Prop. 171 L (2012–2013)

Endringer i adopsjonsloven mv.

Til innholdsfortegnelse

4 Utredningen av adoptivsøkere ved nasjonal og internasjonal adopsjon

4.1 Gjeldende rett

Det følger av adopsjonsloven § 16 e at det er kommunen som skal utrede søkerne og gi tilråding ved søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet.

Det fremgår av Haagkonvensjonens artikkel 9 at sentralmyndighetene ved utenlandsadopsjon skal samle inn og utveksle informasjon om barnets og søkernes situasjon i den utstrekning dette er nødvendig for å gjennomføre en adopsjon. I konvensjonens artikkel 15 går det frem at mottakerlandet skal utarbeide en rapport med detaljerte opplysninger om søkerne. Dette gjelder blant annet søkernes identitet, kvalifikasjoner og egnethet til å adoptere, bakgrunn, familie- og helsemessige forhold, deres sosiale miljø og grunnene for ønsket om å adoptere.

I praksis er det søkernes bostedskommune som utreder søkerne ved å utarbeide en sosialrapport. Kravene til innholdet i sosialrapporten er utformet i samsvar med Haagkonvensjonens artikkel 15.1

Sosialrapporten danner et viktig grunnlag for regionene i Bufetat ved vurdering av om et forhåndssamtykke skal gis eller ikke. Den er også et viktig dokument for opprinnelseslandets myndigheter når de skal vurdere hvilket hjem som er best for barnet. Selve utredningsprosessen har også til hensikt å gi søkerne kunnskap om hva det vil si å adoptere et barn, slik at de kan vurdere om adopsjon vil være riktig for dem.

Når kommunen har utarbeidet sosialrapporten med sin tilråding, oversender kommunen søknaden om adopsjon til den regionen i Bufetat hvor søkerne bor. Kommunen skal påse at alle nødvendige opplysninger, herunder attester og erklæringer, følger søknaden om adopsjon når den oversendes regionen i Bufetat for avgjørelse. Regionen har imidlertid et selvstendig ansvar for å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst før vedtak kan treffes, jf. forvaltningsloven § 17. I praksis må søknaden svært ofte returneres til kommunen for flere opplysninger. Dette forsinker saksbehandlingen.

Kommunen bestemmer selv hvordan utredningsarbeidet skal organiseres. I de fleste kommuner er arbeidet lagt til barneverntjenesten. I noen kommuner som er inndelt i bydelsadministrasjoner er arbeidet lagt til en felles administrasjon. Et anslag fra regionene i Bufetat viser at over 100 av landets kommuner har inngått et interkommunalt samarbeid om utredning av adoptivsøkere.

Kommunen skal også utrede søkerne og gi tilråding i saker om adopsjon av barn her i landet etter adopsjonsloven § 16 c. Dette gjelder i de svært få sakene der biologiske foreldre ber myndighetene om bistand til adopsjon av barnet. Behandlingen av disse sistnevnte sakene er regulert nærmere i forskrift 30. november 1999 nr. 1194 om formidling av innenlandsadopsjon der foreldre samtykker til adopsjon.

Sosialrapporten danner også et viktig grunnlag for Faglig utvalg for adopsjonssaker sin beslutning om valg av adoptivforeldre til et adoptivbarn her i landet etter adopsjonsloven § 16 c. Der det søkes parallelt om et norsk barn eller et barn fra utlandet, skal kommunen utrede søkerne med henblikk på at søknaden gjelder både for et norsk og et utenlandsk barn.

4.2 Utredning av søkere i Sverige og Danmark

I Sverige er det socialnämnden i adoptivsøkernes hjemkommune som både foretar utredning av adoptivsøkere og treffer avgjørelsen om et forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet skal gis.2 Socialnämnden er en politisk sammensatt nemd.

I Danmark er det statsforvaltningen i den regionen der søkerne bor som utreder søkerne. Adopsjonssamrådet behandler søknaden om adopsjon av et barn fra utlandet.

