Prop. 193 L (2012–2013)

Lov om arbeidsskadeforsikring

Til innholdsfortegnelse

5 Personkrets

5.1 Arbeidstakere

5.1.1 Gjeldende rett

I folketrygdloven § 13-6 første ledd slås det fast at arbeidstakere er obligatorisk yrkesskadedekket. Arbeidstaker er det sentrale rettighetssubjektet etter loven, og er i lovens § 1-8 definert som enhver som utfører arbeid eller oppdrag i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse. Begrepet er i praksis identisk med uttrykket «arbeider i annens tjeneste», som er definisjonen på arbeidstaker i arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd. Arbeidsmiljøloven er sentral blant annet når det gjelder arbeidsgivers plikt til å forebygge skader og sykdommer for sine arbeidstakere.

Hvem som skal regnes for arbeidstaker i lovens forstand beror i praksis ofte på en skjønnsmessig vurdering der ulike momenter kan vektlegges, blant annet om; det foreligger arbeidsavtale (innmeldt i arbeidsgiver-/arbeidstakerregisteret), vedkommende har plikt til å utføre arbeidet personlig, vedkommende har stilt sin arbeidskraft til disposisjon for en annen person (arbeidsgiveren), vedkommende er underlagt en annen persons (arbeidsgiverens) instruksjonsmyndighet og tilsyn, vedkommende benytter en annens (arbeidsgiverens) redskaper, materialer og lokaler, eller om det er avtalt regelmessig utbetaling av godtgjørelse. Oppregningen er ikke uttømmende.

Frilanser (oppdragstaker utenfor næring) og selvstendig næringsdrivende er ikke obligatorisk yrkesskadedekket. De kan imidlertid tegne frivillig yrkesskadetrygd etter folketrygdloven § 13-13. Hva som menes med frilanser og selvstendig næringsdrivende følger av folketrygdloven §§ 1-9 og 1-10. Denne gruppen omtales nærmere i punkt 5.6.1.

Dersom arbeidstaker dør som følge av yrkesskade, kan en etterlatt ektefelle/samboer og barn ha rett til ytelser etter særlige regler, jf. bestemmelsene om ytelser til gjenlevende ektefelle og barnepensjon i folketrygdloven §§ 17-12 og 18-11.

Hvem som er dekket etter yrkesskadeforsikringsloven følger av § 2 bokstav b. Arbeidstaker er det sentrale rettighetssubjektet, og er definert som «enhver som gjør arbeid eller ufører verv i arbeidsgiverens tjeneste». Det innebærer at skade på tredjeperson, for eksempel en besøkende på arbeidsplassen, ikke omfattes av loven.

Arbeidstaker er først og fremst den som er fast eller midlertidig ansatt. Dette gjelder uansett om stillingen er underlagt detaljert kontroll, eller om den er selvstendig og overordnet. I utgangspunktet er det heller ikke avgjørende om avlønningen er unntatt eller unndratt beskatning. Avgjørelsen av hvorvidt en person bedømmes som arbeidstaker, beror i praksis på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Det vil være nødvendig å se på hvilke momenter som trekker i den ene eller i den andre retning. Disse momentene er som hovedregel sammenfallende med dem som skal vektlegges etter folketrygdloven, se ovenfor.

I praksis vil grensen for hvem som anses som arbeidstaker som regel trekkes mot oppdragstakere og selvstendig næringsdrivende på den ene siden, og mot unntak som er gitt i forskriften som avgrenser arbeidstakerbegrepet på den andre siden, se nedenfor.

Arbeidstakerbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven er hentet fra skadeserstatningsloven § 2-1 og skal fortolkes på samme måte, jf. Ot.prp. nr. 44 (1988-89) s. 48 og 49. Det finnes en rekke rettskilder som omhandler skadeserstatningsloven § 2-1, og som dermed kan gi veiledning i vurderingen av arbeidstakerbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven.

Begrepet arbeidstaker får særlig betydning i to relasjoner. For det første plikter arbeidsgiver å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Arbeidstakerbegrepet får på denne måten betydning ved avtaleinngåelsen. Feil forståelse av begrepet arbeidstaker kan få konsekvenser for arbeidsgiver. For eksempel risikerer en arbeidsgiver regress og straff hvis denne har latt være å forsikre en ansatt, se yrkesskadeforsikringsloven §§ 8 og 19. For det andre vil arbeidstaker som skadelidt kunne kreve erstatning fra det selskapet arbeidsgiver har tegnet forsikring i. Dersom arbeidsgiver ikke har tegnet forsikring, vil arbeidstaker uansett være sikret erstatning fra Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF), se § 7.

Yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep er negativt avgrenset i forskrift 13. oktober 1989 del I nr. (5). Forskriften setter den nedre grensen for hvem som i praksis er arbeidstaker, og således omfattes av dekningen. Samtidig gir bestemmelsen den nedre grense for hvem som er arbeidsgiver med forsikringsplikt. Det følger av forskriften at loven ikke gjelder for a) ulønnet arbeid eller ulønnete verv som utføres for privatpersoner eller for private organisasjoner, foreninger m.v., b) enkeltstående arbeidsoppdrag som utføres for privatpersoner, og c) arbeid som utføres for privatpersoner når gjennomsnittlig arbeidstid utgjør mindre enn 10 timer per uke. Yrkesskadeutvalget foretok en nærmere gjennomgang av innholdet i forskriften, se NOU 2004: 3, punkt 10.2.2.

Bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b likestiller med arbeidstaker en del grupper som det ellers kunne være tvil om faller inn under kjernen i arbeidstakerbegrepet, eller som ville ha falt utenfor det. Eksempelvis ombud i offentlig virksomhet, menige under militærtjeneste, innsatte og pasienter som deltar i arbeidsvirksomhet i kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner eller lignende. Ombud i offentlig virksomhet omfatter valgte tillitspersoner i stat og kommune, for eksempel representanter i et kommunestyre, som ikke er yrkesskadedekket etter folketrygdloven. Det følger av bestemmelsen at også andre under «pålagt» tjenestegjøring for det offentlige, anses som arbeidstaker. Det presiseres at vilkåret om at det skal være «pålagt» tjenestegjøring knytter seg til andre grupper enn de som for øvrig nevnes i bestemmelsen. Også en som frivillig har påtatt seg verv for det offentlige omfattes.

Der arbeidstakeren dør som følge av yrkesskade, kan en etterlatt ektefelle/samboer og barn ha rett til erstatning.

5.1.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Yrkesskadeutvalget sammenlignet i 2004 arbeidstakerbegrepet i folketrygdloven § 1-8 og yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, og konkluderte med at det både ut fra ordlyden og praksis syntes å være stor grad av sammenfall.

Utvalget mente at dersom det var nyanser i tolkningen av begrepet, ville antageligvis begrepet etter yrkesskadeforsikringen favne videre enn etter folketrygdloven.

Utvalget foreslo å videreføre yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep med de avgrensinger som fulgte av forskriften fra 1989, og la blant annet vekt på at fortolkningen av begrepet var innarbeidet gjennom praksis og teori.

Yrkesskadeutvalget foreslo også at arbeidstakers etterlatte skulle ha rettigheter etter ny arbeidsskadeforsikringslov.

5.1.3 Høringsuttalelser

LO uttalte i høringssvaret i 2004 at lovteksten burde gi klart uttrykk for at klubbleder, verneombud og tillitsvalgte var dekket av den nye arbeidsskadeforsikringen. LO viste til at den foreslåtte bestemmelsen kun presiserte at ombudsmenn i offentlige stillinger ble regnet som arbeidstaker.

Helsedepartementet mente i høringen i 2004 at definisjonene av begrepene arbeidstaker og arbeidsgiver i arbeidsmiljøloven burde bli lagt til grunn i ny lov.

