Prop. 121 L (2012–2013)

Endringer i lov om statlig naturoppsyn

Til innholdsfortegnelse

6 Presisering av Statens naturoppsyns kontrollfullmakter og kontrollobjektets plikter

6.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Naturoppsynsloven § 2 første ledd pålegger oppsynet å føre kontroll med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av angitte lover blir overholdt.

Loven angir imidlertid ikke nærmere hvilke fullmakter oppsynet har for å føre denne kontrollen. Lakse- og innlandsfiskloven, viltloven, markaloven og naturmangfoldloven inneholder nærmere angivelser av tilsyns- og kontrollhjemler ved kontroll med disse lovene. Øvrige lover nevnt i § 2 første ledd gjør ikke det.

Det foreligger per i dag en etablert praksis for hvordan Statens naturoppsyn utfører sine plikter etter § 2 første ledd. Denne praksisen innebærer blant annet at oppsynet stanser personer, kjøretøy og fartøy, krever fremlagt tillatelser mv. og krever opplysninger om identitet.

Legalitetsprinsippet stiller krav om hjemmel i lov for offentlige inngrep i privates rettsforhold.

Politiet har etter politiloven et primæransvar for forebygging og bekjempelse av kriminalitet, og er det statlige naturoppsynets viktigste samarbeidspart når det gjelder forebygging av miljøkriminalitet og kontroll med overholdelsen av de lover som er nevnt i naturoppsynsloven § 2. Hvis oppsynets kontrollvirksomhet fører til begrunnet mistanke om at lov eller forskrift er overtrådt, vil oppsynet, i alle fall hvis overtredelsen er alvorlig, anmelde saken til politiet for videre oppfølging. Hvor terskelen skal ligge for at oppsynet skal ta en sak videre til politiet, blir avklart i dialog mellom Direktoratet for naturforvaltning og Politidirektoratet. Antall anmeldelser som følge av oppsynets kontrollvirksomhet har i de senere år variert fra ca. 600 til ca. 1000 saker per år på landsbasis.

Etter naturoppsynsloven § 3 kan oppsynspersonell gis begrenset politimyndighet etter politiloven. Med begrenset politimyndighet har oppsynspersonellet samme fullmakter som politiet, men myndigheten vil være begrenset i tid, geografisk og til polisiært saksområde, jf. rundskriv G-107/2000. Ved utøvelse av begrenset politimyndighet er oppsynspersonellet underlagt politiet.

6.2 Forslagene i høringsnotatet

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det er behov for en klargjøring og presisering av hva som ligger i naturoppsynets plikt og hjemmel til å føre tilsyn.

Departementet foreslo en klargjøring av oppsynets tilsynsplikt og rett i § 2 første ledd. Tilsyn ble foreslått som et samlebegrep for miljøovervåking og kontroll.

Tilsynsobjektets plikter og oppsynets fullmakter til å føre tilsyn ble foreslått presisert i ny § 3. Fullmaktene fikk anvendelse ved tilsyn med bestemmelsene angitt § 2 første og annet ledd.

Det ble foreslått et første ledd der det fremgikk at den som blir kontrollert, plikter å gi oppsynet nødvendig bistand og opplysninger. Hva som skulle anses som nødvendig bistand og opplysninger, måtte vurderes konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Plikten innebar blant annet plikt til å stanse, plikt til å fremlegge tillatelser mv. og plikt til å gi opplysninger om identitet.

Forslag til annet ledd anga oppsynets tilsyns- og kontrollfullmakter. Når det var nødvendig for utøvelse av tilsynet og det ikke etter sakens art og forholdende ellers ville være et uforholdsmessig inngrep, kunne oppsynet stanse personer, kjøretøy og fartøy, kreve fremlagt tillatelser, dispensasjoner mv. som er påkrevet etter de lover oppsynet fører kontroll med, kreve opplysninger om identitet, gi pålegg om ikke å forlate stedet før kontrollen er avsluttet, få uhindret adgang til private veier og innmark, bortvise personer, kjøretøy og fartøy samt ta bilder til dokumentasjon.

