Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 162 S (2009–2010)

Samtykke til å sette i kraft en skatteavtale mellom Norge og Tyrkia, undertegnet i Ankara 15. januar 2010

Til innholdsfortegnelse

3 Merknader til de enkelte artikler i avtalen

Til de enkelte materielle bestemmelser i avtalen bemerkes:

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om avtalens saklige anvendelsesområde. I artikkel 1 er det bestemt at avtalen får anvendelse for personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene staten eller i begge statene. Hvilke subjekter dette omfatter er definert i artikkel 4. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Avtalen omfatter ikke formuesskatt og berører derfor ikke Norges adgang til å oppkreve formuesskatt i henhold til norsk lovgivning.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i avtalen.

Av måten ”Norge” er definert på i artikkel 3 punkt a) (i) følger at avtalen får virkning også for den norske kontinentalsokkelen når det gjelder utøving av rettigheter med hensyn til havbunnen, undergrunnen og naturforekomster der. I likhet med de fleste av våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

Likeledes fremgår det av måten ”Tyrkia” er definert på i artikkel 3 punkt a) (ii) at avtalen også får virkning for maritime områder hvor Tyrkia i overensstemmelse med folkeretten har jurisdiksjon eller suverene rettigheter for så vidt gjelder undersøkelse, utnyttelse eller bevaring av naturforekomster. Begge staters kontinentalsokler er dermed omfattet av avtalens geografiske virkeområde.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret. Et unntak gjelder for definisjonen av ”internasjonal fart” i artikkel 3 f), som etter ønske fra Tyrkia også omfatter internasjonal veitransport.

Ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen skal tillegges den betydning som de har etter lovgivningen i den stat som i det enkelte tilfelle anvender avtalen. Dette gjelder bare såfremt det ikke fremgår av sammenhengen at noe annet er ment.

Artikkel 4 definerer uttrykket “person bosatt i en kontraherende stat”. Dette utrykket er bestemmende for hvilke subjekter som er omfattet av avtalens bestemmelser, jf. artikkel 1, og det har også en viktig funksjon i avtalens ulike materielle skattebestemmelser. Det følger av punkt 1 at uttrykket omfatter enhver person som etter intern lovgivning i Norge eller Tyrkia er skattepliktig til de respektive stater på grunnlag av domisil, bopel, rettslig hovedkontor, stedet for selskapets ledelse eller lignende.

Situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt/hjemmehørende både i Norge og i Tyrkia (dobbelt bosted) er regulert i punkt 2 og 3. Punkt 2 gir regler for hvilken av statene en fysisk person da skal anses for å være bosatt i. Bestemmelsene er i samsvar med OECD-mønsteret. Punkt 3 gir regler for hvilken av statene en juridisk person da skal anses å være hjemmehørende i. Avtalen følger også her OECD-mønsteret som lar stedet for den ”virkelig ledelse” være avgjørende. Men OECD-mønsteret er fraveket for situasjonen der den juridiske personen har virkelig ledelse i en stat og rettslig hovedkontor i den andre staten. I dette tilfellet skal de kompetente myndigheter i de to stater avgjøre det skattemessige bostedet etter gjensidig avtaleprosedyren i artikkel 25. Kommer de kompetente myndigheter ikke til enighet, vil den juridiske person ikke nyte godt av de fordelene som avtalen gir.

Artikkel 5 definerer uttrykket ”fast driftssted”. Denne definisjonen er viktig fordi den angir terskelen for når en stat kan skattlegge en person som er bosatt i den andre staten for fortjeneste av forretningsvirksomhet som reguleres av artikkel 7.

