Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 100 S (2010–2011)

Fullføring av utbygging og drift av Nødnett i hele Fastlands-Norge

Til innholdsfortegnelse

7 Gjennomføring av utbygging i resten av landet – trinn 2

7.1 Prosjekt for landsdekkende utbygging: Trinn 2

Trinn 2 er en videreføring av trinn 1 og innebærer etablering av Nødnett i hele Fastlands-Norge.

Arbeidsomfanget og kostnadsrammen for trinn 2 omfatter blant annet:

  • Utbygging av Nødnett, herunder basestasjoner, transmisjonslinjer og kjernenett i totalt 21 politidistrikter og 386 kommuner

  • Etatsvise operatørløsninger til om lag 270 kommunikasjonssentraler, herunder 110-sentraler, operasjonssentraler hos politiet, AMK-sentraler, akuttmottak ved sykehusene, legevaktsentraler og Hovedredningssentralen

  • Håndholdte og kjøretøymonterte radioterminaler, som er fullt ut integrert med Nødnett og operatørløsningene, til politiet, brannvesen og helsetjenesten, totalt om lag 35 000 radioer

  • Radioer til installasjon i helikoptre til helsetjenesten, politi, brannvesen og redningshelikoptre

  • Bistand til innføringsprosjektene for:

    • Politi

    • Helse (spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste)

    • Brann (brannvesen og 110-sentraler)

    • Hovedredningssentralen

    • Redningshelikoptre (Forsvarets 330-skvadron)

Hovedredningssentralen og redningshelikoptre inngår i trinn 2, men vil finansieres gjennom de ordinære budsjettprosessene.

Etatenes innføringsprosjekter dekkes i hovedsak innenfor etatenes egne rammer og inngår ikke i kostnadsrammen for nødnettutbyggingen. I den grad innføringsprosjektene får tilført midler fra den sentrale kostnadsrammen, skal dette styres av Direktoratet for nødkommunikasjon.

Kostnadene ved nødvendige endringer i leveransene til etatene for at løsningene i landsdekkende utbygging fungerer tilfredsstillende i samsvar med kontrakten forutsettes dekket av leverandøren.

7.2 Tidsplan for trinn 2

Trinn 2 vil i all hovedsak gjennomføres som en videreføring av trinn 1, med samme hovedkontrakt og samme overordnede organisasjonsstruktur. Under gjennomføringen i trinn 1 har det blitt gjennomført regelmessige vurderinger av forbedringsmuligheter, og en rekke forbedringer innen områder som organisering, endringshåndtering, avvikshåndtering og milepælsoppfølging er allerede gjennomført.

Utrullingen i trinn 2 vil skje pr. politidistrikt. Aktiviteter som gjentar seg for hvert politidistrikt er blant annet radioplanlegging, anskaffelse av lokasjon for basestasjon, utbygging av basestasjoner, dekningsmåling, systemtest samt leveranse av brukerutstyr og opplæring.

Tidsplanen utgjør i trinn 2 en vesentlig risikofaktor, da det i kontrakten er avsatt kun 30 måneder til utbygging. Erfaringer fra trinn 1 tilsier at dette er svært stramt tidsmessig. Innføringsprosjektenes planer må til enhver tid tilpasses avtalt utbyggingsplan. For å oppnå bedre prosjektgjennomføring vil Direktoratet for nødkommunikasjon, som en del av den innledende trinn 2-planleggingen, vurdere om det er i statens interesse å løse opp i avhengigheter mellom innføringsprosjektene, øke leverandørens forutsigbarhet og/eller gi leverandøren mer tid utover 30 måneder. Kvalitetssikrer anbefaler at dette vurderes.

