Prop. 1 S (2010–2011)

FOR BUDSJETTÅRET 2011 — Utgiftskapitler: 100–172 Inntektskapittel: 3100

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Hovedinnledning

1 Innledning

Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser i en verden i rask forandring. Samtidig skal den bidra til å fremme fred, menneskerettigheter og internasjonale fellesgoder og bygge en bedre organisert verden. Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, herunder sterk oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet i NATO, EØS-avtalen og at Norge ikke er medlem av EU. Regjeringen vil arbeide for å styrke det nordiske samarbeidet.

Hovedlinjene for norsk utenrikspolitikk er uttrykt i St.meld. nr. 15 (2008-2009) Interesser, ansvar og muligheter. Vi skal prioritere saker som berører norske interesser og der Norge har forutsetninger for å gjøre en forskjell. Det vil legges vekt på å prioritere innsatser og ressursbruk. Vi vil jobbe for at utenrikstjenesten kontinuerlig videreutvikles for å ta vare på norske interesser, gir bistand til reisende nordmenn, og for å styrke Norges internasjonale kultur- og næringsliv.

Regjeringens politikk bygger på en erkjennelse av at norsk sikkerhet og norske interesser må ivaretas gjennom et tydelig fokus på våre nærområder. Derfor fører regjeringen en aktiv politikk i nærområdene med et særlig fokus på utfordringer og muligheter i nordområdene og i norden. Ivaretakelse av norske interesser krever også at vi engasjerer oss utenfor nærområdene. Vi vil arbeide for at universelle menneskerettigheter styrkes og at verdens land evner å møte vår tids største utfordringer fra fattigdom, klimaendringer og økende globalisering. De siste års erfaringer med den internasjonale finanskrisen og influensapandemi har vist oss at internasjonale utfordringer ikke kan isoleres geografisk. De er grenseoverskridende, og ivaretakelse av norske innbyggeres velferd og sikkerhet er avhengig av at Norge tar et internasjonalt ansvar. En snever politisk og geografisk forståelse av norske interesser er dårlig norsk interessepolitikk.

Nordområdene har siden regjeringsskiftet i 2005 vært regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. De siste 5 årene har regjeringen styrket satsingen på nordområdene. Gjennom målrettede budsjettbevilgninger, nær kontakt med samarbeidspartnere i regionen og fokus på nordområde- og arktiske spørsmål i Norges samarbeid og kontakt med Russland, våre allierte, nordiske naboer og andre EU-land, har vi satt nordområdene –og utviklingen i nord på dagsorden. Regjeringen vil fortsette denne sterke satsingen. Nordområdestrategien som ble lagt frem 1. desember 2006, legger opp til en helhetlig, koordinert og langsiktig nordområdepolitikk. I mars 2009 offentliggjorde regjeringen dokumentet Nye byggesteiner i nord. Neste trinn i regjeringens nordområdestrategi. Til sammen legger de to dokumentene opp til en helhetlig, koordinert og langsiktig nordområdepolitikk, og vil være førende for regjeringens arbeid de neste årene. Regjeringen har satt ned et bredt sammensatt nordområdepanel som skal rådgi i den videre oppfølging av nordområdesatsingen.

Utviklingen av forholdet til Russland er en hovedprioritet, både i vår nordområdestrategi og for regjeringens utenrikspolitikk generelt. Vi har styrket det bilaterale samarbeidet med Russland på en rekke områder. Mange av de utfordringene vi møter i nord kan bare løses gjennom russisk medvirkning og engasjement. Avtalen om delelinjen i Barentshavet og Polhavet er et resultat av aktiv nordområdesatsing og av Norges gode forhold til Russland over tid. Regjeringen vil fortsette å videreutvikle samarbeidet med Russland på mange områder. Vi vil spesielt vektlegge energi-, miljø- og fiskerisamarbeid. Det er i norske interesser at Russland utvikler og styrker demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og respekterer de grunnleggende prinsippene for en internasjonal rettsorden. Dette gjelder ikke minst i Nord-Kaukasus. Vår politikk overfor Russland skal være bygget på både samarbeid og fasthet. Norge støtter russisk WTO- og OECD-medlemskap, og mener at motsetninger mellom Russland og internasjonale organisasjoner, som f.eks. NATO, ikke er i norsk interesse.

Norges NATO medlemskap og vårt nære transatlantiske samarbeid er en hjørnestein i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vår sikkerhet trygges gjennom tett internasjonalt samarbeid og god kontakt med våre allierte. Fordyping og videreutvikling av det nære forholdet til USA vil bli tillagt vekt. NATO har vært under stor utvikling de siste årene. Utvidelsen av NATO gir alliansen større legitimitet, og flere saker står på alliansens dagsorden. Norge vil arbeide for at NATO forblir livskraftig og relevant i en ny tid. Vi er engasjert i alliansens arbeid med et nytt strategisk konsept. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å søke tettere samarbeid med de andre nordiske landene om sikkerhetspolitikken og med å videreføre vårt tette samarbeid med EU på dette området i tråd med bl.a. Stoltenberg-rapportens anbefalinger.

Regjeringen vil fortsatt prioritere arbeidet for at verden skal ruste ned, og ikke opp. Derfor skal vi arbeide for en verden uten kjernevåpen, ved innsats for nedrustning og ikke-spredning. Norge ledet arbeidet for en internasjonal konvensjon mot klaseammunisjon som trådte i kraft 1. august 2010. Dette styrker normen om at all bruk er uakseptabel og dermed beskyttelsen av sivile i internasjonal humanitærrett. Regjeringen vil bruke erfaringene fra arbeidet med Minekonvensjonen og Konvensjonen om klaseammunisjon i sitt arbeid overfor andre stater, internasjonale og humanitære organisasjoner i arbeidet mot væpnet vold, blant annet ved å bidra til en internasjonal konvensjon om håndvåpen.

Regjeringen vil fortsette en aktiv europapolitikk for å ivareta norske interesser og få gjennomslag for norske syn. EUs organisering og beslutningssystem er under endring som en følge av Lisboatraktaten. Det er viktig for Norge å opprettholde de samme inkluderende holdningene i den nye strukturen som vi har hatt i den gamle. Vi vil videreføre vårt sterke samarbeid med europeiske land og EUs institusjoner. 27. juli i år undertegnet Norge og EU avtalen om den neste fasen av Norges EØS-midler. Norge skal bidra med cirka 14 mrd. kroner fram til 2014 til sosial og økonomisk utvikling i Europa. Regjeringen har fulgt opp anmodningene fra Stortinget og satt ned et bredt og forskningsbasert offentlig utvalg som skal foreta grundige beskrivelser og vurderinger av EØS-avtalens og øvrige avtaler/samarbeidsordningers mellom Norge og EU sin betydning og virkemåte. Utvalget vil levere sin gjennomgang høsten 2011.

De internasjonale klimaforhandlingene i København i desember 2009 var ikke like vellykket som vi hadde håpet. Men regjeringen mener at en internasjonal klimaavtale er avgjørende for det internasjonale miljøarbeidet. Derfor vil regjeringen jobbe målrettet mot Mexicoforhandlingene. I dette arbeidet vil vi arbeide tett med EU og andre aktører som har ambisiøse klimamålsetninger. Vi ønsker å bidra til å engasjere de fremvoksende stormaktene ytterligere i dette arbeidet. Norge skal arbeide for en sterk og rettferdig avtale som kan bidra til kraftige reduksjoner av klimagassutslipp. Utenriksdepartementet vil engasjere seg i arbeidet for en rettferdig byrdefordeling for utviklingslandene, utvikle skogsatsingen og stå i spissen for ny teknologi, som vindkraft og fangst og lagring av CO2.

Gjennom aktiv deltakelse i internasjonale operasjoner skal Norge også være med på å ta et internasjonalt ansvar for fred og sikkerhet. ISAF-operasjonen i Afghanistan er og forblir vårt viktigste internasjonale militære engasjement. Vi er i Afghanistan på et klart FN-mandat og etter ønske fra afghanske myndigheter. Konflikten i Afghanistan kan imidlertid ikke vinnes militært eller gjennom utviklingsbistand alene. Derfor bidrar Norge betydelig til den sivile innsatsen i Afghanistan og til arbeidet for å finne bedre konfliktløsninger. Denne sivile innsatsen må ha et langsiktig perspektiv. I den militære innsatsen står vi foran en viktig fase. Sikkerhetsansvaret skal gradvis overføres til afghanerne. Målsetningen er at de skal overta lederansvaret for all sikkerhetshåndtering før 2015. I denne overgangsfasen vil Norges militære engasjement bli gradvis justert inn mot opplæring av den afghanske hær. Norge vil støtte FN og de internasjonale styrkende slik at de har ressurser til å fullføre den oppgaven de er satt til i Afghanistan.

Det er i klar norsk interesse at vi har et sterkt FN og en internasjonal rettsorden der maktbruk er regulert og der det finnes internasjonale kjøreregler. Vi vil fortsette vårt arbeid for å sette FN bedre i stand til å møte de internasjonale utfordringene verden står overfor. Det vil vi gjøre ved både å stille opp for FN, men samtidig arbeide med å skape et mer moderne og effektivt FN. FN er den viktigste organisasjonen globalt når det gjelder fred. Derfor skal Norge fortsatt være en av de viktigste støttespillerne for FNs fredsinnsats og en av hovedbidragsyterne til FNs fredsbyggingskommisjon.

Arbeid for konfliktløsning og fred er en sentral del av norsk utenrikspolitikk. Både engasjementspolitikk og sikkerhetspolitikk operasjonaliserer norske interesser i globaliseringens tidsalder. Engasjementspolitikken gir Norge en stemme i internasjonal politikk. Norge skal fortsatt være rede til å bistå parter i konflikt med å finne veier til fred, forsoning og utvikling. Dette krever vilje til langsiktig satsing.

Norge vil fortsette engasjementet og innsatsen for å nå tusenårsmålene, og Norge skal ta et spesielt ansvar for å nå tusenårsmålene 4 og 5. Siden 2000 har Norge bidratt i den internasjonale kampanjen for å vaksinere barn. Norge vil fortsette dette engasjementet, i tillegg vil vi ta et ansvar for å bidra til bedre mødrehelse. Kampen for mødrehelsen er blant de tusenårsmålene der verden har kommet kortest. Finanskrisen setter mødre og nyfødte i utviklingsland i en enda mer utsatt situasjon. Regjeringen, med statsministeren i spissen, leder nå an i en global kampanje for å redusere barnedødelighet og fremme mødrehelse. På samme måte som vi tok initiativ til å løfte arbeidet for å vaksinere barn mot de mest elementære barnesykdommene, skal vi nå gå i front for bedret mødrehelse. I dette arbeidet vil vi legge særlig vekt på varige, bærekraftige løsninger i mottakerlandene.

Vi vil fortsette våre bidrag til fred i Midtøsten, blant annet ved å støtte etableringen av en palestinsk stat som kan leve side om side med Israel i fred. Gjennom vårt lederansvar i den internasjonale giverlandskomiteen for bistand til palestinerne har vi en rolle i forsøkene på å få i gang en fredsprosess og til å bygge opp institusjoner og en levedyktig økonomi i en fremtidig palestinsk stat. Norge vil aktiv bidra gjennom sine kontakter på både israelsk og palestinsk side til å få partene til å bli enig om fred i regionen.

Beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere er en hovedprioritering for Norges menneskerettighetspolitikk. For å intensivere denne innsatsen har regjeringen utarbeidet en ny veiledning for arbeidet med menneskerettighetsforkjempere. Norge skal være en uredd forsvarer av de universelle menneskerettighetene. Vi skal arbeide mot dødsstraff og tortur. Vi skal fremme ytringsfriheten og bekjempe alle former for diskriminering. Regjeringen vil aktivt fremme menneskerettighetene i vår bilaterale kontakt og i internasjonale fora. Norge er medlem i FNs menneskerettighetsråd for perioden 2009-2012, og vårt medlemskap der vil være viktig i vårt arbeid for å fremme menneskerettighetene.

Som en del av regjeringens kulturløft er arbeidet med kultur og omdømmearbeid viktig. Fremme av norsk kunst og kultur bidrar til å stryke og synliggjøre Norge internasjonalt og gir oss kontaktflater inn mot interessante miljøer. Samarbeid med næringslivet er en av de viktigste arbeidsområdene for norsk utenrikstjeneste. Norsk verdiskapning i utlandet er viktig for norsk næringsliv. Derfor fører vi en aktiv politikk for å være behjelpelig med å sikre norske bedrifter innpass, i god kontakt med Innovasjon Norge. Våre 110 utestasjoner har årlig kontakt med cirka 1800 norske bedriftsrepresentanter i utlandet. Og etterspørselen etter samarbeid og informasjon fra næringslivet er økende. Regjeringen vil arbeide for mer systematisk kontakt med nærings- og arbeidslivets organisasjoner for å støtte næringslivets internasjonale arbeid og knytte sterkere kontakt der næringslivet er en sentral partner i viktige internasjonale spørsmål. Norge har en åpen og internasjonal økonomi. Derfor er det sentralt å sikre gode internasjonale og bilaterale handelsavtaler. Regjeringen vil også jobbe for å sikre god internasjonale arbeidsstandarder.

Å bistå nordmenn i nød er en viktig del av arbeidet i den norske utenrikstjenesten. I 2009 kunne Norges utenriksstasjoner rapportere om over 120 000 konsulære saker. Antall kompliserte og ressurskrevende saker er økende. Publikum har et høyt forventningsnivå, interessen fra media er stor og fremdeles reiser 1 av 5 uten reiseforsikring. 15. april i år opprettet departementet et eget operativt senter OPS. Senteret er åpent 24 timer i døgnet året rundt for å bistå Norges utenriksstasjoner i konsulære spørsmål. Senteret håndterer cirka 150 henvendelser i døgnet. Per 1. september 2010 hadde senteret mottatt over 3 000 telefonhenvendelser viderekoblet til OPS fra utenriksstasjonene utenfor deres kontortid.

Maktforholdene i verden er i rask endring. I løpet av det siste tiåret så har nye stater gjort seg gjeldende på den internasjonale arenaen. Det finnes knapt en internasjonal organisasjon eller forhandling som ikke er preget av dette.

Framveksten av Brasil, India, Indonesia, Russland, Sør-Afrika, Kina og andre har grunnleggende endret det globale maktbildet. Disse landene har voksende og målrettede internasjonale ambisjoner og interesser. Dette har innvirkning på Norges rolle i verden. Denne erkjennelsen må også gjenspeiles i norsk utviklingspolitikk. Norsk utviklingspolitikk skal fortsette å favne bredt, men regjeringen vil gjennom dette budsjettforslaget ytterligere styrke innsatsen rundt de politikkaksene som ble skissert i St. meld. nr. 13 og Innst. S. nr. 269 (2008-2009) om klima, konflikt og kapital. Vi mener at dette er nødvendig for på mest effektiv måte å kunne møte de nye utviklingspolitiske utfordringene. Disse utfordringene kommer dels av at det globale politiske kartet er under omtegning, dels av at selve terrenget vi utøver politikken i, er i forandring som følge av klimaendringer.

Regjeringen vil foreslå for Stortinget å bevilge 27 050 mill. kroner til bistand og utviklingsformål i 2011. Dette tilsvarer 1,02 pst. av anslått bruttonasjonalinntekt (BNI) for 2011. Norge vil dermed fortsatt være et av de landene som bevilger mest til bistand, målt som andel av BNI.

Regjeringen mener at det er viktig at Norge fortsetter å være en stor giver og en aktiv pådriver for en politikk som fremmer FNs tusenårsmål. Finanskrisen, matkrisen og den tiltagende klimakrisen har satt verdens fattige under kraftig press. Det er både vår plikt og i vår interesse å bidra til at verden når tusenårsmålene, og bistandsbudsjettet er bare ett av flere verktøy Norge har til rådighet for å bidra til det.

I budsjettet for 2011 vil regjeringen legge opp til en kraftig opptrapping av innsatsen for å sikre utviklingsland tilgang på ren, fornybar energi. Tilgangen på strøm i de aller fleste afrikanske land er svært begrenset. Dette er med på å låse folk og land i fattigdom. Vi vet at økonomisk vekst i utviklingsland er avhengig av økt tilgang på energi. Energitilgang har en positiv påvirkning på alle tusenårsmålene. Derfor vil regjeringen i bistandsbudsjettet for 2011 foreslå å trappe opp og doble bistanden som går til utvikling av, og tilgang på ren, fornybar energi til totalt anslagsvis 1,6 mrd kroner. Det å bedre fattige lands tilgang til ren energi krever imidlertid investeringer i en størrelsesorden som ikke gjør det realistisk å basere seg på bistand aleine. Regjeringen vil derfor søke samarbeid med private aktører.

Årsaken til klimaendringene ligger i industrialisering og utvikling. Fattige land har bidratt minimalt til klimaendringene. Klimaforhandlingene handler i stor grad om hvem som skal «betale» regningen for de tilpasninger fattige land må foreta.

Norge bidrar allerede med betydelige beløp gjennom klima- og skogprosjektet og i tillegg til forslaget om dobling av satsingen på ren energi, foreslår regjeringen også økt satsing på tilpasning til klimaendringer i sårbare, fattige land. Ut fra erkjennelsen av kvinners avgjørende rolle i afrikansk landbruk, vil regjeringen foreslå å øremerke 100 mill. kroner av den særskilte kvinne- og likestillingsbevilgningen (kap.168) til slike klimatilpasningstiltak. Regjeringen foreslår også å øke støtten til klimarobust landbruk i Afrika, samt styrke arbeidet med forebygging av naturkatastrofer. De fleste sektorer blir berørt av klimaendringene, og det er viktig å bidra til mer klimarobust planlegging og kompetente og effektive offentlig institusjoner, ikke minst på helseområdet og innen klimautsatte næringer som landbruk og fiskeri. Som en del av satsingen vil regjeringen derfor fortsette integrering av klimahensyn og klimasikring i bistandsforvaltningen. Videre vil oppbygging av kunnskap og klimadata for varslings- og forebyggingsformål være en sentral del av satsingen. Ut fra dette foreslår regjeringen å øke innsatsen for klimatilpasning, med vekt på forebygging av naturkatastrofer og klimarobust landbruk, med om lag 335 mill. kroner i bistandsbudsjettet for 2011.

De fleste konflikter i dag utspiller seg mellom og innen svake, fattige stater. Konfliktsoner byr på særskilte utfordringer i kampen mot fattigdom. Sikkerhetssituasjonen gjør det lite attraktivt å investere i disse statene, og dermed skape grunnlag for økonomisk vekst og fordeling. Mange konfliktsoner preges av et stort antall flyktninger og internt fordrevne som i stor grad må basere sin eksistens på humanitær bistand fra verdenssamfunnet. Land i konflikt har 50 pst. høyere spedbarnsdødelighet, 15 pst. høyere andel underernærte og 20 pst. høyere andel analfabetisme enn fattige land som ikke befinner seg i konflikt. I tillegg til de menneskelige lidelsene, har konflikter også enorme økonomiske kostnader som setter de involverte landene langt tilbake utviklingsmessig. Norge har betydelig erfaring og kunnskap om freds- og forsonningsarbeid. Innsats for å unngå at konflikter bryter ut og arbeidet med å bilegge eksisterende konflikter, er derfor en sentral dimensjon i regjeringens utviklingspolitiske innsats.

Mangel på kapital er en viktig begrensning for en bred og bærekraftig utvikling i fattige land. Det er etablert et samarbeid mellom Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet for å styrke norsk politikk på dette området. Målet er å se ulike politikkområder med berøring til kapital og utvikling i sammenheng, slik at Norge kan bidra til å styrke arbeidet mot fattigdom i verden, utover det rent bistandsmessige. Samarbeidet omfatter temaer som ulovlig kapitalflukt, innovativ finansiering, investeringer, handel, gjeld og skatt.

Dialogprosjektet kapital og utvikling ble etablert i august 2010 for ett år. Hensikten er å bidra til diskusjon, øke kunnskapen og fremme forståelse for problemstillinger knyttet til kapitalflyten ut og inn av fattige land. Tema som ulovlig kapitalflyt, innovativ finansiering, økte investeringer til fattige land, handel, skatteinntekter og gjeld står sentralt.

Norge skal fortsette å være en aktiv pådriver for FN-reform og for at verdensorganisasjonen skal spille en sentral rolle. Norge er år etter år blant de fem største giverne via FN-systemet. Regjeringen opprettholder et høyt støttenivå i 2011 med noen tilpasninger som reflekterer et enda større fokus på prioriterte satsingsområder, herunder klima og miljø, i tillegg til utdanning, helse og likestilling.

Det er fortsatt store ulikheter globalt mellom kvinner og menn i tilgang på økonomisk og politisk makt og ressurser, rettigheter og tilgang til tjenester og kontroll over egne liv. Kvinners rettigheter og likestilling vil fortsatt være et kjerneområde for norsk utviklingspolitikk. Innsatsen for jenters utdanning videreføres i 2011. Statsministerens mødre- og barnehelseinitiativ er viktige bidrag i arbeidet med å nå tusenårsmålene vil bli viderført. Klimaendring berører kvinner og menn på ulikt vis og med ulik styrke. Kvinners tradisjonelle ansvar innen jordbruk, vann og brensel gjør dem til bærere av dyp kunnskap om naturressurser, matsikkerhet og tilpasningstiltak. Dette er innsikt som det er avgjørende å trekke på i prosessene knyttet til planlegging, beslutning og iverksetting nasjonalt og lokalt.

Norge skal fortsette å være en storinvestor i utdanning i utviklingsland. 80 pst. av Norges innsats i utdanningsekstoren er rettet mot grunnskoleutdanning. Målet om utdanning er det tusenårsmålet hvor man har kommet lengst. Regjeringen har valgt å satse spesielt på å nå barn i konfliktområder, og da særskilt på jenter.

Norge er en sterk støttespiller i det internasjonale arbeidet med å gjøre bistanden mer effektiv og resultatrettet. Paris-erklæringens prinsipper (2005) for effektiv bistand legger rammene for dette arbeidet. Den siste evalueringen av Paris-deklarasjonen (2008), viser at Norge lå i forkant på de fleste områdene sammenlignet med andre giverne, men også at det er forbedringspotensial å hente. Det kommende høynivåmøtet i Seoul, Sør Korea (2011) vil legge føringene for det videre arbeidet.

De fleste av våre samarbeidsland har svakt utviklede styresett. Mange av landene er samfunn sterkt preget av korrupsjon. Dette er utfordrende land å arbeide i og krever at Norge sikrer bistandspengene vi gir på best mulig måte. Samtidig bidrar vi til å bygge institusjoner som skal fremme åpenhet og rettssikkerhet, og vi støtter sivile samfunnsorganisasjoner og medias uavhengige rolle.

Norsk politikk skal først og fremst tjene hjemlige, norske interesser. Politikk utformet for hjemlige formål kan imidlertid ha viktige positive eller negative effekter for utviklingen i fattige land. Slik det var lagt opp til i St.meld 13 (2008-2009) og slik Stortinget sluttet seg til, jf. Innst.S.nr. 269 (2008-2009), vil regjeringen derfor gi Stortinget en årlig rapport om hvor samstemt regjeringens samlede politikk er mht å fremme utvikling.

I et vedlegg til denne proposisjonen gis et eksempel på hvordan en slik rapport kan utformes. Det viser hvordan norsk politikk påvirker ulike aspekter av global helse som er av særlig viktighet for utviklingsland. Et opplegg for bred rapportering er nå under utforming og første fulle rapport vil bli lagt fram i 2011.