4.3 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

Departementet foreslo i høringsnotatet å følge opp Adopsjonsutvalgets forslag om å flytte kompetansen med å utrede adoptivsøkere fra kommunene til de fem regionene i Bufetat i saker etter adopsjonsloven §§ 16 e og 16 c. Dette gjelder ved søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet og ved søknad om adopsjon av barn her i landet der biologiske foreldre ber myndighetene om bistand til adopsjon av barnet. Departementet viste til at Adopsjonsutvalgets forslag ble støttet av et klart flertall av de høringsinstansene som hadde uttalt seg til spørsmålet.

Departementet uttalte i høringsnotatet at det gjennom årene stadig har vært et tilbakevendende tema om kommunen skal være den instans som utreder adoptivsøkere i disse sakene. Også Adopsjonsutvalget uttaler at arbeidet i kommunene er av varierende kvalitet, og at enkelte kommuner har svært lang saksbehandlingstid.

Departementet pekte på at sist temaet ble vurdert var i Ot.prp. nr. 63 (1997-98) Om lov om endringer i lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon. Den gang fastholdt departementet at kommunene fortsatt burde ha dette ansvaret, og begrunnet det først og fremst med søkernes og adoptivfamiliens tilknytning til kommunen. For at kommunen skal kunne gi alle barn og foreldre et godt tilbud, mente departementet den gang at det ville være en fordel at kommunen kjenner adoptivfamilien allerede fra sitt møte med adoptivsøkerne i utredningsfasen. Det ble også vist til at god lokalkunnskap og kjennskap til nærmiljøet er fordeler kommunen kan dra nytte av i utredningsarbeidet. Departementet så imidlertid et klart behov for å ruste opp kommunene når det gjaldt kunnskap om utfordringer og særlige forhold som kan knytte seg til det å være utenlandsadoptert. I Innst. O. nr. 53 (1997-98) til Ot.prp. nr. 63 kommer frem at familie-, kultur- og administrasjonskomiteen mener det er riktig at kommunene har ansvaret med å utrede adoptivsøkere. Komiteen understreker imidlertid at det er viktig at en får kompetente saksbehandlere på dette feltet, slik at utredningen kan bli forsvarlig og mest mulig lik over hele landet. Komiteen understreker også at adopsjonsmyndigheten må be om utfyllende utredninger fra kommunene hvis denne er mangelfull.

Videre viste departementet i høringsnotatet til at det i 2004 ble opprettet fem statlige regionale forvaltningsenheter (regionene i Bufetat) med et sentralt direktorat (Bufdir) med oppgaver på barne-, ungdoms- og familieområdet. Behandlingen av adopsjonssakene er lagt til disse enhetene. Den nye organiseringen gir større nærhet til adoptivsøkerne enn tidligere, da det før kun var én sentral adopsjonsmyndighet til å behandle søknader om adopsjon i første instans.

Departementet uttalte at utviklingen på området for internasjonal adopsjon har endret seg. Ventetiden i utlandet har økt betraktelig, og antall gjennomførte utenlandsadopsjoner har gått markant ned. Antall adoptivbarn med behov for spesiell støtte er økende, se punkt 3.1. Flere opprinnelsesland stiller stadig høyere krav til utredningen og forberedelsen av adoptivsøkerne. Utredningen av den enkelte sak krever derfor mer ressurser enn før.

I tillegg er antallet søknader om adopsjon av barn fra utlandet blitt færre. Tallet har variert gjennom årene og har ligget på mellom 300 – 1000 søknader per år, dvs. i gjennomsnitt 1 – 2 ½ sak per kommune per år. I tidsrommet fra 2004 til 2012 var antallet høyest i 2006 med 1023 søknader, og lavest i 2012 med 304 søknader. Om lag halvparten av søknadene behandles i Bufetat region Øst, de resterende sakene fordeles nokså likt på de øvrige regionene i Bufetat.

