5 Nærmere om innholdet i Luganokonvensjonen 2007

5.1 Fortalen og virkeområde (artikkel 1)

Som Luganokonvensjonen 1988 inneholder Luganokonvensjonen 2007 en fortale. Fortalen er en del av konvensjonen og gir holdepunkter for dens formål. Herav følger at partenes siktemål med konvensjonens bestemmelser er å styrke rettsvernet for enkeltindivider med tilhold i deres territorier. Fortalen viser videre til relevante parallellinstrumenter og understreker partenes ønske om å sikre en så ensartet tolkning som mulig av konvensjonen. Henvisningene til parallellinstrumenter er oppdaterte og henviser - foruten til Brusselkonvensjonen - også til Brussel I og Danmarksavtalen. Etter alminnelig oppfatning skal uttalelser om formålet tillegges vekt ved tolkning av konvensjoner, jf. også FN-konvensjonen (Wien-konvensjonen) 23. mai 1969 om traktatretten artikkel 31(2). Norge er ikke part i Wien-konvensjonen men den må på dette punktet anses som et uttrykk for folkerettslig sedvane.

Artikkel 1 omhandler konvensjonens virkeområde og avgrenser dette etter de samme linjer som Luganokonvensjonen 1988 artikkel 1, det vil si til «sivile og kommersielle saker», jf. artikkel 1 nr. 1. Blant annet faller offentligrettslige saker utenfor virkeområdet. Konvensjonen kan likevel komme til anvendelse i en tvist mellom en privat part og det offentlige såfremt det offentlige ikke opptrer i egenskap av offentlig myndighet.

Artikkel 1 nr. 3 er ny og definerer begrepet konvensjonsstat slik at det omfatter både konvensjonens parter, medlemsstatene i EU og EU. Dette er nødvendig som følge av at EU blir part, samtidig som konvensjonen også skal gjelde direkte for medlemsstatene og deres domstoler.

I artikkel 1 må det også innfortolkes et krav om at forholdet må være internasjonalt. At saken ikke har tilknytning til en annen konvensjonsstat, er imidlertid ikke avgjørende, jf. EF-domstolens avgjørelse i den såkalte Owusu-saken (C-281/02).

5.2 Kapittel II Reglene om domsmyndighet (artikkel 2 til 31)

5.2.1 De alminnelige reglene om domsmyndighet (artikkel 2 til 4)

I all hovedsak videreføres gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988.

Hovedregelen er fortsatt at en person skal saksøkes i bostedsstaten, jf. artikkel 2. Statsborgerskapet har ikke betydning etter konvensjonen. Hvilken nasjonal domstol som er kompetent, beror på nasjonal rett med mindre annet følger av konvensjonen, se for eksempel artikkel 5 nr. 1.

En person med bosted i en konvensjonsstat skal bare kunne saksøkes i en annen konvensjonsstat enn bostedsstaten dersom det følger av særskilte regler om domsmyndighet, jf. artikkel 3 nr. 1. Unntaket for de mest åpenbare såkalte eksorbitante nasjonale vernetingsreglene i artikkel 3 annet ledd i Luganokonvensjonen 1988 (eksorbitante verneting) videreføres, men oversikten over de nasjonale vernetingsregler dette gjelder, fremgår nå av vedlegg I til Luganokonvensjonen 2007, jf. henvisning i artikkel 3 nr. 2. Det vises til omtale under punkt 4.2 om de traktattekniske fordelene ved vedleggsformen. Møter saksøkte frem for domstolen uten å bestride dens kompetanse, kan den likevel bli kompetent, jf. artikkel 24.

Saksøkte som ikke har bosted i en konvensjonsstat, er i utgangspunktet underlagt nasjonale regler om domsmyndighet, jf. artikkel 4. Konvensjonens beskyttelse mot eksorbitante verneting gjelder således ikke for dem, jf. artikkel 3 nr. 2. Noe annet kan imidlertid følge av en folkerettslig avtale mellom vedkommende konvensjonsstat og en tredjestat som saksøkte har bosted eller fast opphold i, jf. artikkel 68.

Artikkel 4 gjør unntak for artikkel 22 om domsmyndighet på grunnlag av eksklusivt verneting, for eksempel i en sak om tinglige rettigheter i fast eiendom, og artikkel 23 om vernetingsavtaler. Disse vernetingsbestemmelsene gjelder dermed også for saksøkte som ikke har bosted i en konvensjonsstat. Det samme antas dessuten å gjelde for artikkel 24 om domsmyndighet på grunnlag av stilltiende vernetingsvedtakelse.

Henvisningen i artikkel 4 til artikkel 23 er ny. Om dette ble det redegjort slik i høringsnotatet:

«Den tilsvarende bestemmelsen i Luganokonvensjonen 1988 (artikkel 4) gjør bare unntak for artikkel 16 om eksklusivt verneting. I juridisk teori er det likevel antatt at det samme må gjelde for artikkel 17, jf. Stein Rognlien: Luganokonvensjonen - norsk kommentarutgave (Oslo 1993)(heretter henvist til som Rognlien) side 136. Artikkel 4 i Luganokonvensjonen 2007 representerer dermed en klargjøring av rettssituasjonen.»

5.2.2 Særlige vernetingsregler (artikkel 5 til 7)

I all hovedsak videreføres gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988.

Artikkel 5 inneholder en rekke særskilte vernetingsregler som er alternativer til hovedregelen i artikkel 2. Mens den alminnelige vernetingsregelen i artikkel 2 bygger på saksøktes forbindelse til domstolen, bygger de særskilte vernetingsreglene på en forbindelse mellom saken og den aktuelle domstolen.

Artikkel 5 nr. 1 omhandler kontraktsvernetinget og har fått en noe endret utforming. Dette ble omtalt slik i høringsnotatet:

«I nr. 1 er kontraktsvernetinget noe omskrevet i forhold til artikkel 5 (1) i Luganokonvensjonen 1988, likevel slik at innholdet i all hovedsak er videreført. Men reglene om verneting i saker om individuelle arbeidsavtaler er nå skilt ut fra denne bestemmelsen og behandles nærmere i avsnitt 5 (artikkel 18 til 21) [...].

I nr. 1 bokstav b går det nå tydeligere frem at for løsørekjøp og tjenester er det avgjørende hvor forpliktelsen faktisk er oppfylt eller hvor den etter avtalen skulle vært oppfylt. Dette var uklart etter artikkel 5 i Luganokonvensjonen 1988, jf. Rognlien side 140.

Om kontrakten verken gjelder løsørekjøp eller tjenester, jf. bokstav b, kommer bokstav a til anvendelse via bokstav c. Det samme gjelder om bokstav b leder til en domstol som ligger utenfor konvensjonens geografiske virkeområde, jf. Ulrich Magnus og Peter Mankowski (red.): Brussels I Regulation (i serien European Commentaries on Private International Law, München 2007) (heretter henvist til som Magnus/Mankowski) side 101, jf. også omtale på side 151 og 161.»

Artikkel 5 nr. 1 har også en side til reglene om vernetingsavtaler idet artikkel 5 nr. 1 bokstav b angir at oppfyllelsesstedet viker for annen avtale mellom partene, jf. ordene «med mindre noe annet er avtalt» (dette antas også å måtte gjelde i forhold til bokstav a). Dette ble drøftet i høringsnotatet:

«Et uttrykkelig avtalt oppfyllelsessted tjener dermed som et avtalt verneting - men bare som et alternativ til hovedregelen i artikkel 2. Om det avtalte oppfyllelsesstedet ikke har noen rimelig tilknytning til den faktiske oppfyllelsen av kontrakten, skal klausulen trolig heller behandles som en vernetingsavtale, og blant annet være underlagt de krav som stilles til slike avtaler, jf. Magnus/Mankowski side 163-64. Det vises til nærmere omtale av disse kravene i tilknytning til artikkel 23 [...].

Om på den annen side en kontrakt inneholder både en uttrykkelig bestemmelse om oppfyllelsessted og en vernetingsklausul, og disse er uforenlige, antas det at vernetingsklausulen går foran, jf. Magnus/Mankowski side 162-63.»

Artikkel 5 nr. 2 omhandler verneting i saker om underholdsbidrag. Bestemmelsen åpner blant annet for at den bidragspliktige kan saksøkes der den bidragsberettigede har sitt bosted. Bestemmelsen har nå fått en mer oversiktlig utforming, men det tilsiktes ingen materielle endringer sammenlignet med artikkel 5 (2) i Luganokonvensjonen 1988.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet kommenterer forholdet mellom denne bestemmelsen og artikkel 18 i den nye Haag-konvensjonen 23. november 2007 om internasjonal innkreving av barnebidrag og andre former for familiebidrag (Haag-konvensjonen 2007) slik:

«Norge vil ventelig ratifisere konvensjonen om internasjonal innkreving av barnebidrag og andre former for underhold til familie, sluttført i Haag 23. november 2007, heretter kalt Haagkonvensjonen av 2007. Nytt ved Haagkonvensjonen av 2007 er at den inneholder vernetingsregler. Disse finnes i artikkel 18. Dette stiller spørsmål om Luganokonvensjonen eller Haagkonvensjonen av 2007 skal ha forrang.

Forholdet mellom Luganokonvensjonen av 2007 og andre konvensjoner reguleres i Luganokonvensjonens artikkel 67 nummer 1. Bestemmelsen lyder: [sitat] 'Konvensjonen her berører ikke konvensjoner som konvensjonspartene og/eller konvensjonsstatene er bundet av, og som regulerer domsmyndighet eller anerkjennelse eller fullbyrdelse av dommer på særskilt avgrensede saksfelter. Med forbehold for de forpliktelser som følger av andre avtaler mellom visse konvensjonsparter, skal konvensjonen her ikke være til hinder for at konvensjonspartene inngår slike konvensjoner.'

Vi antar etter dette at Luganokonvensjonen av 2007 ikke hindrer Norge i å ratifisere Haagkonvensjonen av 2007, og i den grad artikkel 18 fraviker vernetingsreglene i Luganokonvensjonen av 2007, vil Haagkonvensjonen av 2007 gå foran, ettersom den er en spesialkonvensjon på det aktuelle området.»

Departementet er enig i denne vurderingen av forholdet mellom Haag-konvensjonen 2007 og Luganokonvensjonen 2007, jf. nærmere omtale under punkt 6.5. Luganokonvensjonen 2007 artikkel 67 nr. 1 omtales nærmere under punkt 5.7.

Om forståelsen av Haag-konvensjonen 2007 artikkel 18 skriver Arbeids- og inkluderingsdepartementet videre:

«Haagkonvensjonens artikkel 18 nr. 1 er en presisering av Luganokonvensjonens hovedregel om at saken skal reises for domstolen i bidragsmottakers bostedsland. Dersom bidragsmottaker fortsatt er bosatt i den stat som siste gang fastsatte underholdsbidraget, må bidragspliktige reise endringssak i den samme konvensjonsstaten. Her er det altså ikke tale om en fravikelse, men en presisering av Luganokonvensjonens hovedregel.

Haagkonvensjonens artikkel 18 nr. 2 åpner for unntak fra regelen i nr.1 dersom partene skriftlig har avtalt verneting. Dette unntaket gjelder imidlertid ikke når det som skal avgjøres er underholdsbidrag til barn.

Haagkonvensjonens artikkel 18 nr. 3 åpner for unntak fra hovedregelen dersom bidragsmottaker enten uttrykkelig underkaster seg en annen konvensjonsstats jurisdiksjon, eller imøtegår sakens faktiske eller saklige grunnlag uten å protestere mot jurisdiksjonen ved første gitte anledning.

Av det ovennevnte kan man se at unntakene fra Luganokonvensjonen av 2007 ikke er omfattende. Luganokonvensjonen av 2007 vil derfor i praksis fortsatt inneholde de rådende vernetingsreglene for saker om underholdsbidrag.»

Det vises til nærmere omtale av Haag-konvensjonen 2007 under punkt 6.5 om innkreving av underholdsbidrag. Det samme gjelder rådsforordning 18. desember 2008 (4/2009) om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser og samarbeid om underholdsplikt.

I saker om erstatning utenfor kontraktsforhold kan søksmål alternativt anlegges på skadestedet, jf. artikkel 5 nr. 3. I forhold til gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988 er det en liten endring, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Nytt i forhold til artikkel 5 (3) i Luganokonvensjonen 1988 er at i slike saker skal sak også kunne reises for domstolene for det sted der en skade kan inntreffe. I tvisteloven § 4-5 tredje ledd er det tatt høyde for denne utvidelsen, se spesialmerknadene til denne bestemmelsen i Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 375 med videre henvisninger til NOU 2001: 32 side 697.»

Artikkel 5 nr. 4 til 7 har gjennomgått enkelte språklige endringer, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Artikkel 5 nr. 4 til 7 om henholdsvis straffedomstolen, filialer, truster og bergelønn videreføres innholdsmessig uendret, men med enkelte språklige endringer, jf. artikkel 5 (4)-(7) i Luganokonvensjonen 1988. For øvrig har nr. 4 om verneting for privatrettslige krav som følge av en straffbar handling en viss sammenheng med artikkel 61 om saksøktes adgang til å møte i straffesaken ved en representant [...].»

