Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 100 L (2012–2013)

Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (styrking av pasienters, brukeres og pårørendes stilling m.m.)

Til innholdsfortegnelse

4 Gjeldende rett

4.1 Innledning

Den følgende beskrivelse av gjeldende rett med hensyn til pasienters, brukeres og pårørendes stilling i tilsynssaker følger kronologisk tilsynssakens utvikling fra en hendelse/mistanke om at et pliktbrudd har oppstått i helse- og omsorgstjenesten til en eventuell tilsynssak avsluttes.

Gjennomgangen av pasienters, brukeres og pårørendes rettigheter vil kun omfatte deres rettsstilling i tilsynssaker. En beskrivelse av pasienters og brukeres rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten omtales ikke med unntak av en kort beskrivelse av helse- og omsorgstjenestens informasjonsplikt til pasienter og pårørende ved uheldige hendelser, som omtales under 4.3. Pasient- og brukerrettigheter og rett til erstatning etter pasientskadeloven omtales heller ikke.

4.2 Pasienters, brukeres og pårørendes stilling i tilsynssaker

4.2.1 Hvem er pasient, bruker og pårørende?

I pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 litra a defineres pasient som «en person som henvender seg til helse- og omsorgstjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helse- og omsorgstjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle.» Bruker defineres i pasientrettighetsloven § 1-3 litra f som «en person som anmoder om eller mottar tjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp etter bokstav c.» Dette vil for eksempel være personer som mottar personlig assistanse og praktisk bistand etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b.

I helsepersonelloven § 1 fremgår det at formålet med loven er å «bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.» Av helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1 fremgår det at helsepersonelloven gjelder tilsvarende for personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Det betyr at helsepersonelloven i utgangspunktet gjelder for personellet i kommunens helse- og omsorgstjeneste som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp.

Pasient- og brukersikkerhet er med andre ord et sentralt formål bak bestemmelsene i helsepersonelloven og skal således også ligge til grunn for fylkesmennenes og Statens helsetilsyns behandling av tilsynssaker.

I pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 litra b defineres pasientens pårørende som følger:

«den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge. Ved tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern har den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten tilsvarende rettigheter som den nærmeste pårørende etter psykisk helsevernloven og loven her, dersom ikke særlige grunner taler mot dette.»

Pårørende har ofte en viktig rolle som representant for pasienten og vil ofte ha et ønske om ivareta pasientens interesser. Pårørende er av den grunn også gitt en særskilt stilling i helseretten ved ulike bestemmelser i blant annet pasient- og brukerrettighetsloven og helsepersonelloven.

Selv om pårørende ofte vil ha en viktig rolle er det likevel pasienten som er hovedpersonen og som må samtykke til og gi fullmakt til at pårørende bistår eller representerer pasienten i en tilsynssak. Helsepersonellets lovbestemte taushetsplikt og taushetsplikten etter forvaltningsloven setter også rammer for hva pårørende kan få innsyn i. Pårørendes rettstilling vil også variere avhengig av om pasienten lever eller ikke, og om pasienten har samtykkekompetanse eller ikke.

4.2.2 Generelt om pasienters, brukeres og pårørendes stilling i tilsynssaker

Etter gjeldende rett anses tilsynssaker som et anliggende mellom tilsynsmyndigheten (Fylkesmannen/Statens helsetilsyn) og helsepersonellet/helse- og omsorgstjenesten. Pasienter, brukere og pårørende er i utgangspunktet kun en kilde til kunnskap om det mulige pliktbruddet som vurderes av tilsynsmyndigheten. Helse- og omsorgslovgivningen gir likevel pasienter, brukere og deres representanter visse særlige rettigheter i tilsynssaker. Disse rettighetene gjennomgås nærmere nedenfor.

