3 Endringer som følge av nye regler for kontroll med foretakssammenslutninger i EØS-avtalen og ODA

3.1 Kort om regelverket for kontroll med foretakssammenslutninger i EU/EØS

EUs ministerråd vedtok 20. januar 2004 en ny forordning (rådsforordning (EF) nr. 139/2004) om kontroll med foretakssammenslutninger (fusjonsforordningen). 1 Forordningen erstatter den gjeldende forordningen for fusjonskontroll, rådsforordning (EØF) nr. 4064/89, som ble endret ved rådsforordning (EF) nr. 1310/97. Hensikten med de nye reglene er å gjøre fusjonsforordningen til et mer smidig og hensiktsmessig instrument for kontroll med foretakssammenslutninger i EU/EØS. Forordningen innebærer forholdsvis begrensede endringer i forhold til gjeldende regelverk. Som følge av EUs nye praksis med i større grad å konsolidere rettsakter, erstattes imidlertid gjeldende rettsakter med en ny forordning. Forordning (EF) nr. 139/2004 trådte i kraft i EU 1. mai 2004.

Fusjonsforordningen er, med nødvendige EØS-tilpasninger, innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutninger nr. 78/2004 og nr. 79/2004 av 8. juni 2004. Protokoll 4 til Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkningsorgan og en Domstol (ODA), som fastsetter EFTAs overvåkningsorgans (ESAs) prosessuelle kompetanse i konkurransesaker, er endret tilsvarende ved to vedtak av 4. juni 2004 i EFTAs faste komité. Endringer av EØS-avtalen og ODA medfører en folkerettslig forpliktelse for Norge til å gjennomføre det nye regelverket i norsk rett.

Norge har imidlertid i EØS-komiteens beslutning nr. 79/2004 tatt forbehold om Stortingets samtykke. Det skyldes at forordningens artikkel 13 og artikkel 22 er av en slik karakter at bestemmelsene i henhold til Grunnloven § 26 annet ledd, må gjennomføres i norsk rett ved lov. Denne beslutningen trer derfor først i kraft når de konstitusjonelle kravene i EFTA-landene er oppfylt. Det er gjennomføringen av disse bestemmelsene, ved endring av både EØS-konkurranseloven og konkurranseloven, som er behandlet i denne delen av proposisjonen.

Hoveddelen av forordningen er inntatt i EØS-komiteens beslutning nr. 78/2004 som trådte i kraft 9. juni d.å. Den er gjennomført i norsk rett ved Arbeids- og administrasjonsdepartementets forskrift 9. juni 2004 nr. 900 om endring av forskrift 4. desember 1992 nr. 964 om materielle konkurranseregler i EØS og forskrift 9. juni 2004 nr. 901 om endring av forskrift 4. desember 1992 nr. 966 om prosessuelle konkurranseregler i EØS m.v.

Forordning (EF) nr. 139/2004, slik den er gjennomført i EØS-avtalen, setter forbud mot å gjennomføre fusjoner som i betydelig grad vil hindre effektiv konkurranse på det territorium som omfattes av EØS-avtalen eller på en vesentlig del av dette, særlig som et resultat av at en dominerende stilling skapes eller styrkes. Forordningen kommer til anvendelse på foretakssammenslutninger hvor partenes omsetning på henholdsvis verdensmarkedet og i EU eller EØS-EFTA-landene overstiger visse terskelverdier. Sammenslutninger mellom foretak som har en omsetning tilsvarende eller høyere enn disse terskelverdiene, må meldes til og godkjennes av det kompetente overvåkningsorganet før de kan gjennomføres.

Kommisjonen har eksklusiv kompetanse til å behandle foretakssammenslutninger som faller inn under fusjonsforordningen. For foretakssammenslutninger som bare oppfyller terskelverdiene innenfor EFTA-området, vil ESA være kompetent organ. Størrelsen på terskelverdiene gjør imidlertid at ESA, med dagens sammensetning av EØS-EFTA-land, neppe vil få noen saker til behandling. EØS-avtalen legger imidlertid opp til et nært samarbeid mellom overvåkningsorganene når Kommisjonen behandler fusjonssaker hvor partene også har en viss aktivitet i EØS-EFTA-området. Videre vil gjennomføring av eventuelle kontroller på EFTA-statenes territorium alltid bli gjennomført av ESA. Dette gjelder også i saker som behandles av Kommisjonen.