Departementet viste til at søknad om adopsjon av barn her i landet der foreldrene ber myndighetene om bistand til adopsjon av barnet (adopsjonsloven § 16 c) bare gjelder noen svært få saker. I 2012 mottok Faglig utvalg 13 henvendelser fra biologiske mødre om bistand til å adoptere bort barnet. Samme år mottok utvalget 29 søknader om adopsjon som gjelder disse sistnevnte sakene og det ble gitt adopsjonsbevilling i en av sakene.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at dersom de fem regionene i Bufetat overtar arbeidet med å utrede adoptivsøkere vil de bli underlagt større grad av likebehandling både når det gjelder innholdet i utredningen og saksbehandlingstiden. Departementet la også til grunn at utredningene jevnt over vil bli av bedre kvalitet og gjennomsnittlig saksbehandlingstid kortere. Departementet vurderte at det ikke vil være nødvendig at utredningen av adoptivsøkerne ender i en tilråding om søknaden bør innvilges eller ikke.

Forslaget forutsatte at gjeldende organisering, der de fem regionene er vedtaksinstans og Bufdir klageinstans, blir videreført. Det ble fremhevet at dersom utredningen legges til samme instans som skal treffe vedtaket, vil en oppnå faglige og administrative samordningsgevinster.

Departementet foreslo at kommunene fortsatt, men først etter anmodning fra regionen i Bufetat, skal ha en plikt til å bistå med å opplyse saken der dette er nødvendig.

Adopsjonsutvalget foreslo at søknad om adopsjon av ukjent barn fra utlandet behandles i tre faser etter modell av det danske systemet. I første fase avgjøres om søker oppfyller kravene til alder, helse, vandel, bolig og økonomi. Dersom søkerne på dette tidspunkt ikke oppfyller kravene, skal det treffes vedtak om avslag på søknad om forhåndssamtykke. Dersom søkerne oppfyller de aktuelle krav, vil det kunne treffes avgjørelse om at søkerne går videre til fase to. Andre fase består av obligatorisk adopsjonsforberedende kurs. I tredje fase utredes mer individuelle forhold som egnethet og motivasjon, før endelig vedtak fattes. Avslag i fase en og fase tre skal etter utvalgets forslag kunne påklages. Departementet uttalte i høringsnotatet at Adopsjonsutvalgets forslag om å dele saksbehandlingen inn i tre adskilte faser, ikke bør følges opp. Departementet mente at søknaden om adopsjon i stedet kan sendes direkte til den regionen i Bufetat søkerne bor. Er det åpenbart at søkerne ikke oppfyller vilkårene, kan saken avgjøres direkte på bakgrunn av opplysningene som følger søknaden. Dette kan gjøres uten at utredningen av søkerne påbegynnes. Departementet la imidlertid til grunn at det neppe er mange saker som vil kunne avslås før utredningen av søkerne er gjennomført i en første fase.

4.4 Høringsinstansenes syn

19 av 22 høringsinstanser som har uttalt seg, støtter forslaget om å flytte utredningsansvaret fra kommunene til regionene i Bufetat. Forslaget støttes av Bufdir, Adopsjonsforum, InorAdopt, Verdens Barn, Bærum kommune, Drammen kommune, Den Norske Advokatforening, Ønskebarn, Enestående Adoptanters Forening, Landsgruppen av helsesøstre, Fellesorganisasjonen (FO), Fagforbundet, Tunsberg biskop, Nord-Hålogaland biskop,Datatilsynet, Diakonhjemmet Høgskole, Norsk Barnevernsamband og Stiftelsen Rettferd for taperne.