Artikkel 61 omtales nærmere under punkt 5.5.

Artikkel 6 angir at en person kan saksøkes et annet sted enn der vedkommende har sitt bosted dersom kravet saklig eller prosessuelt hører sammen med andre krav som har verneting der. Enkelte små endringer i denne bestemmelsen i forhold til den tilsvarende bestemmelsen i Luganokonvensjonen 1988 er beskrevet slik i høringsnotatet:

«I nr. 1 er det nå innlemmet et tilleggskrav om at det må være en nær, indre sammenheng mellom kravene. Også etter artikkel 6 (1) i Luganokonvensjonen 1988 antas det å være et krav om sammenheng mellom kravene for å unngå innbyrdes uforenlige dommer, jf. Rognlien side 158. Nå kommer dette også til uttrykk i konvensjonsteksten.

Artikkel 6 nr. 2 til 4 om henholdsvis regressverneting, motkrav, og forening av krav om kontraktsansvar med krav om tinglige rettigheter, viderefører innholdsmessig artikkel 6 (2)-(4) i Luganokonvensjonen 1988, men med enkelte språklige endringer.»

Enkelte konvensjonsstater har ikke regler om jurisdiksjon basert på regressplikt. Forholdet til disse statene er nærmere regulert i protokoll 1 artikkel II, jf. omtale under punkt 5.9.

Artikkel 7 foreskriver at den domstolen som er kompetent til å avgjøre saker om ansvaret for bruken eller driften av et skip, også er kompetent til å avgjøre krav om begrensning av rederansvaret.

5.2.3 Verneting i forsikringssaker (artikkel 8 til 14)

I forsikringssaker gjelder særlige, ufravikelige vernetingsregler, jf. artikkel 8. Hovedhensikten er å beskytte forsikringstakeren i forhold til et presumptivt sterkere forsikringsselskap. Innholdmessig videreføres i all hovedsak gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988.

Artikkel 9 om vernetinget ved søksmål mot en forsikringsgiver viderefører innholdsmessig artikkel 8 i Luganokonvensjonen 1988, men nr. 1 bokstav b går noe lenger, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Forsikringstakeren, den forsikrede og den begunstigede kan nå anlegge søksmål ved vedkommendes eget bosted, jf. Magnus/Mankowski side 278-79. Etter Luganokonvensjonen 1988 artikkel 8 gjelder alternativet om forsikringstakerens bosted uansett om det er forsikringstakeren eller en annen, for eksempel den forsikrede, som saksøker forsikringsgiveren, jf. Rognlien side 166.»

Artikkel 13 foreskriver at i visse nærmere angitte forsikringssaker kan vernetingsreglene fravikes ved inngåelse av en vernetingsavtale. Det gjelder blant annet for risikoer som nevnt i artikkel 14, jf. artikkel 13 nr. 5. Forsikringsavtaler som dekker slike risikoer inngås normalt bare mellom profesjonelle parter. I slike forhold er det ikke antatt å være behov for den beskyttelse som de preseptoriske reglene skal gi.

Artikkel 14 viser til nærmere angitte risikoer som gjelder sjø- og luftfartsforhold. En nyskapning i forhold til Luganokonvensjonen 1988 er henvisningen i artikkel 14 nr. 5 til forsikringsavtaler som gjelder «alle store risikoer». Om forståelsen av dette begrepet ble det redegjort slik i høringsnotatet:

«Bestemmelsen har en parallell i Brussel I artikkel 14 nr. 5, likevel slik at henvisningene til EU-regelverk er tatt ut her. Ellers ville en avtalepart - EU - ensidig kunne endre konvensjonen på dette punktet, noe som naturlig nok er uakseptabelt for Luganostatene. Det er likevel en forutsetning at det skal tas hensyn til den forståelsen av 'store risikoer' som legges til grunn ved tolkningen av Brussel I artikkel 14 nr. 5, også ved tolkningen av artikkel 14 nr. 5 i Luganokonvensjonen 2007, jf. prinsippet om ensartet tolkning av bestemmelsene i Brussel I og Luganokonvensjonen 2007, som er nedfelt i protokoll 2 artikkel 1.»

Brussel I artikkel 14 nr. 5 viser til følgende EU-regelverk (fra den danske språkversjonen):

«5) uanset nr. 1-4, alle store risici som defineret i Rådets direktiv 73/239/EØF(7), som ændret ved direktiv 88/357/EØF(8) og direktiv 90/618/EØF(9), med eventuelle senere ændringer.»

5.2.4 Verneting i saker om forbrukerkontrakter (artikkel 15 til 17)

Reglene om verneting i forbrukerkontrakter åpner for at en saksøker som er forbruker, kan reise søksmål mot den andre kontraktsparten der forbrukeren har sitt bosted på avtaletiden. Reglene er ufravikelige og er gitt med det formål å beskytte forbrukeren. Innholdsmessig videreføres i all hovedsak gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988.

Artikkel 15 om hvilke avtaler som omfattes av de særskilte reglene om verneting i forbrukerkontrakter, inneholder likevel enkelte nyskapninger. Reglene i artikkel 15 til 17 har et videre anvendelsesområde. Mens Luganokonvensjonen 1988 artikkel 13 var begrenset til å gjelde for bestemte kontraktstyper, følger det av artikkel 15 nr. 1 bokstav c at den gjelder alle saker om forbrukerkontrakter. Fra dette utgangspunktet må det likevel gjøres unntak for forsikringsavtaler som reguleres av vernetingsbestemmelsene i artikkel 8 til 14 og for avtaler som gjelder saker som er omfattet av reglene om eksklusivt verneting, jf. artikkel 22.

Bestemmelsen om kontrakter inngått etter forutgående tilbud eller markedsføring i forbrukerens bostedsstat, er nå er gjort teknologinøytral, jf. artikkel 15 nr. 1 bokstav c. Det betyr at den også omfatter kontrakter inngått over internett og etter markedsføring på internett. Fortsatt er det likevel et vilkår at kontraktsinngåelse har funnet sted etter forutgående markedsføring som har vært rettet inn mot forbrukerens bostedsstat.

Det fremgår dessuten uttrykkelig av artikkel 15 nr. 1 bokstav c at den beskyttelse som bestemmelsen gir forbrukeren, forutsetter at kontraktsmotparten er næringsdrivende. Etter Luganokonvensjonen 1988 er dette en uskreven forutsetning som må kunne sies å følge av formålet om å avhjelpe ulikt styrkeforhold mellom partene. Kravet til at motparten må være næringsdrivende er ikke inntatt i bokstav a og b om avbetalingskjøp eller kredittkjøp. Det legges til grunn at slike avtaler trolig bare inngås med en næringsdrivende og at en presisering som i bokstav c således er overflødig.

Artikkel 15 nr. 3 slår uttrykkelig fast at pakkereiser, det vil si kontrakter som gjelder en kombinasjon av reise og opphold, er omfattet av forbrukervernetingsregelen.

5.2.5 Verneting i saker om individuelle arbeidsavtaler (artikkel 18 til 21)

Reglene om individuelle arbeidskontrakter er nå nedfelt i et eget avsnitt, og dessuten mer utførlig behandlet. Hovedregelen er fortsatt at en arbeidstaker kan velge å saksøke arbeidsgiveren der arbeidet vanligvis utføres, eventuelt på ansettelsesstedet, jf. artikkel 19. Arbeidsgiver kan som hovedregel kun anlegge søksmål der arbeidstakeren har sitt bosted, jf. artikkel 20 nr. 1.

En særskilt bestemmelse om domsmyndighet i rettssaker angående tjenesteanliggende for personell ved norske utenriksstasjoner, er nedfelt i lov 3. mai 2002 nr. 13 om utenrikstjenesten (utenrikstjenesteloven) § 20 annet ledd:

«I rettssaker angående tjenesteanliggender har alt personell som er nevnt i § 3 verneting i Oslo med mindre annet følger av folkeretten eller saken etter lovgivningens alminnelige regler hører inn under domstol annetsteds i riket.»

Departementet legger til grunn at Luganokonvensjonen 2007 representerer slike folkerettslige forpliktelser som går inn under bestemmelsens generelle folkerettsreservasjon. Det vises også til omtale under punkt 9.1 i merknaden til tvisteloven § 4-8 første punktum.

En særskilt bestemmelse om adgangen for utsendte arbeidstakere til å reise søksmål i Norge følger av forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere § 4 som lyder:

«For å gjøre gjeldende retten til arbeids- og ansettelsesvilkår etter § 2 kan utsendt arbeidstaker reise søksmål i Norge. Søksmålet kan reises i den rettskrets som arbeidstakeren har vært utsendt til.»

Bestemmelsen gjennomfører artikkel 6 i europaparlaments- og rådsdirektiv nr. 96/71/EF av 16. desember 1996 om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting. Rådsforordningen ble innlemmet i EØS-avtalen ved vedtak i EØS-komiteen 30. april 1998, jf. EØS-avtalen vedlegg XVIII nr. 30. Stortinget gav sitt samtykke til innlemmingen 23. november 1998. Forskriften er gitt med hjemmel i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. § 1-7 fjerde ledd.

Det ble redegjort slik for forholdet mellom bestemmelsen i forskriften § 4 (tidligere nedfelt i arbeidsmiljøloven 1977 § 73 O) og Luganokonvensjonen 1988 i Ot.prp. nr. 13 (1999-2000) Om lov om endringar i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (arbeidsmiljøloven) og lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. (allmenngjøringsloven) (punkt 4.2.2 på side 14-15):

«Etter utsendingsdirektivet artikkel 6 skal det kunne innleiast rettargang i det landet arbeidstakaren har vore utsend til, for å gjere retten til arbeids- og tilsetjingsvilkår som er omfatta av direktivet, gjeldande. Ein slik regel kan kome i strid med føresegner i Luganokonvensjonen [artikkel 5(1)].

Etter artikkel 57 i konvensjonen har likevel konvensjonen ingen innverknad på andre konvensjonar som statane inngår på særskilt avgrensa område. Det går fram av protokoll nr. 3 til Luganokonvensjonen at reglar om domstolskompetanse eller fullbyrding av dommar som går fram av EU-rettsakter, skal behandlast på same måten som konvensjonar etter artikkel 57. Ein må gå ut frå at utsendingsdirektivet regulerer eit 'særskilt avgrensa' område etter artikkel 57, og at konvensjonen dermed må vike for føresegner som skal gjennomføre direktivet.»

Luganokonvensjonen 2007 viderefører innholdsmessig både Luganokonvensjonen 1988 artikkel 5(1), jf. nå artikkel 19, og artikkel 57, jf. nå artikkel 67. Den løsningen på motstriden mellom Luganokonvensjonen 1988 og direktivet som det gis anvisning på ovenfor, vil derfor gjelde tilsvarende i forhold til Luganokonvensjonen 2007. Det vises til nærmere omtale av artikkel 67 under punkt 5.7.

Artikkel 21 om adgangen til å fravike reglene i en vernetingsavtale som inngås etter at tvisten har oppstått, inneholder en nyskapning i forhold til Luganokonvensjonen 1988. Bestemmelsen åpner for at partene kan inngå en vernetingsavtale før en eventuell tvist oppstår. Innholdsmessig kan denne avtalen imidlertid bare gå ut på å utvide arbeidstakerens rett til å velge verneting.

5.2.6 Eksklusivt verneting (artikkel 22)

Artikkel 22 om eksklusivt verneting foreskriver at visse nærmere angitte typer saker bare kan anlegges på bestemte steder. Saksøktes bosted er uten betydning i denne sammenhengen. I all hovedsak videreføres gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988 på dette punktet.

Det er imidlertid gjort en endring i eiendomsvernetinget, jf. artikkel 22 nr. 1 annet ledd. Unntaket for saker om korttidsutleie er nå forbeholdt situasjoner der både utleier og leietaker har bosted i samme konvensjonsstat.

Luganokonvensjonen 1988 protokoll nr. 1 artikkel Ib åpnet for at en konvensjonsstat kunne reservere seg mot plikten til å anerkjenne og fullbyrde dommer avsagt i medhold av artikkel 16(1)b om midlertidig leie. Norge har ikke benyttet seg av denne reservasjonsadgangen som heller ikke er videreført i Luganokonvensjonen 2007, jf. omtale under punkt 4.1.3.

I saker om industrielt rettsvern er registreringsstatens eksklusive domskompetanse kun begrenset av domskompetansen til Det europeiske patentverket, jf. artikkel 22 nr. 4. I Luganokonvensjonen 1988 fremgår dette forbeholdet av protokoll nr. 1 artikkel Vd.