Fullmaktene ville ikke innskrenke kontrolladgangen etter særlovene nevnt i første ledd. De begrenset heller ikke de rettighetene oppsynspersonell har ved tildeling av begrenset politimyndighet.

Brudd på første ledd ble foreslått straffesanksjonert.

6.3 Høringsinstansenes syn

Fylkesmannen i Oppland, Norges Fjellstyresamband, SABIMA, Utmarkskommunenes Sammenslutning, Direktoratet for naturforvaltning, Fylkesmannen i Finnmark, Nasjonalparkstyret for Øvre Pasvik, Politidirektoratet, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Riksadvokaten og Justisdepartementet støtter forslaget om å presisere oppsynets fullmakter.

Norges Fjellstyresamband og Utmarkskommunenes Sammenslutning ønsker et tydeligere skille mellom verneområdestyrene som forvaltningsmyndighet og SNO som tilsynsorgan. De understreker også at SNO samordner tilsyn med fjellstyrene.

Landbruks- og matdepartementet ønsker at tilsynsobjektets plikter kobles nærmere sammen med oppsynets fullmakter, slik at det blir klarere hva plikten innebærer.

Økokrim og Politidirektoratet uttaler at det ikke er hensiktsmessig med en felles regulering av oppsynets fullmakter i naturoppsynsloven. Regelverket vil da bli mindre presist enn ved regulering i særlovene og det vil ikke bidra til å skape større klarhet. Særlig gjelder dette fordi eksisterende tilsynshjemler i særlovene skal beholdes uendret. Hvis man likevel velger å gi en felles bestemmelse i naturoppsynsloven, må det foretas nærmere overveielser av hvordan forslaget vil slå ut på ulike områder.

Økokrim peker på at det må skilles mellom miljøovervåking og kontroll og mellom hva oppsynet har rett til og hva de har plikt til.

Politidirektoratet mener at det ikke bør være plikt til å stanse ved råd og veiledning. Det pekes videre på at stansing ikke bør skje ved at oppsynets personell, kjøretøy eller lignende oppstilles som fysisk stengsel. Dette ligger nært opp mot det politiet definerer som veisperring og nærmer seg bruk av tvangsmidler. Veisperring brukes bare der fører av kjøretøyet antas å være til fare for andres liv eller det av andre grunner fremstår som ubetinget nødvendig å hindre videre kjøring. Stans ved hjelp av fysiske stengsler kan eskalere og bli farlig både for oppsynspersonellet og den som blir søkt stanset. Et slikt tiltak krever kunnskap og trening.

Politidirektoratet uttaler videre at forslaget om å gi oppsynet fullmakt til å gi pålegg om ikke å forlate stedet, har grensesnitt mot og delvis overlapp mot utøvelse av politimyndighet. Slik fullmakt vil innebære brudd med etablert praksis for tilsyn og være rettsikkerhetsmessig betenkelig. Forslaget om en bortvisningsrett bør begrenses til å stanse pågående eller ikke avsluttet ulovlig adferd.

Direktoratet for naturforvaltning forutsetter at endringene ikke får konsekvenser for praksis med tjenestekjøp og at oppsyn som er tildelt oppdrag og tjenestebevis får samme myndighet som naturoppsynets egne ansatte. DN mener at stansingsretten etter naturoppsynsloven bør være sammenfallende med stansingsretten etter naturmangfoldloven § 63. DN ønsker også at oppsynet skal ha kompetanse til å utføre helhetlig lovlighetskontroll, altså kontroll med flere regelverk enn de som følger av naturoppsynsloven § 2. De støtter at oppsynet får tilgang til private veier og innmark. De støtter også forslaget om bortvisning, men peker på at det må klargjøres hvor langt bortvisningsretten gjelder.