Fusjonsforordningen fastsetter således også en klar fordeling av jurisdiksjon mellom Kommisjonen og nasjonale myndigheter. Kommisjonen har eksklusiv kompetanse til å behandle foretakssammenslutninger som faller inn under fusjonsforordningen. Andre foretakssammenslutninger behandles av nasjonale konkurransemyndigheter i henhold til det nasjonale regelverket for kontroll med foretakssammenslutninger. For å sikre at en fusjon behandles av den myndighet som er best egnet, er det på bestemte vilkår åpnet for å overføre behandlingen av en sak både fra Kommisjonen til nasjonale myndigheter og fra nasjonale myndigheter til Kommisjonen.

3.2 Norske domstolers prøvelsesrett av ESAs beslutning om bevissikring

3.2.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Artikkel 13 i fusjonsforordningen fastsetter Kommisjonens kompetanse ved bevissikring i tilknytning til en sak om foretakssammenslutning. Bestemmelsen utvider Kommisjonens kompetanse noe i forhold til den tidligere fusjonsforordningen og tilpasser den til dagens behov. Dette innebærer blant annet at Kommisjonen nå kan innhente elektronisk lagret informasjon og at adgangen til å ta opp muntlige forklaringer under bevissikringen er utvidet.

Artikkel 13 samordner reglene for bevissikring i fusjonskontrollen med reglene for bevissikring i saker om overtredelse av artikkel 81 og 82 EF (tilsvarende EØS-avtalen artikkel 53 og 54). En forskjell er likevel at det ved bevissikring i fusjonssaker ikke vil være adgang til å foreta bevissikring i private hjem.

Artikkel 13 nr. 8 kodifiserer videre de gjeldende rammer for nasjonale domstolers rett til å prøve Kommisjonens beslutning om bevissikring. Det er opp til nasjonal rett å regulere om domstolene skal prøve Kommisjonens beslutning om å gjennomføre bevissikring hos foretak. I den grad nasjonal rett krever beslutning fra domstolene, fastlegger forordningen nå eksplisitt de nasjonale domstolenes vurderingstema.

Fusjonsforordningen artikkel 13 er inntatt i ODA ved endringer i ODA protokoll 4 del III kapittel XIII artikkel 13 slik at ESA har fått tilsvarende kompetanse og funksjon i EFTA-pilaren som Kommisjonen har i EU. Denne bestemmelsen i ODA regulerer således ESAs adgang til å foreta bevissikring i en sak om foretakssammenslutning.

Artikkel 13 nr. 8, slik den er inntatt i ODA protokoll 4 del III kapittel XIII, lyder:

«EFTAs overvåkningsorgans kontrollmyndighet

8. Når det søkes om tillatelse som nevnt i nr. 7, skal den nasjonale rettsmyndighet prøve om EFTAs overvåkningsorgans vedtak er autentisk og at de planlagte tvangsmidler verken er vilkårlige eller går for langt i forhold til kontrollens gjenstand. Når den prøver om tvangsmidlene er forholdsmessige, kan den nasjonale rettsmyndighet direkte eller gjennom vedkommende myndighet i EFTA-staten anmode EFTAs overvåkningsorgan om nærmere forklaringer om kontrollens gjenstand. Den nasjonale rettsmyndighet kan likevel verken prøve nødvendigheten av kontrollen eller kreve å få de opplysninger som finnes i EFTAs overvåkningsorgans saksdokumenter. Det er EFTA-domstolens oppgave å kontrollere lovligheten av EFTAs overvåkningsorgans vedtak.»

Protokoll 24 til EØS-avtalen regulerer nærmere samarbeidet mellom overvåkningsorganene. Her er det for eksempel beskrevet hvordan Kommisjonen skal gå frem hvis den ønsker informasjon fra foretak lokalisert innenfor EFTA-territoriet.

EØS-konkurranseloven har i dag ingen regler som regulerer domstolenes prøvelsesrett av ESAs beslutning om kontroll i en fusjonssak. I lovens § 3 tredje og fjerde ledd er det imidlertid regler om domstolenes prøvelsesrett i saker om overtredelse av artikkel 53 eller 54 EØS. Grunnen til at det ikke er regler om prøvelsesretten i fusjonssaker, er at fusjonsforordningen ble vedtatt kort tid før Stortingets vedtak om ny EØS-konkurranselov. Da det var behov for først å avklare hvordan fusjonsforordningen skulle innlemmes i EØS-avtalen, omfattet ikke EØS-konkurranseloven § 3 de nye bestemmelsene om bevissikring i denne forordningen.