Bærum kommune uttaler:

”Bærum barneverntjeneste støtter forslaget om at Bufetat overtar ansvaret med å utrede adoptivsøkere, og at kommunen på anmodning bistår med opplysninger de måtte ha om søkerne. Det vil styrke ivaretakelsen og rettssikkerheten til søkerne dersom det er samme instans som foretar utredningen og som fatter vedtak da det er utredningsinstansen som vil kjenne søkerne best. Søkernes rettssikkerhet er videre ivaretatt gjennom klagemulighetene.
Kommunen vil fremheve at en flytting av oppgaven er positivt på flere områder. Dersom utredning foretas av Bufetat vil dette skape en helhetlig praksis og en sikring av at kvaliteten på rapportene heves. Det vil medføre at søkerne får færre instanser å forholde seg til, og mulig korte ned utredningstiden. I forhold til informasjon som søkerne mottar i utredningsperioden vil denne bli mer enhetlig, og samsvare med informasjonen som gis gjennom adopsjonsforberedende kurs.”

Drammen kommune støtter forslaget, men mener at det blir for store geografiske områder som skal dekkes av samme region. Kommunen foreslår at de nye stillingene som skal opprettes i Bufetat fordeles på de største byene eller andre naturlige områder i regionen.

Asker kommune støtter delvis forslaget. Kommunen mener at de store kommunene bør beholde utredningsansvaret.

Oslo kommune på sin side forutsetter at de fortsatt skal ha ansvaret for å utrede søkerne.

Trondheim kommune peker på at forslaget vil føre til at lokalkunnskap og nærhet til søkerne forsvinner. Videre viser kommunen til at barneverntjenestene i små kommuner forutsettes å ha kompetanse til å utrede og følge opp tunge og alvorlige barnevernsaker. Kommunene bør derfor med et veiledningssystem fra Bufetat, også kunne utrede adoptivsøkere. Kommunen peker på at det ikke tydeliggjøres hvilken rolle kommunene er tenkt å ha når det gjelder å opplyse saker etter anmodning fra Bufetat. Kommunen ser imidlertid poenget med at barnevernsaker i mange tilfeller må prioriteres foran adopsjonssøknader og at dette kan føre til urimelig lang ventetid for noen søkere.

Også Den Norske Advokatforening uttaler seg om kommunens plikt til å bistå i å opplyse en sak:

”…Overføring av lokalkunnskap i kommunen vil kunne sikres gjennom den bistandsplikten det legges opp til at kommunen skal ha. En svakhet vil fortsatt være at informasjonsoverføring vil være forbeholdt de tilfeller der Bufetat har informasjon som tilsier at det skal etterspørres i kommunen.”

Enkelte høringsinstanser har også uttalt seg til spørsmålet om det bør være de samme personene som utreder søkerne som også avgjør søknaden om adopsjon. Fem instanser fremhever nødvendigheten av at det ikke er de samme personene i regionene som utreder søkere, som også treffer vedtaket. Dette er Bufdir, Verdens Barn, Adopsjonsforum, Ønskebarn og Enestående Adoptanters Forening. Bufdir peker blant annet på at det vil kunne bli problematisk å beholde den distanse til søkerne som er nødvendig for å sikre objektive vurderinger med barnets beste som fokus.

To instanser, Den Norske Advokatforening og InorAdopt, mener det ikke er behov for et slikt skille. Den Norske Advokatforening uttaler:

”…Dette forutsatt at Bufetatregionene er tilført tilstrekkelige ressurser til å holde et høyt faglig og kompetent nivå på adopsjonsfeltet. Avgjørelsen vil i stor grad være knyttet til utredningen, og en ser ikke nok gevinst med å to-dele dette til å forsvare forlenget saksbehandlingstid, som det nødvendigvis vil føre til.”

InorAdopt uttaler:

” … Tvert imot vurderes det som svært positivt at det er dem som har møtt søkerne personlig som også fatter beslutning, og InorAdopt vurderer utreder som best kvalifisert til å kunne treffe rett beslutning. Utrederne bør være kompetente fagfolk med spisskompetanse innenfor adopsjonsfeltet, og InorAdopt ser ikke noen grunn til at deres vurderinger overprøves av andre på samme nivå. InorAdopt er bekymret for at en eventuell egen godkjenningsinstans innad i Bufetat regionene kan bli en flaskehals i systemet, og medføre unødvendig forsinkelse i søkernes adopsjonsprosess. Det at samme personer i Bufetat både er utreder og godkjenner vil gi søkerne større forutsigbarhet i deres adopsjonsprosess.”