Justisdepartementet ønsker en avklaring av forholdet mellom bistandsplikten og oppsynets fullmakter. Det pekes på at plikt til å fremlegge dokumentasjon, etablerer noe nytt og at departementet er i tvil om en slik plikt bør etableres i naturoppsynsloven.

Riksadvokaten mener at naturoppsynet, av hensyn til en mest mulig helhetlig og effektiv kontroll, også bør gis hjemmel til å føre kontroll med at andre lover og regler er overholdt. Som eksempler nevnes kontroll av førerkort, vognkort og våpenkort. Stansingsretten bør omfatte rett til å nappe ut tenningsnøkkel.

Norges Skogeierforbund mener at tilsynshjemler bør gis i særlovene og avveies mot særlovenes formål. Uhindret bruk av private veier og annen motorisert ferdsel på privat grunn bør bare kunne skje ved utførelse av politimessige oppdrag. Annen bruk bør kreve grunneiers tillatelse.

NORSKOG uttaler at det bør vises varsomhet med å gi hjemler for tvangstiltak til sivilt oppsynspersonell. Uhindret adgang til private veier bør bare tillates ved gransking og begrunnet mistanke om regelbrudd, eller i det minste saklig grunn for nærmere undersøkelse.

Norges Bondelag mener at de foreslåtte tilsynshjemlene er skjønnsmessige og gir liten forutberegnelighet for borgerne. Ved adgang til privat vei, må det skilles mellom tilsyn og gransking. Ved tilsyn eller andre forvaltningsoppgaver må oppsynet inngå avtale med grunneiere om vederlag for bruk av veien. Gårdstun må holdes utenfor på lik linje med hustomt.

6.4 Departementets vurdering

Naturoppsynets oppgaver fremgår av naturoppsynsloven § 2. Bestemmelsen skiller mellom kontroll på den ene side og oppsynets øvrige oppgaver på den annen side.

Departementet har valgt å gå bort fra høringsnotatets forslag om betegnelsen ”tilsyn” som et samlebegrep for miljøovervåking og kontroll. Det foreslås i stedet å opprettholde den nåværende bestemmelsens skille mellom kontroll og oppsynets øvrige oppgaver.

Med kontroll menes undersøkelse av om regelverk overholdes. Kontrollen kan rettes mot både personer og virksomheter. Forvaltningsmessig kontroll er ikke avhengig av noe konkret mistankegrunnlag, men kan skje rutinemessig for å undersøke om aktivitet eller virksomhet skjer i henhold til de regler som gjelder på området. Kontroll kan også foretas i forebyggende øyemed.

Departementet mener at oppsynet bør ha plikt til å føre kontroll med at reglene nevnt i § 2 første og annet ledd blir overholdt. Bestemmelsen foreslås ikke endret på dette punkt. Når det gjelder oppsynets øvrige oppgaver, foreslår departementet at oppsynet skal ha rett, men ikke plikt til å utføre disse. For å presisere dette foreslås at ”skal” innledningsvis i tredje ledd erstattes med ”kan”.

Departementet foreslår å flytte § 2 sjette ledd til ny § 3.

Departementet merker seg ønsket om et tydeligere skille mellom nasjonalpark- og verneområdestyrene som forvaltningsmyndighet og SNO som tilsynsorgan. SNO kan da rendyrke tilsynsfunksjonen og overlate skjøtsel, informasjon og tilrettelegging til nasjonalpark- og verneområdestyrene. Rollefordelingen mellom nasjonalpark- og verneområdestyrene og SNO har imidlertid ikke vært tema i høringen og vil derfor ikke bli vurdert i denne omgang.