Startpunktet avhenger av tidspunktet for beslutning om landsdekkende utbygging samt leverandørens evne til å bemanne opp prosjektorganisasjonen for gjennomføring av trinn 2. Trinn 2 er delt inn i følgende faser og politidistrikter:

Tabell 7.1 Tabell 7.1 Inndeling av trinn 2

Fase

Politidistrikt

Fase 1

Hedmark, Gudbrandsdal, Vest-Oppland

Fase 2

Nordre Buskerud, Vestfold, Telemark, Agder

Fase 3

Rogaland, Haugaland og Sunnhordland, Hordaland, Sogn og Fjordane

Fase 4

Sunnmøre, Nordmøre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag

Fase 5

Helgeland, Salten, Midtre Hålogaland, Troms, Vest-Finnmark, Øst-Finnmark

Endelig og detaljert tidsplan for gjennomføring av trinn 2 vil først foreligge etter at beslutning om landsdekkende utbygging er fattet. Ekstern kvalitetssikrer angir forventet ferdigstillelse i 2015.

På grunn av leverandørens forsinkelser med leveranse av utstyr til helsetjenestens kommunikasjonssentraler, skal helsetjenesten gis tid til å kunne evaluere om leveransene fungerer tilfredsstillende i henhold til gjeldende kontrakt før disse videreføres i trinn 2.

7.3 Organisering og styring

7.3.1 Overordnet styringsstruktur

Justis- og politidepartementet er hovedansvarlig for kontrakten med leverandøren og for prosjektets gjennomføring, og har ansvaret for å følge opp Regjeringens og Stortingets beslutninger om et landsdekkende Nødnett innen de gitte kontraktuelle og økonomiske rammene for prosjektet. Innenfor disse rammene har Justis- og politidepartementet ansvaret for å innføre Nødnett i politi og brannvesen, og Helse- og omsorgsdepartementet har tilsvarende ansvar i helsesektoren.

Direktoratet for nødkommunikasjon eier og forvalter Nødnett på vegne av staten. Direktoratet ivaretar kontrakten med leverandøren på vegne av Justis- og politidepartementet, og har myndighet til å opptre som kontraktspart overfor leverandøren. Direktoratet for nødkommunikasjon har utarbeidet styringsdokumentet for Nødnettprosjektet og skal lede arbeidet med planlegging og utbygging av Nødnett, sikre en fremdrift som ivaretar felles interesser på statens side, godkjenne leveranser og tjenester i henhold til kontrakt, samt beslutte endringer. Direktoratet er gitt myndighet til å treffe beslutninger som sikrer prosjektfremdrift, utrullingen av teknisk utstyr og tidspunkter for når Nødnett kan tas i bruk. Direktoratet har også myndighet til å styre de etatsvise innføringsprosjektene for de kommunale brannvesen, helsetjenesten og politiet. Direktoratet for samfunnssikkerhet- og beredskap, politidirektoratet og helsedirektoratet er ansvarlig for innføringsprosjektene i henholdsvis brann-, politi- og helseetaten. De har et selvstendig ansvar for å sikre at utstyr og løsninger som leveres i prosjektet, tas i bruk på en slik måte at fastlagte oppgaver ivaretas, i henhold til krav og myndighet gitt i lovverket.

Det er etablert en styringsgruppe for prosjektet med representanter fra Justis- og politidepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Et overordnet styringsdokument som gir en oversikt over alle sentrale forhold i Nødnettprosjektet er utarbeidet og godkjent av Justis- og politidepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet og vil bli revidert ved behov.

7.3.2 Innføring i etatene

Justis- og politidepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har ansvaret for at det etableres innføringsprosjekter for de ulike brukergruppene. Viktige oppgaver for innføringsprosjektene er forberedelser for mottak av utstyr, detaljert planlegging for installasjon, test og idriftsettelse av utstyr, opplæring og etablering av nye arbeidsrutiner.

Politidirektoratet, Helsedirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har omfattende arbeidsoppgaver knyttet til innføring av Nødnett i sine etater, herunder koordinering, ta i mot leveranser, opplæring av brukere samt innføring i egen organisasjon.

Opplæring av sluttbrukere og teknisk personell er en kritisk suksessfaktor for innføringen. For brann og politi er det etablert Justissektorens kurs- og øvingssenter i Stavern, mens helsetjenesten benytter en mobil løsning for å nå ut til sine brukere.