Et siktemål med Luganokonvensjonen 2007 er å gjenopprette parallelliteten med det tilsvarende instrumentet innen EU. For så vidt gjelder artikkel 22 nr. 4 er det likevel et avvik. Dette ble omtalt slik i høringsnotatet:

«Bestemmelsen er nå i samsvar med Brussel I artikkel 22 nr. 4 annet ledd med unntak for følgende passus avslutningsvis: 'og uansett om spørsmålet reises som søksmål eller forsvar'. Denne tilføyelsen tydeliggjør den rettstilstanden som ble slått fast av EF-domstolen 13. juni 2006 i sak C-4/03 GAT. Søksmålet gikk ut på at et patent var krenket. Saksøkte anførte til sitt forsvar at det aktuelle patentet var ugyldig. EF-domstolen kom til at Brusselkonvensjonen artikkel 16 nr. 4 (tilsvarende artikkel 16 (4) i Luganokonvensjonen 1988) om domskompetanse for registreringsstaten gjaldt uavhengig av om spørsmålet om patentets gyldighet ble reist som et søksmål eller som et forsvar.

I forbindelse med paraferingen 28. mars 2006 av Luganokonvensjonen 2007 avgav EU-kommisjonen en erklæring om at den forpliktet seg til å arbeide for å bringe Brussel I artikkel 22 nr. 4 annet ledd i samsvar med den tilsvarende bestemmelsen i Luganokonvensjonen 2007.»

Vernetingsbestemmelsene i artikkel 22 kan ikke fravikes ved en vernetingsavtale, jf. artikkel 23 nr. 5 eller ved stilltiende vernetingsvedtakelse, jf. artikkel 24. Domsmyndighet på grunnlag av artikkel 22 medfører dessuten at alle andre domstoler av eget tiltak skal avvise saken, jf. artikkel 25. Videre skal ikke en dom anerkjennes dersom den strider mot artikkel 22, jf. artikkel 35 nr. 1. Den kan dessuten nektes fullbyrdet i medhold av artikkel 45 nr. 1.

5.2.7 Vernetingsavtaler (artikkel 23 og 24)

Artikkel 23 gjelder inngåelse av vernetingsavtaler. Den viderefører i all hovedsak gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988.

Det er likevel gjort enkelte endringer, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«En nyskaping er at vernetingsavtaler som er inngått elektronisk, kan likestilles med skriftlige avtaler, jf. artikkel 23 nr. 2. Dette er i samsvar med den tilsvarende bestemmelsen i Brussel I (artikkel 23 nr. 2). For øvrig må de krav som stilles til vernetingsavtaler i artikkel 23, suppleres av de begrensninger i adgangen til å inngå vernetingsavtaler som fremgår av artikkel 13, 17 og 21. Adgangen til å inngå vernetingsavtaler har også en side til artikkel 5 nr. 1 [...].»

Dessuten fremgår det nå uttrykkelig at domskompetanse på grunnlag av en vernetingsavtale i utgangspunktet skal være eksklusiv med mindre partene har avtalt noe annet, jf. artikkel 23 nr. 1 annet punktum. Herav følger at også ikke-eksklusive avtaler om verneting er gyldige. Samtidig er den særskilte bestemmelsen i Luganokonvensjonen 1988 om valgfrihet for den tilgodesette parten fjernet, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Luganokonvensjonen 1988 artikkel 17 (4) foreskriver at en vernetingsavtale inngått til fordel for bare den ene parten gir vedkommende part likevel rett til å reise søksmål ved andre kompetente domstoler. Denne bestemmelsen videreføres ikke i Luganokonvensjonen 2007 - noe som for øvrig også er i samsvar med Brussel I (artikkel 23). Den ble strøket fordi det ble ansett som vanskelig å avgjøre hvorvidt en avtale ensidig var til fordel for en av partene, jf. Magnus/Mankowski side 427.»

Artikkel 24 gjelder vedtakelse av verneting ved konkludent atferd og medfører ingen realitetsendringer i forhold til Luganokonvensjonen 1988. Kravet der om at saksøkte må møte frem «bare» for å bestride domskompetansen, er fjernet. Dette bringer ordlyden i artikkel 24 i samsvar med den tilsvarende bestemmelsen i Brussel I og er dessuten i samsvar med avgjørelser fra EF-domstolen. Saksøkte må fortsatt bestride domstolens kompetanse, men kan også fremsette realitetsinnsigelser uten at vedkommende dermed skal anses for stilltiende å ha vedtatt dette vernetinget. Situasjonen dersom saksøkte ikke møter frem, er regulert i artikkel 26.

Ordlyden innebærer ingen klargjøring med hensyn til om det må innfortolkes et krav om at minst en av partene har sitt bosted i en konvensjonsstat (som er et krav etter artikkel 23 nr. 1). I juridisk teori i relasjon til den tilsvarende bestemmelsen i Brussel I synes det likevel å være størst oppslutning om den forståelsen av artikkel 24 at den gjelder uavhengig av partenes bosted, jf. Magnus/Mankowski side 448.

5.2.8 Prøving av domsmyndighet og mottakelighet (artikkel 25 og 26)

Artikkel 25 omhandler avvisning av en sak fordi en annen domstol har eksklusiv kompetanse i medhold av artikkel 22. Situasjonen der en sak er anlagt ved flere domstoler som har eksklusive kompetanse, er regulert i artikkel 29.

Artikkel 26 inneholder nærmere regler om den situasjonen at en person med bosted i en kontraherende stat blir saksøkt i en annen kontraherende stat, men unnlater å møte. Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988.

Artikkel 26 nr. 2 til 4 gjelder tilsvarende dersom den parten en avgjørelse skal fullbyrdes overfor, uteblir fra behandlingen av en innsigelse mot fullbyrdelsen, jf. artikkel 43 nr. 4 og omtale under punkt 5.3.2. Artikkel 43 nr. 4 gjelder uavhengig av om den fraværende parten har bosted i noen av konvensjonsstatene.

Artikkel 26 nr. 4 er ny, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Artikkel 26 nr. 4 retter seg bare til EF-medlemsstater. I forholdet mellom EU-stater skal rådsforordning 29. mai 2000 (1348/2000) om forkynnelse i medlemsstatene av rettslige og utenrettslige dokumenter i sivile eller kommersielle saker gjelde i stedet for Haag-konvensjonen 15. november 1965 om forkynnelse.»

En lignende henvisning til rådsforordning 1348/2000 gjenfinnes i protokoll nr. 1 artikkel I nr. 3.

Med virkning fra 13. november 2008 har rådsforordning 1348/2000 blitt erstattet av rådsforordning 13. november 2007 (1393/2007) om forkynnelse i medlemsstatene av rettslige og utenrettslige dokumenter i sivile eller kommersielle saker. Henvisningen i artikkel 26 nr. 4 og protokoll 1 artikkel I nr. 3 må derfor leses som en henvisning til rådsforordning 1393/2007.

5.2.9 Litispendens - konnekse krav (artikkel 27 til 30)

Artikkel 27 omhandler litispendens og foreskriver at et søksmål skal avvises dersom sak basert på samme søksmål allerede er reist i en annen konvensjonsstat. Bestemmelsen viderefører innholdsmessig gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988.

Artikkel 28 om felles behandling av nært beslektede krav viderefører innholdsmessig i all hovedsak gjeldende rettstilstand etter Luganokonvensjonen 1988. Det er likevel noen forskjeller, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Etter nr. 1 er det ikke lenger et vilkår for å utsette saken at den er til behandling i første instans i de aktuelle konvensjonsstatene. Dette vilkåret knytter seg nå bare til nr. 2 om retten til å avvise en sak. Og etter nr. 2 er det nå tydeliggjort at kravene til domskompetanse og til å forene kravene knytter seg til den første domstolen. Dette er i samsvar med Brussel I artikkel 28.»

Artikkel 29 om litispendens mellom flere domstoler som alle har eksklusiv kompetanse, viderefører gjeldende rettstilstand etter Luganokonvensjonen 1988. Alle andre domstoler hvor sak reises senere, jf. artikkel 30, skal erklære seg inkompetent til fordel for den første domstolen. I motsetning til artikkel 25 jf. artikkel 22, angir imidlertid ikke artikkel 29 det rettslige grunnlaget for eksklusiv domskompetanse. Bestemmelsen kommer derfor også til anvendelse i en konflikt mellom to ulike domstoler hvor begge har jurisdiksjon i medhold av artikkel 23. I en konflikt mellom jurisdiksjon etter artikkel 22 og jurisdiksjon etter artikkel 23, skal imidlertid jurisdiksjon i medhold av artikkel 22 ha forrang, jf. artikkel 23(5). Plikten for en domstol til å avvise en sak dersom bare en annen domstol har eksklusiv kompetanse i medhold av artikkel 22, er regulert i artikkel 25.

Artikkel 30 er ny og regulerer nærmere når en sak skal anses for å være reist. I høringsnotatet ble den omtalt slik:

«Bestemmelsen harmoniserer således rettstilstanden i konvensjonsstatene på dette punktet. I dag må retten i vedkommende fremmede stat legges til grunn når en norsk domstol skal avgjøre om det foreligger litispendens, jf. Rognlien side 222.»

5.2.10 Midlertidig sikring m.m. (artikkel 31)

Artikkel 31 om midlertidig sikring m.m. slår fast at det er adgang til bevarende og andre midlertidige sikringstiltak i den grad dette følger av rettsreglene i vedkommende stat. Bestemmelsen viderefører innholdsmessig gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988.

Hvilken domstol som er kompetent til å avgjøre det materielle forholdet i saken, følger av de alminnelige reglene i konvensjonen om domskompetanse. Artikkel 31 representerer i så måte et supplement til disse for så vidt gjelder bevarende og andre midlertidige sikringstiltak.

I norsk rett er de alminnelige reglene om midlertidig sikring nedfelt i tvisteloven kapittel 32 til 34. Tvisteloven § 32-9 åpner for at partene kan trekke inn hovedkravet til behandling og avgjørelse i selve sikringssaken. Bestemmelsen etablerer i så måte et alminnelig « sikringsverneting» for hovedkravet. Luganokonvensjonen 2007 artikkel 31 henviser imidlertid bare til nasjonale regler om selve sikringen, ikke andre nasjonale regler om verneting som følge av sikringen. Således må norske domstolers kompetanse etter tvisteloven § 32-9 anvendes med de begrensninger som følger av Luganokonvensjonen 1988 og 2007.

Arrest for sikring av krav i skip er særskilt regulert i Den internasjonale konvensjon om arrest i sjøgående skip, inngått i Brussel 10. mai 1952 (arrestkonvensjonen 1952). I en overgangsperiode på inntil tre år fulgte tilsvarende regler om arrest og arrestverneting av Luganokonvensjonen 1988 artikkel 54A. Innen utgangen av denne treårsperioden skulle alle medlemsstatene i Luganokonvensjonen 1988 ha sluttet seg til arrestkonvensjonen 1952. I dag er det således arrestkonvensjonen 1952 som regulerer adgangen til å ta arrest i skip og adgangen til å prøve realiteten i saken ved domstolene i den staten hvor det er tatt arrest for kravet. Idet arrestkonvensjonen 1952 er en spesialkonvensjon, går den innenfor sitt virkeområde foran Luganokonvensjonen 1988, jf. artikkel 57. Prinsippet om forrang for spesialkonvensjoner videreføres i Luganokonvensjonen 2007, jf. artikkel 67 som omtales nærmere under punkt 5.7. Arrestkonvensjonen 1952 har ikke regler om anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser basert på arrestvernetinget, men en slik plikt vil følge av Luganokonvensjonen 2007.

5.3 Kapittel III Anerkjennelse og fullbyrdelse (artikkel 32 til 56)

Artikkel 32 definerer hva som menes med begrepet «dom». Bestemmelsen viderefører innholdsmessig gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988. Det er ikke avgjørende at avgjørelsen kalles dom, men den må være truffet av en domstol.

Hva som skal regnes som «dom» etter Luganokonvensjonen 2007 vil imidlertid likevel omfatte flere avgjørelser enn i dag. Luganokonvensjonen 2007 artikkel 62 definerer nemlig begrepet «domstol» videre enn den tradisjonelle oppfatningen. Dermed skal også en avgjørelse truffet av et forvaltningsorgan med dømmende myndighet regnes som «dom» i konvensjonens forstand. Etter departementets vurdering må dette forstås slik at også avgjørelser av bidragsfogden om underholdsbidrag, heretter omfattes av begrepet dom. Det vises også til artikkel 50 nr. 2 og 57 nr. 2 om underholdsbidrag som forutsetter at slike krav skal anerkjennes og fullbyrdes i henhold til Luganokonvensjonen 2007.

Bestemmelsen i Luganokonvensjonen 1988 protokoll nr. 1 artikkel Va som likestiller en avgjørelse om underholdsbidrag truffet av blant annet norske forvaltningsorganer med en dom, er således overflødig og følgelig ikke videreført i Luganokonvensjonen 2007.

