Prop. 193 L (2012–2013)

Lov om arbeidsskadeforsikring

Til innholdsfortegnelse

4 Lovens virkeområde og arbeidsgiverbegrepet

4.1 Innledning

For rett til yrkesskadefordeler etter særreglene i folketrygdloven kapittel 13 må man være omfattet av omfangsbestemmelsene i lovens kapittel 2. Som hovedregel er man medlem i folketrygden som bosatt i Norge, eller er i arbeid her eller på den norske delen av kontinentalsokkelen i forbindelse med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser, se §§ 2-1, 2-2 og 2-4.

Tilsvarende er arbeidstakere omfattet av yrkesskadeforsikringsloven hvis arbeidsgiver har tilhold i riket, se § 1 første ledd. Arbeidstakers statsborgerskap og bosted er uten betydning. Med hjemmel i bestemmelsens andre ledd, er det i forskrift 13. oktober 1989 nr. 1041 gitt regler om lovens anvendelse for særskilte grupper.

EØS-avtalen, som innebærer full tilpasning til Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (forordning 883/2004), gjelder også ved yrkesskade, og omfatter både folketrygdlovens og yrkesskadeforsikringslovens regler ved ulykkesskader og yrkessykdommer.

4.2 Lovens virkeområde

4.2.1 Gjeldende rett

Folketrygdloven kapittel 2 inneholder de generelle vilkårene for pliktig og frivillig medlemskap. Hovedregelen er at personer som er bosatt i Norge eller er arbeidstaker i Norge eller på den norske delen av kontinentalsokkelen i forbindelse med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser, er pliktig medlemmer i folketrygden. Pliktig medlemskap i folketrygden omfatter som hovedregel alle ytelser fra folketrygden. I § 2-6 er det imidlertid bestemmelser som begrenser det pliktige medlemskapet til ytelser ved yrkesskade og dødsfall for visse persongrupper.

I tillegg til fastlandet og norsk territorialfarvann, er også Svalbard og Jan Mayen en del av kongeriket Norge, se lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven) og lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen. Det følger av lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter I's og Dronning Maud Land m.m. (bilandsloven), at disse områdene regnes som biland. Norsk sosiallovgivning gjelder bare på Svalbard, Jan Mayen og norske biland i den utstrekning dette er særskilt fastsatt, se § 2 i de nevnte lovene.

Den som lovlig oppholder seg i Norge, er pliktig medlem av folketrygden dersom han eller hun er bosatt her. Med bosatt menes opphold i Norge i ett år eller mer, se folketrygdloven § 2-1 første og andre ledd. Pliktig medlem er også arbeidstaker i Norge selv om denne ikke er bosatt i Norge, se folketrygdloven § 2-2 første ledd. Dette gjelder også arbeidstakere på norsk kontinentalsokkel i forbindelse med leting eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser. Personer som er medlemmer i folketrygden beholder medlemskapet ved opphold eller bosetning på Svalbard, Jan Mayen eller i norske biland. De som ikke er medlemmer før et slikt opphold eller bosetning, blir medlemmer dersom de tar arbeid for norsk arbeidsgiver som driver virksomhet i disse områdene, se folketrygdloven § 2-3. En utenlandsk statsborger som ikke er bosatt i Norge er pliktig medlem med rett til ytelser ved yrkesskade og dødsfall, dersom denne er arbeidstaker på et norsk skip i utenriksfart registrert i norsk ordinært skipsregister (NOR), på et norsk fiskefartøy eller i et norsk sivilt luftfartsselskap, se folketrygdloven § 2-6. Medlemskapet gjelder likevel ikke når arbeidstakeren er ansatt hos utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet på skip i utenriksfart registrert i NOR. Visse grupper norske statsborgere er pliktige medlemmer i folketrygden under arbeid og opphold i utlandet, se folketrygdloven § 2-5.