Direktoratet for nødkommunikasjon skal i samarbeid med brukernes organisasjoner utarbeide delprosjektplaner som regulerer ansvarsområdene og grensesnittet mellom Nødnettprosjektet og innføringsprosjektene. Delprosjektplanene beskriver leveransene, samhandlingen mellom partene og organiseringen i Nødnettprosjektet og i etatenes innføringsprosjekter. Innføringsprosjektenes planer må til enhver tid tilpasses avtalt utbyggingsplan.

Alle brukerorganisasjoner som skal benytte Nødnett må bestille et abonnement og inngå en kundeavtale med Direktoratet for nødkommunikasjon. I kundeavtalen fremgår plikter og rettigheter, samt betalingsforpliktelser knyttet til bruken av Nødnett. Abonnementsvilkårene ble ferdigstilt i april 2009. Abonnenten må også inngå en utstyrsavtale med Direktoratet for nødkommunikasjon som er eier av utstyret.

7.3.3 Fylkesmannen

Fylkesmannen er en sentral ressurs for å legge forholdene til rette og koordinere aktiviteter knyttet til innføring av Nødnett i kommunene. En oppgave for Fylkesmannen er å bistå med dialog og informasjonsflyt til og fra kommunene, herunder kommuneledelsen, beredskapsråd og tilsvarende organer. Andre aktuelle oppgaver for Fylkesmannen er å bidra med lokalkunnskap i radioplanleggingen og å bistå Nødnettprosjektet med praktisk samordning og lokal infrastruktur, eksempelvis kontorlokaler og lokale kontaktpersoner. Fylkesmannens oppgaver knyttet til Nødnett vil fremgå i embetsbrevet til Fylkesmannen og i direkte dialog med Direktoratet for nødkommunikasjon, Direktoratet for samfunnssikkerhet- og beredskap, Politidirektoratet og Helsedirektoratet.

7.4 Forbedringstiltak i trinn 2

Direktoratet for nødkommunikasjon har som et ledd i planleggingen av trinn 2 gjennomført risikovurderinger og utarbeidet en usikkerhetsanalyse. Planen for landsdekkende utbygging av Nødnett har vært underlagt ekstern kvalitetssikring i henhold til Finansdepartementets rammeavtale for dette. Gjennom disse arbeidene er det identifisert risiki og behov for forbedringer i trinn 2. Ekstern kvalitetssikrer har konkludert at dagens kontrakt trolig er det beste alternativet gitt et vedtak om landsdekkende utbygging, selv om det innenfor enkelte kontraktsområder fortsatt er rom for forbedring.

Det er risikofaktorer knyttet til innføringsprosjektenes evne til å ta imot brukerutstyr og eventuelle endringsønsker fra brukerne. Det har vært et mål å inkludere alle nødetatene i utbyggingen av Nødnett fra starten, noe som er unikt i europeisk sammenheng. Nødetatenes samlede deltakelse vurderes å være av stor betydning for den samfunnsgevinsten som knyttes til denne store investeringen i kritisk infrastruktur. Ekstern kvalitetssikrer påpeker imidlertid at innføringsprosjektene ikke har klar nok forståelse for egne oppgaver og mangler tilstrekkelige ressurser og kompetanse. Derfor vil kostnadsrammen for trinn 2 omfatte en økt bevilgning til Direktoratet for nødkommunikasjon for å kunne gi økt støtte til nødetatenes innføringsprosjekter.

Departementene vil i trinn 2 tydeliggjøre sin eierrolle og vil styrke kompetansen for oppfølging av store prosjekter. Helse- og omsorgsdepartementet har blant annet startet en prosess for å etablere en mer effektiv innføringsorganisasjon for landsdekkende utbygging i helsetjenesten. Myndigheten til å styre innføringsprosjektene i etatene legges entydig til Direktoratet for nødkommunikasjon. Direktoratet gis også entydig myndigheten til å godkjenne endringer i trinn 2, herunder å beslutte designfrys, innenfor de fastsatte økonomiske rammer for trinn 2. Nødetatene skal etablere effektive innføringsorganisasjoner.

For å sikre at eventuelle endringer eller oppdateringer av programvare ikke hindrer prosjektfremdrift, skal det anskaffes testsystemer for å teste oppgradert programvare til kommunikasjonssentralene mot Nødnett i et kontrollert miljø.

