Prop. 171 L (2012–2013)

Endringer i adopsjonsloven mv.

Til innholdsfortegnelse

7 Krav til søkerne ved adopsjon av barn fra utlandet

7.1 Adgangen til å fastsette krav til adoptivsøkere

7.1.1 Gjeldende rett

Den som er bosatt i Norge og vil adoptere barn fra fremmed stat, må først innhente et forhåndssamtykke fra departementet, jf. adopsjonsloven § 16 e første ledd.

Enkelte vilkår for at adoptivsøkere skal få forhåndssamtykke fremgår av konkrete bestemmelser i loven. Dette gjelder for eksempel kravet i § 3 om at søkeren må være fylt 25 år. Hovedvilkåret for adopsjon er nedfelt i adopsjonsloven § 2. Av denne bestemmelsen går det frem at adopsjonsbevilling bare kan gis når det kan antas at adopsjon vil være til gagn for barnet.

Hva som er ”til gagn for barnet” må bero på en konkret skjønnsvurdering. Det er utarbeidet retningslinjer for denne skjønnsvurderingen i rundskriv fra departementet1. Det fremgår av retningslinjene at man ved adopsjon av et barn fra utlandet vanligvis ikke kjenner til barnet på forhånd. Retningslinjene skal således ikke bare avspeile hva som kan være godt for ett barn, men hva som er godt for barn generelt. Det understrekes derfor at retningslinjene må basere seg på mest mulig objektive kriterier.

Rundskrivet understreker at retningslinjene kun er veiledende, og at den myndighet som skal godkjenne adoptivforeldre må foreta en helhetsvurdering av søkernes totale livssituasjon ut fra hva som er til gagn for barnet, herunder søkernes alder, helsetilstand, vandel, økonomi mv.

Etter adopsjonsloven § 2 er det et vilkår at den som søker om å adoptere enten ønsker å oppfostre barnet eller har oppfostret det, eller at det foreligger annen særlig grunn til adopsjonen.

Adopsjonsloven § 16 e fjerde ledd lyder: ”Departementet kan gi nærmere forskrifter om behandlingsmåten og vilkårene for å gi forhåndssamtykke”. Denne forskriftshjemmelen er ikke kommentert ytterligere i forarbeidene til bestemmelsen, og det er ikke gitt slike forskrifter.

For nærmere omtale av et forhåndssamtykke, se punkt 3.1.3.

7.1.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

Adopsjonsutvalget ga uttrykk for at noen sentrale krav til søkerne er av en slik karakter at de ikke utelukkende bør utledes av grunnvilkåret ”til gagn for barnet” i § 2. Utvalget mente det er uklart hvorvidt dagens retningslinjer skal betraktes som bestemmelser av bindende karakter eller om de bare er veiledende. Adopsjonsutvalget foreslo derfor at de sentrale krav til søkerne formuleres i lovgivning, det vil si i lov eller forskrift.

Alle høringsinstansene som uttalte seg til dette forslaget fra Adopsjonsutvalget, støttet det.

Det var bakgrunnen for at departementet i høringsnotatet foreslo å tydeliggjøre i adopsjonsloven adgangen til å gi forskrifter om hvilke krav som kan stilles til søkerne ved søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av et barn fra utlandet. Kravet om en øvre aldersgrense ble foreslått inntatt i en egen bestemmelse i adopsjonsloven. Alder, helse, ekteskapets varighet, vandel, adopsjonsforberedende kurs, med mer, ble foreslått nevnt i forskriftshjemmelen. Oppregningen i loven var ikke ment å være uttømmende. Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene inntas i lovens § 16 e som gjelder forhåndssamtykke til adopsjon av et barn fra utlandet.

7.1.3 Høringsinstansenes syn

17 høringsinstanser har uttalt seg til høringsforslaget, og 16 av instansene støtter forslaget.

Ønskebarn er den eneste instansen som er imot forslaget. De mener at kravene til søkerne i hovedsak bør være en kombinasjon av generelle retningslinjer, veiledende rammer og utredningsinstansens skjønn, slik at ikke godt kvalifiserte søkere ellers faller utenfor snevre rammer. De mener videre at en regionalisering av utredningsprosessen i seg selv vil øke graden av likebehandling og forutsigbarhet for søkerne, og dermed blir det mindre behov for absolutte regler og lovfesting av krav.

De som støtter forslaget er Bufdir, Asker kommune, Bærum kommune, Trondheim kommune, Diakonhjemmet Høgskole, Adopsjonsforum, InorAdopt, Enestående Adoptanters Forening, Den Norske Advokatforening, Fagforbundet, Landsgruppen av helsesøstre, Nord-Hålogaland biskop, Tunsberg biskop, Norsk barnevernsamband, Datatilsynet og Stiftelsen Rettferd for Taperne.

Budir mener at de krav som stilles til søkerne, bør være så objektive og entydige som mulig.

Fagforbundet uttaler:

”Lovfesting av krav til søkjarane for forhåndssamtykke til adopsjon kan virke tydeleggjerande og meir forutsigbart, og kan derfor vere positivt, men vi vil overlate til andre partar å kome med spesifikke innspel til desse krava.”

Enestående Adoptanters Forening er enig i at det er bra med klarere krav til adoptivsøkerne, men fremhever at vurderingen av personlig egnethet bør være det aller viktigste i saksbehandlingen.

Datatilsynet uttaler at de foreslåtte endringer samlet sett vil kunne bidra til økt forutsigbarhet i saksbehandlingen og bedre rettsikkerhet for de involverte.

Adopsjonsforum anfører følgende:

”Adopsjonsforum ser behovet for at det gis hjemler i loven for hvordan forskrifter for adopsjon utformes. Det er samtidig viktig at lovteksten ikke blir så rigid at det hindrer nødvendige justeringer av forskriftene i tråd med samfunnsutviklingen eller endringer i det internasjonale adopsjonsbildet.”

7.1.4 Departementets vurdering og forslag

Høringen viser at det er bred støtte for forslaget om å tydeliggjøre sentrale krav til adoptivsøkerne i loven og at kravene reguleres nærmere i forskrift. Departementet fastholder på denne bakgrunn forslaget i høringsnotatet.

Forslaget representerer ikke noe grunnleggende nytt. Også i dag stilles det i retningslinjene opp ulike kriterier for innvilgelse av et forhåndssamtykke, men disse utledes av det mer generelle kravet i § 2 om at en adopsjon må være ” til gagn” for barnet. Etter gjeldende adopsjonslov § 16 e fjerde ledd følger det at departementet kan gi forskrifter om vilkårene for å få et forhåndssamtykke. Slike forskrifter er imidlertid hittil ikke gitt.

Departementet finner det nødvendig, slik flere høringsinstanser påpeker, at adgangen til å gi forskrifter presiseres nærmere. Forslaget innebærer at sentrale krav som kan stilles til adoptivsøkerne tydeliggjøres i loven. Forslaget innebærer videre at disse kravene kan reguleres nærmere i forskrift. Oppregningen i loven av hvilke krav som kan stilles, er ikke ment å være uttømmende.

Departementet er enig med Ønskebarn i at en regionalisering av utredningen i seg selv vil kunne øke graden av likebehandling og gi økt forutsigbarhet for søkerne. Departementet mener imidlertid derfor at en regionalisering ikke vil være tilstrekkelig, og ser behov for nærmere regulering av kravene til adoptivsøkerne i lov og forskrift. En regulering av kravene i lov og forskrift vil i større grad enn i dag gjøre det tydelig både overfor adoptivsøkerne og de som skal behandle søknadene, hvilke krav som skal gjelde. En slik tydeliggjøring har vært etterlyst fra flere, herunder Adopsjonsutvalget. En synliggjøring av sentrale krav i adopsjonsloven vil også bidra til økt forutsigbarhet i saksbehandlingen.

Når det gjelder Bufdirs merknad om at kravene bør være så objektive og entydige som mulig, bemerker departementet at det nærmere innholdet i kravene som skal stilles til adoptivsøkerne vil bli vurdert når forskrift skal utarbeides. Departementet tar imidlertid med seg Bufdirs innspill inn i dette arbeidet.

Enestående Adoptanters Forening anfører at personlig egnethet er det aller viktigste i saksbehandlingen. Departementet viser til at forslag til ny § 16 e fjerde ledd fremhever søkernes egnethet, se nedenfor punkt 7.4.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag om å tydeliggjøre i loven sentrale krav til adoptivsøkere og at kravene reguleres nærmere i forskrift, er i samsvar med forslaget i høringsnotatet, jf. ny § 16 e fjerde ledd. Departementet tar sikte på at forskrift vil være på plass når bestemmelsen i adopsjonsloven trer i kraft.

7.2 Krav til adoptivsøkernes alder

7.2.1 Gjeldende rett

Det følger av adopsjonsloven § 3 at nedre aldersgrense for adopsjon er 25 år. Når sterke grunner taler for det, kan det likevel gis adopsjonsbevilling til den som har fylt 20 år. Loven inneholder ingen øvre aldersgrense. Krav til øvre aldersgrense følger av retningslinjer2 utledet av kravet i adopsjonsloven § 2 ”til gagn for barnet”.