Definisjonen av «dom» er så vid at den i prinsippet også omfatter avgjørelser som bygger på jurisdiksjon i medhold av artikkel 31 om midlertidig sikring m.m. Det regnes likevel som en forutsetning for rett til anerkjennelse og fullbyrdelse at avgjørelsen er truffet etter at begge parter har blitt gitt anledning til å bli hørt, jf. Magnus/Mankowski side 541-542. Det liberale systemet for anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer som Luganokonvensjonen 1988 og 2007 legger opp til, hviler på en grunnforutsetning om kontradiktorisk saksbehandling.

Rettsforlik har tvangskraft på linje med et autentisk offentlig bekreftet dokument, jf. artikkel 58.

5.3.1 Anerkjennelse av dommer (artikkel 33 til 37)

Artikkel 33 til 37 omhandler den umiddelbare plikten til å anerkjenne en dom avsagt i en annen konvensjonsstat, samt unntakene fra denne plikten. Hovedtrekkene i gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988 videreføres.

Bestemmelsen i artikkel 34 om anerkjennelse av en fraværsdom er imidlertid noe endret i forhold til gjeldende rettstilstand etter Luganokonvensjonen 1988. Dette ble omtalt slik i høringsnotatet:

«I artikkel 34 nr. 2 om anerkjennelse av fraværsdommer er kravet om at dommen skal forkynnes forskriftsmessig, nå erstattet med et krav om at dommen skal være forkynt 'på en slik måte' at saksøkte kan ivareta sine interesser under saken. Derved vil ikke enhver feil ved forkynnelsen utelukke at fraværsdommen kan anerkjennes eller fullbyrdes. Med den nye formuleringen er poenget at forkynnelsen innholdsmessig må være egnet til å gi saksøkte en forståelse av dommen og derigjennom kunne forholde seg til denne informasjonen, jf. Peter Arnt Nielsen: International handelsret (København 2006) (heretter henvist til som Nielsen) side 448-49.

En annen nyskaping i artikkel 34 nr. 2 er tilføyelsen avslutningsvis av forbeholdet 'med mindre saksøkte unnlot å påklage dommen mens han hadde mulighet til det'. Formålet med tilføyelsen er å forhindre at saksøkte av taktiske årsaker venter med å gjøre innsigelser gjeldende til anerkjennelses- og fullbyrdelsesstadiet, jf. Nielsen side 450. Det er en viss adgang til å forbeholde seg rett til ikke å anvende dette unntaket, især for Sveits, jf. protokoll 1 artikkel III [...].

EF-domstolen avsa 14. desember 2006 en dom (C-283/05 ASML) om fortolkningen av Brussel I artikkel 34 nr. 2. Domstolen slo her fast at kravet til 'mulighet' i artikkel 34 nr. 2 avslutningsvis forutsatte at saksøkte var kjent med innholdet i dommen slik at vedkommende innen rimelig tid kunne ivareta sine rettigheter. At vedkommende hadde kjennskap til at det var anlagt sak, og etter hvert også til at det var avsagt en fraværsdom, var altså ikke nok. Domstolen understreket samtidig at en formfeil ikke var tilstrekkelig til å hindre anerkjennelse av fraværsdommen.»

Protokoll 1 artikkel III er omtalt nærmere under punkt 5.9.

Plikten til å nekte anerkjennelse av en dom på grunn av en prejudisiell statusavgjørelse m.m. er ikke videreført i artikkel 34. Denne endringen ble omtalt slik i høringsnotatet:

«Bestemmelsen åpner for å nekte anerkjennelse av en dom dersom et spørsmål om en persons rettslige status m.m. var avgjort prejudisielt og etter en annen lov enn den lovvalgsreglene i anerkjennelsesstaten ville ledet til, med mindre anerkjennelsesstatens lovvalgsregler ville ha ført til samme resultat. Dette nektelsesgrunnlaget ble utformet av hensyn til ulike lovvalgsregler i familie- og arvesaker, særlig fordi enkelte legger domisilprinsippet til grunn mens andre lar nasjonaliteten være avgjørende for lovvalget, jf. Rognlien side 241-42. Å stryke denne bestemmelsen er i samsvar med Brussel I (artikkel 34). Grunnen til at den tilsvarende bestemmelsen i Brusselkonvensjonen artikkel 27 nr. 4 ikke ble videreført i Brussel I, skal være det pågående arbeidet i EU med å harmonisere lovvalgsreglene i medlemsstatene, jf. Magnus/Mankowski side 564.»

I EU er det foreløpig ikke vedtatt noe generelt instrument om lovvalgsregler for familie- og arvesaker.

Artikkel 34 nr. 4 regulerer den situasjon at det foreligger en konkurrerende dom som også skal anerkjennes. Endringen i forhold til Luganokonvensjonen 1988 ble omtalt slik i høringsnotatet:

«En nyskaping her i forhold til Luganokonvensjonen 1988 artikkel 27 (5) er at konvensjonen ikke bare regulerer forholdet til konkurrerende dommer fra tredjestater, men også fra andre konvensjonsstater. Dette må ses på som en nyttig klargjøring av en situasjon det i dag mangler regler om, jf. Rognlien side 240-41 og Magnus/Mankowski side 564.»

5.3.2 Fullbyrdelse av dommer (artikkel 38 til 52)

Artikkel 38 til 52 omhandler den innledende fremgangsmåten for fullbyrdelse av en dom i en annen konvensjonsstat, herunder regler om adgangen til å reise innsigelse mot fullbyrdelsen. Blant annet for å sikre en raskere prosedyre for fullbyrdelse er reglene nå noe enklere enn tidligere. Den egentlige inndrivelsen av kravet skal fortsatt skje i henhold til nasjonal rett i fullbyrdingsstaten.

Hvilken domstol i hver konvensjonsstat som en begjæring om fullbyrdelse skal rettes til, er nå angitt i vedlegg II til konvensjonen (i Norge er dette tingretten). Likeledes er den kompetente appelldomstolen i hver konvensjonsstat angitt i vedlegg III (i Norge er dette lagmannsretten), og den endelige appelldomstolen i hver konvensjonsstat angitt i vedlegg IV(i Norge er dette Høyesterett). Det vises til omtale under punkt 4.2 om de traktattekniske fordelene ved vedleggsformen.

Artikkel 38 foreskriver at en dom som er avsagt i en konvensjonsstat og som er erklært tvangskraftig der, skal fullbyrdes i en annen konvensjonsstat når den er blitt erklært tvangskraftig der.

Statens Innkrevingssentral bemerker følgende om konvensjonens praktiske betydning for deres virksomhet:

«SI krever inn bl.a. erstatningskrav som er idømt i straffesak. Konvensjonen gjør at SI kan begjære dommen på erstatningskravet fullbyrdet med hjemmel i Luganokonvensjonen, dersom skyldner har verneting i en konvensjonsstat. SI sender også stevning til Oslo tingrett for enkelte studielån som skal innfordres i utlandet. Dersom vi får dom og skyldner har verneting i en konvensjonsstat kan vi begjære dommen fullbyrdet der.»

I mange EF-stater skjer erklæringen om tvangskraft ved en formell fullbyrdingspåtegning på dommen, såkalt eksekvatur. Etter Luganokonvensjonen 1988 er det er tilstrekkelig med en formløs erklæring om tvangskraft. Dette videreføres i Luganokonvensjonen 2007, jf. artikkel 38.

Oslo byfogdembete kommenterer praksis rundt fullbyrding av utenlandske dommer:

«Vi benytter anledningen til å bemerke at det norske systemet for fullbyrdelse av utenlandske dommer avviker fra den eksekvatur-prosess som iallfall er vanlig i EU-landene (se f. eks. den tyske Anerkennungs- und Vollstreckungsausführungsgesetz - AVAG - av 19. februar 2001) og som Lugano-konvensjonene og Brussel I synes basert på.

Konvensjonen synes å legge opp til at det en gang for alle skal treffes avgjørelse om at den utenlandske dommen kan fullbyrdes i vedkommende mottagerland, mens ordningen i Norge jo er at avgjørelsen bare treffes som ledd i en konkret fullbyrdelse. Begjæringen må fremsettes for retten, som så tar stilling til tvangsgrunnlaget, mens den videre fullbyrdelse skjer gjennom namsmannen.

Etter praksis ved denne domstol utformes rettens avgjørelse i slike fullbyrdelsessaker ikke slik at den utenlandske avgjørelsen erklæres å være tvangskraftig i Norge. Det treffes en rent prosessledende avgjørelse i den enkelte sak, ved at 'begjæringen antas til fullbyrdelse', hvoretter den sendes namsmannen til gjennomføring. Fører fullbyrdelsen ikke til målet, må senere begjæring om fullbyrdelse - i samme eller annen rettskrets - igjen fremsettes for retten.

Konvensjonen fastsetter at fremgangsmåten ved begjæring om fullbyrdelse bestemmes av loven i den stat der fullbyrdelse begjæres (1988 artikkel 33 og 2007 artikkel 40). Men som en kuriositet kan nevnes at da en av våre dommere nylig hadde anledning til å orientere professor Schlosser (mannen bak 'Bericht Schlosser' om endring av Brussel-konvensjonen i forbindelse med EU-utvidelsen i 1978) om den norske ordningen, ga han uttrykk for tvil om den var i samsvar med konvensjonen. Det følger av Lugano 2007 artikkel 38 (jf. 1988 artikkel 31) at en dom skal fullbyrdes 'når den er blitt erklært tvangskraftig i denne staten'. Erklæringen skal mao ha virkning for hele landet, og det er ikke sagt noe om at det trengs ny erklæring ved gjentatte fullbyrdelsesforsøk. Selv om den norske ordningen ikke er konvensjonsstridig, er det vel spørsmål om den er hensiktsmessig.

Det må vel også sies å være uheldig at tvangsfullbyrdelsesloven inneholder bestemmelser om foreleggelse (som § 7-3 siste ledd) som er i strid med den reelle hovedregel som følger av forbudet i Lugano 2007 artikkel 41, jf. 1988 artikkel 34.»

Departementet har merket seg dette innspillet om forholdet mellom reglene om fullbyrdelse i Luganokonvensjonen 1988 og 2007 og norsk praksis. Det må imidlertid forutsettes at norske myndigheter følger reglene i Luganokonvensjonen 1988 og 2007 og for øvrig supplerer med norske regler. Det er en løsning som både følger av Luganoloven, lovforslaget i proposisjonen her og den generelle bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 1-4 om forbehold for så vidt annet følger av overenskomst med fremmed stat.

Artikkel 39 som regulerer hvilken instans en begjæring om fullbyrdelse skal fremsettes overfor, er noe endret i forhold til gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Etter artikkel 39 nr. 2 skal en begjæring om fullbyrdelse rettes til enten den domstolen som har kompetanse på bostedet til den personen fullbyrdelse skal skje overfor, eller til den domstolen som har kompetanse der fullbyrdelsen skal skje. Alternativene er her likestilt, noe som er nytt i forhold til artikkel 32 (2) i Luganokonvensjonen 1988, hvor alternativene er rangert slik at begjæringen prinsipalt skal settes frem for domstolene med kompetanse på bostedet, subsidiært for domstolene der fullbyrdelsen skal skje.»

Fremgangsmåten ved begjæring om fullbyrdelse bestemmes av nasjonal rett der fullbyrdelse begjæres, jf. artikkel 40.

Dommen skal erklæres tvangskraftig så snart de formelle kravene i artikkel 53 er oppfylt, jf. artikkel 41. Kravene til dokumentasjon er enklere og mer standardisert etter Luganokonvensjonen 2007, jf. artikkel 53 og nærmere omtale under punkt 5.3.3.

Plikten til å erklære dommen for tvangskraftig innebærer at den domstolen som mottar begjæringen om fullbyrdelse, ikke lenger skal prøve om dommen oppfyller vilkårene for fullbyrdelse. Denne endringer er omtalt slik i høringsnotatet:

«Disse avslagsgrunnene kan nå bare påberopes i forbindelse med en eventuell overprøving av avgjørelsen om anerkjennelse, jf. artikkel 45 nr. 1. Derved legger bestemmelsen opp til en raskere prosedyre for fullbyrdelse, noe som også fremkommer ved at den tidligere tidsangivelsen 'uten opphold' nå er erstattet med 'så snart'. Men det antas at domstolen må ha rett til å prøve hvorvidt dommen faller innenfor konvensjonens virkeområde, jf. artikkel 1 nr. 1 og nr. 2, samt at de formelle kravene i artikkel 39 og 40 er oppfylt, jf. Magnus/Mankowski side 657.»

Det eneste unntaket fra plikten til å erklære en dom for tvangskraftig etter artikkel 41 er den reservasjonsadgangen som en konvensjonspart har overfor en tiltredende stat i medhold av protokoll 1 artikkel III nr. 2 bokstav b, jf. nærmere omtale under punkt 5.9.

