Prop. 85 L (2012–2013)

Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister).

Til innholdsfortegnelse

3 Oversikt over gjeldende rett

3.1 Menneskerettighetene

Innledning

Menneskerettighetene stiller krav til norsk lovgivning og praksis når det gjelder beskyttelse av barn og rett til familieliv. Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs barnekonvensjon, som er de to mest sentrale konvensjonene på dette området, er tiltrådt av Norge og tatt inn i norsk lov gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Det fremgår av denne lov § 2 at konvensjonene skal gjelde som norsk lov i den utstrekning de er bindende for Norge. Det fremgår av menneskerettsloven § 3 at konvensjonene ved motstrid går foran bestemmelser i annen lovgivning.

Den europeiske menneskerettskonvensjon

Den sentrale bestemmelsen i Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950 når det gjelder foreldreansvar, bosted og samvær er artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv.1 Retten til familieliv som bestemmelsen beskytter, dreier seg især om kontakten mellom et barn og dets foreldre og eventuelt andre pårørende. Avbrytelse av kontakten mellom et barn og dets foreldre betraktes som et «inngrep» i retten til familieliv som er omfattet av artikkel 8.1.2

Retten til samvær mellom barn og forelder må veies opp mot andre rettigheter barnet har, for eksempel retten til liv i EMK artikkel 2, vern mot umenneskelig behandling etter EMK artikkel 3 og vern av familie- og privatliv, herunder beskyttelse av personlig integritet etter artikkel 8. Proporsjonalitetsvurderingen innebærer en avveining av på den ene side forelders rett til familieliv med barnet, og på den annen side barnets rett til å bli beskyttet. I praksis fra den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) er det slått fast at avskjæring av samvær er et inngrep som må være «nødvendig i et demokratisk samfunn» for å være i overensstemmelse med konvensjonen. Hensynet til barnets beste er en legitim begrunnelse for å avskjære samvær, men tiltaket må være forholdsmessig og myndighetene har en snever skjønnsmargin. Terskelen for å avskjære samvær er høy, men EMD har fremholdt at barnas interesser må gå foran foreldrenes rettigheter.3

EMK artikkel 8.2 etablerer videre prosessuelle krav til forsvarlig saksbehandling i saker om bosted og samvær for de nasjonale domstolene.

FNs barnekonvensjon

FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989, barnekonvensjonen, gir barn et særlig menneskerettsvern, og inneholder både bestemmelser om alminnelige menneskerettigheter og om særlige rettigheter for barn.

Barn har en grunnleggende rett til beskyttelse nedfelt i barnekonvensjonen artikkel 3.2. Det følger også av barnekonvensjonen artikkel 19 at barn har rett til forsvarlige oppvekstkår og at myndighetene har en plikt til å treffe alle mulige tiltak for å beskytte barn mot fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk. Videre har medlemsstatene ansvar for å treffe tiltak for å bekjempe at barn ulovlig føres ut av landet, jf. artikkel 11. Det er ingen tvil om at barnets rett til beskyttelse mot vold og overgrep går foran andre rettigheter etter konvensjonen.

FNs barnekonvensjon bygger blant annet på et prinsipp om at barnets beste skal komme i første rekke i alle beslutninger vedrørende barnet, jf. konvensjonens artikkel 3.1:

«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Bestemmelsen har flere funksjoner, herunder at barnets beste som et grunnleggende prinsipp, skal reflekteres i lovgivningen og i alle avgjørelser vedrørende barnet. Samtidig skal barnets beste inngå i fortolkningen og anvendelsen av andre bestemmelser i konvensjonen. Barnets beste skal komme i første rekke, men skal ikke nødvendigvis være det eneste kriterium ved avgjørelsen av konkrete saker om barnets forhold. Barnets rett til samvær med sine foreldre skal vurderes opp mot dets rett til beskyttelse mot eksempelvis vold og overgrep fra foreldrene. Etter konvensjonens artikkel 9.3 påhviler det medlemsstatene å respektere retten for et barn, som er adskilt fra den ene eller begge foreldre, til å opprettholde regelmessig personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldre, med mindre dette strider mot barnets beste.

Særlig om barnekonvensjonens regler om barns deltakelse

Barnekonvensjonen artikkel 12 gjelder barns rett til respekt for egne synspunkter, og dette regnes som ett av barnekonvensjonens fire hovedprinsipper. Artikkel 12.1 fastslår for det første at barnet skal gis mulighet til å uttrykke sitt syn, noe som også inkluderer retten til å la være å uttale seg. For det andre skal barnets syn tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Artikkel 12.2 er rettet spesielt mot rettslige og forvaltningsmessige prosesser som angår barnet, og pålegger medlemsstatene å gi barnet mulighet til å uttrykke sitt syn i slike saker.