I henhold til retningslinjene bør det vanligvis ikke gis forhåndssamtykke til søkere over 45 år. Etter praksis anses søker som 45 år inntil fylte 46 år, og det er alderen på tidspunktet for når søknaden om forhåndssamtykke blir behandlet som legges til grunn. I retningslinjene vises det til at man ved vurdering av søkernes alder må legge til grunn et fremtidsperspektiv på minst 15-20 år, noe som innebærer at søkerne skal være i stand til å takle omsorgsoppgaver i lang tid fremover. Det presiseres også at hensikten med den øvre aldersgrensen ikke er å utelukke adoptivsøkere over 45 år med særlig god fysisk og psykisk helse og gode kvalifikasjoner for øvrig fra å kunne bli godkjent som foreldre. Unntak kan derfor gjøres ved søknad om adopsjon av barn nr. 2 eller hvis søkerne har spesielle ressurser i forhold til barn. Den øvre aldersgrensen kan eksempelvis også fravikes dersom søkerne ønsker søsken til barn som allerede er i familien, der det er aktuelt med adopsjon av noe eldre barn, eller dersom det er stor aldersforskjell mellom adoptivsøkerne.

I den reviderte europeiske konvensjonen av 2008 om adopsjon av barn er det ikke nedfelt en øvre aldersgrense for å adoptere. Den laveste aldergrense som statene kan sette er imidlertid satt til mellom 18 og 30 år. Haagkonvensjonen om adopsjon inneholder ikke bestemmelser om adoptantens alder. Heller ikke FNs barnekonvensjon har bestemmelser knyttet spesifikt til alder og adopsjon.

7.2.1.1 Alderskrav i andre mottakerland

I Sverige er alderskrav til adoptivsøkerne ikke nedfelt i loven, men inngår i helhetsvurderingen av om forhåndssamtykke bør gis. En retningslinje er at adoptivsøkerne som hovedregel ikke skal være eldre enn 42 år på søknadstidspunktet. Et offentlig utvalg har foreslått å lovfeste at søkerne ikke skal ha fylt 43 år på søknadstidspunktet.3 I Danmark er det en betingelse for å bli godkjent som adoptant at søkers alder ikke overstiger barnets alder med mer enn 40 år.4 Det kan gjøres unntak, dersom kun den ene ektefelles alder overstiger barnets alder med mer enn 40 år. Flere land har regler eller praksis om maksimal aldersforskjell mellom adoptivbarn og foreldre. I Finland er det vedtatt en helt ny adopsjonslov som trådte i kraft 1. juli 2012. I denne loven er det satt en grense på aldersforskjellen mellom barnet og adoptivsøker. Aldersforskjellen skal som hovedregel ikke være mer enn 45 år. Adoptivsøkeren får ikke være eldre enn 50 år. I Nederland og Tyskland kan aldersforskjellen mellom adoptivforeldre og barn være maksimalt 40 år.

7.2.1.2 Alderskrav som opprinnelsesland stiller til utenlandske adoptivforeldre

Krav til øvre aldersgrense varierer hos adoptivbarnas opprinnelsesland. Flere land har regler om at aldersforskjellen mellom adoptivforeldre og barnet ikke skal være mer enn 39-40 år, f.eks. Etiopia, Filippinene, Madagaskar og Sør-Afrika. India stiller krav om at søkernes samlede alder ikke må overstige 90 år. Søkers alder kan likevel ikke overstige 55 år. Kina krever at begge ektefellene er fylt 30, men er under 50 år. Mange land gjør unntak fra alderskrav ved adopsjon av eldre barn, barn med behov for spesiell støtte og ved annen gangs adopsjon.

7.2.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

7.2.2.1 Adopsjonsutvalgets forslag

Adopsjonsutvalget foreslo en aldersgrense på 42 år på søknadstidspunktet, dvs. at søkerne ikke skal ha fylt 42 år.

Adopsjonsutvalget påpekte at det er nødvendig å nedfelle et klart krav til adoptivsøkernes alder i lovgivningen. Utvalget bemerket at behovet for likebehandling er stort, og at alder er en objektiv størrelse. Søkerne har et klart innrettelsesbehov. Et klart alderskrav vil også lette adopsjonsmyndighetenes arbeid og bidra til å effektivisere saksbehandlingen. Utvalget foreslo derfor å lovfeste en hovedregel om alderskrav med uttømmende unntaksbestemmelser, det vil si ingen adgang til å gjøre unntak etter en skjønnsmessig helhetsvurdering.

Adopsjonsutvalget viste til at det ved fastsettelsen av en øvre aldersgrense må tas hensyn til at det kan ta flere år fra det søkes om adopsjon til adopsjon gjennomføres. Videre viste Adopsjonsutvalget til at barnets behov tilsier at foreldrene må ha tilstrekkelig overskudd frem til barnet er myndig. Ved å skjerpe alderskravet antok utvalget at søkerne i snitt vil ha noe lavere risiko for sykdom og dødelighet. Videre mente utvalget at adoptivforeldre ikke bør være vesentlig eldre enn foreldre til barnets venner og skolekamerater.

Utvalget knyttet alderskravet opp mot de generelle rammene for et forhåndssamtykke som for eksempel alderen på barnet som kan adopteres, varigheten på forhåndssamtykket, osv. ”Allmenn godkjenning” skal, etter utvalgets oppfatning, omfatte barn opp til 3 år uten kjente fysiske eller psykiske forhold. For disse skal hovedregelen om 42 års aldersgrense gjelde. Ved adopsjon av eldre barn eller barn med støttebehov foreslo utvalget at aldersgrensen kan heves, men at aldersgrensen likevel ikke kan overstige 48 år.

Videre mente utvalget at det kan gjøres unntak fra alderskravet ved flergangsadopsjon hvor begge søkere er under 45 år, og i tilfeller der en av søkerne er under 42 år og den andre søkeren er under 48 år på søknadstidspunktet.

Høringsinstansene var delte til Adopsjonsutvalgets forslag. Enkelte instanser støttet forslaget. En rekke instanser tok ikke stilling til hvor aldersgrensen bør settes. Noen instanser mente at veiledende aldersgrense på 45 år burde videreføres, mens andre mente det burde legges større vekt på aldersforskjellen mellom barn og foreldre.

7.2.2.2 Departementets vurdering og forslag i høringsnotatet

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for å være enig med Adopsjonsutvalget i at man bør ha en regel som er enkel å praktisere og som gir forutberegnelighet for søkerne. I høringsnotatet valgte departementet derfor å følge Adopsjonsutvalgets forslag om en øvre aldersgrense.

Departementet viste i høringsnotatet til at forskjellige mottakerland har valgt ulike løsninger. Enkelte land har en klar øvre aldersgrense, mens andre har bestemmelser om en maksimal aldersforskjell mellom barn og foreldre. Departementet ga uttrykk for at spørsmålet om fastsettelse av en øvre aldersgrense er svært komplekst og sammensatt.

De fleste søkere som i dag gis forhåndssamtykke til å adoptere barn, gis samtykke til å adoptere barn i alderen 0 – 3 år, uten kjente støttebehov. Det skjer likevel ganske ofte at opprinnelseslandet tildeler søkerne barn som faller utenfor forhåndssamtykkets ramme. Stadig flere barn som adopteres, har behov for spesiell støtte. Videre kan ventetiden i praksis bli opp mot 6 år etter at søkerne er godkjent som adoptivsøkere i Norge. Dette er forhold som departementet mente at det burde tas hensyn til ved fastsettelse av alderskravet.

Ved avgjørelsen av hvor den øvre aldersgrense bør settes, støttet departementet seg på Adopsjonsutvalgets vurderinger. Departementet foreslo derfor at øvre aldersgrense for forhåndssamtykke til adopsjon av et barn fra utlandet settes til under 42 år, dvs. at søkeren ikke er fylt 42 år på søknadstidspunktet. Departementet presiserte imidlertid i høringsnotatet at det også fremover vil være behov for unntaksbestemmelser fra en hovedregel om en øvre aldersgrense, for eksempel der:

  • søkerne har barn fra før, egne eller adopterte

  • barnet har nær tilknytning til søkerne

  • én av søkerne er over aldersgrensen

Departementet tok ikke i høringsnotatet stilling til hvorvidt det skal gjelde en øvre aldersgrense også i unntaksbestemmelsene. Det ble heller ikke foreslått endringer hva gjelder øvrige forutsetninger for forhåndssamtykket, eller i varigheten av det. Departementet ba imidlertid om synspunkter på om det også bør gjøres unntak fra alderskravet ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte5 der en eller begge søkerne er særlig godt egnet.

I høringsnotatet foreslo departementet at den øvre aldersgrense nedfelles i adopsjonsloven, men at loven utfylles av forskriftsbestemmelser. Departementet ba høringsinstansene spesielt om å uttale seg til dette spørsmålet.