3.2.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre EØS-konkurranseloven § 3 tredje ledd slik at bestemmelsen også omfatter bevissikring i saker om kontroll med foretakssammenslutninger. Videre ble det foreslått noen språklige endringer av fjerde ledd, for å bringe ordlyden i overensstemmelse med oversettelsen av artikkel 21 i ODA protokoll 4 kapittel II.

3.2.3 Høringsinstansenes merknader

Konkurransetilsynet mener forslaget til ny § 3 fjerde ledd i EØS-konkurranseloven kan gi inntrykk av at det er adgang til å foreta bevissikring i private hjem også ved håndheving av fusjonsforordningen. For å klargjøre dette i bestemmelsen foreslår Konkurransetilsynet at § 3 fjerde ledd første punktum endres til:

«Ved begjæring om bevissikring etter EØS-avtalen artikkel 53 og 54som gjelder andre lokaler ...»

Konkurransetilsynet påpeker at nest siste og siste punktum i § 3 tredje og fjerde ledd er identiske. Tilsynet mener det kan synes noe unødvendig å gjenta denne teksten to ganger. Konkurransetilsynet mener derfor det bør vurderes å flytte de aktuelle setningene til et nytt femte ledd med følgende ordlyd:

«Retten kan ved prøving av begjæring om bevissikring etter tredje og fjerde ledd verken prøve ...»

Advokatforeningen stiller i sin uttalelse spørsmål ved oversettelsen. Nærmere bestemt mener de at de engelske uttrykkene «books» og «records» har en videre betydning enn «bøker» og «dokumenter» som er brukt i den norske oversettelsen. Etter Advokatforeningens syn kan det stilles spørsmålstegn ved om sistnevnte omfatter opplysninger som er lagret elektronisk eller på annen papirløs måte. Advokatforeningen viser imidlertid til at ordvalget er det samme som i forskriften om prosessuelle konkurranseregler i EØS-avtalen og finner derfor at ordvalget likevel er hensiktsmessig.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) mener at forslaget til ny § 3 kunne vært mer presis ved at det ble henvist til konkrete bestemmelser i EØS-avtalen og ikke bare «fusjonskontroll».

3.2.4 Departementets vurderinger

Departementet har kommet til at innholdet i § 3 tredje og fjerde ledd i EØS-konkurranseloven blir mer oversiktlig dersom det struktureres annerledes. Det foreslås derfor å dele inn paragrafen i flere ledd. På den måten blir det klarere hva nasjonale domstoler kan prøve i hver enkelt type bevissikringsvedtak fra ESA. Departementet er videre enig med Konkurransetilsynet i at det er opplysende å ta inn en henvisning til EØS-avtalen artikkel 53 og 54 i det leddet som gjelder prøvelsesretten ved bevissikring i andre lokaler, herunder private hjem, enn de som tilhører foretaket. Samtidig bør formuleringen endres til bevissikring ved mistanke om overtredelse av disse bestemmelsene, fordi artikkel 53 og 54 er materielle regler og ikke prosessuelle regler om bevissikring.

Departementet har merket seg Advokatforeningens innspill vedrørende forståelsen av begrepene «bøker» og «dokumenter». Departementet ser at den umiddelbare forståelsen av ordlyden kan gi grunnlag for en antakelse om at disse begrepene ikke favner så vidt som de engelske «books» og «records». Etter departementets syn er det imidlertid ikke tvilsomt at innholdet i de norske begrepene skal være det samme som i EUs terminologi. Ettersom begrepene allerede er i bruk i den nevnte prosessuelle forskriften, foreslår ikke departementet noen endring i forhold til forslaget i høringsnotatet på dette punkt.

Etter dette anbefaler departementet at EØS-konkurranseloven § 3 tredje og fjerde ledd endres som foreslått i høringsnotatet, men med den presiseringen av fjerde ledd som Konkurransetilsynet har foreslått. Departementet finner det hensiktsmessig med en inndeling i flere ledd. Bestemmelsen foreslås da å lyde slik:

«Ved begjæring om bevissikring som gjelder adgang til lokaler, eiendommer og transportmidler som tilhører foretak eller sammenslutninger av foretak, prøver retten om EFTAs overvåkningsorgans vedtak er autentisk og at de planlagte tvangsmidlene verken er vilkårlige eller går for langt i forhold til kontrollens gjenstand.