Med bakgrunn i anbefalingene fra ekstern kvalitetssikrer, vil det etableres en kostnadsoppfølging som er bedre tilpasset behovet for prosjektstyringsinformasjon. Kravene til rapportering fra prosjektene, både fra det sentrale utbyggingsprosjektet og fra etatenes innføringsprosjekter, vil presiseres. Gevinstrealisering i nødetatene vil få økt oppmerksomhet og bli fulgt opp av ansvarlige departementer.

7.5 Samarbeid med andre offentlige organisasjoner

Det ble inngått avtaler med henholdsvis Oslo Sporveier, Statens vegvesen og Jernbaneverket i 2008. Avtalene regulerer blant annet hvordan kostnader for nødnettutbygging i tunneler skal deles mellom Direktoratet for nødkommunikasjon og tunneleierne. Avtalene vil også gjelde når Nødnett bygges ut videre i resten av landet.

Statskog SF og Staten ved Direktoratet for nødkommunikasjon inngikk i 2009 rammeavtale om erverv av rettigheter til grunnareal for basestasjoner. Avtalen regulerer plikter, rettigheter og betalingsvilkår for fremtidige festeavtaler og gjelder for hele Fastlands-Norge.

Direktoratet for nødkommunikasjon har et samarbeid med elforsyningen med henblikk på bruk av elforsyningens infrastruktur for innplassering av Nødnettutstyr. Det er etablert et samarbeid med Forsvaret i forbindelse med etablering av samband på Schengens yttergrense mellom Norge og Russland. Det legges videre opp til samarbeid mellom Direktoratet for nødkommunikasjon og Forsvaret for å gjøre militær teleinfrastruktur tilgjengelig for Nødnett.

7.6 Utplassering av basestasjoner

7.6.1 Hensyn ved utplassering av basestasjoner

Det er strenge krav til dekning i Nødnett for å dekke nødetatenes behov. Både i det daglige og i en krisesituasjon kan god dekning være avgjørende for muligheten til å yte en fullgod tjeneste og redde liv og helse. I nødnettkontrakten opereres det med et generelt flatedekningskrav på 79%, det vil si at det skal være Nødnettdekning også i områder der de vanlige mobilnettene ikke har dekning. I tettbygde strøk skal det være en viss innendørs dekning, noe som krever noe høyere tetthet av basestasjoner.

Utbyggeren skal i størst mulig grad innplassere nye basestasjoner i allerede eksisterende infrastruktur eller plassere antennene på taket av eksisterende, høye byggverk. Dersom det ikke er mulig, må det bygges nye master og tekniske boder.

I vurderingen av plassering av basestasjoner skal det blant annet tas hensyn til dekning, naturmangfold, kulturminner og bebyggelse. I trinn 1 var det mulig å nå et mål om hovedsakelig å unngå å bygge i vernede områder fordi det bare finnes mindre verneområder i denne regionen. I resten av landet utgjør imidlertid verneområdene over 16% av arealene, og det vil ikke bli mulig å etablere tilfredsstillende dekning for Nødnett uten å bygge basestasjoner også inne i vernede områder.

I enkelte tilfeller vil det være mulig å kompensere for manglende permanent dekning ved bruk av mobile basestasjoner. Det vil imidlertid ta tid å frakte mobile basestasjoner til hendelsesstedet, og verdifull tid vil gå tapt ved behov for umiddelbar dekning ved redningsaksjoner, noe som igjen kan føre til tap av liv og helse. Erfaringer fra det svenske nettet antyder at det i praksis gjerne tar 24 timer å etablere radiodekning ved hjelp av mobile basestasjoner. En slik løsning gir derfor dårligere sikkerhet for befolkningen og innsatspersonell i områder. Ekstreme værforhold vil gjøre det betydelig vanskeligere, og i enkelte tilfeller umulig, å frakte ut mobile basestasjoner. Og det er nettopp under slike værforhold at lete- og redningsaksjoner typisk finner sted samtidig som slike forhold øker redningsmannskapenes behov for sikker radiokommunikasjon. Sikkerheten for innsatspersonell og befolkningen reduseres i forhold til der permanent dekning er etablert. På denne bakgrunnen vil bruk av mobile basestasjoner, som alternativ til permanent dekning, være av svært begrenset verdi og kun forbeholdt områder hvor det er lite menneskelig ferdsel og hvor forholdene ellers ligger til rette for det.