2 Tabelloversikter over budsjettforslaget

Utgifter fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2009

Saldert budsjett 2010

Forslag 2011

Pst. endr. 10/11

Administrasjon av utenrikstjenesten

100

Utenriksdepartementet

1 811 553

1 758 695

1 750 983

-0,4

103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

25 895

25 534

40 418

58,3

104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

3 804

8 413

8 590

2,1

Sum kategori 02.001 841 2521 792 6421 799 9910,4

Utenriksformål

115

Kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

96 712

106 270

109 259

2,8

116

Deltaking i internasjonale organisasjoner

3 217 093

4 569 637

1 316 434

-71,2

117

EØS- finansieringsordningene

2 951 466

118

Nordområdetiltak mv.

336 823

366 192

418 649

14,3

Sum kategori 02.10

3 650 628

5 042 099

4 795 808

-4,9

Sum programområde 02

5 491 880

6 834 741

6 595 799

-3,5

Administrasjon av utviklingshjelpen

140

Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

1 028 820

1 048 218

1 068 500

1,9

141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad)

191 918

199 936

207 400

3,7

144

Fredskorpset

54 089

50 200

51 700

3,0

Sum kategori 03.001 274 8271 298 3541 327 6002,3

Bilateral bistand

150

Bistand til Afrika

2 845 626

2 808 500

2 618 500

-6,8

151

Bistand til Asia

999 420

993 100

949 500

-4,4

152

Bistand til Midtøsten

491 483

500 000

500 000

0,0

153

Bistand til Latin-Amerika

250 097

220 500

200 500

-9,1

Sum kategori 03.104 586 6264 522 1004 268 500-5,6

Globale ordninger

160

Sivilt samfunn og demokratiutvikling

1 730 757

1 764 000

1 764 000

0

161

Næringsutvikling

816 719

894 000

1 319 000

47,5

162

Overgangsbistand (gap)

625 362

499 000

410 000

-17,8

163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter

2 470 157

2 542 600

2 794 200

9,9

164

Fred, forsoning og demokrati

1 684 000

1 706 725

1 662 725

-2,6

165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

727 704

762 000

790 6003,8

166

Miljø og bærekraftig utvikling mv.

1 224 959

2 422 867

2 488 995

2,7

167

Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp (ODA)

2 532 839

2 879 969

1 803 615

-37,4

168

Kvinner og likestilling

311 767

300 000

300 000

0

169

Globale helse- og vaksineinitiativ

1 506 324

1 560 000

1 595 000

2,2

Sum kategori 03.2013 630 58815 331 16114 928 135-2,6

Multilateral bistand

170

FN-organisasjoner mv.

4 272 661

4 140 620

4 314 620

4,2

171

Multilaterale finansinstitusjoner

1 990 726

1 853 800

1 971 0006,3

172

Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

259 997

270 000

240 000

-11,1

Sum kategori 03.30

6 523 384

6 264 420

6 525 620

4,2

Sum programområde 03

26 015 425

27 416 035

27 049 855

-1,3

Sum utgifter

31 507 305

34 250 776

33 645 654

-1,8

Inntekter fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2009

Saldert budsjett 2010

Forslag 2011

Pst. endr. 10/11

Administrasjon av utenrikstjenesten

3100

Utenriksdepartementet

213 543

84 854

83 775

-1,3

Sum kategori 02.00

213 543

84 854

83 775

-1,3

Sum programområde 02213 54384 85483 775-1,3

Administrasjon av utviklingshjelpen

3140

Administrasjon av utviklingshjelpen, jf. kap. 140

5 812

Sum kategori 03.00

5 812

Sum programområde 03

5 812

Sum inntekter

134 625

84 854

83 775

-1,3

3 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og statsråden for miljø- og utviklingssaker har det konstitusjonelle ansvar for følgende kapitler på Utenriksdepartementets budsjett:

Utenriksministeren

Programområde 02

Kap. 100

Utenriksdepartementet

Kap. 103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

Kap. 104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

Kap. 115

Kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

Kap. 116

Deltaking i internasjonale organisasjoner

Kap. 117EØS-finansieringsordningene

Kap. 118

Nordområdetiltak mv.

Programområde 03

Kap. 140

Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

Kap. 151

Bistand til Asia, post 72 Bistand til Afghanistan og Pakistan

Kap. 152

Bistand til Midtøsten

Kap. 163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter, post 71 og post 72

Kap. 164

Fred, forsoning og demokrati

Kap. 169

Globale helse- og vaksineinitiativ, post 70 og post 72

Kap. 170

FN-organisasjoner mv., post 74 FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og post 75 FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA)

Statsråden for miljø- og utviklingssaker

Programområde 03

Kap. 141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD)

Kap. 144

Fredskorpset

Kap. 150

Bistand til Afrika

Kap. 151

Bistand til Asia, (post 78)

Kap. 153

Bistand til Latin-Amerika

Kap. 160

Sivilt samfunn og demokratiutvikling

Kap. 161

Næringsutvikling

Kap. 162

Overgangsbistand (gap)

Kap. 163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter (post 70)

Kap. 165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

Kap. 166

Miljø og bærekraftig utvikling mv.

Kap. 167

Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp

Kap. 168

Kvinner og likestilling

Kap. 169

Globale helse- og vaksineinitiativ, (post 71)

Kap. 170

FN-organisasjoner mv. (postene 70-73 og 76-81)

Kap. 171

Multilaterale finansinstitusjoner

Kap. 172

Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

4 Overføring til neste budsjettermin – bruk av stikkordet «kan overføres»

Utbetalinger til prosjekter og tiltak kan avvike fra vedtatt års budsjett. Ubrukte bevilgninger ett år overføres følgelig til neste budsjettermin. Overføringene er i hovedsak knyttet til 70-poster og gjelder tilskudd til tiltak i utviklingsland, EØS-området samt tiltak i Russland/SUS. I samsvar med Bevilgningsreglementet § 5, gis følgende oversikt over poster utenom postgruppe 30 – 49 som har stikkordet «kan overføres» knyttet til seg (poster med overførbare bevilgninger fra en budsjettermin til neste – beløp i 1000 kroner):

Under Utenriksdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

       

(i 1 000 kr)

Kap.

Post

Betegnelse

Overført til 2010

Forslag 2011

100

21

Spesielle driftsutgifter

7 844

7 670

115

70

Tilskudd til kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

2 144

80 212

11771Finansieringsordningen under EØS-avtalen76 058

117

72

EØS-finansieringsordningen 2004-2009

5 341

1 485 789

117

73

Den norske finansieringsordningen 2004-2009

82 262

1 147 538

117

74

Bilaterale samarbeidsprogram med Bulgaria og Romania 2007-2009

22 389

118 139

117

75

EØS-finansieringsordningen 2009-2014

100 000

117

76

Den norske finansieringsordningen 2009-2014

100 000

118

70

Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland

46 866

348 811

118

71

Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og menneskerettigheter mv.

4 483

34 786

118

76

Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak

66

35 052

150

78

Regionbevilgning for Afrika

19 045

2 618 500

151

72

Bistand til Afghanistan og Pakistan

574 500

151

78

Regionbevilgning for Asia

6 433

375 000

152

78

Regionbevilgning for Midtøsten

8 517

500 000

153

78

Regionbevilgning for Latin-Amerika

3 510

200 500

160

70

Sivilt samfunn

5 022

1 228 000

160

71

Tilskudd til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid

1 125

81 000

160

72

Demokratistøtte/partier

5 864

8 000

160

73

Kultur

397

106 000

160

75

Internasjonale organisasjoner og nettverk

2 794

172 500

160

77

Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset

6 929

135 000

161

70

Næringsutvikling

358

309 000

162

70

Overgangsbistand (gap)

98 726

410 000

163

70

Naturkatastrofer

13 836

463 000

163

71

Humanitær bistand

5 672

2 115 600

163

72

Menneskerettigheter

215 600

164

70

Fred, forsoning og demokratitiltak

20 128

647 725

164

71

ODA-godkjente land på Balkan

12 521

500 000

164

72

Utvikling og nedrustning

2 148

175 000

164

73

Andre ODA-godkjente OSSE-land

12 394

340 000

165

70

Forskning og høyere utdanning

17 270

333 000

165

71

Faglig samarbeid

7 580

318 600

166

70

Ymse tilskudd

7 595

166

71

Internasjonale prosesser og konvensjoner m.v.

12 221

33 000

166

72

Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig utvikling

1 612

235 000

166

73

Klima- og skogsatsingen

625 622

2 163 000

168

70

Kvinner og likestilling

3 712

300 000

169

70

Vaksine og helse

68 871

1 000 000

169

71

Andre helse- og aidstiltak

145 000

169

72

Det globale fond for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM)

450 000

170

73

Verdens matvareprogram (WFP)

145 000

170

76

Tilleggsmidler via FN-systemet mv.

9 088

864 200

170

77

FNs aidsprogram (UNAIDS)

165 000

170

78

Bidrag andre FN-organisasjoner mv.

5 284

291 420

170

79

Eksperter, junioreksperter og FNs fredskorps

109

67 000

170

81

Tilskudd til internasjonal landbruksforskning

120 000

171

70

Verdensbanken

54

814 000

171

71

Regionale banker og fond

158

762 500

171

72

Samfinansiering via finansinstitusjoner

1 286

394 500

172

70

Gjeldsslette, betalingsbalansestøtte og kapasitetsbygging

3

240 000

5 Årsoversikt Utenriksdepartementet

Årsverk pr. mars 20101

Utenriksdepartementet

815

Utenriksstasjonene

652

Fredskorpset

31

Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD)

232

Sum Utenriksdepartementet

1730

1 Antall årsverk er angitt i følge tall fra Statens Sentrale Tjenestemannsregister (SST) pr. 1. mars 2010. Personell tilsatt lokalt ved utenriksstasjoner inngår ikke i SSTs materiale. Det vises til eget vedlegg i proposisjonen med oversikt over ansatte ved de ulike utenriksstasjonene, herunder lokalt ansatte.

6 Programområde 02 Utenriksforvaltning

Utgifter fordelt på programkategorier

         

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2009

Saldert budsjett 2010

Budsjettets stilling pr 1. halvår

Forslag 2011

02.00

Administrasjon av utenrikstjenesten

1 841 252

1 792 642

1 792 642

1 799 991

02.10

Utenriksformål

3 650 628

5 042 099

5 042 099

4 795 808

Sum programområde 02

5 491 880

6 834 741

6 834 741

6 595 799

6.1 Satsing i nordområdene

Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Regjeringens mål er at Norge skal være ledende i utviklingen av nordområdene og Arktis. I 2011 foreslår derfor regjeringen å bevilge om lag 1,2 mrd. kroner til nordområdesatsingen, hvor 348,8 mill. kroner er over Utenriksdepartementets budsjett. Dette innebærer en økt satsing på om lag 49 mill. kroner i forhold til 2010 over Utenriksdepartementets budsjett.

Norsk nordområdepolitikk har som mål å trygge nasjonal suverenitet, sikre stabilitet i området, fremme en ansvarlig forvaltning av ressursene og miljøet, samt sikre norske økonomiske interesser. Nordområdepolitikken prioriterer satsing på kunnskap, infrastruktur og verdiskapning i nord for å sette oss i stand til å møte utfordringer og muligheter i nordområdene.

Regjeringens nordområdestrategi ble lagt frem i desember 2006. Nordområdestrategien ble fulgt opp med dokumentet Nye byggesteiner i nord. Neste trinn i Regjeringens nordområdestrategi i mars 2009. Tiltakene som ble presentert i Nye byggesteiner er strategiske og langsiktige. De fordeler seg på sju satsingsområder som spenner over ulike sektorer, og involverer de fleste departementers budsjetter. Utover disse tiltakene har regjeringen også prioritert nordområdene i flere sektorsatsinger, som Langtidsplan for Forsvaret og Nasjonal transportplan.

Flere forhold ligger bak den økte vektleggingen av nordområdene og Arktis. Det er økende internasjonal oppmerksomhet rundt disse områdene. Som kyststat har vi et ansvar for å ivareta våre rettigheter og forpliktelser etter havretten, og trygge forvaltningen av fornybare og ikke-fornybare ressurser. Vi vil videreutvikle samarbeidet med Russland, og styrke kontakten med våre naboer og allierte. De regionale rådene, Barentsrådet, Arktisk Råd og Østersjørådet, og samarbeidet innen Den nordlige dimensjon er sentrale for vår nordområdepolitikk i bred forstand.

De omfattende klimaendringene i nord skjer både raskere og kraftigere enn andre steder i verden. Havisens tilbaketrekning har store konsekvenser for miljø og urfolk, og vil gi økt tilgang til Arktis for blant annet transport og næringsutvikling.

Arktisk Råd er det viktigste regionale forum i nord, med deltagelse fra alle land nord for polarsirkelen, samt urfolk. Norge har siden det norske formannskapet i 2006 arbeidet for et styrket Arktisk Råd. Det har utviklet seg til en viktig arena for håndtering av felles utfordringer i nord, som blant annet klimaendring, miljøvern og mulighetene for økt skipstrafikk. Arbeidet med en avtale om søk og redning i Arktis er et godt eksempel på hvordan Arktisk Råd-landene tar ansvar og forbereder seg på økt aktivitet i regionen. Arbeidet med klimaendringer og bærekraftig utvikling i Arktis vil fortsatt bli prioritert.

I tillegg til Arktisk Råd, er det i noen sammenhenger viktig med egne møter mellom de fem kyststatene rundt Polhavet (Canada, Danmark/Grønland, Norge, Russland og USA) for å drøfte saker knyttet til deres særskilte ansvar og rettigheter som Polhav-kyststater. Vi vil videreføre dette.

Norge har et aktivt nordområde-diplomati både bilateralt overfor prioriterte land, og i regionale og internasjonale fora. Et hovedmål er å fremme norske synspunkter og interesser i regionen, styrke det gode samarbeidet ytterligere, og utvikle fellesløsninger på områder der det er hensiktsmessig. Det tas sikte på å legge frem en melding til Stortinget om nordområdepolitikken våren 2011 med vekt på de utenrikspolitiske aspektene.

Forholdet til Russland er en sentral dimensjon ved nordområdesatsingen. Samarbeidet med Russland er tidvis krevende, men det er oppnådd store resultater de siste årene, etter 20 års bevisst satsing på tillitsbygging og samarbeid etter Sovjetunionens fall. Norge og Russland har nå et bedre fundert og mer substansielt samarbeid enn noensinne.

Avtalen om avgrensningen i Barentshavet og Polhavet som ble undertegnet i Murmansk den 15. september markerer et historisk tidsskille. Avtalen fastsetter den nøyaktige grensen for partenes 200 mils-soner og kontinentalsokler i hele Barentshavet og Polhavet, og skaper klarhet, forutsigbarhet og stabilitet når det gjelder myndighetsutøvelse, kontroll og råderett over ressursene. Avgrensningsavtalen har også regler om samarbeidsplikt mellom partene dersom det blir konstatert petroleumsforekomster som strekker seg over avgrensningslinjen. Regjeringen vil videreutvikle forholdet til Russland ytterligere, og utnytte potensialet for ny dynamikk som åpnes med den nye enigheten.

Det grenseoverskridende samarbeidet med Russland er høyt prioritert. Norske myndigheter er pådriver i et samarbeid med russiske myndigheter for å forenkle visumregler og grensepassering. Forhandlingene om en avtale om lokal grensetrafikk (såkalt grenseboerbevis), er en del av dette arbeidet. Når ordningen kommer på plass, vil nordmenn og russere i grenseområdet kunne bevege seg visumfritt innenfor 30 km på begge sider av grensen.

Fiskerisamarbeidet kan de siste årene vise til svært gode resultater. Uregistrert, urapportert og ulovlig fiske er redusert fra 100 000 tonn i året til 20 000 tonn i året på noen år. Norge og Russland driver et bærekraftig fiske i Barentshavet. Gode bestander ga i 2010 mulighet for å øke kvotene for norsk arktisk torsk og hyse. Høsten 2009 ble Norge og Russland enige om felles bestemmelser for maskevidde, og fiskeridirektoratet har åpnet nettsider på russisk. Dette gjør det lettere for fiskerne å overholde reglene.

Energi er et viktig samarbeidsområde mellom Norge og Russland. Energieffektivisering blir et viktig samarbeidstema i tiden fremover, etter at en ny avtale om samarbeid om energieffektivisering og bruk av fornybare energikilder ble undertegnet i april 2010. Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene er et annet prioritert samarbeidsområde. I Meld. St. 11 (2009-2010) Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene gjennomgås bl.a. regjeringens planer og prioriteringer fremover.

Regjeringen vil styrke infrastrukturen i nord slik at Norge er konkurransedyktig i den internasjonale utviklingen av nordområdene. I St.meld. nr. 16 (2008-2009) Nasjonal transportplan 2010-2019, som Stortinget har sluttet seg til, jf. Innst. S. nr. 300 (2008–2009), presenterte regjeringen sin strategi for utvikling av nordområdene på samferdselssektoren.

6.2 Trygge Norges sikkerhet

Regjeringen skal sikre et trygt Norge og trygghet for norske borgere. Vi skal arbeide nært med våre allierte, og gjennom dialog og samhandling sikre at vi nasjonalt og internasjonalt kan møte tradisjonelle så vel som nye sikkerhetspolitiske utfordringer som feilslåtte stater, terrorisme, spredning av masseødeleggelses-våpen, helseproblemer og miljøødeleggelser. Vi skal videreføre norsk engasjement for en styrket internasjonal rettsorden, for nedrustning og ikke-spredning, og for utvikling av dialog mellom ulike grupper for å forebygge konflikter eller redusere skadevirkningene av dem.

NATO-medlemskapet forblir en hjørnestein i vårt sikkerhetspolitiske engasjement. NATO er både en militærallianse og det sentrale forum for forsvars- og sikkerhetspolitiske konsultasjoner med våre allierte og partnerland. Regjeringen vil legge vekt på at dialogen i NATO med Russland opprettholdes, og at samarbeidet videreføres og styrkes.

Afghanistan vil forbli både NATOs og Norges viktigste militære innsatsområde. Den NATO-ledede ISAF-operasjonen er et sentralt virkemiddel i det internasjonale samfunns samlede anstrengelser for å bidra til fred og stabilitet i Afghanistan. Norge vil videreføre sin omfattende deltakelse i ISAF, og innsatsen vil bli ytterligere dreid i retning av samarbeid, opplæring og rådgiving av afghanske sikkerhetsstyrker. Målsettingen er at afghanske myndigheter skal ta over ansvaret for sikkerheten i landet så snart situasjonen gjør det mulig.

Regjeringen legger stor vekt på å bidra til at NATO fortsatt omformes og utvikles på en måte som gjør Alliansen i stand til å møte rådende og fremtidige sikkerhetsutfordringer på en koordinert og effektiv måte. Arbeidet med NATOs nye strategiske konsept er høyt prioritert i tiden frem til vedtak på toppmøtet i Lisboa i november 2010. Det er regjeringens mål at utvidelse av Alliansen og det voksende samarbeidet med NATOs ulike partnere skjer på en måte som bidrar til økt stabilitet og sikkerhet i og utenfor Europa.

Norsk og europeisk sikkerhet bygger på et nært forhold til USA. Regjeringen vil bruke NATO til å videreutvikle det transatlantiske partnerskapet, den politiske dialogen og et tett bilateralt samarbeid mellom Norge og USA.

FN er den viktigste institusjonen for global sikkerhet. Regjeringen vil fortsatt arbeide aktivt for å styrke Norges militære og sivile bidrag til FN-ledede fredsoperasjoner. Det vil være et særlig mål å utforme slike bidrag innenfor en nordisk ramme. Frem til mai 2010 deltok vi bl.a. i FN-operasjonen i Tsjad og Den sentralafrikanske republikk med et militært feltsykehus med omlag 150 personell, samt et brønnborelag på om lag 15 personer. Samlet utgjorde dette Norges mest omfattende militære støtte til FN-ledet innsats i Afrika siden begynnelsen av 90-tallet. I tillegg deltar vi med militære stabsoffiserer og observatører i Sudan, politi i Liberia og Sudan, menneskerettighetsovervåkere og en militær ekspert på sikkerhetssektor-reform i DR Kongo. Norge vil fortsatt holde tett kontakt med EUs institusjoner og medlemsland om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norge bidro med en fregatt i en seksmåneders periode fra august 2009, i EUs første sjømilitære operasjon, Atalanta, for å bekjempe piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia. Norge vil, sammen med Estland, Finland, Irland og Sverige, stå i beredskap i EUs innsatsstyrker våren 2011. Norge hadde også høsten 2009 formannskapet i den internasjonale kontaktgruppen om det somaliske sjørøverproblemet.

EU gjennomfører både sivile og militære operasjoner som bringer dem i direkte kontakt med NATO, blant annet i Afghanistan og Kosovo. Vi vil fortsatt være pådriver for et bedre strategisk og operativt samarbeid mellom NATO og EU.

Organisert kriminalitet er en sikkerhetsutfordring i mange land. Penger fra slik kriminalitet finansierer mer kriminalitet, opprørsgrupper og terror. Kriminalitetsbildet i Norge er preget av økt globalisering. FNs kontor mot narkotika og kriminalitet (UNODC), har anslått verdien av det europeiske heroin- og kokainmarkedet (unntatt Tyrkia og Russland) til 350 mrd. kroner. Brorparten av heroin beslaglagt i Norge er produsert i Afghanistan. Land i Mellom-Amerika lider store tap i kampen mot narkotikakartellene. Organiserte kriminelle grupper skaper betydelige utfordringer i Vest-Afrika som i økende grad brukes som transittregion for kokainsmugling fra Sør-Amerika til Europa. Nigeria er største opprinnelsesland for ofre for menneskehandel identifisert i Norge. Organiserte kriminelle er inne på nye arenaer med inntjening, som ulovlig fiske i Norge.

Den internasjonalt forgrenede kriminaliteten kan bare bekjempes gjennom å bygge og gjennomføre en sterkere internasjonal rettsorden. Regjeringen vil styrke fokuset på organisert kriminalitet gjennom finansiering av en FN-studie som søker å avdekke kanaler og metoder for hvitvasking av den enorme profitten fra denne virksomheten. Regjeringen vil også finansiere en FN-studie om organiserte kriminelles involvering i ulovlig fiske. Regjeringen vil delta innenfor rammen av FN og i regionale organisasjoner som OSSE, Europarådet og med EU for å styrke innsatsen mot internasjonal organisert kriminalitet. Bekjempelse av menneskehandel er en hovedprioritet i det norske formannskapet i Østersjørådet.

Regjeringen legger også vekt på å styrke det nordiske samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikk, og følger opp flere av Stoltenberg-rapportens anbefalinger på dette området.

Nedrustning og global sikkerhet

Regjeringen vil fortsette å jobbe aktivt for å fremme kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Vårt langsiktige mål er en verden uten atomvåpen. Hovedutfordringen er å omsette visjonen til praktisk politikk. Under tilsynskonferansen for Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) i mai 2010, bidro Norge aktivt for å oppnå enighet om konkrete nedrustnings- og ikke-spredningstiltak. I forbindelse med utarbeidelsen av NATOs nye strategiske konsept arbeider vi sammen med likesinnede allierte for å redusere kjernevåpnenes betydning i NATOs sikkerhetspolitikk.