Når retten ved begjæring om bevissikring ved mistanke om overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 eller artikkel 54 prøver om tvangsmidlene er forholdsmessige, kan den direkte eller gjennom Konkurransetilsynet anmode EFTAs overvåkningsorgan om nærmere forklaringer, særlig om hvilke grunner EFTAs overvåkningsorgan har til å mistenke at det foreligger en overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 eller artikkel 54, og om hvor alvorlig den antatte overtredelsen er og på hvilken måte det berørte foretaket har medvirket.

Ved begjæring om bevissikring ved mistanke om overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 eller artikkel 54 som gjelder andre lokaler, eiendommer og transportmidler, herunder private hjem, prøver retten om vedtaket fra EFTAs overvåkningsorgan er autentisk og at de planlagte tvangsmidlene verken er vilkårlige eller går for langt, særlig i forhold til hvor alvorlig den antatte overtredelsen er, betydningen av det ønskede bevismaterialet, det berørte foretaks medvirkning og den rimelige sannsynligheten for at bøker og forretningsdokumenter som gjelder kontrollens gjenstand, oppbevares i de lokaler det er anmodet om tillatelse for. Retten kan direkte eller gjennom Konkurransetilsynet anmode EFTAs overvåkningsorgan om nærmere forklaringer om de forhold den må ha kjennskap til for at den skal kunne prøve om de planlagte tvangsmidlene er forholdsmessige.

Når retten ved begjæring om bevissikring etter EØS-avtalens bestemmelser om fusjonskontroll prøver om tvangsmidlene er forholdsmessige, kan den direkte eller gjennom Konkurransetilsynet anmode EFTAs overvåkningsorgan om nærmere forklaringer om kontrollens gjenstand.

Retten kan likevel etter tredje til sjette ledd verken prøve nødvendigheten av kontrollen eller kreve å få de opplysninger som finnes i EFTAs overvåkningsorgans saksdokumenter. Det er EFTA-domstolens oppgave å prøve lovligheten av vedtaket fra EFTAs overvåkningsorgan.»

Som følge av at § 3 deles opp i flere ledd, må § 3 annet ledd endres slik at henvisningen blir korrekt. Departementet foreslår derfor at denne bestemmelsen endres slik:

«Når tingretten prøver en begjæring om bevissikring etter konkurranseloven § 25 annet ledd, er rettens prøvelsesrett regulert av reglene i tredje til syvende ledd.»

3.3 Overføring av saker om foretakssammenslutning til overvåkningsorganene

3.3.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Som redegjort for ovenfor, fastsetter fusjonsforordningen en klar fordeling av kompetanse mellom Kommisjonen og nasjonale myndigheter. I en del tilfeller kan det likevel være behov for å overføre en sak for å sikre at den myndighet som er best egnet, kan behandle saken. Den tidligere fusjonsforordningen inneholdt allerede en viss adgang til å overføre fusjonssaker fra Kommisjonen til nasjonale myndigheter (artikkel 9) og fra nasjonale myndigheter til Kommisjonen (artikkel 22). Den nye fusjonsforordningen utvider overføringsadgangen og gjør den til et mer smidig og hensiktsmessig instrument for slik overføring. Det er videre også åpnet for at en sak kan overføres både til og fra Kommisjonen før den er meldt. Det er imidlertid bare overføring etter artikkel 22 (fra nasjonale myndigheter til Kommisjonen) som krever endringer i konkurranseloven.

Artikkel 22 fastsetter kriteriene for når en eller flere medlemsstater som har kompetanse etter nasjonal rett til å behandle en fusjon, kan velge å overføre en sak til behandling i Kommisjonen. Kommisjonens kompetanse i saken vil kun gjelde i forhold til den eller de overførende stater. Medlemsstater som velger å ikke overføre saken, beholder sin kompetanse i henhold til nasjonal konkurranselovgivning.

Artikkel 22 nr. 2 fastsetter at når en eller flere medlemsstater anmoder Kommisjonen om å overta en sak, skal de øvrige medlemsstatene underrettes om dette. Alle nasjonale tidsfrister for behandlingen av fusjonen avbrytes inntil spørsmålet om overføring er avklart. Andre medlemsstater kan da slutte seg til anmodningen om overføring innen 15 virkedager. Fristavbruddet opphører for den enkelte stat når den eventuelt har informert Kommisjonen om at den ikke vil slutte seg til en anmodning om overføring.