Et forslag om lavere aldersgrense enn dagens, aktualiserer spørsmålet om søknaden om adopsjon kan behandles samtidig som søkere blir utredet og behandlet for sin barnløshet. I dag kan det på grunnlag av opplysninger om behandling for barnløshet eller graviditet bli aktuelt å stille søknaden om forhåndssamtykke i bero, eventuelt å trekke godkjenningen tilbake. En lavere aldersgrense kan føre til at søkerne, etter at mulighetene for assistert befruktning er utprøvd, ikke lenger oppfyller lovens fastsatte alderskrav. Departementet ba i høringsnotatet om høringsinstansenes innspill og synspunkter til spørsmålet om det bør være mulig for adoptivsøkere å få behandlet og innvilget søknaden om adopsjon parallelt med at de blir behandlet for sin barnløshet.

7.2.3 Høringsinstansenes syn

20 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om at adoptivsøkere som hovedregel skal være under 42 år. 12 instanser støtter forslaget og syv instanser går imot. Én instans tar ikke direkte stilling, men har noen generelle merknader.

Følgende høringsinstanser støtter forslaget: Bufdir, Asker kommune, Bærum kommune, Drammen kommune, Trondheim kommune, Sør-Hålogaland biskop, Norsk barnevernsamband, InorAdopt, Datatilsynet, Landsgruppen av helsesøstre, Diakonhjemmet Høgskole og Stiftelsen Rettferd for taperne.

Bærum kommune støtter forslaget og legger vekt på at adoptivbarna skal ha foreldre i et langt fremtidsperspektiv med god omsorg og oppfølging.

Drammen kommune begrunner sitt synspunkt med at de erfarer at ventetiden på tildeling av barn fra de fleste land har økt, noe som fører til at adoptivforeldrene i gjennomsnitt blir eldre.

Asker kommune mener at en aldersgrense på 42 år er tilfredsstillende for et barn på både kort og lang sikt. De uttaler at det også bør settes en absolutt maksimumsgrense for alder i unntakene, for eksempel 45 år.

Nord-Hålogaland biskop uttaler seg ikke direkte til forslaget, men presiserer at det må være et tak når det gjelder avstanden i alder mellom barnet og foreldrene, og at det må skilles mellom førstegangs- og flergangssøkere.

Følgende instanser går imot forslaget om en øvre aldersgrense på under 42 år: Adopsjonsforum, Verdens Barn, Enestående Adoptanters Forening, Den Norske Advokatforening, Ønskebarn og Tunsberg biskop.

Adopsjonsforum er enig i grunnprinsippet om at foreldrene ikke skal være for gamle i forhold til barnet. De mener imidlertid at dagens veiledende aldersgrense på 45 år, med mulighet for bruk av skjønn, i all hovedsak bør beholdes. De viser blant annet til at absolutte alderskrav i enkelte tilfeller kan komme i direkte konflikt med barnets beste, for eksempel i saker der eldre, modne og erfarne søkere vil være de best egnede adoptivforeldre. Videre mener de at en rigid 42 års aldergrense vil undergrave tanken om å gjøre Norge til et mer attraktivt land for myndighetene i barnas opprinnelsesland, og begrense muligheten for at flere godt kvalifiserte søkere kan adoptere store barn. Dette vil bidra til diskriminering av større barn og deres mulighet for å få familie.

Flere instanser, blant andre Adopsjonsforum, Tunsberg biskop og Verdens Barn, uttaler at det bør legges større vekt på aldersforskjellen mellom barn og foreldre enn søkernes alder på søknadstidspunktet.

Ønskebarn er i utgangspunktet enig i at aldersforskjellen mellom barn og foreldre ikke bør være for stor. De mener imidlertid at den aldersgrensen som er foreslått er for streng, og mener det fortsatt bør gjelde en veiledende aldersgrense på 45 år.

Noen høringsinstanser, blant andre Verdens barn, Adopsjonsforum og Ønskebarn peker på at ventetiden i barnas opprinnelsesland er svært varierende og at man ikke kan legge til grunn den lange ventetiden som departementet har antydet i høringsnotatet. Lang ventetid i barnas opprinnelsesland bør derfor ikke begrunne et skjerpet alderskrav.

Enestående Adoptanters Forening uttaler følgende:

”Vi er ikke enige i at det skal innføres en lovfestet øvre aldersgrense på 42 år. Vi mener at dagens praksis med en veiledende aldersgrense på 45 år, bør videreføres. Dagens situasjon med svært lang ventetid, bør ikke få lovmessige konsekvenser, som i en fremtidig annen situasjon vil utelukke godt kvalifiserte søkere fra å bli foreldre. Dagens situasjon med lange ventetider, og dermed økende alder på adopsjonssøkerne, bør kunne løses på en annen måte – f. eks. ved at man gir godkjenninger med kortere varighet, eller tar bort muligheten til å søke forlengelse av godkjenning, dersom man har nådd en viss alder. Vi mener at det også i denne sammenheng bør legges vekt på ”personlig egnethet”, og at et eventuelt alderskrav ikke praktiseres absolutt.”

Noen høringsinstanser, blant andre Adopsjonsforum og Ønskebarn anfører at de generelle rammene for et forhåndssamtykke, som for eksempel alderen på barnet som kan adopteres, varigheten på forhåndssamtykke osv., bør endres slik at de er mer i samsvar med de ulike samarbeidslandenes krav og systemer. Begge instanser viser til at mange søkere de siste årene er blitt mer innstilt på å adoptere større barn.

RBUP Øst og Sør kommenterer at et skjerpet alderskrav som også skal lovfestes kan føre til mindre interesse for å bli adoptivforelder.

Kun tre høringsinstanser har uttalt seg til spørsmålet om muligheten for å gjøre unntak fra alderskravet ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte, i tilfeller der den ene eller begge søkerne er særlig godt egnet.

Ønskebarn er enig i at det må gjelde unntak for alderskravet eksempelvis for barn med behov for spesiell støtte eller der begge søkerne er særlig godt egnet.

Bufdir tar ikke direkte stilling til spørsmålet, men er usikker på hvordan departementet har tenkt at det kan stilles egne alderskrav ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. De viser til at med mindre man går inn for at det kan gis et eget forhåndssamtykke til adopsjon av barn med behov for spesiell støtte slik adopsjonsutvalget foreslo, kan de ikke se hvordan spørsmålet kan bli aktuelt i praksis.

Asker kommune mener at det ikke bør foreligge en mulighet til unntak fra alderskravet i slike tilfeller og viser til at barn med spesielle behov trenger foreldre med ekstra ressurser og overskudd. Kommunen mener at søkernes alder ofte står i motsetning til barnets behov, som må gå foran.

Åtte instanser har uttalt seg særskilt til spørsmålet om hvordan aldersgrensen bør reguleres. De instansene som støtter forslaget om å nedfelle en hovedregel om en øvre aldersgrense i adopsjonsloven er Bufdir, Den Norske Advokatforening og Trondheim kommune. Fem instanser er imot en lovfesting av alderskravet.Disse instansene er Adopsjonsforum, InorAdopt, Drammen kommune, Ønskebarn og Enestående Adoptanters Forening.

Adopsjonsforum mener at en nedfelling av aldersgrensen i selve lovteksten er uhensiktsmessig og rigid. De uttaler:

”Dersom departementet skulle opprettholde endring av alderskravet, bør dette etter Adopsjonsforums mening fastsettes i forskrift og ikke i lov, slik at det ikke blir for vanskelig å endre aldersgrensen hvis det senere skulle oppstå behov for det.”

Også Ønskebarn mener at en regulering av et alderskrav bør fastsettes i forskrift og ikke i lov slik at det blir enklere å endre aldersgrensen ved behov.

Når det gjelder spørsmålet om muligheten til å få behandlet og innvilget søknad om adopsjon samtidig som søkerne blir behandlet for barneløshet, er høringsinstansene delte. Syv instanser mener det bør være mulig å gjøre dette parallelt, mens fire instanser ikke støtter en slik mulighet.

De instanser som støtter muligheten til parallell behandling av adopsjonssøknad og barnløshet er Drammen kommune, Adopsjonsforum, Verdens Barn, Den Norske Advokatforening, Ønskebarn, Nord-Hålogaland biskop og Tunsberg biskop.

Verdens Barn og Adopsjonsforum har likelydende uttalelse til dette spørsmålet. De uttaler at mange barnløse par forsøker alle andre muligheter før de søker adopsjon. Da har de ofte blitt eldre enn aldersgrensen i samarbeidslandene. Dersom søkerne kan bli utredet og behandlet for sin barnløshet samtidig med at de gjennomgår den norske delen av adopsjonsprosessen, vil søkerne sannsynligvis være noe yngre når adopsjonsprosessen starter. De stiller seg derfor positive til at søkerne kan bli utredet og behandlet for sin barnløshet samtidig som de gjennomgår en adopsjonsprosess. De understreker imidlertid at behandlingen må avsluttes når søkerne er godkjent som adoptivforeldre.

Tunsberg biskop støtter forslaget og uttaler at den lange ventetiden er en stor påkjenning for søkerne, og at alt som kan gjøres for å effektivisere prosessen er viktig.

