Ot.prp. nr. 99 (2001-2002)

Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven)

Til innholdsfortegnelse

2 Proposisjonens hovedinnhold

Et hovedproblem i gjeldsordningssakene har vært de betydelige forskjellene i praktiseringen hos namsmennene og i domstolene. Departementet går inn for å motvirke dette ved å foreslå at enkelte sentrale lovbestemmelser presiseres. Behovet for dette synes i første rekke å være til stede på områder som gjeldsordningsperiodens lengde, vilkår for å oppnå gjeldsordning, samt skyldnerens rett til å beholde livsoppholdsmidler og eiendeler.

Ved de rettspolitiske og lovtekniske overveielser som revisjonsarbeidet har foranlediget, har det også vært nødvendig å ta hensyn til at det ikke vil være formålstjenlig med regler som medfører en absolutt avgrensning av vilkårene for gjeldsordning. Det er grunn til å tro at det bare er gjennom et regelverk med en viss fleksibilitet man kan hindre at gjeldsordningsinstituttet utnyttes i strid med dets formål. Dette må særlig antas å gjelde vilkårsreglene, hvor faren for illojal tilpasning trolig er størst. Samtidig har det vært nødvendig å vurdere eventuelle negative samfunnsøkonomiske konsekvenser - herunder incentivvirkninger - av endringsforslagene.

Hovedvilkårene for å oppnå gjeldsordning er at det ikke må virke støtende at gjeldsordning oppnås, samt at skyldneren må være varig ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser. Departementet har tatt utgangspunkt i at lovbestemmelsene på dette området i praksis har vist seg å være noe for skjønnsmessige, og at det derfor synes hensiktsmessig med en presisering som vil binde premissene for skjønnet i noe større grad enn etter gjeldende lov. Det såkalte støtendekriteriet foreslås presisert ved at de mest sentrale av momentene som normalt skal tas med i vurderingen nevnes i selve lovteksten. I motivene til bestemmelsen gis dessuten noen eksempler på den innbyrdes vektlegging av momentene. Det gis også eksempler på enkelte irrelevante momenter som ikkeskal trekkes inn i vurderingen av om en gjeldsordning vil virke støtende. Sett i sammenheng vil dette også gi en viss anvisning på hvilken strenghetsnorm som bør anvendes ved denne vurderingen, noe som hyppig har vært gjenstand for tvil. Det økonomiske vilkåret for gjeldsordning, «varig ute av stand til å oppfylle», foreslås presisert ved veiledning i motivene, samt noen mindre justeringer i lovteksten. Uttrykket «varig» foreslås imidlertid beholdt.

Et annet viktig område i gjeldsordningsloven er spørsmålet om gjeldsordningsperiodens lengde. En gjeldsordning skal etter gjeldende rett løpe over fem år dersom det ikke foreligger særlige grunner til å fastsette en kortere eller lengre periode. Det har vært store regionale forskjeller i tolkingen av denne regelen. Også her foreslås en presisering ved at de mest sentrale momentene ved vurderingen nevnes i lovteksten. Hovedregelen om fem års gjeldsordningsperiode foreslås dessuten noe skjerpet, samtidig som det foreslås en maksimumsperiode på ti år.

Under gjeldsordningen har skyldneren av sin inntekt rett til å beholde det som med rimelighet trengs til underhold av seg og sin husstand. Denne retten foreslås noe styrket ved at det presiseres at også en samboer etter omstendighetene kan forsørges av skyldneren under en gjeldsordning. Adgang til utvidet livsoppholdssats for foreldre som utøver samvær med egne barn etter skilsmisse m.v. foreslås også lovfestet. Departementet har dessuten våren 2002 gitt ytterligere retningslinjer om utmålingen av livsoppholdsmidler i rundskrivs form, bl.a. veiledende livsoppholdssatser for barn, jf. Barne- og familiedepartementets rundskriv Q9/02 datert 15. april 2002.

Den som oppnår gjeldsordning har bl.a. adgang til å beholde en nøktern bil dersom det er et klart behov for bilen på grunn av sykdom, funksjonshemming eller arbeid. Denne adgangen foreslås noe utvidet ved at en nøktern bil også kan beholdes dersom skyldneren kan påvise andre sterke velferdsgrunner.