Naturoppsynets kontrollfullmakter fremgår ikke direkte av dagens lov, men følger implisitt av de oppgaver oppsynet er pålagt samt av enkelte særlover. Departementet mener at det er behov for en klargjøring og presisering av naturoppsynets fullmakter. Dette er viktig både av hensyn til borgerne som blir kontrollert (forutsigbarhet) og av hensyn til oppsynets arbeidssituasjon og mulighet til effektiv kontroll.

Departementethar merket seg uttalelser i høringen om at en felles regulering av oppsynets fullmakter ikke er hensiktsmessig og at en regulering i de respektive særlovene vil gi mulighet for mer presise fullmakter tilpasset sektorområdene. Departementet fastholder forslaget om en felles regulering av naturoppsynets kontrollfullmakter i naturoppsynsloven. Statens naturoppsyn er en organisatorisk avgrenset virksomhet som fører kontroll med en rekke regelverk og som også utfører flere andre oppgaver. I og med at de øvrige rammene for oppsynets virksomhet fremgår av naturoppsynsloven, mener departementet at også oppsynets kontrollfullmakter bør fremgå av denne loven. Rettsinformasjonshensyn og hensynet til praktisk brukervennlighet for borgerne tilsier en slik regulering. En fellesregulering vil også gjøre det enklere for oppsynet å føre en helhetlig kontroll. Når oppsynet er ute i felt, forutsettes det å føre kontroll med flere regelverk. Eksempelvis vil oppsynet ved bruk av motorkjøretøy under jakt, føre kontroll med motorferdselloven og viltloven. Ved motorisert ferdsel i verneområder, vil oppsynet føre kontroll med motorferdselloven og vernebestemmelsene i naturmangfoldloven. Personer som telter i verneområder, vil kunne kontrolleres i forhold til friluftsloven og naturmangfoldloven, i tillegg til at det kan oppstå spørsmål knyttet til ulovlig jakt og/eller innlandsfiske som kontrolleres etter viltlov og lakse- og innlandsfisklov. I og med at slik helhetlig kontroll er normalsituasjonen for oppsynet, er det hensiktsmessig for oppsynspersonellet som et utgangspunkt å kunne forholde seg til én felles regulering av kontrollfullmakter, ved at naturoppsynsloven inneholder de grunnleggende fullmaktene som er nødvendige for å kunne utføre lovpålagt kontroll.

Fullmaktene i naturoppsynsloven vil ikke innskrenke fullmaktene som følger av særlovene. Eksempelvis begrenser ikke naturoppsynsloven § 3 oppsynets adgang til å granske bygninger i medhold av naturmangfoldloven § 64, selv om slik fullmakt ikke etableres i naturoppsynsloven.

Oppsynets fullmakter foreslås presisert i en ny § 3. Bestemmelsen er bygget opp slik at første ledd angir oppsynets ferdselsrett. Denne gjelder ved utførelse av alle oppsynets oppgaver. Annet ledd angir hvilke fullmakter oppsynet har ved utføring av kontroll med regelverkene nevnt i § 2 første og annet ledd. Tredje ledd presiserer at fullmaktene i første og annet ledd ikke innskrenker fullmaktene i særlovene. Fjerde ledd angir kontrollobjektets plikter ved kontroll. Femte ledd oppstiller straffetrussel for den som ved kontroll forsettlig eller uaktsomt unnlater å etterkomme pålegg gitt i medhold av § 3 annet ledd bokstav a-d og f.

Første ledd tilsvarer nåværende lov § 2 sjette ledd. Bestemmelsen flyttes fra § 2 fordi den berører oppsynets fullmakter snarere enn oppsynets oppgaver.

Annet ledd angir oppsynets fullmakter ved kontroll.

Ved utforming av oppsynets kontrollfullmakter, har departementet lagt til grunn at naturoppsynet og politiet dels har overlappende oppgaver, samtidig som de har ulike roller og dermed ulike virkemidler. Naturoppsyn og politi arbeider begge med kontroll av om regler blir overholdt og avdekking av eventuelle regelbrudd. Tvangsmidler som ransaking, pågripelse og beslag er forbeholdt politiet. Oppsynets virkemidler må angis med utgangspunkt i rolleforståelsen og etter en avveining av muliggjøring av en effektiv kontroll, hensynet til forholdsmessighet og kompetanse.