Hovedregelen om fast driftssted er nedfelt i punkt 1, mens punkt 2 regner opp eksempler på hva som skal utgjøre et fast (drifts)sted. Punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret. I særregelen i punkt 3 er det bestemt at stedet for et bygningsarbeid eller et anleggs-, monterings- eller installasjonsprosjekt, eller en dertil knyttet kontrollvirksomhet er å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 6 måneder. Seksmånederskravet er kommet inn etter ønske fra Tyrkia. OECD-mønsteret opererer her med et tolvmånederskrav. Bestemmelsen avviker også fra OECD-mønsteret ved at det er bestemt at tilknyttet kontrollvirksomhet også er omfattet. Dette tillegget er tatt inn i flere avtaler som Norge har inngått i senere år.

I punkt 4 er det etter norsk ønske tatt inn regler som i forhold til OECD-mønsteret senker terskelen for når et foretak blir skattepliktig i den andre staten for tjenester som blir utført der. Bestemmelsen er i stor grad i samsvar med et forslag som er inntatt i kommentarene til OECD-mønsteret, og som der presenteres som et alternativ for de statene som ønsker å innta særregler for tjenesteyting. Et hovedformål med bestemmelsen er at den, i motsetning til hovedregelen i punkt 1, ikke stiller noe krav om at virksomheten må utøves gjennom et ”fast sted”.

Etter punkt 4 a) foreligger det et fast driftssted for foretaket når en eller flere fysiske personer er til stede i den andre staten i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i en tolvmånedersperiode. Forutsetningen er at mer enn 50 prosent av foretakets brutto inntekter fra aktiv virksomhet i disse tidsrommene skriver seg fra tjenester utført i den andre staten. 183-dagers kravet er knyttet til opphold generelt og gjelder selv om oppholdene er knyttet til ulike prosjekter, enten prosjektene har tilknytning til hverandre eller ikke. Bestemmelsen vil i praksis ha størst betydning for en- eller fåmannsselskaper.

Alternativt kan et foretak få fast driftssted etter punkt 4 b) når det yter tjenester til ett bestemt prosjekt eller til flere tilknyttede prosjekter i den andre staten. Vilkåret er at foretaket yter tjenester til ett eller flere tilknyttede prosjekter gjennom en eller flere fysiske personer, som utfører slike tjenester i den andre staten eller som oppholder seg der med sikte på å utføre slike tjenester, i ett eller flere tidsrom som overstiger 183 dager i en tolvmånedersperiode.

For tjenester som er av en slik art at de også reguleres av punkt 3, kan fast driftssted etableres på grunnlag av begge bestemmelsene.

Etter ønske fra Tyrkia er det i artikkel 14 tatt inn en egen bestemmelse om tjenesteyting ved utøvelse av såkalte ”frie yrker”. For slik tjenesteyting gjelder særbestemmelsene i artikkel 14 og ikke bestemmelsene i artikkel 5.

I punkt 5 er det opplistet visse aktiviteter som ikke skal anses å utgjøre et fast driftssted for foretaket. I hovedsak går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring eller utstilling eller virksomhet som har karakter av hjelpevirksomhet eller er av forberedende art, ikke skal utgjøre et fast driftssted. Bestemmelsen avviker imidlertid fra OECD-mønsteret ved at punkt 5 a) og b) ikke omfatter aktivitet i form av utlevering av varer.

Punkt 6 regulerer når en avhengig representant skal anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Etter ønske fra Tyrkia er denne bestemmelsen basert på FN-mønsteret, og den medfører en noe lavere terskel for etablering av fast driftssted ved representanter enn det som er vanlig i de fleste andre skatteavtaler Norge har inngått. På samme måte som etter OECD-mønsteret foreligger det et fast driftssted etter denne bestemmelsen når en avhengig representant har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, forutsatt at virksomheten ikke er begrenset til aktiviteter som nevnt i punkt 5. Men fullmaktskravet er ikke absolutt; etter punkt 6 bokstav b) vil en avhengig representant etablere fast driftsted for foretaket også om han ikke har slik fullmakt, dersom han vanligvis opprettholder et varelager i den andre staten og derfra jevnlig leverer ut varer på vegne av foretaket.

Punkt 7 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

At et selskap i en stat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den andre staten medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 8.