Flere høringsinstanser understreker at regionene må få tilført tilstrekkelig med ressurser. Adopsjonsforum uttaler:

”… En forutsetning for at Adopsjonsforum støtter denne endringen er at det sikres tilstrekkelig med personell og ressurser slik at Bufetat sitt utredningsarbeid ikke blir en flaskehals som forsinker prosessen. Dette er spesielt viktig med tanke på reiseavstander, siden Bufetat må reise på hjemmebesøk til familiene flere ganger. Bufetat må om nødvendig ha ulike fagteam som kan dekke aktuelle distrikter. Bufetat må også kunne be om assistanse fra kommunene, NAV el.l. for å opplyse saken, dersom dette er aktuelt for å sikre rask og forsvarlig behandling…”

Adopsjonsorganisasjonene er i tillegg opptatt av å innføre en frist for behandlingstiden fra en søknad er mottatt til en utredning er gjennomført. De mener at denne ikke bør være lengre enn 9 måneder.

Bufdir og Verdens Barn mener at de hensyn departementet anfører for flytting av utredningsansvaret til Bufetat, ivaretas best ved at vedtakskompetansen i adopsjonssaker samles på ett sted i én region. Bufdir mener at dette også vil være best utnyttelse av ressursene.

4.5 Departementets vurdering og forslag

Departementet viser til at det er bred enighet blant høringsinstansene om å flytte oppgaven med å utrede adoptivsøkere fra kommunene til regionene i Bufetat i saker etter adopsjonsloven § 16 c og § 16 e. Departementet har derfor kommet til at forslaget i høringsnotatet bør opprettholdes.

Departementet vil fremheve at mange kommuner, både små og store, i dag gjør et godt utredningsarbeid. Kommuner som jevnlig behandler søknader om utenlandsadopsjon har ofte god kompetanse på området. Svært mange kommuner har imidlertid sjelden en slik sak til utredning, og har dermed heller ikke spesialisert seg innenfor dette fagområdet. Med langt færre søknader enn tidligere, går det også lengre tid mellom hver gang kommunene får en sak til utredning. I 2012 var tallet på nye søknader om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet nede i 304. Det er derfor stor variasjon mellom kommunene når det gjelder kompetanse og kvalitet på arbeidet. Dette har blant annet blitt påpekt av Adopsjonsutvalget og kommet frem i høringen av utvalgets rapport. Enkelte regioner i Bufetat har også opplyst at omlag 20 % av søknadene blir sendt tilbake til kommunen for innhenting av ytterligere opplysninger.

Regionene i Bufetat bruker i dag ressurser på opplærings- og informasjonsarbeid, og veileder kommuneansatte i utredningsarbeid. Siden mange kommuner sjelden får disse sakene, har de imidlertid liten mulighet for å benytte denne kunnskapen.

Regionene i Bufetat har opplyst at flere kommuner har inngått interkommunalt samarbeid på dette området. Selv om det finnes gode eksempler på interkommunalt samarbeid, er departementet likevel i tvil om slikt samarbeid samlet sett vil kunne føre til en bedre og jevnere kvalitet, og en mer lik behandling av adoptivsøkere i utredningsprosessen.

Departementet har også merket seg at noen kommuner opplyser at de må prioritere barnevernsaker fremfor utredning av adoptivsøkere. Dette fører følgelig til at saksbehandlingstiden i noen adopsjonssaker blir lang. Departementet har imidlertid forståelse for at barneverntjenesten i kommunene må prioritere henvendelser som gjelder bekymringer knyttet til omsorgsituasjonen til barn, foran søknader om adopsjon.