Departementet har også lagt vekt på at fullmaktene bør være så presise som mulig. Dette er viktig for sikre oppsynet en trygg og god arbeidssituasjon. Samtidig er det viktig for forutsigbarheten til de som blir gjenstand for kontroll.

Departementet foreslår at oppsynet gis fullmakt til å stanse personer, kjøretøy og fartøy, kreve fremlagt tillatelser, dispensasjoner mv. som er påkrevet etter de lover oppsynet fører kontroll med og som er pliktig å medbringe, kreve opplysninger om navn, fødselsdato, registrert adresse og nåværende bosted samt opplysninger av betydning for om reglene i § 2 første og annet ledd er overholdt, kreve adgang til private veier og ved mistanke om overtredelse av regler nevnt i § 2 første og annet ledd, kreve adgang til innmark, med unntak av hustomt og gårdsplass, gjennomføre lyd- og bildeopptak samt bortvise personer og kreve kjøretøy, fartøy og gjenstander fjernet for å stanse pågående ulovlig adferd i strid med reglene i § 2 første og annet ledd. Bruk av fullmaktene forutsetter at det er nødvendig for å føre kontroll med at reglene angitt i § 2 første og annet ledd blir overholdt og det ikke etter sakens art og forholdende ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

Fullmaktene i § 3 annet ledd gjelder bare der oppsynet fører kontroll og ikke ved utføring av oppsynets øvrige oppgaver. Det er imidlertid viktig å merke seg at forvaltningsmessig kontroll ikke er avhengig av noe konkret mistankegrunnlag, men kan skje rutinemessig for å kontrollere at handlinger/virksomhet skjer i henhold til gjeldende regelverk. Kontroll kan også foretas i forebyggende øyemed.

Fullmaktene er videre begrenset til kontroll med etterlevelse av regelverkene nevnt i § 2 første og annet ledd. Departementet foreslår i denne omgang ikke å gi myndighet til å føre såkalt helhetlig lovlighetskontroll. Departementet bemerker at en slik myndighet ville gå utenfor rammene av naturoppsynsloven og berøre andre sektorers regelverk. Det er likevel mange gode grunner for at oppsynet burde ha slik myndighet. Departementet viser til at Riksadvokaten i sin høringsuttalelse uttalte at naturoppsynet burde ha myndighet til eksempelvis å kontrollere førerkort, vognkort og våpenkort. Justisdepartementet foreslo at behov for en slik myndighet utredes av POD og DN i fellesskap. Departementet vil følge opp dette videre. I forslaget som fremmes her, er imidlertid kontroll med overholdelse av regelverk begrenset til regler som nevnt i § 2 første og annet ledd. Oppsynet kan dermed ikke føre kontroll med om fører av snøskuter eller ATV har gyldig førerkort, om vedkommende kjører i påvirket tilstand, om vedkommende bruker hjelm eller om kjøretøyet er registrert. For småbåtlovens vedkommende, betyr henvisningen at oppsynet bare kan føre tilsyn med vannscooterregelverket gitt i medhold av § 40. På bakgrunn av Riksadvokatens høringsuttalelse, bemerker departementet for øvrig at SNO i medhold av utøvelsesforskriften § 37, gitt med hjemmel i viltloven, anses å ha myndighet til å kontrollere både lavalder, nødvendige papirer og krav til våpen og ammunisjon, når dette skjer under jakt.

Paragraf 3 annet ledd bokstav a gir oppsynet adgang til å stanse personer, kjøretøy og fartøy. En adgang til å stanse personer, kjøretøy og fartøy er helt grunnleggende for at oppsynet skal kunne utføre sine oppgaver etter naturoppsynsloven. I praksis vil stansing være den eneste muligheten for oppsynspersonell til for eksempel å foreta kontroll av identitet, tillatelser og innhente nødvendige opplysninger.