Det er således først appelldomstolen som kan prøve om begjæringen om fullbyrdelse skal avslås av en av de grunner som er omtalt i artikkel 34 og 35, jf. artikkel 45. Avgjørelsen skal treffes «uten opphold».

Artikkel 42 gjelder underretning til henholdsvis rekvirenten og den avgjørelsen skal fullbyrdes overfor, om at dommen er tvangskraftig i mottakerstaten. Også denne bestemmelsen innebærer visse endringer i forhold til gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988, jf. høringsnotatet:

«[K]ravet til hurtigere saksbehandling er skjerpet ved at den tidligere tidsangivelsen 'uten opphold' nå er erstattet med 'straks', jf. omtale ovenfor av en tilsvarende endring i artikkel 41. Artikkel 42 nr. 2 gjelder forkynningsplikten overfor vedkommende som dommen skal fullbyrdes overfor. Etter artikkel 36 i Luganokonvensjonen 1988 følger plikten til å forkynne en tvangskraftig dom indirekte av retten til å reise innsigelse innen én måned etter at avgjørelsen er forkynt. Plikten til å forkynne kan imidlertid følge av nasjonal rett (i norsk rett av tvangsfullbyrdelsesloven § 6-3), jf. Rognlien side 255.»

Artikkel 43 omhandler behandlingen av innsigelser mot fullbyrdingsavgjørelser. Kravet til kontradiktorisk saksbehandling går noe lenger enn etter Luganokonvensjonen 1988, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Artikkel 43 nr. 3 viderefører kravet om kontradiktorisk behandling som i dag er nedfelt i Luganokonvensjonen 1988 artikkel 37 (1). Men mens kravet om kontradiktorisk behandling etter Luganokonvensjonen 1988 artikkel 37 (1) knytter seg til fremsettelsen av appellen, gjelder kravet i artikkel 43 nr. 3 i tillegg selve domsbehandlingen av innsigelsen, jf. Magnus/Mankowski side 661.»

Bevarende og andre midlertidige sikringstiltak på fullbyrdingsstadiet, reguleres nærmere i artikkel 47. Nr. 1 inneholder en nyskapning i forhold til gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Nr. 1 slår fast retten til å anvende [bevarende og andre midlertidige sikringstiltak] før dommen er erklært tvangskraftig. Hensikten er å sikre en riktig balanse mellom interessene til den parten som begjærer fullbyrdelse, og den parten som fullbyrdelse skal foretas overfor. Bestemmelsen kan ses på som en videreføring av artikkel 31 som gjelder [bevarende og andre midlertidige sikringstiltak] før dom avsies.»

Oslo byfogdembete bemerker følgende til artikkel 47 nr. 2 om retten til å beslutte midlertidig sikring:

«Nr 2 regulerer retten til midlertidig sikring når dommen er erklært tvangskraftig i vedkommende land: Man har da krav på slik midlertidig sikring som er kjent i vedkommende lands rett, og uten å måtte sannsynliggjøre sikringsgrunn.(Se Kropholler: Europäisches Zivilprozessrecht (7. Aufl., 2002) s. 469, Rz. 9).For Norges vedkommende skal det altså ikke være nødvendig å oppfylle de ordinære vilkårene for arrest eller midlertidig forføyning, når det er truffet avgjørelse om fullbyrdelse av en utenlandsk dom.»

Og videre følgende til artikkel 47 nr. 3 om midlertidig sikring:

«Nr 3 regulerer derimot adgangen til ordinær tvangsfullbyrdelse på grunnlag av dommen, før beslutningen om fullbyrdelse er rettskraftig. [...] Fullbyrdelsen må altså begrenses til sikrende forholdsregler. Hva slags forholdsregler det blir tale om, vil imidlertid avhenge av den nasjonale rett [...]. Det kan dermed ikke være tvilsomt at det for Norges vedkommende vil være adgang til å ta ordinært utleggspant, og at begrensningen til 'sikrende forholdsregler' bare innebærer at det ikke kan kreves dekning gjennom utlegget (eller tas utlegg i form av lønnstrekk), dvs som når det tas utlegg på grunnlag av en ikke rettskraftig norsk dom.»

Departementet deler Oslo byfogdembetes forståelse av artikkel 47 nr. 2 og 3.

Artikkel 50 om fri rettshjelp medfører visse endringer i forhold til gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Artikkel 50 om fri rettshjelp m.m. for rekvirenten viderefører innholdsmessig artikkel 44 i Luganokonvensjonen 1988. Men artikkel 50 går lenger, idet retten til fri rettshjelp skal gjelde for 'saksbehandlingen etter reglene i avsnittet her', det vil si hele avsnitt 2 om fullbyrdelse. Denne utvidelsen er særlig betydningsfull i forbindelse med saker om underholdsbidrag, og den tilsvarer artikkel 15 i Haag-konvensjonen 2. oktober 1973 om anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser om underholdsbidrag, jf. Magnus/Mankowski side 684. Artikkel 44 i Luganokonvensjonen 1988 gjelder til sammenligning bare retten til fri rettshjelp i forbindelse med 'saksbehandlingen etter artiklene 32 til 35', det vil si i første instans. Fri rettshjelp på senere stadier, for eksempel i forbindelse med en appell, beror på nasjonale rettsregler, jf. Rognlien side 263.»

For behandling av saker i Norge skilles det i gjeldende rett i utgangspunktet ikke mellom utlendinger og statsborgere eller etter hvor vedkommende har sitt bosted eller opphold, når det gjelder tilgang på rettshjelp. Dette gjelder for alle stadier i en prosess. Det avgjørende er i hvilken grad det gjelder bistand som det er naturlig at en advokat/rettshjelper utfører i Norge, jf. lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp § 4. Utvidelsen av ikke-diskrimineringsprinsippet i artikkel 50 vil derfor ikke endre behandlingen av slike saker i Norge.

Likebehandlingsprinsippet er videre presisert i Justisdepartementets rundskriv G-12/2005, jf. punkt 8.2:

«Utlendinger som søker fri rettshjelp i Norge skal behandles på samme måte som nordmenn. Søknaden behandles etter de alminnelige regler for fri rettshjelp».

5.3.3 Alminnelige bestemmelser (artikkel 53 til 56)

Ved begjæring om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer, må rekvirenten legge frem en bekreftet kopi av dommen samt bevis for dommens tvangskraft. Nytt i Luganokonvensjonen 2007 er at tvangskraften nå skal bekreftes ved fremleggelse av standardskjemaet som er inntatt som vedlegg V, jf. artikkel 53 nr. 3. Med denne endringen forenkles fremgangsmåten både for rekvirenten og for den domstolen som mottar begjæringen om fullbyrdelse. Mens domstolen tidligere måtte undersøke forskjellige dokumentbevis, er det nå tilstrekkelig å kontrollere informasjonen i standardskjemaet. Det vises til omtale under punkt 4.2 om de traktattekniske fordelene ved vedleggsformen.

Den korresponderende forpliktelsen for domstolen til på forespørsel fra en part med rettslig interesse å fylle ut standardskjemaet i vedlegg V, er nedfelt i artikkel 54.

Som etter Luganokonvensjonen 1988 skal det ikke kreves legalisering eller tilsvarende formalitet for dokumenter som gjelder anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer, jf. artikkel 56.

5.4 Kapittel IV Autentiske offentlig bekreftede dokumenter og rettsforlik (artikkel 57 til 58)

Visse dokumenter som er tvangskraftige i en konvensjonsstat kan fullbyrdes i en annen konvensjonsstat etter reglene som gjelder for fullbyrdelse av dommer (artikkel 38 følgende), jf. artikkel 57. Dokumentene kommer ikke fra en domstol men har likevel en viss offisiell karakter ved at de er utstedt av eller under medvirkning fra offentlig myndighet eller har fått ektheten bekreftet av en offentlig myndighet.

I all hovedsak videreføres gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988. Men artikkel 57 inneholder et par nyskapninger, jf. høringsnotatet:

«I artikkel 57 nr. 1 videreføres hovedinnholdet i artikkel 50 første ledd i Luganokonvensjonen. Men henvisningen i annet punktum til artikkel 43 og 44 er ny. Denne endringen innebærer en presisering av at både første og annen appellinstans (i Norge både lagmannsretten og Høyesterett) kan avvise eller oppheve en erklæring om tvangskraft under henvisning til at det 'åpenbart vil virke støtende på rettsordenen' ('ordre public'). Tilføyelsen av 'åpenbart' er i samsvar med den tilsvarende endringen i artikkel 34 nr. 1 [...].

Artikkel 57 nr. 2 er ny og presiserer at også avtaler om underholdsbidrag kan være autentiske, offentlig bekreftede dokumenter.»

I forbindelse med en begjæring om tvangskraft i en annen konvensjonsstat, skal rekvirenten også legge frem en bekreftelse på dokumentet i form av standardskjemaet som er inntatt som vedlegg VI til konvensjonen, jf. artikkel 57 nr. 4. Gjelder begjæringen et rettsforlik skal i stedet standardskjemaet i vedlegg V benyttes, jf. artikkel 58. Det vises til omtale under punkt 4.2 om de traktattekniske fordelene ved vedleggsformen.

Det er redegjort nærmere for stillingen til autentiske offentlige dokumenter m.m. i norsk rett under punkt 6.1.

5.5 Kapittel V Alminnelige bestemmelser (artikkel 59 til 62)

I dette kapittel defineres blant annet sentrale begreper som «bosted» og «domstol».

Bosted for fysiske personer er regulert i artikkel 59 som innholdsmessig er en videreføring av gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988. Hvorvidt en person har sitt «bosted» i den staten hvor søksmålet er reist, skal fortsatt avgjøres i henhold til domstolens egen nasjonale rett.

Artikkel 60 angir hvordan bosted skal forstås for juridiske personer. Dette er en nyskapning i forhold til Luganokonvensjonen 1988, og ble omtalt slik i høringsnotatet:

«Artikkel 60 nr. 1 angir hvordan bosted skal forstås for en juridisk person. Dette er nytt i forhold til artikkel 53 første ledd i Luganokonvensjonen 1988 hvor det henvises til lovvalgsreglene i domstolsstaten. Men for så vidt gjelder saker om eksklusivt verneting for juridiske personer, skal dette fortsatt avgjøres etter domstolsstatens lovvalgsregler, jf. artikkel 22 nr. 2 og omtale i Magnus/Mankowski side 702. Det samme gjelder også for truster, jf. artikkel 60 nr. 3 sammenholdt med den tilsvarende bestemmelsen i artikkel 53 annet ledd i Luganokonvensjonen 1988.

Artikkel 60 nr. 1 om hvordan 'bosted' skal forstås, oppgir tre ulike alternativer som alle er likestilte. Den viktigste grunnen til at bosted er angitt slik i konvensjonen, er å hindre at spørsmålet overlates til nasjonale lovvalgsregler. Det kan nemlig føre til at ingen domstoler anser seg kompetent, og at det således oppstår negative lovkonflikter, jf. Magnus/Mankowski side 702. Definisjonen korresponderer i hovedsak med definisjonen i EØS-avtalen artikkel 34 første ledd, jf. også EF-traktaten artikkel 48.

Begrepet 'vedtektsbestemt sete' i nr. 1 bokstav a er ukjent i [Storbritannia] og Irland. Artikkel 60 nr. 2 inneholder derfor en egen bestemmelse om forståelsen av dette begrepet i disse statene, jf. Magnus/Mankowski side 704.»

Det kan også legges til at denne generelle definisjonen av bosted for juridiske personer ikke skal påvirke forståelsen av «bosted» i artikkel 9, 15 og 18, eller jurisdiksjon i medhold av artikkel 5 nr. 5.

Artikkel 61 om sivile krav som kommer til pådømmelse i en straffesak om et ikke-forsettlig lovbrudd, ble omtalt slik i høringsnotatet:

«Bestemmelsen henger sammen med artikkel 5 nr. 4 om domsmyndighet for slike krav. Men det understrekes at dette kun gjelder det borgerlige rettskravet som eventuelt kommer til pådømmelse i en straffesak, jf. artikkel 1 som avgrenser konvensjonens virkeområde mot blant annet straffesaker.

Første punktum åpner for at personer som får borgerlige rettskrav mot seg i forbindelse med en straffesak, kan forsvare seg mot dette ved en representant. Derved kan vedkommende forholde seg til det borgerlige rettskravet uten samtidig å måtte underkaste seg domstolens domsmyndighet med hensyn til straffesaken. Siktemålet med bestemmelsen synes særlig å være å styrke den saksøktes/siktedes stilling i trafikksaker, for eksempel etter trafikkulykker mv., jf. Magnus/Mankowski side 707.

Annet punktum foreskriver en valgfrihet for domstolen i spørsmålet om å godta at vedkommende ikke møter personlig. Dessuten kan mottakerstaten velge i hvilken grad den vil anerkjenne eller fullbyrde slike dommer. [...] I den grad slike krav ikke anerkjennes eller fullbyrdes, kan også bestemmelsen ses som et supplement til artikkel 34 om når anerkjennelse skal nektes.»