Visse grupper er unntatt pliktig medlemskap. Dette gjelder blant annet ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister (NIS), jf. folketrygdloven § 2-12. Det gjelder selv om de er norske statsborgere og bor i Norge. Det kan også gjøres unntak fra medlemskap i folketrygden etter avtaler om trygd med andre land, jf. folketrygdloven § 2-13.

Som hovedregel opphører pliktig medlemskap etter folketrygdloven § 2-1 dersom vedkommende tar opphold i utlandet og dette er ment å vare eller varer mer enn 12 måneder, se folketrygdloven § 2-14. Det pliktige medlemskapet opphører imidlertid straks dersom vedkommende kommer i arbeid i utlandet eller på et skip som er registrert i utlandet. Dette gjelder likevel ikke når vedkommende midlertidig arbeider i utlandet for lønn eller annen godtgjørelse som arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift av etter folketrygdloven § 23-2, se § 2-14 fjerde ledd siste punktum.

En person som oppholder seg i Norge uten å være pliktig medlem kan etter søknad bli tatt opp som frivillig medlem etter folketrygdloven § 2-7, dersom dette etter en samlet vurdering er rimelig. Personer som ikke er pliktig medlemmer under opphold i utlandet kan søke om frivillig medlemskap etter folketrygdloven § 2-8. Frivillig medlemskap opphører når vedkommende flytter fra Norge eller unnlater å betale avgift til trygden, jf. folketrygdloven § 2-15.

Yrkesskadeforsikringsloven gjelder for personskader påført arbeidstaker hos arbeidsgiver i riket, se § 1 første ledd. Staten og norske kommuner og fylkeskommuner er arbeidsgiver i riket. Når det gjelder andre juridiske personer, vises det til lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak, der § 1-2 lyder: «Med norske foretak menes i denne loven ethvert foretak med hovedkontor i Norge eller på den norske kontinentalsokkel. Andre foretak er utenlandske.» Skulle det oppstå tvil om en arbeidsgiver hører til i riket, vil dette dermed normalt kunne avklares av foretaksregisteret.

Yrkesskadeforsikringsloven skiller i utgangspunktet ikke mellom norske og utenlandske arbeidsgivere, det vil si at både norske og utenlandske arbeidsgivere som har tilhold i riket har forsikringsplikt for sine ansatte etter § 3. Det er i utgangspunktet heller ikke avgjørende om det konkrete arbeidsoppdraget utføres i riket eller i utlandet. Det samme gjelder lengden av arbeidsoppdraget. Dersom forsikring feilaktig ikke er tegnet, har arbeidstaker som blir skadet likevel rett til erstatning, se lovens § 7.

Arbeidsgiverbegrepet drøftes nærmere i punkt 4.3.

Yrkesskadeforsikringsloven § 1 første ledd om yrkesskadeforsikringens virkeområde kan utvides, begrenses eller presiseres ved forskrifter gitt i medhold av andre ledd. Justisdepartementet anså denne fullmaktsbestemmelsen som nødvendig for å kunne detaljregulere spørsmål som ellers ville kunne skape vanskelige avgrensningsproblemer, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 85. I medhold av § 1 andre ledd er det gitt forskrift 13. oktober 1989 nr. 1041 om lovens virkeområde.

Etter forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven, jf. Ot. prp. nr. 44 (1988–89), forstås med riket det norske fastland samt Svalbard og Jan Mayen. Svalbardloven § 1 fastslår Svalbards status som en del av kongeriket Norge. Tilsvarende gjelder for Jan Mayen, se lov om Jan Mayen. Yrkesskadeforsikringsloven gjelder for arbeidstakere ansatt i petroleumsvirksomheten på den norske kontinentalsokkelen. Ved petroleumsvirksomhet anses derfor den norske del av kontinentalsokkelen som en del av riket i denne lovens forstand, se forskrift 13. oktober 1989 nr. 1041 del I nr. (4). Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land er norske biland, se bilandsloven § 1. De norske biland faller utenfor yrkesskadeforsikringslovens virkeområde.