Annet ledd bokstav b gir oppsynet adgang til å kreve fremlagt tillatelser, dispensasjoner mv. som er påkrevet etter de lover oppsynet fører kontroll med og som er pliktig å medbringe. Dette kan for eksempel være kjørebok ved tillatelse til motorisert ferdsel i utmark, bekreftelse på betalt jeger- og fiskeavgift eller reinsdyrkort. Ved tillatelser som innehaver ikke plikter å medbringe ved utøvelse av aktiviteter i henhold til tillatelsen, vil oppsynet være henvist til selv å undersøke i databaser, hos kommunen mv. Dette vil eksempelvis være tilfelle for tillatelse til bygge- og anleggstiltak i et verneområde.

Annet ledd bokstav c gir oppsynet adgang til å kreve opplysninger om navn, fødselsdato, registrert adresse og nåværende bosted. En lignende plikt følger av straffeloven § 333. Kunnskap om nåværende bosted kan være nødvendig der en sak fordrer umiddelbar oppfølging, for eksempel der politiet skal følge opp en sak og det kan være fare for bevisforspillelse. Departementet opprettholder ikke forslaget om at kontrollobjektet skal ha plikt til å legitimere seg, da det ikke foreligger noen generell plikt til å bære legitimasjon i Norge. Dette innskrenker ikke plikt til legitimering som måtte følge av annet regelverk.

Bestemmelsen gir videre oppsynet adgang til å kreve opplysninger av betydning for om reglene i § 2 første og annet ledd er overholdt. Ved kontroll av motorferdsel, kan oppsynet eksempelvis ha behov for opplysninger om hvor vedkommende har kjørt fra og hvor det er planlagt å kjøre til.

Etter annet ledd bokstav d kan oppsynet kreve adgang til private veier. Bestemmelsen må sees i sammenheng med regelen i nåværende § 2 sjette ledd (foreslått som ny § 3 første ledd), som gir oppsynet rett til å ferdes med bruk av motorkjøretøy, båt eller luftfartøy når det er nødvendig for utføring av tilsynets oppgaver. Det følger av forarbeidene at slik ferdsel kan skje på privat grunn selv om grunneier motsetter seg det.

Etter bestemmelsen kan oppsynet også kreve adgang til innmark, der det foreligger mistanke om overtredelse av regler nevnt i § 2 første og annet ledd. Av hensyn til den private sone, avgrenses oppsynets tilgang mot hustomt og gårdsplass. Oppsynet vil langt på vei få den informasjon og dokumentasjon det har behov for uten å ha adgang til hustomt og gårdsplass. Ved kontroll med motorferdselregelverket kan oppsynet ha fulgt etter motorkjøretøyet og ha hatt anledning til å dokumentere registreringsnummer og tatt bilde av fører og kjørespor. Departementet legger til grunn at oppsynet kan notere seg registreringsnummer og ta bilder av kjøretøy og kjørespor når kjøretøy befinner seg på hustomt/gårdsplass, så lenge oppsynet selv befinner seg utenfor. Ved kontroll av bygge- og anleggstiltak i marka og i verneområder mener departementet at oppsynet i hovedsak vil kunne skaffe seg et godt bilde av situasjonen uten å ha adgang til hustomt/gårdsplass. Dersom oppsynet mistenker ulovlige aktiviteter, vil andre instanser som eksempelvis bygningsmyndighet eller forurensningsmyndighet kunne følge opp saken videre.