Drammen kommune støtter muligheten for parallelle prosesser, men mener at saksbehandlere eventuelt må vurdere om det blir for vanskelig å gjennomføre to prosesser samtidig, dersom sorgen over å mislykkes med forsøkene er så stor at søkerne ikke er tilgjengelig for å engasjere seg i adopsjonsprosessen.

Fire instanser går imot et forslag om at adopsjonssøknaden kan innvilges samtidig som søkerne behandles for barnløshet. Disse er Bufdir, Asker kommune, InorAdopt og Enestående Adoptanters Forening.

Bufdir ser at en lavere aldersgrense i større grad enn i dag aktualiserer dette spørsmålet, men uttaler følgende:

”…Etter vårt syn bør likevel dagens praksis om ikke å gi forhåndssamtykke til søkere som prøver å få egne barn på annen måte enn ved adopsjon, videreføres. At søkerne er godt motivert for utenlandsadopsjon, anses vesentlig for barnet som eventuelt skal adopteres. I tillegg kommer det forhold at det allerede i dag fremmes langt flere adopsjonssøknader enn det er barn tilgjengelig for utenlandsadopsjon. Dette vises blant annet ved at det blir stadig lengre ventetid for dem som ønsker å adoptere. Stadig flere opprinnelsesland setter derfor grenser for hvor mange søknader de kan motta fra ulike land. Ved å åpne opp for at det kan søkes om adopsjon allerede før søkerne har et avklart forhold til om adopsjonsprosessen vil kunne fullføres, vil dette kunne føre til at mer reelle søkere får lengre ventetid. Det vil også kunne påføre opprinnelseslandets myndigheter unødig merarbeid, og dermed også lengre adopsjonsprosesser for de barna som venter på å få en ny familie.
Bufdir har av tidsmessige årsaker ikke hatt mulighet til å ta spørsmålet opp med myndigheter i land Norge har adopsjonssamarbeid med. Dette bør eventuelt gjøres før norsk praksis på området endres. Dette for å unngå den situasjon at godkjente søkere som mottar fertilitetsbehandling, eventuelt avvises i utlandet.”

Asker kommune uttaler at behandling for barnløshet kan være svært krevende fysisk og psykisk for søkerne, både personlig og for parforholdet. Det kan være vanskelig for søkere å sette seg inn i hva det innebærer å adoptere mens de er under behandling for barnløshet. Kommunens erfaring er at noen søkere har et uavklart forhold til hvor de er i egen prosess, og at de kan ha utfordringer med å ta inn over seg hva det innebærer å adoptere et barn.

7.2.4 Departementets vurdering og forslag

Som påpekt i høringsnotatet er det ulike hensyn som gjør seg gjeldende ved valg av regler om alderskrav for adoptivsøkere ved utenlandsadopsjon. Ved adopsjon av utenlandske barn kjenner man vanligvis ikke til barnet på forhånd. Reglene skal derfor ikke bare avspeile hva som kan være godt for ett barn, men hva som er godt for barn generelt.

Spørsmålet om en øvre aldersgrense for adoptivsøkere har mange sider. Det er et spørsmål om søkernes alder bør vurderes individuelt, eller om det bør være en absolutt øvre aldersgrense, og hvor denne grensen eventuelt skal gå. Videre er det et spørsmål om hvordan en øvre aldersgrense skal reguleres; i lov, forskrift eller retningslinjer. Høringsrunden har vist at høringsinstansene har tatt opp mange av de samme dilemmaene som ble drøftet i høringsnotatet.

Departementet ba høringsinstansene spesielt uttale seg om alderskravet skal nedfelles i adopsjonsloven, og at loven utfylles av forskriftsbestemmelser. De høringsinstansene som har uttalt seg særskilt til spørsmålet har vært delt i sitt syn.

De som er imot forslaget om å lovfeste alderskravet, mener at en regulering i lov både er uhensiktsmessig og en rigid løsning. De peker blant annet på at det kan oppstå behov for å endre regelverket på grunn av endrede forhold i barnas opprinnelsesland. De viser til at det er enklere å foreta endringer i forskrift enn i lov.

Departementet viser til at det i adopsjonsloven er nedfelt en nedre aldersgrense som vilkår for å kunne adoptere. Det kan derfor være naturlig også å ha en øvre aldersgrense i loven. Alder er en objektiv størrelse. En klar øvre aldersgrense i loven vil gjøre det tydelig for adoptivsøkere og skape forutsigbarhet i behandlingen av sakene. Blant de nordiske landene, har Finland nå nedfelt en øvre aldersgrense i loven. Flere andre nordiske land er i ferd med å vurdere spørsmålet.

På bakgrunn av høringsinstansenes syn har departementet likevel kommet til at en øvre aldersgrense bør nedfelles i forskrift. Som påpekt av flere høringsinstanser vil dette gi en mer hensiktsmessig løsning slik at eventuelle endringer kan gjøres raskere og på en mer fleksibel måte ved behov. Erfaringer viser at situasjonen i barnas opprinnelsesland kan endre seg og få store konsekvenser for adopsjonsformidlingen. Dette gjelder for eksempel Kina hvor ventetiden har økt betydelig de siste årene.

Departementet ser det også som en fordel at reglene om krav til alder fremstår samlet i forskriften.

Departementet foreslår etter dette at krav til søkernes alder blir regulert i forskrift med hjemmel i adopsjonsloven ny § 16 e fjerde ledd på samme måte som foreslått for de øvrige kravene til søkere ved internasjonal adopsjon, herunder krav til søkernes helse, vandel, økonomi og samlivets varighet. Se punktene 7.1, 7.3-7.6.

Når det gjelder departementets forslag om en øvre aldersgrense på 42 år, det vil si at søker ikke er fylt 42 år på søknadstidspunktet, støtter et flertall av høringsinstansene dette forslaget. Flere instanser har likevel trukket frem at et absolutt alderskrav i enkelte tilfeller kan komme i direkte konflikt med barnets beste, for eksempel i saker der eldre og erfarne søkere vil være de best egnede adoptivforeldre. Dette kan innebære at flere godt kvalifiserte søkere hindres i å adoptere store barn. Det trekkes også frem at dette vil kunne bidra til diskriminering av større barn og deres mulighet for å få familie. Flere mener også at det bør legges stor vekt på personlig egnethet, og at eventuelt alderskrav ikke må praktiseres absolutt. Videre anfører noen høringsinstanser at ventetiden i mange opprinnelsesland ikke er så lang som det departementet antydet i høringsnotatet, og at ventetiden således ikke kan begrunne alderskravet.

Departementet har på bakgrunn av høringen kommet til at det ikke i denne omgang er naturlig å drøfte og ta stilling til hva en øvre aldersgrense for adoptivsøkere ved internasjonal adopsjon bør være, men vil vurdere dette når forskrift skal utarbeides med hjemmel i ny § 16 e fjerde ledd. I forbindelse med utarbeidelsen av forskriften vil departementet imidlertid ta med synspunkter og innspill fra høringsinstansene. Departementet presiserer at forslag til forskrift vil bli sendt på bred høring. Departementet tar sikte på at forskriften vil være på plass når bestemmelsen i adopsjonsloven trer i kraft.

Et særskilt spørsmål er om det kan søkes om og innvilges forhåndssamtykke til adopsjon samtidig med at søkerne blir utredet og behandlet for sin barnløshet. Flere høringsinstanser har kommentert dette spørsmålet. Høringen viser et knapt flertall for en slik mulighet. De instansene som har vært uenige har blant annet pekt på at det kan være vanskelig for søkerne å motivere seg for adopsjon så lenge det er en mulighet for at søkerne kan få egne barn, og at eventuelle sorgreaksjoner over mislykket behandling bør være ferdig bearbeidet når det søkes om adopsjon.

Departementet ser motforestillingene, men har likevel kommet til at behandling for barnløshet ikke automatisk bør føre til avslag på søknaden om forhåndssamtykke, men det må vurderes konkret. Departementet er av den oppfatning at søkerne selv er i stand til å ta stilling til hvorvidt de er klare for å søke om adopsjon samtidig som de utredes og behandles for barnløshet. Departementet finner imidlertid grunn til å presisere at det i disse tilfellene er helt avgjørende at adopsjonsmyndighetene grundig utreder om søkerne virkelig er innstilt på adopsjon.

Der forhåndssamtykke allerede er gitt og eventuelt sendt utlandet, mener departementet heller ikke i disse tilfellene at behandling av barnløshet i seg selv skal gi grunn til å trekke et forhåndssamtykke tilbake. Departementet vil imidlertid understreke viktigheten av at adoptivsøkerne så tidlig som mulig opplyser om endringer i familien som har betydning for søknaden om adopsjon av et barn fra utlandet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets foreslår å nedfelle øvre aldersgrense i forskrift, jf. utkast til ny § 16 e fjerde ledd.

7.3 Krav til søkernes helse

7.3.1 Gjeldende rett

Krav til søkernes helse utledes i dag av adopsjonsloven § 2, hvor det går frem at adopsjonsbevilling bare kan gis når det kan antas at adopsjon vil være til gagn for barnet.