Artikkel 61 gjelder bare i saker om ikke-forsettlige lovbrudd. For så vidt gjelder sivile krav som er idømt i en straffesak om et forsettlig lovbrudd, kan en konvensjonsstat nekte anerkjennelse i medhold av artikkel 34 nr. 2. Utfallet vil således kunne bli det samme men på grunnlag av ulike hjemler etter om lovbruddet var forsettlig eller ikke-forsettlig.

For øvrig er spørsmålet om anerkjennelse og fullbyrdelse i Norge av krav som nevnt i artikkel 61 annet punktum, nærmere behandlet under punkt 6.3.

Artikkel 62 angir definisjonen av en domstol, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Avgjørende i konvensjonens forstand er imidlertid ikke at organet er betegnet som domstol, men at det har domsmyndighet. Begrepet 'domstol' i Luganokonvensjonen 2007 omfatter dermed både domstoler i alminnelig forstand og forvaltningsorgan med dømmende myndighet. På dette punktet avviker Luganokonvensjonen 2007 fra artikkel 62 i Brussel I som foreskriver at svensk 'kronofogdemyndighet' i visse saker skal regnes som en 'domstol' i forordningens forstand.»

Oslo byfogdembete uttaler:

«Når det gjelder den nye konvensjonen, vil vi bemerke at definisjonen av 'domstol' i artikkel 62 vel må antas å ha samme innhold som Brüssel-forordningen artikkel 62. Det innebærer at den svenske kronofogde-myndigheten omfattes, noe som ikke er tilfelle etter Lugano 1988. Endringen vil medføre at heller ikke kronofogde-sakene skal fremmes etter den nordiske loven av 1977.»

Departementet legger til grunn at den nye formuleringen i artikkel 62 er videre enn artikkel Va i protokoll nr. 1 til Luganokonvensjonen 1988. Betegnelsen «domstol» omfatter således også norske forvaltningsorgan i saker om underholdsbidrag. Artikkel Va i protokoll nr. 1 til Luganokonvensjonen 1988 er ikke videreført i Luganokonvensjonen 2007.

Brussel I artikkel 62 foreskriver at begrepet «domstol» i Sverige også vil omfatte kronofogde-myndigheten i saker om betalningsföreläggende og handräckning. Denne forståelsen av begrepet «domstol» vil være dekket av Luganokonvensjonen 2007 artikkel 62.

Slike svenske avgjørelser har imidlertid allerede i dag bindende virkning i Norge og kan tvangsfullbyrdes her i medhold av lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område (lov om nordiske privatrettslige dommer), jf. § 4 annet ledd bokstav d. Utvidelsen av begrepet «domstol» i Luganokonvensjonen artikkel 62 innebærer likevel at hjemmelen og fremgangsmåten for anerkjennelse og fullbyrdelse heretter skal følge av Luganokonvensjonen 2007, jf. lov om nordiske privatrettslige dommer § 7 nr. 2 som omtales nærmere under punkt 6.4.

Departementet vil for øvrig bemerke at definisjonen av begrepet «domstol» må sees i sammenheng med definisjonen av «dom» i artikkel 32, jf. nærmere omtale under punkt 5.3.

5.6 Kapittel VI Overgangsbestemmelser (artikkel 63)

Artikkel 63 regulerer konvensjonens anvendelse på søksmål som er reist, og dommer som er avsagt etter at konvensjonen trådte i kraft. I all hovedsak videreføres gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988. Det er likevel et par endringer, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Særregelen om forholdet til [Storbritannia] eller Irland i artikkel 54 tredje ledd er ikke videreført. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til artikkel 66 i Brussel I.

Artikkel 54A i Luganokonvensjonen 1988 inneholder overgangsregler om verneting i sjøfartssaker i påvente av ikrafttredelsen av Den internasjonale konvensjon om arrest i sjøgående skip, inngått i Brussel 10. mai 1952. Bestemmelsen skulle gjelde i en tre-årsperiode og har således allerede mistet sin kraft. Den videreføres derfor heller ikke i Luganokonvensjonen 2007.»

Forholdet mellom Luganokonvensjonen 2007 og arrestkonvensjonen 1952 er omtalt nærmere under punkt 5.2.10.

5.7 Kapittel VII Forholdet til rådsforordning (EF) nr. 44/2001 og andre instrumenter (artikkel 64 til 68)

I dette kapittel reguleres forholdet til Brussel I, Brusselkonvensjonen og Danmarksavtalen, andre eldre avtaler mellom konvensjonsstatene samt forholdet til spesialkonvensjoner på særskilt avgrensede felter. I all hovedsak videreføres gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988.

I tilknytning til artikkel 64 er forholdet mellom Brussel I og Brusselkonvensjonen omtalt slik i høringsnotatet:

«I Brussel I er forholdet til Brusselkonvensjonen regulert i artikkel 68 som foreskriver at forordningen erstatter konvensjonen for så vidt gjelder den delen av medlemsstatenes territorium som omfattes av EF-traktaten, det vil si territoriet som ligger i fastlands-Europa. Brusselkonvensjonen gjelder fortsatt for Franske oversjøiske territorier samt Mayotte, og for Nederlands vedkommende Aruba, se EF-domstolens uttalelse 7. februar 2006 (1/03) premiss 14-15.»

Artikkel 65 angir at Luganokonvensjonen 2007 skal erstatte andre, eldre domskonvensjoner mellom konvensjonsstater og som kan komme til anvendelse på det samme forholdet. Opplistingen av konvensjoner er nå flyttet til vedlegg VII. Det vises til omtale under punkt 4.2 om de traktattekniske fordelene ved vedleggsformen. Utover dette er det enkelte språklige endringer i ordlyden, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«I artikkel 65 første punktum er det tilføyd at dette gjelder konvensjoner 'som dekker de samme saker som konvensjonen her'. Departementet oppfatter dette som en tydeliggjøring av at det ikke skal være rom for å anvende andre domskonvensjoner enn Luganokonvensjonen 2007 i den grad de overlapper - uansett om den aktuelle domskonvensjonen fremgår av listen over aktuelle konvensjoner eller ikke. Denne forståelsen styrkes ytterligere gjennom henvisningen i annet punktum til listen i vedlegg VII over aktuelle domskonvensjoner. Innledningen i artikkel 65 annet punktum ('[s]ærlig skal ...') tyder på at vedlegget ikke gir noen uttømmende oversikt over hvilke konvensjoner Luganokonvensjonen 2007 skal erstatte. Avgjørende for hvorvidt en domskonvensjon eller Luganokonvensjonen 2007 skal ha forrang, skal derfor bero på hvorvidt vilkårene i første punktum er oppfylt - ikke på om konvensjonen er inntatt i vedlegg VII. [...]

En annen nyskaping i artikkel 65 er tilføyelsen av henvisningen til artikkel 67. Den tydeliggjør at for så vidt gjelder sivilprosessuelle bestemmelser i spesialkonvensjoner, skal disse fortsatt gå foran Luganokonvensjonen 2007, slik det også er etter Luganokonvensjonen 1988, jf. Rognlien side 99.»

Om anerkjennelse og fullbyrdelse av nordiske dommer på privatrettens område vises det til nærmere omtale under punkt 6.4.

Artikkel 66 slår fast at konvensjonene som nevnt i artikkel 65 og vedlegg VII fortsatt skal gjelde for saker som ikke omfattes av Luganokonvensjonen 2007.

Artikkel 67 gir spesialkonvensjoner på særskilt avgrensede områder forrang og viderefører således gjeldende rett etter Luganokonvensjonen 1988. Det gjelder blant annet forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere § 4 som gjennomfører europaparlaments- og rådsdirektiv nr. 96/71/EF artikkel 6, jf. nærmere omtale under punkt 5.2.5 og arrestkonvensjonen 1952 som omtales nærmere under punkt 5.2.10. Forholdet til Haag-konvensjonen 2007 omtales under punkt 5.2.2. Det vises også til forholdet til andre konvensjoner m.m. om underholdsbidrag under punkt 6.5.

For medlemsstatene i EU gjelder artikkel 67 likevel bare i forhold til eldre konvensjoner siden disse statene ikke lenger har kompetanse til å inngå nye avtaler, jf. omtale under punkt 1 om EUs partskompetanse. I protokoll 3 om anvendelsen av artikkel 67 følger imidlertid at både eksisterende og fremtidige særskilte EF-rettsakter skal likestilles med spesialkonvensjoner på særskilt avgrensede områder, jf. nærmere omtale under punkt 5.11.

Artikkel 67 nr. 4 gjelder valgfri anerkjennelse av avgjørelser som bygger på domskompetanse som ikke følger av Luganokonvensjonen. Anerkjennelse og fullbyrdelse av slike avgjørelser i Norge er nærmere omtalt under punkt 6.3. For medlemsstatene i EU er det tilføyd et ytterligere avvisningsgrunnlag som gjelder domskompetanse som bygger på konvensjoner som EU har kompetanse til å inngå på medlemsstatenes vegne. Siktemålet med bestemmelsen er å understøtte EUs folkerettslige kompetanse på vegne av medlemsstatene, jf. omtale under punkt 1.

Artikkel 68 foreskriver at konvensjonen verken skal berøre allerede inngåtte eller eventuelle fremtidige konvensjoner med tredjestater om ikke å anerkjenne dommer avsagt i en annen konvensjonsstat mot saksøkte med bosted eller fast opphold i en tredjestat på grunnlag av vernetingsbestemmelser som nevnt i artikkel 3 nr. 2 (eksorbitante verneting). For så vidt gjelder fremtidige avtaler er dette ikke lenger aktuelt for medlemsstatene i EU siden disse har mistet kompetansen til å inngå nye slike avtaler, jf. omtale av EUs partskompetanse under punkt 1.

5.8 Kapittel VIII Sluttbestemmelser (artikkel 69 til 79)

Dette kapitlet inneholder regler om tiltredelse, ikrafttredelse og endring av konvensjonen.

Luganokonvensjonen 2007 er åpen for undertegning og ratifikasjon av EU, Danmark og de stater som er medlemmer av EFTA når konvensjonen åpnes for undertegning, jf. artikkel 69. Således har alle stater som kan undertegne Luganokonvensjonen 2007, undertegnet nå. Unntak herfra gjelder for EFTA-staten Liechtenstein, men Liechtenstein er for øvrig heller ikke tilsluttet Luganokonvensjonen 1988.

Adgangen til å avgi erklæringer i samsvar med artikkel I, II og III i protokoll 1 gjelder kun på ratifikasjonstidspunktet, jf. artikkel 69 nr. 3 og følgende omtale i høringsnotatet:

«Derved begrenses rent faktisk adgangen til å ta forbehold, noe som også er i tråd med siktemålet om å bevare systemet så oversiktlig som mulig. Om tiltredende staters adgang til å ta forbehold, vises det til merknadene nedenfor til artikkel 72 nr. 1 bokstav b.»

Som i dag skal Sveits være depositar for konvensjonen, jf. artikkel 69 nr. 2. Depositarens plikt til å informere konvensjonspartene er nedfelt i artikkel 78.

Konvensjonen trer i kraft den første dag i den sjette måned etter at EU og én medlemsstat i EFTA har undertegnet, jf. artikkel 69 nr. 4. For stater som ratifiserer senere, trer konvensjonen i kraft den første dag i den tredje måned etter deponeringen av ratifikasjonsdokumentet, jf. artikkel 69 nr. 5. I forhold til disse statene må det antakelig leses inn et forbehold om at konvensjonen uansett ikke trer i kraft før det skjer i medhold av nr. 4.

Når Luganokonvensjonen 2007 trer i kraft erstattes samtidig Luganokonvensjonen 1988 og Brusselkonvensjonen. Dette utdypes slik i høringsnotatet:

«Av nr. 6 følger at konvensjonen ved ikrafttredelse samtidig erstatter Luganokonvensjonen 1988. Dette må forstås slik at det bare gjelder i forholdet mellom konvensjonspartene til Luganokonvensjonen 2007. Om Luganokonvensjonen 1988 fortsatt skal gjelde i forholdet mellom Norge på den ene siden og Island og/eller Sveits på den andre siden, vil det trolig være behov for overgangsregler. [...].

Av nr. 7 følger at Luganokonvensjonen 2007 skal erstatte Brusselkonvensjonen for så vidt gjelder forholdet mellom EUs medlemsstater og territorier tilhørende enkelte medlemsstater som ligger utenfor Europa, jf. nærmere om dette ovenfor i merknadene til artikkel 64 [...].»

Behovet for eventuelle overgangsregler er søkt hensyntatt ved forskriftshjemmelen i lovforslaget del IX nr. 3 som omtales nærmere under punkt 9.9.