Regjeringen vil fortsatt gi høy prioritet til innsats for humanitær nedrustning. Regjeringen er opptatt av at det er konvensjonelle våpen som skaper flest ofre for væpnet vold, og som hindrer sosial og menneskelig utvikling. Regjeringen har derfor tatt initiativ til å løfte innsatsen for å forebygge og redusere væpnet vold. Norge og UNDP arrangerte en høynivå-konferanse om væpnet vold i mai 2010 som sikret tilslutning fra 62 land til et sett med forpliktelser, «The Oslo Commitments». Dette dokumentet forplikter stater blant annet til å sikre at arbeidet med FNs tusenårsmål inkluderer tiltak for å hindre og redusere væpnet vold, anerkjenne ofres rettigheter, og rapportere og gjøre offentlig tilgjengelig informasjon om omfanget av væpnet vold.

I mai 2008 ble Konvensjonen om klaseammunisjon vedtatt av et flertall av FNs medlemsstater. Konvensjonen ble åpnet for undertegning i Oslo 3.-4. desember 2008. Den setter et internasjonalt forbud mot bruk, produksjon, lagring og overførsel av klaseammunisjon. Konvensjonen ble fremforhandlet etter initiativ fra Norge, og med betydelig norsk engasjement i prosessen og forhandlingene. Den raske prosessen fra da Norge tok initiativet til et forbud, og frem til konvensjonen trådte i kraft 1. august 2010 viser hvor sterk støtte dette arbeidet har internasjonalt. Konvensjonens første statspartsmøte skal holdes 9.-12. november 2010 i Laos, verdens hardest rammede land. Norge samarbeidet tett med Laos, andre stater, FN og sivilsamfunnet for å forberede de substansielle diskusjonene. Vi ledet arbeidet med handlingsplanen som ble vedtatt på møtet. Handlingsplanen operasjonaliserer konvensjonens forpliktelser. Den gir statspartene og andre aktører et effektivt verktøy for å kunne prioritere sin innsats. Handlingsplanen fungerer derfor også som et verktøy for å kunne måle fremgang i implementeringen av konvensjonen. Minekonvensjonen har, siden den trådte i kraft i 1999, skapt en internasjonal norm. Det å bruke landminer anses som uakseptabelt, også av land som ikke er statsparter til konvensjonen. Minekonvensjonen har ført til at livene til mange hundretusener mennesker er blitt bedre, og til at store områder er blitt frigjort til utvikling. Det at ikke nye miner er blitt lagt ut, forebygger humanitære kriser og ødelagte liv. Norge ledet utarbeidelsen av Minekonvensjonens handlingsplan for 2010–2014, og har vært president for konvensjonen i 2010.

Regjeringen vil fortsatt være en aktiv pådriver for implementering av Minekonvensjonen.

Arbeidet for et forbud mot produksjon av spaltbart materiale for kjernevåpen, og en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger er fortsatt sentrale prioriteringer.

Regjeringen arbeider for internasjonale tiltak for å begrense utbredelsen av håndvåpen, og støtter aktivt opp om å få på plass en egen konvensjon om handel med og overførsel av konvensjonelle våpen. FNs Generalforsamling besluttet i 2009 å igangsette forhandlinger om å få på plass en slik konvensjon (Arms Trade Treaty). Det første møtet ble avholdt i juli 2010, og forhandlingene skal være avsluttet i 2012. Fra norsk side vil det være avgjørende at prosessen fører til et resultat som faktisk betyr en forskjell for mennesker og samfunn som rammes av væpnet vold. Det vil bety at menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett må være elementer som skal ivaretas i prosessen.

6.3 Klima og bærekraftig utvikling

De menneskeskapte klimaendringene er vår tids største utfordring. Endringene kommer fortere og gir større utslag enn man regnet med inntil bare for kort tid siden. Norge har derfor ambisiøse klimamålsettinger: Skjerping av den norske Kyoto-forpliktelsen med 10 prosentpoeng til 9 pst. under 1990-nivå, kutt i de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990 innen 2020, og karbonnøytralitet i 2030. Norges hovedinnsats i kampen mot klimaendringene internasjonalt skjer innenfor rammene av FNs Klimakonvensjon og på utviklingsområdet. Det forhandles om en bred fremtidig klimaavtale der alle land bidrar, og som vil gjelde fra utløpet av Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode. Norge er en pådriver i dette arbeidet.

Norges arbeid for å redusere utslipp fra avskoging i u-land, som ble annonsert under FNs klimakonferanse på Bali i desember 2007, er et viktig element i den norske innsatsen for å redusere de globale klimagassutslippene. Norge arbeider også aktivt for å fremme utvikling og internasjonal utbredelse av teknologier for karbonfangst og -lagring (CSS). Begge disse satsingsområdene er viktige elementer for Norge i forhandlingene om et fremtidig globalt klimaregime. Vitenskapsbasert kunnskap om de akselererende klimaendringene i Arktis og nordområdene formidles meget aktivt, for å bidra til et godt forhandlingsresultat.

Det er fortsatt behov for støtte til internasjonale bestrebelser for å utrede nye internasjonale avtaleformer, inkludert mulige typer utslippsforpliktelser. Andre former for klimautredninger og -tiltak er også aktuelle, for eksempel i regi av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), Det internasjonale energibyrå (IEA) m.v., eller Verdensbankens nye langsiktige initiativ for lavkarbon vekst og utvikling etter 2012. Norge støtter aktivt opp om FNs generalsekretærs initiativ om å gjøre FN karbon-nøytralt. Norge satser på å styrke den utenrikspolitiske dialogen om behovet for en ambisiøs global klimaavtale, noe som blant annet støttes gjennom regionale og bilaterale tiltak mot avskoging, fremme av ren energi og støtte til Den grønne utviklingsmekanismen, ikke minst i Afrika.

Utenriksdepartementets innsats for bærekraftig utvikling, i tråd med strategi for bærekraftig utvikling i Nasjonalbudsjettet for 2008, består i å arbeide for å styrke det internasjonale samarbeidet for de globale miljømålene, herunder en sosial og miljømessig bærekraftig globalisering. Hoveddelen av denne innsatsen blir satt inn på utviklingsområdet. Det er viktig å fremme prinsippene om bærekraftig utvikling i FN-organer og i de multilaterale utviklings- og finansinstitusjonene. Norge gir høy prioritet til arbeidet for FN-reform og oppfølging av rapporten fra Høynivåpanelet. Arbeidet i Verdens handelsorganisasjon (WTO), OECD, Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD), samt nordområdearbeidet vil også være viktige arenaer for dette arbeidet.

6.4 En aktiv europapolitikk

Regjeringen fører en åpen og aktiv europapolitikk, der norske interesser overfor EU blir ivaretatt på en offensiv måte. Med utgangspunkt i at Norge ikke er medlem av EU, skal vi utnytte alle muligheter for samarbeid og påvirkning i aktuelle saker med sikte på å få gjennomslag for norske synspunkter. Vi vil fortsette arbeidet med å bli tydeligere i våre prioriteringer, mer fokusert i vår satsing og påvirkning, og legge vekt på å være strategisk når vi søker samarbeid.

I St.meld. nr. 23 (2005-2006) har regjeringen skissert hvordan arbeidet med europapolitikken legges opp. Den konkretiserer tiltak for å sikre tydelige og tidlige politiske prioriteringer, god samordning og utnytting av mulighetene, god gjennomføring og forvaltning av forpliktelsene, kompetansebygging, og økt åpenhet og dialog. St.meld. nr. 15 (2008-2009) utdyper norske interesser og virkemidler på det europapolitiske området. Et offentlig utvalg har våren 2010 startet arbeidet med å gjennomgå våre erfaringer med EØS-avtalen og øvrige avtaler Norge har med EU. Utvalget vil komme med en rapport høsten 2011.

Regjeringen er opptatt av å sørge for økt åpenhet og dialog med eksterne miljøer i EU- og EØS-saker. Kontakten med relevante organisasjoner og institusjoner er blitt betydelig styrket, bl.a. gjennom ulike etablerte fora for meningsutveksling om europapolitikk, herunder bl.a. Nasjonalt Europaforum og Europakonferansen. Utenriksdepartementet iverksatte våren 2010 et informasjonsløft om EØS og Norges forhold til Europa. Målet er å gjøre europainformasjonen fra det offentlige mer brukervennlig, tilgjengelig og oppdatert. En rekke tiltak overfor definerte målgrupper i Norge og i utvalgte EU-land vil gjennomføres i løpet av to år.

Norsk samfunnsliv er tett vevd sammen med europeiske partnere og kolleger. Utviklingen i Europa er derfor viktig for norske interesser, og en sentral referanse for norsk innenriks- og utenrikspolitikk. Om lag 80 pst. av den totale norske eksporten går til EU, og omtrent 70 pst. av vår import kommer fra EU. Finans-uroen i Euroområdet og i EU har klare realøkonomiske implikasjoner, som også får effekt for Norge. 10. mai 2010 ble det annonsert en tiltakspakke på samlet 750 mrd. euro som sikring for enkelte eurolands gjeldshåndtering og for å sikre likviditeten i finansmarkedene. Regjeringen følger dette med stor årvåkenhet.

EUs beslutninger utformes i et samspill mellom medlemslandene og institusjonene i Brussel. Regjeringen legger derfor vekt på gode bilaterale forbindelser med EU-landene i tillegg til det etablerte samarbeidet med EUs institusjoner. Det nordiske samarbeidet vil bli brukt aktivt for å ivareta norske og fellesnordiske interesser overfor EU. Samarbeidet i den nordisk-baltiske kretsen er også styrket. Norge er med i Den nordlige dimensjon, og overtok formannskapet i Østersjørådet fra juli 2010. Regjeringen har gitt innspill til EUs arbeid med en egen EU-strategi for Østersjøregionen.

Hovedfundamentet i norsk tilknytning til EU er EØS-avtalen. Den er, sammen med tilgrensende avtaler, det største og mest omfattende internasjonale avtaleverket som Norge har inngått. EU er Norges viktigste handelspartner. EØS-avtalen har vært avgjørende for å sikre norske interesser og norsk næringsliv. Avtalen har knyttet Norge til EUs indre marked og bidratt til en styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom Norge og EU-landene. Avtalen gir norske bedrifter og borgere samme tilgang til det indre marked som bedrifter og borgere i medlemsstatene i EU. Den sikrer felles regler og like konkurransevilkår for fritt varebytte og fri bevegelighet for kapital, tjenester og arbeidskraft. Avtalen gir en kontinuerlig videreutvikling av nasjonal lovgivning i lys av nytt EU-regelverk som berører avtalens virkeområde. Avtalen slår fast at ny EU-lovgivning som er relevant for EØS, skal innlemmes så raskt som mulig. Dermed har de 30 landene i EØS et fungerende marked med et enhetlig regelverk som håndheves likt. I tillegg får norske organisasjoner, institusjoner og myndigheter gjennom norsk deltakelse i EUs ulike programmer tilgang til kunnskapsutvikling i EU. Det tilbakeføres til norske aktører omtrent like store beløp som den norske programkontingenten. Norge får i tillegg tilgang til en enorm kunnskapsmengde og et nettverk som vanskelig kan måles i kroner og øre.

Forhandlingene om en ny avtale om EØS-midler for årene 2009 til 2014 ble avsluttet i desember 2009. Gjennom EØS-midlene stiller Norge i perioden 2009-2014 til rådighet over 14 mrd. kroner til sosial og økonomisk utjevning i EØS-området, og for at de nye medlemslandene skal bli i stand til å gjennomføre EUs regelverk på en rekke områder. I tillegg bidrar midlene til å skape nye samarbeidsrelasjoner og kontakt mellom Norge og mottakerlandene.

Det er viktig for Norge å støtte den felles europeiske anstrengelse for stabilisering og utvikling på Vest-Balkan, der støtte til integrasjon i euroatlantiske strukturer (EU og NATO) er et bærende element. Albania og Kroatias inntreden i NATO er et resultat av dette arbeidet, og viktige fremskritt er gjort i Vest-Balkan-landenes samarbeidsrelasjoner med EU. Norge vil videreføre innsatsen for fred, statsbygging og euroatlantisk integrasjon i samarbeid med EU. Gjennom prosjektbistand vil vi støtte reformarbeidet og implementeringen av europeiske standarder i landene. Særlig viktig blir det å støtte konsolideringen av statene Bosnia-Hercegovina og Kosovo, samt bidra til å sikre Serbias euroatlantiske tilknytning.

EUs klima- og energipolitikk ble konkretisert med toppmøtets vedtak av klima- og energipakken i desember 2008. Pakken, som skal sikre gjennomføring av målene om å redusere utslippene av klimagasser med 20 pst., øke andelen fornybar energi til 20 pst. og øke energieffektiviteten med 20 pst. innen 2020, omfatter blant annet et direktiv for fremme av fornybar energi, et direktiv om revidert kvotehandel og et direktiv om lagring av CO2. De tre direktivene anses å være EØS-relevante. Norske myndigheter er i dialog med Kommisjonen om hvordan de EØS-relevante elementene i pakken kan innlemmes i EØS-avtalen, og tilpasses norske forhold. Selv om de globale forhandlingene i København ikke lyktes, står EU fast på den konkrete utformingen av sin klimapolitikk.

Norge er knyttet til viktige deler av EUs samarbeid om justis- og innenrikssaker. Tilslutningsavtalen til Schengen-samarbeidet utgjør den viktigste enkeltavtalen, men Norge har også andre avtaler med EU på feltet, i tillegg til utstrakt praktisk samarbeid på flyktning- og migrasjonsområdet. Økt grenseoverskridende kriminalitet og illegal innvandring krever at Norge prioriterer det justis- og innenrikspolitiske samarbeidet med andre europeiske land. EUs arbeidsprogram for justis- og innenriksfeltet som ble vedtatt i desember 2009, Stockholmprogrammet, vil utgjøre rettesnoren i perioden 2010- 2014. Programmets overordnede mål er å sikre grunnleggende rettigheter, frihet og integritet for den enkelte som har rett til å oppholde seg innenfor EUs grenser. Norge vil arbeide aktivt for å fremme våre interesser, blant annet gjennom fellesorganet i Schengen-sammenheng.

Gjennom naboskapsprogrammet bidrar EU til utviklingen i Moldova, Ukraina og landene i Sør-Kaukasus. Med EUs nye østlige partnerskap er det skapt en ny samarbeidsramme som også innbefatter Hviterussland. Norge har et betydelig bilateralt prosjektsamarbeid i regionen innen demokratisk styresett og sivilt samfunn, likestilling, justis- og sikkerhets-sektorreform, miljø, klima og energi, samt humanitære tiltak.

6.5 Rettferdig global styring

Finanskrisen har tydeliggjort behovet for rettferdig global styring. Regjeringen vil arbeide for å styrke globale styringsinstrumenter som kan fremme mer rettferdig fordeling, ikke bare mellom land, men også mellom ulike sosiale grupper, uavhengig av landegrenser. Gjennom norske initiativ og i strategisk samarbeid med andre, skal vi gå inn for å utvikle politiske svar på de globale utfordringene. Vi skal ha kapasitet til å utrede nye samarbeidsformer og nye finansieringsordninger som kan styrke det globale styringssystemet. Vi skal gjennom økonomiske og personellmessige bidrag gi vår støtte til et kvalitativt bedre FN, som er i stand til å ivareta sine oppgaver etter FN-pakten.

Det er etablert en rekke organisasjoner og prosesser for å fremme internasjonalt økonomisk samarbeid gjennom utvikling av felles regelverk i global skala. Ikke minst spiller FNs særorganisasjoner viktige roller innenfor sine mandatområder. Som ledd i arbeidet for rettferdig global styring, vil regjeringen gi høy prioritet til arbeidet i FNs særorganisasjoner. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er særlig relevant, med sosial rettferdighet som eksplisitt mål og mandat, blant annet gjennom regler for beskyttelse av arbeidstakernes rettigheter. Regjeringen vil i året som kommer fortsatt legge vekt på oppfølging av ILOs «Decent Work-agenda». Utenriksdepartementets oppfølging av regjeringens strategi for anstendig arbeid vil videreføres i 2011. Prosjektarbeidets mål er å fremme anstendig arbeid i norsk utenriks-, utviklings- og handelspolitikk, og å jobbe for større samstemthet globalt og nasjonalt hva angår anstendig arbeid. I 2011 vil arbeidet fokusere på tiltak som kan bidra til å styrke arbeidstakerrettigheter i Angola, Brasil, India, Kina og Sør-Afrika. I tillegg vil vi sammen med likesinnede land jobbe for at fokus på anstendig arbeid blir ivaretatt innnefor relevante multilaterale organisasjoner og på relevante globale arenaer. Arbeidet skjer i nær dialog med Nærings- og handelsdepartementet, Arbeidsdepartementet og med partene i arbeidslivet, sivilt samfunn og relevante «tenketanker».

En sosial og bærekraftig utvikling er bare mulig dersom vi satser på global helse og på å styrke helsesystem og primærhelsetjenesten i utviklingsland. Regjeringen har tatt initiativ til en global kampanje for å nå de helserelaterte tusenårsmålene om barnedødelighet, mødredødelighet og bekjempelse av aids og andre sykdommer. Videre inngår det betydelige pådriverarbeidet ledet av Statsministeren som i år har vært fokusert på G8s satsing på mødre og barnehelse, og arbeidet i regi av FNs Generalsekretær med en global strategi for kvinner og barnehelse. Norge arbeider dessuten tett med utvalgte land for at dagens utfordringer på helseområdet skal håndteres også innenfor utenrikspolitikken. Helserisiko og sårbarhet kjenner ingen landegrenser og må komme høyere på den utenrikspolitiske agendaen. Regjeringen er opptatt av å sikre befolkningen i utviklingsland tilgang til rimelige og gode vaksiner og medisiner. Et eksempel er arbeidet i Den globale vaksinealliansen GAVI som ble etablert i 1999 som et samarbeid mellom offentlige og private aktører. UNICEF, Verdens helseorganisasjon (WHO) og Verdensbanken er sentrale partnere. Alliansen arbeider for at alle barn i fattige land får et fullverdig vaksinetilbud, med vekt på rask og effektiv introduksjon av nye vaksiner og støtte til å sikre fungerende vaksinetjenester. Formålet er å bidra med mer midler, mer effektivt samarbeid, bredere partnerskap og raskere tilgang til nye vaksiner.

Norge deltar også i Den internasjonale finansieringsmekanismen for immunisering, International Finance Facility for Immunization (IFFIm), som ble lansert i 2006 og Den innovative ordningen for innkjøp av vaksiner for utviklingsland, Advance Market Commitments (AMC) som ble lansert i 2007. Begge ordninger er innovative finansieringsordninger som kan få bred anvendelse, men som i første omgang utprøves på vaksineområdet, jf. omtalen under programområde 03 Internasjonal bistand.

Norge er i front for å fremme åpenhet om inntekter fra olje- og gruveindustrien. Det internasjonale initiativet på dette området (EITI) har et eget sekretariat, som i 2007 ble lagt til Oslo. Vi vil videreføre dette arbeidet med full styrke.

FN

Med sitt universelle medlemskap og helhetlige mandat er FN den viktigste organisasjon for internasjonalt samarbeid. Alle land har fordeler av et forutsigbart, regelstyrt system for samkvem og løsning av interessekonflikter mellom land. FN tjener norske interesser ved å bidra til å løse felles problemer hovedsakelig på fem måter, ved utvikling av normer og regler, ved å være et forum for fredelig løsning av interessekonflikter, ved å forebygge og løse voldelige konflikter, særlig slike som truer internasjonal fred og sikkerhet, ved å bistå i humanitære kriser og å bidra til økonomisk og sosial utvikling.

Norge er en av verdensorganisasjonens fremste støttespillere. Vår støtte går i bredden av FNs engasjement, den er solid og troverdig. Mange av FNs viktigste humanitære programmer og utviklingsprogrammer er helt avhengige av frivillige bidrag. Norge er den fjerde største bidragsyter til FNs humanitære innsats og utviklingsarbeid, herunder menneskerettigheter, miljø og demokratiutvikling.

Norge arbeider for en styrking av FNs hovedorganer og for at FN skal bli mer effektiv og bedre koordinert på landnivå for å kunne leve opp til forventningene og levere på tusenårsmålene. I arbeidet for å reformere FN ser vi både på FNs mandater, sekretariatets organisering, samordning mellom FNs ulike organisasjoner og FNs effektivitet på landnivå. Norge har to hovedformål med FN-reform. For det første, at FN leverer mer effektivt på landnivå og, for det andre, økt åpenhet, ansvarlighet og tydelige linjer i FN-sekretariatet.

Norsk FN-politikk har særlig fokusert på FNs fredsbyggende virksomhet, effektivisering av FNs operative innsats på landnivå, administrative reformer, styrking av FNs likestillingsarbeid og gjennomføring av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om Kvinner, fred og sikkerhet. Den nye FN-organisasjonen for kvinners rettigheter og likestilling, UNWomen, er en seier for norsk diplomati og pådriverarbeid. Vi vil fortsette satsingen på disse områdene.

Den globale kampanjen for FNs helserelaterte tusenårsmål ble lansert i september 2007 av statsminister Stoltenberg. Kampanjen er en overbygging for flere ulike helseinitiativ lansert over de siste par år, herunder Statsministerens initiativ for å bedre barne- og mødrehelse, tusenårsmål 4 og 5. Kampanjen la i juni 2009 frem en rapport i FN om tiltak for å forhindre at finanskrisen får en negativ innvirkning på de helserelaterte tusenårsmålene. Vi vil videreføre det betydelige bidraget til denne kampanjen. Det norske initiativet har flere komponenter, jf. omtale under kap. 169.

Arbeid for menneskerettigheter og demokrati

I norsk utenrikspolitikk står arbeidet for å styrke vilkårene for en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene helt sentralt. OSSE, Europarådet og FN er viktige arenaer for dette arbeidet. Fra norsk side støtter vi oppbyggingen av nasjonale institusjoner som kan styrke beskyttelsen av menneskerettighetene. Et uavhengig rettsvesen, offentlige forvaltingsorgan, ombudsordninger og nasjonale menneskerettighetskommisjoner er viktige for å sikre at stater utøver sitt ansvar for å oppfylle menneskerettighetene. Sentrale prioriteringer i dette arbeidet er videre innsats for menneskerettighets-forsvarere, ytringsfrihet og uavhengige medier. En nærmere omtale av den multilaterale innsatsen på menneskerettighetsfeltet gis i områdeomtalen under programområde 3 Internasjonal bistand.

Norge er medlem av FNs menneskerettighetsråd i perioden 2009-2012. Et hovedmål for Norge er å bruke medlemskapet til å bevare og styrke det internasjonale systemet for beskyttelse av menneskerettighetene, inkludert menneskerettighetsrådet. Vi vil videreføre og styrke vårt lederskap i arbeidet med beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere og næringslivets menneskerettighetsansvar, samt prioritere arbeidet med ytringsfrihet, likestilling, urfolk og internt fordrevne. Dette arbeidet utføres i tett samarbeid med våre nærmeste samarbeidspartnere i Rådet, særlig EUs medlemsland og USA.

Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning. FNs Høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) vil fortsatt være en sentral partner for Norge i arbeidet med å sikre en sterkere gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå.