For virksomhet på de respektive staters kontinentalsokler er det fastsatt særlige regler i artikkel 21, jf. merknadene nedenfor.

Artiklene 6-22 gir regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. I samvirke med artikkel 23 (metodebestemmelsen) har disse bestemmelsene til formål å forhindre dobbeltbeskatning, det vil si forhindre at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt uten at skattlegging i kildestaten blir tatt hensyn til ved skattleggingen i bostedsstaten. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektsarter er avgjørende for om det er kildestaten eller bostedsstaten som skal ha den primære beskatningsretten til inntekten. For å få et fullstendig bilde av hvilken stat som skal ha den primære beskatningsretten og hvilken stat som plikter å lempe, er det for de fleste inntektsarter nødvendig å se bestemmelsene om de enkelte inntektsarter i sammenheng med metodebestemmelsen i artikkel 23.

Avtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. Statene kan derfor velge å holde tilbake kildeskatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. Når avtalen medfører at en inntekt enten skal unntas fra beskatning i kildestaten eller skattlegges der med en lavere sats enn den som følger av de interne skattereglene i kildestaten, må eventuell overskytende tilbakeholdt kildeskatt refunderes i ettertid.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den staten hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i samsvar med OECD-mønsteret.

Artikkel 7 inneholder reglene for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en stat utøver i den andre staten (kildestaten). Det grunnleggende prinsipp om at fortjeneste ved forretningsvirksomhet bare kan gjøres til gjenstand for skattlegging i kildestaten dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der, er nedfelt i punkt 1. Den nærmere definisjon av hva som forstås med et fast driftssted er som nevnt tatt inn i artikkel 5. Artikkel 7, jf. artikkel 5, utgjør de alminnelige reglene om beskatning av forretningsvirksomhet. Disse får anvendelse dersom ikke noe annet er bestemt. For visse former for forretningsvirksomhet er det inntatt særlige bestemmelser som er nedfelt i andre artikler. Det kan i den sammenheng vises til artikkel 8 (internasjonal skipsfart, luftfart og veitransport), artikkel 14 (selvstendige personlige tjenester – fritt yrke), artikkel 21 (virksomhet utenfor kysten) og etter omstendighetene også artikkel 17 (artister og idrettsutøvere) og omtalen av disse nedenfor.

Artikkel 7 i avtalen er basert på OECD-mønsteret slik dette var på tidspunktet avtalen ble fremforhandlet og undertegnet. I samsvar med OECD-mønsteret er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftsstedet som skal kunne skattlegges i kildestaten, se artikkelens punkt 1. Fortjeneste av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstatens beskatningsrett. I denne sammenheng er det inntatt en bestemmelse i punkt 1 i protokollen som skal sikre at driftsstedsstatens beskatningsrett ikke blir avskåret i omgåelsestilfeller.

Artikkelens punkt 2-5 inneholder prinsippene for fastsettelse av den fortjenesten som skriver seg fra det faste driftsstedet. Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for hvilken fortjeneste som kan tilordnes til beskatning ved det faste driftsstedet, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er (armlengdeprinsippet).

Artikkelens punkt 3 presiserer at kostnader som er pådratt i anledning det faste driftsstedet, herunder generelle administrative kostnader, skal tilordnes til det faste driftsstedet. Dette gjelder uavhengig av om kostnadene er påløpt i en annen stat enn den staten der driftsstedet er. Punkt 2 i protokollen har en bestemmelse om at fortjenesten som tilordnes et fast driftsted ikke skal reduseres med renter, royalties, kommisjoner mv. som går med til å dekke tap ved hovedkontoret eller andre faste driftssteder i utlandet. Det er imidlertid presisert at også kostnader av denne art kan tilordnes det faste driftsstedet når de er pådratt i anledning det faste driftsstedet.