Paragraf 3 annet ledd bokstav e gir oppsynet fullmakt til å gjennomføre lyd- og bildeopptak og andre dokumentasjonstiltak som er tilsvarende lite inngripende. Det er uomtvistet at oppsynet kan ta bilder mv. i forbindelse med for eksempel kartlegging av naturtilstanden eller til informasjonsmateriell. Det antas også at oppsynet har rett til å ta foreta dokumentasjon ved kontroll og at slik dokumentasjon kan brukes ved sanksjon av overtredelse, eksempelvis i en straffesak. Bestemmelsen tilsikter dermed ingen endring, men presiserer oppsynets fullmakt slik at det ikke kan oppstå usikkerhet om spørsmålet.

Etter § 3 annet ledd bokstav f kan oppsynet bortvise personer og/eller pålegge at kjøretøy, fartøy og gjenstander fjernes for å stanse pågående ulovlig adferd i strid med bestemmelsene nevnt i § 2 første og annet ledd. Bortvisning kan være aktuelt ved ulovlig ferdsel i verneområder, i tilknytning til fredede kulturminner, ulovlig telting og bortvisning av badende fra holmer med ilandstigningsforbud. Bortvisning skjer da i form av et pålegg om å fjerne person/kjøretøy/fartøy/gjenstand fra et bestemt område. Bortvisningsretten gir ingen adgang til å anvende fysisk makt.

I høringsforslaget foreslo departementet å gi oppsynet fullmakt til å pålegge den som blir kontrollert å ikke forlate stedet før kontrollen er avsluttet. Det kom store innvendinger mot forslaget i høringen. Departementet bemerker at det primære formålet med lovendringen er å formalisere de kontrollfullmaktene naturoppsynet praktiserer i dag. Som det fremgår av høringsforslaget har oppsynet i dag ikke fullmakt til å pålegge kontrollobjektet å ikke forlate stedet. Fullmakten ligger dermed litt på siden av endringsforslagets hovedformål, men departementet tok det med i høringsforlaget fordi det er påvist et behov for en slik fullmakt og den kunne bidra til en mer effektiv kontroll. I lys av innvendingene som kom frem under høringen, velger departementet å ikke fremme slikt forslag i denne omgang.

Av tredje ledd fremgår det at kontrollbestemmelsene ikke innskrenker de fullmaktene som følger av lovene nevnt i § 2 første og annet ledd. Naturmangfoldloven § 64 har eksempelvis en bestemmelse om gransking som går lenger enn den foreslåtte bestemmelsen i naturoppsynsloven § 3 annet ledd bokstav d og denne fullmakten berøres ikke av endringsforslaget.

Forslagene begrenser heller ikke de rettighetene oppsynspersonell har ved tildeling av begrenset politimyndighet.

Oppsyn som er tildelt oppdrag og tjenestebevis etter avtale med SNO om årlig tjenestekjøp, vil ha samme myndighet som SNO.

Etter § 3 fjerde ledd plikter den som blir kontrollert å etterkomme pålegg gitt i medhold av § 3 annet ledd. Naturmangfoldloven § 63 annet ledd første punktum, lakse- og innlandsfiskloven § 42, utøvelsesforskriften til viltloven § 37 og markaloven § 17 tredje ledd har regler om bistands- og opplysningsplikt som har mye felles med denne bestemmelsen. Plikten etter disse bestemmelsene er imidlertid mindre presis og må fastlegges på grunnlag av forarbeider og praksis. Plikten i naturoppsynsloven § 3 fjerde ledd kobles direkte til fullmaktene i annet ledd og får dermed et klarere innhold. Koblingen til annet ledd innebærer at kontrollobjektet ikke har plikt til å følge pålegg som oppsynet ikke har fullmakt til å gi. Eksempelvis har kontrollobjektet ikke plikt til å åpne bagasjerom på kjøretøy eller vise frem innholdet i sekker. Kontrollobjektet har heller ingen plikt til å la seg kroppsvisitere.

Brudd på plikten til å etterkomme pålegg gitt i medhold av § 3 annet ledd bokstav a til d og f foreslås straffesanksjonert, se punkt 7.