Også i norsk Russlandspolitikk står arbeidet for demokrati og menneskerettigheter sentralt. Slike spørsmål diskuteres med russiske myndigheter på alle nivåer. Det gjennomføres også årlige bilaterale menneskerettighetskonsultasjoner med Russland. Innenfor rammen av prosjektsamarbeidet med Russland, gis det prioritet til prosjekter som støtter opp om uavhengige media, og samarbeid mellom frivillige organisasjoner. Disse prioriteringene gjelder ikke minst for Nord-Kaukasus. Det gis særskilt støtte til prosjekter som bidrar til styrket rettssikkerhet, bedre juridiske rettigheter for kvinner og støtte til menneskerettighets-forsvarere.

Verdens handelsorganisasjon (WTO) og handelspolitikk

Norge er tjent med internasjonale avtaler som regulerer handel. Verdens handelsorganisasjon (WTO) er den viktigste organisasjonen for dette. WTO har en tredelt funksjon. Organisasjonen forvalter et omfattende regelverk, den behandler internasjonale handelstvister gjennom et forpliktende tvisteløsningssystem, og den er et forum for forhandlinger om handelsspørsmål. Regjeringen legger vekt på å bidra til å videreutvikle det regelbaserte multilaterale handelssystemet i WTO, slik at det blir et best mulig redskap for rettferdig global styring på handelsområdet. I likhet med Norge, understreker de fleste av WTOs medlemsland, og ikke minst utviklingslandene, betydningen av å nå frem til et godt forhandlingsresultat i den såkalte Doha-runden. Forhandlingene har i stor grad stått stille siden 2008, selv om det er gjort mye teknisk arbeid i forbindelse med forhandlingene. Skifte av administrasjon i USA, og oppmerksomhet om finanskrisen har medvirket til dette. WTOs første ordinære ministermøte siden 2005 ble avholdt i desember 2009. Der ble WTOs betydning for global vekst og stabilitet bekreftet. Til tross for den store nedgangen i handel som fulgte med finanskrisen, har det multilaterale handelssystem med WTOs regelverk i sentrum demmet opp for proteksjonisiske tiltak, og dermed redusert det som kunne gitt flere negative virkninger. Betydningen av en avslutning av Doha-runden som en stimulans for gjenreising av den globale økonomien, og ikke minst av utviklingslandenes økonomi, ble fremhevet. Regjeringen vil bidra til at forhandlingene gjenopptas og sluttføres.

WTO-forhandlingene berører det norske samfunnet på en meget direkte måte. Norge har en åpen økonomi. Vår velstand er i stor grad tuftet på det utbyttet vi har hatt av å delta i internasjonal handel. Dette må vi bygge videre på gjennom å arbeide for tilfredsstillende rammevilkår for norsk næringsliv. Samtidig er det norske landbruket i en spesiell situasjon. Landbruket har også betydning for viktige sider ved vår økonomi, forsyningssituasjon, bosetting, arbeidsplasser, kultur og kulturlandskap. På denne bakgrunn vil regjeringen fortsette sitt aktive arbeid i forhandlingene, med sikte på å bidra konstruktivt til en løsning som både ivaretar utviklingslandenes særlige behov, og som gjør det mulig å videreføre et levedyktig norsk landbruk.

Regjeringen ønsker å bidra til å styrke utviklingslandenes mulighet til å bli bedre integrert i den globale økonomien, og til å skape økonomisk vekst og velferd gjennom økt eksport. Det er gjennomført flere endringer i ordningen for tollpreferanser for utviklingsland (GSP-ordningen). Regjeringen vil fortsette arbeidet med å styrke utviklingslandenes evne til å utnytte de mulighetene GSP-ordningen gir.

6.6 Norgesfremme, omdømme og kultur

Et positivt internasjonalt omdømme er viktig for å ivareta norske politiske, økonomiske og kulturelle interesser. Regjeringen vektlegger et sterkere geografisk fokus og samarbeid med sentrale aktører for å bidra til et tydelig og positivt norgesbilde blant målgrupper i utlandet.

Gjennom kompetanseheving, strategiutvikling og bruk av hensiktsmessige profilerings- og kommunikasjonsverktøy søkes det å være faglig og teknologisk i forkant for å profilere Norge internasjonalt.

Med utgangspunkt i St. meld. 15 (2008-2009) Interesser, ansvar og muligheter ønsker regjeringen å stimulere til et bredere ordskifte om utenrikspolitikken. Dette gjøres ved en videreføring av Refleksprosjektet på to ulike måter. Arbeidet med utadrettede møter og større seminarer i Norge fortsetter, med sikte på debatt og åpenhet omkring norsk utenrikspolitikk. Global Refleks skal medvirke til en bedre forankring av norske hovedinteresser på den internasjonale utenrikspolitiske debattarenaen.

En hovedoppgave, som er reflektert i utenriksloven, -instruksen og regjeringens program, er å fremme norsk næringslivs interesser og virksomhet i utlandet som grunnlag for økt verdiskaping og sysselsetting. Etterspørselen etter tjenester og samarbeid fra norske bedrifter til norsk utenrikstjeneste, primært til utenriksstasjonene, er økende.

Internasjonalt kultursamarbeid skaper møteplasser, bygger nettverk og styrker dialogen mellom Norge og internasjonale aktører, som er en viktig målgruppe for norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Den internasjonale dimensjonen i regjeringens kulturløft er rettet mot utenlandske målgrupper, og skal styrke norsk kulturs kontaktnett overfor toneangivende kulturmiljøer i utlandet. Arbeidet bidrar til å synliggjøre Norge som en moderne internasjonal kulturaktør, og utgjør en betydelig del av vår samlede omdømmebygging.

Regjeringen vil fortsette samarbeidet med de kunstfaglige organisasjoner i Norge, og gjennom våre utenriksstasjoner bygge ut kontaktnettet til toneangivende kulturinstitusjoner internasjonalt. Humanistiske idealer, likestilling og ytringsfrihet preger Norges internasjonale kulturprofil, og er en bevisst del av Norges utenrikspolitiske budskap.

Kulturdimensjonen og folk-til-folk samarbeidet under Nordområdestrategien er et viktig element i utviklingen av Barentsregionen. Samarbeidsformer og omfanget av disse er i stadig vekst, noe som kommer både nord-norsk og samisk kultur og organisasjonsliv til gode.

Den betydning som tillegges mangfoldet i kulturuttrykk, herunder også viktigheten av å bevare urfolkstradisjonene, skal reflekteres i vår presentasjon overfor utlandet.

7 Programområde 03 Internasjonal bistand

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2009

Saldert budsjett 2010

Forslag 2011

Pst. endr. 10/11

03.00

Administrasjon av utenrikstjenesten

1 274 8271 298 3541 327 6002,3
03.10Bilateral bistand4 586 6264 522 1004 268 500-5,6
03.20Globale ordninger13 630 58815 331 16114 928 135-2,6

03.30

Multilateral bistand

6 523 384

6 264 420

6 525 620

4,2

Sum bistand

26 015 425

27 416 035

27 049 855

-1,3

7.1 Sikrere framtid, grønnere vekst

Klimaendringene og en sårbar verdensøkonomi danner rammen for utviklingspolitikken i 2011. Mer rettferdig fordeling av økonomiske ressurser og vedvarende høy vekst i fattige land er nødvendig dersom ekstrem fattigdom skal utryddes i vår tid. Omlegging til en global lavutslipps-økonomi er en forutsetning for bærekraftig utvikling. Relativt sett har finanskrisen hatt større dempende effekt for vekst i USA og Europa enn utviklingsland og voksende økonomier. Høye matvarepriser og reduserte lønninger som følge av finanskrisen har bidratt til redusert framgang på tusenårsmål én om å utrydde ekstrem fattigdom og sult. Målet om å halvere inntektsfattigdom innen 2015 er fremdeles innen rekkevidde, men antall sultende antas å ha økt fra 830 millioner i 2007 til 1000 millioner i 2009.

Økonomiske nedgangstider og redusert tilgang til internasjonal kapital truer utviklingslandenes evne til å foreta investeringer som kan sikre i framtidig vekst og velferd, inkludert tiltak knyttet til klimautfordringer. Bistandens betydning for å utløse investeringskapital, så vel som for å finansiere sosiale tjenester, blir viktigere. Flere europeiske land, inkludert Irland og Portugal, har varslet om kutt i bistand som følge av redusert vekst og stramme budsjetter. Regjeringen har siden tiltredelsen i 2005 økt bistandsbudsjettet betydelig. I samsvar med Klimaforliket skal nivået for innsatsen mot internasjonal fattigdom holdes på minst samme reelle nivå som i 2008 i årene framover. Dette er fulgt opp med økninger i budsjettene for 2009 og 2010.

Med budsjettforslaget for 2011 vil innsatsen mot internasjonal fattigdom utgjøre 1,02 pst. av anslaget for bruttonasjonalinntekten 2011, i tråd med Regjeringsplattformen. Regjeringen vil i 2011 med utgangspunkt i et konsolidert, høyt bistandsnivå spisse prioriteringene og styrke innsatsen på områder der norsk erfaring og kompetanse er etterspurt og har noe å tilføre, slik at Norges bidrag på en best mulig måte kan gjøre en forskjell for utviklingslandene. Klima, konflikt og kapital er hovedtema. Stortingsmelding nr 13 (2008-2009) og Innstillingen til meldingen (S.nr. 269) ligger til grunn for Regjeringens utviklingspolitikk. Viktige elementer i regjeringens utviklingspolitiske satsinger i 2011 er klima- og skog-satsingen, forsterket innsats innen ren energi, vekt på forebygging av naturkatastrofer og økt fokus på klimatilpasning. Det innebærer økt støtte til klimatilpasningstiltak, inkludert bærekraftig landbruk, matsikkerhet og vannressursforvaltning, men også at vi utfordrer utviklingsaktørene på hvordan norskstøttet utviklingsarbeid i bred forstand kan bli bedre innrettet mot å møte utfordringer som klimaendringer har skapt og vil skape i framtiden. I satsingen vil kvinners rolle som nødvendig ressurs i nasjonal tilpasningsplanlegging vektlegges spesielt. Bistand til sårbare stater og for svake grupper – som barns skolegang og helse – vektlegges som viktige innsatser for å nå tusenårsmålene.

Geopolitiske endringer de senere år utfordrer vårt tradisjonelle verdensbilde når det gjelder forholdet mellom rike og fattige land. Mellominntektsland har fått en styrket økonomisk og politisk posisjon i det internasjonale samfunnet. Land som Kina og India gjør seg gjeldende både som viktige investorer og bistandsaktører i de minst utviklede landene. Nye aktører bringer inn nye perspektiver om utvikling og bistand. For samarbeidsland kan dette gi større handlingsrom i valg av utviklingsstrategi og prioriteringer. Regjeringen vektlegger at norsk utviklingspolitikk må tilpasses endrede rammebetingelser.

Kamp for kvinners rettigheter og likestilling er et av våre utviklingspolitiske varemerker. Bedring av kvinners situasjon krever omfattende holdningsendringer samtidig som at politikk og lovverk må forandres. Slike prosesser tar tid. Globalt sett er den en erkjennelse av at jenter og kvinner ofte diskrimineres i forhold til gutter og menn på mange områder. Likevel er det ofte vanskelig å få satt behovet for likestilling på den internasjonale dagsorden så vel som i dialoger med samarbeidsland.

FNs kvinnekonvensjon mot diskriminering av kvinner er et viktig redskap for å fremme og beskytte kvinners rettigheter. Likestilling og kvinners deltakelse er avgjørende for å innfri FNs tusenårsmål. Regjeringens satsing på kvinners rettigheter og likestilling videreføres med uforminsket styrke. Den rekordhøye innsatsen for jenters utdanning videreføres i 2011. Statsministerens mødre- og barnehelseinitiativ har et tydelig rettighets- og likestillingsperspektiv. Klimaendring berører kvinner og menn på ulikt vis og med ulik styrke, på grunn av kjønnsmessig arbeidsdeling og patriarkalske maktforhold. Kvinners tradisjonelle ansvar innen jordbruk, vann og brensel gir dem en særegen kunnskap om naturressurser, matsikkerhet og tilpasningstiltak, som må ivaretas fullt ut i nasjonale og lokale prosesser for planlegging, beslutning og iverksetting.

Kvinner er også særlig sårbare for klimaendringer. Sosiale normer begrenser kvinners og jenters handle- og bevegelsesfrihet og fysiske ferdigheter i mange land. 70-80 pst. av omkomne under tsunamien i 2004 var kvinner. Jenter og kvinner går over lange avstander og bruker uforholdsmessig mye tid og energi i arbeidet med å dekke husholdningens behov for vann og brensel. Mangel på rentbrennende ovner med matlaging over åpen ild og andre forurensende energikilder påfører kvinner og barn luftveisinfeksjoner og andre negative helsevirkninger.

Regjeringen tar et krafttak for å styrke kvinners roller og innflytelse i forvaltningen av sårbare naturressurser, aktørskap i klimatilpasning og skogbevarende tiltak samt beredskap for klimaendring og naturkatastrofer gjennom å sette av inntil 100 mill. kroner over kvinne- og likestillingsbevilgningen til klimatilpasning.

Kjønnsperspektiv og likestilling skal bidra til kvalitativt bedre resultater på sentrale samarbeidssektorer som klima og skog, fornybar energi og fredsbygging. Dreining av bistand mot sårbare stater og økende konsentrasjon på områder som klimatilpasning, ren energi og petroleumsforvaltning stiller oss overfor nye rettighetsutfordringer. Spennet er stort fra land i krig og konflikt til land som står på terskelen til, eller allerede erfarer, rask økonomisk og sosial framgang.

En viktig rettesnor for norsk utenriks- og utviklingspolitikk er vår sterke interesse av å bidra til en demokratisk, internasjonal rettsorden. FN spiller en unik rolle i å danne og sikre gjennomføringen av internasjonale lover og regler som styrker fattiges, og fattige lands posisjon i verdenssamfunnet. Norge skal fortsette å støtte FN som hovedarena for internasjonal dialog og samarbeid. Som en av FNs største bidragsytere har vi samtidig et ansvar for å bidra til reform og endring for å styrke FNs effektivitet, og dermed også legitimitet. En særskilt utfordring er å bidra til økt resultatfokus i FNs utviklingsrelaterte arbeid.

Sammenhengen mellom miljø, klima og utvikling har blitt tydeligere de siste årene. Norge vil styrke klima- og miljøinnsatsen som en hovedstolpe i utviklingsarbeidet i 2011 og de kommende årene. Klimautfordringene er globale og omfatter ikke bare utviklingsland, og innsatsen for å begrense klimaendringer favner videre enn rene utviklingstiltak. Samtidig er fattige land mest sårbare for konsekvensene av at det globale klimaet endrer seg. Klimaendringer og tap av biologisk mangfold er blant de største truslene mot utvikling. Endringene slår inn over tid og kan undergrave framtidige generasjoners livsvilkår i utviklingsland. Fattigdomsutfordringene er derfor uløselig knyttet til miljøutfordringene og klimaendringene. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen stortingsmelding som vil utdype sammenhengen mellom klima, miljø og utvikling og norsk politikk på området.

Regjeringen vil bistå parter i konflikt med å finne veier til fred, forsoning og utvikling. Vold og frykt hindrer utvikling og vekst. Grunnleggende rettigheter brytes, og kvinner og barn er spesielt utsatte. Norge vil bidra til en samlet og koordinert politikk overfor sårbare land, med statsbygging og godt styresett som mål. Sikkerhetspolitikk, diplomatiske fredsbestrebelser, humanitær innsats og utviklingspolitiske mål må spille sammen i det fredsrettede arbeidet. Norge vil bidra til en større langsiktighet i det internasjonale arbeidet med sårbare stater, samtidig som vi opprettholder en fleksibilitet som gjør det mulig å yte rask og effektiv respons for å kunne møte skiftende humanitære behov, både i akutte og langvarige kriser.

Regjeringen vil opprettholde et høyt nivå på den humanitære innsatsen og har som mål å bidra til at det internasjonale samfunnet står best mulig rustet til å møte framtidens utfordringer gjennom å fokusere på at mennesker i nød får nødvendig beskyttelse og assistanse, og at humanitær innsats baseres på humanitet, upartiskhet og nøytralitet.

Dersom utviklingslandene skal lykkes i å redusere fattigdommen vesentlig, må de klare å skape økonomisk vekst og produktiv sysselsetting for sin unge og voksende befolkning. I tillegg må resultatene av veksten og velstandsutviklingen fordeles på en god måte. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til utvikling av bærekraftig næringsvirksomhet i våre samarbeidsland og vil bl.a. øke innsatsen for å mobilisere investeringer i fornybar energi gjennom å bruke bistandsmidler strategisk for å utløse kommersielle midler, gi Norfund1 rom for å videreutvikle sine investeringer i bedrifter i utviklingsland og generelt stimulere til bruk av norsk kompetanse for å gjøre utviklingsfremmende investeringer i fattige land.

Regjeringen vil jobbe for at økt sysselsetting, sosial beskyttelse og kriterier for anstendig arbeid blir prioritert i arbeidet med å bidra til økonomisk utvikling i fattige land. Arbeidet med regjeringens strategi for anstendig arbeidsliv fra 2008 vil videreføres og innsatsen på de deler av strategien som tar for seg utviklingspolitikken, vil intensiveres. ILO og partene i arbeidslivet er sentrale samarbeidspartnere for regjeringen i arbeidet med et anstendig arbeidsliv.

Bedre skattesystemer og tiltak mot skatteunndragelse kan bidra til økte offentlige inntekter og mer ansvarlig bruk av offentlige ressurser i mange utviklingsland. Regjeringen vil følge opp Kapitalfluktutvalgets rapport (NOU 2009:19) og videreutvikle arbeidet for å begrense ulovlig kapitalflyt og bidra til en mer effektiv skattepolitikk i våre samarbeidsland. Tiltak omfatter internasjonal og nasjonal innsats mot skatteparadiser, så vel som direkte samarbeid med skattemyndigheter i noen utvalgte land. Korrupsjon er en annen kilde til ressurslekkasje, som også svekker vanlige folks tillit til myndighetene. Korrupsjonsbekjempelse har lenge vært en prioritet i utviklingspolitikken. I tillegg til nasjonale tiltak for bedre finansforvaltning og større åpenhet skal det legges økt vekt på tilbakeføring av stjålne midler og gjennomføring av FN-konvensjonen mot korrupsjon.

Norge legger stor vekt på å delta i internasjonalt samarbeid for å gjøre bistanden mer effektiv. Et viktig element i dette arbeidet er behovet for bedre arbeidsdeling mellom de ulike utviklingsaktørene. Med samarbeidslandenes behov og planer som utgangspunkt, gjennomføres konsentrasjon av den bilaterale innsatsen på færre tematiske hovedsatsingsområder. Dette bidrar til en bedre arbeidsdeling internasjonalt og i det enkelte land. En mer strategisk bruk av de ulike bistandskanalene bidrar til økt effektivitet. Regjeringen viderefører støtten til FN og andre multilaterale organisasjoner og det nære samarbeidet med næringslivet og frivillige organisasjoner på dette grunnlaget.

Utviklingspolitikken skal bidra til å bekjempe fattigdom og sette flere mennesker i stand til å leve i frihet fra undertrykkelse, nød og uverdige livsforhold. Regjeringen vil fortsette å fokusere på bistandens kvalitet. Større vektlegging av resultatmåling og en utviklingspolitikk som ser finansiering, kompetanse og politisk engasjement i sammenheng bidrar til dette. Norge har sluttet seg til og støtter også finansieringen av initiativet for større åpenhet om bistandsoverføringer, International Aid Transparency Initiative (IATI). Nulltoleranse for økonomiske misligheter er et viktig prinsipp for all norsk bistand.

Fattigdom er ikke tilfeldig. Den bunner i skjeve maktstrukturer, urettferdig fordeling og diskriminering. Regjeringen vil arbeide for grunnleggende endringer i globale maktforhold i allianse med det sivile samfunn, og styrke fattige lands innflytelse i globale institusjoner som FN, Verdensbanken, IMF og G20. Globale fellesgoder som klima, fred, helse, forskning og utdanning er underfinansierte, og bistand er ikke tilstrekkelig til å dekke disse. Derfor må utviklingspolitikken påvirke de store pengestrømmene som har mye større betydning for bekjempelse av fattigdom enn bistand. Overføringer fra migranter er over dobbelt så store som samlet bistand, direkte utenlandsinvesteringer fem ganger større, mens den største pengestrømmen, som hemmer utvikling, er den ulovlige kapitalflyten ut av fattige land. Derfor har regjeringen intensivert arbeidet med kapital og utvikling. Målet er å stanse ulovlig kapitalflyt, innføring av mer innovativ finansiering, øke utviklingsfremmende investeringer og handel med fattige land, slette gjeld og øke skattegrunnlaget for å styrke statsbyggingen i utviklingsland. For å fremme en slik solidarisk og samstemt politikk for utvikling kreves en helhetlig tilnærmingsmåte der flere departementer samarbeider. Regjeringen har derfor opprettet et tverrdepartementalt samarbeid om kapital og utvikling mellom Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet som ledes på statssekretærnivå og med arbeidsgrupper.

Globaliseringen har økt behovet for å finansiere globale fellesgoder som klima, helse, sikkerhet og et åpent finanssystem. Norge arbeider for nye finansieringskilder i tillegg til bistand. I Soria Moria II går Regjeringen inn for at det innføres globale skatter som begrenser de negative virkningene av globaliseringen og skaper omfordelingsmekanismer på globalt nivå herunder avgift på valutatransaksjoner. Dette er foreslått av en internasjonal ekspertgruppe. En skatt på 0,005 pst. på valutatransaksjoner vil kunne gi over USD 30 mrd. årlig til globale fellesgoder som utvikling og klima. Regjeringen arbeider med hvordan innovativ finansiering kan være med på å dekke det store finansieringsgapet for globale fellesgoder i framtiden.

Regjeringen vil videreføre de tematiske satsingene i 2011 på klima, miljø og bærekraftig utvikling, kvinner og likestilling, fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand, olje for utvikling og ren energi, inntektsgenerering, godt styresett og kampen mot korrupsjon. Norsk støtte til global helse og utdanning vil også være en av de sentrale prioriteringene.

7.2 Klima- og miljøinnsats

Regjeringen vil at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet. Alliansebygging og klimadiplomati overfor sentrale aktører er viktige virkemidler i de videre klimaforhandlingene for å legge grunnlaget for at en juridisk bindende global klimaavtale skal kunne inngås innen 2012.

Regjeringen styrker innsatsen mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Klima- og skogsatsingen skal bidra til raske, kostnadseffektive reduksjoner i utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse, samt være et bidrag til å få på plass mekanismer for å regulere disse utslippene i en ny internasjonal klimaavtale. Midlene skal bidra til en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling som kommer de som lever av og i skogen til gode. Klima- og skogkonferansen i Oslo i mai 2010 la grunnlaget for et styrket internasjonalt samarbeid om en midlertidig finansiering av programmer for redusert avskoging og skogforringelse (Reduced emissions from deforestation and forest degradation/REDD +), fram til en klimaavtale er på plass. Støtten til REDD + i Brasil og Tanzania, samt gjennom multilaterale kanaler fortsetter. Det har blitt innledet et samarbeid med Guyana og avgitt en intensjonserklæring med Indonesia. Arbeidet vil bli fulgt opp i 2011, og en vil da fra norsk side være en aktiv pådriver i de tre viktige skogområdene i Amazonas, Kongobassenget og Sørøst-Asia.