Totalt antall basestasjoner inkludert basestasjoner som innplasseres i eksisterende radiomaster, er ca. 1 800-1 900.

7.6.2 Forenklet byggesaksbehandling

Nødnettprosjektet har i trinn 1 erfart at det i en del tilfeller har tatt urimelig lang tid å få behandlet byggesaker, og byggingen av de aktuelle basestasjonene har derfor blitt forsinket i opp til to år. For å sikre bedre forutsigbarhet i utbyggingen, har Justis- og politidepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet, gått igjennom gjeldende bestemmelser i plan- og bygningslovgivningen og avklart hvordan disse skal forstås og praktiseres ved utbyggingen av Nødnett. Departementene vil i et felles brev til de aktuelle kommuner og fylkesmenn gi veiledning om saksbehandlingen for ulike typer av basestasjoner i Nødnett. Spesielt ved innplassering i allerede eksisterende infrastruktur, master og bygninger, vil en basestasjon normalt være et beskjedent tiltak som medfører små fysiske endringer og som ikke vil kreve byggesaksbehandling. Departementene vurderer også om det er behov for enkelte presiseringer i unntaksbestemmelsene i forskrift 26. mars 2010 nr. 488 (byggesaksforskriften) § 4-1.

7.6.3 Anvendelse av naturmangfoldloven kapittel II ved utbygging av Nødnett

Stortingets beslutning om at Nødnett skal bygges ut er en beslutning som vil berøre naturmangfold og omfattes følgelig av naturmangfoldloven kap. II Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk. I henhold til naturmangfoldloven § 7 skal prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12 legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet som berører naturmangfold, og det skal framgå av beslutningen hvordan disse prinsippene er tatt hensyn til og vektlagt i vurderingen av saken. Forvaltningsmålene i §§ 4 og 5 er også relevant i skjønnsutøvingen.

Naturmangfoldloven § 8 stiller krav til kunnskapsgrunnlaget. Plassering av de enkelte basestasjonene vil først bli klarlagt på et senere tidspunkt. Kunnskapsgrunnlaget må derfor vurderes basert på generelle, eksisterende erfaringer knyttet til basestasjoner og kraftlinjers effekt på landskap, naturtyper, fugl. etc.

Basestasjoner plasseres i utgangspunktet på steder hvor de vil gi best mulig dekning. Dette tilsier plassering høyt i terrenget, og med høye master. Nødnettets særskilt store krav til dekning gjør at det i større grad enn kommersielle nett, trengs høye master og/eller plassering på høyder med fritt utsyn i mange retninger. Det må påregnes at det på landsbasis må etableres ca 150-300 nye master som kan ha inntil 50 meters høyde. Plasseringene som gir best dekning gir ofte også de største landskapsmessige konsekvensene, da mastene blir synlige fra store områder. Basestasjonene skiller seg således i prinsippet fra andre tekniske inngrep i landskapet ved at de må etableres på svært synlige steder. Synligheten vil til en viss grad bero på mastens utforming, herunder utforming og plassering av antennene. Grad av synlighet vil variere avhengig av lokale forhold, men vil mange steder kunne være synlig på 8 til 10 km avstand. I tillegg kommer linjetraseer for strøm. Faktisk synlighet vil bero på terreng og vegetasjon i området, og landskapets kompleksitet. Plassering på høydedrag gir lett silhuetteffekt, noe som øker synligheten og kan gi en blikkfangvirkning. Landskapspåvirkningen vil imidlertid variere avhengig av avstanden til mastene.