I juli 2009 avga FNs barnekomité «General Comments» (generelle kommentarer) nr. 12 (2009) om barnets rett til å bli hørt.4 Det fremgår her blant annet at juridiske, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle hindringer som står i veien for at barn skal få anledning til å bli hørt, fjernes. Det krever at man er beredt til å utfordre gamle forestillinger om barns evner og kapasitet, og oppmuntre til utvikling av et miljø der barn kan utvikle seg og bruke sine evner. Det krever også at statene sørger for ressurser og opplæring.

Komiteen hadde for øvrig ved høringen i 2010 merknader til Norges implementering av artikkel 12.5 I avsluttende merknader anbefales Norge å videreføre og styrke arbeidet med å implementere fullt ut artikkel 12 i barnekonvensjonen, og fremme behørig respekt for synspunktene til barn i alle aldre i administrative og rettslige prosesser, herunder i foreldretvister etter barneloven. Komiteen anbefaler at Norge tar hensyn til komiteens generelle kommentarer nr. 12 (2009) om barnets rett til å bli hørt.

3.2 Barneloven

Innledning

Nedenfor gis en oversikt over barnelovens gjeldende bestemmelser av betydning for de spørsmål som denne proposisjonen gjelder. Det gis en nærmere beskrivelse av de gjeldende bestemmelsene i tilknytning til de enkelte forslag i proposisjonen.

Barns deltakelse

Barneloven § 31 omhandler barnets medbestemmelsesrett, og bestemmelsen er formet som en plikt for foreldrene og andre til å høre hva barnet har å si før avgjørelse treffes.

Etter barneloven § 31 andre ledd skal et barn som har fylt 7 år høres før det treffes avgjørelser om personlige forhold for barnet, blant annet i sak om hvem av foreldrene barnet skal bo hos. Aldersgrensen på 7 år er ikke til hinder for at også yngre barn kan ha rett til å uttale seg etter den generelle regelen i barneloven § 31 første ledd, avhengig av om de er i stand til å danne seg egne synspunkter om saken. Barnet skal ikke bare få si sin mening, jf. § 31 første ledd første punktum, men det skal også etter § 31 første ledd annet punktum legges vekt på det barnet mener i samsvar med barnets alder og modenhet. Det følger av barneloven § 31 andre ledd siste punktum at det skal legges stor vekt på hva et barn over 12 år mener.

Etter gjeldende rett har ikke barnet noen lovfestet rett til informasjon i forkant av en høring, og heller ingen rett til informasjon om utfallet av foreldretvisten i domstolen.

Vilkår for samvær og tilfeller der det ikke skal/bør fastsettes samvær

Barnet har rett til samvær med den forelder som det ikke bor sammen med, jf. barneloven § 42 første ledd første punktum. Den forelder som barnet ikke bor sammen med har videre en motsvarende rett til samvær, jf. barneloven § 43 første ledd første punktum. Samtidig bestemmer barneloven § 43 første ledd tredje punktum at domstolen må avgjøre at det ikke skal være samvær dersom samvær ikke er til barnets beste.

Samværsretten kan også innskrenkes ved at det fastsettes vilkår, herunder tilsyn. Etter barneloven § 43 tredje ledd første punktum kan det i avtale eller dom settes vilkår for gjennomføring av samvær. Etter denne bestemmelsen er det foreldrene selv som betaler for tilsynet. Vilkåret om barnets beste gjelder, jf. barneloven § 48 første ledd.

Særlig om samvær med tilsyn

Av barneloven § 43 tredje ledd andre punktum følger at domstolen i «særlige høve» kan pålegge det offentlige å oppnevne en egnet tilsynsperson som skal være til stede under samvær mellom forelder og barn. Vilkåret om barnets beste gjelder også her, jf. barneloven § 48 første ledd. Etter denne bestemmelse er det det offentlige som betaler for tilsynet. Oppgaven med å oppnevne tilsynsperson er tillagt departementet, men er i forskrift FOR-2006-12-07 nr. 1360 i sin helhet delegert til Bufetat. Bestemmelsen tar sikte på tilfeller hvor det anses som positivt for barnet å kunne ha noe samvær, men hvor dette ikke kan skje uten tilsyn. Tilsyn er således myntet på saker hvor det kun er aktuelt med sterkt begrenset samvær, men der det ikke er grunnlag for å fastsette at det ikke skal være samvær i det hele tatt. Dagens ordning dekker inntil 16 timer med tilsyn per år. Utøvelsen av tilsynet skal skje i samsvar med rettens premisser.