Etter forskriftens del I nr. (1) omfatter forsikringsdekningen også utenlandske statsborgere ansatt hos arbeidsgivere som har hovedkontor i utlandet og driver virksomhet i Norge eller på den norske kontinentalsokkelen. Disse arbeidstakerne er omfattet av loven i den utstrekning arbeidsgiver plikter å betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23-2.

Yrkesskadeforsikringslovens anvendelse på norske virksomheter i utlandet er begrenset til å gjelde bare for arbeidstakere som har en viss tilknytning til Norge, jf. forskriftens del I nr. (2). Tilknyttingskriteriet er enten arbeidsgivers plikt til å betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23-2 eller at arbeidstakeren er medlem i folketrygden. Arbeidsgiver er konkretisert til den norske stat, en kommune eller fylkeskommune, og virksomheter med hovedkontor i Norge. Uttrykket hovedkontor i Norge skal forstås på samme måte som i forskriftens del I nr. (1). Også enkeltmannsforetak og lignende uten tilknytning til andre selskaper der det er naturlig å tale om hovedkontor, går inn under begrepet virksomhet. En utenlandsk filial av virksomhet med hovedkontor i Norge vil være å anse som arbeidsgiver i riket etter yrkesskadeforsikringsloven § 1 første ledd. Et selskap som har hovedkontor i utlandet kan derimot ikke anses som arbeidsgiver i riket selv om det er et heleid datterselskap av et norsk selskap. Ansatte ved et slikt utenlandsk datterselskap vil derfor ikke omfattes av loven.

Forskriftens del I nr. (6) om koordinering mellom yrkesskadeforsikringsloven og trygdereglene i EØS-avtalen ble tilføyd ved kgl. res. 12. november 1993. Hensikten var å inkorporere i norsk lovgivning de forpliktelser som følger av Norges EØS-medlemskap, jf. dagjeldende forskrift 4. desember 1992 nr. 914. Henvisningen i forskriften viser til punktene 1 og 2 i EØS-avtalens vedlegg VI om trygd, der de to mest sentrale forordninger, Rådsforordningene (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og nr. 574/72 om regler for gjennomføring av forordning 1408/71, med senere endringsforordninger, var omtalt.

Disse forordningene ble erstattet av Europaparlaments- og rådsforordningene (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger og nr. 987/2009 om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av forordning 883/2004, som fikk anvendelse i EØS fra 1. juni 2012, jf. forskrift 22. juni 2012 nr. 585 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen.

Med enkelte unntak stiller forordningene krav til statsborgerskap i en EØS-stat for at reglene skal komme til anvendelse. Formålet med trygdekoordineringsreglene er å sikre at nasjonal lovgivning ikke er til hinder for fri flyt av arbeidskraft innad i EØS-området, ikke at medlemslandenes nasjonale trygdesystemer skal harmoniseres til en felles norm.

Forskriftens inkorporasjon av forordningene gjør at definisjonen av lovens virkeområde i yrkesskadeforsikringsloven § 1 må ses i lys av koordineringsbestemmelsene i dagjeldende 1408/71 (nå forordning 883/2004). Ved motstrid mellom regelsettene avgjør forskriften at loven må vike for forordningen.

4.2.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Utgangspunktet for reglene om geografisk virkeområde er forskjellige i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Yrkesskadeutvalget slo fast i 2004 at det likevel som hovedregel er samsvar mellom regelsettene når det gjelder yrkesskadedekningen. For arbeidstakere som er EØS-borgere, er det alltid fullt samsvar mellom ordningenes omfang. En EØS-borger som omfattes av folketrygdloven, vil alltid være omfattet av lov om yrkesskadeforsikring, og omvendt. Dette går frem av forskrift 13. oktober 1989 nr. 1041 del I nr. (6) og dagjeldende forskrift 4. desember 1992 nr.914 (nå forskrift 22. juni 2012 nr. 585) sammenholdt med forordning 1408/71 (nå forordning 883/2004).