I forbindelse med reglene for beskatning av fortjeneste ved faste driftssteder nevnes også bestemmelsen i artikkel 10 punkt 4. Det følger av denne bestemmelsen at et selskap i en av statene som har et fast driftssted i den andre staten, uten hinder av bestemmelsen i artikkel 24 punkt 3 om ikke-diskriminering, kan ilegges kildeskatt i den sistnevnte staten etter samme regler som er fastsatt i artikkel 10 punkt 2 a) ved utdeling av utbytte. Satsen for denne kildeskatten er 5 prosent. Skatten beregnes av den del av det faste driftsstedets overskudd som blir tilbake etter at dette er skattlagt etter de vanlige regler for beskatning av virksomheten i den staten hvor det faste driftsstedet er. Disse bestemmelsene representerer et avvik fra OECD-mønsteret. De er tatt inn etter ønske fra Tyrkia og er også inntatt i den gjeldende skatteavtalen fra 1971. Formålet med bestemmelsen i artikkel 10 punkt 4 er at kildestatens beskatningsrett skal bli tilnærmet lik enten virksomheten der drives gjennom et fast driftsted eller gjennom et lokalt etablert datterselskap. Norge har for tiden ikke alminnelig hjemmel til å skattlegge overføringer av skattlagt overskudd fra et tyrkisk foretak sitt faste driftssted i Norge til foretakets hovedkontor i Tyrkia.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skipsfart, luft- og veitransport, som definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav f).

Hovedregelen er nedfelt i punkt 1. Den fastsetter at fortjeneste ved drift av skip, luftfartøy og kjøretøy for veitransport bare skal kunne skattlegges i den staten hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften er hjemmehørende. Regelen for internasjonal skips- og luftfart avviker noe fra OECD-mønsteret, men er i samsvar med den løsning Norge har foretrukket de senere årene. Det utgjør et større avvik fra OECD-mønsteret at internasjonal veitransport er underlagt samme regler som internasjonal skips- og luftfart. En tilsvarende regel finnes i gjeldende avtale og den videreføres etter anmodning fra Tyrkia.

Punkt 2 klargjør at bestemmelsen i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en kontraherende stat får gjennom deltakelse i en ”pool”, et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

I punkt 3 er det etter norsk ønske tatt inn en presiserende bestemmelse om behandlingen av fortjeneste som oppebæres av SAS-konsortiet.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder tilknyttede foretak, typisk mor- og datterselskaper, samt foretak under felles ledelse eller kontroll. Etter artikkelens punkt 1 gis ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og et tilknyttet foretak, er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under sammenlignbare omstendigheter. Når inntekten forhøyes i slike tilfeller, skal de anvendte forretningsvilkår, for beskatningsformål erstattes med vilkår som ville vært avtalt mellom uavhengige parter under sammenlignbare omstendigheter, jf. skatteloven § 13-1 (armlengdeprinsippet). Punkt 2 i artikkelen inneholder bestemmelser om korresponderende justering av inntekten i det tilknyttede foretaket i den staten hvor dette foretaket er hjemmehørende. Bestemmelsene i artikkel 9 er i samsvar med det som følger av OECD-mønsteret.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av utbytte. Etter artikkelens punkt 1 kan utbytte skattlegges i den kontraherende staten hvor aksjonæren er bosatt. Den samme inntekten kan også skattlegges i den staten hvor selskapet som utdeler utbyttet er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2. Punkt 2 a) fastsetter at kildestaten kan skattlegge utbytter med 5 prosent når de utbetales til et selskap (unntatt et interessentskap) som direkte har minst 20 prosent av kapitalen i det utdelende selskap. Forutsetningen for at 5 prosentsatsen skal gjelde i disse tilfellene, er at utbyttet er fritatt fra skattlegging i den staten aksjonæren er hjemmehørende. For norske aksjonærer vil slikt fritak kunne følge av skatteloven § 2-38 (fritaksmetoden). Uavhengig av kravet til eierandel, kommer skattesatsen på 5 prosent også til anvendelse på utbytte som oppebæres av henholdsvis Statens Pensjonsfond og den tyrkiske regjerings sosiale sikkerhetsfond. Dette følger av punkt 2 b) i artikkelen. Skattesatsen som kan benyttes i andre tilfeller er i punkt 2 c) begrenset til 15 prosent.