Regjeringen har besluttet å styrke innsatsen til støtte for klimatilpasning og forebygging av naturkatastrofer i de minst utviklede og mest sårbare landene, med særlig vekt på Afrika. Det legges stor vekt på å møte det sterkt økende behovet for å forebygge naturkatastrofer som følge av klima- og miljøendringer.

Regjeringen støtter den økte prioriteringen av klimatilpasning som vektlegges av Københavnavtalens bestemmelser om hurtig-finansiering av klimagassreduserende tiltak og klimatilpasning i utviklingsland i perioden 2010-12 med addisjonelle midler på opptil USD 30 mrd. Her fremmes både krav om addisjonalitet og om balanse mellom støtten til utslippsreduserende tiltak og tilpasning. I denne forbindelse er regjeringen enig i at økt finansiering av klimatilpasning er viktig for å møte de økende fattigdoms- og sårbarhetsproblemer som melder seg med stigende global oppvarming. Regjeringen har de siste årene støttet omfattende klimatiltak som har utslippsreduksjoner som hovedformål. Disse planlegges og søkes gjennomført slik at de har utviklingseffekt og dessuten styrker robusthet mot klimaendringer, f.eks. ved bevaring av skog og etablering av vannkraftverk.

Regjeringen legger til grunn den forståelse at støtte til klimatilpasning skal sikte mot å opprettholde eller øke det enkelte samfunns tilpasningsevne og motstandsdyktighet. Dette gjelder så vel landbruk, vannressurser, naturmangfold og helsesystemer, som forebygging av naturkatastrofer med særlig vekt på de mest sårbare land og befolkningsgrupper.

I 2011 vil Regjeringen foreslå øke støtten til forebygging og klimatilpasning med om lag 335 mill. kroner. Dette inkluderer økt støtte til klimatilpasset landbruk i Afrika med 85 mill. kroner over regionbevilgningen, og økt støtte til forebygging av naturkatastrofer med 128 mill. kroner. Bevilgningen til internasjonal landbruksforskning foreslås økt med 22 mill. kroner for å bidra til et initiativ for klimatilpasning av matplanter gjennom bevaring og bruk av genetiske ressurser, med spesielt fokus på Afrika. I tillegg foreslås 100 mill. kroner av kvinnebevilgningen øremerket til klimatilpasning. Når det gjelder den økte støtten til klimatilpasset landbruk i Afrika, representerer også denne en styrking av mangeårig norsk satsing til støtte for bærekraftig naturressursforvaltning og matsikkerhet i Afrika. På dette området kan Norge forene prioriterte utviklingspolitiske målsetninger på en god måte: klima/miljø, biodiversitet, landsbygdsutvikling, kvinner og fattigdomsreduksjon.

Norge har tatt initiativet til at FNs klimapanel (IPCC) nå har under utarbeidelse en spesialrapport om ekstremvær og naturkatastrofer som skal fremlegges i 2011, og vil bidra ytterligere til ferdigstillelse og godkjenning av rapporten. Norge er en stor finansiell bidragsyter til forebygging av naturkatastrofer.

7.3 Ren energi og mobilisering av kapital

Kraftsektoren står for 41 pst. av verdens CO2-utslipp og særlig i de raskest voksende økonomiene skjer det en enorm økning i bruken av kullkraft – den mest klimaskadelige av alle energikilder. Det er et sentralt mål for regjeringen å bidra til overgangen fra bruk av fossilt brensel til langt større anvendelse av fornybar energi på globalt nivå. Det er også et viktig utviklingspolitisk mål for regjeringen å bidra til bedre tilgang til fornybar energi for folk i fattige land. I dag mangler 85 pst. av befolkningen på landsbygda i Afrika tilgang på elektrisitet. Også befolkningen i de raskt voksende byene har liten eller ingen tilgang på fornybare energiformer.

Økonomisk vekst er en forutsetning for samfunnsmessig utvikling og redusert fattigdom i utviklingsland, og økonomisk vekst forutsetter på sin side økt forbruk av energi. Utviklingslandene trenger mer elektrisk kraft både til næringsvirksomhet og til forbruk i husholdninger og skoler, helsestasjoner og annen offentlig tjenesteyting. Det har nesten ikke funnet sted noen nyinvesteringer i kraftproduksjon i de minst utviklede landene de siste ti-årene, noe som har resultert i stor kraftmangel i bl.a. storparten av Afrika. I disse landene har det vist seg at privat næringsliv alene ikke investerer tilstrekkelig i ny kraftproduksjon basert på fornybar energi, og at det trengs bidrag av offentlig kapital for å få til nødvendige investeringer. Ved å bruke bistand til å redusere risikoen er det mulig å utløse mangedoble beløp fra private investorer.

Landene har også en sentral rolle i å sikre at kraftutbygging skjer på måter som ivaretar miljøhensyn, og at den kommer den fattige delen av befolkningen til gode. De positive ringvirkningene av kraftutbygging, i form av økt sysselsetting og geografisk og sektorielt balansert næringsutvikling, blir mye større når et land har en god og bevisst politikk for økonomisk utvikling, enn om kraften eksporteres eller kanaliseres til noen få kraftkrevende bedrifter med minimal sysselsetting. Gjennom kapasitetsbygging hos samarbeidslandenes energi- og planleggingsmyndigheter bidrar Norge til å legge grunnlaget for at de kan utforme gode nasjonale utviklingsstrategier. Selv om mange utviklingsland har store ressurser av fornybar energi i form av vannkraft, sol og vind, er ren energi-løsninger i mange land ikke konkurransedyktige. I de fleste tilfelle er kullkraftverk i dag den rimeligste og raskeste måten å få til en betydelig økning i krafttilgangen. Det er derfor nødvendig å bidra til teknologiutvikling og til å redusere finansielle og andre flaskehalser som hindrer utnyttelse av fornybar energi.

Regjeringen vil foreslå øke bevilgningene til fornybar energi med 800 mill. kroner i 2011. Dette innebærer en dobling av dagens innsats, og er en storsatsing som både skal bidra til mindre utslipp av klimagasser og til å bedre utviklingslandenes tilgang til energi. 425 mill. kroner skal gå til tiltak for å mobilisere selskaper til å investere i utbygging av ren kraftproduksjon i utviklingsland. Erfaringene fra bl.a. SN Power Invest har vist at 1 krone brukt fra bistandsbudsjettet til risikodempende tiltak kan være i stand til å mobilisere så mye som 10 kroner fra kommersielle investorer. Midlene kanaliseres via Norfund, som vil få den sentrale rollen i å utvikle egnede virkemidler. I tillegg skal ytterligere 90 mill. kroner av støtten til næringsutvikling dreies mot energitiltak. 200 mill. kroner kanaliseres via multilaterale institusjoner. Over Regionbevilgningen for Afrika allokeres 40 mill. kroner, og 30 mill. kroner skal gå til et nytt fond for fornybar energi i India.

Storsatsingen oppskalerer regjeringens initiativ for ren energi i utviklingssamarbeidet. Målet er å øke produksjonen av fornybar energi fra store kraftverk og utvide distribusjonen av slik energi gjennom ekspansjon av nasjonale elektrisitetsnett, samt bidra til utbygging av små-kraftverk som kan forsyne lokalsamfunn på landsbygda med strøm basert på sol, vind eller vannkraft. Ren energi-initiativet inkluderer også tiltak for å redusere bruken av trekull og ved, som er fattige husholdningers viktigste energikilde. Dette har også store helsemessige gevinster, særlig for kvinner og barn.

Innsatsen omfatter bl.a. kapasitetsbygging, utbygging av overførings- og distribusjonslinjer og ordninger for risikoavlastning eller subsidiering for å trekke kommersielle investeringer til små og store kraftverk basert på fornybar energi. Gjennom støtte til regionalt samarbeid bidrar norsk bistand både til bedre utnyttelse av naturressursene og til utvikling av mer regionalt økonomisk og politisk samarbeid.

Norge har etterspurt kompetanse på fornybar energi og flere bedrifter som arbeider med energiprosjekter i utviklingsland. SN Power Invest har på få år bygget opp en stor portefølje av kraftverk og vist at det er mulig å bygge ut vannkraft i utviklingsland på forretningsmessig grunnlag. Scatec Solar er engasjert i et omfattende program for elektrifisering av indiske landsbyer, basert på solcelleteknologi. Norge kan derfor bidra til teknologioverføring ved å gjøre den omfattende norske kompetansen tilgjengelig for utviklingsland og bidra til økt finansiering gjennom privat sektor.

Satsingen vil også omfatte en mer offensiv innsats for å bygge allianser og partnerskap nasjonalt og internasjonalt, med sikte på å utvikle globale finansieringsordninger for fornybar energi, som element i framtidig global klimafinansiering. En vesentlig reduksjon av den globale fattigdommen forutsetter økonomisk vekst og kraftig økning i produktiv sysselsetting, og i dette spiller privat næringsliv en avgjørende rolle. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til utvikling av bærekraftig næringsvirksomhet i utviklingslandene, gjennom støtte til reformer for å bedre rammebetingelsene for næringslivet i samarbeidsland; gjennom bistand til utbygging av ren energi og grunnleggende infrastruktur; gjennom tiltak for å styrke utviklingslandenes handelskompetanse og eksport; og gjennom tiltak for å stimulere privat kapital til direkte investeringer i utviklingsland. Gjennom Norfund stiller Norge til rådighet lån og egenkapital til nyopprettede eller ekspanderende selskaper i utviklingsland. De siste årene har Norfund investert 1–1,3 mrd. kroner årlig, konsentrert om sektorene fornybar energi, mikrokreditt og lokale finansinstitusjoner, samt kapital til små- og mellomstore bedrifter. Regjeringen vil gjennom tilskudd til fondets grunnkapital i 2011 vesentlig øke Norfunds investeringskapasitet, særlig til investeringer i produksjon av fornybar energi.

I tråd med St. meld. nr. 10 (2008-2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi oppfordrer Regjeringen norske bedrifter til å maksimere utviklingseffektene av sine investeringer, gjennom bruk av lokale leveranser og samarbeid med lokale kontraktører. Regjeringen forventer også at bedriftene praktiserer god virksomhetspraksis og bidrar til kompetanseheving i leveransekjeden. Regjeringen vil øke fokuset på arbeidstakerrettigheter i arbeidet med næringslivets samfunnsansvar. Dette vil gjøres ved å bidra til kunnskapsformidling om hvorledes private bedrifter kan og bør forholde seg til arbeidstakeres rettigheter og plikter i fattige land.

Handelsrettet utviklingssamarbeid (Aid for Trade) skal sette de fattigste landene bedre i stand til å dra fordel av det multilaterale handelssystemet. Problemene kan være sammensatte, men mangelfull produksjonskapasitet, infrastruktur, svake institusjoner og mangelfull kompetanse er et stort hinder i mange land. Regjeringens handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid, lansert i 2007, fokuserer på tre tematiske områder: Godt styresett og korrupsjonsbekjempelse, regional handel og kvinner og handel. Hovedinnsatsen går gjennom multilaterale organisasjoner. Mens regelverk, infrastruktur og regionalt samarbeid er felles målsetninger internasjonalt, er Norge fremdeles blant relativt få som framhever kvinneperspektivet. Den norske innsatsen skal evalueres i 2011. Finanskrisen førte til nedgang i verdenshandelen i 2009, men den øker igjen fra 2010. Forbedret evne til eksport er en av forutsetningene for vekst i næringsliv og levestandard i utviklingslandene.

Norge leder an i arbeidet med å slette de fattigste landenes gjeld. Internasjonale initiativ for gjeldslette de siste årene har slettet mye gjeld og gitt anledning til økt fattigdomsreduserende forbruk i mange land. De økonomiske nedgangstidene vil øke utviklingslandenes lånebehov og dermed gjeldsbyrde. Finanskrisen forsterker behovet for fortsatt norsk innsats, og regjeringen vil særskilt prioritere gjeldsoperasjoner for land som har vært utsatt for krig, konflikt og katastrofer. Det er også viktig å arbeide videre for å bli enige om en definisjon på hva internasjonal illegitim gjeld er, og internasjonale retningslinjer for ansvarlig lånegiving og lånetaking. Regjeringen vil vurdere å gjennomføre en fullstendig og offentlig revisjon av all gjeld utviklingsland har til Norge.

7.4 Ulovlig kapitalflyt, inntektsgenerering og ressursforvaltning

Den ulovlige kapitalflyten ut av utviklingsland er mange ganger større enn den samlede bistanden til disse landene. Kan vi redusere denne kapitalflyten, vil det kunne gi en enorm utviklingseffekt hvis de økte inntektene fordeles for å oppnå dette. Måten finansmarkedene fungerer på har store konsekvenser for utviklingsland gjennom manglende åpenhet, ustabilitet og liten demokratisk kontroll. Derfor er bekjempelse av skatteparadiser og motarbeidelse av hemmelighold et viktig middel mot ulovlig kapitalflyt og den globale skyggeøkonomien. Norge vil øke innsatsen for å sette temaet på dagsorden i FN og andre internasjonale fora, og arbeider sammen med sivilt samfunn for tiltak som kan styrke åpenheten i finansmarkedene. Et forslag som kan gi større åpenhet er innføring av land for landrapportering, dvs. rapportering på landnivå for multinasjonale selskaper som vil gi fattige land innsikt i selskapenes inntjening og dermed gi grunnlag for beskatning.

Regjeringen vil i 2011 intensivere arbeidet med å styrke samarbeidslandenes muligheter til å mobilisere og forvalte egne resurser og pengestrømmer. Ulovlig kapitalflyt fra utviklingsland utgjør et betydelig hinder for utvikling gjennom tap av inntekt og utviklingskapital. Muligheten for å hemmeligholde utførsel av kapital gjennom bruk av skatteparadis gjør det lettere å sikre utbytte fra korrupsjon og skatteunndragelse. Slik skapes det også sterke motkrefter mot utviklingen av nasjonale institusjoner som kan etterforske og straffe denne formen for kriminalitet. Ringvirkningene på styresett er mange. Norge skal styrke sin internasjonale pådriverrolle for å få denne problemstillingen løftet opp på den internasjonale utviklingsagendaen.

Det er etablert et samarbeid mellom Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet for å sikre en samstemt norsk politikk for kapital og utvikling. Temaene er knyttet til kapitalflyt ut og inn av fattige land som ulovlig kapitalflyt, innovativ finansiering, investeringer, handel, gjeld og skatt. Arbeidet er ledet på statssekretærnivå, og det er etablert arbeidsgrupper på embetsnivå for ulike tema. Ulike forslag dreier seg eksempelvis om å søke støtte for en global konvensjon om åpenhet og transparens i internasjonal økonomisk virksomhet, styrkede krav om mer og bedre regnskapsrapportering i multinasjonale bedrifter, alternativer til dagens praksis for hvordan internhandel i slike bedrifter skattlegges og økt åpenhet om norske interesser knyttet til skatteparadiser.

Det er opprettet et dialogprosjekt om kapital og utvikling. Hensikten er å få en offentlig diskusjon og øke kunnskapen om internasjonale kapitalstrømmer til og fra fattige land. Dette vil gi oss bedre mulighet i fellesskap til å utforme norske posisjoner og initiativ internasjonalt. I dialogprosjektet samarbeider regjeringen med frivillige organisasjoner, fagforeninger og næringsliv om åpne møter og seminarer og stimulerer interesse for temaene i journalistmiljøer.

Samtidig skal innsatsen for inntektsgenerering gjennom skatt og bedre forvaltning av ikke-fornybare ressurser trappes opp. Som en oppfølging av Kapitalfluktutvalgets rapport «Skatteparadis og utvikling» (NOU 2009:19), vil Regjeringen øke satsingen på skatteområdet gjennom støtte til nettverket av afrikanske skattemyndigheter (African Tax Administration Forum). I noen utvalgte land vil Norge støtte skatteadministrasjon med sikte på å styrke kompetansen for skattlegging av internasjonale selskaper og utvinningsindustri. Det vil også legges større vekt på generell skattlegging, som et virkemiddel for å styrke ansvarsforholdet mellom stat og borger. Støtten til skattesamarbeid gjennom OECD økes. Norge støtter også FNs ekspertkomité for internasjonalt samarbeid på skatteområdet. Denne komitéen har et særlig fokus på problemstillinger som er relevante for utviklingsland. Regjeringen vil opprette et nasjonalt forskningsprogram for å styrke kompetansen om internasjonale skattespørsmål, kapitalflukt og skatt og utvikling i Norge.

De fleste av våre samarbeidsland har en utfordrende styresettsituasjon. I mange av disse landene gjør svak kompetanse, svake institusjoner, mangel på åpenhet og uhensiktsmessige systemer for offentlig forvaltning og finansforvaltning spesielt at det offentlige ofte arbeider ineffektivt og ikke yter gode nok tjenester og dermed heller ikke kan utføre sine funksjoner som skattemyndighet, håndhever av lover og som kontrollør godt nok. I slike land er også aktiviteter av illegal art i grensesonen mot forvaltning og styring utbredt.

Støtte til bedring av samarbeidslandenes forvaltningssystemer og institusjoner kan bidra til økt åpenhet i forvaltningen, redusert korrupsjon, mindre ulovlig kapitalflukt og redusere forekomsten av ressursrov. Forutsetningen er at viljen til reformer er til stede og at landene selv har eller er villige til å utforme planer og gjennomføre dem. Den norske innsatsen av slik bistand vil generelt være basert på det totalbehovet en ser i det enkelte land, i landenes egne planer, i hva andre givere dekker og i hvor Norge har særlig kompetanse til å bidra med forbedringer. Framdrift på viktige reformer knyttet til styresett inngår også som betingelser for budsjettstøtte. Samtidig gis det høy prioritet til kapasitets- og institusjonsutvikling innen de tematiske satsingsområdene.

Økt åpenhet er et av de viktigste virkemidler i kampen mot korrupsjon, internasjonale skatteunndragelse i stor skala, og i kampen mot organisert kriminalitet og terrorfinansiering. Hemmelighold og manglende oversikt over bedrifters reelle eierskap og deres finanstransaksjoner gjør at det nærmest er fritt fram for lovbrudd på disse områdene og at profitt fra kriminell aktivitet med letthet kan unndras konfiskering. Bedre tilgang til informasjon gjør det enklere for det sivile samfunn, og spesielt media, å rette søkelyset på økonomisk mislighold og inneffektiv bruk av offentlige ressurser. Gjennom blant annet budsjettstøtte, direkte støtte til riksrevisjon og antikorrupsjonsenheter bidrar Norge til bedre og mer åpen forvaltning i samarbeidsland. Norge støtter sivilsamfunn direkte og gjennom å involvere frivillige organisasjoner i størst mulig grad i de initiativer vi arbeider med.

Et viktig arbeid for større åpenhet om finanstransaksjoner er den internasjonale Task Force on Financial Integrity and Economic Development. Kjernen i Task Force er frivillige organisasjoner – bl.a. Global Financial Integrity, Transparency International, Global Witness, Tax Justice Network, Christian Aid – som arbeider spesielt med anti-korrupsjon, internasjonale skatteregler, åpenhet i utvinningsindustrien og utviklingslands betingelser i det globale system generelt. Gruppen har en rekke initiativer knyttet til påvirkning av internasjonale kjøreregler, dialog med G20, OECD, Verdensbanken, IMF etc., spesialisert rådgivning til enkeltland, utvikling av pensum for utdanningssektoren, den utfører studier og analyser og produserer rapporter som er helt i forkant av kunnskapsutviklingen på området ulovlig kapitalflyt. Norge støtter også forskningsarbeid i bl.a. Verdensbanken og FNs organisasjon mot narkotika og kriminalitet (UNODC), både for å påvirke agendaen i slike viktige internasjonale organisasjoner og for å sikre støtte blant medlemsland for nødvendige endringer i internasjonalt regelverk og praksis.

For å yte relevant støtte og sette realistiske mål, legge opp hensiktsmessige strategier og velge virkemidler for å nå disse er det generelt også nødvendig med god forståelse av hvor landene vi yter bistand til, står sosialt, kulturelt og politisk. Gode analyser av samarbeidslandenes politiske økonomi og samarbeid med andre giverland om dette har derfor høy prioritet.

Mange av våre samarbeidsland har betydelige petroleumsressurser. Gjennom Olje for Utvikling-programmet (OfU) bidrar Norge til at ressursrike utviklingsland kan forvalte sine ressurser slik at det kommer fellesskapet til gode. Samarbeidet vil i 2011 videreføres i de ni hovedlandene og om lag 15 landene med begrenset samarbeid. Det er også igangsatt regionale prosjekter i Øst- og Vest-Afrika. Samarbeidet vektlegger ressursplanlegging, styrking av finansforvaltning og miljøforvaltning og fremmer et integrert perspektiv på petroleumsforvaltning spesielt i hovedlandene. OfU støtter også norske og internasjonale frivillige organisasjoner med å bygge sivilsamfunnskapasitet i OfUs samarbeidsland.

Godt styresett er et gjennomgående fokus i alle disse fagområdene. En sentral samarbeidspartner er det internasjonale initiativet Extractive Industries Transparency Initative (EITI). Initiativet tar sikte på å fremme åpenhet om inntektsstrømmen fra selskap til vertsland i utvinningsbransjene, og det har betydelig internasjonal støtte.

Hensikten med OfU-programmet er ikke å fremme norske næringsinteresser i samarbeidslandene, men å bygge opp kompetanse i mottakerlandet til å forvalte sine petroleumsressurser på en bærekraftig måte. Det er etablert klare retningslinjer for hvordan OfU kan benytte oljeindustrien og deres kompetanse, og programmet vil fortsette å fremme full åpenhet i samarbeidet med oljeindustrien.

Norge bistår også en rekke afrikanske land i å fastsette deres kontinentalsokkels yttergrenser i tråd med Havrettskonvensjonens bestemmelser.

7.5 Konflikt og norsk engasjement

Land som mottar norsk bistand, er på en eller annen måte sårbare. Bærekraftig utvikling for hele befolkningen er et hovedmål i utviklingsland, men en slik utvikling kan ikke skapes gjennom bistand. Land som i tillegg til fattigdom, ulikhet og manglende kapasitet på myndighetsnivå er i konflikt eller er sårbare for konflikt, har ekstra utfordringer. Fungerende stater er en forutsetning for utvikling, for fred og for innbyggernes sikkerhet, mens sårbarhet eller sammenbrudd av staten utgjør en stor risiko både for befolkningen i landet, for naboland og for det internasjonale samfunnet.

Det er nettopp sårbare stater som har den største fattigdommen, det er her det forekommer alvorlige brudd på menneskerettighetene, mødre- og barnedødeligheten er størst og volden mest utbredt, inkludert seksualisert og annen kjønnsbasert vold. I forhold til FNs tusenårsmål for 2015 er denne gruppen spesielt dårlig stilt. Enkelte land som er sårbare for konflikt, har også vist seg å være sårbare for framvekst av voldelig, politisk ekstremisme rettet mot spredning av demokrati og menneskerettigheter som globale samfunnsnormer. Bortsett fra sårbarheten har land sårbare for konflikt knapt noe felles; deres ulike historie, kultur, etniske sammensetning, politiske maktfordeling, økonomiske forutsetninger, klima og geografiske plassering gjør at det fordres helt ulike strategier skal de kunne utvikle seg til mer robuste stater. En forutsetning for effektiv ekstern bistand til stabilisering og statsbygging slik vi definerer det, synes å være at det finnes en politisk elite med tilstrekkelig interesse for god utvikling og med tilstrekkelig støtte i befolkningen til å foreta nødvendige handlinger.