5.1.4 Departementets vurdering

Arbeidstakerbegrepet gjenfinnes i mange sammenhenger, og må fortolkes i forhold til det enkelte regelsett. Arbeidstaker er det sentrale rettighetssubjektet etter folketrygdlovens yrkesskaderegler og yrkesskadeforsikringsloven. Departementet foreslår å videreføre dette i arbeidsskadeforsikringsloven. Spørsmålet er om det er folketrygdlovens eller yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep som bør videreføres.

Som det framgår av Yrkesskadeutvalgets vurdering i 2004, er arbeidstakerbegrepet i dagens to regleverk i stor grad sammenfallende, men yrkesskadeforsikringslovens favner noe videre enn folketrygdlovens. Yrkesskadeforsikringslovens bestemmelse omfatter også ombud i offentlig virksomhet, som valgte tillitspersoner i stat og kommune, for eksempel kommunestyrerepresentant.

Arbeidstakerbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven er hentet fra skadeserstatningsloven § 2-1, og skal fortolkes på samme måte. I forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven uttalte Justisdepartementet at hovedårsaken til valget var at dette begrepet best dekket behovet bak ordningen. Videre at begrepet er vel avgrenset og innarbeidet i retts- og forsikringspraksis.

Folketrygdlovens arbeidstakerbegrep er hentet fra arbeidsmiljøloven. Arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven fra 2005 er videreført fra den tidligere arbeidsmiljøloven uten realitetsendring.

Departementet ser ingen avgjørende argumenter for å sette til side Justisdepartementets vurderinger i forbindelse med valget av skadeserstatningslovens arbeidstakerbegrep i yrkesskadeforsikringsloven, framfor folketrygdlovens.

Det anses at en etter hvert omfattende praksis knyttet til dette parallelle erstatningsregelverket, ytterligere understøtter å bygge på yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep i § 2 bokstav b i arbeidsskadeforsikringsloven. Det innebærer at enhver som arbeider eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste omfattes, se lovforslaget § 6 første ledd andre punktum. Dette er i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004.

Det følger av ordlyden i yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, at enkelte grupper som det ellers kunne være tvil om faller inn under kjernen i arbeidstakerbegrepet, eller som ville ha falt utenfor det, regnes som arbeidstakere.

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen om at ombud i offentlig virksomhet skal regnes som arbeidstaker, se lovforslaget § 6 andre ledd. Dette er også i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004.

Når det gjelder uttrykket «andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige», påpekes det at vilkåret om at det skal være «pålagt» tjenestegjøring knytter seg til «andre» og ikke til de øvrige gruppene i bestemmelsen. Også en som frivillig har påtatt seg verv for det offentlige omfattes. Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen, men mener det ikke er hensiktsmessig å oppstille krav om at tjenestegjøringen for det offentlige må være «pålagt».

Øvrige grupper som § 2 bokstav b opplister er også yrkesskadedekket etter folketrygdloven. Disse gruppenes dekning gjennomgås særskilt nedenfor.

Departementet foreslår også å videreføre avgrensningen av arbeidstakerbegrepet som følger av forskrift 13. oktober 1989 del I nr. (5), se lovforslaget § 6 tredje ledd. Dette er i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004, og ingen høringsinstanser har her tatt til orde for noen omlegging av gjeldende rett. Det innebærer at arbeidsskadeforsikringsloven ikke skal gjelde for a) ulønnet arbeid eller ulønnete verv som utføres for privatpersoner eller for private organisasjoner, foreninger m.v., b) enkeltstående arbeidsoppdrag som utføres for privatpersoner, og c) arbeid som utføres for privatpersoner når gjennomsnittlig arbeidstid utgjør mindre enn 10 timer per uke. Departementet foreslår at avgrensningen av informasjonshensyn inntas i den nye lovbestemmelsen.

Det er reist spørsmål om det bør presiseres at enkelte som ikke konkret omtales i yrkesskadeforsikringsloven, som for eksempel klubbleder, verneombud og tillitsvalgte, er dekket. Deres dekning i dag beror på en tolkning av lovens arbeidstakerbegrep. Departementet legger til grunn at dekningen for eksempel for klubbleder, verneombud og tillitsvalgte i ny lov finner sin løsning i praksis, som etter gjeldende rett. Departementet finner på denne bakgrunn ikke grunnlag for å presisere disse i en ny lovbestemmelse.

5.2 Fiskere, fangstfolk, lottakere og andre

5.2.1 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 13-7 første ledd er alle manntallsførte fiskere og fangstmenn, lottakere knyttet til fiske- eller fangstfartøy, selvstendig næringsdrivende i småskipsfart og lektertransport, og reder knyttet til fiske- eller fangstfartøy, yrkesskadedekket.

Fiskere er en uensartet gruppe som driver sitt yrke som selvstendig næringsdrivende båteiere, eller som båtmannskap som helt eller delvis avlønnes med lott (andel av fangstutbyttet). Det er imidlertid heller ikke uvanlig med en fast lav hyre (lønn) i tillegg til lotten. Lottaker kan også være andre enn fiskere eller fangstmenn, for eksempel en kokk eller en maskinist. Som selvstendig næringsdrivende regnes også redere. Bare et fåtall fiskere og fangstmenn regnes som ansatte, det vil si arbeider i en annens tjeneste for hyre/lønn. Som ansatte vil de være yrkesskadedekket etter de ordinære reglene for arbeidstakere, se folketrygdloven § 13-6.

Skatte- og trygderettslig anses hele gruppen fiskere og fangstmenn som selvstendige næringsdrivende, selv om en del av inntekten består av hyre. Ved å ha samme skatte- og trygderettslig stilling, oppnås samsvar mellom hva som innbetales av avgifter og trygderettigheter. Fiskere betaler en særskilt produktavgift til folketrygden, se § 23-5. Denne avgiften dekker blant annet premie for yrkesskadetrygd. Andre selvstendig næringsdrivende må betale en egen premie for å bli frivillig yrkesskadetrygdet etter folketrygdloven, se folketrygdloven§ 13-13.

Yrkesskadeforsikringsloven gjelder for arbeidstakere, jf. § 1 og § 2 bokstav b. Selvstendig næringsdrivende og andre som utfører oppdrag utenfor tjeneste, faller således utenfor dekningsområdet.

Den skatte- og trygderettslige definisjon som selvstendig næringsdrivende for gruppen fiskere som helt eller delvis lønnes med lott, gjelder ikke etter yrkesskadeforsikringsloven. Justisdepartementet har i en tolkningsuttalelse gitt uttrykk for at båtmannskap faller inn under arbeidstakerbegrepet i loven, mens båteiere ellers faller utenfor.

I praksis har fiskernes organisasjoner inngått kollektive avtaler om yrkesskadeforsikring for båtmannskap, hvor båteiere (selvstendig næringsdrivende fiskere) gis samme tilbud på frivillig basis.

5.2.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Ved overgang til lov om arbeidsskadeforsikring vil båtmannskaper, etter utvalgets forslag, få samme dekning som i dag. Det vil si at de ble definert som arbeidstakere. Båteiere ble dermed ansvarlige for å tegne yrkesskadeforsikring for båtmannskapet.

Båteiere og enefiskere ble ansett som selvstendig næringsdrivende og falt utenfor den pliktige yrkesskadedekningen. Etter utvalgets oppfatning ville det imidlertid ikke være behov for spesielle ordninger for selvstendig næringsdrivende fiskere i ny lov.

Utvalget viste til at det var forholdsvis mange yrkesskader blant fiskere, og en individuell forsikring for en næringsdrivende kan derfor bli dyr. På den annen side hadde fiskernes organisasjoner gode kollektive ordninger. Etter utvalgets oppfatning ville selvstendig næringsdrivende fiskere fortsatt kunne oppnå gode løsninger på kollektiv basis, slik at de kan bli sikret like godt som i dag dersom de ønsket det. De ville også ha mulighet for andre løsninger enn dem som fulgte av yrkesskadeforsikringen, enten individuelt eller kollektivt.