Det er et vilkår både etter punkt 2 a), b) og c) foran at mottakeren er den virkelige rettighetshaver til utbyttet og ikke for eksempel en stråmann for en faktisk eier enten i kildelandet eller i et tredjeland.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer som det utdeles utbytte på, reelt er knyttet til næringsvirksomhet gjennom et fast driftssted eller et fast sted, som rettighetshaveren har i den staten hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 5 skattlegges i så fall utbyttet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7 eller artikkel 14. Tilsvarende regler gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter og etter artikkel 12 punkt 4 for royalty.

Uttrykket ”utbytte” er definert i punkt 3 i artikkelen. Definisjonen bygger på OECD-mønsteret. I punkt 4 i protokollen er det presisert at begrepet også omfatter utbyttekompensasjon som svares i henhold til en avtale om verdipapirlån, jf. også skatteloven § 10-11 tredje ledd.

Regelen i artikkelens punkt 4 er nevnt i forbindelse med kommentarene til artikkel 7 foran.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den staten hvor den som mottar dem er bosatt, jf. punkt 1, og i den staten rentene skriver seg fra (kildestaten), jf. punkt 2. Skatten som kan ilegges i kildestaten er begrenset og hovedregelen er at den ikke skal overstige 15 prosent av rentenes bruttobeløp, jf. punkt 2 c). Satsen skal maksimalt være 10 prosent når rentene oppebæres av en bank, jf. punkt 2 b). For renter som oppebæres av Statens Pensjonsfond, Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) og nærmere definerte tyrkiske institusjoner, er satsen 5 prosent. Det samme gjelder for renter som Eksportfinans ASA oppebærer på lån ytet under den statlige CIRR-låneordningen (såkalte 108-lån).

Det er for tiden ingen alminnelig hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

I punkt 6 er det inntatt bestemmelser om hvor rentene skal anses å ha sin kilde. For øvrig er artikkelen stort sett utformet i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 10 prosent av royaltyens bruttobeløp. Disse bestemmelsene avviker fra OECD-mønsteret der beskatningsretten kun er lagt til bostedsstaten.

Uttrykket ”royalty” er definert i punkt 3. Definisjonen er basert på FN-mønsteret og begrepet har dermed et noe videre innhold enn det som følger av OECD-mønsteret.

Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til en mottaker bosatt i utlandet.

Hvor royaltyen skal anses å ha sin kilde er definert i punkt 5.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den staten som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dets avkastning før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende staten hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende staten hvor det faste driftsstedet eller det faste stedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftsstedet eller det faste stedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip, luftfartøy eller kjøretøy for veitransport, som drives i internasjonal fart, bare kunne skattlegges i den staten der foretaket som oppebærer gevinsten, er hjemmehørende.

Punktene 4 og 5 er tatt inn etter ønske fra Tyrkia. Av punkt 4 følger at gevinst ved avhendelse av aksjer i et selskap hvis formue direkte eller indirekte hovedsaklig skriver seg fra fast eiendom i en stat, kan skattlegges i denne staten. Norge har for tiden ikke hjemmel til å utnytte denne beskatningsretten overfor personer som er bosatt i Tyrkia. Etter punkt 5 kan gevinster ved avhendelse av aksjer, obligasjoner eller ethvert annet finansielt instrument skattlegges i den staten hvor utstederen av de finansielle instrumentene er bosatt. Forutsetningen er at avhendelsen skjer innen ett år etter ervervet. I punkt 7 i protokollen er det regnet opp eksempler på hva uttrykket ”finansielt instrument” omfatter.

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn de som er spesielt nevnt, skal bare kunne skattlegges i den staten der avhenderen er bosatt, jf. punkt 6.