Det vil imidlertid kunne oppstå avgrensningsproblemer i forhold til tredjelandsborgere, det vil si personer som ikke er norske statsborgere eller EØS-borgere, og som arbeider i Norge, men har utenlandsk arbeidsgiver. Det samme gjelder tredjelandsborgere som arbeider på skip som ikke er registrert i NOR. Utvalget drøftet derfor disse gruppers yrkesskadedekning særskilt.

Utenlandske arbeidsgivere (selskap med hovedkontor i utlandet), vil etter gjeldende rett ikke ha forsikringsplikt for arbeidstakere (utenfor EØS-området), med mindre det skal betales arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23-2.

Arbeidsgiveravgiften er en av flere avgifter som finansierer folketrygdens utgifter, se folketrygdloven kapittel 23. Det er ingen særskilt del av arbeidsgiveravgiften som er fastsatt for å dekke folketrygdens utgifter ved yrkesskade. Folketrygdloven har i meget begrenset utstrekning tilpasset bestemmelsene om plikten til å svare arbeidsgiveravgift og bestemmelsene om hvem som kan bli trygdet etter folketrygdloven kapittel 2.

Utvalget påpekte at man i noen få tilfeller vil kunne oppleve at tredjelandsborger i forbindelse med yrkesskade er dekket etter folketrygdloven, men uten tilsvarende dekning etter yrkesskadeforsikringsloven, vel og merke der plikten til å svare arbeidsgiveravgift for den utenlandske arbeidsgiveren ikke foreligger. Tredjelandsborgere som arbeider i Norge med utenlandsk arbeidsgiver er imidlertid en svært liten gruppe arbeidstakere. Arbeidstakere fra land som er omfattet av trygdeavtale med Norge, vil jevnt over uansett være sikret et minimumsvern trygderettslig sett. Norge har dessuten med hjemmel i folketrygdloven § 1-3 også inngått avtaler med en rekke land som helt eller delvis unntar medlemskap i folketrygden for såkalte utsendte arbeidstakere. Det vil si arbeidstakere som for et begrenset tidsrom er sendt til Norge for å utføre arbeid her for arbeidsgiver i hjemlandet.

Utvalget mente at det ikke er naturlig at en tredjelandsborger skal kunne få erstatning etter norsk yrkesskadelovgivning, uten at det er noen arbeidsgiver som betaler forsikring. Det er lite ønskelig at omfanget av yrkesskadedekningen ikke korresponderer med for eksempel arbeidsgivers premieplikt.

Utvalget kom derfor til at den beste løsningen ville være å opprettholde dagens ordning etter yrkesskadeforsikringsloven. Utvalget foreslo på denne bakgrunn at ordlyden i forskriftens del I nr. (1) ble videreført ved overgang til arbeidsskadeforsikringen. Utvalget foreslo at bestemmelsene i forskriften som presiserer lovens virkeområde av informasjonshensyn i sin helhet inkorporeres i arbeidsskadeforsikringsloven.

Utenlandske statsborgere bosatt i Norge eller Norden og ansatte om bord på skip registrert i NIS, er medlem i folketrygden med fulle rettigheter, jf. Nordisk konvensjon om trygd. Unntatt fra medlemskap er ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i NIS, uansett statsborgerskap eller bosted. Utenlandsk statsborger bosatt i Norge (Norden) i tjeneste om bord på NIS-registrerte skip er ikke dekket etter yrkesskadeforsikringen, se forskrift 13. oktober 1989 nr. 1041 del I nr. (3) fjerde punktum. I forarbeidene til bestemmelsen er det ikke gitt noen nærmere begrunnelse for at reglene ikke er i samsvar med folketrygden.