Bufetat, som oppnevner tilsynspersoner, ble tildelt denne oppgaven fordi etaten «har god kompetanse når det gjelder overgrep mot barn, og forvaltningsenheten er landsdekkende.»6 Forarbeidene fremhever at det er en fordel om tilsynspersoner har barnefaglig kompetanse og en viss kunnskap om overgrep mot barn. Det antas at dette kan være en person innenfor barneverntjenesten, familieverntjenesten, eller helse- og sosialtjenesten. Departementet har i rundskriv Q-04/2011 gitt føringer for etatens behandling av tilsynssaker.

Saksbehandlingsreglene

Mekling – egnethet

Reglene om mekling i foreldretvister etter barneloven i saker for domstolen omfattes av saksbehandlingsreglene i barneloven og er regulert i barneloven § 61 første ledd nr. 1. Etter denne bestemmelsen skal domstolen «som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane». Mekling skal finne sted før hovedforhandling med mindre mekling er nytteløst. I Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) omtales mekling og egnethet i kapittel 6.3.1 og i Veileder Q-15/2004 Om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn.

Sakkyndig utredning

Reglene om oppnevning av sakkyndige i foreldretvister etter barneloven i saker for domstolen omfattes av saksbehandlingsreglene i barneloven § 61. Dommeren kan på et tidlig stadium i saken la seg bistå av en barnefaglig sakkyndig for å medvirke til avtaleløsninger mellom foreldrene, herunder å mekle mellom og veilede foreldrene ved praktisering av avtale i en prøveperiode, se barneloven § 61 første ledd nr. 1 og nr. 7. Etter barneloven § 61 nr. 3 bør retten oppnevne sakkyndig der det «trengst». I saker med problematikk knyttet til vold, rus eller psykiske helsetilstander som kan påvirke foreldrefunksjonene (herunder personlighetsforstyrrelser), vil det ofte være behov for at saken belyses gjennom en grundig sakkyndig utredning etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 for å få saken betryggende opplyst og et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Det er bare sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 1 og 7 som dekkes av staten, se barneloven § 61 andre ledd.

Representant for barnet

Regelen i barneloven § 61 første ledd nr. 5 om oppnevning av en representant for barnet i foreldretvister etter barneloven i domstolen er en av saksbehandlingsreglene. Dette kan være en advokat eller en annen egnet person som kan ivareta barnets interesser under saksbehandlingen. Bestemmelsen er ment som en unntaksbestemmelse, og vilkåret er at det foreligger «særlege høve».

Fritak fra taushetsplikt

Fritak for taushetsplikt for ansatte i barneverntjenesten i forbindelse med behandling av foreldretvister etter barneloven i saker for domstolen er regulert i tvisteloven § 22-3 første og andre ledd. Fylkesmannen er gitt myndighet til å gi slikt fritak. Etter det departementet er kjent med, gis fritak i slike saker regelmessig av fylkesmannen.

Foreløpig avgjørelse

Det følger av barneloven § 60 at retten etter begjæring fra en av partene kan treffe en foreløpig avgjørelse i saker etter barneloven. I dag er det opp til retten å vurdere om den skal treffe en foreløpig avgjørelse i den enkelte sak.

Tvangsbot

En samværsforelder kan be om at en avgjørelse om samvær tvangsfullbyrdes ved at domstolen fastsetter en stående tvangsbot som skal gjelde for hver gang samværsretten ikke respekteres, se barneloven § 65 andre ledd. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 og rettspraksis at en avgjørelse om samvær ikke kan tvangsfullbyrdes der det foreligger «umulighet».

Fotnoter

1.

Art 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv 1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. 2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

2.

Se forrige note.

3.

Karl Harald Søvig: «Barnets rettigheter på barnets premisser - utfordringer i møtet mellom FNs barnekonvensjon og norsk rett» (2009) s. 146.

4.

«General Comments» nr. 12 (2009) Barnets rett til å bli hørt CRC/C/GC/12. Komiteens generelle kommentarer gir retningslinjer for tolkningen og anvendelsen av konvensjonen. FNs barnekomité er det ekspertorgan som tolker barnekonvensjonen. Disse uttalelsene bør derfor vektlegges ved tolkning og anvendelse av konvensjonens bestemmelser i praksis.

5.

Se dokumentet CRC/C/NOR/CO/4.

6.

Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) kapittel 5.4.5.
Til dokumentets forside