Artikkel 14 gjelder skattlegging av inntekt ved utøvelse av selvstendige personlige tjenester, såkalt fritt yrke. OECD-mønsteret har fra og med 2000-versjonen ikke lenger noen særskilte bestemmelser om fritt yrke, da skattleggingen av slike yrkesutøvere anses å være regulert av andre bestemmelser. Etter ønske fra Tyrkia er det imidlertid videreført bestemmelser om utøvelse av fritt yrke. For utøvere av fritt yrke er det da artikkel 14 som skal gjelde og ikke andre potensielt anvendelige bestemmelser (som for eksempel artikkel 5 punkt 4).

Punkt 1 i artikkel 14 regulerer situasjonen hvor inntekten oppebæres av en fysisk person og punkt 2 regulerer situasjonen hvor inntekten oppebæres av et foretak. De to punktene er innholdsmessig like. Det følger av artikkelen at inntekt ved utøvelse av fritt yrke skal skattlegges i den staten hvor yrkesutøveren/foretaket er bosatt. På visse vilkår kan imidlertid slik inntekt også skattlegges i den staten der aktiviteten utøves (kildestaten). Dette gjelder for det første dersom yrkesutøveren råder over et fast sted (kontor eller lignende) i den andre staten, som tjener utøvelsen av hans virksomhet. Da kan kildestaten skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt fast sted. Videre er kildestaten gitt rett til å skattlegge dersom yrkesutøveren oppholder seg der med formål å utøve yrket eller virksomheten i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i løpet av en tolvmånedersperiode. Da kan kildestaten skattlegge inntekten som kan tilskrives det faste stedet eller er oppebåret ved utøvelsen av yrket eller virksomheten under oppholdet i kildestaten.

Artikkel 15 omhandler lønnsinntekter. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den staten hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den andre kontraherende staten. I så fall har den staten hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge inntektene. Fra denne regelen gjelder det et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige arbeidsopphold, den såkalte 183-dagersregelen. Blant annet er det satt som vilkår for unntaket fra skattlegging i arbeidsstaten at arbeidsgiver og arbeidstaker er bosatt i samme stat.

Under forhandlingene ble problematikken om skattlegging av utleide arbeidstakere drøftet. Etter vanlig oppfatning får unntaket fra skattlegging i arbeidsstaten i punkt 2 ikke virkning dersom arbeidstakeren er utleid. Dette har en presisert i punkt 8 i protokollen. Med utleide arbeidstakere mener en i denne sammenhengen personer som formelt er arbeidstakere og får utbetalt lønn av et foretak, men som er stilt til disposisjon for et annet foretak og som er under instruksjon og ansvar av dette foretaket.

Artikkelens punkt 3 gir særlige regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip, luftfartøy eller kjøretøy for veitransport, drevet i internasjonal fart. I tråd med artikkel 8 om skattlegging av virksomhetsinntektene skiller bestemmelsen seg noe fra OECD-mønsteret og bestemmer at lønnsinntekter fra slikt arbeid kan skattlegges i den staten hvor foretaket som driver virksomheten er hjemmehørende.

Når det gjelder lønn for arbeid utført om bord i luftfartøy som blir operert av SAS-konsortiet i internasjonal fart, skiller avtaleutkastet seg i punkt 4 etter norsk ønske fra OECD-mønsteret ved at inntekten av slikt arbeid bare skal kunne skattlegges i arbeidstakerens bostedsstat.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan, i samsvar med OECD-mønsteret, skattlegges i den staten hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den staten hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artiklene 7, 14 og 15. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den staten hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, for eksempel et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret.