Et grunnleggende prinsipp i forvaltningsretten er at forvaltningen må påse at en sak er så godt opplyst som mulig før det fattes vedtak, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 17 første ledd første punktum. Innholdet i utredningsplikten må bero på en avveining mellom hensynet til å oppnå et forsvarlig resultat og en forsvarlig bruk av ressursene. I praksis innebærer plikten at tilsynsmyndighetene for å opplyse saken ofte må innhente supplerende opplysninger fra pasient og pårørende, og at pasient/pårørende, der det ansees som nødvendig for å opplyse saken tilfredsstillende, også må gjøres kjent med andre saksopplysninger, for eksempel hva helsepersonellet har uttalt om en konkret hendelse.

Partsbegrepet står sentralt i forvaltningsretten. Å være «part» i en forvaltningssak gir blant annet særskilte rettigheter (partsrettigheter) som forvaltningsorganet må oppfylle. En part har rett til å få innsyn i sakens dokumenter, forhåndsvarsel når det skal fattes vedtak, rett til å uttale seg før vedtaket fattes, rett til å klage på vedtaket og krav på dekning av sakskostnader i visse tilfeller.

Etter forvaltningsloven er en «part» en «person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder,» jf. forvaltningsloven § 2 første ledd e).

Selv om pasienter, brukere og pårørende klart har vært direkte berørt av den konkrete hendelsen som ligger til grunn for en tilsynssak, regnes de ikke for å være «part» i saken etter gjeldende rett. Dette fordi en tilsynssak som nevnt ovenfor i juridisk forstand er en sak mellom tilsynsmyndigheten og helsepersonellet/helsetjenesten. Helsepersonelloven regulerer for eksempel primært helsepersonellets rettigheter og plikter, herunder hvilke konsekvenser pliktbrudd kan få for helsepersonellet. I saker etter pasient- og brukerrettighetsloven (som for eksempel pasienters rett til nødvendig helsehjelp) er derimot pasienten part i saken. Dette fordi pasient- og brukerrettighetsloven først og fremst regulerer pasienters og brukeres rettigheter. Det samme gjelder pasienters og pårørendes status i saker om pasientskadeerstatning etter pasientskadeloven. Her er pasienter og pårørende adressat for vedtaket som fattes av NPE/Pasientskadenemnda. Helsepersonellet og helsetjenesten er tilsvarende ikke part i saker om pasientskadeerstatning.

4.2.3 Pasienters, brukeres og pårørendes rettigheter når en hendelse / et mulig pliktbrudd har skjedd

4.2.3.1 Rett til vurdering av mulig pliktbrudd

I forbindelse med at lovgiver vedtok fire sentrale helselover i 1999, ble pasienter og deres representanter gitt en formell rett til å bringe saker om mulig brudd på helsepersonelloven til tilsynsmyndigheten. Før dette hadde pasienter og pårørende ingen formell rett til å klage til tilsynsmyndigheten, men i praksis tok tilsynsmyndigheten i mot og behandlet slike henvendelser. Formålet bak å formalisere denne adgangen er blant annet beskrevet slik på s. 197 i Ot.prp. nr. 13 (1998-99):

«Formålet med helsepersonellovens krav til helsepersonells yrkesutøvelse er å bidra til å sikre kvalitet og tillit til helsetjenesten. Av dette følger at pasienter og pårørende som mener seg utsatt for brudd på lovens plikter bør få anledning til å gi uttrykk for dette overfor tilsynsmyndighetene. (….) Ved å formalisere en adgang til å melde pliktbrudd, vil dessuten pasientens rolle i forhold til helsepersonell og tilsynsmyndighetene synliggjøres. (…) Formålet med pasienthenvendelser angående pliktbrudd er å forhindre at det inntrer lignende pliktbrudd senere.»

Rettigheten fremgår av helsepersonelloven § 55 og pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4.

4.2.3.2 Hvem har rett til å be om vurdering av pliktbrudd?

Etter ordlyden i lovbestemmelsene fremgår det at det er pasienten, brukeren eller andre som har rett til det og som har opplevd lovbruddet til ulempe for seg, som har den formelle adgangen til å be Fylkesmannen om en vurdering av mulig pliktbrudd.

