen og Bildende Kunstneres Hjelpefond, slik at de to ordningene i størst mulig utstrekning kunne samordnes i forhold til brukerne.

I høringsutkastet ble det også foreslått at følgerettsvederlag som ikke utbetales før kravet foreldes skulle tilfalle organisasjonen. Slike vederlag skulle dekke organisasjonens kostnader ved oppkrevingen og fordelingen av følgerettsvederlaget, eller til andre kollektive formål fastsatt i organisasjonens vedtekter.

Bildende Kunstneres Hjelpefond er enig i at det er behov for en forenklet ordning med betaling og fordeling av følgerettsvederlaget. Fondet uttaler videre:

«Hjelpefondet har merket seg at Departementet antar at det forutsettes at den organisasjon som skal administrere følgeretten, samarbeider med Hjelpefondet, slik at ordningene i størst mulig utstrekning kan samordnes. Dette er Hjelpefondet enig i; Hjelpefondet har i dag en organisasjon som møter denne del av kunstmarkedet, og som vil kunne forvalte innkrevingen også av følgeretten uten betydelige ekstrakostnader. Hjelpefondet bemerker allikevel at det bør overveies om det ikke skal åpnes for en delt ordning, en for innkreving av følgerettsvederlaget fra de vederlagspliktige, og en for fordelingen av midlene. Hjelpefondet er villig til å påta seg en slik oppgave. Uansett hvilken modell som velges, må det sørges for at rapporterings- og betalingsterminene for de to ordninger blir samstemt.»

BONO støtter forslaget i høringsutkastet og uttaler:

«Slik vi forstår departementet kan de praktiske anliggende som vedrører beregning av valutakurser og følgerettsvederlag, kunne avtales mellom de vederlagspliktige, BKH og BONO. Vi deler til fulle departementets synspunkter på at det må etterstrebes at innføringen av følgerettsordningen medfører så lite ekstra administrativt arbeid for brukerne som mulig. Et samarbeid mellom BKH og BONO om innrapportering og innkreving av vederlag, vil innebære at brukernes administrative merarbeid som følge av innføringen av følgeretten blir minimalt.»

Norske Billedkunstnere uttaler:

«Ved innføring av følgerettsordningen, ser vi det som viktig for kunstomsetningen og forståelsen for avgifts/følgerettsreglene at de blir enklest mulig å administrere og i størst mulig grad er harmonisert både med hensyn til grunnlag, prosentsats og omfang.»

Organisasjonen uttaler videre:

«Norske Billedkunstnere er også fornøyd med departementets forslag om en obligatorisk ordning med kollektiv forvaltning av følgerettsvederlaget, hvor det forutsettes et samarbeid mellom den forvaltningsorganisasjon som godkjennes og Bildende Kunstneres Hjelpefond.

En forutsetning om et slikt samarbeid antas å ville sikre en best mulig samordning, til beste for begge ordningene.»

Departementet viderefører fullt ut forslagene i høringsutkastet. Når det gjelder de praktiske anliggender ved innkrevingen og fordelingen, herunder beregning av valutakurser og følgerettsvederlag, har de involverte parter adgang til selv å avtale hvordan dette skal gjennomføres, forutsatt at løsningene befinner seg innenfor bestemmelsen og de ovennevnte retningslinjer og rammer.

3.11 Opplysningsplikt og innbetalings­terminer for avgiften på omsetning av billedkunst

Etter direktivet artikkel 9 skal berettigede til å motta følgerettsvederlaget, jf. artikkel 6, i en periode på tre år etter videresalget, kunne kreve at de profesjonelle aktørene på kunstmarkedet, jf. artikkel 1 nr. 2, fremlegger alle opplysninger som kan være nødvendige for å sikre utbetaling av vederlag i forbindelse med videresalget.

Departementet foreslo i høringsutkastet at direktivforpliktelsen skulle gjennomføres ved at organisasjonen som blir godkjent av departementet, jf. forslaget § 38c sjette ledd første punktum, får rett til å kreve de opplysninger som er nødvendige for å sikre betaling av følgerettsvederlag for de siste tre års salg. Opplysningsretten ville da gjelde overfor selger, kjøper eller formidler som nevnt i forslaget § 38c første ledd.

