Prop. 74 L (2011–2012)

Endringer i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven mv.— (likebehandling ved utleie av arbeidstakere og tiltak i den forbindelse mv.)

Til innholdsfortegnelse

10 Adgang til å gjøre unntak fra reglene om likebehandling ved tariffavtale

10.1 Høringsforslag

Artikkel 5 nr. 3 i direktivet gir medlemsstatene etter samråd med partene i arbeidslivet, på passende nivå og i henhold til lovbestemt prosedyre, adgang til å opprettholde eller inngå tariffavtaler der det kan innføres ordninger som fraviker vilkårene i direktivet om likebehandling. Den generelle beskyttelsen av de ansatte må likevel respekteres.

Departementet fremmet i høringsrunden forslag om å innføre adgang til å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet ved tariffavtale. Det ble foreslått følgende bestemmelse tatt inn i arbeidsmiljøloven, i fjerde ledd i ny § 14-12 a:

”Landsomfattende arbeidstakerorganisasjon kan inngå tariffavtale med en arbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening om unntak fra reglene i første ledd, såfremt den generelle beskyttelse av arbeidstakere som leies inn fra virksomhet som har til formål å drive utleie respekteres.”

Forslaget ble begrunnet med at en adgang til å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet ville medføre reell fleksibilitet for arbeidslivets parter, samtidig som bransjevise unntak ikke fører til ulike lønns- og arbeidsvilkår i samme bransje for utleide arbeidstakere. Videre ble det pekt på at dette er et område som egner seg for avtale mellom partene.

10.2 Høringsuttalelser

LO kan ikke se at det er påvist behov for unntak ved tariffavtale, og ønsker ikke at dette innføres. Dersom det senere skulle vise seg behov for dette, mener LO at unntak bør forbeholdes tariffavtaler med fagforening med innstillingsrett.

Unio mener at unntak bare bør kunne gjøres i tariffavtale med fagforening med innstillingsrett i få og helt nødvendige tilfelle.

YS mener at det er fagforening som organiserer arbeidstakerne i innleievirksomheten som bør kunne inngå avtale om unntak fra likebehandlingsprinsippet. YS peker på at det ikke finnes noen definisjon av ”landsomfattende arbeidstakerorganisasjon”, og at dette også vil dekke små organisasjoner, eventuelt etablert med unntak fra likebehandlingsreglene som formål. YS mener at det ikke vil være problematisk å legge unntaksadgangen til fagforening med innstillingsrett.

Akademikerne er enig i Arbeidsdepartementets forslag. Riktig nivå for slike avtaler er mellom landsomfattende arbeidstakerorganisasjon og arbeidsgiver/arbeidsgiverorganisasjon.

NHO er enig i at det åpnes for en adgang til unntak for ordninger som avviker fra de som omhandles i direktivet, såfremt den generelle beskyttelsen ivaretas. NHO er enig i at avtaleadgangen legges til sentralt nivå og omfatter arbeidstakerorganisasjoner som er landsomfattende. NHO viser til at NHO og LO i 2010 har inngått den første overenskomst for bemanningsbyråansatte (Bemanningsoverenskomsten) og at denne vil bli vurdert i forbindelse med implementering av direktivet i norsk rett.

10.3 Departementets vurdering og forslag

10.3.1 Innledning

De lønns- og arbeidsvilkår som omfattes av likebehandlingsprinsippet er blant de mest sentrale tema som partene i arbeidslivet inngår tariffavtaler om. Dette er områder som egner seg for avtale mellom partene, der partene på representativt nivå har gode forutsetninger for å inngå avtaler som balanserer hensynet til vikarbyrået på den ene side mot hensynet til de ansatte i vikarbyråene på den annen side. En slik avtaleadgang gir også partene mulighet til selv å fastsette lønnsnivået, slik det alminnelige utgangspunktet er i det norske arbeidsmarkedet. Departementet har vurdert nøye de innspill som er kommet i høringsrunden og er kommet til at det ikke er ønskelig å lovfeste at det skal være adgang til å avtale unntak fra likebehandlingsprinsippet, da det ikke er synliggjort konkrete behov for slik unntaksadgang. Departementet foreslår imidlertid en hjemmel for gjennom forskrift å kunne åpne for slikt unntak.

10.3.2 Begrensninger i en eventuell avtaleadgang

Departementet vil i forbindelse med forslaget om en forskriftshjemmel om avtaleadgang, påpeke at direktivets artikkel 5 nr. 3 innebærer et forbehold om at den generelle beskyttelsen av utleid arbeidstaker i alle tilfelle må respekteres. Denne forutsetningen vil utgjøre en ramme for avtalefriheten. Ekspertgruppen for vikarbyrådirektivet, under ledelse av Kommisjonen, avga i august 2011 en rapport om hvordan gruppen forstår direktivets bestemmelser. Gruppen tar utgangspunkt i at unntaksbestemmelsen har et bredt virkefelt, og kan potensielt gjelde hele direktivets innhold. Likevel må det i tariffavtalen finnes elementer som utgjør en motvekt til de elementene om beskyttelse som fravikes, for å sikre den generelle beskyttelsen av utleide arbeidstakere. Det nevnes i rapporten at partene for eksempel kan inngå avtale om et lavere lønnsnivå enn det likebehandlingsreglene tilsier i bytte mot bedre utdanningsmuligheter i periodene mellom oppdrag. Departementet legger derfor til grunn at partene med hjemmel i en eventuell unntaksbestemmelse ikke generelt kan avtale seg vekk fra likebehandlingsprinsippet uten kompenserende rettigheter til de utleide arbeidstakerne. Intensjonen bak adgangen er å øke muligheten for ansvarlige parter til å etablere praktiske og funksjonelle ordninger tilpasset de enkelte bransjer og former for arbeid.

Det nivået for lønns- og arbeidsvilkår som likebehandlingsprinsippet omfatter vil utgjøre et utgangspunkt for forhandlinger mellom partene. Lønnsvilkår er vanligvis avtalebasert, mens de øvrige elementene i likebehandlingsprinsippet, slik som arbeidstid, nattarbeid, ferie mv., i utgangspunktet er lovregulert. Unntak kan avtales fra alle sider ved likebehandlingsprinsippet. Utover dette kan det ikke gjøres unntak fra bestemmelser i arbeidsmiljøloven i større grad enn det som ellers følger av lovens system, for eksempel når det gjelder arbeidstidsordninger.

Til forsiden