5.2.3 Høringsuttalelser

I høringen av Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004, påpekte Fiskebåtredernes forbund at en del fiskere som var yrkesskadedekket i folketrygdloven, ville miste yrkesskaderettighetene i ny lov, og være henvist til forsikringsløsninger. Forbundet mente at både redere og mannskaper som ferdes på havet måtte ha en arbeidsskadeforsikring, og gikk inn for at redere måtte få plikt til å tegne forsikring i ny arbeidsskadeforsikringslov. Begrunnelsen var for det første at utvalgets mandat slo fast at «arbeidstakernes etablerte rettigheter skal ivaretas». For det andre ble det vist til at gruppen redere om bord var inkludert ved utarbeidelse av størrelsen på produksjonsavgiften. Tilsvarende synspunkter ble gjort gjeldende av Norges Fiskarlag.

5.2.4 Departementets vurdering

Etter yrkesskadeforsikringsloven faller båtmannskap inn under arbeidstakerbegrepet. En tilsvarende løsning gjelder også i lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn, se §§ 1 og 10. Her er båtmannskapet på fiske- og fangstfartøy definert som arbeidstakere. Den skatterettslige definisjonen av selvstendig næringsdrivende er dermed ikke avgjørende for hvem som regnes som arbeidstakere i disse to lovene.

Departementets forslag om at arbeidsskadeforsikringsloven som hovedregel skal gjelde for arbeidstakere, innebærer at ansatte fiskere (båtmannskap) vil være dekket som arbeidstakere. Båtmannskap blir således sikret like godt som i dag i en ny arbeidsskadeforsikring.

De som faller utenfor departementets forslag til ny arbeidsskadeforsikringslov, er båteiere og enefiskere, som regnes som selvstendig næringsdrivende. Departementet vil imidlertid vurdere båteieres og enefiskeres dekning i forbindelse med en gjennomgang av dekningen for selvstendig næringsdrivende, se punkt 5.6.1 nedenfor.

Avgiftssatsen for produktavgiften fiskerinæringen i dag betaler til folketrygden, fastsettes av Stortinget hvert år, og ilegges all fangst fra norskregistrerte fartøy. I revidert nasjonalbudsjett ble produktavgiften i fiskerinæringen økt fra 2,6 til 3,0 prosent fra 1. juli 2013, se Meld. St. 2 (2012–2013). Produktavgiften har som formål å bidra til at fiskerinæringen betaler like mye til folketrygden som etter et system med personlige avgifter. En del av produktavgiften går derfor også til å dekke premie for kollektiv yrkesskadetrygd. I 2011 utgjorde den delen av produktavgiften som gikk til yrkesskadetrygd 9,3 millioner kroner. Departementet vil gjennomgå de nødvendige justeringene i produktavgiften som følge av at yrkesskadedekningen for fiskerne tas ut av folketrygdloven, og komme tilbake til Stortinget med forslag til justert produktavgift på egnet måte før ny lov om arbeidsskadeforsikring trer i kraft.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det presiseres at fiskere, fangstfolk og lottakere som regnes som båtmannskap knyttet til fiske- eller fangstfartøy, skal være omfattet av arbeidsskadeforsikringsloven, se lovforslaget § 7 første ledd.

Dette er i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004.

5.3 Personer som utfører branntjeneste, redningstjeneste eller lignende

5.3.1 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 13-9 er medlemmer som utfører branntjeneste, redningstjeneste eller lignende yrkesskadedekket.

Etter lov 14. juni 2002 nr. 20 om brann- og eksplosjonsvern, plikter hver kommune å ha en brannordning, jf. § 9. Alle som er bosatt i kommunen kan pålegges tjenesteplikt i brannvesenet, jf. § 17. Slikt utskrevet mannskap vil ha yrkesskadedekning etter folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav a. Brannmannskap som er ansatte er yrkesskadedekket som arbeidstakere, se folketrygdloven § 13-6 første ledd.

Etter brann- og eksplosjonsvernloven § 5, plikter enhver som oppholder seg nær en brann, eksplosjon eller annen ulykke etter evne å gjøre det som er mulig for å begrense skadevirkningene. Enhver plikter dessuten å delta i brannvesenets rednings- og slokkearbeid når innsatsleder krever det, samt stille eiendom, bygninger, materiell og eventuelt personell til disposisjon for slik innsats. Bestemmelsen er straffesanksjonert i lovens § 42. Begge disse grupper vil være yrkesskadedekket etter folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav b, og eventuelt av første ledd bokstav d.

Når det gjelder medlemmer i organisasjoner som driver redningstjeneste, er disse yrkesskadedekket etter folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav c. Som regel er det tale om frivillige og ulønnede medlemmer i for eksempel Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Ansatte i disse organisasjonene er yrkesskadedekket som arbeidstaker, se folketrygdloven § 13-6 første ledd.

Etter folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav d er personer som søker å redde andre menneskers liv eller avverge store kulturelle eller materielle tap, yrkesskadedekket. Bestemmelsen ble etter modell av dansk rett innført i 1958 i lov om yrkesskadetrygd. Hensikten var dels å stimulere til å utføre redningsdåd, dels å sikre redningspersonen ytelser fra det offentlige dersom denne ble skadet under redningen.

Bestemmelsen gjør unntak fra hovedregelen om at bare særlige grupper (personkrets) omfattes av yrkesskadetrygden. Etter bokstav d er aktiviteten utgangspunktet for vurderingen av yrkesskadedekningen. Uavhengig av vedkommendes yrkesmessig status, vil hun eller han være yrkesskadedekket forutsatt at innsatsen er en redningsdåd i lovens forstand. Grupper som ellers ikke omfattes av folketrygdlovens yrkesskaderegler, eksempelvis barn, pensjonister, uføretrygdede, selvstendig næringsdrivende osv., vil på denne måten kunne få godkjent eventuelle skader under utførelse av redningsdåd.

Folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav d har også sitt strafferettslige motstykke. Det følger av straffeloven § 387 at den som uten særlig fare eller oppofrelse for seg selv eller andre blant annet unnlater å hjelpe den som er i øyensynlig og overhengende livsfare, straffes med bøter eller med fengsel i inntil tre måneder. Lov 18. juni 1965 nr. 4 om veitrafikk § 12 har detaljerte regler om plikten til å hjelpe ved trafikkuhell. Brudd på denne pliktnormen er sanksjonert med straff i lovens § 31.

Yrkesskadeforsikringsloven har ikke bestemmelser som direkte omhandler personer som utfører branntjeneste, redningstjeneste eller lignende. I de tilfelle det er tale om ansatte, for eksempel i brannvesenet eller i Røde Kors, er de dekket som arbeidstakere. Ellers vises til at «andre under pålagt tjenstegjøring for det offentlige» er omfattet av yrkesskadeforsikringen.

5.3.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Folketrygdloven § 13-9 gir yrkesskadedekning for visse persongrupper som ikke er arbeidstakere. Hensynet bak yrkesskadeforsikringsloven er å forsikre arbeidstakere, og dekning til andre grupper faller således utenfor lovens formål. Utvalget viste i den forbindelse til Justisdepartementets uttalelse i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 48, som utvalget sluttet seg til. Her framgår det blant annet at arbeidsgiverne skal finansiere ordningen, og selv om andre grupper gjør en samfunnsnytting innsats som i og for seg fortjener belønning, er det ikke rimelig at arbeidsgiverne skal bære kostnadene ved et slikt utvidet vern.

Utvalget mente at grupper som var omhandlet av folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav a, utskrevet brannpersonell etter brann- og eksplosjonsvernloven § 17, var yrkesskadedekket etter yrkesskadeforsikringsloven, jf. § 2 bokstav b «og andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige». Videre at sterke hensyn talte for at grupper som var omhandlet av folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav b, den som ble pålagt å delta i rednings- eller slokningsarbeid, hadde samme vern, jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 5. Utvalget foreslo på denne bakgrunn at disse burde omfattes av ny arbeidsskadeforsikringslov.

