4 Andre endringsforlag
4.1 Retting i åndsverkloven § 35
Ved lovendringen 17. juni 2005 ble lovsystematikken noe endret og § 23 ble delt i § 23 og ny § 23a. Tilsvarende naturlige henvisningsendring i § 35 til også å gjelde § 23a ble ikke gjennomført. En slik endring foreslås nå. Dette innebærer at tvist om vederlaget i forhold til tvangslisensbestemmelsen i § 23a også kan kreves løst i henhold til reglene i § 35.
4.2 Retting i åndsverkloven § 54 fjerde ledd første punktum
Paragraf 54 er åndsverklovens straffebestemmelse, og før lovendringen 17. juni 2005 var den bygd opp slik at hovedhandlingen kunne være straffbar etter første ledd, medvirkningen etter andre ledd. Dagjeldende tredje ledd innebar på nærmere vilkår straffskjerpelse for både hovedhandlingen og medvirkningen ved henvisning til «overtredelse som nevnt i første og andre ledd».
Ved lov 17. juni 2005 nr. 97 ble det innført nytt andre ledd i § 54. Lovendringen innebar at dagjeldende andre ledd ble nytt tredje ledd. Medvirkningen er altså etter gjeldende åndsverklov regulert i tredje ledd. Ved lovendringen ble behovet for endring i bestemmelsen om straffskjerpelse – som følge av nytt andre ledd – oversett. Det vises fremdeles til «overtredelse som nevnt i første og andre ledd», og straffskjerpelsen gjelder følgelig ikke lenger for medvirkningen. Dette er åpenbart utilsiktet, og etter departementets oppfatning bør henvisningen til bestemmelsen om medvirkning inn igjen i loven. Det ble derfor i høringsutkastet foreslått en endring i § 54 fjerde ledd første punktum, ved at «første og andre ledd» ble erstattet med «første til tredje ledd». Ingen av høringsinstansene har innsigelser mot endringsforslaget. Forslaget opprettholdes.
4.3 Presisering i åndsverkloven § 53a andre ledd
Ved lovendring 17. juni 2005 ble det i åndsverkloven innført ny § 53a. I andre ledd oppstilles forbud mot en nærmere angitt befatning med «innretninger, produkter eller komponenter som frembys med det formål å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer, kun har begrenset ervervsmessig nytte for annet enn slikt formål, eller i hovedsak er utviklet for å muliggjøre eller forenkle slik omgåelse.»
De tre beskrivelser som i slutten av leddet gis av «innretninger, produkter eller komponenter», er likestilte og selvstendige – de utgjør alternative vilkår. Forbudet retter seg altså mot «innretninger, produkter eller komponenter» som enten
«frembys med det formål å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer», eller som
«kun har begrenset ervervsmessig nytte for annet enn slikt formål» eller som
«i hovedsak er utviklet for å muliggjøre eller forenkle slik omgåelse».
Etter departementets oppfatning vil det komme klarere frem at de tre vilkårene er alternative om en tilføyer ordene «eller som» og «som» før det andre og tredje alternativet. Slik endring ble derfor foreslått i høringsutkastet. Det var ikke tilsiktet realitetsending, bare en klargjøring av at de tre vilkårene som nevnes til slutt i leddet er alternative, og at oppfyllelse av ett av dem er tilstrekkelig til å etablere ansvar. Ingen av høringsinstansene har innsigelser mot endringsforslaget. Forslaget opprettholdes.
4.4 Presisering i åndsverkloven § 38a første ledd første punktum
Ved lovendring 17. juni 2005 ble kravet i åndsverkloven § 38a om at organisasjon som skal godkjennes til å inngå avtalelisensavtaler må representere en vesentlig del av «norske» opphavsmenn på området, fjernet. Om bakgrunnen for endringen heter det i Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) s. 54 – 55:
«I Danmark ble den tilsvarende bestemmelsen i den danske opphavsrettsloven endret i 2001. Bakgrunnen var kritikk fra EU-kommisjonen, på grunn av en klage, mot avtalelisensen for videresending av kringkastingssending. Kommisjonen mente at den danske bestemmelsen, som inneholdt et nasjonalitetskriterium, var uforenlig med EUs regler om forbud mot diskriminering på grunnlag av nasjonalitet og fri utveksling av tjenesteytelser. I forarbeidene til det danske lovforslaget sies at nasjonalitetskriteriet endres bl.a. for å unngå usikkerhet omkring funksjonen av avtalelisenssystemet. Etter dansk opphavsrettslov gjelder nå et krav om at organisasjonen som har kompetanse til å inngå avtale som utløser avtalelisensvirkning, må representere «en væsentlig del af ophavsmænd til en bestemt art af værker, der anvendes i Danmark».
Gjennom EØS-avtalen gjelder forbudet mot diskriminering på grunnlag av nasjonalitet og prinsippet om fri utveksling av tjenesteytelser også i EØS-området. Departementet foreslo derfor i høringsutkastet at tilsvarende endring gjøres i åndsverkloven § 38a. Det samme er foreslått i Finland.»
