Praksisforeleggelse – vurdering av hvem som kan anses som omsorgsperson og hva som kan anses som forsvarlig omsorg for enslige mindreårige asylsøkere ved retur til hjemlandet – samtykke

 

1. Innlending
Arbeids- og inkluderingsdepartementet viser til Utlendingsdirektoratets (UDI)brev av 15.07.09 med redegjørelse for planlagt endring av praksis vedrørende retur av enslige mindreårige asylsøkere til en omsorgssituasjon i hjemlandet.

En del enslige mindreårige asylsøkere har ikke annet grunnlag for å få en tillatelse enn at norske myndigheter ikke har lykkes med å finne deres omsorgspersoner i hjemlandet. UDI ønsker å senke terskelen for retur av enslig mindreårige til hjemlandet ved å foreta en videre fortolkning av hva som kan anses som en tilfredsstillende og forsvarlig omsorgssituasjon i søkerens hjemland.

2. Dagens praksis
Dersom det er konstatert at søkeren har egnede omsorgspersoner på kjent trygt sted, er utgangspunktet at det er til barnets beste å gjenforenes med omsorgspersonene der de er.

Personer med foreldreansvar anses som omsorgspersoner. Når det gjelder andre, har UDI som hovedregel lagt til grunn at for å kunne anses som omsorgsperson, må vedkommende i forkant av reisen fra hjemlandet ha hatt omsorg for barnet.  Det samme gjelder dersom UDI har vurdert retur til omsorgsinstitusjon. UDI foretar da i prinsippet den samme vurderingen som ved retur til omsorgspersoner, og spørsmålet er om søkeren vil få en tilfredsstillende omsorg i omsorgssenteret i forhold til søkerens alder og behov.

3. UDIs forslag til praksisendring
UDI er opptatt av å ha en reell mulighet til å vurdere barnets beste. I saker der søker ikke har et beskyttelsesbehov, mener UDI at barnets beste i mange tilfeller vil være å returnere til hjemlandet der søkeren ofte har en større tilknytning enn til Norge, med familie og slekt og hvor det kjenner språk, kultur og øvrig nettverk. Ifølge UDIs kjennskap til familiestruktur og samfunnsforhold i en rekke land med stort antall av enslige mindreårige asylsøkere (eksempelvis Irak, Afghanistan, Somalia og Sri Lanka) er storfamilien sentral. I mange tilfeller vil det derfor være naturlig at personer inkludert i storfamilien (besteforeldre, tanter, onkler, myndige søsken) bør vurderes som omsorgspersoner for et barn der foreldrene ikke lenger har muligheten. 

UDI ønsker en praksisendring som innebærer at direktoratet i mindre grad stiller krav om at relevante omsorgspersoner har utvist omsorgsansvar for søkeren i forkant av reisen fra hjemlandet. Det vil i vurderingene i større grad tas utgangspunkt i søkerens respektive lands familiestruktur og samfunnsforhold. Det skal foretas en konket og individuell sannsynlighetsvurdering av om søkeren vil få en tilfredsstillende omsorgssituasjon ved retur. Relevante momenter i en slik vurdering vil blant annet være søkernes alder, omsorgspersonens ressurssituasjon og omsorgsevne, søkerens forhold til omsorgspersonen, søkerens tilknytning til omsorgspersonens hjemsted med mer.

Videre ønsker UDI en praksisendring som innebærer at retur til omsorgstiltak i regi av hjemlandets myndigheter vurderes systematisk, også i de tilfellene hvor barnet ikke kommer fra en slik omsorgssituasjon. Dette forutsetter god kjennskap til vedkommende institusjon/organisasjon, og til hjemlandsmyndighetenes rolle og ansvar, samt eventuell tradisjon og lovgivning på dette området. UDI kjenner til at det eksisterer barnehjem/barneverninstitusjoner i blant annet Irak og på Sri Lanka. Direktoratet mener det vil være hensiktsmessig å undersøke forholdene ved slike institusjoner nærmere og åpne opp for en slik løsning ved retur dersom ikke et annet tilstrekkelig omsorgsalternativ foreligger i hjemlandet. Når det gjelder retur til omsorgstiltak i Afghanistan og Somalia, opplyser UDI at utfordringene med å finne forsvarlige omsorgslørninger på nåværende tidspunkt vil være større, og UDI mener derfor det må foreligge et forsvarlig omsorgstilbud som fungerer tilfredsstillende før retur kan vurderes.

I tillegg til å utvide omsorgsalternativene til å omfatte et mer utvidet familiebegrep samt omsorgsinstitusjon, ønsker UDI en praksis hvor det i vurderingen av hva som kan anses som forsvarlig omsorg ses hen til verdien av å vokse opp sammen med familien i kjent miljø, kultur og øvrig nettverk. Selv om søkeren materielt sett vil få det bedre i Norge, kan barnets beste i mange tilfeller begrunnes ut fra barnekonvensjonens fokus på at familien er barnets primære sosiale miljø. En oppvekst i Norge vil som oftest bety en oppvekst og fremtid uten sin familie og slekt.

4. Samtykke til praksisendring
Departementet samtykker i den praksisendring som det er redegjort for i UDIs brev av 15.07.09. Dette innebærer at departementet samtykker til følgende:

• I vurderingen av hva som kan anses som forsvarlig omsorg skal det ses hen til verdien av å vokse opp sammen med familien i kjent miljø, kultur og øvrig nettverk. 
• Omsorgspersoner kan som hovedregel vurderes som forsvarlig omsorg, selv om disse ikke hadde omsorgsansvar for søkeren i forkant av reisen fra hjemlandet.
• Retur til omsorgstiltak i regi av hjemlandets myndigheter vurderes systematisk, også i de tilfellene hvor barnet ikke kommer fra en slik omsorgssituasjon.

Det presiseres at spørsmålet om hva som kan anses som forsvarlig omsorg i søkerens hjemland, må bero på en konkret vurdering av barnets beste i den enkelte sak.

Med hilsen
Birgitte Ege (e.f.)
avdelingsdirektør

Jannicke Ryun Sæther
rådgiver