Departementet antok i høringsutkastet at det er hensiktsmessig å pålegge selgere, kjøpere og formidlere som nevnt i forslaget § 38c første ledd en årlig rapporteringsplikt. I forslaget ble derfor selger, kjøper og formidler som yrkesmessig opptrer i kunstmarkedet forpliktet til å innrapportere til den godkjente oppkrevings- og fordelingsorganisasjonen de opplysninger som er nødvendige for at organisasjonen skal kunne kontrollere at riktig vederlag er innbetalt. Det ble uttalt at fristen for å sende inn disse opplysningene burde sees i sammenheng med terminene for innbetaling av avgiften på omsetning av billedkunst, og derfor foreslås satt til sjette termin for innbetaling av merverdiavgift, jf. nedenfor.

Det ble med dette i høringsutkastet ikke stilt bestemte krav til når følgerettsvederlaget skulle innbetales, men det ble bemerket at det ville være formålstjenlig for de involverte om innkrevingen av følgerettsvederlaget ble samordnet med innkrevingen av avgiften.

Det er aktørenes ansvar å rapportere de nødvendige opplysninger til organisasjonen. For å sikre at rapporteringsplikten overholdes, foreslo departementet i høringsutkastet at unnlatt innberetning skulle kunne straffes med bøter.

Det ble i høringsutkastet foreslått en endring i kunstavgiftsloven § 4 om innbetalingsterminene for avgiften, for å legge til rette for en hensiktsmessig ordning av innbetalingsterminene. Departementet kommer tilbake til dette i forbindelse med de øvrige endringer i kunstavgiftsloven.

Ingen av høringsinstansene har hatt innsigelser mot forslaget i høringsutkastet. Forslaget videreføres.

3.12 Følgerettens varighet

Direktivet artikkel 8 nr. 1 bestemmer at vernetiden for følgeretten skal tilsvare den som er fastsatt i direktiv 93/98/EØF artikkel 1. Det opphavsrettslige vernet etter åndsverkloven oppfyller disse kravene. Ettersom følgeretten i forslaget er begrenset til eksemplar av opphavsrettslig vernet kunstverk, oppfyller de foreslåtte reglene om følgerett kravene til vernetid.

3.13 Verk med en nærmere bestemt tilknytning til utlandet

EØS-avtalen krever at reglene om følgerettsvern i norsk rett må gjelde også for borgere av øvrige EØS-land. Med hensyn til borgere fra tredjestater, er det i fortalen 29 angitt at følgeretten bør omfatte opphavsmenn fra tredjestater som gir tilsvarende vern til opphavsmenn som er borgere av EØS-land. Direktivet artikkel 7 nr. 1 fastsetter at opphavsmenn og rettsetterfølgere skal omfattes av reglene om følgerett bare dersom lovgivningen i det land de er borgere gir følgerettsvern for opphavsmenn fra medlemsstatene og deres rettsetterfølgere. Samme artikkel nr. 3 åpner for å behandle personer med vanlig bosted i en medlemsstat på samme måte som statens egne borgere med hensyn til følgerettsvernet. Bernkonvensjonen artikkel 14ter bestemmer at krav om følgerettsvederlag kan gjøres gjeldende kun når det foreligger gjensidighet i forhold til den staten opphavsmannen er statsborger av eller har sitt vanlige bosted i.

Ingen av høringsinstansene hadde innsigelser mot forslaget i høringsutkastet. Departementet viderefører forslaget om et nytt fjerde ledd i § 57 som presiserer at § 38c kun vil få anvendelse på åndsverk som er skapt av norsk statsborger eller av person som er bosatt her i riket.

Forskriftene til åndsverkloven § 6-1 sikrer at følgeretten etter forslaget vil gjelde tilsvarende for opphavsmenn og rettsetterfølgere som er borgere av eller bosatt i land innenfor EØS. For øvrig kan Kongen etter § 59 gi nærmere regler om anvendelse av § 38c for verk med tilknytning til tredjestater.

3.14 Forholdet til avgiften på omsetning av billedkunst

Det skal ikke betales både avgift og følgerettsvederlag for samme videresalg. Departementet viderefører derfor forslaget fra høringsutkastet om at de følgerettspliktige videresalg unntas fra lov om avgift på omsetning av billedkunst.

Til toppen
Til dokumentets forside