Ot.prp. nr. 95 (2000-2001)

Om lov om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene)

Til innholdsfortegnelse

1 Hovedinnholdet i proposisjonen

Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstol er en FN-traktat som etablerer en fast, internasjonal straffedomstol med myndighet til å strafforfølge og dømme enkeltindivider for internasjonale forbrytelser. Etter omfattende forhandlinger ble vedtektene vedtatt på en diplomatkonferanse i Roma 17. juli 1998. Norge ratifiserte vedtektene 16. februar 2000, etter at spørsmålet var forelagt Stortinget, jf. St.prp. nr. 24 (1999-2000) og Innst. S. nr. 94 (1999-2000). Pr. 1. mai 2001 var vedtektene undertegnet av 139 stater og ratifisert av 30 stater. For at vedtektene skal tre i kraft kreves ratifikasjon av 60 stater.

I denne proposisjonen foreslår Justisdepartementet en lov om gjennomføring av Roma-vedtektene.

I kapittel 2beskrives høringsrunden. Det gjøres rede for hvilke instanser som fikk tilsendt høringsbrevet og hvilke høringsinstanser som kom med merknader til lovutkastet.

I kapittel 3 gjøres det kort rede for Roma-vedtektenes innhold. For en nærmere beskrivelse av vedtektenes innhold, den historiske bakgrunn og forhandlingene vises det til St.prp. nr. 24 (1999-2000).

I kapittel 4 vurderes enkelte lovtekniske spørsmål. Det konkluderes med at det bør gis en egen lov om gjennomføringen av vedtektene. Det konkluderes videre med at reglene bør gis som kompetanseregler (kan-regler) og ikke pliktregler (skal-regler), men at det bør slås fast i innledningsbestemmelsen at norske myndigheter har plikt til å etterkomme anmodninger fra Domstolen i den utstrekning dette følger av Roma-vedtektene.

I kapittel 5gjøres det rede for forholdet mellom Domstolen og nasjonale myndigheter. Vedtektene bygger på det såkalte komplementaritetsprinsipp, som innebærer at statene selv skal ha hovedansvaret for å strafforfølge forbrytelser. I kapittel 5 gjøres det rede for litispendens og rettskraftspørsmålene og for Domstolens adgang til å foreta etterforskningsskritt på statenes territorium. Det gjøres videre rede for forskjellene mellom norsk strafferett og vedtektenes bestemmelser. Vedtektene krever ikke at det skal være samsvar mellom nasjonal strafferett og vedtektene, men departementet konkluderer med at det er en fordel at norsk rett i større grad harmoniseres med vedtektene. Dette krever imidlertid en grundig vurdering, og i og med at spørsmålene er til vurdering i Straffelovkommisjonen, foreslår ikke departementet endringer i norsk straffelov i denne proposisjonen.

I kapittel 6 redegjøres det for statenes plikt til å samarbeide med Domstolen. I kapittel 6.1 redegjøres det for de generelle regler. Utgangspunktet er at statene har plikt til å etterkomme anmodninger om bistand fra Domstolen. Dersom statene mener at Domstolen ikke har kompetanse til å behandle saken, at saken skal avvises eller at det for øvrig foreligger vilkår som gjør at de ikke har plikt til å etterkomme anmodningen, må de rette en avvisningsbegjæring til Domstolen, eller inngå i drøftelser med Domstolen. I kapittel 6.2 redegjøres det for statenes plikt til å overlevere personer som befinner seg på statens territorium til Domstolen. Overleveringsplikten er nærmest absolutt. Utleveringsloven kapittel I kan derfor ikke komme til anvendelse på overlevering til Domstolen. Departementet foreslår imidlertid at saksbehandlingsreglene i utleveringsloven kapittel II kommer til anvendelse så langt de passer, og at det kan anvendes tvangsmidler i samsvar med bestemmelsene i utleveringsloven §§ 15 og 20.