Ut fra disse erfaringene har det på giversiden vokst fram en erkjennelse av at stater må endres innenfra, og at endring tar tid. Myndighetene må selv bygge legitimitet for sin myndighetsutøvelse hos innbyggerne. Historisk har framveksten av en sterk middelklasse vært viktig i å fremme en utviklingsvennlig, stabil stat. Eksterne aktører kan bidra, legge til rette for, oppmuntre og støtte – men ikke beordre eller styre god, demokratisk utvikling. Likevel ser en at infrastruktur, fungerende økonomiske strukturer og rammeverk, samt utvikling av rettsvesen er nødvendige, om ikke tilstrekkelige, byggesteiner også i sårbare stater. Norge vil fortsette støtten til disse områdene der vår innsats kan utgjøre en forskjell.

Disse erkjennelsene ansporer oss til å yte land sårbare for konflikt smartere og mer kunnskapsbasert støtte. Bistand utgjør bare en liten del av økonomien i de fleste mottagerland, hvor kapitalstrømmene gjerne går utenom både stat og den enkelte borger. I sårbare stater er det imidlertid særlig vanskelig å stimulere til økonomisk vekst og rettferdig fordeling, blant annet fordi sikkerhetssituasjonen gjør investeringer for risikofylt. Å bidra til stabilitet er derfor et høyt prioritert område.

Norge er tilrettelegger eller støttespiller i konkrete freds- og forsoningsprosesser på oppfordring av partene i de aktuelle konfliktene. Mange års erfaring fra dette arbeidet har overbevist oss om at dialog, også med væpnete, voldelige aktører, ikke må utelukkes som middel til en fredsløsning. Varig fred betinger at løsningen inkluderer alle parter, og at man har et langsiktig perspektiv. Kvinners erfaringer i krig må gis større oppmerksomhet, og kvinners deltakelse i konfliktløsning og fredsbygging må styrkes, både fordi det bidrar til varige fredsløsninger og økt sikkerhet og som et ledd i å fremme kvinners rettigheter og likestilling. Kvinner rammes annerledes enn menn i krig, og Norge skal bidra til effektiv innsats mot seksualisert vold i konflikt. I tråd med FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og de øvrige resolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet, skal Norge sammen med FN og andre støttespillere bidra til å løfte kvinners roller i dette arbeidet.

Mens gode nasjonale prosesser etter en konflikt er viktige, kan varig stabilitet ikke oppnås uten at regionale krefter som virker mot fred og stabilitet samtidig håndteres og endres, mens regionale krefter for god, felles utvikling har en viktig rolle i prosessene. Norge vil fortsatt arbeide for et godt samarbeid med lokale, regionale og internasjonale aktører.

Regjeringen vil fortsette samarbeidet med forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner som arbeider med fred, konfliktløsning og fredsbygging.

Beskyttelse av sivile mot vold og overgrep er blitt en stadig viktigere del av den humanitære innsatsen. Krigførende parters manglende respekt for humanitærretten utsetter sivilbefolkningen for stor risiko og omfattende tap. Det er regjeringens mål å styrke innsatsen for beskyttelse av sivile i væpnede konflikter.

Årsakene til flukt og migrasjon blir stadig mer komplekse, og klimaendringer kan føre til øktsårbarhet og at nye befolkningsgrupper drives på flukt. Tiltak for å beskytte flyktninger og internt fordrevne er sentrale i norsk humanitær innsats. Regjeringen vil bidra til å finne varige løsninger for folk på flukt, samt en mer samordnet og strategisk innsats i forhold til klimaflyktninger i samarbeid med FN.

Regjeringen vil videreføre sin innsats for humanitær nedrustning i 2011 og gi prioritet til arbeidet med væpnet vold og videre iverksettelse av Minekonvensjonen og Konvensjonen om klaseammunisjon. Bruk av håndvåpen og eksplosiver er med på å skape et stort og økende humanitært og utviklingsmessig problem. Ifølge FN dør 740.000 mennesker hvert år som en direkte konsekvens av vold hvor våpen er involvert. Samlet er konsekvensene ofte at fredsbestrebelser undergraves, at konflikter forlenges, at humanitær bistand ikke når fram og at utviklingsmålene ikke nås. Norge vil arbeide aktivt for at håndvåpeninnsatsen og andre deler av de internasjonale bestrebelsene på å hindre og redusere væpnet vold både gjennom FN, humanitære organisasjoner og gjennom andre internasjonale og regionale aktører bidrar til å gjøre en reell forskjell i rammede land og samfunn. Væpnet vold har både humanitære, sikkerhetsmessige og utviklingsmessige aspekter, og vår innsats vil omfatte styrking av det internasjonale regelverket, hjelp til ofre og deres samfunn, rydding av eksplosiver, innsamling og destruksjon av våpen, eksportkontroll, kriminalitetsforebygging, menneskerettigheter og utviklingsspørsmål. Regjeringen vil arbeide videre med å sikre større tilslutning til og gjennomføring av Oslo-forpliktelsene mot væpnet vold, der systematisk overvåking og måling av væpnet vold, integrering av arbeidet mot væpnet vold i utviklingsplaner på alle myndighetsnivå, samt anerkjennelse av ofrenes rettigheter står sentralt.

Menneskerettighetene utgjør et sentralt verdigrunnlag for Regjeringen. Norsk utenrikspolitikk skal bidra til å sikre respekt for individets ukrenkelighet. Respekten for det enkelte menneske og arbeidet for fred, sikkerhet og en rettferdig verdensorden henger nært sammen. Menneskerettighetene er derfor også en viktig utenrikspolitisk interesse.

Både i FNs generalforsamling og som medlem i FNs Menneskerettighetsråd deltar Norge aktivt til støtte for FNs internasjonale menneskerettighetsarbeid. FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) vil fortsatt være en sentral partner for Norge i arbeidet med å sikre en sterkere gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå. Et hovedmål for Norges medlemskapsperiode i Rådet 2009-2012 er å bidra til å bevare og styrke det internasjonale systemet for beskyttelse av menneskerettighetene. Dette arbeidet utføres i tett samarbeid med våre nærmeste samarbeidspartnere i Rådet, særlig EUs medlemsland og USA. Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning og styrke gjennomføringen av rettighetene på landnivå. I dette arbeidet har landhøringene av menneskerettighetssituasjonen (Universal Periodic Review) i alle FNs medlemsland blitt et viktig virkemiddel. Aktiv deltakelse under landhøringene i Rådets sesjoner skal følges opp gjennom bruk av rapportene og anbefalingene fra høringene på landnivå, både i bilateralt samarbeid med enkeltland og i samarbeid med FN og andre internasjonale og regionale organisasjoner på landnivå.

7.6 Kvinners kraft til endring

Utviklingssamarbeidet skal være kvinnerettet. Regjeringen vil prioritere kvinners rett til helse, utdanning, politisk og økonomisk deltakelse og kampen mot overgrep mot kvinner. Regjeringen vil arbeide internasjonalt for å sikre kvinners reproduktive helse, for å avkriminalisere abort og styrke det internasjonale arbeidet mot menneskehandel.

Tiårsmarkeringen i 2010 for Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet vil bli brukt til å løfte temaet på den internasjonale agendaen og til å skape økt politisk vilje og forpliktelser til å fremme kvinners deltakelse og sikre at aktørene i større grad holdes ansvarlige for gjennomføring av SR 1325. I tillegg til å støtte utviklingen av handlingsplaner for gjennomføring av SR 1325 i land i Sør, vil regjeringen utvikle en strategi for den nasjonale handlingsplanen, med sikte på å styrke resultatorienteringen og ansvarliggjøringen av aktører i Norge. Regjeringen vil fortsette å støtte opp om FNs sentrale rolle og samtidig støtte organisasjoner og aktører i aktuelle land, bl.a. Afghanistan, Nepal og Sudan, for å øke kvinners innflytelse og deltakelse i sentrale beslutningsprosesser knyttet til fred og sikkerhet. Arbeidet med å styrke kjønnsperspektivet i sikkerhetssektoren vil bli videreført, både nasjonalt og internasjonalt, bl.a. i samarbeid med FN og NATO og i tett dialog med Forsvarsdepartementet.

Regjeringen vil fortsette å styrke innsatsen for å redusere og forebygge seksualisert vold som en del av den sikkerhetspolitiske agendaen, med et særlig fokus på å bekjempe straffefrihet. Et av de mest effektive tiltakene mot seksualisert vold er å holde overgriperne ansvarlige. DR Kongo vil fortsatt være et særlig satsningsområde. Gjennom Prosjekt for kvinner, fred og sikkerhet vil samarbeidet med FNs nye spesialrepresentant for seksualisert vold i konflikt styrkes ytterligere for å bidra til økt koordinering av FN-systemet og mer effektiv innsats i felt. Regjeringen vil videre bidra til å styrke opplæringen av sivilt og militært personell i fredsoperasjoner med sikte på å styrke beskyttelsen mot seksualisert vold i konflikt, i samarbeid med FN og sentrale troppebidragsytende land.

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet er besluttet videreført i perioden 2010-2013. Innsatsen spisses geografisk og tematisk, med vekt på økt politisk profilering og integrering av kjønnsperspektiv og likestilling innen strategiske samarbeidssektorer som energi og klima, olje og energi, næringsutvikling, fred og forsoning, mødre- og barnehelse. Den bilaterale innsatsen vil få økt oppmerksomhet, og sju ambassader, hvorav fem i Afrika, får en tettere oppfølging.

Toppmøtet for FNs tusenårsmål i september 2010, den årlige ministergjennomgangen i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC), FNs generalforsamling og Menneskerettighetsrådet vil være sentrale arenaer og prosesser for markering av kvinners rettigheter og likestilling i 2011. Norge fremmer likestilling som en nødvendig forutsetning og «gjennombruddsstrategi» for FNs tusenårsmål. Det norske engasjementet for mødrehelse vil bli videreført med økt vekt på kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter og likestilling. Kvinners rettigheter og styrking av det overnasjonale arbeidet mot diskriminerende lovgivning og vold mot kvinner står sentralt for Norge som medlem av Menneskerettighetsrådet. Norge vil støtte opp under etableringsfasen og engasjere seg i styringen av den nye konsoliderte FN-organisasjonen for kvinners rettigheter og likestilling, som skal være i drift per 1/1 2011.

7.7 Tusenårsmålene – helse og utdanning

Norge har arbeidet for å beholde fokus på oppnåelse av tusenårsmålene fram mot 2015. Status for målene viser framgang, men understreker samtidig at arbeidet trenger forsterket innsats fram mot 2015. Virkningene av finanskrisen og den vedvarende utfordringen som naturkatastrofer representerer, er noen faktorer som har skapt hindringer for den globale innsatsen. Bistandsbudsjettet, med vekt på bidrag til økonomisk utvikling, basert på norske fortrinn, er viktig i arbeidet for å nå tusenårsmålene. I 2011 vil regjeringen også legge vekt på å prioritere tiltak som kan øke effekten i arbeidet for å nå de enkelte målene.

Norge har tatt et særlig ansvar for tusenårsmål 4 og 5 om en bedring av barne- og mødrehelse. Arbeidet er nært knyttet til innsatsen for å nå tusenårsmål 6 om bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria. Tusenårsmål 4 og 5 er de av tusenårsmålene som er lengst fra målet, og det kreves derfor forsterket internasjonal innsats. Norge spiller en viktig politisk pådriverrolle gjennom statsministerens deltakelse i et internasjonalt nettverk (Network of Global Leaders) som jobber for disse målene. I tillegg er det inngått bilateralt samarbeid for å redusere barne- og mødredødeligheten i India, Pakistan, Nigeria, Malawi og Tanzania. Disse fem landene har særlig store dødelighetstall.

I innsatsen for tusenårsmål 6 inngår deltakelse og støtte til FNs aidsprogram, Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, samt legemiddelinnkjøpsordningen UNITAID. Videre innsats konsentreres om å stoppe spredning av hiv. Dette omfatter effektive førstelinjetjenester for behandling, investeringer i helsesystemer og bedre tilgang til helsepersonell. Målet er bedre levekår og livskvalitet for hiv-positive, ved å bidra til å normalisere hiv og aids i samfunnet. Den norske innsatsen for de helserelaterte tusenårsmålene skjer bl.a. i samarbeid med FN, Verdens helseorganisasjon (WHO), Verdensbanken og globale helsefond. Norge er styremedlem i WHO for perioden 2010-2013 og GAVI (Den globale vaksinealliansen) 2010-2012.

Regjeringen viderefører satsingen på tusenårsmål 2, utdanning. I tråd med den internasjonale arbeidsdelingen har regjeringen valgt å kanalisere en større del av utdanningsstøtten gjennom multilaterale institusjoner som UNICEF og Verdensbanken. Jenters utdanning er høyt prioritert i alle de norske satsingene. Den største utfordringen er nå å sikre et godt utdanningstilbud og få de barna som fortsatt faller utenfor, inn i skolen. Det vil derfor fortsatt være et fokus på marginaliserte grupper av barn og støtte til utdanning i sårbare stater og land i konflikt, som Afghanistan, Det palestinske området og Sudan, både gjennom frivillige organisasjoner og flergiverfond.

Tett knyttet opp til arbeidet for å nå tusenårsmålene er regjeringens arbeid for å fremme barn og unges rettigheter, innsats for anstendig arbeid og tiltak for å hindre rekruttering av nye ofre for menneskehandel. Regjeringen har bedt Norad om å foreta en vurdering av hvordan FNs barnekomités anbefaling til Norge om barns rettigheter i bistanden kan følges opp på landnivå.

Utfordringen er å sikre at norsk bistand mest mulig effektivt bidrar til at Barnekonvensjonens bestemmelser blir gjennomført i våre samarbeidsland. Barn og unge må i denne sammenheng ikke bare sees i et sårbarhetsperspektiv, men også som rettssubjekter og endringsaktører som kan mobiliseres gjennom konkrete tiltak.

7.8 Samstemthet og nye finansieringsformer

Tiltak på en rekke politikkområder som ligger utenom bistandssfæren, og som er utformet for andre formål, kan likevel ha betydelige konsekvenser for utvikling i fattige land. Et samarbeid mellom institusjoner som er ansvarlige for slike tiltak, er nødvendig for å sikre at de negative virkningene for utviklingsland blir minst mulig. Norge deltar i internasjonalt samarbeid gjennom OECD og andre fora for å sikre bedre utviklingseffekt av vår samlede politikk, inkludert rammebetingelser for privat sektor.

Bistand går i hovedsak til tiltak med fattigdomsbekjempelse som hovedmål. Andre tiltak som også kan være utviklingsfremmende, men som ikke kommer bare fattige land til gode, har i dag ingen lignende internasjonalt godtatt finansieringsordning og blir dermed ofte underfinansiert. Klimakrisen, farlige sykdommer som mest rammer folk i fattige land, manglende økonomisk evne til å skaffe seg utviklingsfremmende kunnskap og teknologi og sikkerhetssituasjonen i fattige og politisk urolige regioner er eksempler på utfordringer som krever midler ut over det bistanden i dag kan bidra med.

Utenriks- og forsvarskomitéen ba i Innst.S.nr. 269 til St.meld 13 (2008-2009) Klima, Konflikt og Kapital om en årlig rapport til Stortinget om hvordan regjeringens samlede politikk gagner utviklingsland. Arbeidet med å etablere et system for slik rapportering er nå i gang. I et eget vedlegg i denne proposisjonen er utfordringene innen global helse beskrevet, samt hvordan en samlet regjering svarer på denne utviklingen. Det siktes mot å legge fram første fulle rapport i 2011. En samlet Utenriks- og forsvarskomité konstaterte i samme innstilling at globale fellesgoder som fremmer utvikling, er underfinansiert. Den ba om at det vurderes opprettet en ny budsjettkategori på statsbudsjettet, utenom 03-området, for finansiering av slike fellesgoder. Kategorien skal dermed omfatte tiltak som ikke faller inn under kriteriene for bistand slik de er definert av OECDs utviklingskomité, DAC. Konklusjonen av dette arbeidet vil være klar til budsjettet for 2012.

Norge deltar i "The Leading Group on Innovative Financing for Development". Gruppen består av en rekke land samt offisielle og private organisasjoner.

The Leading Group har vurdert ulike innovative finansieringsmekanismer. I 2006 ble den internasjonale ordningen for innkjøp av legemidler (UNITAID) som er knyttet til en solidaritetsavgift på flyreiser lansert. Norges bidrag til UNITAID dekkes i sin helhet over bistandsbudsjettet og Norge har ikke innført en slik avgift. I oktober 2009 dannet Norge sammen med 11 andre medlemsland i Leading Group en arbeidsgruppe, Task Force on International Financial Transactions for Development. Denne arbeidsgruppen vurderer mulige transaksjonsskatter på finansiell sektor for å skaffe penger til finansiering av globale fellesgoder.

Innovativ finansiering er også aktuelt i forbindelse med de internasjonale klimaforhandlingene. I våres opprettet FNs generalsekretær en høynivågruppe for klimafinansiering (AGF). Statsminister Stoltenberg og Etiopias statsminister Meles Zenawi leder gruppen som består av statsledere, ministre og økonomiske eksperter fra en rekke både fattige og rike land. Den vurderer ulike finansieringskilder fra både privat og offentlig sektor.

7.9 Samarbeidspartnere

For å sikre en optimal utnyttelse av norske bistandsmidler, fortsetter regjeringen arbeidet med en klarere arbeidsdeling mellom de ulike bistandskanalene. Utgangspunktet for dette arbeidet er at norske midler skal benytte den kanal som best bidrar til at norsk innsats kan gjøre en forskjell.

Det multilaterale systemet tillegges stor vekt i regjeringens utenrikspolitikk. De multilaterale organisasjonene har helt sentrale roller i den utviklingspolitiske debatten, i fastsetting av globale normer, konvensjoner og handlingsplaner og på landnivå. Gjennom støtte til utviklingen av den enkelte organisasjons kjerneområde og pågående reformarbeid bidrar Norge aktivt til en klarere arbeidsdeling mellom de ulike multilaterale organisasjonene.

Multilaterale kanaler benyttes for å løse oppgaver som verdenssamfunnet har definert som særlig viktige og der Norge ikke har et opplagt nasjonalt faglig eller politisk fortrinn. Multilaterale kanaler er også mest effektive for å støtte land der Norge ikke har tilstedeværelse.

Global rettferdighet og en sosial og bærekraftig globalisering er sentrale mål i utenrikspolitikken. Etter regjeringens vurdering er FN den viktigste organisasjonen for internasjonalt samarbeid og rettferdig global styring. FN-systemet har tilnærmet universell tilstedeværelse og et bredt mandat. Norge er en pådriver for at FN blir mer enhetlig på landnivå – med én ledelse, ett program og ett budsjett. Tilbakemeldingene fra Ett FN i åtte pilotland er at denne reformen har ledet til et tydeligere og mer relevant FN, som er bedre i stand til å svare på landenes behov og prioriteringer.

FN utgjør kjernen i det internasjonale humanitære systemet sammen med Røde Kors-bevegelsen og ikke-statlige organisasjoner. Et velfungerende FN og et tett samarbeid mellom FN og ikke-statlige humanitære organisasjoner er nødvendig for å sikre effektiv humanitær respons.

Verdensbanken og de andre utviklingsbankene er sentrale aktører både internasjonalt, regionalt og på landnivå. Vi bruker et aktivt styrearbeid til å fremme den norske utviklingspolitiske agendaen. I dette arbeidet inngår videreføring av pågående demokratiseringsprosesser som åpner for større innflytelse fra fattige land, samt ivaretakelse av norsk og nordisk posisjon i Verdensbankens organer.

Det bilaterale samarbeidet har som primærmålsetning å redusere fattigdom i våre samarbeidsland. Dette samarbeidet baserer seg på nasjonale utviklingsstategier og bidrar til å bygge bærekraftige nasjonale institusjoner. Samarbeidet har blitt dreid mot områder der Norge har etterspurt kompetanse og innsatsen gir en klar merverdi.

Denne type stat-til-stat samarbeid er den viktigste kanalen for å styrke den bilaterale relasjonen mellom Norge og våre samarbeidsland. Myndighetssamarbeid gir mulighet for bred dialog om utviklingspolitiske utfordringer og knytter sammen internasjonale prosesser med arbeid på landnivå – for eksempel mht. tusenårsmålene på helse, miljø og klima.

De globale fondene – bl.a. GAVI – representerer et særegent samarbeid mellom internasjonale, statlige og private aktører. De mobiliserer tilleggsressurser og kanaliserer disse til viktige oppgaver som ikke mottar tilstrekkelig finansielle ressurser på annen måte.

I sin oppfølging av Paris-erklæringen legger regjeringen stor vekt på arbeidsdeling mellom bilaterale partnere. Det pågående arbeidet i Nordic+ 2 er et særlig nyttig instrument for en slik tilnærming. I våre samarbeidsland bidrar dette til økt fokusering på resultater og bedre ressursutnyttelse.

Samarbeidet i utviklingskomiteen i OECD utgjør en viktig arena for tilrettelegging av god koordinering av samarbeidet mellom de store bilaterale og multilaterale giverne. OECDs gjennomgang av denne komiteens arbeid har igangsatt et viktig reformarbeid. I dette arbeidet inngår bl.a. utvikling av en revidert database for internasjonale pengestrømmer til utvikling, nye satsningsområder innen globale fellesgoder og økt samstemthet i utviklingspolitikken, samt avklaring av forholdet mellom OECD og nye og store bilaterale givere i sør. I denne prosessen har Norge vært en pådriver.

Det sivile samfunn og deres organisasjoner representerer en viktig kanal for norsk utviklingsbistand. Deres forankring på grasrota både i Norge og samarbeidslandene gir disse aktørene en unik mulighet til å nå ut til lokale målgrupper med kompetansebyggende og andre utviklingsfremmende tiltak.

Organisasjonene oppmuntres til innsats på områder der de har særlige forutsetninger for å gjøre en forskjell. Norske og internasjonale frivillige organisasjoner bidrar bl.a. med å bygge nettverk mellom viktige aktører i nord og sør og til kapasitetsutvikling gjennom samarbeid med partnere blant uavhengige medier, menneskerettighetsforkjempere, kulturmiljøer, miljøbevegelse, bondeorganisasjoner, organisasjoner som kjemper mot korrupsjon og andre.

Sivilsamfunnsorganisasjoner er derfor en sentral kanal for norsk bistand og viktige utviklingsaktører. Regjeringen vil videreføre støtten til sivilsamfunnsorganisasjoner og arbeide for å motvirke tendensen til å begrense frivillige organisasjoner, grasrotbevegelser, fagorganisasjoners og uavhengige mediers handlingsrom og ytringsfrihet.

Arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner er sentrale samarbeidspartnere for Norge i arbeidet med å fremme rettferdig sysselsetting og sosial beskyttelse i fattige land. Regjeringen vil jobbe for å øke bevisstheten rundt partenes rolle og deltakelse i den økonomiske utviklingen i deres eget land.

Frivillige organisasjoner er også viktige samarbeidspartnere for Norge i den humanitære innsatsen. Organisasjonenes evne til å være fleksible i kritiske situasjoner gjør at de ofte er raskt på plass med humanitær bistand i situasjoner etter menneske- eller naturskapte katastrofer.