Etter at konvensjonen er trådt i kraft skal den være åpen for tiltredelse. Dette er nærmere regulert i artikkel 70, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Nr. 1 bokstav a regulerer tiltredelse for stater som blir medlemmer av EFTA. Stater som senere blir tatt opp som medlemmer av EU, blir samtidig tilsluttet Luganokonvensjonen 2007 gjennom å være dekket av EUs medlemskap [...]. Det er ikke tilsvarende automatisk tilslutning til Luganokonvensjonen 2007 for nye EFTA-stater. Nr. 1 bokstav b regulerer tiltredelse for medlemsstater i EU som handler på vegne av territorier som ligger utenfor Europa, jf. merknader ovenfor til artikkel 69 nr. 7 og artikkel 64 [...]. Statene som tiltrer med hjemmel i artikkel 70 nr. 1 bokstav a og b, skal oppfylle de krav som stilles i artikkel 71.

Det følger av nr. 1 bokstav c at konvensjonen også er åpen for tiltredelse for tredjestater. Men til dem stilles det noe større krav til dokumentasjon, jf. artikkel 72.»

Brusselkonvensjonen gjelder således for Franske oversjøiske territorier samt Mayotte, og for Nederlands vedkommende Aruba inntil Frankrike og Nederland tiltrer Luganokonvensjonen 2007 på vegne av disse territoriene, jf. artikkel 70 nr. 1 bokstav b. Fra samme tidspunkt erstattes Brusselkonvensjonen med Luganokonvensjonen 2007, jf. artikkel 69 nr. 7. Det er foreløpig uvisst når dette eventuelt vil skje.

Kravene til dokumentasjon for å tiltre Luganokonvensjonen 2007 er noe lempligere for EFTA-stater og EU-stater på vegne av territorier utenfor Europa, enn for tredjestater, jf. artikkel 71 sammenholdt med artikkel 72. For EFTA-stater og EU-stater på vegne av territorier utenfor Europa kreves det fremlegging av opplysninger som kreves i henhold til konvensjonen, det vil si informasjon som nevnt i vedlegg I til IV og VII. Når stater i denne kategorien har lagt frem den nødvendige informasjonen har de videre rett til å tiltre.

Tredjestater som ønsker å tiltre må i tillegg legge frem informasjon om vedkommende stats rettssystem, jf. artikkel 72 nr. 1 bokstav c. Formålet er å sikre at deres rettssystem tilfredsstiller grunnleggende krav til rettssikkerhet. For så vidt gjelder nye EFTA-stater og territorier utenfor Europa som tilhører EUs medlemsstater, tas dette underforstått for gitt. Om tredjestaters tiltredelse het det videre i høringsnotatet:

«En invitasjon er ikke lenger en betingelse for at en tredjestat kan søke; se til sammenligning Luganokonvensjonen 1988 artikkel 60 bokstav c og artikkel 62 (1) bokstav b. Men fortsatt må alle konvensjonspartene være enige om å invitere vedkommende tredjestat for at staten kan tiltre, jf. artikkel 72 nr. 3. Adgangen for en konvensjonsstat til å reservere seg mot at konvensjonen skal gjelde i forhold til den nye staten, videreføres også, jf. artikkel 72 nr. 4 og Luganokonvensjonen 1988 artikkel 6 (4).

Generelt er det en fordel om konvensjonen gjelder i samme utstrekning i forhold til de samme partene. Dette bidrar til å skape et oversiktlig system for brukerne. Samtidig må ønsket om et slikt ensartet system avveies mot den enkelte stats særskilte krav, noe artikkel 72 nr. 3 og 4 er et resultat av. Bestemmelsene må også ses i sammenheng med artikkel III nr. 2 i protokoll 1 hvor det er tatt inn en særskilt reservasjonsadgang. Denne sikkerhetsventilen vil muligens være egnet til å hindre at stater unnlater å samtykke etter artikkel 72 nr. 3 eller reiser innvendinger som nevnt i artikkel 72 nr. 4.»

Artikkel 73 gir nærmere regler om tiltredelsen. Når konvensjonen trer i kraft for en tiltredende part, får vedkommende part samtidig status som konvensjonspart. Det er altså kun i tiltredelsesfasen at det skilles mellom konvensjonsstater, senere EFTA-stater og medlemsstater i EU som handler på vegne av territorier som ligger utenfor Europa, og tredjestater.

Luganokonvensjonen 2007 består av konvensjonsteksten med protokoller og vedlegg, jf. artikkel 75. Disse tekstene er gyldige i de språkversjoner som er oppført i vedlegg VIII. Det vises til omtale under punkt 4.2 om de traktattekniske fordelene ved vedleggsformen. En konvensjonspart kan dessuten be om at en tekst av konvensjonen på sitt eller sine språk skal ha gyldighet dersom konvensjonspartene samtykker i samsvar med protokoll 2 artikkel 4, jf. artikkel 73 nr. 3.

Endringer av konvensjonen er omtalt slik i høringsnotatet:

«Artikkel 76 slår fast at en konvensjonspart kan be om revisjon av konvensjonen, og viderefører i så måte Luganokonvensjonen 1988 artikkel 66. Men notifikasjoner om endringer i listene i vedlegg I til IV samt i vedlegg VII, samt forslag om endringer i vedlegg V til VI og vedlegg VIII til IX, jf. artikkel 77, skal ikke anses som en anmodning om revisjon av konvensjonen.»

Etter å ha mottatt en slik begjæring om revisjon av konvensjonen skal depositaren sammenkalle den permanente komité for å drøfte saken, jf. protokoll 2 artikkel 4. Fremgangsmåten for revisjon av konvensjonen gjelder tilsvarende for de tre protokollene siden disse utgjør en integrert del av konvensjonen, jf. artikkel 75.

Vedleggene endres slik, jf. høringsnotatet:

«Artikkel 77 pålegger konvensjonspartene å informere depositaren om endringer som nødvendiggjør endringer i listene i vedlegg I til IV samt i vedlegg VII. Men før endringen kan gjøres, skal depositaren rådføre seg med den permanente komité, jf. protokoll 2 artikkel 4. Dette er en ordensbestemmelse som har til formål å sikre at vedleggene til enhver tid er oppdatert. Bestemmelsen viderefører hovedtrekkene i artikkel VI i Luganokonvensjonen 1988 protokoll nr. 1.»

Det følger av artikkel 77 nr. 2 at endringer i vedlegg V, VI, VIII og IX vedtas av den permanente komité, jf. protokoll 2 artikkel 4 som omtales under punkt 5.10.

5.9 Protokoll 1 om visse spørsmål om domsmyndighet, saksbehandling og fullbyrdelse

Protokollen har fått et enklere utforming enn sin forgjenger protokoll nr. 1 til Luganokonvensjonen 1988. Flere særbestemmelser om konvensjonens anvendelse er nå fjernet. Det gjelder artikkel I som gjelder forholdet til Luxembourg, artikkel Ia som gjelder forholdet til Sveits, artikkel Ib om saker om midlertidig leie (jf. omtale under punkt 5.2.6) og artikkel Vb om tvist om tjenestevilkår om bord på skip (jf. omtale nedenfor). Andre bestemmelser er nå tatt inn i selve konvensjonsteksten, jf. artikkel II (nå artikkel 61), artikkel III (nå artikkel 52), artikkel Va (nå artikkel 62), artikkel Vd (nå artikkel 22) og artikkel VI (nå artikkel 77).

Artikkel I omhandler forkynning av dokumenter og viderefører innholdsmessig i all hovedsak Luganokonvensjonen 1988 protokoll nr. 1 artikkel IV. Forkynning skal skje «i samsvar med framgangsmåten fastsatt i konvensjoner og avtaler inngått mellom disse stater», jf. artikkel I nr. 1. Mellom EUs medlemsstater skal i stedet rådsforordning 29. mai 2000 (1348/2000) om forkynning i medlemsstatene av rettslige og utenrettslige dokumenter i sivile eller kommersielle saker gjelde, jf. artikkel I nr. 3 og den lignende bestemmelsen i artikkel 26 nr. 4. Henvisningen til rådsforordning 1348/2000 må heretter leses som en henvisning til rådsforordning 1393/2007, jf. nærmere omtale under punkt 5.2.8.

For Norge skal forkynning av dokumenter skje i samsvar med Haag-konvensjonen 15. november 1965 om forkynning (Haag-konvensjonen 1965). Konvensjonen trådte i kraft 10. februar 1969, og med virkning for Norge fra 1. oktober samme år.

Artikkel I nr. 2 åpner for en enklere fremgangsmåte ved at begjæring om forkynning skal kunne sendes fra vedkommende offentlige tjenestemann i opphavsstaten og direkte til vedkommende offentlige tjenestemann i den staten der adressaten oppholder seg. Man slipper således å sende begjæringen via sentralmyndigheten. Mot denne enklere fremgangsmåten kan en stat reservere seg, jf. omtale under punkt 6.2.

Artikkel II begrenser kompetansen for søksmål om regressplikt i stater som nevnt i vedlegg IX. Det vises til omtale under punkt 4.2 om de traktattekniske fordelene ved vedleggsformen. Bestemmelsen nr. 1 og 3 viderefører i all hovedsak Luganokonvensjonen 1988 protokoll nr. 1 artikkel V. Nr. 2 er ny, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Nr. 2 åpner for at EU ved ratifikasjon kan avgi erklæring om at begrensningen i artikkel II også skal gjelde i enkelte andre av EUs medlemsstater.

Bakgrunnen for unntaket er at det sivilprosessuelle regelverket i de statene dette unntaket gjelder for, ikke har regler om søksmål om regressplikt og andre saker hvor en tredjeperson trekkes inn, jf. Magnus/Mankowski side 720.»

Artikkel III nr. 1 er ny og knytter seg til anerkjennelse av fraværsdommer, jf. artikkel 34 nr. 2. Bestemmelsen omtales slik i høringsnotatet:

«Nr. 1 første ledd åpner for at Sveits på ratifikasjonstidspunktet i noe større utstrekning enn andre stater kan forbeholde seg retten til ikke å anerkjenne fraværsdommer. [...] I så fall skal de øvrige konvensjonsstatene ta et tilsvarende forbehold i forhold til Sveits, men denne adgangen kan benyttes også etter at vedkommende stat har ratifisert konvensjonen, jf. nr. 1 annet ledd. Bestemmelsen om mottiltak fra andre konvensjonsparter understreker konvensjonens gjensidige karakter.»

Det synes nå mest sannsynlig at Sveits kommer til å ta et slik forbehold. Etter deres syn kan ikke betydningen av manglende forkynning av det innledende prosesskriv fullt ut kompenseres med adgangen til å påklage fraværsdommen. Det vises til nærmere omtale under punkt 6.2.

Artikkel III nr. 2 åpner for at konvensjonspartene kan reservere seg på et par punkter i forhold til tiltredende stater. Bestemmelsen må sees i sammenheng med artikkel 72, jf. nr. 2 som stiller særskilte krav til informasjon fra tredjestater som ønsker å tiltre, samt nr. 3 om krav til enstemmig samtykke fra konvensjonspartene og endelig nr. 4 som åpner for at en konvensjonspart kan motsette seg at Luganokonvensjonen skal gjelde i forholdet mellom vedkommende stat og den tiltredende staten.

Selv om en konvensjonspart ikke har motsatt seg at konvensjonen skal gjelde i forhold til en tiltredende stat, åpner altså artikkel III nr. 2 for at det kan tas forbehold for så vidt gjelder et par bestemmelser i Luganokonvensjonen 2007. Det gjelder for det første i forhold til fraværsdommer som nevnt i nr. 1, jf. nr. 2 bokstav a. Dernest gjelder det i forhold til den umiddelbare plikten i artikkel 41 til å anerkjenne og fullbyrde dommer, jf. nr. 2 bokstav b. Tas et forbehold som nevnt i bokstav b, kan domstolen allerede i forbindelse med en begjæring om fullbyrdelse av en dom fra vedkommende tiltredende stat, undersøke om noen av nektelsesgrunnene i artikkel 34 og 35 foreligger. Et forbehold på dette punktet vil i realiteten innebære at den ordningen som er nedfelt i Luganokonvensjonen 1988 artikkel 34 videreføres i forhold til vedkommende tiltredende stat.

Dersom en konvensjonspart tar et forbehold som nevnt i artikkel III nr. 2 overfor en tiltredende stat, kan den tiltredende staten ta et tilsvarende forhold overfor vedkommende konvensjonspart, jf. artikkel III nr. 3. Bestemmelsen åpner for gjensidighet i forholdet mellom disse statene. Men det er verdt å merke seg at dette er en passiv rett for den tiltredende staten som kun kan benyttes hvis og i den utstrekning det tas forbehold ovenfor vedkommende. Når en tiltredende stat blir en konvensjonspart, jf. artikkel 73 nr. 2 annet punktum, har den samme adgang til å ta forbehold overfor senere tiltredende stater som enhver annen konvensjonspart.

Forbehold som nevnt i nr. 2 kan bare tas for fem år om gangen, jf. artikkel III nr. 4. Den staten forbeholdet tas overfor, kan på sin side kun fornye sitt eller sine forbehold i den utstrekning de blir fornyet overfor vedkommende. Selv om en tiltredende stat altså er blitt en konvensjonspart, kan fortsatt forbehold som ble tatt mens den hadde status som tiltredende stat, vedvare.