Hva som ligger i ”til gagn for barnet” når det gjelder adoptivsøkernes helse er nærmere omtalt i rundskriv om utenlandsadopsjon6:

”Adoptivsøkerne må ha god helse både fysisk og psykisk. Samtidig må det etter en konkret vurdering legges vekt på at foreldrene skal utgjøre en omsorgsenhet. Det må vurderes hvorvidt sykdom kan tenkes å få betydning for søkernes evne og muligheter til å gi barnet tilstrekkelig omsorg og trygghet, over lang tid. Hvis noen av søkerne har hatt en alvorlig sykdom som er behandlet med tilfredsstillende resultat kan det etter omstendighetene bli snakk om å kreve en symptomfri periode.”

Det fremgår av rundskrivet at det bør utvises tilbakeholdenhet med å gi godkjenning til søkere som er avhengige av daglige medisiner mot psykiske lidelser for å kunne fungere normalt. Det avgjørende skal være hvilket overskudd søkerne har, og hvilken sikkerhet det er for at de kan dra omsorg for et barn i tillegg til seg selv i lang tid fremover.

7.3.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

Adopsjonsutvalget foreslo at helsekravene i noe større grad bør gjøres mer objektive, og nedfelles i lovgivning. De fleste av høringsinstansene støttet dette forslaget.

Departementet uttalte i høringsnotatet at det er viktig å tydeliggjøre i lovgivningen hvilke krav som stilles til de som søker om å adoptere, og foreslo derfor at det skal fremgå av adopsjonsloven at det kan stilles krav til søkernes helse i forskrifter.

7.3.3 Høringsinstansenes syn

12 instanser har uttalt seg til forslaget, og av disse er det 11 instanser som uttrykkelig støtter forslaget.

Ønskebarn tar ikke direkte stilling til spørsmålet, men forutsetter at hjemmel for å innhente sensitiv personinformasjon i form av helseopplysninger ikke gis i større grad enn hva formålet med innhentingen tilsier.

De instansene som støtter forslaget er Bufdir, Asker kommune, Adopsjonsforum, InorAdopt, Den Norske Advokatforening, Landsgruppen av helsesøstre, Norsk Barnevernsamband, Enestående Adoptanters Forening, Stiftelsen Rettferd for Taperne, Diakonhjemmet Høgskole og Datatilsynet.

Bufdir støtter forslaget. Direktoratet mener det er viktig at forskriftene utfylles av gode retningslinjer om hvordan kravene i lovverket skal forstås. De mener derfor at detaljer knyttet til helsediagnoser bør nedfelles i en veileder.

Asker kommune understreker at søkerne bør vurderes som en omsorgsenhet. Videre uttaler de følgende:

”…De bør ha god fysisk og psykisk helse, og at unntak fra dette kravet ikke skal gis. Adopterte barn kan ha behov utover det vanlige som kan utfordre foreldre både fysisk og psykisk, og trenger at begge foreldre har en så optimal fungering som mulig. Det bør fremkomme klart i lovgivningen inkl. forskrift at godkjenning ikke bør gis dersom en av søkerne er avhengig av daglige medisiner mot psykiske lidelser for å fungere normalt. Det å være avhengig av medisiner mot psykiske lidelser medfører imidlertid så mange usikkerhetsmomenter, at det adopterte barnets behov må gå fremfor søkernes ønske om å bli foreldre.
Søkernes høyde og vekt bør også fremkomme i helseattesten. Overvekt kan være et vanskelig og sårbart tema og ta opp. Dersom dette fremkommer i helseerklæringen, vil det være naturlig å ta det opp dersom det er store avvik fra normalen. Overvekt kan medføre betydelige helserisikoer som bør fremkomme og vurderes. Overvekt vil også kunne si noe om søkernes livsstil, som kan være motstridende i forhold til hva som er til et adoptivbarns beste. Asker barneverntjeneste støtter at søkerne skal dokumentere sykemeldinger, og at det skal være mulighet til å innhente trygdesaken i sin helhet.”

Adopsjonsforum støtter forslaget, men mener det bør være rom for skjønn, der helsevurderingene inngår i en helhetlig vurdering av søkernes egnethet.

InorAdopt mener at en utdyping av helsekrav i forskrift vil gi søkerne større forutsigbarhet samtidig som det vil sikre større likebehandling av søkerne.

7.3.4 Departementets vurdering og forslag

Høringen viser at det er bred støtte til forslaget om å nedfelle i loven at det kan gis nærmere forskriftsbestemmelser om søkernes helse. Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet.

I forskrift vil det være aktuelt å regulere nærmere krav til at søkerne har god fysisk og psykisk helse. Det er mulig at detaljer knyttet til helsediagnoser i tillegg bør nedfelles i en veileder, slik blant annet Bufdir anfører. Departementet vil vurdere behovet for dette når forskrift utarbeides. Departementet vil også ta med seg de øvrige synspunkter fra høringsinstansene i utarbeidelsen av forskrift til bestemmelsen.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag om å lovhjemle en adgang til å stille nærmere vilkår til søkernes helse i forskrift er i samsvar med høringsnotatet, jf. utkast til ny § 16 e fjerde ledd.

7.4 Øvrige krav

7.4.1 Gjeldende rett

Rundskriv Q-0972 om utenlandsadopsjon med retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem, er utledet av adopsjonsloven § 2 om at adopsjonsbevilling bare må gis når det kan antas at adopsjon vil bli til gagn for barnet. Det går frem av rundskrivet at man, i tillegg til søkernes alder og helse, også bør vurdere søkernes økonomi, bolig, ekteskapets varighet, vandel, adopsjon av barn nr. 2, egnethet mv.

Økonomi:

Det fremgår av retningslinjene at søkerne må ha sikker økonomi, slik at barnet får vokse opp under trygge forhold. Det skal ikke legges avgjørende vekt på hvorvidt søkerne har høy inntekt, men derimot om økonomien er trygg og stabil.

I departementets kommentarer til retningslinjene fremgår det at det må være samsvar mellom inntekter og utgifter. Det er derfor også nødvendig å ta hensyn til gjeld og bidragsplikter når man vurderer om søkerne fyller vilkåret for sikker økonomi. Det vises til at økonomispørsmålet kan bli satt på spissen dersom den ene (eller begge) søkerne mottar arbeidsledighetstrygd for eksempel i strøk av landet der det er vanskelig å få arbeid. I slike tilfeller må man vurdere varigheten av arbeidsløsheten og hvor aktiv søker er på arbeidsmarkedet. Det er også viktig å se på hvilken livskvalitet søkerne har, om de er preget av arbeidsløsheten mv.

Ekteskapets varighet:

Når det gjelder ekteskapets varighet fremgår følgende av retningslinjene:

”Adopsjonsloven krever at de som adopterer sammen skal være gift, jf. adopsjonsloven § 5. Ekteskapet bør i utgangspunktet ha vart i to år. Et samboerskap forut for ekteskapet skal tillegges vekt forutsatt at søkerne kan dokumentere ved attest fra folkeregisteret eller annen offentlig myndighet at ekteskapet og samboerskapet til sammen har vart i to år, slik at forholdet har vist sin stabilitet. Private attester vil ikke bli godtatt. Tilsvarende skal et registrert partnerskap forut for ekteskapet tillegges vekt. ”

I departementets kommentarer til retningslinjene fremgår det at hensynet til adoptivbarnet tilsier at myndighetene bør ha en rimelig grad av visshet for at forholdet mellom adoptivsøkerne er stabilt før godkjenning kan gis. Ettersom samboerskap er blitt mer vanlig, har det imidlertid over tid utviklet seg en praksis på mange områder der ekteskap langt på vei er likestilt med samboerskap. Dette innebærer at søkere med et kortvarig ekteskap etter en konkret vurdering kan få forhåndssamtykke til adopsjon dersom de kan dokumentere at ekteskapet og samboerskapet til sammen har vart i to år. Retningslinjene angir en minimumstid og kravet til varighet kan bare fravikes dersom tungtveiende grunner taler for det, for eksempel dersom adopsjonen gjelder et konkret barn som søkerne har særlig tilknytning til.

Vandel:

Det fremgår av strafferegistreringsforskriften § 12 nr. 4 a at i adopsjonssaker kan det utferdiges uttømmende politiattest.

Av departementets retningslinjer følger at en vandelsattest skal legges ved søknad om forhåndssamtykke. Det går frem at anmerkninger på vandelsattesten bør beskrives nærmere, herunder hvordan disse opplysningene kan få innvirkning på søkernes egnethet til å adoptere et barn.

Stortinget vedtok våren 2010 lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven), jf. Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) og Prop. 12 L (2009-2010). Når loven trer i kraft, vil blant annet strafferegistreringsloven bli opphevet. Strafferegistreringsforskriften er hjemlet i strafferegistreringsloven. Ved opphevelse av forskriften, skal ny hjemmel for opplysninger fra politiet hjemles i spesiallovgivningen. I Prop. 114 L (2012-2013) Endringer i politiregisterloven mv. foreslås at hjemmelen for å kreve uttømmende politiattest tas inn i adopsjonsloven i ny § 3 a.