Artikkel 22 nr. 3 fastsetter at når Kommisjonen har vedtatt å overta en sak til behandling, kan de medlemsstater som har overført saken, ikke lenger anvende sin nasjonale konkurranselovgivning på foretakssammenslutningen.

Fusjonsforordningen artikkel 22 er inntatt i ODA ved endringer i ODA protokoll 4 del III kapittel XIII artikkel 22 slik at ESA har fått tilsvarende kompetanse og funksjon i EFTA-pilaren som Kommisjonen har i EU. Denne bestemmelsen i ODA regulerer således adgangen til å overføre en sak fra en eller flere EFTA-stater til ESA. ODA inneholdt på samme måte som den forrige fusjonsforordningen, også tidligere en adgang for EFTA-statene til å overføre en foretakssammenslutning til ESA.

Det er også åpnet for at en sak kan overføres fra en EFTA-stat til Kommisjonen og omvendt. Reglene om dette finnes i EØS-avtalen protokoll 24 artikkel 6. I bestemmelsens tredje ledd fremgår det at en eller flere EFTA-stater kan slutte seg til en anmodning etter artikkel 22 i fusjonsforordningen fra EUs medlemsstater. Protokoll 24 artikkel 6 fastsetter tilsvarende regler som artikkel 22 i fusjonsforordningen om avbrytelse av nasjonale tidsfrister og at nasjonale fusjonsregler ikke lenger kan anvendes på saken.

Konkurranseloven §§ 18 og 20 fastsetter tidsfrister for Konkurransetilsynets saksbehandling i fusjonssaker. Paragraf 20 siste ledd fastsetter regler for fristavbrytelse. Bestemmelsen dekker imidlertid ikke avbrytelse som følge av at spørsmålet om overføring til et av overvåkningsorganenes jurisdiksjon er under vurdering. Konkurranseloven § 16 fastsetter at Konkurransetilsynet skal gripe inn overfor en foretakssammenslutning dersom det finner at de materielle vilkårene for inngrep er til stede. Tilsynet kan således ikke unnlate å håndheve lovens fusjonskontrollbestemmelser i en konkret sak. Dette gjelder også hvor saken eventuelt besluttes overført til et av overvåkningsorganenes jurisdiksjon i henhold til EØS-avtalens protokoll 24 artikkel 6 eller ODA protokoll 4 del III kapittel XIII artikkel 22.

3.3.2 Høringsnotatet

Bestemmelsen i artikkel 22 nr. 2 om fristavbrytelse og bestemmelsen i artikkel 22 nr. 3 om begrensning av anvendelsesområdet for konkurranselovens bestemmelser om fusjonskontroll er tatt inn i EØS-avtalen. I høringsnotatet skrev departementet at gjennomføring av bestemmelsene i norsk rett medfører at konkurranseloven må endres.

I tillegg til de endringer som følger direkte av at den nye fusjonsforordningen inntas i EØS-avtalen, mente departementet også at det ville være hensiktsmessig å innta en generell avgrensning i konkurranseloven i forhold til fusjonskontrollbestemmelsene i EØS. Nasjonal konkurranselovgivning kommer som nevnt ikke til anvendelse på foretakssammenslutninger som faller inn under fusjonsforordningens virkeområde. Departementet skrev i høringsnotatet at denne avgrensningen av konkurranselovens virkeområde allerede følger av lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven) § 2. Av hensyn til behovet for å gjøre bestemmelsen om lovens rekkevidde lett tilgjengelig, foreslo departementet likevel at dette bør fremgå direkte av konkurranseloven. Det faktum at konkurranseloven § 15 allerede har en liknende bestemmelse om avgrensninger av konkurranseloven i forhold til artikkel 53 og 54 EØS, tilsa også etter departementets mening at det burde inntas en bestemmelse om forholdet til fusjonsregelverket i EØS.

Departementet foreslo derfor en generell bestemmelse vedrørende rekkevidden av nasjonale fusjonskontrollbestemmelser i en ny § 21a i konkurranseloven. Forslaget lød slik:

«Reglene i dette kapittel gjelder med de begrensninger som følger av EØS-avtalens bestemmelser om tilsyn med foretakssammenslutninger.

EØS-avtalens bestemmelser om tilsyn med foretakssammenslutninger er EØS-avtalen artikkel 57, protokoll 21 og 24 samt vedlegg XIV til EØS-avtalen og ODA protokoll 4 del III kapittel XIII og XIV.»