Erklæringer avgitt i samsvar med denne protokollen kan trekkes tilbake på ethvert tidspunkt, jf. artikkel IV. Dette er en rett konvensjonspartene ville hatt uansett. Siktemålet med bestemmelsen å minne om ønsket om færrest mulige forbehold for å sikre en så ensartet anvendelse av konvensjonen som mulig.

Den særskilte bestemmelsen i Luganokonvensjonen 1988 protokoll nr. 1 artikkel Vb om verneting i visse tvister om tjenestevilkår om bord på et sjøgående skip, er ikke videreført i Luganokonvensjonen 2007, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Luganokonvensjonen 1988 protokoll nr. 1 artikkel Vb omhandler domsmyndighet for registreringsstatens diplomatiske eller konsulære tjenestemenn i tvister om hyre m.m. mellom skipsføreren og et besetningsmedlem på et sjøgående skip i enkelte stater, blant annet Norge. Denne bestemmelsen videreføres ikke i Luganokonvensjonen 2007. Det er riktignok en lignende bestemmelse i Brussel I artikkel 64 nr. 1 som gjelder for Hellas og Portugal, men den [opphørte] 1. mars 2008, jf. artikkel 64 nr. 2 sammenholdt med artikkel 76 første ledd.»

Bakgrunnen for den særskilte bestemmelsen i Luganokonvensjonen 1988 protokoll nr. 1 artikkel Vb var bl.a. behovet for å kunne oppholde vernetingsbestemmelsen i sjømannsloven 30. mai 1975 nr. 19 (sjømannsloven) § 50 første ledd. Idet denne særskilte bestemmelsen ikke videreføres i Luganokonvensjonen 2007, oppstår det motstrid mellom sjømannsloven § 50 første ledd og Luganokonvensjonen 2007 artikkel 19.

Etter alminnelige tolkningsprinsipper vil gjennomføringsbestemmelsen i tvisteloven og Luganokonvensjonen 2007 ha forrang. Av rettspedagogiske hensyn bør imidlertid dette forholdet komme til uttrykk i loven, jf. lovforslaget del II og merknader til denne bestemmelsen under punkt 9.2.

5.10 Protokoll 2 om ensartet tolking av konvensjonen og om den permanente komité

Et overordnet siktemål med bestemmelsene i denne protokollen er å sikre ensartet tolkning av konvensjonen. Dette skal blant annet sikres ved at domstolene pålegges å ta tilbørlig hensyn til relevant rettspraksis i konvensjonsstatene, jf. artikkel 1 nr. 1. En viktig nyskaping er at EF-domstolen skal regnes som en domstol på linje med de nasjonale domstolene. I dag er EF-domstolens rolle omtalt i to erklæringer til Luganokonvensjonen 1988, jf. nærmere om dette under punkt 1. Erklæringene videreføres ikke under Luganokonvensjonen 2007.

Artikkel 1 nr. 2 gjelder bare for domstolene i EF-statene, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Siktemålet er å klargjøre at plikten etter nr. 1 til å ta hensyn til avgjørelser truffet av andre domstoler, ikke skal gripe inn i forholdet mellom EF-domstolen og nasjonale domstoler. Plikten til å ta hensyn til avgjørelser truffet av andre domstoler skal således ikke på noen måte rokke ved EF-domstolens overordnede stilling.»

Artikkel 2 gir konvensjonsstater som ikke er medlemmer i EF, rett til å legge frem sine synspunkter for EF-domstolen i forbindelse med en prejudisiell avgjørelse om fortolkningen av Luganokonvensjonen 2007 eller parallellinstrumenter som nevnt i artikkel 64 nr. 1, for eksempel Brussel I.

Artikkel 3 omhandler etableringen av et system for utveksling av informasjon om relevant rettspraksis. Den er mer detaljert enn Luganokonvensjonen 1988 protokoll nr. 2 artikkel 2. Siktemålet er å øke brukervennligheten og dermed tilgjengeligheten til denne rettskilden.

Artikkel 4 inneholder regler om en permanent komité. Dette er en nyskapning i forhold til Luganokonvensjonen 1988 og omtales slik i høringsnotatet:

«Etter nr. 1 skal denne bestå av representanter for konvensjonspartene. Således har den lagt færre medlemmer enn den permanente komiteen som er regulert i artikkel 3 i protokoll nr. 2 til Luganokonvensjonen 1988. Sistnevnte komité består av representanter fra hver signatarstat, det vil si de 15 medlemsstatene i EU før utvidelsen i 2004, EFTAs medlemsstater unntatt Liechtenstein, samt Polen. Denne komiteen videreføres snarere i hovedtrekk i artikkel 5 om ekspertmøte, som omtales nærmere nedenfor.

Også komiteens mandat er et annet enn etter Luganokonvensjonen 1988, jf. protokoll nr. 2 artikkel 4. Oppgavene er nedfelt i artikkel 4 nr. 2 og omhandler ulike administrative og konvensjonstekniske spørsmål. Men komiteen har også et særskilt ansvar for å vurdere søknader fra stater som ønsker å tiltre konvensjonen.

Nr. 3 angir at komiteen blant annet skal kunne treffe beslutninger ved skriftlig prosedyre. Dette vil være særlig praktisk når komiteen tar stilling til mindre, tekniske spørsmål, som for eksempel å endre en henvisning til en nasjonal domstol i vedlegg II.»

Artikkel 5 gir regler om en ekspertkomité og denne viderefører i hovedtrekk den permanente komité fra Luganokonvensjonen 1988 protokoll nr. 2 artikkel 3 og 4, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Tanken er at dette organet i hovedtrekk skal videreføre den permanente komité etter Luganokonvensjonen 1988 - både for så vidt gjelder sammensetning (eksperter fra konvensjonsstatene med flere) og oppgaven med å utveksle synspunkter på hvordan konvensjonen fungerer, rettspraksis mv. Men oppgaven med å vurdere forholdet til rettsakter som på særskilt avgrensede områder regulerer domsmyndighet eller anerkjennelse eller fullbyrdelse av dommer (artikkel 67), og revisjon av konvensjonen (artikkel 76) skal heretter tilligge den permanente komité som nevnt i artikkel 4, jf. artikkel 4 nr. 2 annet strekpunkt.»

Artikkel 5 nr. 3 omhandler forholdet mellom ekspertmøtet og den permanente komité. Om det i løpet av ekspertmøtet oppstår spørsmål med hensyn til anvendelsen av konvensjonen, kan disse henvises til komiteen for videre behandling etter artikkel 4.

5.11 Protokoll 3 om anvendelsen av artikkel 67 i konvensjonen

Protokollen regulerer anvendelsen av artikkel 67 i forhold til EF-rettsakter som på særskilt avgrensede områder regulerer domsmyndighet eller anerkjennelse eller fullbyrdelse av dommer, jf. følgende omtale i høringsnotatet:

«Nr. 1 likestiller særskilte EF-rettsakter med spesialkonvensjoner på særskilt avgrensede områder og gir disse forrang i forhold til konvensjonen i medhold av artikkel 67. Bestemmelsen viderefører i hovedtrekk (1) i protokoll nr. 3 til Luganokonvensjonen 1988.

Nr. 2 foreskriver at konvensjonspartene skal vurdere å endre Luganokonvensjonen dersom en bestemmelse i et forslag til en EF-rettsakt er uforenlig med konvensjonen. Bestemmelsen viderefører i hovedtrekk i protokoll nr. 3 (2) til Luganokonvensjonen 1988. Dette er blant annet egnet til å sikre at parallelliteten mellom Luganokonvensjonen og Brussel I blir opprettholdt. Men Luganostatene er sikret en viss mulighet for innflytelse på slike beslutninger i EU som gjennom Luganokonvensjonen 2007 i neste omgang også vil få innvirkning for deres rettstilling. På begjæring fra en konvensjonspart skal nemlig blant annet «lovforslag i samsvar med protokoll 3» drøftes i den permanente komité hvor Norge vil sitte som en av konvensjonspartene, jf. artikkel 4 nr. 2 annet strekpunkt i protokoll 2.

Nr. 3 og 4 er nye sammenlignet med protokoll nr. 3 til Luganokonvensjonen 1988. Nr. 3 likestiller nasjonale regler som gjennomfører EF-rettsakter som nevnt i nr. 1, med spesialkonvensjoner på særskilt avgrensede områder. Nr. 4 er en ordensbestemmelse som pålegger den konvensjonsstaten som har en nasjonal regel som rammes av nr. 3, å underrette depositaren om dette.»

Protokoll nr. 3 til Luganokonvensjonen 1988 suppleres av en erklæring avgitt av EF-statene. I denne erklæringen forplikter de enkelte EF-statene seg til ved utarbeidelsen av fremtidige rettsakter å arbeide for at Luganokonvensjonens bestemmelser blir respektert. Erklæringen videreføres ikke i Luganokonvensjonen 2007 - verken i form eller innhold.

5.12 Vedleggene

Vedleggene til Luganokonvensjonen 2007 er en del av konvensjonen. Innholdsmessig er de imidlertid i hovedsak av informativ karakter. De kan også endres på en enklere måte enn konvensjonen og protokollene, jf. artikkel 77 som omtales under punkt 5.8. Vedleggenes rettslige stilling er omtalt nærmere under punkt 4.2.

Vedlegg I omtales slik i høringsnotatet:

«Vedlegg I knytter seg til konvensjonen artikkel 3 nr. 2 og artikkel 4 nr. 2. Det inneholder en liste over såkalte eksorbitante verneting. Denne betegnelsen brukes gjerne om vernetingsregler som karakteriseres ved at det er en svak, men ikke helt irrelevant tilknytning mellom søksmålet og domstolsstaten, jf. Nielsen side 250-51. For Norges del gjelder dette tvisteloven § 4-3 nr. 2 annet punktum (formuesvernetinget), som tidligere var nedfelt i tvistemålsloven § 32, jf. henvisningen dit i artikkel 3 annet ledd i Luganokonvensjonen 1988.»

Vedlegg II, III og IV inneholder lister over riktig instans i hver konvensjonsstat for henholdsvis fremsettelse av begjæring om fullbyrdelse, appelldomstol for avgjørelsen og appelldomstol for appelldomstolens avgjørelse. For Norges vedkommende er det henholdsvis tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. I Luganokonvensjonen 1988 er disse oversiktene inntatt i selve konvensjonsteksten.

Vedlegg V er nytt i forhold til Luganokonvensjonen 1988 og knytter seg til artikkel 54 og 58 om bekreftelse på dommer og rettsforlik. Vedlegget inneholder et standarddokument som skal fylles ut som en bekreftelse på at dommen eller rettsforliket er rettskraftig.

Vedlegg VI inneholder et standarddokument for bekreftelse på et autentisk offentlig bekreftet dokument, jf. artikkel 57 nr. 4. Da det ikke er en ordning for autentiske dokumenter i norsk rett i dag, vil ikke norske myndigheter kunne pålegges å fylle ut et slikt skjema.

Vedlegg VII inneholder en oversikt over eldre domskonvensjoner som erstattes av Luganokonvensjonen 2007 i den utstrekning de regulerer samme forhold, jf. artikkel 65 og 66 og omtale av disse bestemmelsene under punkt 5.7. Oppregningen er ikke uttømmende. Etter Luganokonvensjonen 1988 fremgår denne oversikten av konvensjonen selv, likevel slik at de konvensjoner som består mellom medlemsstater i EU, er fjernet. Norges partforhold omtales slik i høringsnotatet:

«Norge er part i fem av disse konvensjonene, som for øvrig også er inntatt i artikkel 55 i Luganokonvensjonen 1988. De tre bilaterale domskonvensjonene med henholdsvis Storbritannia, Tyskland og Østerrike er nærmere omtalt i Rognlien side 25-39. De to nordiske domskonvensjonene er omtalt samme sted på side 40-59. Forholdet til de fem domskonvensjonene er også behandlet samme sted på side 110-12.»

Anerkjennelse og fullbyrdelse av nordiske dommer på privatrettens område er omtalt nærmere under punkt 6.4.

Vedlegg VIII knytter seg til artikkel 79 om gyldige språkversjoner og lister opp de språkversjoner det her dreier seg om. I dag er dette nedfelt i artikkel 68 i Luganokonvensjonen 1988.

Vedlegg IX knytter seg til protokoll 1 artikkel II om kompetanse for søksmål om regressplikt og andre saker hvor en tredjeperson trekkes inn. Vedlegget lister opp de stater som ikke fullt ut kan behandle slike søksmål, samt hvilke regler som i så fall skal gjelde. Som det fremgår av artikkel II nr. 2 kan det i forbindelse med EUs ratifikasjon komme enkelte andre medlemsstater og regler til denne listen, jf. omtale under punkt 5.9.