Bolig:

Det stilles ikke noen spesielle krav til søkernes boforhold. Likevel er det viktig å forvisse seg om at søkerne har en trygg boligsituasjon som er forenlig med det å ta i mot et adoptivbarn. Det følger av en veileder utarbeidet av departementet7 at sosialrapporten bør inneholde en beskrivelse av boligtype, areal, miljø og lekemuligheter. Ved beskrivelsen av boforholdene kommer også omgivelsene nær boligen inn i bildet. For eksempel bør tilgang til lekeplasser og lekekamerater i hjemmets nærhet, likesom nærhet til natur og muligheter til fritidssysler for ulike aldersgrupper, beskrives.

Egnethet:

Retningslinjene understreker at det først og fremst er personlig egnethet som avgjør om søkerne blir gode adoptivforeldre. Det fremheves derfor at retningslinjene kun er veiledende, og at den myndighet som skal godkjenne adoptivforeldre må foreta en helhetsvurdering av søkernes totale livssituasjon ut fra hva som er til gagn for barnet, jf. adopsjonsloven §§ 2 og 16 e.

Adopsjon av flere barn:

Det følger av retningslinjene at en adoptivfamilie i minst mulig grad bør skille seg ut fra familier med egnefødte barn. Dette gjelder antall barn, barnas alder osv. I henhold til retningslinjene bør adoptivbarnet som hovedregel være det yngste i familien.

Det understrekes at det bør vises varsomhet med adopsjon av eldre barn. Det bør i så fall kreves ekstra ressurser hos adoptivsøkerne, da det kan være vanskelig for et stort barn å tilpasse seg en ny familie og en ny kultur. Tillatelse til adopsjon av to eller flere barn samtidig bør bare gis i de tilfeller hvor adoptivbarna er biologiske søsken.

Forhåndsgodkjenning til adopsjon av et nytt barn bør ikke gis før det sist ankomne adoptivbarn har vært i familien i ett år. Som hovedregel bør det også være to års aldersforskjell mellom det nye adoptivbarnet og søkernes øvrige barn. Unntak kan særlig tenkes der barna er søsken.

7.4.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

Adopsjonsutvalget foreslo at de sentrale krav til søkerne bør formuleres i forskrift forankret i en klar hjemmelsbestemmelse i adopsjonsloven.

I høringsnotatet sluttet departementet seg til Adopsjonsutvalgets vurdering om at konkrete krav til søkerne bør formuleres i lovgivningen.

Departementet foreslo derfor i høringsnotatet at sentrale krav som søkernes vandel, økonomi, bolig, egnethet og motivasjon, samt ekteskapets og samboerskapets varighet burde fremgå av loven og utdypes i forskrift.

7.4.3 Høringsinstansenes syn

15 instanser har uttalt seg til departementets forslag. 12 instanser støtter forslaget, to instanser har generelle merknader og én instans er imot forslaget.

Ønskebarn er den eneste instansen som er imot forslaget. De mener krav til søkerne i hovedsak bør være en kombinasjon av generelle retningslinjer, veiledende rammer og utredningsinstansens skjønn.

De instanser som støtter forslaget er Bufdir, Asker kommune, Trondheim kommune, Den Norske Advokatforening, Adopsjonsforum, InorAdopt, Enestående Adoptanters Forening, Norsk barnevernsamband, Landsgruppen av helsesøstre, Datatilsynet, Diakonhjemmet Høgskole og Stiftelsen Rettferd for Taperne.

Flere instanser som støtter forslaget har likevel kommentarer eller merknader til forslaget.

Bufdir understreker at viktige hensyn bak lovendringsforslaget er at reglene for forhåndssamtykke bør være lette å praktisere, sikre likebehandling og gi søkerne forutberegnelighet. Direktoratet mener derfor det er viktig at det gis så gode retningslinjer som mulig for hvordan lovverket skal forstås. Enestående Adoptanters Forening støtter forslaget, men mener det må være helheten og den personlige egnetheten som må veie tyngst.

Asker kommune fremhever at søkerne bør ha en økonomi som tilsier at en av foreldrene kan være hjemme med barnet utover den lønnede permisjonen. Noen barn er ikke klare for å begynne i barnehage eller at andre skal passe dem etter ett år.

Når det gjelder krav til vandel, mener Politidirektoratet at eventuelle krav til politiattest bør angi hva slags politiattest det stilles krav til. De viser i den forbindelse til den nye politiregisterloven § 40 nr. 1.

7.4.4 Departementets vurdering og forslag

Høringen viser at et bredt flertall av høringsinstansene støtter forslaget om en lovhjemmel til nærmere å regulere øvrige krav til adoptivsøkerne. Departementet opprettholder derfor sitt forslag.

Departementet mener at hensynet til likebehandling av søkerne og forutberegnelighet tilsier at sentrale krav tydeliggjøres i lovverket.

Departementet vil ta med seg synspunktene fra høringsinstansene i det videre arbeidet med å utarbeide forskrift.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag om å lovhjemle en adgang til å stille nærmere vilkår for innvilgelse av et forhåndssamtykke i forskrift er i samsvar med høringsnotatet, jf. utkast til ny § 16 e fjerde ledd.

7.5 Særlig om enslige søkere

7.5.1 Gjeldende rett

Adopsjonsloven er ikke til hinder for at enslige kan adoptere. Det følger forutsetningsvis av § 5 at den som er gift bare kan adoptere sammen med sin ektefelle, og at andre enn ektefeller ikke kan adoptere sammen.

I retningslinjene om utenlandsadopsjon fremgår det at adopsjonsbevilling i utgangspunktet bare bør gis til enslig adoptivsøker hvis det allerede før adopsjonen er etablert en spesiell tilknytning til barnet, f.eks. gjennom slektskap, fosterbarnsforhold e.l. Dette fordi barnet i utgangspunktet bør få to foreldre. Adopsjonsbevilling kan også gis hvis søkeren har spesielle ressurser i forhold til barn. Det fremgår av retningslinjene at det ved denne vurderingen skal legges spesielt vekt på om søkeren har et stabilt og godt nettverk der barnet gjennom oppveksten kan få kontakt med begge kjønn.

I departementets retningslinjer er det forutsatt at forhåndssamtykke skal trekkes tilbake dersom søkerens helsemessige, sosiale eller økonomiske forhold har endret seg. Dersom en enslig søker for eksempel blir samboer eller gifter seg etter at forhåndssamtykket er gitt, vil forhåndssamtykket måtte trekkes tilbake. I disse tilfellene kan en ny søknad fremmes. Dersom en enslig adoptivforelder gifter seg etter at adopsjonen har funnet sted, og ektefellen ønsker å bli forelder til barnet, kan han eller hun søke om å adoptere barnet etter adopsjonsloven § 5 a (stebarnsadopsjon). Søknaden må deretter behandles konkret og avgjøres blant annet ut fra hensynet til barnets beste.

Etter at Kina i 2007 begrenset adgangen til adopsjon av barn til enslige søkere, er det i praksis svært få utenlandsadopsjoner som i dag gjennomføres til enslige.

7.5.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

Adopsjonsutvalget foreslo at noen grunnleggende krav til enslige søkere hjemles i lovgivningen. De foreslo at kun reelle enslige søkere kan adoptere alene. Videre mente utvalget at gjeldende formuleringer i rundskrivet om at søker må ha ”spesielle ressurser” i forhold til barn erstattes med mer spesifikke krav om erfaring med egne barn, eller eventuelt utdanning eller arbeid rettet mot barn. Utvalget mente at det fortsatt skal kreves at enslige søkere er mer ”kvalifisert” når det gjelder erfaring med barn enn ektefeller. Utvalget foreslo også at det som utgangspunkt skal gjelde samme alderskrav for enslige søkere som for ektepar, men at det skal være mer begrenset adgang til å gjøre unntak. Flere høringsinstanser støttet Adopsjonsutvalgets forslag.

På denne bakgrunn foreslo departementet at det skal hjemles en adgang i loven til å stille egne krav til enslige søkere i forskrift. Departementet ga uttrykk for at det vil være aktuelt å bestemme i forskriften at søkeren skal ha spesielle ressurser som adoptivforelder, og at forskriften kan utdype hvilke ressurser som i tilfellet skal kreves. Departementet ga også uttrykk for at det vil være aktuelt å presisere i forskrift at søkeren må være reelt enslig.

7.5.3 Høringsinstansenes syn

12 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om egne krav til enslige søkere. Ni instanser støtter forslaget. Én instans støtter forslaget om egne regler for enslige søkere, men ikke at disse skal nedfelles i lovgivningen. To instanser er kritiske til at enslige søkere i det hele tatt skal få adoptere.

Instansene som støtter forslaget er Bufdir, Asker kommune, InorAdopt, Den Norske Advokatforening, Datatilsynet, Diakonhjemmet Høgskole, Norsk Barnevernsamband, Enestående Adoptanters Forening og Stiftelsen Rettferd for Taperne.

De fleste instanser som har merknader til forslaget, har kommentarer til hva forskriften skal inneholde.