Det statlige regionale barnevernet har i dag bred og faglig sammensatt kompetanse innenfor barne-, ungdoms- og familiespørsmål. Regionene i Bufetat har oppgaver etter barnevernloven, og oppgaver som langt på vei ligner utredning av adoptivsøkere, for eksempel arbeidet med å rekruttere og formidle fosterhjem. I tillegg behandler regionene i Bufetat søknad om adopsjon i første instans og har derfor opparbeidet seg god kunnskap og kompetanse om adopsjon. Tilsvarende er tilfellet for Bufdir som er klageinstans og som har ansvar for generelt informasjonsarbeid om adopsjon.

Etter departementets mening vil det være enklere å opparbeide, utvikle og vedlikeholde kunnskap og kompetanse om internasjonal adopsjon i færre utredningsinstanser. Regionene i Bufetat vil også lettere kunne møte eventuelle endrede krav til utredningen fra opprinnelseslandene. Regionene vil også lettere være oppdatert om forhold i opprinnelseslandene som kan ha betydning for behandling av sakene. Dersom regionene i Bufetat overtar utredningsoppgaven, kan det satses på større utredningsenheter med faglig tyngde og spisskompetanse innenfor adopsjon.

Siden antall adoptivbarn med behov for spesiell støtte har økt internasjonalt, er departementet enig med Adopsjonsutvalget i at det bør stilles «skjerpede krav til utredning av adoptivsøkere». Ved å samle spisskompetanse i et mer sentralisert miljø i regionene vil man legge bedre til rette for utvikling av gode metoder for utredning av søkerne.

Adoptivsøkere vil videre kunne bli underlagt en mer lik behandling når det gjelder innholdet i utredningen og saksbehandlingstid dersom utredningsarbeidet legges til regionene i Bufetat. Søkerne vil få færre instanser å forholde seg til og i større grad kunne oppleve forutsigbarhet i prosessen. De vil tidlig komme i kontakt med en utredningsinstans som kan gi god informasjon og nyttig veiledning om adopsjon av barn fra utlandet.

Departementet legger til grunn at det fortsatt vil måtte kreves at søkerne, før et forhåndssamtykke kan gis, legger frem en bekreftelse fra en av de tre adopsjonsorganisasjonene om at organisasjonen påtar seg å formidle en adopsjon for søkerne. Søkerne må derfor tidlig ta kontakt med en av adopsjonsorganisasjonene. Der vil de også få informasjon om prosessen i utlandet og ikke minst få bistand til valg av opprinnelsesland.

Statlige adopsjonsmyndigheter har i dag ikke anledning til å instruere kommunene når det gjelder prioriteringer, og kan heller ikke gi søkerne opplysninger om forventet samlet saksbehandlingstid i utrednings- og vedtaksinstans. Dersom regionene i Bufetat har utredningsansvaret, vil det bli lettere å legge til rette for en god, hensiktsmessig og forsvarlig saksbehandling. Det er derfor grunn til å anta at saksbehandlingstiden totalt sett vil gå ned. Departementet ser derfor ikke behov for å innføre en lovfestet saksbehandlingsfrist for utføringen av utredningsarbeidet, slik som adopsjonsorganisasjonene har uttrykt ønske om i sine høringsuttalelser.

Etter gjeldende ordning er det forutsatt at det er opp til den enkelte kommune å avgjøre hvilken instans i kommunen som skal utrede adoptivsøkere, jf. adopsjonsloven § 16 annet ledd. Ansvaret er derfor ikke lagt til barneverntjenesten i kommunen som sådan og arbeidet faller heller ikke inn under anvendelsesområdet for forskrift 24. november 2003 nr. 1374 om særskilte bestemmelser på barnevernområdet for Oslo kommune. Etter dette forutsettes det at arbeidet med å utrede søkere i Oslo kommune vil måtte overføres til regionene i Bufetat.