Etter lov 30. mai 1975 nr. 18 om sjømenn § 32 første ledd (sjømannsloven), plikter et rederi å stille garanti som sikrer erstatning ved yrkesskader som medfører uførhet og død i de tilfeller vedkommende ikke er trygdet i Norge. Det vil si for arbeidstakere (tredjelandsborgere bosatt i utlandet) som ikke omfattes av folketrygdloven og som er ansatt om bord på skip registrert i NIS, eller i tjeneste hos utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord på skip i utenriksfart registrert i NOR. Er slik garanti ikke stilt eller er opphørt, svarer rederiet for ytelser til arbeidstaker eller dennes etterlatte, se bestemmelsens andre ledd. Se også forskrift 18. februar 2005 nr. 145 om garanti for trygderettigheter for arbeidstakere på norske skip, gitt i medhold av sjømannsloven § 32.

Utvalget mente at tredjelandsborgere som er bosatt i Norge (Norden), likevel ikke ville være sikret erstatning etter sjømannsloven § 32 ved yrkesskade, idet en skadelidt (fortsatt) er medlem av folketrygden etter § 2-1 eller Nordisk konvensjon artikkel 7 nr. 1. Utvalget mente derfor at man ved overgang til ny arbeidsskadeordning burde se nærmere på om ikke denne gruppen burde sikres dekning etter en ny arbeidsskadeforsikringslov. Utvalget foreslo derfor ikke noen konkret lovbestemmelsen, men ba om innspill fra høringsinstansene på problemstillingen.

Omvendt er det tilfeller der yrkesskadeforsikringsloven dekker personer som ikke er omfattet av folketrygdloven. Dette gjelder eksempelvis på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i utenlandske registre. Siden yrkesskadeforsikringsloven antas å ha gunstigere regler for disse gruppene, mente utvalget at dette ikke ville by på problemer ved overgang til ny arbeidsskadeforsikring.

Det følger av folketrygdloven § 2-3 at dersom en person som ikke er medlem i folketrygden tar arbeid for norsk arbeidsgiver som driver virksomhet på Svalbard, Jan Mayen eller biland, blir han eller hun pliktig medlem, og blir derved yrkesskadedekket. Etter lov om yrkesskadeforsikring gjelder forsikringsplikten for arbeidsgiver med tilhold i riket, se lovens §§ 1 og 3. Etter forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven er Svalbard og Jan Mayen regnet som en del av riket, men ikke bilandene.

Selv om arbeidstakere som er i arbeid i de norske bilandene ikke er omfattet av yrkesskadeforsikringsloven, anså ikke utvalget denne problemstillingen som særlig aktuell i praksis. De fleste norske statsborgere som arbeider i norske biland har arbeidsgiver med tilknytning til riket, se yrkesskadeforsikringsloven § 1 første ledd og forskriften av 1989 del I nr. (2), og er dermed yrkesskadedekket. Utvalget så derfor ikke noe grunnlag for å utvide grensene for hva som skal anses for i riket etter lov om yrkesskadeforsikring i forbindelse med overgang til ny arbeidsskadeforsikring.

4.2.3 Høringsuttalelser

Norges Rederiforbund viste i sitt høringssvar i 2004 til at gjeldende regler i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven for arbeidstakere i deres næring er kompliserte og uklare, med en rekke uheldige konsekvenser. De mente Yrkesskadeutvalgets forslag ikke rettet opp disse forholdene. EØS-avtalen og trygdeforordning 1408/71 (erstattet av forordning 883/2004) har skapt problemer med å få unntak fra norske regler for arbeidstakere som omfattes av tilfredsstillende eller tvingende regler i hjemlandet. Norske forpliktelser etter EUs trygdeforordning bør avklares og søkes begrenset slik at reglene for unntak blir klare og enkle. Rederiforbundet mente videre at det vil være mer hensiktsmessig om folketrygdtilknytningen for alle EØS-arbeidstakere i maritime næringer med bosted utenfor Norge var begrenset til ytelser angitt i folketrygdloven § 2-6 (ytelse ved yrkesskade og dødsfall). For arbeidstakere på skip vil det parallelt med overføringen av disse reglene til ny lov være best om arbeidstakerne ble dekket etter reglene i sjømannsloven § 32 for all tjeneste som gjelder norske skip. Det ble anført at denne løsningen svarte best til den nye rammekonvensjonen for skipsfart som ILO utredet, hvor rederiet og flaggstaten pålegges å sikre arbeidstakerne visse sosiale ytelser, mens hovedansvaret for trygdeytelser er lagt til bostedsstaten. Rederiforbundet forventet at EUs trygdeforordning ble endret i samsvar med ILOs nye rammekonvensjon. Videre mente Rederiforbundet at sammenhengen mellom skatteregler og sosialytelser i folketrygden er for dårlig og lite forenlig med EUs regler. De mente ansatte uten rettigheter i folketrygdloven, ikke bør omfattes av ny lov. Det ble forutsatt at trygde- og arbeidsgiveravgiften reduseres i den utstrekning yrkesskadeytelser ikke lenger vil være hjemlet i folketrygdloven. Rederiforbundet hadde også en rekke konkrete innspill til utformingen av de enkelte bestemmelser om geografisk virkeområde i forslag til ny lov.