I høringsnotatet skrev departementet at denne bestemmelsen også ville dekke behovet for endring av §§ 16 og 20 i konkurranseloven som følge av gjennomføringen av artikkel 22 i fusjonsforordningen i norsk rett.

3.3.3 Høringsinstansenes merknader

Konkurransetilsynet foreslår en språklig endring i § 21a første ledd (endring i kursiv):

«Reglene i dette kapittel gjelder med de begrensninger som følger av EØS-avtalens regler om tilsyn med foretakssammenslutninger.»

Annet ledd i § 21a henviser til relevante folkerettslige tekster. Konkurransetilsynet mener et alternativ ville være å vise til hvor reglene er gjennomført i norsk rett. Et annet alternativ er å kun vise til de enkeltbestemmelser som vil kunne begrense anvendelsen av konkurranseloven kapittel 4.

Uavhengig av hvilken løsning som foretrekkes, stiller tilsynet seg tvilende til om det er behov for annet ledd i det hele tatt. Første ledd bør være tilstrekkelig, eventuelt med en henvisning til den sentrale bestemmelsen, for eksempel slik:

«Reglene i dette kapittel gjelder med de begrensninger som følger av EØS-avtalens regler om tilsyn med foretakssammenslutninger, jf. særlig EØS-avtalen artikkel 57.»

Advokatforeningen mener at behovet for en adgang til å henvise saker fra Konkurransetilsynet til Kommisjonen, synes å være begrenset. Advokatforeningen viser til høringsnotatet hvor det fremgår at adgangen til å overføre en sak fra nasjonale konkurransemyndigheter i et EFTA-land til ESA aldri har vært benyttet. På denne bakgrunn ønsker Advokatforeningen en presisering av i hvilke typer saker en overføring til Kommisjonen eventuelt skulle skje, herunder om Konkurransetilsynet som hovedregel eller bare unntaksvis skal vurdere om en meldt foretakssammenslutning bør henvises til Kommisjonen.

Advokatforeningen skriver også i sin høringsuttalelse at dersom Konkurransetilsynet skal gis en alminnelig adgang til å henvise foretakssammenslutninger til Kommisjonen, bør det av hensyn til foretakenes forutberegnlighet klargjøres i loven hvilke saksbehandlingsregler og frister som gjelder for Konkurransetilsynets behandling av saken før henvisning skjer. Videre mener foreningen det også bør klargjøres i loven eller forarbeidene hvilke rettigheter de involverte foretakene har i forbindelse med Konkurransetilsynets vurdering av spørsmålet om henvisning, herunder hvilken rett foretakene skal ha til kontradiksjon om henvisningsspørsmålet før Konkurransetilsynet avgjør om en sak skal henvises eller ikke.

Advokatforeningen legger til grunn at departementet har vurdert det som forenlig med Grunnloven § 93 at EØS-avtalen etter gjennomføringen av EØS-komiteens beslutning nr. 79/2004 nå åpner for henvisning av saker til Kommisjonen. Dersom en slik vurdering ikke er foretatt i forbindelse med de nylige endringene i EØS-avtalen, forutsetter Advokatforeningen at spørsmålet vurderes og avklares før forslaget om ny § 21a i konkurranseloven eventuelt forelegges Stortinget.

3.3.4 Departementets vurderinger

Som det er redegjort for i punkt 3.3.1, innebærer innlemmelsen av artikkel 22 nr. 2 i fusjonsforordningen om fristavbrytelse i EØS-avtalen og ODA, at det er nødvendig å sikre at denne bestemmelsen går foran de norske reglene om tidsfrister i konkurranseloven §§ 18 og 20. Tilsvarende innebærer artikkel 22 nr. 3 i fusjonsforordningen at det er nødvendig å sikre at Konkurransetilsynet ikke anvender konkurranselovens fusjonsregler på foretakssammenslutninger som er overført til et av overvåkningsorganene. I høringsnotatet foreslo departementet at dette mest hensiktsmessig kunne gjøres ved å innføre en ny bestemmelse i konkurranseloven der det uttrykkelig blir sagt at fusjonsreglene i konkurranseloven gjelder med de begrensninger som følger av EØS-avtalens og ODAs bestemmelser om tilsyn med foretakssammenslutninger.