Endringen i § 38a var bare ment å relatere seg til nasjonalitetskriteriet. Departementet har imidlertid i ettertid sett at den form bestemmelsen i første ledd første punktum har fått, kan innebære en videre forståelse av endringen. Bruken av bestemt form («de verk») har medført at bestemmelsen kan tolkes snevrere enn ment. Dekkende formulering vil være » (...) en vesentlig del av opphavsmennene til verk som brukes i Norge (...) » , og slik endring ble foreslått i høringsutkastet. Ingen av høringsinstansene har innsigelser mot endringsforslaget. Forslaget opprettholdes.
4.5 Fordeling av vederlag etter åndsverkloven § 45b for videresending av lydopptak
Ved offentlig fremføring av lydopptak har tilvirkeren av opptaket og de utøvende kunstnere hvis fremføring gjengis i opptaket, krav på vederlag etter åndsverkloven § 45b. Kravet kan bare gjøres gjeldende gjennom godkjent oppkrevings- og fordelingsorganisasjon. Norwaco krever inn og fordeler vederlag for videresending av kringkastingssending hvor det er brukt lydopptak, Gramo for den øvrige offentlige fremføring av lydopptak. Det er i forskrift gitt fellesregler om bl.a. oppkrevingen og fordelingen.
Ved lovendring 17. juni 2005 ble det innført en særskilt foreldelsesfrist i åndsverkloven § 45b. I denne sammenheng ble en bestemmelse om at rettighetshavere som ikke er medlem av organisasjonen selv må fremsette krav på vederlag, flyttet fra forskriften til loven. Bestemmelsen ble i sin tid gitt utelukkende for Gramo-systemet, og Norwaco har påpekt at denne og andre fellesbestemmelser ikke passer godt på deres område.
I tillegg til å oppkreve og fordele vederlag etter åndsverkloven § 45b, forvalter Norwaco videresendingsrettigheter gjennom avtaler som utløser avtalelisens etter § 34. På dette grunnlag inngår Norwaco, sammen med kringkastingsselskapene, avtaler med norske kabelnett om videresending av en rekke norske og utenlandske programkanaler. Vederlaget som Norwaco oppkrever etter disse avtalene fordeles etter prinsippene i åndsverkloven § 37, hvor det bl.a. heter at «utenforstående rettighetshavere skal ha samme rett som organiserte til å få del i midler og goder som utdeles fra eller som vesentlig er bekostet av vederlaget.» Utenforstående rettighetshavere kan også kreve individuelt vederlag utbetalt fra Norwaco etter § 37 andre ledd.
Vederlag etter § 45b oppkreves som en integrert del av det samlede vederlag Norwaco og kringkastingsselskapene krever av kabelnettene. Norwaco tar til orde for at vederlag oppkrevd etter § 45b bør fordeles etter tilsvarende prinsipper som vederlag oppkrevd på grunnlag av avtalelisensavtale; alle midler som Norwaco oppkrever bør fordeles etter prinsippene i åndsverkloven § 37.
Norwaco viser til at det er flere praktiske grunner til at Norwacos og Gramos virksomhet, selv om det er under samme paragraf, ikke fullt ut bør undergis samme regelverk. For det første omfatter kringkastingsvederlaget til Gramo bare norske sendinger, der man i stor utstrekning kan få oversikt over aktuelle utøvere og tilvirkere, og kan fordele individuelt til disse. Norwacos oppkreving omfatter i tillegg utenlandske sendinger, og gjelder derved utenlandske rettigheter i langt større grad enn hva tilfellet er for Gramo.
Ifølge Norwaco forutsetter deres virksomhet for øvrig en mer aktiv distribusjon av vederlag, evt. også fordelt kollektivt. De prinsipper som er nedfelt i § 37 er derfor best egnet som grunnlag for Norwacos fordeling – også av vederlag oppkrevd etter § 45b.
Norwaco peker videre på at vederlaget til utøvere og tilvirkere etter § 45b bare er en del av det vederlag Norwaco oppkrever for disse rettighetshavere. Bl.a. vederlag for videresending av livefremføringer og overførte rettigheter til produsenter oppkreves under forutsetningene i § 34, og skal fordeles etter prinsippene i § 37.
Selv om § 45b nok er utformet med sikte på individuell fordeling, kan ikke departementet se at det foreligger tungtveiende grunner for at Norwaco ikke skal kunne fordele også vederlaget etter denne bestemmelsen uten å avvente krav fra utenforstående rettighetshavere. På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsutkastet at det ble innført en spesialregel for fordelingen av vederlag for videresending av lydopptak, ved at det ble tilføyd et nytt siste punktum i § 45b tredje ledd: «Vederlag for videresending kan uansett fordeles etter prinsippene i § 37.» Norwaco uttrykker i høringen tilfredshet med den foreslåtte løsningen. For øvrig har ingen av høringsinstansene innsigelser mot endringsforslaget. Departementet opprettholder forslaget.