FNH hadde i høringssvaret i 2004 ikke vesentlige merknader til utvalgets forslag. De mente imidlertid at spørsmål knyttet til arbeidsinnvandring var for svakt behandlet. I lys av en utvidelse av EØS-området, vil det kunne forventes økt arbeidsinnvandring til Norge. Deler av arbeidsinnvandringen kan være midlertidig og sesongbetont, eksempelvis bærplukking sommer/høst, fiskeforedling vinter/vår. FNH påpekte at hvis den norske arbeidsgiveren skal være ansvarlig under ny lov for sykdommer som oppstår i forbindelse med slikt arbeid, men som skyldes skadelig eksponering i hjemlandet, innebærer det at norsk arbeidsgiver pålegges den økonomiske byrden for dårlig arbeidsmiljø i utlandet. FNH mente dette vil være en urimelig og utilsiktet virkning av loven, og at loven burde avgrenses mot eksponering i Norge.

4.2.4 Departementets vurdering

Både folketrygdlovens og yrkesskadeforsikringslovens virkeområde er avgrenset. Også virkeområdet til en ny lov om arbeidsskadeforsikring må avgrenses. Det kan tenkes en videreføring av folketrygdlovens regler, en videreføring av yrkesskadeforsikringslovens regler, eller en kombinasjon av disse regelsettene.

Departementet mener det er mest hensiktsmessig å videreføre yrkesskadeforsikringslovens hovedregel om virkeområde. Ny lov vil gjelde for arbeidstakere med arbeidsgiver i riket, og vil dermed i praksis omfatte de aller fleste arbeidstakere. Bestemmelsens rekkevidde anses godt innarbeidet. En slik løsning er også i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004, som ingen høringsinstanser hadde innvendinger til.

I medhold av yrkesskadeforsikringsloven § 1 andre ledd er det utarbeidet en omfattende forskrift som presiserer hovedregelen om at arbeidsgiver må være i riket. Departementet foreslår å videreføre forskriftens innhold i ny lov, men ikke som lovbestemmelser slik Yrkesskadeutvalget foreslo i 2004. Departementet mener det er mer målrettet og hensiktsmessig å detaljregulere lovens virkeområde i en forskrift.

Hva gjelder det internasjonale arbeidet i regi av ILO tilknyttet arbeidsvilkår for sjøfolk, er det særlig to ILO-konvensjoner som er av sentral betydning:

  • ILO-konvensjon nr. 186 The Maritime Labour Convention (MLC), 2006

  • ILO-konvensjon nr. 188 Work in Fishing Convention, 2007

Norge ratifiserte MLC 10. februar 2009. Kravene ble oppfylt 20. august 2012, og konvensjonen trådte i kraft 20. august 2013. Mye tyder på at MLC videre framover vil få bred internasjonal aksept, noe ILOs sekretariat også har lagt ned vesentlig arbeid i å få til. EU-direktivet om MLC 2006 er av stor betydning på sjøfartens område, men direktivet trer ikke i kraft før MLC selv trer i kraft. Både MLC og direktivet er nærmere omtalt i NOU 2012: 18 Rett om bord og Prop. 115 L (2012–2013).