Norsk bistand har i flere tiår inkludert støtte til kultursektoren som endringsagent i utvikling av sivilt samfunn. Norge har markert seg som en pålitelig og viktig samarbeidspart og er i teten i Europa når det gjelder nivået på kulturbistanden. Den stadig økende interessen og engasjementet fra sentrale norske kunst- og kulturinstitusjoner har klart bidratt til å utvikle den norske kompetansen på feltet, og innsatsen vil bli videreført.

7.10 Samarbeidsland – hvor og hvorfor

Utviklingssamarbeidet skal bygge på mottakerlandets behov og prioriteringer slik de er nedfelt i landenes egne strategiske planer. Det er en målsetning for utviklingssamarbeidet at det skal styrke partnerlandenes egne forutsetninger for å drive effektiv fattigdomsbekjempelse og langsiktig utvikling i tråd med disse planene. Dette er i tråd med Paris-erklæringens målsetning om at utviklingssamarbeidet skal fremme økt eierskap i våre samarbeidsland. Norsk bistandsinnsats skal være resultatorientert og ha som mål å sikre varige virkninger i våre samarbeidsland.

Regjeringen legger videre vekt på at norsk bistand skal bidra til kapasitetsbygging og kompetanseoverføring på områder der Norge har spisskompetanse, samt at bistandsmidler skal brukes strategisk for å utløse ressurser fra andre finansieringskilder. I tillegg vil regjeringen prioritere en tematisk konsentrasjon av utviklingsarbeidet, med tilhørende reduksjon i tiltak og avtaler.

Norge vil i 2011 ha et langsiktig samarbeid (programkategori 03.10 Bilateral bistand) med en rekke land. Hovedformålet er å bidra til langsiktig og bærekraftig utvikling. I et slikt langsiktig perspektiv vil det fra tid til annen komme tilbakeslag i samarbeidet som kan kreve midlertidige justeringer fra norsk side for å markere at avvik må adresseres og rettes opp. Denne formen for dynamisk samarbeid er i tråd med regjeringens krav til at bistandssamarbeidet, i tråd med Paris-erklæringen, skal være resultatorientert og prioritere de som trenger bistanden mest.

Det langsiktige samarbeidet vil i 2011 omfatte bl.a. Burundi, Etiopia, Liberia, Madagaskar, Malawi, Mali, Mosambik, Sudan, Tanzania, Uganda, Zambia i Afrika; Afghanistan, Nepal, Pakistan, Sri Lanka, Øst-Timor i Asia; Nicaragua i Latin-Amerika og Det palestinske området i Midt-Østen. Det palestinske området, Afghanistan og Sudan er de største mottakerne av norsk bistand. Flere av disse landene vil også motta penger fra andre budsjettposter.

Regjeringen har i løpet av stortingsperioden økt bistanden til land i konflikt, og denne satsingen vil fortsette. I disse landene vil overgangsbistand (Kapittel 162 Overgangsbistand) noen ganger supplere eller erstatte støtte over regionbevilgningen. Overgangsbistand utgjør hovedtyngden av norsk innsats for å støtte tidlig rehabilitering, gjenoppbygging og fredsbygging i utvalgte land. Noen av disse landene vil også motta langsiktig bistand, og noen også humanitær bistand. Sudan vil få den største tildelingen i 2011. Eritrea, Somalia, DR Kongo, Zimbabwe, Burma og flere andre land vil også motta overgangsbistand. Norges bidrag til gjenoppbygging på Haiti dekkes delvis fra denne posten.

Samarbeidet med flere land, herunder Angola, Bangladesh, Indonesia, Vietnam og Sør-Afrika er under omlegging til et mer strategisk og faglig samarbeid på områder som klima, næringsutvikling, olje for utvikling, skog og forskning, med utgangspunkt i fagområder hvor Norge kan tilby en merverdi til disse landenes utviklingsplaner. I tillegg vil Kenya motta midler fra regionbevilgningen til et mer politisk avgrenset samarbeid.

I tråd med Norges humanitære strategi vil de humanitære midlene i betydelig grad bli avsatt til geografisk ikke-øremerkede bidrag, tematiske bidrag og flerårige avtaler. Deler av bevilgningen vil bli holdt som en reserve for å kunne fordeles når prekære behov oppstår. I Afghanistan, Det palestinske området, Sudan, Haiti, Great Lakes-området og Afrikas Horn vil trolig behovet for humanitær bistand også i 2011 være betydelig. Også bistanden til DR Kongo, Somalia, Zimbabwe og Burma antas å ha en sterk humanitær profil.

Fokus for bruk av midler til fred, forsoning og demokrati (kapittel 164 Fred, forsoning og demokrati) vil i 2011 særlig være på konfliktene i beltet fra Tyrkia til Afghanistan/Pakistan, Iran og Midtøsten. I tillegg vil en betydelig del av bevilgningen gå til Afrika, i hovedsak de sammenvevde konfliktene rundt Afrikas horn og DR Kongo.

Klima- og skogprosjektet omfatter nå direkte bilateralt samarbeid med to land; Brasil og Tanzania. I tillegg er det inngått to intensjonsavtaler med Indonesia og Guyana. Disse intensjonsavtalene legger grunnlaget for framforhandling av avtaler mellom landene. Disse avtalene vil fastlegge målsetninger, rapporterings- og resultatansvar, samt andre forpliktelser. Oppfølging av klima- og skogprosjektet skjer i tett dialog med Miljøverndepartementet. Det legges også opp til betydelig bistand til Kongobassenget, primært DR Kongo gjennom AfDB3 og til en rekke andre land via UN-REDD og Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility og Forest Investment Programme, og via frivillige organisasjoner.

Satsingen på de helserelaterte tusenårsmålene omfatter direkte bilateralt samarbeid med de fire landene India, Pakistan, Tanzania og Nigeria. Den særskilte bevilgningen til kvinner/likestilling vil bli brukt i omlag 20 land. De største mottakerne vil fortsatt være Malawi, Mosambik, Uganda, Afghanistan og Nepal. I tillegg til tildelingene til landnivå fordeles det midler til globale og regionale tiltak, som i Great Lakesområdet.

Olje for utvikling har prioritert bilateralt samarbeid med ni land; Angola, Bolivia, Ghana, Madagaskar, Mosambik, Nigeria, Sudan, Øst-Timor og Uganda.

7.11 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2009

I 2009 videreførte regjeringen prosessen mot en mer strategisk utviklingspolitikk, hvor man spesielt har prioritert innsats på områder der norsk erfaring og kompetanse er etterspurt og kanalisert bistanden gjennom de kanalene som forventes å gi Norges bidrag størst mulig merverdi. Det rapporteres her i første rekke på volum og fordeling av bistanden i 2009, samt hvordan de prioriterte innsatsområdene er blitt fulgt opp. For ytterligere presentasjon av resultater fra bistanden vises det til de ulike programkategoriene. Oppsummering av landvise resultater i 2009 presenteres også på Norads landsider, som erstatter den tidligere årsrapporten om norsk bilateral bistand. Norads resultatrapport for 2010 vil gi en fremstilling av resultater i forhold til kapasitetsutvikling.

ODA-godkjent bistand i 2009

I 2009 ble det utbetalt 25,7 mrd. kroner i offisiell bistand, en økning på 2,8 mill. kroner (12,2 pst.) fra 2008. Forbruket i 2009 tilsvarte 1,06 pst. av BNI. Til sammenlikning utgjorde den ODA-godkjente bistanden 0,88 pst. av BNI i 2008.

Tabell 7.1 Samlet ODA-godkjent bistand fordelt på bistandstype 2006-2009 (mrd. kroner)

Bistandstype

2006

2007

2008

2009

Bilateral

8,4

45%

10,3

47%

10,3

45%

12,1

47%

Multilateral1

4,0

21%

5,5

25%

5,9

26%

6,5

25%

Multilateral

5,4

29%

5,0

23%

5,5

24%

5,8

22%

Administrasjon

1,0

5%

1,1

5%

1,2

5%

1,4

5%

Totalt

18,8

100%

21,8

100%

22,9

100%

25,7

100%

1 En del tematiske fond som tidligere var kodet som multilateral bistand ble f.o.m. 2007 kodet som multi-bilateral bistand. En del av økningen i multi-bilateral/nedgang i multlateral bistand i 2007 kan forklares ut fra endret statistikkføring, og reflejkkterer ikke endringer på tiltaksnivå.

Tabellen viser hvordan den norske bistanden har blitt fordelt mellom multilaterale (dvs. multilateral og multi-bilateral bistand) og bilaterale kanaler de fire siste årene. Tallene viser en jevn og stabil fordeling av det totale bistandsbudsjettet på hhv. multilaterale og bilaterale kanaler. Det har de siste tre årene vært et stabilt nivå på andelen av bistand gjennom multilaterale kanaler som har vært øremerket land eller sektor (multi-bilateral).

Tabell 7.2 Samlet bilateral bistand fordelt på hovedregion, 2006-2009 (mrd. kroner)

Hovedregion

2006

2007

2008

2009

Afrika

5,0

40%

5,3

34%

5,9

36%

5,7

31%

Latin-Amerika

0,7

6%

1,6

10%

0,8

5%

0,9

5%

Asia og Oseania

2,3

19%

2,9

18%

2,9

18%

2,7

15%

Europa

0,8

7%

0,7

4%

0,6

4%

0,6

3%

Midtøsten

1,0

8%

0,9

6%

0,9

6%

0,8

5%

Global uspesifisert

2,6

21%

4,3

27%

5,0

31%

7,8

42%

Totalt

12,4

100%

15,7

100%

16,2

100%

18,5

100%

Tabellen sammenfatter bilateral bistand og multi-bilateral bistand. Utgifter knyttet til flyktninger i Norge er inkludert i «Global uspesifisert». Ser man bort fra flyktningutgiftene er andelen «Global uspesifisert» på 33 pst. i 2009, noe som utgjør en økning fra 2008 på omtrent èn mrd. kroner. Over halvparten av dette kan forklares med klima og skogsatsingen. Fordelingen av bilateral bistand mellom de ulike verdensdelene forble i 2009 relativt uendret. Afrikanske land mottok også i 2009 den største andelen av bilateral bistand. Store deler av bistanden som blir klassifisert som «global uspesifisert», går til de minst utviklede landene (MUL) i Afrika.

Figur 7.1 De fem største mottakerlandene av norsk bilateral bistand,
perioden 2005-2009 (mill. kroner)

Figur 7.1 De fem største mottakerlandene av norsk bilateral bistand, perioden 2005-2009 (mill. kroner)

I 2009 var det totalt 112 land som mottok en eller annen form for øremerket norsk bistand. Dette omfatter støtte av svært begrenset omfang for de fleste og inkluderer blant annet prosjektstøtte gjennom norske frivillige organisasjoner, ettergivelse av lån til utenlandske studenter osv. For 25 land utgjorde bilateral norsk bistand 100 mill. kroner eller mer. De største mottakerne av norsk bistand får støtte over forskjellige budsjettposter, støtte til ulike formål og gjennom mange kanaler, jf. vedlegg 3.

Sårbare stater som Sudan, Det palestinske området og Afghanistan er blant de største mottakerne av norsk bistand. I tillegg til støtten over regionbevilgningene mottar disse også støtte over en rekke andre bevilgninger, bl.a. humanitær bistand og gjennom de globale bevilgningene for fred og forsoning, sivilt samfunn og overgangsbistand (Sudan).

Tabell 7.3 Bilateral bistand fordelt på type avtalepartner, 2006-2009 (mill. kroner)

2006

2007

2008

2009

Offentlige aktører

3 690

30 %

4 996

32 %

4 652

29 %

5 730

31 %

Offentlige aktører i utviklingsland

2 008

16 %

2 281

14 %

2 173

13 %

2 111

11 %

Norske offentlige aktører

1 419

11 %

2 513

16 %

2 236

14 %

3 361

18 %

Offentlige aktører i andre giverland¹

262

2 %

202

1 %

243

2 %

258

1 %

Privat sektor

462

4 %

443

3 %

554

3 %

856

5 %

Norsk privat sektor

120

1 %

75

0 %

176

1 %

171

1 %

Andre land privat sektor

247

2 %

256

2 %

292

2 %

569

3 %

Konsulenter

95

1 %

112

1 %

86

1 %

116

1 %

Frivillige organisasjoner/stiftelser

4 075

33 %

4 706

30 %

4 946

31 %

5 422

29 %

Norske

3 212

26 %

3 397

22 %

3 493

22 %

3 567

19 %

Internasjonale

404

3 %

650

4 %

795

5 %

1 076

6 %

Regionale

110

1 %

199

1 %

191

1 %

197

1 %

Lokale

348

3 %

460

3 %

467

3 %

582

3 %

Multilaterale institusjoner²

3 976

32 %

5 464

35 %

5 898

37 %

6 482

35 %

Uspesifisert

155

1 %

139

1 %

104

1 %

48

0 %

Totalt

12 358

100 %

15 748

100 %

16 154

100 %

18 537

100 %

1 Samfinansiering med mer

2 Inkluderer internasjonale finansinstitusjoner

Fordelingen av bilateral bistand (inkludert multi-bilateral bistand) på underkategorier for hvilke aktører som har ansvaret for gjennomføring, fremgår av tabellen over. En betydelig andel av norsk bistand gjennomføres av offentlige institusjoner i mottakerlandene. ODA-godkjente flyktningutgifter i Norge gjør at kategorien norske offentlige aktører (f.eks. fagdepartementer og universiteter) fremstår som en stor kanal for bilateral bistand. Av bistand som er øremerket land eller innsatsområder var det i 2009 i absolutte tall igjen en økning i bruken av organisasjoner og programmer tilknyttet FN-systemet og Verdensbanken.

Tabell 7.4 Multilaterale organisasjoner: De største mottakerne av norsk bistand (mrd. kroner)

2006

2007

2008

2009

FN totalt

5,6

6,2

6,2

6,9

hvorav – UNDP

1,4

1,7

1,8

2,0

– UNICEF

1,2

1,1

1,2

1,3

Verdensbankgruppen¹

1,5

1,6

2,3

2,3

Utvalgte globale fond ²

0,9

0,8

0,9

1,0

Regionale utviklingsbanker³

0,7

0,8

1,0

1,0

1 Inkluderer støtte til IDA, IBRD, IFC, men fratrukket gjeldsslette

2 Inkluderer GFATM, GAVI og «Fast Track» initiativet (utdanning)

3 Inkluderer bl. a. Afrikabanken,Asiabanken, Nordic Development Fund

Blant de multilaterale aktørene mottok FN-systemet mest støtte. I 2009 var UNDP den største mottaker av norsk bistand gjennom FN. Kjernestøtten til UNDP var på 770 mill. kroner. I tillegg ble det bl.a. utbetalt 493 mill. kroner fra norske ambassader til UNDPs arbeid på landnivå. Økningen fra 2008 i absolutte tall til de multilaterale aktørene skyldes klima- og skogsatsingen. I tillegg kommer støtten til UNIFEM på 178,6 mill. kroner i 2009. Støtten på 1,3 mrd kroner til UNICEF inkluderer blant annet 450 mill. i kjernestøtte, 500 mill. øremerket til jenters utdanning («jentemilliarden») og 47 mill. til vaksinasjonsprogrammer, der en stor andel ble gitt på landnivå.

Tabell 7.5 Norske frivillige organisasjoner: De seks største mottakerne av norsk bistand, 2006-2009 (mill. kroner)

2006

2007

2008

2009

Kirkens Nødhjelp

482

437

489

453

Flyktninghjelpen

434

488

476

452

Norges Røde Kors

419

389

415

435

Norsk Folkehjelp

421

404

385

385

Redd Barna Norge

178

197

223

218

Bistandsnemnda

141

140

142

143

De norske frivillige organisasjonene mottok også i 2009 støtte fra en rekke ulike kapittelposter. Fra 2008 til 2009 økte den samlede støtten til norske frivillige organisasjoner med 2,1 pst. til i underkant av 3,6 mrd. kroner. De seks største organisasjonene mottok godt over halvparten av disse midlene. Humanitær bistand og menneskerettigheter utgjør hovedsektoren for støtten gjennom disse organisasjonene, hvor særlig Flyktninghjelpen og Norges Røde Kors, men også Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp er store operatører. Tilskudd, over kap.post 160.70 Sivilt Samfunn er den andre, store budsjettposten for norske organisasjoner, der Kirkens Nødhjelp, Bistandsnemda, Redd Barna Norge og Norsk Folkehjelp er hovedmottakere. Det vises til vedlegg 4 (Bistand gjennom norske frivillige organisasjoner og stiftelser,) for en mer detaljert oversikt.

Regjeringens tematiske satsingsområder

I 2009 ble profilen på norsk bistand ytterligere fokusert på satsingsområdene for oppfølging av regjeringsplattformen fra Soria Moria:

  • Klima, miljø og bærekraftig utvikling

  • Fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand

  • Olje og ren energi

  • Kvinner og likestilling

  • Godt styresett og kamp mot korrupsjon

  • Arbeidet for de helserelaterte tusenårsmålene

Satsingsområdene følges opp gjennom et bredt utvalg av virkemidler, inkludert økonomisk støtte til tiltak, dialogarbeid og mobilisering av sektorfaglig kompetanse i bistandsforvaltningen. Dette involverer bruk av en rekke budsjettposter og ulike bistandskanaler. Det har blitt arbeidet aktivt med å tilrettelegge for bedre sammenheng mellom utenrikspolitikk og utviklingspolitikk, mellom bilateral og multilateral bistand, og mellom den langsiktige bistanden og vår humanitære innsats.

Klima, miljø og bærekraftig utvikling

For regjeringens klima- og skoginitiativ ble målet om å bidra til at utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland (REDD+) omfattet av en ny internasjonal klimaavtale viet særlig oppmerksomhet under klimaforhandlingene. Konkret kom dette til utrykk ved at en fikk til en enighet på en klima- og skogkonferanse i Oslo i 2010 om et rammeverk for tidlig finansiering.

Den multilaterale og bilaterale satsingen knyttet til målene om å bevare naturskog i utviklingsland og bidra til kostnadseffektive, tidlige og målbare reduksjoner i klimagasser fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland, økte også kraftig i 2009. Eksempler på dette var FNs UN-REDD Programme og Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility, med oppstart av nasjonalt REDD+ arbeid i nærmere 40 samarbeidsland. Samarbeidet med den brasilianske utviklingsbanken om støtte til Amazonasfondet kom også på plass i 2009, og i Tanzania ble det bilaterale samarbeidet om redusert avskoging og skogforringelse videreført. Videre ble det avgitt en intensjonserklæring med Guyana om samarbeid, samt igangsatt samtaler med Indonesia om et fremtidig utvidet REDD+ samarbeid. Det ble også tildelt midler til det sivile samfunn som bidro til kritiske vurderinger og forslag til etablering av robuste strategier og avtaleverk som i større grad tar hensyn til lokalbefolkningens rettigheter og interesser.

Regjeringen økte innsatsen for fremme av karbonfangst og -lagring (CCS) internasjonalt dette året. Ca. 1,3 milliarder kroner er satt av til demonstrasjonsprosjekter og programmer i utvalgte EU-land gjennom EØS-finansieringsordningen. Regjeringen ga også 35 mill. kroner i bistandsmidler til etablering av et nytt fond under Verdensbanken som skal fremme kapasitetsbygging på CCS i utviklingsland.

Regjeringens satsing på klimatilpasning startet for alvor i 2009. Behovet for klimatilpasning i de mest sårbare utviklingslandene er akutt. Klimaendringene har allerede alvorlige konsekvenser. Utviklingslandene krever dessuten store og raske bidrag til klimatilpasning fra i-land for å gå med på en klimaavtale, eller sagt på en annen måte; at i-landene skal betale for skadene deres utslipp har forårsaket.

Støtten tok bl.a. form av et bidrag på 45 mill. kroner til Verdensbankens Pilotprogram for klimatilpasning. Programmet bidrar med støtte til utvikling og implementering av nasjonale tilpasningsplaner i de mest sårbare landene, med fokus på sårbare sektorer som matproduksjon og vannforsyning. Satsingen inkluderte også økt støtte til klimaforskning, blant annet ved økt bidrag til FNs klimapanels arbeid og til Cicero/Grid-Arendals prosjekt med vurdering av konsekvenser av klimaendringer i Himalaya-området.

Fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand

I mai 2009 la Regjeringen fram Stortingsmelding nr. 40 (2008-09) om norsk humanitær politikk. I juni samme år fikk meldingen bred tilslutning i Stortinget. Stortingsmelding nr. 40 og Stortingsmelding nr. 9 (2007-2008) om norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer er de viktigste grunnlagsdokumentene for Utenriksdepartementets arbeid med humanitære spørsmål.

I 2009 har Norge arbeidet aktivt for å fremme beskyttelse av sivile og tilgang for humanitære aktører i flere land, bl.a. Sri Lanka, Sudan og Somalia. Væpnede sammenstøt i Pakistan førte til den største folkeflyttingen på mange tiår, med mer enn tre millioner internt fordrevne. Innsats fra landets myndigheter og det humanitære systemet bidro til å unngå en betydelig humanitær katastrofe. I kjølvannet av Israels angrep på sivile mål i Gaza ved årsskiftet 2008/2009 har Norge arbeidet for å oppheve blokaden, slik at humanitær hjelp og annen nødvendig assistanse når frem til den palestinske befolkningen.

Konvensjonen om klaseammunisjon ble framforhandlet og undertegnet i 2008. I løpet av 2009 fokuserte Norge sammen med partnere på universalisering av konvensjonen for å sikre rask ikrafttredelse, samt uformelle forberedelser til det første statspartsmøtet, som finner sted i Laos høsten 2010. Norge ledet Minekonvensjonens andre tilsynskonferanse i 2009. Det norske presidentskapet fokuserte på konvensjonens humanitære målsettinger, inkludert bistand til ofre og overlevende. Erfaringer fra arbeidet med Minekonvensjonen og Konvensjonen om klaseammunisjon var i 2009 også sentral i departementets arbeid med reduksjon og forebygging av væpnet vold. Væpnet vold – forstått som bruk eller trussel om bruk av våpen – er en voksende global utfordring som truer grunnleggende menneskerettigheter og jevnlig skaper humanitære kriser. Det ble også slått fast i en rapport fra FNs generalsekretær i 2009 at væpnet vold er et av de mest alvorlige hindre for å nå Tusenårsmålene om utvikling. Som en oppfølging av dette, bestemte Norge sammen med UNDP å avholde en høynivåkonferanse om væpnet vold, for å løfte temaet på den internasjonale dagsorden og å få staters tilslutning til forpliktelser som kan bidra til en reduksjon i omfanget og konsekvensene av væpnet vold.

Som ledd i oppfølgingen av Stortingsmeldingen om forebygging av naturkatastrofer, har Norge innledet et samarbeid med fire pilotland (Kina, Bangladesh, Vietnam og Cuba) om styrking av beredskap, både lokalt og nasjonalt. Målet er å redusere skadevirkningene av naturkatastrofer, som ser ut til å øke i hyppighet og intensitet. Dette arbeidet omfatter kartlegging av lokale behov og vil bidra til tilrettelegging for samarbeid mellom institusjoner i de fire landene og med norske og internasjonale ressurssentre. Samarbeidet med de tre pilotlandene i Asia er forankret i Asian Disaster Preparedness Center (ADPC) i Bangkok. Norge har også et samarbeid med Røde Kors-nettverket og FN-organisasjoner.