Landskapet vil også bli påvirket av kraftlinjene (230 V) som må bygges for å sikre strømtilførsel. Denne typen kraftlinjer har normalt en moderat nærvirkning i landskapet, og har generelt en begrenset fjernvirkning. Fjernvirkningen kan imidlertid bli moderat i områder med sparsom vegetasjon, og ved plassering på høydedrag. Kraftfremføring i jordkabel vil gi minimal fjernvirkning, men kabelgrøft til jordkabel kan ha en viss nærvirkning. Ved valg av løsning for strømtilførsel vil økonomiske hensyn være relevant.

Naturtyper og dyre- og fugleliv vil også bli påvirket av utbyggingen, både i byggefasen og i driftsfasen. Basestasjonene er imidlertid i seg selv ikke spesielt arealkrevende, normalt ca 50 m2, og påvirkningen fra den enkelte stasjonen antas derfor å bli begrenset. Kraftfremføringen til basestasjonene vil generelt gi større påvirkning på naturtyper og arter enn selve basestasjonene. Ved kraftfremføring i skog må vegetasjon ryddes. Kraftlinjer vil videre gi negativ påvirkning for dyre- og fugleliv, eksempelvis kollisjonsfare for tungt manøvrerende fuglearter og barriereeffekter for villrein. Dyre- og fugleliv kan videre bli særskilt påvirket under selve byggefasen.

Vurderingen av om kunnskapsgrunnlaget etter naturmangfoldloven § 8 er oppfylt må baseres på at Stortinget kun behandler saken på overordnet nivå. Det treffer en beslutning om hvorvidt Norge skal ha Nødnett, men tar ikke stilling til utbyggingen på detaljplan. Det anses å foreligge tilstrekkelig tilgjengelig kunnskap, jf. naturmangfoldloven § 8, til at en overordnet beslutning om utbygging kan treffes. Det foreligger imidlertid ikke et tilstrekkelig kunnskapsnivå om virkningene av tiltaket som sådan, noe som medfører at ”føre var”-prinsippet i naturmangfoldloven § 9 kommer til anvendelse ved skjønnsutøvelsen når beslutningen fattes. Bestemmelsen fastsetter at når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det i beslutningen tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet.

I henhold til naturmangfoldloven § 10 skal en påvirkning av et økosystem, naturtyper og arter vurderes ut fra den samlede belastningen økosystemet, naturtypen og arten er eller vil bli påvirket av. Som følge av at lokaliseringene av den enkelte basestasjon ikke er fastsatt, og at totalt antall nye basestasjoner ikke er avklart, er det ikke mulig å gi en presis vurdering av samlet belastning av nødnettutbyggingen i seg selv, og heller ikke av andre inngrep i de samme arter, naturtyper og økosystemer. Som nevnt er det ikke rimelig å oppstille krav om kunnskap på detaljnivå når saken behandles av Stortinget på overordnet plan. På generelt grunnlag kan det forventes at utbyggingen av Nødnett i Norge, med utplassering av ca. 150-300 nye radiomaster, samlet sett vil medføre betydelige negative påvirkninger på landskap og noe mindre negativ påvirkning på forekomster av verdifulle naturtyper, viktige viltområder, rødlistearter mv. Det er et krav at plan- og vernemyndighetene i den enkelte sak opparbeider kunnskapsgrunnlag knyttet til samlet belastning. Dersom det ved behandlingen av den enkelte basestasjon ikke foreligger tilstrekkelig kunnskap om samlet belastning må den enkelte basestasjonsutplassering vurderes ut fra en strengere norm jf. ”føre var”-prinsippet i naturmangfoldloven § 9, og det kan stilles strengere vilkår etter naturmangfoldloven § 12.

I medhold av naturmangfoldloven § 12 skal det velges slik teknikk og lokalisering som ut fra en samlet vurdering gir de beste samfunnsmessige resultater. Ved valg av lokalisering for den enkelte basestasjon må derfor både hensynet til dekning og hensynet til naturmangfoldet tas med i vurderingen, jf. Naturmangfoldloven §§ 1, 4 og 5.