Av høringsnotatet går det imidlertid ikke klart frem at forslaget til endring i konkurranseloven skulle gjelde med de begrensinger som følger av regler som tjener til å gjennomføre EØS-avtalens og ODAs bestemmelser om foretakssammenslutninger i norsk rett. Etter EØS-avtalen protokoll 35 er det ikke EØS-avtalens regler som sådan som skal ha forrang, men «gjennomførte EØS-regler» - det vil si de nasjonale rettsregler som gjennomfører EØS-avtalen i intern rett. Etter forslaget til § 21a i høringsnotatet ville EØS-avtalens og ODAs regler om foretakssammenslutninger få en form for direkte virkning i Norge. Dette ville i så fall være i strid med forutsetningene ved inngåelsen av EØS-avtalen og norsk intern rett på området. Departementet foreslår derfor å endre § 21a slik at det går klart frem at konkurranseloven bare står tilbake for EØS-/ODA-regler som er gjennomført i norsk rett.

Det kan tilføyes at bestemmelsen vil ha selvstendig betydning ved siden av EØS-loven § 2, siden sistnevnte ikke gir forskrifter som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen forrang foran eldre lover. Forskriftene som gjennomfører endringene i ODA er nyere enn konkurranseloven.

Videre omtalte høringsnotatet bare gjennomføringen av bestemmelsen i ODA om overføring til ESA. Denne er, som nevnt i høringsnotatet, inntatt i den prosessuelle forskriften om konkurranseregler i EØS. Det følger av det som er sagt om direkte virkning i foregående avsnitt, at bestemmelsen i EØS-avtalen protokoll 24 artikkel 6 nr. 3 om overføring til Kommisjonen må gjennomføres i norsk rett. Departementet har vurdert hvor det er mest hensiktsmessig å innta en slik bestemmelse. EØS-konkurranseloven er etter departementets oppfatning mest nærliggende.

På denne bakgrunn foreslår departementet følgende inntatt som ny § 7a i EØS-konkurranseloven:

«Overføring av saker om foretakssammenslutninger til Kommisjonen

Konkurransetilsynet kan overføre en foretakssammenslutning til Kommisjonen etter reglene i EØS-avtalen protokoll 24.»

Når det gjelder Advokatforeningens ønske om en nærmere begrunnelse for behovet for en overføringsadgang fra Norge til Kommisjonen, vil departementet vise til at overføringsreglene har til hensikt å motvirke uheldige utslag av de firkantede reglene om omsetningsterskler som avgjør om en sak skal behandles av Kommisjonen/ESA eller av nasjonale myndigheter. Overføring til Kommisjonen vil kunne være aktuelt der en foretakssammenslutning som ligger under terskelverdiene, er meldepliktig i flere EU-land. I slike tilfeller vil foretakene, de nasjonale konkurransemyndighetene og Kommisjonen normalt være enige om at en overføring er hensiktsmessig. I stedet for flere separate prosesser, blir saken avgjort av én myndighet, Kommisjonen. Det er dette som ofte omtales som «one-stop-shop» prinsippet. Slik fusjonsforordningen artikkel 22 er inntatt i EØS-avtalen protokoll 24, vil EØS-EFTA-landene kunne slutte seg til en slik overføring på EU-siden. Reglen sikrer altså at nevnte prinsipp gjelder i hele EØS-området. I fravær av en slik regel måtte norske konkurransemyndigheter ha behandlet «sin» del av saken parallelt med Kommisjonen. Overføring til Kommisjonen hvor saken bare er meldepliktig i Norge, er ikke mulig og heller ikke ønskelig. Følgelig vil Konkurransetilsynet bare vurdere overføring til Kommisjonen når tilsynet har til behandling en sak som vurderes overført til Kommisjonen av en eller flere medlemsstater.

I EFTA-pilaren har det som nevnt i punkt 3.3.1, også tidligere vært en adgang for EFTA-statene til å overføre en foretakssammenslutning til ESA. Årsaken til at det ikke har forekommet noen overføringer fra Norge til ESA etter denne ordningen, er at det ikke har vært noen saker hvor en slik overføring har fremstått som hensiktsmessig. Det vil bare være aktuelt dersom en foretakssammenslutning har konkurransemessige virkninger i både Island og Norge, men samtidig er under terskelverdiene i EFTA.