Asker kommune mener det er av stor betydning at enslige søkere har et spesielt godt sosialt nettverk. Kommunen har erfaring med at enslige søkere som godkjennes nær 45 år kan få utfordringer i forhold til det sosiale nettverket. Bakgrunnen for dette er at de er i en aldersgruppe hvor venner av dem på egen alder er i en annen livsfase. Det bør derfor legges spesielt vekt på familienettverket som, etter kommunens mening, ofte representerer en større stabil faktor enn sosialt nettverk for øvrig.

Enestående Adoptanters Forening er enig i forslaget om at det skal stilles egne krav til enslige søkere. De er imidlertid uenig i hva som bør ligge i å ha ”spesielle ressurser” som adoptivforeldre. De viser til at også erfaring med nieser, nevøer og venners barn også bør være relevant, og at ”spesielle ressurser” er noe man kan ha uavhengig av utdanning og arbeidserfaring. Disse ressursene ligger som en del av den personlige egnetheten, som det i stor grad vil være opp til saksbehandlere å avdekke.

Også InorAdopt trekker frem at det som avgjør hvorvidt søkerne vil ivareta barnet på en tilstrekkelig god måte ikke nødvendigvis er deres tidligere erfaring med barn eller teoretiske kompetanse. Etter deres mening vil det avgjørende være søkernes personlighet og evner, som for eksempel deres evne til omsorg og empati.

Ønskebarn er enig i at det må stilles særlige krav til enslige adoptanter og deres ressurser. De forstår behovet for klarere regler og forutsigbarhet både for søkerne og utredende instans. De vil likevel påpeke at en formalisering av kravene ikke nødvendigvis skaffer den beste forelderen til barnet.

Både Nord-Hålogaland biskop og Tunsberg biskop er kritiske til at enslige i det hele tatt skal kunne bli vurdert som adoptivsøkere. Nord-Hålogaland biskop har følgende uttalelse:

”Når det gjelder muligheten for om enslige skal bli vurdert som adopsjonssøkere, må en spørre om det er til barnets beste at barnet bare får en forelder. Dette setter barnet i en sårbar posisjon. En adopsjon må stille strengere krav til ordnede familieforhold enn ellers. Det bør derfor vurderes hva som vil skje om den enslige endrer sin sivile status i løpet av søknadsperioden. Det forutsettes en meldeplikt i de tilfeller der den enslige stand har opphørt, slik at det kan foretas en ny vurdering.”

7.5.4 Departementets vurdering og forslag

Høringen viser at et stort flertall av de som har uttalt seg til forslaget, støtter at det skal hjemles en adgang i loven til å stille egne krav til enslige søkere i forskrift. Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget i høringsnotatet.

Det er adopsjonsmyndighetenes ansvar å forvisse seg om, så langt det er mulig, at utenlandske adoptivbarn blir plassert i familier med de beste forutsetninger til å følge opp barnet. I utgangspunktet har disse barna mistet begge sine foreldre og øvrig slekt, og departementet er av den oppfatning at det gir barna større trygghet å ha to foreldre. Også i dag stilles det derfor strengere krav til enslige søkere enn til par som ønsker å adoptere. Formålet med forslaget i høringsnotatet var å tydeliggjøre i lovgivningen de krav som allerede i dag fremgår av retningslinjer og gjeldende praksis. Videre var det aktuelt å presisere i forskrift at søkeren må være reelt enslig.

Når det gjelder det nærmere innholdet i forskriften, følger departementet Asker kommunes merknad om at det bør stilles krav til at den enslige søkerens nettverk er stabilt og godt. Hvorvidt det skal legges større vekt på søkerens familiære nettverk enn sosiale nettverk vil departementet komme tilbake til ved utarbeidelsen av forskrifter.

Enestående Adoptanters Forening er uenig i konklusjonen når det gjelder hva som skal ligge i ”spesielle ressurser” hos adoptivforeldrene. Departementet ønsker å presisere at vi i høringsnotatet ikke tok stilling til hva som skal ligge i ”spesielle ressurser”, men kun viste til at det vil være aktuelt å presisere dette nærmere i forskrift. Drøftelsen som Enestående Adoptanters Forening viser til, er den drøftelsen Adopsjonsutvalget foretok i sin innstilling. Departementet vil komme tilbake til hva som skal ligge i ”spesielle ressurser” ved utarbeidelsen av forskrift, men tar med seg de synspunkter som er kommet frem under høringsrunden.

Departementet er enig med Nord-Hålogaland biskop og Tunsberg biskop om at det er et viktig tema for forskriften å vurdere hva som vil skje om den enslige søkeren endrer sin sivile status i løpet av søknadsperioden. Vi fastholder derfor at det vil være aktuelt å presisere i forskrift at søkeren må være reelt enslig.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag om å hjemle en adgang i loven til å stille egne krav til enslige søkere i forskrift er i samsvar med høringsnotatet, jf. utkast til ny § 16 e fjerde ledd siste punktum.

7.6 Adopsjonsforberedende kurs som vilkår for forhåndssamtykke

7.6.1 Gjeldende rett

7.6.1.1 Norsk rett

Etter forvaltningsloven § 11 har de ulike instansene som behandler en adopsjonssak en generell veiledningsplikt. I rundskriv om innenlands- og utenlandsadopsjon8 vises det til at både regionen i Bufetat, de godkjente adopsjonsorganisasjonene som formidler barn fra utlandet og kommunen skal gi generell informasjon og veiledning om adopsjon. Det skal legges vekt på å belyse hvor godt forberedt søkerne er på å adoptere et barn. Bufdir tilbyr og arrangerer i dag adopsjonsforberedende kurs over hele landet. Selv om det legges vekt på at adoptivsøkere er godt forberedt, krever ikke dagens adopsjonslov deltakelse på adopsjonsforberedende kurs. I praksis deltar likevel de fleste søkerne på slike kurs.

7.6.1.2 Utenlandsk rett

I Danmark, Sverige, Island og Nederland er det krav om deltakelse på adopsjonsforberedende kurs før forhåndssamtykket kan innvilges. Danmark, Sverige og Nederland krever en deltakeravgift. Flere opprinnelsesland setter som krav at søkerne har deltatt på adopsjonsforberedende kurs.

7.6.1.3 Haagkonvensjonen

Etter Haagkonvensjonen artikkel 5 b) skal mottakerlandets myndigheter ha forsikret seg om at adoptivsøkere har fått eventuell nødvendig rådgivning. Av konvensjonens artikkel 9 c) følger at alle nødvendige tiltak skal treffes for å fremme blant annet utbygging av rådgivningstjenester for adopsjon.

7.6.1.4 Dagens adopsjonsforberedende kurs

Det er Bufdir som har ansvaret for å arrangere adopsjonsforberedende kurs. Kursene er frivillige å delta på. Kursene avholdes i dag over to helger. Tema på kursene er først og fremst

  • motiv for adopsjon

  • barnets bakgrunn

  • tilknytningshistorie, egen og barnets

  • hentereisen og første tiden med barnet

  • livet som adoptivfamilie

  • ventetiden.

Kursene er i dag gratis for dem som deltar, men de må selv dekke sine eventuelle reisekostnader.

7.6.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

Adopsjonsutvalget foreslo at deltakelse på adopsjonsforberedende kurs skal være obligatorisk og at kurset skal være gjennomført før et forhåndssamtykke kan gis. Utvalget la vekt på at innføringen av obligatorisk adopsjonsforberedende kurs vil øke Norges omdømme i opprinnelseslandene og bedre adopsjonsorganisasjonenes arbeidsvilkår i utlandet. Utvalget ønsket at kurset skal sette søkerne i stand til å reflektere over egen kapasitet. Alle høringsinstansene som uttalte seg, støttet forslaget.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gi en hjemmel i adopsjonsloven til å fastsette nærmere i forskrift krav til søkernes deltakelse på adopsjonsforberedende kurs med en eventuell egenandel.

Selv om de fleste adoptivsøkerne i dag deltar på adopsjonsforberedende kurs, ønsket departementet at deltakelse på kurs skal kunne gjøres obligatorisk for å sikre at alle søkere mottar den informasjon som anses nødvendig. Ved å legge god vekt på forberedelse, vil adoptivforeldrene kunne stå bedre rustet til å møte eventuelle utfordringer under barnets oppvekst. Utfyllende og god informasjon i en tidlig søknadsfase vil også sette søkerne bedre i stand til å avgjøre om adopsjon er et egnet alternativ for dem. At man krever at søkerne deltar på slike kurs, gir også positive signaler til opprinnelsesland.

Departementet uttrykte i høringsnotatet at deltakelse på adopsjonsforberedende kurs bør være et vilkår for å få forhåndssamtykke. Kravet bør likevel ikke gjelde dersom søkerne tidligere har deltatt på adopsjonsforberedende kurs. Departementet foreslo at det også bør gjøres unntak for søkere som vil adoptere utenom organisasjon, med mindre søknaden gjelder et ukjent barn. Når adopsjonen gjelder et barn som søkerne kjenner, vil det ikke være så nødvendig å kreve gjennomført adopsjonsforberedende kurs. Søkerne vil i slike tilfeller ha en spesiell tilknytning til barnet og ofte også til landet barnet adopteres fra. Dersom søkere selv ønsker det, skal de likevel gis mulighet for deltakelse på kurs.