Departementet har merket seg at Bufdir, som støtter forslaget om å flytte utredningen til de fem regionene, fastholder sin tidligere høringsuttalelse til Adopsjonsutvalgets NOU 2009: 21. Når det gjelder selve vedtaksmyndigheten i alle saker som gjelder søknad om adopsjon, har Bufdir i sin høringsuttalelse tatt til orde for at den bør samles i én region i Bufetat. Bufdir begrunner dette først og fremst med at en slik løsning vil gi en mer hensiktsmessig organisering og innebære en bedre uttnyttelse av ressursene. Departementet viser til at myndigheten til å treffe vedtak etter adopsjonsloven § 1 og § 16 e fra januar 2004 er delegert til de fem regionene i Bufetat. Departementet har vektlagt at søknader om adopsjon bør behandles i flere enheter og i en bred faglig sammenheng. De fem regionene i Bufetat har opparbeidet seg god kompetanse på feltet. Departementet har i høringsnotatet av oktober 2012 og i mandatet til lovutvalget lagt til grunn at det ikke skal gjøres endringer i gjeldende organisering av vedtaksmyndigheten.

Etter at Adopsjonsutvalgets utredning forelå i 2009 har antallet søknader om adopsjon av barn fra utlandet blitt ytterligere redusert. Departementet følger derfor utviklingen nøye. Gjeldende organisering gir mulighet for fleksibilitet i behandlingen av sakene uten at det er nødvendig å gjøre endringer i loven. Det er for eksempel mulig å la regionene avlaste hverandre. Departementet mener imidlertid at de fem regionene i Bufetat inntil videre bør beholde kompetansen til å treffe vedtak om adopsjon etter adopsjonsloven.

Departementet ser også at det å legge oppgaven med å utrede adoptivsøkere til vedtaksinstansen vil kunne innebære både faglige og administrative samordningsgevinster.

Flere høringsinstanser har hatt synspunkter på hvordan utredningsarbeidet bør organiseres i de fem regionene i Bufetat. Flere har uttalt seg til spørsmålet om hvorvidt den samme enheten i regionen i Bufetat og/eller de samme personene både kan utrede søkerne og treffe avgjørelse i saken. Høringsinstansene har trukket frem både for- og motargumenter.

Departementet legger vekt på at det ikke er noe rettslig i veien for at samme enhet eller personer i Bufetat både kan utrede adoptivsøkerne og treffe avgjørelse. Vekselvirkningen av å utrede søkere og treffe vedtak, vil gi saksbehandlere bred og allsidig kompetanse om adopsjon. Regionene bør derfor tilstrebe å utnytte ressursene best mulig slik at sakene blir effektivt behandlet. Å gjøre et skille, slik at ikke samme enhet i regionen både utreder og avgjør saken, vil som flere høringsinstanser påpeker, kunne innebære en forlenget saksbehandlingstid. Etter departementets mening vil det ikke være noe i veien for at samme enhet i regionen utreder og avgjør saken.

Departementet fastholder at når utredningen legges til samme instans som skal treffe vedtaket, vil det ikke være nødvendig at utredningen ender i en tilråding om hvorvidt søknaden om adopsjon bør innvilges eller avslås.

Kommunen kan ha viktige opplysninger av betydning for vurderingen av søkernes egnethet til å adoptere. Slik departementet vurderer det vil det ikke først og fremst dreie seg om å innhente kommunens vurderinger av søkernes omsorgsevne, men faktaopplysninger om kommunens eventuelle kontakt med søkerne. Departementet foreslo i høringsnotatet at kommunen på anmodning må bistå Bufetat i å opplyse saken der det er behov for det. Det kan dreie seg om å få opplyst hvorvidt søkerne har vært i kontakt med for eksempel barneverntjenesten eller andre hjelpetjenester i kommunen, og eventuelt hva slags kontakt.