Advokatforeningen etterlyser saksbehandlingsregler ved overføring av foretakssammenslutninger til Kommisjonen, herunder regler om hvilke frister som gjelder og hvilken rett partene har til kontradiksjon mv. EØS-avtalen protokoll 24 inneholder saksbehandlingsreglene for slike overføringer. Protokoll 24 artikkel 6 nr. 3 innholder imidlertid ikke selv spesifikke tidsfrister for de nasjonale konkurransemyndighetenes saksbehandling. Siden Konkurransetilsynet bare kan slutte seg til en overføring av en foretakssammenslutning til Kommisjonen fra en eller flere EU-medlemsstater, vil tilsynets tidsfrister reelt sett bli styrt av fristene i fusjonsforordningen. Etter denne har en medlemsstat 15 virkedager på å slutte seg til en anmodning om overføring etter at den er blitt informert av Kommisjonen om denne. Av protokoll 24 artikkel 6 nr. 3 tredje ledd jf. artikkel 13 i samme protokoll følger det uttrykkelig at de nasjonale tidsfristene avbrytes i perioden fra ESA har mottatt en kopi av en anmodning om overføring, og til det er besluttet hvilken myndighet som skal behandle foretakssammenslutningen. Dersom tilsynet meddeler at det ikke ønsker å slutte seg til en overføring, opphører fristavbrytelsen for tilsynets del.

Departementet anser spørsmålet om overføring som et rent prosessuelt anliggende, og ikke et enkeltvedtak. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak - herunder reglene om klage - kommer derfor ikke til anvendelse. Departementet vil imidlertid understreke at en slik overføring normalt vil foregå i samforstand med partene i saken, og at Konkurransetilsynet vil lytte til partenes eventuelle argumenter for og mot en overføring. Videre følger det av fusjonsforordningen artikkel 22 at både Kommisjonen og medlemslandene plikter å informere partene om utviklingen i saken, se for eksempel artikkel 22 nr. 2 første og tredje ledd. Det samme vil gjelde for konkurransemyndighetene i EØS, jf. EØS-avtalen protokoll 24.

Advokatforeningen reiser spørsmål om forholdet til Grunnloven § 93. Departementet har vurdert spørsmålet i forbindelse med arbeidet med EØS-komiteens beslutning nr. 79/2004, og kom til at en slik begrenset adgang til å overføre kompetanse i enkeltsaker er uproblematisk i forhold til Grunnloven § 93.

Etter artikkel 57 i EØS-avtalen skal Kommisjonen føre tilsyn med foretakssammenslutninger som kommer inn under fusjonsforordningen. ESA skal føre tilsyn med andre foretakssammenslutninger som oppfyller de terskelverdier som er fastsatt i vedlegg XIV til EØS-avtalen. Overvåkningsorganenes kompetanse til å behandle slike saker er således uttrykkelig fastsatt i hoveddelen av EØS-avtalen og gjort til norsk rett gjennom lov 27. november nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven).

De foretakssammenslutninger som overføres til Kommisjonen eller ESA etter reglene i protokoll 24 (EØS) artikkel 6 eller ODA protokoll 4 del III kapittel XIII artikkel 22, er i utgangspunktet ikke underlagt overvåkningsorganenes kompetanse. Etter ordlyden i artikkel 57 EØS kan det reises tvil om Kommisjonen og ESA gjennom denne bestemmelsen har kompetanse til å håndheve saker overfor foretak i Norge om foretakssammenslutninger som faller utenfor fusjonsforordningen og under terskelverdiene i vedlegg XIV til EØS-avtalen.

Når bestemmelsen i den prosessuelle forskriften om konkurranseregler i EØS som gjennomfører ODA protokoll 4 del III kapittel XIII artikkel 22 trer i kraft, vil det ikke være tvil om at ESA har kompetanse til å behandle slike foretakssammenslutninger. Forslaget til ny § 7a i EØS-konkurranseloven vil innebære at slike saker kan overføres til behandling i Kommisjonen og at Kommisjonen i så fall skal anvende reglene i fusjonsforordningen.

På denne bakgrunn vil departementet foreslå følgende ny § 21a i konkurranseloven:

«Forholdet til EØS-konkurranseloven

Reglene i dette kapittel gjelder med de begrensninger som følger av EØS-konkurranseloven § 7a og forskrifter gitt i medhold av EØS-konkurranseloven.»

I høringsnotatet foreslo departementet at annet ledd i den nye bestemmelsen skulle inneholde en presis henvisning til hvilke bestemmelser i EØS-avtalen og ODA som skulle ha forrang for de norske fusjonsreglene. Med det nye forslaget, er dette ikke aktuelt. Departementet foreslår derfor at en slik presis henvisning ikke tas inn i bestemmelsen.