Pasientens representant kan være den som har fullmakt til å representere pasienten eller som har kompetanse til å samtykke på pasientens vegne etter bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4. Personer med samtykkekompetanse kan blant annet være foreldre til barn under 16 år og foreldre til barn over 16 år uten samtykkekompetanse. Videre kan verge og barnevernstjenesten ha slik samtykkekompetanse.

4.2.3.3 Hvilke pliktbrudd?

Etter ordlyden i helsepersonelloven § 55 og pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 er det mulig brudd på plikter i helsepersonelloven som pasienter og brukere kan kreve vurdert av tilsynsmyndigheten. Helsepersonelloven regulerer først og fremst helsepersonells plikter. Loven stiller blant annet krav til helsepersonellets yrkesutøvelse, taushetsplikt, opplysningsplikt, meldeplikt og dokumentasjonsplikt. Helsepersonelloven § 16 stiller imidlertid også krav til at virksomhet som yter helsehjelp «skal organiseres slik at helsepersonell blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.»

Dette betyr forutsetningsvis at pasienter, brukere og deres representanter kan be om at både pliktbrudd foretatt av helsepersonell og av virksomhet blir vurdert av tilsynsmyndigheten. Det er med andre ord ikke en klar lovfestet rett til å bringe inn pliktbrudd foretatt av virksomhet.

4.2.3.4 Rettigheter når tilsynsmyndigheten får informasjon om mulig pliktbrudd fra andre enn pasienter, brukere og pårørende

Fylkesmannen og Statens helsetilsyn mottar regelmessig informasjon om mulig svikt i helse- og omsorgstjenesten fra en rekke andre kilder enn pasienter, brukere og pårørende, bl.a. via varsler om alvorlige hendelser etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a, unaturlige dødsfall, meldinger fra apotek, andre tilsynsmyndigheter, pasient- og brukerombudene, politiet og media.

At tilsynet gjøres kjent med forhold som gjelder helse- og omsorgstjenesten og helsepersonells yrkesutøvelse fra ulike kilder er avgjørende for et effektivt tilsyn. Slike opplysninger fører ofte til at det opprettes tilsynssak. Hensikten med å behandle slike saker er å avdekke feil og skader i helse- og omsorgstjenesten, og gjennom saksutredninger, vurderinger og ved å klarlegge ansvarsforhold bidra til at slike feil og skader ikke skjer igjen.

I og med at pasienter, brukere og deres representanter ikke anses å være part i saken legger loven heller ikke opp til at de har et selvstendig krav på å bli varslet av tilsynsmyndigheten om innkomne varsler etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a eller når andre tar kontakt med tilsynsmyndigheten med informasjon om mulige pliktbrudd. Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd må imidlertid forstås slik at pasienter har krav på opplysninger fra spesialisthelsetjenesten om at det er sendt en § 3-3 a melding til Statens helsetilsyn. Tilsynets plikt til å opplyse saken (utredningsplikten) etter forvaltningsloven § 17 vil også i en del tilfelle føre til at tilsynsmyndigheten vil kontakte pasienter/pårørende for å få den best mulig opplyst.

Den 20. mai 2010 fikk Statens helsetilsyn i oppdrag fra departementet å opprette en utrykningsgruppe i den hensikt å styrke den tilsynsmessige gjennomgangen av alvorlige hendelser i spesialisthelsetjenesten. Formålet med etableringen av utrykningsgruppen var å bidra til en bedre og raskere vurdering av de alvorlige hendelsene ved at tilsynsmyndighetene raskt kommer i dialog med de som er involvert og berørt, raskt skaffer seg en oversikt over hendelsesforløpet og sikrer innhenting av relevante saksopplysninger.