MLC stiller som hovedregel opp et bostedsprinsipp for hvor sjøfolk skal ha tilgang til trygdedekning. Det er derfor gjort endringer i de norske reglene for frivillig medlemskap, jf. lov 19. desember 2008 nr. 123. Reglene er endret slik at det blir adgang til å tegne frivillig medlemskap i folketrygden for personer som er fast bosatt i Norge og som arbeider på skip registrert utenfor EØS-området. For skip registrert innenfor EØS-området er flaggstatsprinsippet opprettholdt. Dette innebærer ingen endringer for personer som er ansatt i hotell- eller restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i NIS. Paragrafen er plassert som ny § 2-7 a i folketrygdloven. Lovendringen trådte i kraft samtidig med MLC, 20. august 2013. Verken MLC eller direktivet vil få direkte betydning for utformingen av regler om arbeidsskadeforsikringslovens virkeområde.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at hovedregelen for yrkesskadeforsikringslovens virkeområde i § 1 første ledd, om at arbeidsgiver må være i riket, videreføres i ny lov. Departementet viser til lovforslaget § 4 første ledd. Departementet foreslår å videreføre fullmakten i yrkesskadeforsikringsloven § 1 andre ledd, slik at departementet kan fastsette bestemmelser om lovens virkeområde, som supplerer og utfyller lovens hovedregel. Departementet viser til lovforslaget § 4 andre ledd.

Bestemmelsene i gjeldende forskrift del I nr. (3) andre ledd og del I nr. (4) andre ledd, som omhandler de såkalte bedriftsmessige vilkårene for visse grupper, er foreslått videreført i lovforslaget § 6 femte ledd. Forskriftens del I nr. (5), som bestemmer hvilke grupper yrkesskadeforsikringsloven ikke gjelder for, er foreslått videreført i lovforslaget § 6 tredje ledd, se kapittel 5.

4.3 Arbeidsgiverbegrepet

4.3.1 Gjeldende rett

Det er ingen generell definisjon av begrepet arbeidsgiver i folketrygdloven, selv om dette har sentral betydning i flere sammenhenger. I NOU 1990: 20 Forenklet folketrygd brukes begrepet i betydningen enhver som har noen ansatt i sin tjeneste. Arbeidsgiverbegrepet er omtalt en rekke steder i folketrygdloven, og arbeidsgiver er etter loven tillagt både rettigheter og plikter, se blant annet kapittel 23 om finansiering. Ved yrkesskader har arbeidsgiverbegrepet kun betydning når det gjelder plikten til å melde et skadetilfelle, se folketrygdloven § 13-14 første ledd.

Etter yrkesskadeforsikringsloven er arbeidsgiver definert som det offentlige og enhver som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste, jf. § 2 bokstav a. Spørsmålet om det foreligger et arbeidsgiverforhold må avgjøres konkret i den enkelte sak. Etter yrkesskadeforsikringslovens forarbeider skal arbeidsgiverbegrepet forstås på samme måte som etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) § 2-1, jf. Ot.prp. nr. 44 (1988-89). Det finnes en rekke rettskilder som omhandler skadeserstatningsloven, og som dermed kan gi veiledning i vurderingen av arbeidsgiverbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven. Som hovedregel vil det også i praksis være en nær sammenheng mellom yrkesskadeforsikringslovens arbeidsgiver- og arbeidstakerbegrep. Der det finnes en arbeidstaker, vil det også være en arbeidsgiver med forsikringsplikt, og omvendt. Det vises i den forbindelse til punkt 5.1 om arbeidstakerbegrepet.

Begrepet arbeidsgiver får betydning i flere relasjoner. Etter yrkesskadeforsikringsloven har arbeidsgiver plikt til å betale premie til forsikringsselskapet, se § 3 første ledd. Arbeidsgiver er dermed lovens sentrale pliktsubjekt.