Enkelte typer fordringer hvoretter det offentlige er kreditor eller som kreves inn av det offentlige er etter gjeldende rett utstyrt med sterke dekningsprivilegier i forbindelse med en gjeldsordning. Således kan bøter og visse erstatninger overhodet ikke nedsettes mot kreditors vilje. Det samme gjelder privates krav på underholdsbidrag. Større skatte- og avgiftskrav skal normalt holdes helt utenfor en gjeldsordning. Dette kan i noen tilfeller føre til at skyldnere med alvorlige gjeldsproblemer ikke kan oppnå gjeldsordning. Departementet går derfor inn for visse lettelser overfor skyldneren på dette området. En hovedbegrunnelse for dette er at likebehandling av alle typer kreditorer er et grunnleggende prinsipp i gjeldsordningsloven, og at en for omfattende særbehandling av offentlige kreditorer vil kunne ha negativ effekt på de private kreditorenes forhandlingsvilje. Til dette kommer at de sosiale grunner gjeldsordningsloven bygger på gjør seg like sterkt gjeldende når skyldneren har gjeld til det offentlige, og at en for sterk stilling for enkelte krav kan utelukke skyldnere med liten betalingsevne fra å få gjeldsordning. Konkret foreslås det at eldre bøter og erstatningskrav på bakgrunn av straffbare handlinger samt privat bidragsgjeld i særlige tilfeller skal kunne nedsettes av namsretten, samt at regelen om at større skatte- og avgiftskrav skal holdes utenfor gjeldsordningen («60 %-regelen») oppheves.

I høringsnotatet tok departementet opp spørsmålet om hvorvidt åpning av gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven burde gjøres til konkurshindring. Bakgrunnen for dette var i hovedsak at departementet var blitt kjent med at det i en god del tilfeller fremsettes trusler om konkursbegjæring i forbindelse med søknad/åpning av gjeldsforhandling og at skyldneren ofte opplever dette som svært belastende. Det ble også lagt vekt på at konkursinstituttet generelt sett bør benyttes i minst mulig utstrekning overfor privatpersoner. Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at loven ikke bør endres på dette punkt. Det er særlig behovet for omstøtelse som er bakgrunnen for dette. Det foreslås imidlertid at utlegg som er foretatt den seneste tiden før åpning av gjeldsforhandling skal bortfalle, noe som vil redusere behovet for omstøtelse og dermed også for konkurs i saker etter gjeldsordningsloven.

Departementet foreslår å innføre lovregulering på enkelte sentrale områder som i gjeldende lov ikke er uttrykkelig regulert. Dette gjelder bl.a. enkelte spørsmål omkring foreldelse og kausjon, samt omkring forholdet mellom den økonomiske rådgivningstjenesten i kommunene og namsmannen. På sistnevnte område foreslås en bestemmelse som har til hensikt å understreke det kommunale ansvaret for å gi råd og veiledning i gjeldssaker. Endelig foreslås enkelte spørsmål omkring pantesikkerhet for renter lovregulert.

For å bidra til raskere og mindre omstendelig saksbehandling foreslås enkelte saksbehandlingsoppgaver overført fra retten til namsmannen. Dette gjelder i første rekke kompetansen til å åpne gjeldsforhandling, som i dag tilligger retten alene. Etter forslaget kan åpning foretas av namsmannen dersom denne finner det klart at vilkårene for dette er oppfylt. En åpningsavgjørelse av namsmannen skal av rettssikkerhetshensyn kunne påklages til retten. Gjeldsforhandlingsperioden foreslås forlenget fra tre til fire måneder, noe som bl.a. vil øke mulighetene for å få til frivillige løsninger og således avlaste domstolene.

Det foreslås relativt vidtgående endringer i reglene om omgjøring, opphevelse, endring og tilsidesettelse av gjeldsordninger. Etter forslaget skal et endringsforslag etter begjæring fra skyldneren ikke kunne stadfestes uten at skyldneren på forhånd har forsøkt å komme frem til en endring på egen hånd. Det foreslås dermed innført et system med frivillig og tvungen endring etter mønster av tilsvarende prinsipp som i åpningsvilkårene. Også dette vil trolig spare domstolene for en del arbeid. Det antas imidlertid å være behov for en viss offentlig kontroll på dette området. Eventuelle frivillige endringsavtaler mellom partene vil etter forslaget således ikke være gyldige uten stadfestelse av namsmannen.

En gjeldsordning kan etter forslaget begjæres endret av skyldneren ved at pantegjelden på boligen blir nedsatt dersom boligen skulle ha sunket sterkt i verdi under gjeldsordningen. Skyldneren kan også begjære endring for å få medtatt eventuelle uteglemte krav, noe som tidligere ikke har vært mulig. Det foreslås på den annen side at kreditorene skal kunne begjære endring (omgjøring) i gjeldsordningsperioden for å få del i en eventuell ekstraordinær boliggevinst. Etter forslaget skal alle slike begjæringer fra kreditorene bare kunne fremsettes innen nærmere bestemte frister.

Det foreslås innført en lovfestet plikt for skyldneren til å varsle kreditorene og namsmannen dersom det inntrer vesentlige forbedringer i skyldnerens økonomiske stilling.

Etter gjeldende rett kan gjeldsordning etter loven oppnås bare en gang. I proposisjonen foreslås det å åpne for at gjeldsordning unntaksvis kan oppnås mer enn en gang dersom den tidligere gjeldsordningen er blitt opphevet. Praksis har vist at det kan forekomme tilfeller hvor det er rimelig at skyldneren får en ny sjanse, og at en absolutt regel på dette punkt dermed er for streng.

Det er utarbeidet forslag til detaljerte overgangsregler til lovendringene.

Til forsiden