En evalueringsgruppe har evaluert Statens helsetilsyns utrykningsgruppe. På side 9 i evalueringsgruppens rapport av 17. september 2012 fremgår det at rutinene for Statens helsetilsyns utrykningsgruppe går ut på at pårørende gis informasjon om at Statens helsetilsyn er varslet. Denne informasjonen gis av helseforetaket etter oppfordring fra Statens helsetilsyn. Pårørende gis også informasjon om Statens helsetilsyns vurdering av meldingen. Dette skjer for eksempel i forbindelse med utrykningen ved at helseforetaket informerer de pårørende og formidler invitasjon til dialog med tilsynsmyndighetene. Videre gis pårørende adgang til å uttale seg i forbindelse med oppretting av tilsynssak hos Fylkesmannen. Dersom videre tilsynsmessig oppfølging ikke besluttes, er rutinen at pårørende via helseforetaket informeres om dette.

4.2.4 Rettigheter når tilsynssak er opprettet etter anmodning fra pasient, bruker eller dens representant

4.2.4.1 Fylkesmannen må vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen

Fylkesmannen må vurdere de synspunkter som pasienten, brukeren eller dens representant har fremsatt i anmodningen, jf. helsepersonelloven § 55 tredje ledd. Dette innebærer at tilsynet så langt det lar seg gjøre skal besvare de spørsmål som er stilt. Det er et siktemål at den eller de som har fremsatt anmodningen skal oppleve at deres synspunkter er sett, forstått og besvart. Tilsynet kan også ta opp eventuelle relevante forhold som ikke er berørt i anmodningen.

4.2.4.2 I hvilken grad har pasienter/brukere/pårørende rett til innsyn i og uttalerett til sakens dokumenter?

Ikke partsoffentlighet, men alminnelig utredningsplikt og offentleglova

Som nevnt er pasienter, brukere eller pårørende ikke parter i tilsynssaker og vil således ikke ha samme rett til innsyn i sakens dokumenter og kontradiksjon (uttalerett) som sakens parter. Dette innebærer at de også må vise mer initiativ til å få innsyn enn dem som er part i saken. Tilsynsmyndigheten vil etter gjeldende rett kun ha en plikt til å fremlegge pasienter, brukere eller pårørende sakens dokumenter når det er nødvendig for å opplyse saken. Pasienten, brukeren eller pårørende kan be om innsyn etter offentleglova, med de begrensinger som følger av denne loven. De er ikke gitt en selvstendig rett til å få uttale seg til sakens dokumenter (kontradiksjon) før vedtak fattes.

Rett til informasjon ved utlevering/innsamling av helseopplysninger

Dersom helsepersonell utleverer pasientopplysninger, har den opplysningene gjelder så langt forholdene tilsier det, rett til informasjon fra helsepersonellet om at opplysninger er gitt og hvilke opplysninger det gjelder. Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd.

Pasienter har også krav på å få informasjon om hvilke opplysninger tilsynsmyndighetene har innhentet om dem, med mindre det er på det rene at den registrerte allerede er kjent med informasjonen. Dette følger av helseregisterloven § 24.

Taushetsplikt og innsynsrett

Hvor langt innsynsretten går henger nært sammen med reglene om taushetsplikt. Pasienters, brukeres og pårørendes innsynsrett i tilsynssaker vil i mange tilfelle måtte vurderes ulikt på grunn av dette. Videre vil pårørendes innsynsrett også variere avhengig av om pasienten lever eller ikke. Pårørendes rett til innsyn i tilsynssak når pasienten er død reiser særskilte spørsmål og vil bli nærmere omtalt nedenfor.

Forvaltningens taushetsplikt setter skranker for hva pasienter, brukere og pårørende kan gis innsyn i. Fylkesmennene, Statens helsetilsyn og Statens helsepersonellnemnd har forvaltningsmessig taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13. Helseforvaltningen er i tillegg underlagt helseregisterlovens virkeområde. I praksis betyr det at helsepersonellovens taushetsplikt også gjelder for helseopplysninger som behandles i helseforvaltningen, som for eksempel Statens helsetilsyn og Fylkesmannen, jf. helseregisterloven § 15.