Når det gjaldt redningspersonell nevnt i folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav c, hadde utvalget brakt i erfaring at for eksempel i Røde Kors hjelpekors var det enkelte lokallag pålagt å forsikre medlemmene. Man var i ferd med å innføre en sentral registrering av disse. Utvalget fant det samlet sett ikke påkrevd med en egen obligatorisk lovpålagt ordning for denne gruppen, men foreslo at det ble overlatt til den enkelte organisasjon hvordan man valgte å forsikre sine medlemmer. Utvalget så det ikke som naturlig å videreføre en egen bestemmelse som primært omfattet frivillig og ulønnet redningspersonell ved overgang til ny lovgivning.

Etter utvalgets oppfatning var det viktig at man videreførte en bestemmelse om erstatning ved redningsdåd etter modell av folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav d, især sett i lys av at passivitet kunne straffes etter blant annet straffeloven § 387. Det ble antatt at en slik bestemmelse også ville bidra til at borgerne i større utstrekning tok vare på hverandre. Utvalget foreslo at bestemmelsen ble overført til arbeidsskadeforsikringsloven, og at tilfellene som falt inn under lovens dekningsområde skulle meldes til og behandles av staten. Statens Pensjonskasse administrerer blant annet statens ansvar som arbeidsgiver etter yrkesskadeforsikringsloven, og kunne eventuelt være et alternativt oppgjørskontor. Erfaringsvis var det ikke tale om mange krav per år. Med en slik bestemmelse ville medlemmer i forskjellige redningsorganisasjoner uansett kunne være dekket i forbindelse med redningsoppdragene.

Med de forbehold som det ble pekt på, foreslo utvalget at innholdet i yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b ble videreført i arbeidsskadeforsikringsloven. Utvalget foreslo en egen bestemmelse for personer som utførte redningsdåd.

5.3.3 Høringsuttalelser

Finansdepartementet støttet ikke i sitt høringssvar i 2007 forslaget om at personer som utfører redningsdåd skal omfattes av den nye loven. Det heter at dette er aktivitet av en annen type enn det som ellers dekkes av lovutkastet, og at bestemmelsens omfang ikke er kartlagt i utredningen. Videre vil det trolig være vanskelig å finne en god forsikringsmessig måte å dekke inn kostnadene på.

Justisdepartementet støttet i sitt høringssvar i 2004 forslaget om at bestemmelsen om redningsdåd i folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav d videreføres i ny lov. Etter Justisdepartementets syn bør imidlertid redningspersonell som går inn under samme bestemmelses bokstav c også omfattes av arbeidsskadeforsikringsloven, og det vises til høringsuttalelsene fra de frivillige organisasjonene. Justisdepartementet pekte på at innsatsen fra disse er av stor betydning for redningstjenesten, og det er ønskelig fra statens side at denne innsatsen opprettholdes. I dag er de dekket etter folketrygdlovens særregler, ut over dette er de avhengig av forsikringsordninger. Utvalgets forslag innebærer økte utgifter til forsikring, spesielt i høyrisikogrupper. Dersom det offentlige ikke tar ansvar, vil forslaget kunne være ødeleggende for redningstjenesten.

Statens Pensjonskasse viste i høringssvaret i 2004 til at utvalget anså at personer som er utskrevet til tjeneste i brannvesenet etter brann- og eksplosjonsverneloven § 17 og personer som på forlangende eller tilsigelse yter hjelp etter samme lovs § 5, med dekning etter folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav a og b, også er omfattet av yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, jf. andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige. Statens Pensjonskasse påpekte imidlertid at disse gruppene ikke kan anses omfattet av utvalgets forslag, og viste spesielt til at kriteriet andre under pålagt tjeneste for det offentlige, ikke er videreført i utkastet til lovbestemmelser om personkrets.

Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Norske alpine redningsgrupper og Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum mente i høringene i 2004, 2007 og 2008 at yrkesskadedekningen for frivillig redningspersonell som går inn under folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav c bør videreføres i ny lov.

5.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enige med Yrkesskadeutvalget i at utskrevet brannpersonell etter brann- og eksplosjonsvernloven § 17 bør omfattes av ny lov. Den som blir pålagt å delta i rednings- eller slokningsarbeid bør ha samme vern, jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 5. Selv om disse vil være omfattet av lovforslaget § 6 andre ledd, foreslår departementet å presisere at disse gruppene omfattes, se lovforslaget § 8 første ledd bokstav a.

Arbeidsdepartementet er enig med Justisdepartementet og redningsorganisasjonene i at yrkesskadedekningen for dem som er knyttet til en organisasjon, forening eller lignende som driver redningstjeneste, bør videreføres i ny lov, jf. folketrygdloven § 13-12 første ledd bokstav c. Departementet legger spesielt vekt på at disse organisasjonene yter viktige samfunnsmessige bidrag gjennom sin aktivitet.

Det er etter departementets syn videre viktig at lovgivningen legger til rette for at de frivillige organisasjonene settes i stand til å utføre arbeidet sitt på en effektiv og hensiktsmessig måte. En videreføring av yrkesskaderegler for denne gruppen i ny lov vil bidra til at dette formålet sikres. Departementet mener disse hensynene må veie tyngre enn at reglene formelt sett ikke er i samsvar med formålene en arbeidsskadeforsikring er ment å ivareta.

Dersom dagens dekning i folketrygdloven ikke videreføres i ny lov, betyr det at frivillige organisasjoner må betale høyere forsikringspremie. Eksempelvis anslår Røde Kors i sitt høringssvar at dersom yrkesskadedekningen for frivillig redningspersonell ikke videreføres, vil det gi en utgiftsøkning for Røde Kors på 12 millioner kroner. Det gis i dag tilskudd over statsbudsjettet til frivillige organisasjoner i redningstjenesten, som også inkluderer premie til forsikringsordning for den frivillige redningstjenesten, se Justisdepartementets rundskriv G-2/2009. Dersom folketrygdens dekning bortfaller, uten at denne dekningen videreføres i ny lov, vil det føre til økte utgifter. Økte utgifter betyr at organisasjonene må bruke mer tid og ressurser på finansiering, noe som vil gå på bekostning av tiden som brukes til samfunnsnyttig arbeid.

Departementet er således uenig i Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004, om at yrkesskadedekning for frivillig personell i organisasjoner som driver redningstjeneste, ikke bør videreføres i ny lov.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at de som er knyttet til en organisasjon, en forening eller lignende som driver redningstjeneste omfattes av ny lov, se lovforslaget § 8 første ledd bokstav b.

Departementet er enig i Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004 om å videreføre regler om yrkesskadedekning for personer som søker å redde andre menneskers liv eller avverge store kulturelle eller materielle tap, etter mønster fra folketrygdloven. Departementet mener en slik bestemmelse, som i dag, bidrar til at borgerne griper inn ved ulykker, noe samfunnet er tjent med. All erfaring med blant annet redningsarbeidet i forbindelse med terroranslaget 22. juli 2011, understøtter dette synet. Slike regler er også naturlig, gitt at passivitet overfor blant annet personer i livsfare, på visse vilkår kan straffes, jf. straffeloven § 387. Slik departementet ser det, er det riktig at staten, slik som etter yrkesskadereglene i folketrygden, dekker utgiftene til erstatning ved skader i forbindelse med denne typen ønsket samfunnsgavnlig aktivitet. Videre vises til at vi har hatt en bestemmelse om «redningsdåd» i norsk rett i over 50 år, slik at dens omfang må anses tilstrekkelig klarlagt.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at de som søker å redde andre menneskers liv eller avverge store kulturelle eller materielle tap, omfattes av ny lov, se lovforslaget § 8 første ledd bokstav c.

Erfaringsvis er det ikke mange som skader seg i forbindelse med frivillig redningsarbeid, og det er heller ikke mange som skader seg når de søker å redde andre menneskers liv eller avverge store kulturelle eller materielle tap. Sistnevnte var imidlertid aktuelt under terroranslaget 22. juli 2011, da privatpersoner ble skadet da de søkte å redde liv ved Utøya. I slike situasjoner er det ingen arbeidsgiver som er pålagt å tegne forsikring.