I kapittel 6.3 gjøres det rede for statenes plikt til å yte Domstolen annen rettshjelp. Det foreslås at det fastsettes en bestemmelse som gir norske myndigheter kompetanse til å etterkomme slike anmodninger. Det foreslås videre at slike anmodninger skal gjennomføres etter norsk lov så langt den passer og at man skal følge den framgangsmåten Domstolen har anmodet om med mindre dette vil være forbudt etter norsk rett.

I kapittel 7 gjøres det rede for vedtektenes krav til mistenktes rettigheter. Disse gjelder først og fremst for Domstolen selv, men også nasjonalstatene må oppfylle disse når de gjennomfører anmodninger fra Domstolen. Etter departementets syn tilfredsstiller norsk lov vedtektenes regler. Mistenktes rett til advokat foreslås lovfestet, slik at han vil få advokat i samme utstrekning som slått fast i utleveringsloven §§ 16 og 20 og straffeprosessloven §§ 94 flg.

I kapittel 8drøftes vitners og fornærmedes rettigheter.

I kapittel 8.2konkluderer departementet med at det ikke bør innføres møteplikt for vitner for Domstolen.

I kapittel 8.3 vurderes forholdet til norske taushetspliktsbestemmelser når et vitne møter frivillig for Domstolen. Departementet konkluderer med at Kongen må gi samtykke til at Domstolen mottar opplysninger som er holdt hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet og forhold til fremmed stat, men at lov- eller instruksbestemt taushetsplikt for øvrig vil vike i den utstrekning Domstolen pålegger vitnet å forklare seg. De samme reglene foreslås når Domstolen krever framlagt skriftlig bevis som inneholder taushetsbelagte opplysninger

I kapittel 8.4 foreslås det at bestemmelsene i straffeprosessloven nye §§ 130 a og 234 a om anonym vitneførsel kommer til anvendelse i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket. I kapittel 8.5foreslås det at fornærmede på begjæring kan få oppnevnt bistandsadvokat hvis det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat.

I kapittel 9 beskrives reglene om immunitet og privilegier for Domstolens ansatte og andre med tilknytning til Domstolen. Departementet mener at de nødvendige privilegier og immunitet kan tilstås på grunnlag av lov 19. juni 1947 nr. 5 om immunitet og privilegier for internasjonale organisasjoner m.v., slik at det ikke er nødvendig med ny lovgivning.

I kapittel 10 gjøres det rede for vedtektenes krav til nasjonal lovgivning om straff for forbrytelser rettet mot rettspleien. Det foreslås at straffeloven §§ 163-167 om falsk forklaring skal gjelde for falsk forklaring overfor Domstolen. Det foreslås videre at straffeloven §§ 127, 128, 132 og ny 132 a skal gjelde for tilsvarende forbrytelser overfor Domstolen, dens tjenestemenn og andre med tilknytning til rettspleien. Det foreslås videre at straffeloven §§ 112-114 som forbyr offentlige tjenestemenn å motta bestikkelser også skal gjelde for tjenestemenn ved Domstolen.

I kapittel 11 beskrives reglene om statenes plikt til konfidensiell behandling av informasjon fra Domstolen. Departementet finner at disse bestemmelsene ikke krever ny lovgivning.

Kapittel 12 gjelder fullbyrding av straff og andre rettsfølger i Norge. Det foreslås en lovbestemmelse som gir norske myndigheter anledning til å motta domfelte til soning av fengselsstraff i Norge. Det foreslås videre at bøter, inndragningskrav og erstatningskrav overfor fornærmede skal kunne inndrives i Norge etter de samme regler som slike krav inndrives etter når de er fastsatt av norske domstoler.

I kapittel 13 gjøres det rede for de økonomiske og administrative konsekvenser av loven.

I kapittel 14redegjøres det for forslag til endringer i utleveringsloven (lov 13 juni 1975 nr. 39 om utlevering av forbrytere m.v.). Det foreslås en adgang til å anvende de samme tvangsmidler etter anmodninger fra fremmed stat, som man kan anvende i rene norske saker.

Til forsiden