Taushetsplikten innebærer at ingen kan gis tilgang til taushetsbelagte saksopplysninger i større utstrekning enn unntaksbestemmelsene helsepersonelloven og forvaltningsloven tillater. I praksis betyr dette følgende for innsynsretten i tilsynets saksdokumenter:

  • Pasienter, brukere og pårørende kan gis tilgang til taushetsbelagte opplysninger om seg selv.

  • Dersom en tilsynssak omhandler flere pasienter og brukere, har ikke disse tilgang til opplysninger om hverandre med mindre den eller de som har krav på taushet samtykker.

  • Pasienter, brukere og pårørende skal ikke gis innsyn i taushetsbelagte opplysninger om involvert helsepersonell med mindre helsepersonellet har samtykket til det.

  • Pårørende kan gis tilgang til pasient-/brukeropplysninger dersom pasienten/brukeren samtykker til dette.

  • Pårørende har rett til innsyn i taushetsbelagte saksopplysninger etter en persons død dersom det kan legges til grunn at avdøde ville ha ønsket dette, eller når ingen berettiget interesse tilsier at de pårørende ikke skal få se opplysningene.

Pårørendes innsyn i tilsynssak når pasienten er død

Helsepersonelloven § 24 første ledd regulerer helsepersonells utlevering av opplysninger etter en persons død uavhengig av om den som ber om innsyn er pårørende eller ikke, for eksempel advokater, forfattere og forskere. Det følger av bestemmelsen at taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 ikke er til hinder for at opplysninger om avdød person gis videre dersom vektige grunner taler for dette. I vurderingen av om opplysninger skal gis, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørendes og samfunnets interesse.

Etter helsepersonelloven § 24 annet ledd har nærmeste pårørende rett til innsyn i journal etter en persons død hvis ikke særlige grunner taler mot det. Dette fremgår også av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 femte ledd.

Bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven har ikke særskilte unntaksregler for avdøde personer. På dette punkt kan det synes som om helsepersonelloven er mindre restriktiv enn forvaltningsloven hva gjelder å åpne for innsyn i journal til avdød person. Spørsmålet er om tilsynet kan legge vekt på hensynene bak unntaksregelen i helsepersonelloven § 24 og pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 i saker hvor nærmeste pårørende ønsker innsyn i opplysninger om avdød pasient i tilsynssak.

Helse- og omsorgsdepartementet legger til grunn at tilsynet må vurdere om innsyn kan gis i alle dokumenter det bes om innsyn i. Videre har departementet lagt til grunn at forvaltningsloven etter omstendighetene kan åpne for å gjøre unntak fra taushetsplikten for avdøde personer, jf. redegjørelse 12. november 2010 fra tidligere helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen til Stortinget på spørsmål nr. 241 til skriftlig besvarelse. I Sivilombudsmannens årsmelding fra 2005 (Somb-2005) kapittel 35 i sak om taushetsplikt etter dødsfall i rusinstitusjon og foreldres rett til innsyn uttaler ombudsmannen bl.a. på side 167 følgende:

«De hensynene som er trukket frem i henholdsvis legeloven og helsepersonelloven, vil etter mitt syn naturlig være relevante i helhetsvurderingen etter forvaltningsloven.»

Reglene om taushetsplikt i helsepersonelloven vil med andre ord kunne være relevante i en helhetsvurdering av om innsyn kan gis i opplysninger som er undergitt taushetsplikt etter forvaltningsloven. Det forhold at Fylkesmannen også er klageinstans i saker om journalinnsyn og at helsepersonellovens regler om taushetsplikt også gjelder for Fylkesmannen/Statens helsetilsyn taler også for dette.

4.2.5 Rettigheter ved avsluttet tilsynssak

4.2.5.1 Rett til underretning og begrunnelse for resultatet

Den som har fremsatt en anmodning om vurdering av pliktbrudd har rett til å få en underretning om resultatet av «behandling av saken og en kort begrunnelse for resultatet», jf. helsepersonelloven § 55 femte ledd. Denne plikten påhviler både Fylkesmannen og Statens helsetilsyn.