Det legges som i dag opp til statlig finansiering av dekningen, og departementet vil i neste proposisjon komme tilbake med konkret forslag til finansieringen av arbeidsskadeforsikringen for disse gruppene.

5.4 Deltakere i arbeidsrettede tiltak

5.4.1 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 13-11 første ledd første punktum er personer som uten lønn eller annen arbeidsgodtgjørelse deltar i arbeidsrettede tiltak eller lignende i regi av Arbeids- og velferdsetaten, i kvalifiseringsprogram i kommunal regi, eller i program for nyankomne innvandrere etter lov 4. juli 2003 nr. 80 (introduksjonsloven), obligatorisk yrkesskadedekket. Det er et vilkår at tiltaket har yrkesopplæring, sysselsetting eller arbeidstrening som overordnet formål, jf. § 13-11 første ledd andre punktum.

I den utstrekning vedkommende mottar lønn eller annen form for arbeidsgodtgjørelse, vil han eller hun bli vurdert som arbeidstaker, jf. folketrygdloven § 13-6.

Asylsøkere som deltar på arbeids- og aktivitetsprogrammer i statlige mottak, omfattes ikke av yrkesskadedekningen, idet disse tiltak ikke har yrkesopplæring, sysselsetting og/eller arbeidstrening som overordnet målsetting.

Lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 20 første ledd, slår fast at Arbeids- og velferdsetaten kan kreve at mottakeren i stønadsperioden utfører passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen. Den som pålegges slike arbeidsoppgaver er yrkesskadedekket, jf. folketrygdloven § 13-11 andre ledd. Det er ikke et vilkår at tiltaket har yrkesopplæring, sysselsetting eller arbeidstrening som overordnet formål.

Persongruppene som er opplistet i folketrygdloven § 13-11 første og andre ledd, det vil si deltakere på ulike arbeidsrettede tiltak, har ingen umiddelbar parallell i yrkesskadeforsikringsloven. Hvorvidt disse omfattes, beror på en nærmere tolking av om de er arbeidstakere i henhold til yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b. Etter denne bestemmelsen oppstilles det ikke krav om godtgjørelse (lønn) eller lengde på arbeidsforholdet, for at vedkommende skal anses som arbeidstaker. Formålet med loven taler for at den nedre grensen for begrepet «arbeid» settes relativt lavt. Bestemmelsen tolkes i praksis ikke snevert.

Når det gjelder personer som plikter å utføre arbeidsoppgaver etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 20 første ledd, er disse yrkesskadedekket etter folketrygdloven § 13-11 andre ledd. Disse anses også omfattet etter yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, jf. «andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige». Dette er lagt til grunn av Justisdepartementet, som mente det ville foreligge forsikringsplikt for kommunene i slike tilfeller, se Ot.prp. nr. 64 (1992–93) s. 9 andre spalte.

I en tolkingsuttalelse 19. februar 1991 uttalte Justisdepartementet at man oppfattet personer som fikk attføringshjelp i forbindelse med arbeidstrening og arbeidstilvenning i bedrift, som dekket etter yrkesskadeforsikringsloven. På samme måte regnet man person i arbeidstrening med hel eller delvis refusjon av lønnsutgiftene fra arbeidsmarkedsetaten for å være dekket. Departementet la blant annet vekt på formålet med loven. Personer under arbeidstrening ville ha den samme risiko for å pådra seg yrkesskader som ordinære arbeidstakere. Det var derfor rimelig at disse hadde samme forsikringsdekning.

Justisdepartementet la også til grunn at personer sysselsatt i arbeidssamvirker, var omfattet av yrkesskadeforsikringsloven, herunder hospitanter og deltakere i arbeidsforberedende trening i arbeidsmarkedsbedrifter. jf. tolkingsuttalelser 19. juli 1990 og 20. mars 1992. I tolkingsuttalelse 1. desember 1994 bekreftet Justisdepartementet at forsikringsplikten også omfattet ASVO (arbeidssamvirker i offentlig regi).

Når det gjelder asylsøkere og flyktningers rettigheter etter yrkesskadeforsikringsloven ved opphold i statlig mottak, er dette avklart i Justisdepartementets tolkingsuttalelse 21. november 1994. Departementet kom til at det forelå forsikringsplikt for beboere i statlige mottak når de som ledd i ulike aktivitetsprogrammer utførte arbeid. I den utstrekning aktivitetsprogrammene hadde et rent undervisnings- eller kurspreg, ville dekning dermed ikke foreligge.

5.4.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Utvalget påpekte at de persongruppene som direkte nevnes i folketrygdloven § 13-11 første og andre ledd, det vil si deltakere i arbeidsrettede tiltak, også hadde dekning etter yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b. Dette fulgte imidlertid ikke direkte av ordlyden, men lå i den fortolkning av yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep som hadde funnet sted i praksis.

Utvalget mente ordlyden i folketrygdloven § 13-11 var mer informativ enn yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, og foreslo å videreføre folketrygdlovens bestemmelse ved overgang til ny lov.

5.4.3 Høringsuttalelser

Ingen høringsinstanser hadde merknader til dette spørsmålet.

5.4.4 Departementets vurdering

Departementet mener det er viktig å videreføre yrkesskadedekningen for deltakere i ulike arbeidsrettede tiltak. Disse har i utgangspunktet samme risiko som arbeidstakere for å skade seg når de arbeider, og bør ha tilsvarende erstatningsrettslig vern.

Departementet viser til at dekningen for de aktuelle persongruppene i praksis må anses identisk i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Departementet støtter utvalgets forslag om å la gruppene omfattes av arbeidsskadeforsikringsloven.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det presiseres at personer som deltar i arbeidsrettede tiltak, kurs eller lignende i regi av Arbeids- og velferdsetaten, i kvalifiseringsprogram i kommunal regi, eller i program i henhold til introduksjonsloven, omfattes av arbeidsskadeforsikringsloven, se lovforslaget § 9 første ledd bokstav a. Det bør stilles som vilkår at tiltaket har yrkesopplæring, sysselsetting eller arbeidstrening som overordnet mål.

Departementet foreslår videre at det presiseres at personer som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 20, også omfattes av ny lov, se lovforslaget § 9 første ledd bokstav b.

Ordlyden i ny bestemmelse bør bygge på folketrygdloven § 13-11, da den er mer informativ enn yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b.

Dette er i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004, og som ingen høringsinstanser hadde merknader til.

Departementet vil i neste proposisjon komme tilbake med konkret forslag til finansieringen av arbeidsskadeforsikringen for disse gruppene.

5.5 Personer som oppholder seg i institusjon eller utfører samfunnsstraff

5.5.1 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 13-12 første ledd bokstav a, er medlemmer under behandling i en helseinstitusjon som er offentlig godkjent etter lov om spesialisthelsetjenesten m.m., yrkesskadedekket.

Som «rehabiliteringsinstitusjon» etter samme bestemmelse bokstav b, regnes institusjon med tilknyttede spesialtjenester for omsorg og behandling av rusmiddelmisbrukere når denne er kommunal. Bestemmelsen er også gitt anvendelse for personer under arbeidsterapeutisk behandling i andre institusjoner for rusmisbrukere, såframt kommunen eller fylkeskommunen har medvirket til plasseringen gjennom garanti for betalingen.

Bestemmelsen i folketrygdloven § 13-12 første ledd bokstav c, omfatter medlemmer som er under opplæring i en offentlig godkjent attføringsinstitusjon.