Arbeidet med å fremme en kjønnssensitiv humanitær innsats ble prioritert, blant annet med en gjennomgang av norske organisasjoners kjønnsperspektiv i humanitær innsats. Med utgangspunkt i den alvorlige situasjonen i den demokratiske republikken Kongo ble tiltak mot seksualisert vold gitt særlig oppmerksomhet. Norge støtter også FN-initiativet som vil bekjempe denne typen vold.

Norge har vært en tydelig pådriver for å styrke den humanitære koordineringen i regi av FN, noe som gradvis har fremmet en mer effektiv innsats. Det ble gitt bidrag til FNs nødhjelpsfond (CERF) på 300 mill. kroner. Norge var i 2009 den fjerde største giver til fondet. Store kjernebidrag til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), FN-organisasjonen for koordinering av humanitær hjelp (OCHA) og ikke-øremerkede bidrag til FNs konsoliderte appeller ble videreført. Det ble også gitt generelle bidrag til Den internasjonale Røde Kors komitéen (ICRC). Norge støttet også humanitære landfond bl.a. i Sudan og Den demokratiske republikken Kongo og deltok i arbeidet for å effektivisere disse fondene.

Oppfølging av Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon av den humanitære bistanden ble prioritert. Nye verktøy og rutiner for tilskuddsforvaltning er tatt i bruk og flere avtaler om flerårige samarbeid med frivillige organisasjoner er inngått.

Olje for utvikling og ren energi

Dette satsingsområdet ble i 2009 helhetlig fulgt opp gjennom programmene Ren Energi for Utvikling og Olje for Utvikling.

Siden opprettelsen av Olje for Utvikling (OfU) i 2005 har etterspørselen etter norsk assistanse innen petroleumssektoren vært sterkt økende. Formålet med OfU er å overføre norske erfaringer innen petroleumsforvaltning på en måte som bidrar til at petroleumsressurser fører til varig reduksjon av fattigdom i utviklingslandene, og til at utvinning av ressursene skjer på en miljømessig forsvarlig måte. OfU samarbeidet i 2009 med 25 oljeproduserende utviklingsland innenfor ressursforvaltning, miljøforvaltning og inntektsforvaltning. Størstedelen av de 207 millioner kroner som ble brukt over programmet, var rettet mot ni land. I Uganda ble det sommeren 2009 enighet om videreføring av samarbeidet gjennom et nytt femårsprogram for kapasitetsbygging. Iverksettingen har en bred tilnærming, og det legges vekt på institusjonssamarbeid mellom offentlige institusjoner i Norge og i samarbeidslandene.

På norsk side er Oljedirektoratet og Petrad sentrale aktører, men samarbeidet involverer flere fagmiljøer i Norge. I tillegg til institusjonssamarbeid og deling av norske erfaringer legges det vekt på økt kontakt mellom land i hver region. På den måten kan land både lære av nabolandenes erfaringer og drøfte felles utfordringer.

I tillegg til støtten til offentlige institusjoner legger OfU vekt på å styrke det sivile samfunn i samarbeidslandene, slik at disse kan utføre en overvåkerrolle. Norske og internasjonale frivillige organisasjoner mottok om lag 21 mill. kroner til å drive kapasitetsbygging av partnere i det sivile samfunn i samarbeidslandene i 2009, og de fleste prosjektene inkluderer korrupsjonsbekjempelse og miljøvern. OfU fortsatte samarbeidet med Verdensbanken gjennom «Petroleum Governance Initiative», som er blitt utvidet med en egen støtteordning for utviklingsland som forhandler med selskaper om kontrakter for ressursutvinning. Det er også inngått en egen avtale med IMF som sikrer bruk av deres ressurser til OfUs samarbeidsland.

Det har vært en jevn økning av bistandsbudsjettet for ren energi de siste årene. I 2009 var den bilaterale innsatsen samt øremerkede midler gjennom multilaterale kanaler på mer enn 700 mill. kroner. I tillegg kommer investeringer foretatt av Norfund på ca 100 mill. kroner. Det overordnede målet med innsatsen er å bidra til fattigdomsbekjempelse ved å gi folk tilgang til fornybar energi til en overkommelig pris. Tilgang til moderne energi er også viktig for oppnåelse av Tusenårsmålene, særlig innen helse, utdanning og likestilling. Innsatsen konsentreres både om konkrete prosjekter innen f.eks. vann- og vindkraft, og om hjelp til kapasitetsbygging, utvikling av planer, lover, reguleringer og institusjoner som er nødvendige for å øke energitilbudet i u-land. Energisektoren er største bidragsyter til klimagasser, og bruk av ren energi bidrar derfor til at verdens utslipp av drivhusgasser reduseres. I 2009 samarbeidet Norge med mer enn 20 land innen ren energi, bi- og multilateralt.

I oktober 2009 åpnet Ugandas president og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim Bugoye-kraftverket, med TrønderEnergi og Norfund som investorer og med tilleggsmidler fra UD. Kraftverket produserer ca. 7 pst. av landets elektrisitet. I 2009 ble det også lagt en strømkabel mellom øya Pemba, tilhørende Zanzibar, og Tanzanias fastland, hvor Norge har finansiert 300 mill. av totalkostnaden på 400 mill kroner. Kabelen vil erstatte gamle og forurensende dieselgeneratorer og dermed gi Pemba stabil strømforsyning.

Det ble inngått avtale med Etiopia om finansiering av konsekvensutredninger for Mandaya og Beko-Abo, to store mulige vannkraftverk/flerbruksanlegg i den Blå Nilen. Kraftverkene vil kunne gi Etiopia og regionen hardt tiltrengt pålitelig og miljøvennlig energi.

Videre ble det i 2009 inngått avtaler med Liberia for gjenoppbygging av viktige deler av kraftforsyningen i Monrovia. Det ble også utviklet program for institusjonelt samarbeid innen energi og vannforvaltning, samt opplegg for støtte til drift av landets kraftselskap.

I et samarbeid med India støtter Norge elektrifisering av 30 landsbyer basert på solenergi. Kirkens Nødhjelp har et pågående prosjekt for elektrifisering av landsbyer i Afghanistan, som i løpet av 2009 har medført at 118 landsbyer er fullt elektrifisert. I Nepal har Norge bidratt til elektrifisering av omlag 50 000 husstander med sol- og mikrovannkraft og mer effektive vedovner til omlag 60 000. Norge har også gitt støtte til Verdensbankens som sprer enkle oppladbare lamper til husholdninger.

Norge støtter ulike programmer for klima og ren energi i Verdensbanken, Den asiatiske utviklingsbanken, og Den afrikanske utviklingsbanken. Norge er største bidragsyter til UNDPs miljø- og energifond.

Kvinner og likestilling

Regjeringen styrket den øremerkete innsatsen for kvinner og likestilling med 65 mill. over Kvinne- og likestillingsbevilgningen (kap.post 168.70), som da kom opp i 300 mill. kroner. En vesentlig del av økningen ble kanalisert til det nyopprettede flergiverfondet i regi av FNs kvinnefond UNIFEM til fremme av likestillingssamarbeid på landnivå, UNIFEMs fond for å avskaffe vold mot kvinner, og det tematiske fondet mot kvinnelig kjønnslemlestelse under FNs befolkningsfond UNFPA og Barnefondet UNICEF.

Kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter ble satt på dagsordenen gjennom et stort sidearrangement til FNs kvinnekommisjon, i samarbeid med Sverige og med den internasjonale føderasjonen for planlagt foreldreskap IPPF. Norge var initiativtaker og vertskap for et internasjonalt ekspertmøte i Oslo, med sikte på å styrke koblingene mellom tusenårsmål 5 (svangerskapsrelatert dødelighet) og tusenårsmål 3 (kvinners rettigheter og likestilling). Tiltaket var i tråd med Stortingsmelding nr.11 (2007-2008) På like vilkår, som pålegger Norge å arbeide for å realisere kvinners rett til helsetjenester og kontroll over egen kropp og seksualitet.

Seksualisert vold som våpen i væpnet konflikt ble løftet på den politiske dagsordenen, og Norge var en pådriver i Sikkerhetsrådets debatter om styrket oppfølging av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (vedtatt 2000) og SR1820 om seksualisert vold i væpnet konflikt. I slutten av 2009 ble det opprettet et eget prosjekt for kvinner, fred og sikkerhet for å styrke gjennomføringen av Regjeringens handlingsplan for SR 1325 og oppfølging av SR1820. Regjeringen har økt innsatsen for å forebygge og redusere seksualisert vold i konflikt, både gjennom konkrete prosjekter i aktuelle land og gjennom å styrke FNs kapasitet og koordinering. Regjeringen har videre styrket dialogen med mottakere av tilskudd om økt integrering av kjønnsperspektivet i humanitær assistanse. Kvinners deltakelse i fredsoperasjoner og fredssamtaler har blitt styrket gjennom strategisk innsats, herunder støtte til lokale kvinneorganisasjoner.

Norads resultatrapport for 2009 viste at verken bistanden eller nasjonal politikk i partnerlandene evner å ta i betraktning eller utnytte kvinners reelle bidrag til utvikling på en god nok måte, det være seg kvinners rolle som økonomiske aktører, matprodusenter, i småhandel eller i tjenesteproduksjon, ofte i uformell sektor. Samtidig kan man vise til at norsk bistand har påvirket situasjonen for småskalaentreprenører og småbrukere positivt, særlig gjennom mikrofinans og yrkesopplæring i Afrika og Asia. Norske bidrag synes mest merkbare i form av økte muligheter for jenter til å gå på skole. Det er behov for å styrke integreringen av kjønnsperspektiv i bistanden til viktige sektorer som økonomisk styresett, infrastrukturutvikling, næringslivsstøtte, landbruk, fiskeri, privat næringsliv og miljø og klima.

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009 ble underlagt en ekstern vurdering, som konkluderte at mye er oppnådd i det multilaterale samarbeidet, men at den varslede snuoperasjonen ikke er fullført. Handlingsplanen ble anbefalt videreført med oppmerksomhet om det bilaterale samarbeidet og vekt på kvalitative aspekter og resultatoppnåelse.

Se også likestillingsomtalen i Del III Spesielle tema for nærmere omtale av kvinnerettet bistand.

Godt styresett og kamp mot korrupsjon

Arbeidet med å få bedre samsvar mellom styresettutfordringene i samarbeidslandene, den totale bistanden som giversamfunnet yter, og den norske innsatsen i disse landene fortsatte i 2009. Støtte til utvikling av institusjoner som bekjemper korrupsjon, økonomiske misligheter og vilkårlige overgrep mot befolkningen har vært i fokus. Budsjettstøtte har vært et viktig virkemiddel i denne sammenhengen, som har satt offentlig sektor i samarbeidslandene bedre i stand til å realisere planer for å styrke slike institusjoner, særlig mht. offentlig finansforvaltning. Fora hvor giverland drøfter bruken av budsjettstøttemidler med mottakerlandet har vist seg å være vel egnet til å ta opp spørsmål omkring styresett og korrupsjon. Også FN-systemet deltar i disse. UNDP har i mange land god innsikt i lokale forhold og er mange steder en god kanal for støtte til godt styresett, som også Norge har benyttet. Mer detaljerte rapporter om styresett finnes under de ulike regionomtalene.

Internasjonalt har Norge arbeidet for å få vedtatt en gjennomføringsmekanisme for vurdering av hvor langt medlemslandene har kommet i implementeringen av FNs anti-korrupsjonskonvensjon. Mekanismen ble vedtatt i 2009, og forhåpningene er at den skal være et nyttig verktøy for dialog mellom medlemsland og for identifisering av behov for faglig bistand.

Norge støttet i 2009 også anti-korrupsjonsarbeid gjennom FN og utviklingsbankene med sikte på å styrke institusjonenes interne arbeid med anti-korrupsjon, samt deres arbeid for å styrke godt styresett og anti-korrupsjonstiltak i mottakerlandene. Eksempler på dette er bl.a. støtte til lovreformer for å sikre større åpenhet rundt budsjettprosesser og mekanismer for overvåking av offentlige utgifter.

I 2009 framla de fire regionale utviklingsbankene og Verdensbanken en rapport som anbefaler ytterligere harmonisering og samarbeid innen anti-korrupsjon. Hensikten er å utveksle informasjon og harmonisere institusjonenes «svartelister», dvs. oversikt over hvilke firmaer, institusjoner og individer som har brutt institusjonenes anti-korrupsjonsretningslinjer. Et firma, institusjon, individ som har brutt en av institusjonenes retningslinjer, vil ikke kunne få støtte fra de andre institusjonene. Rapporten behandles i 2010.

Arbeidet for de helserelaterte tusenårsmålene

De helserelaterte tusenårsmålene og da spesielt barne- og mødredødelighet er de av FNs tusenårsmål som er lengst fra måloppnåelse. Det er behov for særskilte tiltak og økt finansiell og politisk mobilisering dersom løftene skal kunne innfris innen 2015.

For å sikre et politisk trykk og oppmerksomhet på barne- og mødredødelighet opprettet statsminister Stoltenberg i 2007 Network of Global Leaders som er en del av den globale kampanjen for de helserelaterte tusenårsmålene. Nettverkets tiltak for global mobilisering inkluderte framleggelsen av en rapport om beskyttelse av kvinner og barn under finanskrisen, hvor over 20 statsledere bidro. I tillegg var Norge deltaker i en høynivågruppe for innovativ finansiering av helsesystem, ledet av UK og Verdensbanken, som la fram en rapport under FNs generalforsamling om mer penger til helse og mer helse for pengene. Som et ledd i dette arbeidet fokuserte Norge på resultatbasert finansiering og arbeidet for en felles plattform for helsesystemutvikling. Norge ble invitert av FNs generalsekretær til å bistå i å utarbeide en felles handlingsplan for barne- og mødrehelse fram mot Tusenårstoppmøtet i 2010.

Andre viktige satsingsområder

Norge var i 2009 blant de fem største bidragsyterne til den globale finansieringsmekanismen for utdanning (Fast Track Initiative). Hovedtyngden av den bilaterale bistanden gikk til grunnutdanning (60 pst.). Den største andelen gikk til Afrika. En klar prioritering av jenters utdanning og utdanning av barn i sårbare stater og konfliktområder ble videreført. Dette er de viktigste målgruppene i innsatsen for tusenårsmål to om grunnutdanning og tusenårsmål 3 om likestilling. Norge var største giver til UNICEFs arbeid med grunnutdanning og likestilling og bidro med over halve budsjettet, 500 mill. kroner. Nær en fjerdedel av støtten ble kanalisert via frivillige organisasjoner. Redd Barna og Flyktninghjelpen var de største mottagerne. Rundt 20 pst. av den bilaterale støtten gikk til høyere utdanning og forskning. De tre største mottagerne av støtte til forskning var Kina, India og Malawi.

Når det gjelder barns rettigheter, bidro Norge i 2009 aktivt i internasjonale prosesser, spesielt gjennom FN og UNICEF for å løfte fram nye beskyttelsesutfordringer og påvirke relevante beslutninger og politikk. Norge var også en synlig aktør i prosessen ledet av FN for økt oppmerksomhet mot følgene for barn av endrede konfliktmønstre, herunder seksualisert vold. Norge var pådriver for vedtaket av SR resolusjon 1882 om barn og væpnet konflikt. Betydelig støtte til utdanning av barn i konfliktrammede land og partnerskap med andre giverland og frivillige organisasjoner var et viktig bidrag til barns beskyttelse. Norge fortsatte det internasjonale engasjementet for oppfølgingen av FN-studien om vold mot barn, bl.a. gjennom støtte til etableringen av FNs spesialrepresentant for vold mot barn.

Aids-epidemien er på ingen måte over. Smittetallene har flatet ut i de fleste regioner, men i mange områder er epidemien fremdeles i vekst. Det har vært en stor framgang i antallet mennesker som får tilgang til livsviktig behandling, men til tross for den massive innsatsen på dette feltet, er det likevel slik at for hver andre person som får tilgang til behandling, smittes fem nye. I de landene som er hardest rammet, i sørlige Afrika, utgjør epidemien en eksepsjonell utfordring som i lang tid framover vil trenge en global solidaritet for å bidra med støtte til behandling og andre viktige tiltak. Det vil også trenges en mye tyngre satsing på forebygging, både blant grupper som er stigmatiserte i samfunn, slik som seksuelle minoriteter, men også for å forebygge heteroseksuell smitte. Systematisk samarbeid med andre miljøer er viktig, ikke minst de som arbeider for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og for likestilling. Arbeidet innen hiv og aids ble videreført i 2009. Utenriksdepartementet la i november 2006 frem et posisjonsnotat om hiv og aids i utviklingspolitikken. Posisjonsnotatet løfter fram syv prioriterte arbeidsområder. En intern gjennomgang av hva som er gjort og oppnådd ble foretatt i 2009. Aktivitetene har foregått på mange nivåer med vekt på deltakelse i styrene for UNAIDS, UNITAID og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria samt økonomiske bidrag til viktige og innovative initiativer. Deltakelse og rettighetstenkning har vært sentralt i arbeidet. Spesielt viktige områder har vært knyttet til å få en bedre forståelse av kjønnsrelasjoner og rettigheter, for at kvinner skal få bedre muligheter og rettigheter, men også for å se på hvordan oppfatninger om manns- og kvinneroller gir økt utsatthet for smitte. Videre har det vært viktig å støtte arbeid blant såkalte «nøkkelgrupper», som seksuelle minoriteter eller injiserende sprøytebrukere, ofte grupper med svakt rettsvern i et land. Ungdom har vært et særlig fokus for norsk oppmerksomhet, spesielt å øke ungdoms deltakelse og lederskap. Norge har hatt ledende rolle i samarbeid med UNAIDS i det internasjonale arbeidet mot innreiserestriksjoner og har også stått sentralt i et internasjonalt arbeid for å avhjelpe helsearbeiderkrisen i fattige land. Via Aidsrådet og med støtte til Aidsnett har aidsteamet vært med på å legge til rette for dialog og sammenheng mellom det internasjonale aidsarbeidet og det nasjonale arbeidet, og mellom myndigheter, hivpositive og sivilt samfunn i bred forstand. I den nye nasjonale hiv-strategien er det seks departementer som sammen står ansvarlige for arbeid, inkludert Utenriksdepartementet. En ekstern evaluering av det norske aidsarbeidet etter tusenårsskiftet ga positiv respons på tilnærming og resultat, både på landnivå og globalt.

Norge arbeidet i 2009 aktivt med å øke norsk og internasjonalt næringslivs investeringer i fattige land. Midler fra bistandsbudsjettet ble strategisk brukt til samfinansiering med kommersielle norske aktører i et offentlig-privat samarbeid om investeringsprosjekter i utviklingsland. Mange av prosjektene var i energisektoren, bl.a. Bugoye-kraftverket i Uganda (Norfund/Trønderenergi) og vindfarmen Totoral i Chile (SN Power Invest), som begge ble ferdigstilt i 2009. I energiprosjektene har statens bidrag utløst opp mot 10 ganger så store kommersielle investeringer. Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund, var sentral i mobiliseringen av norske investorer til energiprosjektene og til mikrofinanssektoren. Norsk Mikrofinans Initiativ ble i 2009 fullt operativt og gjorde sine første investeringer i mikrofinansinstitusjoner. Samarbeidet med Yara om utvikling av landbrukskorridorer i Mosambik og Tanzania ble videreført. Gjennom geografisk konsentrert offentlig-privat samarbeid forsøker man her å angripe flaskehalsene i verdikjeden som hemmer utvikling av landbruket, bl.a. mangelen på fysisk infrastruktur og landbrukskreditt. En videreførte også samarbeidet med bl.a. Mester Grønn, Green Resources, Nortura og Honningsentralen om investeringer i Afrika og med Scatec Solar om utbygging av solcelleenergi på landsbygda i India. Norfund, som er norske myndigheters viktigste redskap for å fremme utviklingsrettet og kommersielt bærekraftig næringsvirksomhet i fattige land, investerte 944 mill. kroner i 2009, og hele 78 pst. av de nye investeringsavtalene var i Afrika sør for Sahara. De viktigste innsatsområdene var fornybar energi, finansinstitusjoner, mikrofinans, investeringsfond for små- og mellomstore bedrifter, samt noe landbruk i det sørlige og østlige Afrika. Som følge av den globale økonomiske situasjonen ble avkastningen (IRR) i 2009 betydelig lavere enn de siste par år: 4 pst. mot 21 pst. i 2008 og 17 pst. i 2007.

Innen landbruksutvikling ble det gitt støtte til langsiktige tiltak for å bedre matsikkerheten i bl.a. Malawi og Zambia. Det ble også gitt støtte til økt global matsikkerhet gjennom multilaterale organisasjoner, bl.a. FNs ernærings- og landbruksorganisasjon (FAO), Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD), Den rådgivende gruppen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR), Verdensbanken, Afrikabanken og UNDP. Det ble videre arbeidet med konkretisering av det strategiske partnerskapet med Yara International ASA for landbruksutvikling i Afrika.

Norge er fortsatt toneangivende på gjeldssletting internasjonalt. Summen av sletting av norske fordringer i perioden 2006-09 utgjorde til sammen ca. 879 mill. kroner. Utenriksdepartementet startet i 2009 samarbeidet med FN/UNCTAD om et program som skal utrede internasjonale kriterier for ansvarlig långivning og illegitim gjeld. Prosjektet skal også diskutere behovet for en ny internasjonal mekanisme for sletting av gjeld.

I tråd med regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2006-2009) engasjerte Norge seg i politisk og normativt arbeid på feltet innenfor bilaterale, regionale og multilaterale fora. Det ble i 2009 også gitt faglig bistand i form av økonomisk støtte på omlag 60 mill. kroner fra Utenriksdepartementet til 38 prosjekter mot menneskehandel i regi av FN-organer, andre internasjonale organisasjoner og frivillige organisasjoner. Formålet med tiltakene var i hovedsak å hindre rekruttering av nye ofre i opprinnelsesland. I tillegg har innsatsen gitt bistand og beskyttelse, samt tilbud om retur og reintegrering i hjemlandet, til mennesker som har vært utsatt for menneskehandel.

Norge er med i styringsgruppen for Globalt forum for migrasjon og utvikling og bidrar årlig både faglig og finansielt til forumets arbeid. Norge legger særlig vekt på de utviklingsfremmende effektene ved migrasjon og hvordan disse kan maksimaliseres. Utenriksdepartementet prioriterer også betydningen av bedre involvering av diasporaen i utviklingssamarbeidet. Private pengeoverføringer fra diasporamiljøene utgjør en av de største pengestrømmene til fattige land. Internasjonalt utgjør overføringene fra de om lag 200 millioner migranter i verden minst USD 300 mrd., hvilket er mer enn tre ganger så mye som all internasjonal bistand til sammen. Norad støttet i 2008 og 2009 et Pilotprosjekt Pakistan basert på «50-50» finansiering fra private og offentlige midler for utvikling i regi av NGOer drevet av personer med pakistansk innvandrerbakgrunn. Prosjektet ble gjennomgått i 2009. Utenriksdepartementet har sammen med Barne- og likestillings- og inkluderingsdepartementet også samarbeidet med «Finansportalen.no» om opprettelsen av en nettbasert veiledningstjeneste for sammenligning av priser og kvalitet på tjenester for pengeoverføringer til utviklingsland. Den vil etter planen være operativ fra oktober 2010.

Fotnoter

1.

Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland

2.

De nordiske landene pluss Storbritannia, Nederland og Irland

3.

Den afrikanske utviklingsbanken

Til forsiden