Departementet foreslo at det ikke skulle stilles krav om gjennomført kurs før søkerne blir utredet, men ønsket å la dette være opp til søkerne selv. Departementet la imidlertid til grunn at kurset skulle være gjennomført før søknaden om forhåndssamtykke blir avgjort.

Ettersom de fleste også i dag deltar på kurs, mente departementet at forslaget ikke vil medføre merkostnader, selv om kursene forblir gratis for deltakerne. Departementet la til grunn at deltakerne fortsatt skal dekke sine reiseutgifter. Departementet utelukket likevel ikke at det kan bli innført en kursavgift, på samme måte som i en rekke andre land. Departementet foreslo ingen overgangsordning. Det vil si at ordningen vil gjelde for alle som ved ikrafttredelse av en forskrift om obligatoriske kurs ikke har fått søknaden om forhåndssamtykke endelig avgjort.

Departementet foreslo ingen tilsvarende ordning for de som ønsker å stå registrert som søkere til et norsk barn, jf. adopsjonsloven § 16 c. Departementet viste til at kursene i dag først og fremst er rettet mot søkere som ønsker å adoptere barn fra utlandet.

7.6.3 Høringsinstansenes syn

18 instanser har uttalt seg til forslaget om å gi en forskriftshjemmel til å fastsette nærmere krav til adoptivsøkernes deltakelse på adopsjonsforberedende kurs og som et vilkår for forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet. Samtlige høringsinstanser støtter forslaget. Disse er Bufdir, Asker kommune, Bærum kommune, Drammen kommune, Trondheim kommune, Datatilsynet, Nord-Hålogaland biskop, Sør-Hålogaland biskop, Tunsberg biskop, Diakonhjemmet Høgskole, InorAdopt, Adopsjonsforum, Verdens Barn, Landsgruppen av helsesøstre, Norsk barnevernsamband, Enestående Adoptanters Forening, Ønskebarn og Stiftelsen Rettferd for Taperne.

Seks instanser mener at utgiftene til kurset bør dekkes av myndighetene uten egenandel. Disse er Bærum kommune, Drammen kommune, Adopsjonsforum, InorAdopt, Ønskebarn og Landsgruppen av helsesøstre.

Adopsjonsforum uttaler at kostnadene med å gå på kurs ikke bør økes for søkerne da det allerede er store kostnader forbundet med en adopsjonsprosess. Ønskebarn mener at en innføring av egenbetaling vil bidra til at økonomi blir ytterligere vektlagt ved adopsjon. Dersom det innføres en egenbetaling, mener organisasjonen at en samtidig må øke adopsjonsstøtten tilsvarende og/eller vurdere muligheten for fradrag for utgifter til adopsjon på selvangivelsen.

Bufdir er den eneste høringsinstansen som mener at søkerne selv må dekke deler av utgiftene til adopsjonsforberedende kurs. Dette kan i følge direktoratet gjøres ved at de dekker hele eller deler av overnattings- og matutgiftene eller ved at søkerne må innbetale et fast beløp uavhengig av faktiske kostnader. Reisekostnadene vil komme i tillegg.

Noen høringsinstanser uttaler seg også om når i søknadsprosessen det obligatoriske kurset bør gjennomføres.

InorAdopt støtter at søkerne kan starte utredningsprosessen før de har gjennomført hele kurset, men fremhever at kursbeviset må foreligge før søknad om forhåndssamtykke avgjøres.

Asker kommune anbefaler at kurset skal være gjennomført før utredningsprosessen begynner. De som skal utrede søkerne vil da få et bedre utgangspunkt for å gjøre en vurdering, siden utrederne da vet hva søkerne er kjent med og forberedt på.

Bufdir mener det bør stilles krav til at søkerne har fått en formidlingsbekreftelse fra en godkjent adopsjonsorganisasjon før de kan delta på det adopsjonsforberedende kurset. Samtidig uttaler direktoratet at kurset bør være gjennomført før utredningen starter. Etter Bufdirs syn vil dette begrense behovet for antall kurs.

Flere høringsinstanser, deriblant Adopsjonsforum, InorAdopt og Asker kommune trekker frem at det er viktig at myndighetene har tilstrekkelig kapasitet til å gjennomføre kursene uten at de forsinker adopsjonsprosessen.

7.6.4 Departementets vurdering og forslag

Samtlige instanser som har uttalt seg til forslaget er positive til at det i forskrift innføres en ordning med obligatorisk adopsjonsforberedende kurs som vilkår for et forhåndssamtykke til adopsjon av et barn fra utlandet. De nærmere rammer for ordningen forutsettes regulert i forskrift.

Departementet viser til at deltakelse på adopsjonsforberedende kurs vil sikre at alle søkere mottar nødvendig informasjon for å være så godt forberedt til å ta imot barnet som mulig. Departementet fastholder videre at kurset bør være obligatorisk for førstegangssøkere og at det bør gjøres unntak for søkere som vil adoptere utenom adopsjonsorganisasjon, når søknaden gjelder et kjent barn.

Flere høringsinstanser har hatt merknader til hvorvidt det bør innføres en egenandel på kursene. Flertallet av høringsinstansene har vært i mot at det skal kunne kreves en egenandel av søkerne. Spørsmålet om egenbetaling må avveies mot de totale kostnadene som påløper adoptivsøkerne. Det vil derfor være naturlig å vurdere en eventuell egenbetaling opp mot blant annet den engangsstøtten9 adoptivforeldrene mottar fra staten ved adopsjon av barn fra utlandet. Departementet mener imidlertid det ikke er nødvendig å presisere egenbetaling i selve forskriftshjemmelen.

Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for hva forskriften om adopsjonsforberedende kurs bør inneholde. Ett spørsmål som har vært fremme under høringen er på hvilket tidspunkt i prosessen kurset skal være gjennomført. De høringsinstansene som har uttalt seg til dette, kommer med ulike forslag. Både Bufdir og Asker kommune foreslår at kurset skal gjennomføres før søkerne blir utredet av adopsjonsmyndighetene. Departementet ser fordelen med at søkerne skal være godt forberedt på hva adopsjon innebærer, før utredningen starter. Etter departementets syn vil imidlertid dette gi et lite fleksibelt system hvor det er større fare for at søkernes søknadsprosess kan bli forsinket i påvente av deltakelse på adopsjonsforberedende kurs. Departementet mener også søkerne selv i størst mulig grad bør få bestemme når de ønsker å delta på kurs. Departementet opprettholder derfor standpunktet i høringsnotatet om at kurset bør være gjennomført før søkerne får et forhåndssamtykke, og at det ikke er nødvendig at kurset er gjennomført før utredningen starter.

Bufdir foreslår av ressurshensyn at kurset først skal gjennomføres etter at søkerne har mottatt en formidlingsbekreftelse fra en godkjent adopsjonsorganisasjon. Departementet ser at direktoratets forslag kan være hensiktsmessig ved at det ikke brukes kursressurser på søkere som uansett ikke vil kunne fullføre adopsjonsprosessen fordi de ikke kan få formidlingsbekreftelse. Departementet vil imidlertid vurdere dette spørsmålet nærmere i forbindelse med utarbeidelsen av forskrift.

Selv om det i høringsnotatet ble lagt til grunn at det ikke var nødvendig med en overgangsordning, ser departementet at dette er noe som bør vurderes nærmere ved utarbeidelsen av forskrift.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag om at det gis hjemmel til å fastsette nærmere forskrift om adoptivsøkernes deltakelse på adopsjonsforberedende kurs er i samsvar med høringsnotatet, jf. utkast til ny § 16 e fjerde ledd.

Fotnoter

1.

Rundskriv Q-0972 om utenlandsadopsjon med retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem.

2.

Rundskriv Q-0972 om utenlandsadopsjon med retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem.

3.

SOU 2009: 61Modernare adoptionsregler.

4.

Jf. Bekendtgørelse om godkendelse som adoptant nr. 919 av 28.09.2009 § 7.

5.

Barn med behov for spesiell støtte dreier seg om barn med fysisk eller psykisk helse av en slik karakter at man med stor grad av sikkerhet kan forvente at barnet vil kreve ekstra ressurser av de fremtidige foreldre, barn over 5 år eller for eksempel en søskengruppe.

6.

Rundskriv Q-0972 om utenlandsadopsjon med retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem.

7.

Veiledning Q-1046 om utarbeidelse av sosialrapport ved søknad om adopsjon

8.

Rundskriv Q-1045 om saksbehandling ved søknad om innenlands- og utenlandsadopsjon og særlig om skjønnsutøvelse ved innenlandsadopsjon, punkt 6.4.

9.

Adopsjonsstøtte er en tilskuddsordning med formål å motvirke en skjev sosial fordeling av adopsjoner knyttet til foreldrenes økonomi på grunn av de høye kostnadene. I 2013 utgjør tilskuddet 45 330 kroner per barn. Tilskuddsordningen forvaltes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet etter retningslinjer om tildeling av engangsstøtte ved adopsjon av barn fra utlandet.

Til forsiden