Departementet legger til grunn at utredningen av søkerne skal sikre at saken blir forsvarlig og tilstrekkelig opplyst. Spørsmålet om søkerne har vært i kontakt med kommunens hjelpetjenester og eventuelt hva slags kontakt de har hatt, forutsettes derfor å komme frem under utredningen. En kan imidlertid ikke legge til grunn at det i alle saker uten videre vil komme frem opplysninger i søknaden som tilsier at saken mangler opplysninger. Det er først når regionen i Bufetat har informasjon som tilsier det, at de vil kontakte kommunen. En slik kontakt mot andre hjelpetjenester har også dagens kommunale utredningsinstans.

Slik praksis er i dag forutsetter departementet at utredningsinstansen skal kunne ta kontakt også med andre aktuelle instanser for å få saken så godt opplyst som mulig, for eksempel Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV).

Departementet forutsetter at søkernes samtykke må foreligge før det kan innhentes opplysninger om søkerne.

Departementet legger til grunn at det ikke vil være mange sakene der det er aktuelt å be kommunen om bistand, og at dette derfor ikke vil være særlig ressurskrevende for kommunene.

Departementet er enig med de høringsinstansene som mener at det ikke bør settes i gang et utredningsarbeid i saker hvor det er helt åpenbart at søkerne ikke oppfyller kravene til et forhåndssamtykke. Departementets forslag om å overføre utredningsansvaret fra kommunene til regionene i Bufetat, vil innebære at søknaden om adopsjon sendes direkte til vedtaksinstansen. Utredningen av adoptivsøkere vil først bli igangsatt når nødvendige attester og erklæringer om søkerne foreligger. Er det åpenbart at søkerne ikke oppfyller vilkårene i det norske regelverket om adopsjon av barn fra utlandet, kan saken avgjøres direkte på bakgrunn av de opplysningene som følger søknaden. Det er i praksis neppe mange saker som vil kunne avslås før utredningen av søkerne påbegynnes. Ved å tydeliggjøre kravene til adoptivsøkerne som foreslått i denne proposisjonen og gjøre disse mindre skjønnsmessige, vil det bli lettere for søkerne selv å vurdere om de oppfyller vilkårene for adopsjon.

Regionene i Bufetat behandler som nevnt i dag saker etter barnevernloven og har på samme måte som kommunene, omfattende og ressurskrevende oppgaver på dette området. Forslaget om å flytte utredningsarbeidet forutsetter derfor at regionene i Bufetat tilføres økte ressurser. Se kapittel 11.

Forslaget om å flytte utredningsansvaret fra kommunen til regionene i Bufetat gjør det nødvendig å endre adopsjonsloven § 16 e annet ledd. Det fremgår av forslaget til ny bestemmelse at departementet skal utrede søkerne før forhåndssamtykke gis. Det går videre frem at når departementet ber om det skal kommunen bistå i å opplyse en søknad om forhåndssamtykke. Oppgaven med å utrede adoptivsøkere forutsettes delegert til regionene i Bufetat med hjemmel i ny § 16 e fjerde ledd. Forslag til ny § 16 e vil i tillegg gi hjemmel til å regulere nærmere utredningen av adoptivsøkerne i forskrifter.

Forslaget om å flytte utredningskompetansen vil også gjelde ved innenlandsadopsjon etter adopsjonsloven § 16 c. Dette dreier seg om søknad om adopsjon av barn her i landet i de svært få sakene der barnets biologiske foreldre har bedt myndighetene om bistand til adopsjon av barnet. Det vil derfor bli nødvendig å foreta endringer i forskrift av 30. november 1999 nr. 1194 om formidling av innenlandsadopsjon der foreldre samtykker til adopsjon.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag om å flytte ansvaret for å utrede adoptivsøkere etter adopsjonsloven §§ 16 e og 16 c er i samsvar med høringsnotatet, jf. utkast til nytt § 16 e annet og fjerde ledd.

Fotnoter

1.

Veiledning Q-1046 om utarbeidelse av sosialrapport ved søknad om adopsjon

2.

§ 6 i socialtjänstelagen
Til forsiden