Dette innebærer at pasienten, brukeren eller dens representant minst må få vite hva tilsynsmyndigheten har foretatt seg i saken, hvordan tilsynsmyndigheten vurderer synspunktene som er fremsatt i anmodningen, hvilket resultat tilsynsmyndigheten er kommet til og hvorfor.

4.2.5.2 Ingen klagerett

Etter dagens regelverk er det kun helsepersonell (part i saken) som kan påklage vedtak om administrative reaksjoner fattet av Statens helsetilsyn. Når det gjelder avgjørelser i tilsynssaker hvor Fylkesmannen kommer til at det ikke er grunnlag for oversendelse til Statens helsetilsyn, er disse endelige og kan ikke påklages av noen, heller ikke av part i saken (helsepersonell eller virksomhet). Slike avgjørelser kan for eksempel være avgjørelse om at det ikke er påvist pliktbrudd, påpekning av pliktbrudd, råd og veiledning.

4.2.5.3 Omgjøring

Forvaltningsloven § 35 åpner for at et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak. Bestemmelsen setter snevre grenser. En slik situasjon kan for eksempel oppstå når vedtaket må anses ugyldig fordi det er fattet på grunnlag av uriktige saksopplysninger. For at saksbehandlingsfeil skal føre til at et vedtak anses ugyldig, må de ha virket bestemmende for vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. Et vedtak kan heller ikke i utgangspunktet omgjøres til skade for den vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser.

4.3 Helse- og omsorgstjenestens informasjonsplikt til pasienter og pårørende ved uønskede hendelser i helsetjenesten

Helselovgivningen inneholder flere bestemmelser som beskriver helse- og omsorgstjenestens plikt til å gi pasienter og pårørende informasjon og pasienters og pårørendes rett til å få informasjon.

Det fremgår for eksempel direkte av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 at pasienter har en generell rett til informasjon om sin egen helsetilstand, helsehjelpen og mulige risikoer og bivirkninger. Videre har pasienter rett til informasjon om inntruffet skade eller alvorlige komplikasjoner. Informasjonsplikten gjelder også dersom det i ettertid oppdages at pasienten kan ha blitt påført betydelig skade. Pasienten skal samtidig også gjøres kjent med adgangen til å søke erstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning. Hva slags informasjon som skal gis til pasientens pårørende er også regulert nærmere i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3. Videre presiseres det i loven § 3-5 bl.a. at informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger og at personellet så langt som mulig skal sikre seg at «mottakeren har forstått innholdet og betydningen av opplysningene».

Helsepersonelloven § 10 pålegger den som yter helse- og omsorgstjenester å gi informasjon etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. Bestemmelsen forutsetter at det i helseinstitusjoner utpekes en informasjonsansvarlig. Videre pålegger helsepersonelloven § 16 at virksomhet som yter helse- og omsorgstjenester organiseres slik at helsepersonell blir i stand til å overholde sine plikter, herunder å gi pasienter den informasjonen de har krav på. Det inngår også i virksomhetsansvaret å informere pasienter om skader og alvorlige komplikasjoner, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 fjerde og femte ledd og spesialisthelsetjenesteloven § 3-11. En tilsvarende plikt for virksomheter i helse- og omsorgstjenesten i kommunene fremgår ikke direkte i lov, men følger forutsetningsvis av helsepersonelloven § 16. Generelt kan det også hevdes at det generelle kravet for helsepersonell til å yte forsvarlig og omsorgsfull hjelp også innebærer en plikt til å gi informasjon til pasienter når uønskede hendelser skjer, herunder at virksomheten skal legge til rette for at slik informasjon gis, jf. helsepersonelloven §§ 4, 10 og 16.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 første til femte ledd om informasjon gjelder i utgangspunktet bare pasienter, jf. Prop. 91 L (2010-2011) s. 359. Det vises imidlertid til at sjette ledd fastslår at brukere også har krav på «den informasjon som er nødvendig for å få tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet og for å kunne ivareta sine rettigheter.»

Til toppen
Til dokumentets forside