Etter første ledd bokstav d, er medlemmer som soner frihetsstraff eller utholder særreaksjon i en av kriminalomsorgens anstalter, yrkesskadedekket. Bestemmelsen omfatter også en lovbryter som er idømt tvungent psykisk helsevern, tvungen omsorg eller forvaring, jf. straffeloven §§ 39, 39 a og 39 c. Samfunnsstraff (tidligere samfunnstjeneste) er en straffereaksjon som idømmes istedenfor ubetinget fengselsstraff, jf. straffeloven § 28a. Den straffedømte kan framfor å utholde frihetsstraff, bli pålagt å utføre samfunnsnyttig arbeid utenfor kriminalomsorgens anstalter. Vedkommende står da under tilsyn av Friomsorgen. Etter § 13-12 første ledd bokstav e, er personer som pålegges slikt arbeid yrkesskadedekket.

Varetektsfanger har ikke arbeidsplikt, slik som soningsfanger. Ved langvarige varetektsopphold kan imidlertid vedkommende få anledning til å arbeide, dersom hensynet til etterforskningen ikke er til hinder for dette. Varetektsfangen vil i slike tilfeller være yrkesskadedekket etter bestemmelsens bokstav f.

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, er innsatte og pasienter eller lignende i kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner eller lignende omfattet. Ordlyden innebærer en presisering av det alminnelige arbeidstakerbegrep i loven. Bestemmelsen er imidlertid generell i sin utforming, og rekkevidden av ordlyden vil bero på en nærmere tolking. Ved tolkingen vil hensynet bak loven være et tungtveiende moment. Det vil si å sikre arbeidstaker rett til erstatning når risikoen ved arbeidet har materialisert seg i form av yrkesskade. Personer som utfører arbeid i forbindelse med behandling i helseinstitusjoner eller mens de soner fengselsstraff, vil i utgangspunktet løpe den samme risiko for skader som arbeidstakere, og yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b tolkes slik at disse gruppene omfattes.

5.5.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Folketrygdloven § 13-12 første ledd og yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, omhandler yrkesskadedekningen for personer som oppholder seg i institusjon. Folketrygdloven § 13-12 første ledd bokstav e har i tillegg en særbestemmelse for den som utfører samfunnsstraff etter straffeloven § 28 a. Utføring av samfunnsstraff foregår normalt ikke i en institusjon.

Etter utvalgets syn vil personkretsen i folketrygdloven § 13-12 første ledd bokstavene a til og med bokstav f, også være omfattet etter yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b. Det ble dermed ansett å være sammenfall i dekningsområde for så vidt gjaldt personkretsen.

Personer som utfører samfunnsstraff er dekket etter folketrygdloven § 13-12 første ledd bokstav e. Yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b inneholder imidlertid et vilkår om at vedkommende må være i kriminalomsorgens anstalter eller lignende. Etter utvalgets syn talte sterke formålsbetraktninger for at denne persongruppen også var omfattet av yrkesskadeforsikringsloven. Det var videre urimelig dersom en innsatt var dekket ved pålagt arbeid i fengslet, men ikke hvis arbeid ble utført utenfor anstalt etter straffeloven § 28a. I denne retning trakk også uttalelsen fra Justisdepartementet om pålagt arbeid for sosialhjelp, se punkt 5.4.1.

Utvalget konkluderte med at personkretsen etter folketrygdloven § 13-12 også måtte anses omfattet av yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b. Utvalget mente at ordlyden i folketrygdloven § 13-12 var mer informativ enn ordlyden i § 2 bokstav b i yrkesskadeforsikringsloven, og foreslo å videreføre denne ved overgang til lov om arbeidsskadeforsikring.

5.5.3 Høringsuttalelser

Ingen høringsinstanser hadde merknader til dette spørsmålet.

5.5.4 Departementets vurdering

Departementet mener det er viktig å videreføre yrkesskadedekningen for grupper som oppholder seg i institusjon eller utfører samfunnstraff. Disse har i utgangspunktet samme risiko som arbeidstakerne for å skade seg når de arbeider, og bør ha tilsvarende erstatningsrettslig vern.

Departementet viser til at dekningen for de aktuelle persongruppene i praksis må anses identisk i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Departementet støtter utvalgets forslag om at gruppene omfattes av arbeidsskadeforsikringsloven.

Ordlyden bør bygge på folketrygdloven § 13-12, fordi den er mer informativ enn yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det presiseres at personer som er under behandling i en helseinstitusjon som er offentlig godkjent etter lov om spesialisthelsetjenesten m.m, personer som er under behandling i en rehabiliteringsinstitusjon (når utgiftene til oppholdet dekkes av det offentlige), personer som er under opplæring i en offentlig godkjent attføringsinstitusjon, personer som soner frihetsstraff eller utholder særreaksjon i en av kriminalomsorgens anstalter, personer som utfører samfunnsstraff etter straffeloven § 28 a, og personer som sitter i varetekt, omfattes av ny lov. Det vises til lovforslaget § 10 første ledd.

Departementet vil i neste proposisjon komme tilbake med konkret forslag til finansieringen av arbeidsskadeforsikringen for disse gruppene.

5.6 Særskilte grupper

Det er enkelte grupper som er yrkesskadedekket etter folketrygdloven og/eller omfattet av yrkesskadeforsikringsloven, og som departementet ikke legger fram forslag til regler for i denne lovproposisjonen.

5.6.1 Selvstendig næringsdrivende

5.6.1.1 Gjeldende rett

Selvstendig næringsdrivende er ikke obligatorisk yrkesskadedekket etter folketrygdloven og er ikke omfattet av yrkesskadeforsikringsloven. De kan imidlertid tegne frivillig yrkesskadetrygd etter folketrygdloven § 13-13. Det foreligger ikke tall på hvor mange næringsdrivende som benytter seg av denne muligheten, men det har i alle år vært klare indikasjoner på at det er svært få. Mange tilpasser heller dekningen i egne forsikringsavtaler ut fra behov.

En særskilt gruppe i denne sammenheng er blant andre fiskere, fangstfolk og lottakere. Som vist i punkt 5.2, er manntallsførte fiskere og fangstmenn, lottakere knyttet til fiske- eller fangstfartøy, selvstendig næringsdrivende i småskipsfart og lektertransport og redere knyttet til fiske- eller fangstfartøy, yrkesskadedekket etter folketrygdloven. Det innebærer at folketrygdlovens dekning omfatter både fiskere som er ansatt (arbeidstakere) og fiskere som er selvstendig næringsdrivende, i praksis båteiere og enefiskere.

Yrkesskadeforsikringsloven omfatter bare arbeidstakere. Selvstendig næringsdrivende og andre som utfører oppdrag utenfor tjeneste, faller dermed utenfor loven. I praksis har fiskernes organisasjoner inngått kollektive avtaler om yrkesskadeforsikring for båtmannskaper, hvor båteiere gis samme tilbud på frivillig basis.

5.6.1.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Yrkesskadeutvalget foreslo i 2004 at ny lov skulle gjelde for arbeidstakere, og at retten til å tegne frivillig yrkesskadetrygd for selvstendig næringsdrivende ikke burde videreføres i ny lov. Utvalget mente at gruppen, som i dag, best kunne sikre sine behov ved å tegne en egen tilpasset ulykkesforsikring.

Utvalget mente at det heller ikke var behov for spesielle ordninger for fiskere i en ny arbeidsskadeforsikringslov. Forslaget innebar at båtmannskap ville få samme dekning som i dag, siden de defineres som arbeidstakere. Gruppen som gjennom forslaget falt utenfor ny arbeidsskadeforsikringslov, ville være båteiere og enefiskere siden disse anses som selvstendig næringsdrivende.

5.6.1.3 Høringsuttalelser

Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget om at selvstendig næringsdrivende ikke skulle ha mulighet til å tegne frivillig arbeidsskadeforsikring.

For den del av forslaget som knyttet seg til fiskere, mente Fiskebåtredernes forbund at både redere og mannskaper som ferdes på havet må ha en arbeidsskadeforsikring. De gikk inn for at også redere måtte få plikt til å tegne forsikring i ny arbeidsskadeforsikringslov. Tilsvarende synspunkter ble gjort gjeldende av Norges Fiskarlag.