Etter naturmangfoldloven § 11 skal kostnadene ved å hindre eller begrense miljøforringelse bæres av tiltakshaver. Forutsetningen er at dette ikke er urimelig ut fra tiltakets og skadens karakter. Bestemmelsen kommer bl.a. til anvendelse der det vurderes å si nei til en aktuell lokalisering av hensyn til naturmangfold, selv om dette innebærer at det må bygges flere og dyrere basestasjoner for å oppnå tilsvarende dekning. Bestemmelsen er også relevant ved valget mellom kraftfremføring ved jordkabel eller kraftlinje. Justis- og politidepartementet og Miljøverndepartementet vil gi felles retningslinjer om avveiningene som må foretas av planmyndighetene i tråd med retningslinjene i naturmangfoldloven §§ 8-12 i den enkelte sak som gjelder nødnettutbygging. Retningslinjene utformes med sikte på å se de samlede konsekvenser i sammenheng og unngå vesentlig skade på naturmangfold jf. naturmangfoldloven § 9, herunder særlig begrensninger som skal gjelde av hensyn til inngrepsfrie naturområder, prioriterte arter, utvalgte naturtyper og truede arter og naturtyper på Norsk Rødliste 2010, samt legge til rette for en effektiv utbygging av tilfredsstillende nødnettdekning.

Utbyggingen vil i betydelig grad berøre naturmangfold og landskap, herunder nasjonalparker og andre verneområder.

7.6.4 Bygging i vernede områder

Etablering av permanent nødnettdekning ved bygging av basestasjoner og radiomaster inne i verneområdene vil påvirke verneverdiene negativt. Særlig vil landskapet bli påvirket, da radiomastene som nevnt plasseres eksponert på høyder i terrenget. Forringelse av landskapskvalitetene i verneområdene vil påvirke naturopplevelsen negativt. Basestasjonene krever strømtilførsel, og kraftfremføring vil også kunne føre til betydelig skade på og ulempe for verneverdiene. Det skal ikke bygges nye basestasjoner eller master i nasjonalparkene, med unntak for mindre masteforhøyelser på eventuelt eksisterende stasjoner/master for å få plass til å henge opp nødnettantennen. Dersom hensynet til liv og helse tilsier bygging av nye basestasjoner i nasjonalparker må dette likevel konkret vurderes i noen få enkelttilfeller. Så langt det er mulig skal man søke å unngå plassering av nye basestasjoner eller master i andre verneområder, inngrepsfrie områder og andre verdifulle naturområder.

Plassering av basestasjoner i verneområder vil bli saksbehandlet etter lov 19. juni 2009 nr. 100 om naturmangfold § 48, herunder lovens kapittel II. Miljøkonsekvensene av tiltaket skal vurderes i et helhetlig og langsiktig perspektiv, der hensynet til det planlagte tiltaket og eventuelt tap eller forringelse av naturmangfoldet på sikt skal avveies. Forvaltningsmyndigheten kan i medhold av § 48 gi dispensasjon til bygging av basestasjoner for Nødnett inne i verneområdet ”dersom sikkerhetshensyn eller hensynet til vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig”. Det er vesentlig samfunnsinteresse at det er god og permanent dekning i områder hvor det er et kvalifisert behov for dette. Risikoen for flom og rasulykker har økt som en følge av klimaendringene, og som et ledd i klimatilpasningen er det viktig å sikre hensiktsmessige kommunikasjonsverktøy for nød- og beredskapsetatene. Et felles radiosamband er også nødvendig for å håndtere store ulykker og naturkatastrofer. Nødnettdekning i verneområder vil dermed gi bedre sikkerhet for de som ferdes i disse områdene, og legge til rette for en effektiv rettshåndhevelse. Det må i hver enkelt sak tas stilling til om vilkåret om at tiltaket er ”nødvendig”, er oppfylt. Om den enkelte basestasjon er nødvendig må ses i lys av behovet for byggingen av disse og om det er mulig å bygge basestasjonen utenfor verneområdene. Dersom det ikke er mulig å bygge mastene utenfor verneområdene, skal man søke å finne det alternativ som er minst skadelig for verneverdiene i verneområdene. Det er kun det alternativet som er minst skadelig for vernet som anses for nødvendig etter § 48.