I punkt 3 er det tatt inn en bestemmelse fra kommentarene til OECD-mønsteret. Den gjør unntak fra reglene i punkt 1 og 2 når opptredenen fullt ut eller i det vesentlige er finansiert av offentlige midler fra en av, eller begge, de kontraherende statene. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den staten hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler pensjoner, livrenter og underholdsbidrag. Punkt 1 gir hovedregelen for pensjoner og lignende ytelser som utbetales som vederlag for tidligere lønnsarbeid. I samsvar med OECD-mønsteret, skal slike ytelser som utbetales til en person bosatt i en kontraherende stat, bare kunne skattlegges i denne staten. Bestemmelsen medfører at Norge ikke kan skattlegge pensjoner som utbetales fra Norge til en person bosatt i Tyrkia, når det dreier seg om pensjon som er vederlag for tidligere lønnsarbeid. Det samme gjelder ved utbetaling av livrenter. Det er gjort et unntak fra denne hovedregelen for pensjoner og lignende ytelser som utbetales av, eller fra fond opprettet av, en kontraherende stat eller en av dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter i anledning tjenester ytet denne staten eller dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter. Av artikkel 19 punkt 2 fremgår at slike pensjoner bare skal kunne skattlegges i utbetalingsstaten, med mindre mottakeren både er statsborger av og bosatt i den andre kontraherende staten. Også denne reglen for offentlige tjenestepensjoner er i samsvar med OECD-mønsteret.

For fullstendighetens skyld nevnes at pensjoner som ikke er vederlag for tidigere lønnsarbeid ikke reguleres av artikkel 18 punkt 1 eller artikkel 19 punkt 2, men av artikkel 22 (annen inntekt). Ytelser som faller i denne kategorien vil for eksempel være grunnpensjon og særtillegg ved utbetaling av alders- eller uførepensjon fra folketrygden til en person bosatt i Tyrkia. Etter artikkel 22 punkt 1 har Norge rett til å skattlegge slike utbetalinger. Avtalen legger dermed ikke begrensinger på Norges adgang til å skattlegge minstepensjon fra folketrygden som utbetales til en person bosatt i Tyrkia.

Punkt 3 fastsetter at underholdsbidrag bare kan skattlegges i mottakers bostedsstat i den utstrekning det er fradragsberettiget i kildestaten. Bestemmelsen hindrer økonomisk dobbeltbeskatning av slike ytelser.

Artikkel 19 omhandler offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECD-mønsteret er den staten som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder ikke hovedregelen når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 3. Når det gjelder offentlige pensjonsutbetalinger, vises til omtalen av artikkel 18 ovenfor.

I artikkel 20 er det gitt særlige regler for studenter, forretningslærlinger og forskere. Punkt 1 gjelder studenter eller forretningslærlinger som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den andre staten i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring. De skal ikke skattlegges i den sistnevnte staten av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne staten. Regelen samsvarer med OECD-mønsteret og med skatteloven § 2-30 annet ledd.

I punkt 2 er det, etter ønske fra Tyrkia, inntatt en tilsvarende regel for forskere som er statsborgere av den ene staten og som oppholder seg midlertidig i den andre staten i ett eller flere tidsrom som ikke overstiger to år. De skal ikke skattlegges i oppholdsstaten for forskningsstipender som de mottar fra den staten de er statsborgere av. Det er gjort unntak fra denne regelen i punkt 3, dersom forskningsarbeidet ikke er i offentlig interesse, men hovedsakelig er til privat fordel for en eller flere bestemte personer.

Artikkel 21 inneholder bestemmelser som får anvendelse på virksomhet utenfor kysten (kontinentalsokkelaktiviteter). Avtalen bygger på tilsvarende bestemmelser i andre skatteavtaler som Norge har inngått.

Punkt 1 fastslår at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som ellers måtte følge av avtalen. Punktene 2 og 3 omhandler skattlegging av virksomhet utenfor kysten av en stat knyttet til undersøkelse eller utnyttelse av havbunnen eller undergrunnen eller deres naturforekomster. De fastslår at slik virksomhet skal anses som virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted i denne staten, dersom virksomheten blir utøvd over 30 dager i løpet av en periode på tolv måneder. Inntekten fra slik virksomhet kan i så fall skattlegges fra første dag i denne staten. Bestemmelsene i punkt 3 a) og b) har til formål å hindre at fristen på 30 dager blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av forskjellige foretak som er i interessefellesskap.