5.6.1.4 Departementets vurdering

Som utgangspunkt mener departementet at en arbeidsskadeordning bør forbeholdes arbeidstakere og grupper som kan likestilles med slike. Gjennom ordningen sikres arbeidstakere erstatning ved skader eller sykdommer som skyldes arbeidet. Arbeidsgiverne pålegges å forsikre sine ansatte, hvor risikoavhengige premier gir insentiver til å forebygge yrkesskader og yrkessykdommer. Selvstendig næringsdrivende har ikke et tilsvarende behov for å forsikre seg mot et slikt erstatningsansvar. De vil imidlertid ha plikt til å forsikre eventuelle ansatte ved yrkesskader og yrkessykdommer.

På den annen side kan det være hensiktsmessig å videreføre gjeldende rett etter folketrygdloven, hvor selvstendige næringsdrivende har mulighet til å tegne en frivillig forsikring (yrkesskadetrygd). Selv om frivillig forsikring i liten grad tegnes i dag, bør dette i seg selv ikke stå i veien for å etablere en tilsvarende mulighet etter ny lov. Denne muligheten vil da kunne framstå som et alternativ til ulykkesforsikring i et forsikringsselskap. Enkelte vil kunne finne det hensiktsmessig å tegne forsikring etter arbeidsskadeforsikringsloven, hvor vedkommende eksempelvis slipper å ta stilling til hvilket innhold forsikringen skal ha. De næringsdrivende vil ta del i en ordning hvor vilkårene for yrkesskadedekning og erstatningsutmåling følger direkte av loven. Enkelte vil også kunne se det som en fordel at krav om erstatning avgjøres av en arbeidsskadeenhet, jf. punkt 8.3.

Departementet vil arbeide videre med hvordan selvstendig næringsdrivende kan gis et frivillig tilbud om å tegne forsikring innenfor den nye arbeidsskadeordningen. Det legges ikke fram konkrete lovforslag om dette nå, men departementet tar sikte på å fremme slike regler i god tid før ny arbeidsskadeforsikringslov trer i kraft.

5.6.2 Militært personell

5.6.2.1 Gjeldende rett

Bestemmelser om militærpersoners og andre sammenlignbare gruppers yrkesskadedekning følger av folketrygdloven § 13-8 første ledd. Bestemmelsen omhandler en rekke ulike persongrupper, både de med klar militær tilknytning som befal og menige (vernepliktige), men også grupper uten slik tilknytning, som for eksempel politireservister og medlemmer av Sivilforsvaret. Videre er frivillig tjenestegjørende likestilt med dem med pålagt tjenesteplikt. Praktisk i så måte er Heimevernet (HV), der mange ungdommer er frivillige medlemmer. Etter yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, er befal og menige under militærtjeneste omfattet av loven. I tillegg går andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige også inn under yrkesskadeforsikringslovens dekningsområde. Presiseringen synes å ha kommet inn i forbindelse med høringsuttalelsene til lov om skadeserstatning i visse forhold, se Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 79 andre spalte. Uttrykket under pålagt tjenestegjøring i yrkesskadeforsikringslovens § 2 bokstav b må antas å knytte seg til andre og ikke til de øvrige alternativer i bestemmelsen. Det vil si at også en som frivillig har påtatt seg et verv for det offentlige er omfattet av yrkesskadedekningen. Den sentrale personkretsen etter yrkesskadeforsikringsloven vil være alle typer befal samt menige (herunder menige med militær rang) samt vervet personell. Også elever og kadetter ved Forsvarets skoler er omfattet av loven. Videre anses at tjenestepliktige i HV og i Sivilforsvaret samt politireservister og siviltjenestegjørende må være omfattet ut fra kriteriet pålagt tjenestegjøring for det offentlige. På samme måte antas frivillig tjenestegjørende i HV og i Sivilforsvaret samt lotter dekket.

En rekke grupper omfattes i tillegg av egne erstatningsordninger som Forsvaret har ansvaret for, se blant annet Ot.prp. nr. 67 (2008–2009).

5.6.2.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Yrkesskadeutvalget mente i 2004 at det var dekningsmessig sammenfall mellom den personkrets som er yrkesskadedekket etter folketrygdloven § 13-8 første ledd og de grupper militært personell og andre som omfattes av yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b. Da ordlyden i folketrygdloven § 13-8 første ledd var mer informativ, foreslo utvalget å videreføre bestemmelsen i arbeidsskadeforsikringsloven.

5.6.2.3 Høringsuttalelser

Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget om at militært personell skal omfattes av arbeidsskadeforsikringsloven.

5.6.2.4 Departementets vurdering

Etter gjeldende rett kan militært personell ha rett til økonomisk kompensasjon ved yrkesskader både etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven.

Etter folketrygdloven er militært personell omfattet av gunstige særregler som gir bedre yrkesskadedekning enn andre som omfattes av yrkesskadeordningen. Særreglene må ses på bakgrunn av den spesielle yrkesrisikoen til militært personell. Blant annet avviker arbeidstiden, arbeidsoppgavene og arbeidsbelastningen ofte i betydelig grad fra andre gruppers. Videre har den spesielle karakter arbeidet til militært personell blitt vektlagt, og særregler har vært sett på som viktig på bakgrunn av den innsats de gjør for landet. Flere av personellgruppene i Forsvaret er dessuten fra 2005 pålagt en straffesanksjonert plikt til å tjenestegjøre. I yrkesskadeforsikringen omfattes militært personell på linje med arbeidstakere forøvrig.

Ordningene administreres av henholdsvis Arbeids- og velferdsetaten og Statens pensjonskasse. Statens pensjonskasse administrerer også en rekke andre erstatningsordninger for militært personell.

Det har de senere årene vært mye oppmerksomhet rundt erstatningsordningene for militært personell, spesielt tidligere deltakere i internasjonale operasjoner. Det er blant annet stilt spørsmål ved om yrkesskadeforsikringen i tilstrekkelig grad fanger opp skader og sykdommer som oppstår i forbindelse med slike operasjoner. For å gi deltakere i internasjonale operasjoner et bedre erstatningsvern, lovfester forsvarspersonelloven § 12 bokstav b et objektivt erstatningsansvar, jf. Ot.prp. nr. 67 (2008–2009). Her slås det fast at staten skal, uavhengig av skyld, erstatte tap påført sivilt eller militært personell på grunn av skade eller sykdom oppstått som følge av tjeneste i en internasjonal operasjon, herunder psykiske belastningsskader.

Ved sammenslåingen av dagens to regelverk er det etter departementets vurdering nødvendig fortsatt å ha særlige regler om yrkesskadedekning for militært personell, som gjenspeiler og fanger opp denne gruppens spesielle yrkesrisiko. Det er to spørsmål som oppstår i den forbindelse, hvilken lov arbeidsskadedekningen skal forankres i og hvilket materielt innhold arbeidsskadedekningen skal ha.

Dagens yrkesskadeordninger for militært personell er kompliserte og uoversiktlige, og de er nedfelt i flere ulike regelverk som administreres av ulike instanser, og har ulike klageordninger. Etter departementets syn vil det være hensiktsmessig å samle de forskjellige erstatningsordningene mest mulig, slik at en lettere kan se dem i sammenheng. Noe som blant annet kan gi bedre grunnlag for å foreta justeringer i takt med endringer i risikobildet, og bedre informasjon til de tjenestegjørende.

Det er et mål for den nye arbeidsskadeforsikringen at den primært har en innretting mot de tradisjonelle arbeidstakergruppene, og med en tilnærmet ensartet utforming av vilkårene for rett til erstatning. Departementet mener at man derfor bør søke å unngå særregler for spesielle grupper i arbeidsskadeforsikringsloven. På denne bakgrunn vil det være lite hensiktsmessig hvis de forskjellige arbeidsskadeordningene for militært personell, som er ulikt innrettet og tar sikte på en spesiell gruppe, ble samlet i denne loven.