Miljøverndepartementet vil gi retningslinjer for saksbehandlingen av dispensasjonssøknader etter naturmangfoldloven § 48 knyttet til oppføring av basestasjoner for Nødnett i verneområder.

I avveiningen mellom øvrige vesentlige samfunnsinteresser og hensynet til verneområdet, skal det særlig legges vekt på verneområdets betydning for det samlede nettverket av verneområder og om et tilsvarende verneområde kan etableres eller utvikles et annet sted. Med et så stort utbyggingsbehov vil erstatningsområder være særlig aktuelt. Dette er noe utbygger selv må bekoste etter naturmangfoldloven § 11 om at tiltakshaveren skal dekke kostnadene ved å hindre eller begrense skade på naturmangfoldet som tiltaket volder.

Byggingen av basestasjoner for Nødnett i vernede områder vil kunne påvirke direkte og indirekte naturmangfold, kulturminner og friluftsinteresser. Ved eventuell bygging av basestasjoner i vernede områder skal naturinngrep, både fysiske og visuelle, søkes minimert både ved oppføring av selve basestasjonen, og ved etablering av sambandslinje og linjetrasé for strøm. Dette gjelder både ved valg av lokaliseringer, og ved valg av teknikk jf. naturmangfoldloven § 12.

For å sikre muligheten til å vurdere om naturmangfoldlovens krav er overholdt, skal utbygger av Nødnett overfor vedtaksmyndigheten i den enkelte sak, fremlegge utredninger i tråd med naturmangfoldloven kap II. Hensynet til miljøet skal så langt som mulig også trekkes inn allerede ved utarbeidelse av radioplan. Utbygger og Direktoratet for nødkommunikasjon skal i samarbeid med miljøvernmyndighetene sørge for god planlegging med hensyn til ivaretakelse av miljøverdier ved bygging av basestasjoner og at det legges en klar og helhetlig prosess for dette. I den utstrekning det er mulig skal spørsmålet om etablering av Nødnett sees i sammenheng med forvaltningsplaner for det enkelte berørte verneområdet.

7.6.5 Fakta om stråling fra Nødnett

God radiodekning er avgjørende for at Nødnett skal kunne være et hensiktsmessig og sikkert verktøy for nød- og beredskapsetatene. Dekning oppnås ved utplassering av basestasjoner. Basestasjonene i Nødnett fungerer som basestasjonene i de kommersielle mobilnettene og distribuerer all informasjon ved hjelp av radiosignaler. Radiosignaler er elektromagnetiske bølger som gir opphav til en elektrisk feltstyrke (”stråling” eller ”dekning”). Det er etablert internasjonale grenser og nasjonale retningslinjer for dette.

Utstyr for Nødnett installeres i henhold til retningslinjene fra Statens strålevern og produsentenes anbefalinger.

Boks 7.1 Fakta om stråling fra Nødnett

Post- og teletilsynet (www.npt.no) har sammen med Statens strålevern utført målinger ved noen av basestasjonene i Nødnett som er satt opp i østlandsområdet. Gjennomgående for målingene er at nivåene er langt under grenseverdien. Antenneplasseringen høyt i master eller på tak gjør at man på bakkenivå normalt vil være minst 30 meter unna selve antennene. De målte verdiene ligger da under 1/1000 av grenseverdien. Ved 10 meters avstand i samme høyde som antennene, kan nivåene være opp mot 5 prosent av grenseverdien som først vil kunne overskrides 2-3 meter fra antennen. Varig opphold der må unngås.

Leverandørene av radioterminaler til Nødnett må følge internasjonalt vedtatte regler for produktgodkjenning, og brukerne må følge produsentenes bruksanbefalinger og retningslinjer. Bruken av radioterminaler for Nødnett styres av det operative arbeidet, men Statens strålevern anbefaler på generelt grunnlag at eksponeringen holdes på et så lavt nivå som praktisk mulig.

Det er ikke dokumentert noen sammenheng mellom helseskade og stråling fra basestasjoner eller radioterminaler innenfor disse rammebetingelsene.

Kilde: Statens strålevern

Til toppen
Til dokumentets forside