Forsikringsplikten har sammenheng med ansvarsfrihetsprinsippet. Arbeidsgiver hefter ikke for krav etter loven når forsikring er tegnet, se lovens § 8. Yrkesskadeforsikringen gjelder direkte til fordel for skadelidte, se § 5 første ledd. Følgelig blir erstatningsoppgjøret et forhold mellom arbeidstakeren (skadelidte) og forsikringsgiveren (forsikringsselskap) til skadelidtes arbeidsgiver. Definisjonen av arbeidsgiverbegrepet har også betydning for straffebestemmelsen i § 19, og bestemmelsen om forsikringsgivers adgang til å kreve regress etter § 8.

Arbeidsgiverbegrepet er ellers sentralt i en rekke lover uten at det har samme rettslige innhold, blant annet i arbeidsmiljøloven, skattebetalingsloven og skadeserstatningsloven. Arbeidsgiverbegrepet er ikke entydig. Det må foretas en konkret vurdering i tilknytning til den enkelte lovbestemmelse. Generelt er det slik at hvis en bestemmelse tar sikte på vern av arbeidstaker, vil det tale for å tolke begrepet arbeidsgiver vidt.

4.3.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Yrkesskadeutvalget foreslo i 2004 å videreføre definisjonen av begrepet arbeidsgiver i yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav a i ny lov om arbeidsskadeforsikring.

4.3.3 Høringsuttalelser

KS pekte i høringssvaret i 2004 på at ulike definisjoner av arbeidsgiverbegrepet i arbeidsmiljøloven og yrkesskadeforsikringsloven har betydning for utleie og innleie av arbeidskraft. Arbeidsmiljøloven regner utleier som arbeidsgiver, mens etter yrkesskadeforsikringsloven er dette innleier, som derved plikter å forsikre innleid arbeidskraft. KS mente det var uheldig at to lover som retter seg mot arbeidslivet ikke har identisk arbeidsgiverbegrep. KS støttet likevel utvalgets konklusjon om at det er innleier som burde være pliktsubjektet.

FNH mente i høringssvaret i 2004 at ved utleie av arbeidskraft burde innleier være forsikringspliktig.

Helsedepartementet uttalte i høringssvaret i 2004 at arbeidsmiljølovens definisjon av arbeidsgiverbegrepet burde legges til grunn i ny arbeidsskadeforsikringslov.

4.3.4 Departementets vurdering

Departementet legger til grunn at arbeidsgiver skal være det sentrale pliktsubjektet etter ny lov om arbeidsskadeforsikring.

Arbeidsgiverbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven er hentet fra skadeserstatningsloven § 2-1, og skal fortolkes på samme måte. I forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven kom Justisdepartementet til at de beste grunner talte for å bygge på skadeserstatningslovens arbeidsgiverbegrep. Videre at begrepet er vel avgrenset og innarbeidet i retts- og forsikringspraksis. Det anses at en etter hvert omfattende praksis knyttet til dette parallelle erstatningsregelverket, ytterligere understøtter å bygge på yrkesskadeforsikringslovens arbeidsgiverbegrep. Departementet finner det derfor ikke formålstjenlig å erstatte gjeldende arbeidsgiverbegrep med arbeidsgiverbegrepet som framgår av arbeidsmiljøloven.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre yrkesskadeforsikringslovens arbeidsgiverbegrep i § 2 bokstav a i arbeidsskadeforsikringsloven, se lovforslaget § 2 bokstav b. Det innebærer at som arbeidsgiver menes enhver som i eller uten ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste. Departementet foreslår at ordlyden forenkles, ved at «det offentlige» ikke videreføres i lovforslaget. «Det offentlige» omfattes av uttrykket «enhver». Forslaget korresponderer med departementets forslag om å videreføre yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep, se punkt 5.1, og er i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004.

Departementet vil i neste lovproposisjon komme tilbake med regler om arbeidsgivers plikt til å forsikre sine ansatte ved arbeidsskade, og at arbeidsgiver ikke skal hefte for krav etter loven når forsikring er tegnet.

Til forsiden