Departementet foreslår derfor at yrkesskadedekningen for militært personell i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven, ikke videreføres i arbeidsskadeforsikringsloven. Det foreslås i stedet at yrkesskadedekningen samles og forankres i særlovgivning underlagt Forsvardepartementet.

Det må også ses nærmere på yrkesskadedekningen for andre grupper som har en særlig dekning etter bestemmelsen i folketrygdloven § 13-8 om militært personell o.a. Dette gjelder vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov 17. juli 1953 nr. 28 om heimevernet, tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret, tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov 21. november 1952 nr. 3 om tjenesteplikt i politiet, og personer som etter avtale deltar i Forsvarets tjeneste som lotter. Det påpekes i denne forbindelse at sivilforsvarsloven nå er erstattet av lov 25. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven), men uten at dette framgår av ordlyden i folketrygdloven § 13-8 første ledd.

Det tas ikke nå nærmere stilling til hvilke særregler ved yrkesskade som bør gjelde for militært personell. Disse reglene må blant annet ses i sammenheng med annet regelverk for disse gruppene. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med et lovforslag for disse gruppene. Forslaget vil bli lagt fram i god til før iverksettelsen av arbeidsskadeforsikringsloven, med sikte på at reglene kan tre i kraft samtidig.

5.6.3 Skoleelever og studenter

5.6.3.1 Gjeldende rett

Elever i grunnskole (og i skolefritidsordning), i videregående skole og studenter på høgskoler og i universiteter er i dag obligatorisk yrkesskadedekket etter folketrygdloven. En rekke private skoler omfattes også. Bakgrunnen for yrkesskadedekningen er at disse gruppene på grunn av manglende eller mangelfull opptjening i folketrygden ellers risikerer å komme dårligere ut økonomisk ved skader på undervisningsstedet.

Skoleeier ble i 2008 lovpålagt å tegne ulykkesforsikring for skoleelever. Ordningen omfatter imidlertid ikke alle de samme ytelsene som gjeldende yrkesskadetrygd, og gjelder ikke for studenter. Enkelte private utdanningsinstitusjoner har frivillig forsikret studentene ved ulykker, og studentene kan selv tegne egne forsikringer.

Barn i barnehage er ikke yrkesskadedekket etter folketrygdloven.

Elever og studenter er i hovedsak ikke omfattet av yrkesskadeforsikringsloven, som i utgangspunktet gjelder for arbeidstakere. Yrkesutplasserte elever og studenter regnes likevel som arbeidstakere, med tilsvarende dekning under yrkesskadeforsikringen. Barn i barnehage omfattes ikke av yrkesskadeforsikringsloven.

5.6.3.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Yrkesskadeutvalget mente i 2004 at yrkesskadedekning for skoleelever og studenter ikke burde forankres i ny arbeidsskadeforsikringslov, men i særlovgivning. Utvalget foreslo derfor å lovfeste en plikt for skoleeier (offentlige og private) til å tegne (utvidet) kollektiv ulykkesforsikring for elevene.

Utvalget mente videre at det er flere grunner for at også barn i barnehager bør være omfattet av en obligatorisk ulykkesforsikring. Skadepotensialet vil kunne være særlig stort i de aller yngste aldersgruppene. Utvalget viste til at mandatet ikke var å foreta endringer i de materielle i reglene ved yrkesskade, og foreslo derfor ikke slike regler. Utvalget anbefalte imidlertid at en slik utvidelse ble vurdert senere.

5.6.3.3 Høringsuttalelser

KS var enig med utvalget i at skoleelever og studenter ikke burde dekkes i ny lov, og mente at alternativet om å innføre en lovfestet plikt for kommuner, fylkeskommuner og andre til å tegne kollektiv ulykkesforsikring er mest hensiktsmessig. KS mente at de økonomiske konsekvensene måtte utredes. Videre mente de at det bør utredes om barnehagebarn også bør inkluderes i en slik forsikring.

Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon støttet utvalgets forslag i at studenter og skoleelever ikke omfattes av arbeidsskadeforsikringsloven. Forutsetningen er at det i ny ordning må gis dekning av utgifter og menerstatning på nivå med hva skolelever og studenter i dag får etter reglene om yrkesskader i folketrygden.

Utdannings- og forskningsdepartementet støttet utvalgets forslag om å innføre en lovfestet plikt for kommuner, fylkeskommuner og andre (for eksempel statlig og private skoler) å tegne kollektiv ulykkesforsikring for elevene i grunnopplæringen. Videre støttet de forslaget om å lovfeste plikten til å tegne kollektiv ulykkesforsikring for skoleelever i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova), og foreslo at det også tas inn en liknende bestemmelse i lov 4. juli 2003 nr. 85 om frittståande skolar (friskolelova). Det ble presisert at det bør fastsettes like forsikringssummer for samme type skade/ulykke, uavhengig av hvor eleven bor i landet. Departementet mente det er ønskelig med en minstestandard når det gjelder forsikringssummer, og at denne justeres og at summen er på nivå med forsikringssummer for øvrig i samfunnet.

Barne- og familiedepartementet støttet utvalgets forslag om å vurdere å inkludere barnehagebarn i ordningen.

FNH støttet forslaget om å dekke skoleelever, studenter m.fl. i egen obligatorisk ulykkesforsikringsordning. Det ble forutsatt at det gis egne regler som sikrer likhet og et hensiktmessig erstatningsnivå mv.

5.6.3.4 Departementet vurdering

Gjeldende yrkesskadeordninger for skoleelever og studenter er komplekse og nedfelt i ulike regelverk, og med til dels forskjellig materielt innhold. Videre finansieres ordningene dels av staten, dels av fylkeskommuner og dels av kommuner. Departementet ønsker å foreta en nærmere gjennomgang av gruppens rettigheter, blant annet hvor nytt regelverk bør forankres, innholdet i et nytt regelverk, hvem som bør behandle erstatningssakene samt ordningens finansiering.

Mulige alternativer i lovforankringsspørsmålet, kan være en regulering av yrkesskadedekningen i særlovgivning (skole-, høgskole- og universitetslovgivningen), eller i arbeidsskadeforsikringsloven. Siden departementet foreslår at denne loven i utgangspunktet skal gjelde for arbeidstakere og enkelte grupper som kan likestilles med disse, kan det reises spørsmål om hensiktsmessigheten av at skoleelevers og studenters yrkesskaderettigheter forankres her. Uavhengig av forankringsspørsmålet, må det tas stilling til hvem som skal behandle erstatningskrav etter det nye regelverk. Her kan det tenkes flere muligheter. Det kan opprettes en egen enhet (forvaltningsorgan) for å avgjøre sakene og utbetale erstatning. Forutsatt at man ønsker en forsikringsløsning, er det hensiktsmessig at sakene behandles av forsikringsselskapene, slik som ulykkesforsikringen for skoleelever. Det er også en mulighet at den foreslåtte arbeidsskadeenheten vil kunne få ansvaret for saksbehandlingen.

Finansieringen av en ny ordning for skoleelever og studenter avhenger av hva som bestemmes.

Departemenetet ønsker på denne bakgrunn å foreta en gjennomgang av yrkesskade- og ulykkesforsikringsordningene for skoleelever og studenter, og vil komme tilbake til Stortinget med et konkret forslag. Departemenetet mener det er en forutsetning for regelverket at skoleelevers og studenters etablerte rettigheter ikke svekkes. Forslaget vil bli lagt fram i god tid før iverksettelsen av en arbeidsskadeforsikringslov, med sikte på at reglene kan tre i kraft samtidig.

Barnehagebarn omfattes ikke av folketrygdlovens yrkesskaderegler eller av yrkesskadeforsikringsloven. Yrkesskadeutvalget mente at flere grunner talte for at også barn i barnehager burde være omfattet av en obligatorisk ulykkesforsikring. Dette er en problemstilling som også kan vurderes.

Til toppen
Til dokumentets forside