Punkt 4 inneholder et unntak fra de generelle reglene i punktene 2 og 3. Det gjelder fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell, eller ved drift av taubåter eller lignende hjelpefartøy til slik virksomhet som er omhandlet i artikkelen. Slik fortjeneste skal bare kunne skattlegges i den staten der personen som oppebærer fortjenesten, er bosatt.

I punkt 5 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet som nevnt i punkt 2. Etter punkt 5 a) kan slik lønnsinntekt skattlegges i kildestaten såfremt arbeidet utenfor kysten knyttet til slik virksomhet overstiger 30 dager i løpet av en periode på tolv måneder. Dersom arbeidet er utført for en arbeidsgiver som er hjemmehørende i en annen stat enn arbeidstakerens bostedsstat, kan imidlertid inntekten skattlegges i kildestaten fra første dag.

Det er gjort unntak fra dette i punkt 5 b). Der fremgår at lønnsinntekter for tjeneste om bord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksregelen i punkt 4 kan skattlegges i den staten der arbeidsgiveren er hjemmehørende.

Punkt 6 omhandler gevinst fra overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnytting av naturforekomster og eiendeler som i sokkelstaten blir benyttet i sammenheng med virksomheten utenfor kysten, samt aksjer eller andeler hvis verdi skriver seg fra slike rettigheter eller slike eiendeler. Kildestaten kan skattlegge slike gevinster.

Artikkel 22 gjelder ”annen inntekt”, det vil si inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i avtalens øvrige artikler. Denne artikkelen avviker fra OECD-mønsteret idet den i punkt 1 bestemmer at slik annen inntekt som skriver seg fra en kontraherende stat, kan skattlegges i denne staten. Omtalen av artikkel 18 foran nevner enkelte eksempler på inntekter som omfattes av denne bestemmelsen.

I punkt 2 er det bestemt at inntekt som ikke er omhandlet i avtalen og som skriver seg fra kilder utenfor de to kontraherende stater, bare skal kunne skattlegges i den staten der mottakeren av inntekten er bosatt.

Artikkel 23 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning. Både Norge og Tyrkia benytter i avtalen kreditmetoden som metode for å unngå dobbeltbeskatning. Metoden innebærer at Norge, overfor personer som er bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av de øvrige bestemmelsene i avtalen fremgår at Tyrkia kan skattlegge inntekten. I den utlignede norske skatten må det så gis fradrag for den skatten som er betalt av inntekten i Tyrkia, jf. punkt 1 a). Fradraget skal likevel ikke overstige den skatten som etter norske regler faller på inntekten.

Tilsvarende gjelder for Tyrkia overfor personer som er bosatt der, jf. punkt 2 a).

I punkt 1 b) er det fastsatt at i den grad en person bosett i Norge mottar inntekter som etter noen av reglene i avtalen er unntatt fra skattlegging i Norge, så kan Norge likevel ta hensyn til denne inntekten ved beregning av den skatten som skal betales av personens øvrige inntekt (progresjonsforbehold). I punkt 2 b) er det tatt inn en bestemmelse som sikrer Tyrkia tilsvarende rett overfor personer bosatt der.

Artiklene 24-28 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 24), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 25), utveksling av opplysninger (artikkel 26), bistand til innfordring av skatter (artikkel 27) samt særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat (artikkel 28).

Artiklene 29-30 inneholder bestemmelser om ikrafttredelse og opphør. Det følger av artikkel 29 at statene skal underrette hverandre når de nødvendige konstitusjonelle krav for at avtalen kan tre i kraft er oppfylt. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underretninger. Avtalen får virkning i begge stater fra og med det inntektsåret som følger etter det året da avtalen trer i kraft.

Til toppen
Til dokumentets forside